Category Archives: Klimaendringer

The Age of Stupid: sterk på nåtiden, svak på fremtiden

Filmen The Age of Stupid har vakt en viss oppsikt i det siste, og er regissøren Franny Armstrongs (kjent for dokumentaren McLibel) forsøk på å advare mot klimatrusselen. Rammefortellingen er en arkivar (spilt av Pete Postlethwaite) som reflekterer over fortiden fra sitt hjem i et oljeplattformliknende museum over menneskehetens historie nær Nordpolen i år 2055. Via klipp som hentes fram på skjermen av den ensomme arkivaren, får vi et innblikk i hvordan hans verden oppsto i vår tid.

age-of-stupid-new-001

2055: En molefunken Pete Postlethwaite ser filmklipp fra fortiden

Klippene ser ut til å være reportasjer laget de siste par årene, og beskriver bl.a. hvordan oljeindustrien ødelegger livet til fattigfolk i Niger-deltaet, skaper kriger som bl.a. driver irakere på flukt til Jordan, får breer til å smelte i Frankrike og er årsaken til “Katrina” som ødela New Orleans. Filmtittelen stammer fra intervjuobjektet i sistnevnte by, en mann som jobber på en oljeplattform i Mexicogolfen og dermed blir representant for den ofte paradoksale livsstilen i det rike nord.

Reportasjene er gjennomgående gode, men skjemmes dessverre av slett scenariearbeid. Når man først har valgt å legge rammefortellingen til fremtiden og temaet er klima, trengs det langt mer enn to-tre raske klipp av katastrofer som vil intreffe på veien mot 2055 (Operahuset i Sydney brenner, Las Vegas dekkes av sanddyner). Selv intervjuobjektet Mark Lynas, som i boka Six Degrees oppsummerer mange og svært dystre klimaprognoser, vil nøle med å hevde at sivilisasjonen er redusert til en plattform nær nordpolen om et halvt hundreår.

På sitt vis blir The Age of Stupid et talende eksempel på en univariat tenkning jeg også har støtt på her til lands: fremtiden blir en funksjon av temperaturen alene, og fremtidstenkning sett på som ekvivalent med å fortolke konsekvensene av klimaprognoser. En seriøs analyse som tar hensyn til alle de andre viktige drivkreftene – befolkning, teknologi, økonomi, politikk – ville neppe ha endt opp med å plassere Pete Postlethwaite alene ved Nordpolen.

Gamle koraller vitner om voldsom havstigning

Den siste uken har en rekke nettaviser og blogger omtalt en forskningsrapport med tittelen “Rapid sea-level rise and reef back-stepping at the close of the last interglacial highstand(krever abonnement) i det anerkjente tidsskriftet Nature. Den lange tittelen skjuler et interessant budskap: studier av koraller ved Yucatan-halvøya i Mexico viser at havnivået steg svært raskt i løpet av en kort periode i en mellomistid for 121 000 år siden – opptil fem centimeter per år.

89250252_74cb818a16

Korallrev. Kilde: Flickr – Sam and Ian (cc)

Studiens forfattere, Paul Blanchon og kolleger ved universitetet i Cancun i Mexico, mener at vannet fortsatte å stige med denne farten i 50 år, dvs en samlet stigning på 2,5 meter godt innenfor en mannsalder. I denne perioden var den globale gjennomsnittstemperaturen to grader høyere enn idag. Som rimelig kan være trekkes paralleller til dagens situasjon, der klimamodeller anslår at havet kan komme til å stige med mellom 3 mm og 1,4 cm per år henimot 2100, og enkelte tyder på en stigning på opptil 2 meter innen 2100.

Selv om en slik havstigning ikke vil merkes umiddelbart alle steder samtidig (ifølge Detlef Stammerer ved Hamburg-universitetet sprer smeltevann fra Grønland seg langsomt utover, og  gir ikke vesentlig havstigning i f.eks. Stillehavet før etter 50 år), er studier som den meksikanske nok et hint om at endringer i klimaet kan komme til å skje i voldsomme “rykk og napp”.

Forskere rangerer geoengineering-tiltak

Geoengineering, det vil si ideen om at man kan kontrollere Jordas klima med ulike tekniske virkemidler, har i det siste fått vind i seilene. At et økende antall forskere ser ut til å mene at den globale oppvarmingen er irreversibel i overskuelig framtid er en viktig årsak til dette: selv om “Plan A” for å håndtere fremtidige klimaendringer å kutte i utslippene av klimagasser, blir det stadig mer åpenbart at det også trengs en “Plan B”.

I skrivende stund er forskningen på geoengineering kommet kort, og preges fremdeles av forslag som kan virke urealistiske. Virgin Earth Challenge, en pris på 25 millioner dollar til den eller de som klarer å utvikle en mekanisk metode som fjerner CO2 så effektivt fra atmosfæren at det bremser den globale oppvarmingen, er ennå ikke delt ut. Tross dette har en gruppe forskere nå publisert en 50 siders rapport som rangerer de mest aktuelle geoengineering-teknikkene i tidsskriftet Atmospheric Chemistry and Physics.

Forskernes utgangspunkt er at den økte mengden CO2 som er sluppet ut siden industrialderen begynte rundt 1800, har sørget for at 1,6 Watt per kvadratmeter holder seg i Jordas atmosfære. Om dagens CO2-nivå dobles (hvilket NASAs James Hansen ikke holder for usannsynlig), vil dette tallet øke til 3,71 W. Deretter regnet forskergruppen ut hvor mye hver geoengineering-teknikk ville bidra til å redusere disse tallene. Resultatet ble listen som er publisert her.

Det viktigste man kan lese av listen er at det er langt mer effektivt å reflektere mer sollys tilbake til verdensrommet enn å binde opp mer CO2. Forslaget om å pumpe store mengder svoveldioksid opp i atmosfæren for å danne reflekterende aerosoler, pumpe dråper med sjøvann opp i den lavere atmosfæren for å danne skyer eller sende reflekterende speil opp i rommet, er mer enn dobbelt så effektivt som nummer tre på listen, som er å dekke Jordas ørkenområder med reflekterende materialer.

Faktum er at det bare er de tre førstnevnte metodene som alene kan hanskes med en dobling av CO2-innholdet. Satser man på flere av metodene samtidig blir resultatet annerledes, selvsagt. For eksempel kan en kombinasjon av mekanisk CO2-rensing, tilsetning av fosfor til verdenshavene og lysere ørkenområder og dyrkbar mark gi samme resultat.

Studien bekrefter det annen forskning viser, nemlig at det å “så” verdenshavene med jern ikke gir den ønskede effekten. Likeså at det å gjøre våre bosetninger hvitere eller dyrke skog som graves ned, heller ikke er videre effektivt. I og for seg burde dette ikke komme for overraskende. Av historisk erfaring vet man nå at det å forandre atmosfærens evne til å reflektere sollys kan endre Jordas temperatur drastisk på kort tid.

Regionale atomkriger kan gi kjernefysisk "liten istid"

TIME Magazine snakker med Alan Robock, professor i miljøvitenskap ved Rutgers University, som i sin tid var med å gjøre beregningene som viste at en global kjernefysisk krig mellom USA og Sovjetunionen ville utløse en “kjernefysisk vinter“. Modellene var basert på erfaringer fra kraftige vulkanutbrudd som i Mount Tambora i 1815, der temperaturen over hele kloden sank som følge av at støv og aske ble pumpet opp i atmosfæren og skygget for innfallende sollys. Resultatet den gang var at man i 1816 fikk “året uten sommer”, som førte til matmangel og sult mange stder på den nordlige halvkule.

http://www.nv.doe.gov/library/PhotoLibrary/315864c.jpg

Foto: United States Department of Energy

De nye modellene har et langt mer nøkternt og – dessverre – realistisk utgangspunkt, nemlig muligheten for en regional atomkrig. Det farligste potensielle brennpunktet for tiden er India og Pakistan, som begge anslås å ha et atomarsenal på noen titalls bomber i samme klasse som Hiroshima-bomben. Selv om dette bare utgjør noen promille av verdens samlede atomarsenal, viser Robocks modellberegninger tydelig virkning på den globale temperaturen.

Store branner og støv som virvles opp i atmosfæren vil transporteres jorda rundt på noen dager, og senke temperaturen til nivået under “den lille istiden“, som varte fra 1500-tallet fram til slutten av 1700-tallet i vår den av verden. Ifølgle Robock vil vekstsesongen på den nordlige halvkule kunne forkortes med flere uker, noe som i sin tur vil føre til lavere matproduksjon.

I en tid da matproduksjonen såvidt holder tritt med befolkningsveksten, og vi alle er avhengige av et globalisert transportnettverk for mat, er det ikke vanskelig å se for seg at dette kan bli en ytterst farlig situasjon for den fattigste milliarden på kloden. Derfor er forskerens oppfordring at vi bruker vel så mye ressurser på å håndtere spredningen av atomvåpen, som på å bekjempe de globale klimaendringene. Mens vi fremdeles har tiår på oss til å gjøre noe med en global oppvarming, kan en global nedkjøling ramme oss når som helst.

Hvilke hindringer står i veien for biobrensel?

I en tid da oljeprisen har kollapset fullstendig, er det vanskelig å tro på at vi kan står overfor en brennstoffkrise. Men som International Energy Agency påpeker i sin årlige World Energy Outlook Report, kommer etterspørselen etter olje til å øke kraftig mot 2030, fra dagens 85 millioner fat per dag til rundt 106 millioner fat. Her har man tatt høyde for den økonomiske krisen, som for øyeblikket demper etterspørselen etter fossile brennstoffer, og innføring av mer energieffektive kjøretøy.

Miljøgevinsten av å gå over til hybridbiler vil bli mindre enn vi skulle ønske, fordi antall biler på kloden vil øke fra dagens 650 millioner til 1,4 milliarder. IEA antar at oljeproduksjonen holder seg konstant (det vil si at oljetoppen ikke vil være nådd), og at produksjonen fra ukonvensjonelle oljekilder (naturgass, tjæresand, oljeskifer) øker nok til å dekke etterspørselen. Det innebærer at 80 % av verdens energibehov i 2030 vil dekkes av fossile energikilder, eller samme andel som idag.

Konsekvensene av dette scenariet, der det gjøres lite for å begrense utslippene av drivhusgasser, er at jordas atmosfære i 2100 vil inneholde 1000 deler per million (ppm) av CO2. Da har man forlengst passert 560 ppm, som den ledende klimaforskeren James Hansen regner som et farlig “vippepunkt” for varige og katastrofale klimaendringer. Verden vil være inne i en klimafase fase hvor gjennomsnittstemperturen på Jorda kan øke opptil 6 grader Celsius.

Konklusjonen virker åpenbar: vi bør snarest mulig fase inn alternativer til olje. Biobrensel framstår idag som den mest fornuftige løsningen. Plantebasert biodiesel eller bioetanol har langt høyere energitetthet enn dagens beste batterier, og er mye enklere ha med å gjøre enn hydrogen, som krever at man bygger ut en helt ny infrastruktur for energitransport. Men biobrenselets rotproblem (bokstavelig talt) er den lave energieffektiviteten på produksjonssiden.

Prairie by Abu.

Præriegress (cc-bilde via Flickr)

Det er fotosyntesen som er hovedproblemet. Konverteringen av vann og CO2 til sukkerstoffer i plantenes blader er så lite effektiv at bare rundt 1 % av solenergien som når ned til bakken blir konvertert til brensel. Til sammenligning utnytter dagens solceller 15-20 % av energien i solstrålene, og forskning på såkalte tredjegenerasjons solceller kan føre til en dobling av effektiviteten innen 2020.

Solceller er på sin side svært dyre, og ville – om de skulle erstatte fossile brennstoffer til transport – kreve utskifting av den globale bilparken. Derfor er det gode grunner til at man fremdeles drøfter biobrensel som alternativ. Triplepundit skriver om de 19 viktigste hindringene for at biobrensel skal bli en fullverdig erstatter for olje. Noen hovedpunkter:

  • Dyrking av biobrensel konkurrerer direkte om ressurser med matproduksjon, hvilket ikke er bra i en verden som får 70 – 80 millioner nye munner å mette hvert år.
  • For å lage én liter med bioetanol i USA, kreves det 1000 liter ferskvann.
  • Planter er avhengige av klima og jordsmonn, så ulike land vil basere seg på ulike planter. Biobrenselmarkedet vil være langt mer fragmentert enn oljeproduksjon.
  • I USA flyttes fokus nå fra maisbasert biobrensel til bioetanol produsert av cellulose fra f.eks. præriegress. Det krever flere tekniske gjennombrudd for å bli lønnsomt.
  • Man kan ikke utnytte præriegress i stor skala uten at det får konsekvenser for økosystemet. Bred satsing på cellulosebasert brensel kan i det hele tatt føre til omfattende økonomisk utnyttelse av villmarksområder som hittil har vært regnet som ulønnsomme.

Kinas CO2-utslipp kan dobles før 2030

FuturePundit melder at utslippene av CO2 fra Kina vokser i en slik takt at økningen fram mot 2030 kan bli større enn USAs samlede utslipp. Per idag er Kinas utslipp på 1,8 milliarder tonn CO2 i året, større enn USAs 1,6 milliarder tonn, og de kan komme til å bli nærmere 4 milliarder tonn i 2030. Verdens samlede CO2-utslipp i fjor var på 8,5 milliarder tonn.

De norske utslippene var ifølge miljostatus.no på opp imot 50 millioner tonn. Selv om vi mer enn seks ganger høyere utslipp per innbygger enn Kina, er det lett å bli motløs når man ser hvor stor virkningen av den kinesiske veksten blir. FuturePundit peker på at oljetoppen vil bidra lite til å redusere kinesiske utslipp, slik enkelte har håpet, da hele 77 % av utslippene kommer fra brenning av kull. Det er en ressurs det vil finnes rikelig av i lang tid framover.