Arkiv for Klimaendringer

Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte

Avisen Klassekampen publiserte den 28. januar et intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug som fortjener bredere oppmerksomhet. Ikke bare fordi Nygårdshaug tar religionsdebatten et langt skritt videre ved å gå inn for forby alle religiøse symboler og nybygg av religiøse bygninger (Hønefoss kan med andre ord se langt etter en ny kirke), men først og fremst fordi svært utbredte holdninger til fremtidens befolkningutvikling står sentralt i hans argumentasjon. Nygårdshaug sier det slik:

- Det er ett tema på internasjonale klimakonferanser som aldri blir reist, og det er fødselsbegrensning. Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse, sier Nygårdshaug: – For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.

Her er det to hovedsaker å gripe fatt i. For å ta det siste først: uavhengig av hva paven og andre religiøse ledere måtte befale sine tilhengere å gjøre, er det et ubestridelig faktum at den globale befolkningsveksten er i ferd med å flate ut. Det skjer ikke bare i det rike nord og India og Kina – det er en global tendens. Noen av de mest dramatiske  fallene finner vi faktisk i erkekatolske land som Italia og Spania, der fruktbarheten nå er nede i 1,3 barn per kvinne (mot 1,8 barn per kvinne i Norge). Tilsvarende ser vi nå også kraftige fall i fertiliteten i store deler av den muslimske verden, med land som Indonesia og Iran (sic) som prominente eksempler.

Dermed er det ikke sagt at ikke mange land fremdeles sliter med ekstremt høy vekst i folketallet. Øverst på FNs liste troner for øyeblikket Niger, Guinea-Bissau, Afghanistan, Burundi og Liberia. At islam eller katolisismen dominerer i disse landene er et element, men vel så slående er det at landene er ekstremt fattige og/eller herjet av blodige kriger. Med andre ord: vedtak om fødselsbegrensning gjort på internasjonale konferanser vil ha begrenset innflytelse i land som mangler den mest elementære infrastruktur. Det finnes god dokumentasjon på hva som bremser den globale befolkningsveksten, mye av den presenteres av Hans Rosling i foredraget nedenfor:

Stikkordene er økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen. Ja, det er faktisk sant: når man reduserer barnedødeligheten, senkes befolkningsveksten. Poenget er at dette ikke kan gjøres via et internasjonalt diktat, slik Nygårdshaug (og mange andre, skal jeg dømme etter responsen på mine forelesninger) er tilhengere av. Erfaringen er krystallklar på dette området: hvert enkelt land må løse det på sin måte. Kinas ettbarnspolitikk og Brasils familieplanleggingsprogram vil ikke fungere i Afghanistan eller Kenya, for å si det slik. Om det internasjonale samfunnet kan gjøre noe som helst, måtte det være å bidra til fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst (det norske oppdraget i Afghanistan kan mao settes i et befolkningsperspektiv).

Det andre hovedproblemet med Nygårdshaugs utsagn over er at ti milliarder mennesker på Jorda vil føre til undergang. Jeg snakker mye om befolkningseksplosjonen i mine foredrag om fremtiden. Begrepet er definitivt på sin plass: en vekst på 70 millioner i året, som i 2050 vil gi oss en befolkning på mer enn 9 milliarder, kan ikke kalles annet enn eksplosiv. Men jeg er også nøye med å understreke at eksplosjonen ikke vil føre til et totalt sammenbrudd på kloden. Ideen om at vår samfunnsorden er truet av ukontrollert befolkningsvekst har vi levd med siden Thomas Malthus‘ dager, og den ble reformulert av Paul Erlich i boka The Population Bomb i 1968. Åpningssetningen fra boka hans er blitt herostratisk berømt:

“The battle to feed all of humanity is over. In the 1970s and 1980s hundreds of millions of people will starve to death in spite of any crash programs.”

Denne spådommen ble ikke innfridd, ei heller hans forutsigelser om at vi ville få matrasjonering i det rike nord eller Romaklubbens forutsigelse av verdensomspennende hungersnød innen 2000. Sultkatastrofene vi har hatt siden 1968 har ikke vært et resultat av manglende global produksjonskapasitet, men en følge av krig, politiske konflikter og naturkatastrofer. Den globale underernæringen vi ser idag skyldes ikke mangel på mat – i en verden der det finnes flere overvektige enn undervektige er problemet først og fremst fordelingen av ressursene.

Og selv om vi i fremtiden skulle slippe opp for god matjord, ligger det et betydelig potensiale i å bedre effektiviteten i jordbruket i fattige land med jordbruksmaskiner, vanning, bedre transport og bruk av genteknologi. Det er ingen gode teknologiske eller vitenskapelige årsaker til at ikke dagens jordbruk kan levere effektivitetsøkninger som matcher en forventet befolkningsvekst på 30-40 %. FNs prognoser tyder på at Jordas befolkning vil stabilisere seg rundt 12 milliarder ved neste århundreskifte, og selv en så stor økning er mulig å håndtere med fornuftig bruk av konvensjonelle matressurser og ny matteknologi som bioreaktorer.

Vi kan med andre ord fø på oss selv. Men kan vi ta livet av oss på andre måter? Siden Nygårdshaug kobler uttalelsen sin opp mot klimakonferanser, antar jeg at økte klimagassutslipp ses på som en kilde til Jordas undergang innen vi blir ti milliarder (det vil si før 2080 eller deromkring). Noe av svaret på den utfordringen ligger i tallmaterialet det er pekt til over. Det meste av befolkningsøkningen det kommende århundret vil skje i verdens fattigste land, som også er landene som har de laveste klimagassutslippene per innbygger.

En betydelig viktigere kilde til økning i utslippene mot 2050 er framveksten av den globale middelklassen: en halv milliard indere og kinesere som skaffer seg en vestlig livsstil vil bidra langt mer til den globale oppvarmingen enn én milliard nye bunnløst fattige i Asia og Afrika. Den mest effektive løsningen her vil altså ikke være et internasjonalt påbud om fødselsebegrensning, men rask utvikling av miljøvennlige erstatninger for fossildrevne kraftverk, biler og fly.

Share/Bookmark

Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0″-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Verdens mest forurensende land

co2-utslippere

Kina har nå overtatt USAs førsteplass som det mest forurensende landet på kloden – i absolutte tall. Per innbygger er det ennå lenge igjen til kinesernes utslipp av CO2 med mere passerer amerikanerne, men for Jordas klima er akkurat dette faktum til liten trøst. The New Ecologist har samlet gode faktaplakater om utslipp i forkant av København-møtet, de finner du her.

Amerikanske meteorologer støtter forskning på geoengineering

New Scientist melder at paraplyorganisasjonen American Meteorological Society nå tar til orde for å støtte forskning på de klimatiske, økonomiske og etiske konsekvensene av geoengineering. AMS er den første større vitenskapelige organisasjonen som offisielt støtter et forskningsfelt som lenge har vært tabubelagt, og organisasjonen er nøye med å understreke at kutt i klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer fremdeles er hovedstrategiene for fremtiden.

artificial-co2-capture-mechanish_69_7447

Et av mange foreslåtte geoengineering-tiltak er kunstige “karbontrær” som suger opp CO2

Få som har fulgt dette feltet noen år, bør overraskes av denne utviklingen. Selv om G8-lederne nylig ble enige om å kutte utslippene drastisk fram mot 2050, er konsensus blant klimaforskere at den globale temperaturen vil øke langt mer enn målet på 2 grader over gjennomsnittet før den industrielle revolusjon:

The truth is that few climate scientists believe this is possible, even with the G8’s proposed target of cutting global emissions of greenhouse gases by 50 per cent by 2050. “An overshoot is inevitable,” concluded a recent climate science summit in Copenhagen, Denmark (New Scientist, 21 March, p 6). “Atmospheric CO2 concentrations are already at levels predicted to lead to global warming of between 2.0 °C and 2.4 °C.”

Eller om man vil: et kutt i utslippene innebærer fortsatt økning av CO2-innholdet i atmosfæren, med en sannsynlig økning i økning i temperaturen som resultat. Og ingen av forslagene som drøftes idag, tar sikte på å redusere dagens CO2-nivå på rundt 385 deler per million av atmosfæren, til nivået vi hadde før oljealderen (rundt 280 deler per million). For å få til dettte innen rimelig tid trengs sannsynligvis geoengineering-tiltak som kunstige “karbontrær”. Spørsmålet er neppe om vi får se slik teknologi, men når. Derfor er det på høy tid at geoengineering løftes opp på et høyere politisk og vitenskapelig plan.

Kina trøkker til med fornybar energi: 20 % før 2020

The Guardian melder at Kinas myndigheter velger å følge i Obamas fotspor, og satse tungt på grønne investeringer for å stimulere økonomien ytterligere (i motsetning til de fleste land i det rike nord, har Kina fremdeles god økonomisk vekst). Målet er å ta igjen Europa innen 2020, noe som vil føre til at landet produserer en femdel av sin energi fra fornybare kilder.

191844801_605f10f679

Kinas kullindustri er en stor utfordring for landets CO2-kutt. Kilde: Flickr (cc)

Kineserne ønsker særlig å satse på vind og sol, ifølge Zhang Xiaoqiang, viseformann i landets kommisjon for nasjonal utvikling og reform. Av en økonomisk stimuleringspakke på 590 milliarder dollar skal 30 milliarder brukes på miljøprosjekter og tiltak for å redusere Kinas klimagassutslipp. Dette siste er svært viktig, da landet er antagelig er verdens største kilde til CO2-utslipp idag.

The Age of Stupid: sterk på nåtiden, svak på fremtiden

Filmen The Age of Stupid har vakt en viss oppsikt i det siste, og er regissøren Franny Armstrongs (kjent for dokumentaren McLibel) forsøk på å advare mot klimatrusselen. Rammefortellingen er en arkivar (spilt av Pete Postlethwaite) som reflekterer over fortiden fra sitt hjem i et oljeplattformliknende museum over menneskehetens historie nær Nordpolen i år 2055. Via klipp som hentes fram på skjermen av den ensomme arkivaren, får vi et innblikk i hvordan hans verden oppsto i vår tid.

age-of-stupid-new-001

2055: En molefunken Pete Postlethwaite ser filmklipp fra fortiden

Klippene ser ut til å være reportasjer laget de siste par årene, og beskriver bl.a. hvordan oljeindustrien ødelegger livet til fattigfolk i Niger-deltaet, skaper kriger som bl.a. driver irakere på flukt til Jordan, får breer til å smelte i Frankrike og er årsaken til “Katrina” som ødela New Orleans. Filmtittelen stammer fra intervjuobjektet i sistnevnte by, en mann som jobber på en oljeplattform i Mexicogolfen og dermed blir representant for den ofte paradoksale livsstilen i det rike nord.

Reportasjene er gjennomgående gode, men skjemmes dessverre av slett scenariearbeid. Når man først har valgt å legge rammefortellingen til fremtiden og temaet er klima, trengs det langt mer enn to-tre raske klipp av katastrofer som vil intreffe på veien mot 2055 (Operahuset i Sydney brenner, Las Vegas dekkes av sanddyner). Selv intervjuobjektet Mark Lynas, som i boka Six Degrees oppsummerer mange og svært dystre klimaprognoser, vil nøle med å hevde at sivilisasjonen er redusert til en plattform nær nordpolen om et halvt hundreår.

På sitt vis blir The Age of Stupid et talende eksempel på en univariat tenkning jeg også har støtt på her til lands: fremtiden blir en funksjon av temperaturen alene, og fremtidstenkning sett på som ekvivalent med å fortolke konsekvensene av klimaprognoser. En seriøs analyse som tar hensyn til alle de andre viktige drivkreftene – befolkning, teknologi, økonomi, politikk – ville neppe ha endt opp med å plassere Pete Postlethwaite alene ved Nordpolen.

Gamle koraller vitner om voldsom havstigning

Den siste uken har en rekke nettaviser og blogger omtalt en forskningsrapport med tittelen “Rapid sea-level rise and reef back-stepping at the close of the last interglacial highstand(krever abonnement) i det anerkjente tidsskriftet Nature. Den lange tittelen skjuler et interessant budskap: studier av koraller ved Yucatan-halvøya i Mexico viser at havnivået steg svært raskt i løpet av en kort periode i en mellomistid for 121 000 år siden – opptil fem centimeter per år.

89250252_74cb818a16

Korallrev. Kilde: Flickr – Sam and Ian (cc)

Studiens forfattere, Paul Blanchon og kolleger ved universitetet i Cancun i Mexico, mener at vannet fortsatte å stige med denne farten i 50 år, dvs en samlet stigning på 2,5 meter godt innenfor en mannsalder. I denne perioden var den globale gjennomsnittstemperaturen to grader høyere enn idag. Som rimelig kan være trekkes paralleller til dagens situasjon, der klimamodeller anslår at havet kan komme til å stige med mellom 3 mm og 1,4 cm per år henimot 2100, og enkelte tyder på en stigning på opptil 2 meter innen 2100.

Selv om en slik havstigning ikke vil merkes umiddelbart alle steder samtidig (ifølge Detlef Stammerer ved Hamburg-universitetet sprer smeltevann fra Grønland seg langsomt utover, og  gir ikke vesentlig havstigning i f.eks. Stillehavet før etter 50 år), er studier som den meksikanske nok et hint om at endringer i klimaet kan komme til å skje i voldsomme “rykk og napp”.

Forskere rangerer geoengineering-tiltak

Geoengineering, det vil si ideen om at man kan kontrollere Jordas klima med ulike tekniske virkemidler, har i det siste fått vind i seilene. At et økende antall forskere ser ut til å mene at den globale oppvarmingen er irreversibel i overskuelig framtid er en viktig årsak til dette: selv om “Plan A” for å håndtere fremtidige klimaendringer å kutte i utslippene av klimagasser, blir det stadig mer åpenbart at det også trengs en “Plan B”.

I skrivende stund er forskningen på geoengineering kommet kort, og preges fremdeles av forslag som kan virke urealistiske. Virgin Earth Challenge, en pris på 25 millioner dollar til den eller de som klarer å utvikle en mekanisk metode som fjerner CO2 så effektivt fra atmosfæren at det bremser den globale oppvarmingen, er ennå ikke delt ut. Tross dette har en gruppe forskere nå publisert en 50 siders rapport som rangerer de mest aktuelle geoengineering-teknikkene i tidsskriftet Atmospheric Chemistry and Physics.

Forskernes utgangspunkt er at den økte mengden CO2 som er sluppet ut siden industrialderen begynte rundt 1800, har sørget for at 1,6 Watt per kvadratmeter holder seg i Jordas atmosfære. Om dagens CO2-nivå dobles (hvilket NASAs James Hansen ikke holder for usannsynlig), vil dette tallet øke til 3,71 W. Deretter regnet forskergruppen ut hvor mye hver geoengineering-teknikk ville bidra til å redusere disse tallene. Resultatet ble listen som er publisert her.

Det viktigste man kan lese av listen er at det er langt mer effektivt å reflektere mer sollys tilbake til verdensrommet enn å binde opp mer CO2. Forslaget om å pumpe store mengder svoveldioksid opp i atmosfæren for å danne reflekterende aerosoler, pumpe dråper med sjøvann opp i den lavere atmosfæren for å danne skyer eller sende reflekterende speil opp i rommet, er mer enn dobbelt så effektivt som nummer tre på listen, som er å dekke Jordas ørkenområder med reflekterende materialer.

Faktum er at det bare er de tre førstnevnte metodene som alene kan hanskes med en dobling av CO2-innholdet. Satser man på flere av metodene samtidig blir resultatet annerledes, selvsagt. For eksempel kan en kombinasjon av mekanisk CO2-rensing, tilsetning av fosfor til verdenshavene og lysere ørkenområder og dyrkbar mark gi samme resultat.

Studien bekrefter det annen forskning viser, nemlig at det å “så” verdenshavene med jern ikke gir den ønskede effekten. Likeså at det å gjøre våre bosetninger hvitere eller dyrke skog som graves ned, heller ikke er videre effektivt. I og for seg burde dette ikke komme for overraskende. Av historisk erfaring vet man nå at det å forandre atmosfærens evne til å reflektere sollys kan endre Jordas temperatur drastisk på kort tid.

Regionale atomkriger kan gi kjernefysisk "liten istid"

TIME Magazine snakker med Alan Robock, professor i miljøvitenskap ved Rutgers University, som i sin tid var med å gjøre beregningene som viste at en global kjernefysisk krig mellom USA og Sovjetunionen ville utløse en “kjernefysisk vinter“. Modellene var basert på erfaringer fra kraftige vulkanutbrudd som i Mount Tambora i 1815, der temperaturen over hele kloden sank som følge av at støv og aske ble pumpet opp i atmosfæren og skygget for innfallende sollys. Resultatet den gang var at man i 1816 fikk “året uten sommer”, som førte til matmangel og sult mange stder på den nordlige halvkule.

http://www.nv.doe.gov/library/PhotoLibrary/315864c.jpg

Foto: United States Department of Energy

De nye modellene har et langt mer nøkternt og – dessverre – realistisk utgangspunkt, nemlig muligheten for en regional atomkrig. Det farligste potensielle brennpunktet for tiden er India og Pakistan, som begge anslås å ha et atomarsenal på noen titalls bomber i samme klasse som Hiroshima-bomben. Selv om dette bare utgjør noen promille av verdens samlede atomarsenal, viser Robocks modellberegninger tydelig virkning på den globale temperaturen.

Store branner og støv som virvles opp i atmosfæren vil transporteres jorda rundt på noen dager, og senke temperaturen til nivået under “den lille istiden“, som varte fra 1500-tallet fram til slutten av 1700-tallet i vår den av verden. Ifølgle Robock vil vekstsesongen på den nordlige halvkule kunne forkortes med flere uker, noe som i sin tur vil føre til lavere matproduksjon.

I en tid da matproduksjonen såvidt holder tritt med befolkningsveksten, og vi alle er avhengige av et globalisert transportnettverk for mat, er det ikke vanskelig å se for seg at dette kan bli en ytterst farlig situasjon for den fattigste milliarden på kloden. Derfor er forskerens oppfordring at vi bruker vel så mye ressurser på å håndtere spredningen av atomvåpen, som på å bekjempe de globale klimaendringene. Mens vi fremdeles har tiår på oss til å gjøre noe med en global oppvarming, kan en global nedkjøling ramme oss når som helst.

Hvilke hindringer står i veien for biobrensel?

I en tid da oljeprisen har kollapset fullstendig, er det vanskelig å tro på at vi kan står overfor en brennstoffkrise. Men som International Energy Agency påpeker i sin årlige World Energy Outlook Report, kommer etterspørselen etter olje til å øke kraftig mot 2030, fra dagens 85 millioner fat per dag til rundt 106 millioner fat. Her har man tatt høyde for den økonomiske krisen, som for øyeblikket demper etterspørselen etter fossile brennstoffer, og innføring av mer energieffektive kjøretøy.

Miljøgevinsten av å gå over til hybridbiler vil bli mindre enn vi skulle ønske, fordi antall biler på kloden vil øke fra dagens 650 millioner til 1,4 milliarder. IEA antar at oljeproduksjonen holder seg konstant (det vil si at oljetoppen ikke vil være nådd), og at produksjonen fra ukonvensjonelle oljekilder (naturgass, tjæresand, oljeskifer) øker nok til å dekke etterspørselen. Det innebærer at 80 % av verdens energibehov i 2030 vil dekkes av fossile energikilder, eller samme andel som idag.

Konsekvensene av dette scenariet, der det gjøres lite for å begrense utslippene av drivhusgasser, er at jordas atmosfære i 2100 vil inneholde 1000 deler per million (ppm) av CO2. Da har man forlengst passert 560 ppm, som den ledende klimaforskeren James Hansen regner som et farlig “vippepunkt” for varige og katastrofale klimaendringer. Verden vil være inne i en klimafase fase hvor gjennomsnittstemperturen på Jorda kan øke opptil 6 grader Celsius.

Konklusjonen virker åpenbar: vi bør snarest mulig fase inn alternativer til olje. Biobrensel framstår idag som den mest fornuftige løsningen. Plantebasert biodiesel eller bioetanol har langt høyere energitetthet enn dagens beste batterier, og er mye enklere ha med å gjøre enn hydrogen, som krever at man bygger ut en helt ny infrastruktur for energitransport. Men biobrenselets rotproblem (bokstavelig talt) er den lave energieffektiviteten på produksjonssiden.

Prairie by Abu.

Præriegress (cc-bilde via Flickr)

Det er fotosyntesen som er hovedproblemet. Konverteringen av vann og CO2 til sukkerstoffer i plantenes blader er så lite effektiv at bare rundt 1 % av solenergien som når ned til bakken blir konvertert til brensel. Til sammenligning utnytter dagens solceller 15-20 % av energien i solstrålene, og forskning på såkalte tredjegenerasjons solceller kan føre til en dobling av effektiviteten innen 2020.

Solceller er på sin side svært dyre, og ville – om de skulle erstatte fossile brennstoffer til transport – kreve utskifting av den globale bilparken. Derfor er det gode grunner til at man fremdeles drøfter biobrensel som alternativ. Triplepundit skriver om de 19 viktigste hindringene for at biobrensel skal bli en fullverdig erstatter for olje. Noen hovedpunkter:

  • Dyrking av biobrensel konkurrerer direkte om ressurser med matproduksjon, hvilket ikke er bra i en verden som får 70 – 80 millioner nye munner å mette hvert år.
  • For å lage én liter med bioetanol i USA, kreves det 1000 liter ferskvann.
  • Planter er avhengige av klima og jordsmonn, så ulike land vil basere seg på ulike planter. Biobrenselmarkedet vil være langt mer fragmentert enn oljeproduksjon.
  • I USA flyttes fokus nå fra maisbasert biobrensel til bioetanol produsert av cellulose fra f.eks. præriegress. Det krever flere tekniske gjennombrudd for å bli lønnsomt.
  • Man kan ikke utnytte præriegress i stor skala uten at det får konsekvenser for økosystemet. Bred satsing på cellulosebasert brensel kan i det hele tatt føre til omfattende økonomisk utnyttelse av villmarksområder som hittil har vært regnet som ulønnsomme.

Kinas CO2-utslipp kan dobles før 2030

FuturePundit melder at utslippene av CO2 fra Kina vokser i en slik takt at økningen fram mot 2030 kan bli større enn USAs samlede utslipp. Per idag er Kinas utslipp på 1,8 milliarder tonn CO2 i året, større enn USAs 1,6 milliarder tonn, og de kan komme til å bli nærmere 4 milliarder tonn i 2030. Verdens samlede CO2-utslipp i fjor var på 8,5 milliarder tonn.

De norske utslippene var ifølge miljostatus.no på opp imot 50 millioner tonn. Selv om vi mer enn seks ganger høyere utslipp per innbygger enn Kina, er det lett å bli motløs når man ser hvor stor virkningen av den kinesiske veksten blir. FuturePundit peker på at oljetoppen vil bidra lite til å redusere kinesiske utslipp, slik enkelte har håpet, da hele 77 % av utslippene kommer fra brenning av kull. Det er en ressurs det vil finnes rikelig av i lang tid framover.

Klimadrevet masseforflytning i Indonesia?

Planetsave rapporterer fra World Ocean Conference i Indonesia, der landets fiskeriminister, Freddy Numberi erklærte at myndighetene nå begynte å forberede seg på en mulig kraftig stigning i havnivået som følge av klimaendringene. Indonesia består av tusenvis av små og store øyer, og mange av dem ligger såpass lavt over havet at folk kan tvinges til å flytte:

Experts and Government officials fear that about 2,000 islands across the country will be underwater by between 2030 and 2040 due to rising sea levels caused by global warming. Indonesia has over 17,000 islands, of which, about 6,000 are populated.

Et interessant aspekt her er det korte tidsperspektivet. FNs klimapanel har beregnet en havstigning på en desimeter til i underkant av en meter fram mot 2100, hvilket tyder på at Indonesias myndigheter tar utgangspunkt i de mest dramatiske prognosene. Tuvalu ses på som en modell for hvordan øysamfunn kan rammes av havstigning. Øya ligger i samme del av Stillehavet som Indonesia, og er for øyeblikket utsatt for en havstigning på ca 1,2 millimeter i året.

Scenarier for Norges klima om 100 år

Miljostatus.no, som er en god kilde til statistikker om miljø og klima, har en nettside som tar for seg scenarier om hvordan Norges klima er om 100 år. Selve siden inneholder lite informasjon utover rammene for scenariene (de “belyser sårbarhet og effekter for havnivå, landbruk, skogbruk, fiske, energi- og kraftproduksjon, energietterspørsel, bygg og anlegg, transport, turisme, naturulykker, urfolk, helse og biologisk mangfold”).

Men den har en direktepeker til en PDF-versjon av rapporten Betydningen for Norden av
2 grader global oppvarming
. Rapporten er på 157 sider, og er en svært grundig – om ikke veldig tilgjengelig – samling av det vi vet om klimaprognoser her og nå.

Konsekvensene av global oppvarming – sett fra 1958

I dette innslaget fra TV-serien Bell Telephone Hour, regissert av legendariske Frank Capra, forklarer Dr. Frank C Baxter hvordan utslipp fra fabrikker og biler kan øke temperaturen. Deretter viser han konsekvensene av et par graders oppvarming av jordkloden – tre tiår før temaet for alvor ble satt på dagsorden. Et interessant eksempel på fremtidstenkning.

(Via Boing Boing)

James Hansen ser mørkt på klimautviklingen

Dr James Hansen by World Development Movement.Det er spørsmålet klimaforsker James Hansen stiller i en spesialutgave av Scientific American kalt Earth 3.0. Hansen mener at Charney-sensitiviteten, en viktig matematisk modell i klimaforskningen som blant annet brukes av FNs klimapanel, gir for lave anslag for temperaturøkningen. Ifølge denne modellen vil en dobling av CO2-innholdet i Jordas atmosfære fra 280 ppm (parts per million, eller deler per million) til 560 ppm gi en temperaturøkning på 3 grader Celsius i snitt.

Problemet er ifølge James Hansen at modellen ikke tar hensyn til at temperaturøkningen gir virkninger som fører til ytterligere temperaturøkning, eller tilbakekoblingseffekter. Det dreier seg blant annet om smelting av breer og havis, forandringer i mengden av sot og støv i atmosfæren og havets evne til å absorbere karbondioksid, som vi nå vet avtar med økende temperatur. Hansen mener at dagens CO2-nivå på 380 ppm på sikt vil føre til at havnivået stiger flere meter, og ikke noen desimeter som modellene hittil har tydet på.

Om vi passerer 560 ppm blir virkningene virkelig katastrofale, ifølge Hansen. Da vil før eller siden all innlandsis på Grønland og Antarktis smelte bort, og havet kan stige med mange titalls meter. Det vil i praksis sette en stor andel av verdens storbyer under vann. Mange av klimaforskerne Scientific American har snakket med, er enige i Hansens kritikk av Charney-sensitiviteten, men støtter ikke nødvendigvis de dramatiske konklusjonene:

“Jim’s analysis is very shrewd,” says Michael Oppenheimer, a professor of geosciences and international affairs at Princeton University. “It’s something we all should be thinking about, but the uncertainties are so large that it’s a weak point.” Schneider, too, offers praise overall but caution about specifics. “Jim’s doing great work,” he says, “but I wish he’d get off absolute numbers. It’s not as though the world is okay with 1.8 degrees of warming but turns into a pumpkin at 2.2 or something.”

Spesialutgaven har forøvrig mange andre interessante artikler, deriblant en om å kombinere energiproduksjon med en løsning på problemet med vannmangel, om å dyrke mat i skyskrapere og om å ta vare på det biologiske mangfoldet i en overbefolket og varm framtid.