Arkiv for Karbonkutt

Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte

Avisen Klassekampen publiserte den 28. januar et intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug som fortjener bredere oppmerksomhet. Ikke bare fordi Nygårdshaug tar religionsdebatten et langt skritt videre ved å gå inn for forby alle religiøse symboler og nybygg av religiøse bygninger (Hønefoss kan med andre ord se langt etter en ny kirke), men først og fremst fordi svært utbredte holdninger til fremtidens befolkningutvikling står sentralt i hans argumentasjon. Nygårdshaug sier det slik:

- Det er ett tema på internasjonale klimakonferanser som aldri blir reist, og det er fødselsbegrensning. Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse, sier Nygårdshaug: – For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.

Her er det to hovedsaker å gripe fatt i. For å ta det siste først: uavhengig av hva paven og andre religiøse ledere måtte befale sine tilhengere å gjøre, er det et ubestridelig faktum at den globale befolkningsveksten er i ferd med å flate ut. Det skjer ikke bare i det rike nord og India og Kina – det er en global tendens. Noen av de mest dramatiske  fallene finner vi faktisk i erkekatolske land som Italia og Spania, der fruktbarheten nå er nede i 1,3 barn per kvinne (mot 1,8 barn per kvinne i Norge). Tilsvarende ser vi nå også kraftige fall i fertiliteten i store deler av den muslimske verden, med land som Indonesia og Iran (sic) som prominente eksempler.

Dermed er det ikke sagt at ikke mange land fremdeles sliter med ekstremt høy vekst i folketallet. Øverst på FNs liste troner for øyeblikket Niger, Guinea-Bissau, Afghanistan, Burundi og Liberia. At islam eller katolisismen dominerer i disse landene er et element, men vel så slående er det at landene er ekstremt fattige og/eller herjet av blodige kriger. Med andre ord: vedtak om fødselsbegrensning gjort på internasjonale konferanser vil ha begrenset innflytelse i land som mangler den mest elementære infrastruktur. Det finnes god dokumentasjon på hva som bremser den globale befolkningsveksten, mye av den presenteres av Hans Rosling i foredraget nedenfor:

Stikkordene er økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen. Ja, det er faktisk sant: når man reduserer barnedødeligheten, senkes befolkningsveksten. Poenget er at dette ikke kan gjøres via et internasjonalt diktat, slik Nygårdshaug (og mange andre, skal jeg dømme etter responsen på mine forelesninger) er tilhengere av. Erfaringen er krystallklar på dette området: hvert enkelt land må løse det på sin måte. Kinas ettbarnspolitikk og Brasils familieplanleggingsprogram vil ikke fungere i Afghanistan eller Kenya, for å si det slik. Om det internasjonale samfunnet kan gjøre noe som helst, måtte det være å bidra til fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst (det norske oppdraget i Afghanistan kan mao settes i et befolkningsperspektiv).

Det andre hovedproblemet med Nygårdshaugs utsagn over er at ti milliarder mennesker på Jorda vil føre til undergang. Jeg snakker mye om befolkningseksplosjonen i mine foredrag om fremtiden. Begrepet er definitivt på sin plass: en vekst på 70 millioner i året, som i 2050 vil gi oss en befolkning på mer enn 9 milliarder, kan ikke kalles annet enn eksplosiv. Men jeg er også nøye med å understreke at eksplosjonen ikke vil føre til et totalt sammenbrudd på kloden. Ideen om at vår samfunnsorden er truet av ukontrollert befolkningsvekst har vi levd med siden Thomas Malthus‘ dager, og den ble reformulert av Paul Erlich i boka The Population Bomb i 1968. Åpningssetningen fra boka hans er blitt herostratisk berømt:

“The battle to feed all of humanity is over. In the 1970s and 1980s hundreds of millions of people will starve to death in spite of any crash programs.”

Denne spådommen ble ikke innfridd, ei heller hans forutsigelser om at vi ville få matrasjonering i det rike nord eller Romaklubbens forutsigelse av verdensomspennende hungersnød innen 2000. Sultkatastrofene vi har hatt siden 1968 har ikke vært et resultat av manglende global produksjonskapasitet, men en følge av krig, politiske konflikter og naturkatastrofer. Den globale underernæringen vi ser idag skyldes ikke mangel på mat – i en verden der det finnes flere overvektige enn undervektige er problemet først og fremst fordelingen av ressursene.

Og selv om vi i fremtiden skulle slippe opp for god matjord, ligger det et betydelig potensiale i å bedre effektiviteten i jordbruket i fattige land med jordbruksmaskiner, vanning, bedre transport og bruk av genteknologi. Det er ingen gode teknologiske eller vitenskapelige årsaker til at ikke dagens jordbruk kan levere effektivitetsøkninger som matcher en forventet befolkningsvekst på 30-40 %. FNs prognoser tyder på at Jordas befolkning vil stabilisere seg rundt 12 milliarder ved neste århundreskifte, og selv en så stor økning er mulig å håndtere med fornuftig bruk av konvensjonelle matressurser og ny matteknologi som bioreaktorer.

Vi kan med andre ord fø på oss selv. Men kan vi ta livet av oss på andre måter? Siden Nygårdshaug kobler uttalelsen sin opp mot klimakonferanser, antar jeg at økte klimagassutslipp ses på som en kilde til Jordas undergang innen vi blir ti milliarder (det vil si før 2080 eller deromkring). Noe av svaret på den utfordringen ligger i tallmaterialet det er pekt til over. Det meste av befolkningsøkningen det kommende århundret vil skje i verdens fattigste land, som også er landene som har de laveste klimagassutslippene per innbygger.

En betydelig viktigere kilde til økning i utslippene mot 2050 er framveksten av den globale middelklassen: en halv milliard indere og kinesere som skaffer seg en vestlig livsstil vil bidra langt mer til den globale oppvarmingen enn én milliard nye bunnløst fattige i Asia og Afrika. Den mest effektive løsningen her vil altså ikke være et internasjonalt påbud om fødselsebegrensning, men rask utvikling av miljøvennlige erstatninger for fossildrevne kraftverk, biler og fly.

Share/Bookmark

Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0″-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Simu ya Solar – populær soltelefon i Kenya

Den kenyanske teleleverandøren Safaricom tilbyr nå en mobiltelefon som kan lades opp med et innebygd solcellepanel. Kenya ligger på ekvator, og dermed kan et ganske lite panel på baksiden av telefonen levere strøm nok til å gi en taletid på 5-10 minutter per ladetime. Prisen på telefonen er satt til 3000 kenyanske shilling, som er litt i overkant av 200 kroner i skrivende stund. Det innebærer at telefonen er godt innenfor rekkevidde for millioner av kenyanere, og Safaricom har allerede solgt ut 10 000 eksemplarer av soltelefonen.

simu-ya-solar-2_rqtnt_11446

At telefonene kan spare noen shilling på strømregningen er ikke hovedargumentet for slike telefoner. Som reportasjen under påpeker, løser Simu ya Solar-telefonene (navnet betyr “soltelefon” på swahili-slang) langt på vei problemet med ustabil strømforsyning i storbyslummen og på landsbygda. I Kenya, som produserer mye av sin elektrisitet med vannkraft og som nå gjennomgår en langvarig tørke, blir denne funksjonaliteten spesielt viktig.

Simu ya Solar-telefonen er også et interessant eksempel på kommersiell utnyttelse av mikroenergi. Konseptet bak mikroenergi, som de fleste av oss har sett i form av blinkende LED-lamper på joggesko eller dynamoer på sykkel, er at en lang rekke dagligdagse aktiviteter kan brukes til å produsere strøm nok til å drive vanlige bruksgjenstander. En viktig drivkraft bak denne utviklingen i Afrika er firmaet Freeplay, som blant annet produserer radioer og lommelykter som lades med en håndsveiv.

Mikroenergi kan ikke løse Afrikas grunnleggende problem med dårlig energitilførsel (jamfør denne listen over energikonsum per innbygger), men det kan sørge for at folk flest får tilgang til leselys om kvelden, radio og telefoni. Det er ingen liten ting på verdens fattigste kontinent.

Amerikanske meteorologer støtter forskning på geoengineering

New Scientist melder at paraplyorganisasjonen American Meteorological Society nå tar til orde for å støtte forskning på de klimatiske, økonomiske og etiske konsekvensene av geoengineering. AMS er den første større vitenskapelige organisasjonen som offisielt støtter et forskningsfelt som lenge har vært tabubelagt, og organisasjonen er nøye med å understreke at kutt i klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer fremdeles er hovedstrategiene for fremtiden.

artificial-co2-capture-mechanish_69_7447

Et av mange foreslåtte geoengineering-tiltak er kunstige “karbontrær” som suger opp CO2

Få som har fulgt dette feltet noen år, bør overraskes av denne utviklingen. Selv om G8-lederne nylig ble enige om å kutte utslippene drastisk fram mot 2050, er konsensus blant klimaforskere at den globale temperaturen vil øke langt mer enn målet på 2 grader over gjennomsnittet før den industrielle revolusjon:

The truth is that few climate scientists believe this is possible, even with the G8’s proposed target of cutting global emissions of greenhouse gases by 50 per cent by 2050. “An overshoot is inevitable,” concluded a recent climate science summit in Copenhagen, Denmark (New Scientist, 21 March, p 6). “Atmospheric CO2 concentrations are already at levels predicted to lead to global warming of between 2.0 °C and 2.4 °C.”

Eller om man vil: et kutt i utslippene innebærer fortsatt økning av CO2-innholdet i atmosfæren, med en sannsynlig økning i økning i temperaturen som resultat. Og ingen av forslagene som drøftes idag, tar sikte på å redusere dagens CO2-nivå på rundt 385 deler per million av atmosfæren, til nivået vi hadde før oljealderen (rundt 280 deler per million). For å få til dettte innen rimelig tid trengs sannsynligvis geoengineering-tiltak som kunstige “karbontrær”. Spørsmålet er neppe om vi får se slik teknologi, men når. Derfor er det på høy tid at geoengineering løftes opp på et høyere politisk og vitenskapelig plan.

40 millioner kunstige trær halverer CO2-utslippene

CNN melder at amerikanske forskere er i ferd med å utvikle et “kunstig tre” som binder opp CO2 fra luften tusen ganger raskere enn et naturlig tre. Teknologien minner om den som allerede brukes i eksperimentelle CO2-rensesystemer, og består av en lang rekke plastikkblader som fanger gassen, komprimerer den og lagrer den i flytende form.

Forskjellen på dette konseptet og konvensjonell CO2-rensing av kull- og gasskraftverk, er at trærne er ment å fange opp CO2 hvor som helst, og dermed også kan gjøre noe med utslippene fra f.eks. transportsektoren og industri og sementproduksjon. Som en av forskerne bak prosjektet, professor Klaus Lackner, sier det: halvparten av utslippene kommer fra små, distribuerte kilder som gjør det umulig eller upraktisk å fange inn CO2 ved kilden.

En prototyp av karbontreet er allerede bygd, og konseptet er presentert for USAs energiminister Steven Chu. På sikt mener Lacker og kolleger at man for prisen av en vanlig personbil kan bygge en oppsamlingsenhet omtrent på størrelse med et offentlig toalett, som kan absorbere 1 tonn CO2 per per dag. For å “nulle ut” Norges nåværende utslipp på mellom 55 og 60 millioner tonn CO2 per år, ville man trenge rundt 160 000 av disse små enhetene.

Det er mye (arealmessig ville det kreve like mye plass som en småby), men ikke uoverkommelig for et land med Norges velstand. Norge er dessuten i den heldige situasjon at vi allerede forsker på hvor vi kan lagre all den flytende gassen som samles opp. Men det er når man ser på dette som geoengineering – det vil si et tiltak for å bremse eller senke Jordas temperatur i fremtiden, at skalaen på utfordringen går opp for oss.

0533_001g_mnc_en_72_tcm61-38968

Figuren over viser de globale CO2-utslippene fra en rekke kilder de siste femten årene. Tallene varierer noe, men er definitivt økende og ligger antagelig i nabolaget av 30 milliarder tonn (30 Gigatonn) med CO2 per år. Om dette tallet skulle halveres, ville man trenge rundt 40 millioner CO2-fangere av denne typen. Mye, men dog overkommelig om prisen kan holdes rundt prisen av en Toyota, slik forskerne hevder.

Kostnadene og problemene med å lagre gassen til tross: den aller største fordelen med dette konseptet er at det tar sikte på redusere mengden CO2 i atmosfæren. “Elefanten i rommet” i den generelle klimadebatten er at vi idag kun snakker om å redusere utslippene, hvilket i praksis vil si at man forsøker å få denne vekstkurven til å flate ut en anelse, ikke å snu den i motsatt retning. En annen stor fordel er at de kunstige karbontrærne reduserer problemet med forsuring av verdenshavene, noe de fleste andre geoengineering-tiltak ikke gjør.

Enn så lenge er geoengineering et tabuemne i politikken, først og fremst fordi mange frykter det kan bli en sovepute, og fordi endel av forslagene (som å skyte svoveldioksid opp i atmosfæren) har fremstått som mer skadelige enn problemet de ønsker å løse. Men konsepter som dette viser at man er i ferd med å utvikle en  “smartere” generasjon av løsninger – geoengineering 2.0 om man vil. Det borger for at vi vil høre betydelig mer om dette i årene fremover, ikke minst om klimautviklingen tegner til å bli slik bl.a.  norske forskere tror.

MIT utvikler betong som skal vare i 16 000 år

Inhabitat skriver om sivilingeinører ved eliteuniversitetet MIT som utvikler en betongtype som skal være istand til å vare i 16 000 år. Hensikten er ikke i utgangspunktet å bygge hus som kan overleve neste istid, men å redusere nyproduksjonen av betong. Betong er det mest brukte byggematerialet på Jorda (årlig produseres det 20 milliarder tonn) og en hovedkilde til CO2-utslipp (opptil 10 % globalt, dvs langt mer enn flyindustrien), og derfor er det mye å vinne på et slikt produkt ifølge MIT-forskerne.

800px-pantheon_rome-the_domeBetongkuppelen på Pantheon i Roma. Kilde: Wikipedia

Sterkere og mer holdbar betong krever mindre byggemateriale, og langt mindre vedlikehold over tid – som begge gir viktige bidrag til å kutte CO2-utslipp og redusere kostnader. At betong har lang levetid viser de mange  betongkonstruksjonene fra romertiden som fremdeles kan sees i f.eks. Roma. Kuppelen til Pantheon i Roma kan nesten se ut som om den ble designet på 1960-tallet, men består altså av betong som ble blandet sammen for over 1800 år siden.

Kina trøkker til med fornybar energi: 20 % før 2020

The Guardian melder at Kinas myndigheter velger å følge i Obamas fotspor, og satse tungt på grønne investeringer for å stimulere økonomien ytterligere (i motsetning til de fleste land i det rike nord, har Kina fremdeles god økonomisk vekst). Målet er å ta igjen Europa innen 2020, noe som vil føre til at landet produserer en femdel av sin energi fra fornybare kilder.

191844801_605f10f679

Kinas kullindustri er en stor utfordring for landets CO2-kutt. Kilde: Flickr (cc)

Kineserne ønsker særlig å satse på vind og sol, ifølge Zhang Xiaoqiang, viseformann i landets kommisjon for nasjonal utvikling og reform. Av en økonomisk stimuleringspakke på 590 milliarder dollar skal 30 milliarder brukes på miljøprosjekter og tiltak for å redusere Kinas klimagassutslipp. Dette siste er svært viktig, da landet er antagelig er verdens største kilde til CO2-utslipp idag.

"Kulltoppen" passeres før 2035

Forskere ved California Institute of Technology og University of Washington har regnet på verdens totale kullreserver, og kommer til at anslagene vi baserer oss på idag er grovt overvurdert, melder EcoGeek. I god tid før 2035 kan verdensproduksjonen passere kullindustriens motstykke til oljetoppen, det vil si det punktet der vår produksjonskapasitet begynner å avta og tilbud ikke lenger matcher etterspørselen.

164341428_3243f50012

Kullkraftverk ved Düsseldorf i Tyskland. Kilde:  Flickr (cc-lisens)

Mens FNs klimapanel baserte seg på at vi har  3400 milliarder tonn kull til rådighet, tyder de nye anslagene på at det reelle tallet er  666 millliarder tonn. Det første tallet er basert på hva myndighetene har oppgitt som maksimumsreserver, det andre er basert på beregninger med utgangspunkt i den relle kullproduksjonen i fem av verdens største kullfelt. Det store spriket kan blant annet tilskrives det faktum at mange regjeringer overdriver egne kullreserver, bl.a. fordi tilgang til naturressurser danner grunnlag for vurderinger av nasjonenes kredittverdighet.

Hvorom alt er, er dette nok et argument for å skynde på utviklingen av alternativer til fossile brennstoffer. Den gode nyheten er at en svært forurensende energiform fases ut tidligere enn antatt. Den dårlige nyheten er at dette – om det skulle vise seg å stemme – kan bli en alvorlig utfordring i økonomier som baserer store deler av industriproduksjonen sin på kullkraftverk. Kina peker seg ut som et åpenbart eksempel: “verdens fabrikk” er også verdens største forbruker av kull, og dekker 69 % av elektrisitetsbehovet sitt med denne kilden.

San Francisco får urbant økokart – når får vi det i Oslo?

San Francisco regnes som en av verdens mest offensive storbyer på miljøområdet, og byens borgermester Gavin Newsom snakker ofte og gjerne om de mange tiltakene man er i ferd med å iverksette, som i denne fabelaktige podcasten for The Long Now foundation. Et av dem er å lage et digitalt “økokart” som skal gjøre det enklere for byens innbyggere å legge om til en klimavennlig livsstil. The Urban Ecomap skal presenteres på Connected Urban Development-konferansen i Seoul den 21. mai 2009, og blir deretter tilgjengelig for folk flest.

Utgangspunktet for kartet vises i presentasjonen over (klikk for å se video). Rundt 50 % av Jordas befolkning bor nå i byer, og alt tyder på at denne prosentandelen vil øke kraftig utover i århundret. Utfordringen er at bybefolkningen står for 80 % av CO2-utslippene, mens muligheten ligger i at den samme befolkningen står for 75 % av økonomien og registrerer 9 av 10 patenter. Økokartet vil vise bybefolkningen CO2-utslipp i ulike bydeler, og gjøre det lettere å gjøre valg i hverdagen som reduserer utslippene, det være seg å velge riktig reiserute innebys eller finne frem til bedrifter med en miljøvennlig profil.

Ideen om “grønne kart” er ikke ny, og det finnes allerede etablerte papirbaserte motstykker for San Fransisco, f.eks. Det interessante med Connected Urban Development-tanken er at man ønsker å redusere CO2-utslipp ved å bruke informasjonsteknologi til å gjøre byens infrastruktur mer effektiv. Et nettbasert urbant økokart gir åpenbart store muligheter til å hente inn informasjon og gode ideer fra byens egen befolkning, ikke minst hvis det gjøres tilgjengelig på mobil.

Det er en ide som har fremtiden for seg, og spørsmålet må derfor bli når vi får se noe tilsvarende i Norges eneste storby. Strengt tatt behøver ikke dette å være et “ovenfra-og-ned”-tiltak med kommunen som intiativtaker. Ved å lage en “mashup” av Google Maps burde det være mulig å kombinere alt fra sanntidsdata for kollektivtrafikk til luftkvalitetsmålinger for å gi et første røft bilde av situasjonen. Når San Franciscos kart blir tilgjengelig, får vi uansett håpe at lisensbetingelsene er så åpne at det også blir mulig for andre byer å kopiere de beste delene av modellen.

Spis som på 70-tallet og kutt CO2-utslipp med 10 prosent

BBC rapporterer om en studie publisert i International Journal of Epidemiology (også fanget opp av VG), som tar for seg forholdet mellom CO2-utslipp og den stadig økende gjennomsnittsvekten til den britiske befolkningen. Antall sterkt overvektige i Storbritannia har økt kraftig de siste 40 årene – fra 3,5 % av befolkningen til anslagsvis 40 % i 2010. Ifølge forskergruppen bak studien fører det til et merutslipp av 60 millioner tonn CO2 per år, eller rundt regnet et tonn per brite.

3067501298_706b034539

Kilde: Combined Media på Flickr (cc)

Man har kommet til dette resultatet ved å ta hensyn til behovet for økt matforbruk (det er 19 % høyere enn for 40 år siden) med alle ringvirkningene det har i jordbruket, samt de økte utslippene fra transportsektoren. Hvis beregningene stemmer, er det ikke bare gode helseargumenter for å få folket i form: en reduksjon på 60 millioner tonn CO2 i året utgjør Storbritannias Kyoto-forpliktelse (et kutt på 12,5 % av det nasjonale utslippet på 560 millioner tonn i året)

Nå er “fedmeepidemien” kommet lengre i  Storbritannia enn de fleste andre europeiske land, men også i Norge ser vi tilsvarende tendenser. Det interessante med denne studien er at vi kan oppnå mye ved relativt beskjeden innsats. Som en av dem som er gammel nok til å huske hva vi spiste i Norge og Storbritannia (jeg har engelsk familie) på 1970-tallet, kan jeg bedyre at vi på ingen måte led noen nød.

De fleste av oss hadde råd til å spise kjøtt eller fisk hver dag, selv om porsjonene var mindre. Snop og brus fantes det nok av, men det ble først og fremst nytt i helgene. Populært folkespise som pizza, pasta og hamburgere fantes også, men i tiden før Grandis og McDonalds var det vanligere å lage slikt selv. Poeng: omlegging til en livsstil som sparer miljøet for betydelige utslipp behøver ikke innebære at vi alle må blir vegetarianere.

Halvering av befolkningen som miljøtiltak

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

screenshot

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.

Alternativ flybensin som faktisk fungerer

BusinessWeek skriver om forsøkene med å erstatte flybensin med olje fra jatrofa-planten. Air New Zealand, Japan Airlines og Continental Airlines har brukt raffinert jatrofa-olje i flymotorer de første ukene av 2009, og har foreløpig gitt positive tilbakemeldinger. Ifølge direktøren for bærekraftig biobrensel i Boeing fungerte planteoljen perfekt som erstatning.

File:Belize3.jpg

Dette styrker posisjonen til en biobrenselkandidat som allerede ble sett på som lovende, takket være sine spesielle egenskaper. Planten er kjent for å være hardfør, og vokser lett i tørr jord som egner seg dårlig for matplanter. Mens soyaplanter kan produsere mellom 250 og 400 liter olje per hektar per år, kan pressede jatrofafrø gi seks ganger mer olje (sammenlignet med maisbasert etanol kan ytelsen være ti ganger høyere).

Men før denne langlivete planten kan erstatte flybensin, må man overvinne noen viktige hindringer. Frøene modner ikke samtidig på planten, noe som gjør det vanskelig å høste den maskinelt. Den egner seg best for dyrking i land nær ekvator, som ofte har dårlig utbygd infrastruktur. Og så er det som alltid skalerbarhetsproblemet – usikkerhet om hvorvidt planten lar seg dyrke i industriell skala.

Den globale flyindustrien forbruker mer enn 240 millioner tonn drivstoff i året, som røft regnet blir til 200 milliarder liter. For å erstatte alt flydrivstoff med jatrofaolje trengs det et areal på 200 millioner hektar (antar 1000 liter per hektar), noe som tilsvarer 2 000 000 kvadratkilometer (en hektar er 10 000 kvadratmeter, en kvadratkilometer er en million kvadratmeter). Det i sin tur tilsvarer arealet til verdens største øy, Grønland. Ingen liten oppgave, med andre ord.

Forskere rangerer geoengineering-tiltak

Geoengineering, det vil si ideen om at man kan kontrollere Jordas klima med ulike tekniske virkemidler, har i det siste fått vind i seilene. At et økende antall forskere ser ut til å mene at den globale oppvarmingen er irreversibel i overskuelig framtid er en viktig årsak til dette: selv om “Plan A” for å håndtere fremtidige klimaendringer å kutte i utslippene av klimagasser, blir det stadig mer åpenbart at det også trengs en “Plan B”.

I skrivende stund er forskningen på geoengineering kommet kort, og preges fremdeles av forslag som kan virke urealistiske. Virgin Earth Challenge, en pris på 25 millioner dollar til den eller de som klarer å utvikle en mekanisk metode som fjerner CO2 så effektivt fra atmosfæren at det bremser den globale oppvarmingen, er ennå ikke delt ut. Tross dette har en gruppe forskere nå publisert en 50 siders rapport som rangerer de mest aktuelle geoengineering-teknikkene i tidsskriftet Atmospheric Chemistry and Physics.

Forskernes utgangspunkt er at den økte mengden CO2 som er sluppet ut siden industrialderen begynte rundt 1800, har sørget for at 1,6 Watt per kvadratmeter holder seg i Jordas atmosfære. Om dagens CO2-nivå dobles (hvilket NASAs James Hansen ikke holder for usannsynlig), vil dette tallet øke til 3,71 W. Deretter regnet forskergruppen ut hvor mye hver geoengineering-teknikk ville bidra til å redusere disse tallene. Resultatet ble listen som er publisert her.

Det viktigste man kan lese av listen er at det er langt mer effektivt å reflektere mer sollys tilbake til verdensrommet enn å binde opp mer CO2. Forslaget om å pumpe store mengder svoveldioksid opp i atmosfæren for å danne reflekterende aerosoler, pumpe dråper med sjøvann opp i den lavere atmosfæren for å danne skyer eller sende reflekterende speil opp i rommet, er mer enn dobbelt så effektivt som nummer tre på listen, som er å dekke Jordas ørkenområder med reflekterende materialer.

Faktum er at det bare er de tre førstnevnte metodene som alene kan hanskes med en dobling av CO2-innholdet. Satser man på flere av metodene samtidig blir resultatet annerledes, selvsagt. For eksempel kan en kombinasjon av mekanisk CO2-rensing, tilsetning av fosfor til verdenshavene og lysere ørkenområder og dyrkbar mark gi samme resultat.

Studien bekrefter det annen forskning viser, nemlig at det å “så” verdenshavene med jern ikke gir den ønskede effekten. Likeså at det å gjøre våre bosetninger hvitere eller dyrke skog som graves ned, heller ikke er videre effektivt. I og for seg burde dette ikke komme for overraskende. Av historisk erfaring vet man nå at det å forandre atmosfærens evne til å reflektere sollys kan endre Jordas temperatur drastisk på kort tid.

Hvilke hindringer står i veien for biobrensel?

I en tid da oljeprisen har kollapset fullstendig, er det vanskelig å tro på at vi kan står overfor en brennstoffkrise. Men som International Energy Agency påpeker i sin årlige World Energy Outlook Report, kommer etterspørselen etter olje til å øke kraftig mot 2030, fra dagens 85 millioner fat per dag til rundt 106 millioner fat. Her har man tatt høyde for den økonomiske krisen, som for øyeblikket demper etterspørselen etter fossile brennstoffer, og innføring av mer energieffektive kjøretøy.

Miljøgevinsten av å gå over til hybridbiler vil bli mindre enn vi skulle ønske, fordi antall biler på kloden vil øke fra dagens 650 millioner til 1,4 milliarder. IEA antar at oljeproduksjonen holder seg konstant (det vil si at oljetoppen ikke vil være nådd), og at produksjonen fra ukonvensjonelle oljekilder (naturgass, tjæresand, oljeskifer) øker nok til å dekke etterspørselen. Det innebærer at 80 % av verdens energibehov i 2030 vil dekkes av fossile energikilder, eller samme andel som idag.

Konsekvensene av dette scenariet, der det gjøres lite for å begrense utslippene av drivhusgasser, er at jordas atmosfære i 2100 vil inneholde 1000 deler per million (ppm) av CO2. Da har man forlengst passert 560 ppm, som den ledende klimaforskeren James Hansen regner som et farlig “vippepunkt” for varige og katastrofale klimaendringer. Verden vil være inne i en klimafase fase hvor gjennomsnittstemperturen på Jorda kan øke opptil 6 grader Celsius.

Konklusjonen virker åpenbar: vi bør snarest mulig fase inn alternativer til olje. Biobrensel framstår idag som den mest fornuftige løsningen. Plantebasert biodiesel eller bioetanol har langt høyere energitetthet enn dagens beste batterier, og er mye enklere ha med å gjøre enn hydrogen, som krever at man bygger ut en helt ny infrastruktur for energitransport. Men biobrenselets rotproblem (bokstavelig talt) er den lave energieffektiviteten på produksjonssiden.

Prairie by Abu.

Præriegress (cc-bilde via Flickr)

Det er fotosyntesen som er hovedproblemet. Konverteringen av vann og CO2 til sukkerstoffer i plantenes blader er så lite effektiv at bare rundt 1 % av solenergien som når ned til bakken blir konvertert til brensel. Til sammenligning utnytter dagens solceller 15-20 % av energien i solstrålene, og forskning på såkalte tredjegenerasjons solceller kan føre til en dobling av effektiviteten innen 2020.

Solceller er på sin side svært dyre, og ville – om de skulle erstatte fossile brennstoffer til transport – kreve utskifting av den globale bilparken. Derfor er det gode grunner til at man fremdeles drøfter biobrensel som alternativ. Triplepundit skriver om de 19 viktigste hindringene for at biobrensel skal bli en fullverdig erstatter for olje. Noen hovedpunkter:

  • Dyrking av biobrensel konkurrerer direkte om ressurser med matproduksjon, hvilket ikke er bra i en verden som får 70 – 80 millioner nye munner å mette hvert år.
  • For å lage én liter med bioetanol i USA, kreves det 1000 liter ferskvann.
  • Planter er avhengige av klima og jordsmonn, så ulike land vil basere seg på ulike planter. Biobrenselmarkedet vil være langt mer fragmentert enn oljeproduksjon.
  • I USA flyttes fokus nå fra maisbasert biobrensel til bioetanol produsert av cellulose fra f.eks. præriegress. Det krever flere tekniske gjennombrudd for å bli lønnsomt.
  • Man kan ikke utnytte præriegress i stor skala uten at det får konsekvenser for økosystemet. Bred satsing på cellulosebasert brensel kan i det hele tatt føre til omfattende økonomisk utnyttelse av villmarksområder som hittil har vært regnet som ulønnsomme.

Oslo-Trondheim på 40 timer: elbilproblemet i et nøtteskall

Den første bilen til å kjøre raskere enn 100 km/t var en elektrisk bil (Camille Jenatzy i 1899) og tidlig i forrige århundre ble det produsert en rekke batteridrevne alternativer til bensinbilen. Men selv om den elektriske bilen både teknisk og miljømessig enn kjøretøy basert på eksplosjonsmotorer, har den aldri lykkes med å sprenge snevre nisjer som golfbilmarkedet. Den manglende suksessen kan nok delvis skyldes tette bånd mellom politikere,  oljeindustri og bilprodusenter, slik det blant annet hevdes i filmen Who Killed the Electric Car?

Image:Detroit Eletric ad 1912.jpg

Men elbilens største hinder er det samme som da den elegante modellen over ble lansert i 1912: den dårlige rekkevidden som følger av lav batterikapasitet. Teknisk ukeblad har en interessant om Arne og Audun Asphjell fra Trondheim, som har startet firmaet Ecotaxi med det mål å etablere et elektrisk alternativ i byen. De har erfaring med elektriske kjøretøyer og gode argumenter for at Think-biler med plass til én passasjer vil fungere:

80 prosent av all drosjetrafikk på dagtid er kjøring av en person og det meste av kjøringen skjer om morgen og på ettermiddagen. Jeg tror vi kan klare et helt skift med Thinkene, siden vi nå har en egen taxiholdeplass med ladestasjon.

Denne typen kjøring har elbiler håndtert lenge – i Storbritannia var det for eksempel vanlig at melk ble levert på dørstokken av en melkemann i elbil. Problemet oppstår når man skal legge ut på lengre turer. Far og sønn Asphjell ønsket å kjøre Think-bilene sine fra fabrikken på Aurskog og til Trondheim. De nye Think-modellene har en rekkevidde på 17-20 mil, noe som i prinsippet betyr at man skulle klare seg med to ladinger.

I praksis viste det seg at de trengte fem mer eller mindre fullstendige ladinger, og med ladetider fra halvannen time og oppover resulterte det i at turen tok 40 timer (inklusive to overnattinger). Teknisk ukeblad sammenligner med sykkelløpet den store Styrkeprøven, der de beste bruker 14 timer på samme strekning. De to drosjeeierne oppdaget også at bensinstasjoner ikke nødvendigvis har kapasitet til å håndtere elbiler – på Lillehammer røk sikringen på Statoilstasjonen de ladet på.

Verken bilenes batterikapasitet eller den elektriske infrastrukturen er godt nok utbygd til at vi kan gå over til elektrisk transport idag. Når en representant for Chrysler-konsernet likevel mener at halvparten av alle biler som selges i 2020 være elektriske, og den israelske, danske og irske regjeringen satser på å gjøre elbiler til en standard i sine respektive land innen 10-15 år, skyldes det blant annet at man regner med å løse batteriproblemet.

Idag finnes faktisk batteriteknologien som kan gi elbiler rekkevidde på linje med bensinbiler – i bærbare datamaskiner. Idag forskes det mye på å utvikle litium-ion-batterier som kan brukes i transportsektoren. Hovedutfordringen er bruken av kobolt i batteriene, pris og tilgang til litium på verdensmarkedet. Løser man disse problemene, er det ikke utenkelig at elbiler kan kjøre 500 kilometer på en lading, hvilket vil si at far og sønn Asphjell kunne ha kommet seg til Trondheim like raskt som med en bensinbil.