Arkiv for Geoengineering

20 nye yrker de neste 20 årene

Den britiske regjeringens satsing på naturvitenskap i utdanningen, Science: [So What? So Everything], presenterer i disse dager en liste over teknologi- og naturfagrelaterte jobber som kan dukke opp mot 2030. Listen er laget av firmaet Fast Future, som selvsagt ikke hevder at disse jobbene vil bli utbredte de neste par tiårene – liksom de aller fleste hus folk kommer til å leve i i fremtiden allerede er bygd, vil de aller fleste i fremtiden ha jobber som er vanlige i dag.

Man kan selvsagt diskutere hvor realistiske enkelte av forslagene er, men  utgangspunktet om at gjennombrudd i grunnforskning og teknologutvikling ikke bare skaper nye arbeidsplasser men helt nye yrkeskategorier, holder åpenbart vann. Noen høydepunkter fra listen:

Kroppsdelmaker: Når teknikker som bioprinting og kloning av egne kroppsdeler gjør det mulig å lage levende “reservedeler” til kroppen vår, kommer vi også til å trenge mennesker som produserer, oppbevarer og tilpasser kroppsdelene. Kroppsdelbutikkansatte, med andre ord.

Nanolege: Nanoteknologi kan i løpet av de neste par tiårene gi opphav til helt nye behandlingsteknikker som er så ulik vanlig medisinsk behandling at man trenger spesialkompetanse på området. Et eksempel: nanomedisin vil sannsynligvis være skreddersydd hver enkelt pasient, en jobb som neppe kan automatiseres med det første.

Minnekirurg: Nevroteknologi kan komme til å gi oss så gode grensesnitt mellom hjerne og datamaskin at det blir mulig å legge til ekstra elektronisk minne for å lagre den enorme informasjonsmengden vi vil stå overfor i fremtiden.

Alderskonsulent: At eldrebølgen vil påvirke arbeidslivet hersker det ingen tvil om. Men i tillegg til alle de nye hendene i omsorgen, vil vi også se spesialister som ivaretar helheten i behandlingen, fra medisinbruk til pengeforvaltning og introduksjon av hjelperoboter i heimen.

Genbonde: I tillegg til mat, vil fremtidens dyr og planter også brukes til produksjon av medisiner og andre nyttige kjemiske forbindelser. Ytre sett vil gengårder ikke nødvendigvis skille seg dramatisk fra andre gårdsbruk, men innvendig vil de være tilpasset det spesifikke behovet (f.eks. hygiene i forbindelse med medisinproduksjon).

Konsepttegning av vertikal gård. Kilde:  The Living Skyscraper

Vertikalbonde/bybonde: Byene kommer til å vokse drastisk i tiårene fremover, samtidig som utgiftene i landbruker eksploderer i takt med at oljealderen går mot slutten. Resultatet kan bli at stadig mer av maten vår lages der folk bor, i vertikale gårder på tak og i spesialbygde høyhus midt inne i byen. Vertikalbonde kan bli det perfekte yrket for urbanister med en drøm om å leve nær naturen.

Klimatekniker: Klimateknologi eller geoengineering kan bli et stort vekstområde, i takt med de økende CO2-utslippene som vil følge av utnyttelse av ukonvensjonelle olje- og gasskilder. Skal man ta kontroll over klimagassene og ikke bare tilpasse seg deres virkninger, kommer vi til å trenge klimateknikere. Mange klimateknikere.

Romgaid: Om Virgin Galactic lykkes med sitt romturisme-prosjekt, kan dette etterhvert vokse til en lukrativ liten industri. Det vil trenges rompiloter, vedlikeholdspersonale og altså folk som kan hjelpe ferske romturister med tilpasningen til det vektløse miljøet.

Smalkaster: Den brede kringkastingen av kultur og kunnskap er i ferd med å forsvinne, og erstattes av myriader av smale kanaler. Smalkasterne vil være spesialister på å tilpasse underholdning og reklame til svært små brukergrupper – helt ned til individnivå.

Avatarmanager: Rapporten bruker ikke avatar i betydningen romvesen eller representasjon av en person i et dataspill, her betyr ordet intelligente, programvarebaserte skikkelser som f.eks. kan overta noe av lærerens rolle i klasserommet. Avatarmanagerens jobb er å sørge for at f.eks. elev og avatar er tilpasset hverandre.

Datasøppeltømmer/virtuell ryddehjelp: Informasjonssamfunnet har også skapt et enormt problem med digitalt søppel eller rot, informasjon vi ikke lenger trenger, som ofte kan gjøre det det vanskelig å finne det vi trenger og i mange tilfelle kan være direkte skadelige (tenk personvern). Datasøppeltømmerens jobb er å sørge for at våre digitale liv blir så ryddige som mulig.

Individbrander: Idag ser vi hvordan sosiale nettmedier kan skape kjendiser nærmest over natten. I 2010 er dette fremdeles en ganske tilfeldig affære, i 2030 vil vi ha spesialister som hjelper potensielle nettkjendiser med å forme image, spisse budskap, nå fram til riktig målgruppe og skaffe annonseinntekter.

Hensikten med lister som dette er altså ikke å komme med presise spådommer, men å få oss til å reflektere over hvilke utviklingstrekk som kan bli bestemmende for fremtidens arbeidsliv, utover brede megatrender som eldrebølgen, innvandringen, den økende velstanden og tilgangen på informasjon. Med tanke på den store samtalen om fremtidens arbeidsliv som statsministeren nylig tok til orde for, hadde en lignende liste på norsk kanskje ikke vært å forakte?

Share/Bookmark

Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0″-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Amerikanske meteorologer støtter forskning på geoengineering

New Scientist melder at paraplyorganisasjonen American Meteorological Society nå tar til orde for å støtte forskning på de klimatiske, økonomiske og etiske konsekvensene av geoengineering. AMS er den første større vitenskapelige organisasjonen som offisielt støtter et forskningsfelt som lenge har vært tabubelagt, og organisasjonen er nøye med å understreke at kutt i klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer fremdeles er hovedstrategiene for fremtiden.

artificial-co2-capture-mechanish_69_7447

Et av mange foreslåtte geoengineering-tiltak er kunstige “karbontrær” som suger opp CO2

Få som har fulgt dette feltet noen år, bør overraskes av denne utviklingen. Selv om G8-lederne nylig ble enige om å kutte utslippene drastisk fram mot 2050, er konsensus blant klimaforskere at den globale temperaturen vil øke langt mer enn målet på 2 grader over gjennomsnittet før den industrielle revolusjon:

The truth is that few climate scientists believe this is possible, even with the G8’s proposed target of cutting global emissions of greenhouse gases by 50 per cent by 2050. “An overshoot is inevitable,” concluded a recent climate science summit in Copenhagen, Denmark (New Scientist, 21 March, p 6). “Atmospheric CO2 concentrations are already at levels predicted to lead to global warming of between 2.0 °C and 2.4 °C.”

Eller om man vil: et kutt i utslippene innebærer fortsatt økning av CO2-innholdet i atmosfæren, med en sannsynlig økning i økning i temperaturen som resultat. Og ingen av forslagene som drøftes idag, tar sikte på å redusere dagens CO2-nivå på rundt 385 deler per million av atmosfæren, til nivået vi hadde før oljealderen (rundt 280 deler per million). For å få til dettte innen rimelig tid trengs sannsynligvis geoengineering-tiltak som kunstige “karbontrær”. Spørsmålet er neppe om vi får se slik teknologi, men når. Derfor er det på høy tid at geoengineering løftes opp på et høyere politisk og vitenskapelig plan.

40 millioner kunstige trær halverer CO2-utslippene

CNN melder at amerikanske forskere er i ferd med å utvikle et “kunstig tre” som binder opp CO2 fra luften tusen ganger raskere enn et naturlig tre. Teknologien minner om den som allerede brukes i eksperimentelle CO2-rensesystemer, og består av en lang rekke plastikkblader som fanger gassen, komprimerer den og lagrer den i flytende form.

Forskjellen på dette konseptet og konvensjonell CO2-rensing av kull- og gasskraftverk, er at trærne er ment å fange opp CO2 hvor som helst, og dermed også kan gjøre noe med utslippene fra f.eks. transportsektoren og industri og sementproduksjon. Som en av forskerne bak prosjektet, professor Klaus Lackner, sier det: halvparten av utslippene kommer fra små, distribuerte kilder som gjør det umulig eller upraktisk å fange inn CO2 ved kilden.

En prototyp av karbontreet er allerede bygd, og konseptet er presentert for USAs energiminister Steven Chu. På sikt mener Lacker og kolleger at man for prisen av en vanlig personbil kan bygge en oppsamlingsenhet omtrent på størrelse med et offentlig toalett, som kan absorbere 1 tonn CO2 per per dag. For å “nulle ut” Norges nåværende utslipp på mellom 55 og 60 millioner tonn CO2 per år, ville man trenge rundt 160 000 av disse små enhetene.

Det er mye (arealmessig ville det kreve like mye plass som en småby), men ikke uoverkommelig for et land med Norges velstand. Norge er dessuten i den heldige situasjon at vi allerede forsker på hvor vi kan lagre all den flytende gassen som samles opp. Men det er når man ser på dette som geoengineering – det vil si et tiltak for å bremse eller senke Jordas temperatur i fremtiden, at skalaen på utfordringen går opp for oss.

0533_001g_mnc_en_72_tcm61-38968

Figuren over viser de globale CO2-utslippene fra en rekke kilder de siste femten årene. Tallene varierer noe, men er definitivt økende og ligger antagelig i nabolaget av 30 milliarder tonn (30 Gigatonn) med CO2 per år. Om dette tallet skulle halveres, ville man trenge rundt 40 millioner CO2-fangere av denne typen. Mye, men dog overkommelig om prisen kan holdes rundt prisen av en Toyota, slik forskerne hevder.

Kostnadene og problemene med å lagre gassen til tross: den aller største fordelen med dette konseptet er at det tar sikte på redusere mengden CO2 i atmosfæren. “Elefanten i rommet” i den generelle klimadebatten er at vi idag kun snakker om å redusere utslippene, hvilket i praksis vil si at man forsøker å få denne vekstkurven til å flate ut en anelse, ikke å snu den i motsatt retning. En annen stor fordel er at de kunstige karbontrærne reduserer problemet med forsuring av verdenshavene, noe de fleste andre geoengineering-tiltak ikke gjør.

Enn så lenge er geoengineering et tabuemne i politikken, først og fremst fordi mange frykter det kan bli en sovepute, og fordi endel av forslagene (som å skyte svoveldioksid opp i atmosfæren) har fremstått som mer skadelige enn problemet de ønsker å løse. Men konsepter som dette viser at man er i ferd med å utvikle en  “smartere” generasjon av løsninger – geoengineering 2.0 om man vil. Det borger for at vi vil høre betydelig mer om dette i årene fremover, ikke minst om klimautviklingen tegner til å bli slik bl.a.  norske forskere tror.

Forskere rangerer geoengineering-tiltak

Geoengineering, det vil si ideen om at man kan kontrollere Jordas klima med ulike tekniske virkemidler, har i det siste fått vind i seilene. At et økende antall forskere ser ut til å mene at den globale oppvarmingen er irreversibel i overskuelig framtid er en viktig årsak til dette: selv om “Plan A” for å håndtere fremtidige klimaendringer å kutte i utslippene av klimagasser, blir det stadig mer åpenbart at det også trengs en “Plan B”.

I skrivende stund er forskningen på geoengineering kommet kort, og preges fremdeles av forslag som kan virke urealistiske. Virgin Earth Challenge, en pris på 25 millioner dollar til den eller de som klarer å utvikle en mekanisk metode som fjerner CO2 så effektivt fra atmosfæren at det bremser den globale oppvarmingen, er ennå ikke delt ut. Tross dette har en gruppe forskere nå publisert en 50 siders rapport som rangerer de mest aktuelle geoengineering-teknikkene i tidsskriftet Atmospheric Chemistry and Physics.

Forskernes utgangspunkt er at den økte mengden CO2 som er sluppet ut siden industrialderen begynte rundt 1800, har sørget for at 1,6 Watt per kvadratmeter holder seg i Jordas atmosfære. Om dagens CO2-nivå dobles (hvilket NASAs James Hansen ikke holder for usannsynlig), vil dette tallet øke til 3,71 W. Deretter regnet forskergruppen ut hvor mye hver geoengineering-teknikk ville bidra til å redusere disse tallene. Resultatet ble listen som er publisert her.

Det viktigste man kan lese av listen er at det er langt mer effektivt å reflektere mer sollys tilbake til verdensrommet enn å binde opp mer CO2. Forslaget om å pumpe store mengder svoveldioksid opp i atmosfæren for å danne reflekterende aerosoler, pumpe dråper med sjøvann opp i den lavere atmosfæren for å danne skyer eller sende reflekterende speil opp i rommet, er mer enn dobbelt så effektivt som nummer tre på listen, som er å dekke Jordas ørkenområder med reflekterende materialer.

Faktum er at det bare er de tre førstnevnte metodene som alene kan hanskes med en dobling av CO2-innholdet. Satser man på flere av metodene samtidig blir resultatet annerledes, selvsagt. For eksempel kan en kombinasjon av mekanisk CO2-rensing, tilsetning av fosfor til verdenshavene og lysere ørkenområder og dyrkbar mark gi samme resultat.

Studien bekrefter det annen forskning viser, nemlig at det å “så” verdenshavene med jern ikke gir den ønskede effekten. Likeså at det å gjøre våre bosetninger hvitere eller dyrke skog som graves ned, heller ikke er videre effektivt. I og for seg burde dette ikke komme for overraskende. Av historisk erfaring vet man nå at det å forandre atmosfærens evne til å reflektere sollys kan endre Jordas temperatur drastisk på kort tid.

Kan hvite tak bremse den globale oppvarmingen?

Los Angeles Times skriver om et forslag som ble lansert på en årlig klimaendringskonferanse (Climate Change Research Conference) i California nylig: siden det er velkjent at lyse bygninger reduserer behovet for luftkondisjonering fordi de reflekterer sollys, burde en massiv kampanje for å utstyre de 100 største byene på kloden med hvite hustak og lys betong istedenfor mørk asfalt, føre til at den globale oppvarmingen bremses.

Satellite dishes on the rooftops of Sousse by you.

Hvite og avkjølende hustak i Sousse, Tunisia

Den samme virkningen er velkjent fra naturen, der is, snø og skyer senker temperaturen ved å reflektere sollys tilbake mot verdensrommet. I California har man hatt påbud om hvite tak på forretningsbygg siden 2005, og fra neste år skal nye boliger også være utstyrt med lysreflekterende tak. Ifølge forskning ved Lawrence Berkeley National Laboratory kan et tak på drøyt hundre kvadratmeter gi en nedkjølingseffekt som tilsvarer et kutt i CO2-utslipp på 10 tonn.

Skalert opp til verdens 100 største byer, ville slike tiltak kunne gi en nedkjøling tilsvarende 44 milliarder tonn CO2, som er mer enn klodens samlede, årlige utslipp.Ifølge Hashem Akhbari, en av fysikerne bak studien, vil man også oppnå to ander viktige ting: man reduserer behovet for luftkondisjonering og energiforbruket, og en reduksjon av lufttemperaturen i byene vil også gjøre smogproblemet mye mindre.

I stor skala er dette et tiltak som definitivt kan klassifiseres som geoengineering. Men i motsetning til forslagene om å sende opp speil i verdensrommet, pumpe atmosfæren full av svoveldioksid eller generere kunstige skyer, kan dette gjennomføres ved å bruke teknikker som mennesker i varme deler av verden allerede har utnyttet i tusenvis av år.

(Via tips fra Olav Anders Øvrebø)

Skygenererende skip kan dempe drivhuseffekten?

Physicsworld skriver om et av de mer interessante forslagene til geoengineering eller terraforming av Jorda: å øke skyenes evne til å reflekere sollys (det kalles reflektiviteten eller albedoen) ved å pumpe ørsmå dråper av saltvann opp i skylaget. Det er John Latham ved National Center for Atmospheric Research in Boulder, Colorado som foreslår dette, og han mener man på denne måten kan “oppheve” virkningene av en fordobling av CO2-nivået i atmosfæren om nødvendig.

Latham foreslår å bygge 1500 skip, hver på 300 tonn, som styrer seg selv automatisk og som drives fram av 20 meter høye sylindere kalt Flettner-rotorer. Rotorene fungerer som et mer effektivt alternativ til seil, og kan samtidig brukes til å lede saltholdige dråper opp i luften via mikroskopiske dyser. Energien som trengs til å pumpe vannet lager man ved hjelp av vindturbiner.

Hvis skipene fungerer som modellene tyder på, vil man få en lokal nedkjøling rundt skipene. Derfor mener Latham at det er lurt å teste dem ut i områder som allerede rammes av global oppvarming, som i Arktis eller nær korallrev. Hvert skip vil koste mellom 10 og 20 millioner kroner, og flåten kan gradvis bygges opp i takt med behovet.

Dette sees også på som den store fordelen med prosjektet. I motsetning til andre geoengineering-tiltak, som forslaget om å sende speil opp i verdensrommet eller pumpe svoveldioksid opp i atmosfæren, har dette lave startkostnader og ingen kjente bivirkninger. Om det skulle vise seg at mer havvann i skyene ikke gir de ønskede resultatene, kan man alltids skrote båtene.

Paleofuturisme: Atlantropa-prosjektet

Strange Maps skriver om Atlantropa-prosjektet, en historisk forløper til dagens geoengineering – ideen om at store problemer krever store løsninger. I dette tilfellet: å løse Europas behov for plass ved å demme opp Gibraltar-stredet, og tørrlegge deler av Middelhavet. I samme slengen kunne man produsere 50 000 MW ved å utnytte forskjellen i vannstand ved Gibraltar-demningen, og få fast veiforbindelse mellom Europa og Afrika, som ble sett på en grei kilde til metaller og andre råstoffer.

Atlantropas far var den tyske arkitekten Herman Sörgel, som på 1920-tallet så for seg en framtid dominert av tre maktblokker: Amerika, en pan-asiatisk union og Europa. Det som skulle sikre et lite og ressursfattig Europa en likeverdig posisjon, var ifølge Sörgel å slå sammen Europa og Afrika til et felles Atlantropa. I tillegg til Gibraltar-dammen med tilhørende broer og tunneller, foreslo Sörgel også å demme opp elver i Afrika for å skape en enorm innsjø i Sahara.

I ettertid framstår dette prosjektet som ren stormannsgalskap, og det er vanskelig å begripe at noe menneske kunne se på det som gjennomførbart eller bærekraftig (hvordan man skulle leve på og dyrke den uttørrede bunnen til et salt hav er en åpenbar innvending). Men vår tid er altså ikke fri for lignende tanker, det være seg seg planer om solskjermer i verdensrommet eller tunneller under Gibraltar-stredet.

Oppfinnsomme tiltak som kan redde verden

Popular Science skildrer 10 dristige ideer som ifølge bladet kan bidra til å redde verden fra energikrise og klimaendringer. Noen av forslagene er av det tåpeligere slaget, andre kan faktisk ha noe for seg:

  • Produsere solenergi i geostasjonær bane. I verdensrommet er det aldri overskyet, og solceller kan bli opptil ti ganger mer effektive. Ifølge Popular Science skal det japanske romfartsbyrået JAXA begynne å sende opp prototyper i 2013, med målsetning om full produksjon i 2030. Ulempen med konseptet: det blir dyrt å bygge kilometerstore satellitter, og energien må overføres til Jorda i form av mikrobølger…
  • Senke Jordas gjennomsnittstemperatur med hårete planter. Ifølge Christopher Doughty fra University of California reflekterer planter som er dekket av fint hår mesteparten av den infrarøde strålingen fra Sola, mens synlig lys slipper gjennom og driver fotosyntesen som normalt. Vanlige matplanter har ikke slike hår, men om man krysser fram hårete varianter man senke temperaturen med mellom en og halvannen grad Celsius.
  • Produsere bensin av atmosfærisk CO2 med kjernekraft. Hydrokarbonene vi putter på tanken består av atomer som allerede finnes i luft og vann, og forskere ved Los Alamos utvikler nå et anlegg som kan fange inn CO2 fra atmosfæren, spalte vann til hydrogen og oksygen med elektrolyse og lage metan og mer kompliserte hydrokarboner ved å kjøre CO2 og hydrogen via katalysatorer. Planen er å ha et kommersielt anlegg i drift i 2013.
  • Deponere CO2 i plastsekker på havbunnen. Det har lenge vært foreslått å deponere CO2 på store havdyp i fri tilstand – i prinsippet vil det store trykket sørge for at karbondioksiden holder seg på plass. Men det finnes ingen garantier for at den flytende gassen ikke setter seg i bevegelse, derav forslaget om å pumpe CO2 inn i lange plastslanger eller sekker, som så senkes ned på store havdyp. Løsningen vil gi langt bedre sikkerhet for at gassen holder seg på plass, men blir svært kostbar – hvert sekund slippes det ut 800 tonn med CO2.

Kutt CO2-mengden ved å begrave trær

De tyske forskerne Fritz Scholz og Ulrich Hasse ved universitetet i Greifswald har lansert et nytt geoengineering-forslag til løsning på CO2-utslipp i atmosfæren, melder Eurekalert. Om vi ønsker å kutte i de 32 gigatonnene med CO2 som årlig slippes ut i atmosfæren, kan det mest effektivt gjøres i stor skala ved å utnytte fotosyntesen. Forslaget går ut på å dyrke skoger som ene og alene har til formål å binde karbondioksid.

(C) Wiley-VCH 2008

For å unngå at karbondioksidet slippes ut igjen ved forbrenning eller kompostering, mener forskerne det er helt nødvendig å grave trestammene ned i bakken. En mulighet er å legge trærne i forlatte dagbrudd for kull, stein eller mineraler, og så dekke dem med jord. Gjøres dette forsvarlig, kan tremassen bli liggende i svært lang tid uten å frigjøre CO2, og eventuelt graves opp for å utnyttes som brensel av en fremtidig sivilisasjon.

Scholz og Hasse har regnet ut at man må plante en millard hektar skog for å kompensere for alle menneskeskapte CO2-utslipp. Det tilsvarer 10 millioner kvadratkilometer, like mye som arealet av urskogene som ble hogd ned i forrige århundre. Her ligger også hovedproblemet med forslaget: arealet er også like stort som Canada, og det skal godt gjøres å frigjøre så mye plass til å dyrke skog i en verden med stadig flere munner å mette.

Geoengineering kan utløse ozon-katastrofe?

Blant klimatologer er det velkjent at vulkanutbrudd kan føre til global nedkjøling. Når et utbrudd slynger ut millioner av tonn med avgasser som svoveldioksid (SO2), kan det dannes aerolsoler i stratosfæren som reflekterer sollys og senker temperaturen på bakken. NASAs informasjonsside peker blant annet på det ekstremt kraftige Tambora-utbruddet i Indonesia i 1815, som sannsynligvis førte til “året uten sommer” i 1816, da Nord-Amerika og Europa ble rammet av en matkrise som følge av frost midt i vekstsesongen.

Den nedkjølende effekten er utgangspunktet for et foreslått geoengineering-tiltak som tar sikte på å dempe den globale oppvarmingen. Hovedtalsmannen for ideen er Paul Crutzen, Nobelprisvinner og atmosfærekjemiker, som har tatt til orde for at man “sår” stratosfæren med SO2. Forslaget har vært møtt med skepsis fra starten av, fordi SO2-utslipp også fører til sur nedbør og helseproblemer – en hovedårsak til at man har kuttet i utslippene de siste tiårene.

En ny studie i tidsskriftet Science bekrefter at kjemikaliet har et annet stort problem: det kan gjøre stor skade på ozonlaget. De kraftige kuttene i utslippene av KFK-gasser som for noen år siden stoppet uttynningen av ozonlaget er den største suksesshistorien på miljøfronten de senere årene, men ifølge studien ville man raskt komme tilbake til en situasjon med “ozonhull” over polene og økt stråling på midlere breddegrader, om Crutzens forslag ble iverksatt.

Det vektigste argumentet mot å pumpe mer SO2 opp i atmosfæren er kanskje likevel dette: tiltaket vil ikke gjøre noe for å redusere drivhusgassene. I likhet med forslagene om å sende opp romspeil eller å skape kunstige skyer ville man bare maskere virkningen av klimagassene, og om tiltakene av en eller annen grunn ble stanset kunne resultatet bli en plutselig og sterk oppvarming.