Arkiv for Kyborg

Panasonic presenterer menneskelig eksoskjelett

_telegraph_multimedia_archive_01514_dual-arm-power-amp_1514460cDet Panasonic-eide selskapet Activelink Co. lanserte nylig det robotbaserte eksoskjelettet, kalt Dual Arm Power Amplification Robot. Slike eksoskjeletter tar sikte på å kopiere det ytre skjelettet man finner i insektverdenen, og fungerer ved å sitte som en støttende og styrkende ramme rundt armer og bein.Med hydraulikk og robotikk kan et menneske i teorien få like stor løftekraft som f.eks. en gaffeltruck, men med langt større fleksibilitet.

Det er ingen tilfeldighet at eksoskjelettet utvikles i Japan, der man lenge har forsket på bruk av roboter som erstatning for menneskelig arbeidskraft i et land med raskt fallende befolkning. Teamet bak eksoskjelettet beskriver nytteverdien slik:

A team of six engineers, under Go Shirogauchi, has been working on the project since 2003 and aims to have the device, which is made of an aluminium alloy, ready to go into practical use by 2015. “The prime use for the arm will be in disaster zones, where wheeled vehicles are unable to operate but heavy weights need to be moved,” Shirogauchi said. When completed, the arm will serve as a common platform that will have a wide range of interchangeable parts that can easily be installed. Other potential applications include in warehouses and on construction sites.

Nok ord i denne omgang – eksoskjelettet må ses i virksomhet for å forstås:

(Via BoingBoing)

Share/Bookmark

Eyeborg-prosjektet: ekstrem overvåkning og individuelt reality-TV

Prosjekt Eyeborg handler om den kanadiske dokumentarfilmskaperen Rob Spences forsøk på å utvikle et kamera som er lite nok til at det passer inn i hans kunstige høyre øye. Spence, som mistet øyet i en skyteulykke som tenåring, er ikke på jakt etter et elektronisk øye som kan erstatte synstapet, men vil isteden bruke kameraøyet til å ta opp film av alt ansiktet hans er rettet mot.

Man skulle tro det var enkelt å skaffe et lite nok kamera, med tanke på hvor vanlig bitte små mobilkameraer er blitt. Men lysåpningen i et kunstig øye er ikke mer enn 8 kvadratmillimeter, og man må presse en bildesensor, batteri, radiosender og annet elektronisk utstyr inn i en vanntett beholder som er 9 millimeter tjukk og 30 millimeter lang. Når en prototyp er klar, vil bildene antagelig sendes via en signalforsterker til en harddisk som Spence bærer et sted på kroppen.

presskitimage

Kamera som kan plasseres i et kunstig øye ses til venstre. Kilde: Eyeborg.com

Denne saken er interessant fra minst to fremtidsperspektiver. Eyeborg-konseptet kan sees på som et ekstremt utslag av fenomenet lifeblogging eller lifecasting, der vanlige mennesker dokumenterer og kringkaster absolutt alt som hender dem. Et mainstream-eksempel på dette er mikrobloggetjenesten Twitter, mens nettfenomenet Justin Kan og Microsofts Sensecam-prosjekt viser hvor langt man faktisk er istand til å gå i retning av å filme alt.

I takt med at vi tilbringer mer av tiden vår på nettet, vil vi også benytte oss av flere tjenester som gjør det lettere å by på oss selv. En stor andel av fremtidens nettbrukere vil ta dette til sin ytterste konsekvens, og velge opptre som en av deltakerne i en selvkonstruert reality-kanal. De store søkertallene til dagens realitykonsepter, og belønningen “vinnerne” får i form av oppmerksomhet, er sterke drivere i så måte.

Det andre perspektivet er det som opptar Spence mest: øyekameraet er tenkt som en kommentar til utviklingen av overvåkningssamfunnet. Med denne teknologien vil Spence slå fast én gang for alle at det virkelig ikke er grenser for hvordan og når du kan bli filmet. Et kamera som er lite nok til å plasseres i et kunstig øye, kan integreres i de aller fleste produkter vi omgir oss med. Mange vil være skeptiske til teknologien i utgangspunktet, men er sannsynligvis villige til å la seg overtale om det tilbys et produkt som adresserer vår frykt.

SikkerhetsKnappen (SiKnap) er et hypotetisk gjennombruddsprodukt. Det lanseres i 2020, og består av et kamera som er så lite at det skjules i en knapp (det er basert på ti år gammel spionteknologi), og som via mobilen sender bilder av alt som er foran knappen. SiKnap lanseres med en reklamefilm som viser en fremmed mann som nærmer seg et barn, og som rykker tilbake når han ser at barnet har på seg en jakke med knapper på. Budskapet er enkelt og effektivt: med SikkerhetsKnappen kan ingen potensiell overgriper eller mobber føle seg trygg på at de ikke blir filmet.

Den andre hovedfunksjonen er at foreldre alltid vil vite hva barnet gjør og hvor det befinner seg, takket være GPS-funksjonen i mobilen. SiKnap tilbyr brukerne et nettsted der de kan logge seg på og følge barnets bevegelser i sanntid på et digitalt kart, samkjørt med bilder fra knappekameraet. Tross Datatilsynets innvendinger blir SiKnap raskt en suksess i en usikker tidsalder. Og etter at en dømt pedofil blir gjenkjent på et SiKnap-bilde og tatt av politiet før han rekker å ta kontakt med et barn, blir bittesmå overvåkningskameraer en fast del av norske barns hverdag.

Kan robotarmer bli like gode som biologiske armer?

Og kommer vi en dag til å se at robotdeler blir så gode at også funksjonsfriske vil ønske å kjøpe seg en “oppgradering?” Det er spørsmålene som stilles i den tankevekkende filmen over.

Eksoskjelett som hjelpemiddel for uføre

Et israelsk høyteknologfirma har utviklet et hjelpemiddel som fungerer etter noenlunde samme prinsipp som insektenes eksoskjelett eller ytre skjelett. Den 41 år gamle israeleren Radi Kaiof har ikke vært istand til å gå ved egen hjelp etter at han ble skadet under tjeneste i hæren, men kan nå bevege seg uten rullestol takket være to brede, mekaniske skinner som er festet til beina.

Produktet markedsføres under navnet ReWalk, og inneholder motorer, batterier, sensorer og en datamaskin som analyserer brukerens bevegelsesmønster. Ved hjelp av komplekse matematiske formler beregner datamaskinen hvordan skinnene skal bevege seg. Brukeren velger ulike bruksmodi ved hjelp av en fjernkontroll på armen – om han skal gå i trapper, sette seg eller gå framover. Planen er å starte salget av ReWalk i 2010, til en pris på rundt 100 000 kroner.

Kilder:
– Wikipedia: Eksoskjelett
– Argo Medical Technologies: ReWalk
– Daily Mail: Paralysed man walks again thanks to Robocop-style exoskeleton

Kroppen som strømkilde

Menneskekroppen er en effektiv energikilde. Selv en stillesittende person produserer rundt 100 W, mer enn nok til å drive en kraftig lyspære eller tre-fire bærbare datamaskiner. Problemet er at energien stråles ut i form av varme, som for øyeblikket lettest kan konverteres til elektrisk energi via termoelektriske elementer med en effektivitet på bare 3 %. Selv om all energi fra kroppen ble fanget opp, ville vi bare sitte igjen med 3 Watt, altså. Dette er utgangspunktet for forskningen som gjøres av USAs militære og NASA. I kamptsituasjonen eller ute i verdensrommet er det lett å se for seg situasjoner der batteriet går tomt, og påfyll fra kroppsvarme kan bli nyttig. Metodene som er vurdert i tillegg til termoelektriske elementer, er:

  • Piezoelektriske enheter som lager elektrisitet når de utsettes for trykk. Brukes allerede i joggesko som lyser når man løper.
  • Utnyttelse av bevegelsesenergi, basert på samme prinsipp som gammeldagse selvtrekkende klokker.
  • Generatorer som kobles til direkte kroppens muskler, f.eks. de store muskelgruppene i låret.
  • Elektrostriktive polymerer, stoffer som produserer strøm når de strekkes og trekker seg sammen.

Ingen av disse teknikkene har foreløpig resultert i noe mer effektivt enn å integrere fleksible solcellepaneler i klær, for eksempel. Men om man lykkes med å videreutvikle en eller flere av teknikkene, kan kroppsprodusert strøm få bred anvendelse. Innen medisin kan de bli brukt til å drive sensorer og annet utstyr som er implantert i kroppen, for eksempel nevroteknologiske implantater i hjernen.

Kilde: Flickr

Det er også lett å se for seg hvordan ungdomskulturen kan ta i bruk slike energikilder. Et eksempel: kombinasjonen av elektronisk blekk, kroppsenergi og den sterke trenden i retning av tatovering og piercing, kan resultere i tatoveringer som kan forandre utseende. Levende tatoveringer, e-tattoos eller e-tattiser, vil drives med strøm fra brukerens kropp. Teknisk sett er det intet i veien for å implantere mikrobrytere. I 2050 er tatoveringen over kanskje det synlige grensesnittet mot en kroppsvarmedreven musikkspiller under huden, som leverer lyd til hjernens hørselsenter når notene berøres.

Proteser – en vei til kyborger?

Et menneske som delvis er robot, kalles for en kybernetisk organisme, eller en kyborg. I boka “Fremtiden – hva skjer etter 2000?” skriver jeg følgende om hvordan de første kyborgene vil dukke opp:

I dag er det kostbart å lage mekaniske armer, og de er tungvinte å bruke. Her kan legevitenskapen nyte godt av forskningen på roboter. Hvis vi klarer å bygge menneskelignende roboter, kan mennesker utstyres med robotarmer og robotbein. Funksjonshemmede vil kunne bevege seg like lett som funksjonsfriske. Siden lemmer laget av plast og metall er sterkere enn menneskenes naturlige lemmer, blir det kanskje slik at et menneske med robotbein løper fortere enn et menneske med naturlige bein. Og robotarmer kan bli mange ganger sterkere enn naturlige armer.

[...] Nå er det vanlig med kosmetisk kirurgi, der man kan få forandret utseendet ved hjelp av operasjoner. I fremtiden kan dette gå mye lenger. Da kan kirurger bytte ut store deler av kroppen til et friskt menneske fordi vedkommende ønsker seg en raskere og sterkere kropp. Kanskje vil vi kalle det for kroppsforbedrende kirurgi.

10. januar 2008 skrev New York Times om Oscar Pistorius, den sørafrikanske sprinteren med to beinproteser som har satt flere paralympics-rekorder, og som nå vil satse på olympiaden for funksjonsfriske i Beijing senere i år. Det har ført til protester fra andre idrettsutøvere, fordi det viser seg at Pistorius’ proteser er langt mer energieffektive enn menneskelige knokler, sener og muskler. Protesene, som har form som to bøyde blader, kan allerede ha bidratt til at Pistorius løper fortere enn funksjonsfriske kvinner på samme nivå, mens avstanden til mannlige løpere stadig knappes inn. Eller om man vil: Oscar Pistorius’ mekaniske bein er i denne situasjonen bedre enn naturlige bein.

Trenden jeg nevner i boka mi er i grunnen ganske lett å se for seg. Utviklingen av proteser drives ikke bare av medisinsk forskning og materialvitenskap, men også av elektronikk og robotikk. Samtidig har vi de siste tiårene sett en eksplosiv økning i viljen til å gjøre varige inngrep i kroppen, det være seg piercing og tatovering eller kosmetisk kirurgi. For førti år siden var det utenkelig at norske kvinner skulle betale i dyre dommer for brystimplantater, om førti år kan “kroppsforbedring” ha gjort sitt inntog for alvor. Det er neppe en konvensjonell idrettsutøver som blir den første til å velge erstatte egne bein eller armer med noe langt mer effektivt i metall og plast. Tenk heller i retning av ekstremsportutøvere.