Arkiv for Forutsigelse

"In the year 2525" – tidenes mest dystopiske sang?

Klikk for å se film

60-tallsklassikeren “In the Year 2525″ av gruppen Zager And Evans er noe så sjeldent som en oppsummering av fremtiden slik sangerne tror den vil se ut, i (mer eller mindre) tusenårige sprang inn i fremtiden fra året 2525. Og muntert er det sannelig ikke, jamfør disse versene:

In the year of 3535
Can’t tell the truth, can’t tell no lie
Everything you think, do and say
Is in the pill you took today

[...]

In the year of 5555
Your arms are hanging limp at your side
Your legs have nothing to do
Some machines doin’ that for you

In the year of 6565
Won’t need no husband, won’t need no wife
You’ll pick your sons, pick your daughters too
From the bottom of a long glass tube

Wikipedia påpeker at sangens budskap om en menneskehet som ødelegges av sin egen teknologiavhengighet fikk stort gjennomslag i et motkulturelt publikum på 1960-tallet. Fra et futuristperspektiv er det interessant at et av versene nevner prøverørsbarn, en teknologi som ble tatt i bruk på slutten av 1970-tallet. Mer interessant er det at dystopiske perspektiver er så vanlige i kunsten, jamfør denne listen over de mest populære science fiction-filmene gjennom tidene.

Share/Bookmark

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

1997: Nettet flopper fordi det mangler et Dewey-system

I boka Predicting the Future fra 1997 drøftes nettets fremtid på en måte som blir en nyttig påminnelse om hvor viktig det er å frigjøre seg fra fortidens tankesett når man ser framover. Alternativt kan det ses på som en bekreftelse på Eirik Newths første lov om fremtidsforutsigelser: “Vær vag på det nære, og presis på det fjerne.” Her snakker nemlig forfatterne med tunge aktører som Bill Gates og Clifford Stoll, og forfatterne konstaterer følgende:

The lack of an equivalent to the Dewey decimal system on the Internet is a different matter. While it is true that experienced Internet users can eventually find what they’re looking for, [Clifford] Stoll and other critics insist that it takes more expertise and time than Internet enthusiasts are willing to admit. This point of contention may eventually be answered by software developments that are still just blips on the horizon. But such a development, according to many experts, including both Internet boosters and doubters, is likely to have to await a formalized method for paying royalties to those who self-publish on the Internet.

Dewey-systemet er et system for å organisering av skrifter i bibliotek som baserer seg på inndeling i klasser som angis med et desimaltall. Fordi systemet ble oppfunnet i 1876 og har fungert svært godt i biblioteker i over hundre år, var kanskje ikke helt urimelig å gå ut fra at noe lignende måtte til for å skape orden på det store og uoversiktlige internettet. Selv pleide jeg i første halvdel av 1990-tallet å kontrastere nettet og biblioteket ved å sammenligne førstnevnte med en Narvesen-kiosk etter et jordskjelv.

Men jeg gjorde det neppe så seint som i 1997. For selv om Google kun var et blip på horisonten, fantes jo søkemotorer som AltaVista og  Lycos, og mange var i full gang med bygge hierarkiske oversikter over innholdet på nettet. Selv deltok jeg i Gyldendal-prosjektet Skoleporten og mitt eget prosjekt Jakten fortsetter på denne tiden. Begge var kunnskapsstrukturer som fungerte på sitt vis, og som ikke trengte et desimalsystem for å være navigerbart.

(Via Paleo-Future)

Jordas virkelig FJERNE fremtid

Takket være platetektonikken har Jordas kontinenter flyttet seg i forhold til hverandre i milliarder av år. Prosessen pågår ennå, og vil fortsette i alle overskuelig fremtid. Denne videoen viser “kontinentaldriften” over et tidsrom på 650 millioner år, fra 400 millioner år før vår tidsregning til 250 millioner år inn i fremtiden. Som videoen viser var alle Jordas kontinenter en gang samlet i “superkontinentet” Pangea. Og om rundt 250 millioner vil prosessen gjenta seg. Kontinentene vil igjen smelte sammen og danne superkontinentet enkelte (deriblant jeg) har kalt “Neopangea”.

Hvilket er en god anledning til å minne om Eirik Newths første lov om fremtidsforutsigelser: “Vær vag på det nære, og presis på det fjerne”. Ikke bare fordi man ikke kan bli konfrontert med feilaktige spådommer om den fjerne framtiden (jeg kan si hva jeg vil om 2100 uten fare for represalier, for å si det slik), men også fordi mange av de sikreste fremtidsprognosene handler om lange tidsperspektiver. Geologene kan med stor sikkerhet si noe om hvordan kontinentene vil bevege seg. Liksom astrofysikere med stor sikkerhet kan si at Sola blir en rød kjempestjerne om fire milliarder år, for deretter å slokne og gjøre Jorda og de andre planetene ubeboelige.

De 10 mest profetiske science fiction-filmene gjennom tidene

Popular Mechanics har laget en liste der de rangerer science fiction-filmer etter hvor godt de traff i sine skildringer av fremtiden. Det ser ikke ut til at man har tatt høyde for at regissører og forfattere ikke nødvendigvis leker spåmenn når de skildrer framtiden – kunstnere av Stanley Kubricks format er ofte vel så opptatt av å bruke fremtiden som et utgangspunkt for å si noe viktig om vår egen tid. Likevel er det mye interessant å lese på listen over fulltreffere, skivebommer og uavklarte spådommer.

Kubricks 2001: A Space Odyssey er et godt eksempel i så måte: manuskriptet ble skrevet i samarbeid med forfatteren Arthur C. Clarke, som var ingeniør og kjent for å vektlegge realisme i fremtidsskildringene sine. Filmen virker ekstremt realistisk, og ifølge Clarke var konseptstudier utført av NASA en del av grunnlaget for manuskriptet og spesialeffektene. Ved å inkludere et årstall i tittelen, har Kubrick og Clarke gjort det ekstra enkelt å sammenligne science fiction-virkeligheten med det som faktisk skjedde:

  • Handlingen tar utgangspunkt i at vi oppdager tegn på en fremmed sivilisasjon. I slippåret 1968 hadde man lett etter signaler fra fremmede intelligenser i flere år. Letingen ga ikke resultat før 2001 (og har ennå ikke gjort det), men det kunne utvilsomt ha hendt.
  • En av hovedpersonene er den intelligente datamaskinenHAL 9000. Kunstig intelligens ble lenge sett på som et nærmest uunngåelig resultat av datautviklingen – jo større og kraftigere maskinene ble, desto smartere ville de bli. Nå vet vi at kunstig intelligens er uhyre vanskelig å få til.
  • Månebasen som dukker opp i begynnelsen av filmen kunne ha eksistert, dersom NASA hadde kunnet videreføre Apollo-programmet. I 1968 virket det ikke urimelig, men fire år etter var det åpenbart at USAs myndigheter så på Apollo som et “flag and footprints”-prosjekt.
  • Det meste av filmen er en skildring av en romferd til Jupiter. Ikke utenkelig i det optimistiske 1968, men fullstendig urealistisk idag. Atomrakettmotorene som kreves, har aldri kommet lengre enn til et tidlig utviklingsstadium.
  • Romflyet som frakter passasjerer opp til romstasjonen i begynnelsen av filmen var under planlegging da filmen ble laget, og har vært under planlegging siden den gang. Det kunne ha eksistert i 2001, dersom pengene og interessen hadde vært der.
  • Videotelefonen som brukes i filmen fantes i 2001, og finnes i høyeste grad idag (jeg skyper jevnlig). Men utbredt er det ikke, hvilket hovedsaklig skyldes at folk ikke ønsker å se på den de snakker med.
  • Stemmegjenkjenning brukes i en scene i filmen. Selv om den spesifikke teknologien ikke er blitt en suksess, er biometrisk identifikasjon blitt stadig viktigere. Jeg kan logge meg på PCen, åpne døra til inn til bankboksen og gå ombord i et fly ved hjelp av pekefingerskanning.

Resten av Popular Mechanics liste inkluderer filmer som Soylent Green, 1Blade Runner og Minority Report. Alle sammen svært severdige, og utmerkede utgangspunkter for drøfting av spørsmål om fabulering kontra genuine forsøk på å forutse fremtiden.

Peter Schiffs krystallkule

At økonomi er det vanskeligste av alle viktige samfunnsfenomener å lage presise forutsigelser om, vet vi alle i disse dager. Like fullt kan man spørre seg om det tross alt kunne ha vært mulig å se den nåværende finanskrisen komme. Denne interessante samlingen av videoklipp fra de siste par årene viser hvordan Peter Schiff, direktør for Euro Pacific Capital, strever med å nå gjennom debattstøyen på Fox News med en spådom som nå er blitt realitet: boligmarkedet kommer til å kollapse, kursene vil falle og økonomien vil være på vei

Matpillen får vi aldri se

Paleo-Future peker til en artikkel fra 1936, der  Dr. Milton A. Bridges ved Columbia University påpeker at man i framtiden ikke vil utvikle piller som erstatning for mat. Resonnementet er like riktig den dag idag, og baserer seg på et enkelt kaloriregnskap. En voksen har et dagsbehov på mellom 2000 og 3000 kilokalorier, og den mest effektive næringskilden vi vet om – rent fett – har et kaloriinnhold på 9 kilokalorier per gram.

Shot of pills by sparktography.

Det innebærer at man kun for å få dekket det rene energibehovet må konsumere rundt 350 gram rent fett hver dag – mange hundre ganger vekten til en typisk pilledose. Dr. Bridges peker på at fremtidens mennesker godt kan ta piller som tilfører vitaminer og viktige mineraler, men det er kun som et supplement til det daglige kostholdet:

These foods, if the diet is properly balance, will provide the other necessary elements at the same time, Dr. Bridges declared, making the pills just so much surplusage, as far as the normal appetite is concerned.

Konsekvensene av global oppvarming – sett fra 1958

I dette innslaget fra TV-serien Bell Telephone Hour, regissert av legendariske Frank Capra, forklarer Dr. Frank C Baxter hvordan utslipp fra fabrikker og biler kan øke temperaturen. Deretter viser han konsekvensene av et par graders oppvarming av jordkloden – tre tiår før temaet for alvor ble satt på dagsorden. Et interessant eksempel på fremtidstenkning.

(Via Boing Boing)

David G. Croly: Den største profeten du aldri har hørt om

Nettstedet Rule Forty Two har tatt for seg en rekke forfatteres og framtidsforskeres forsøk på å si noe om framtiden, og resultatet er til tider riktig morsomt. Ifølge forfatteren av artikkelen, Gavin Edwards, treffer en framtidsforsker som John Naisbitt relativt godt i boka Megatrends fra 1982, med en treffrate på 60% av spådommene for 80-tallet.

Der Naisbitt bommer mest, sier Edwards, er når han lar sine egne ønsker for framtiden komme for tydelig fram – et vanlig problem i denne bransjen. Edwards påpeker også at Naisbitt suksess i stor grad skyldes at han baserer seg på Alvin Tofflers bestselger Future Shock, som klarte å identifisere en rekke av de sosiologiske trendene som kom til å forme tiårene etter 1970.

Min egen favoritt-futurist, forfatteren Arthur C. Clarke, kommer godt ut av det med sin bok Profiles of the Future fra 1963. Ikke på grunn av treffraten, som “bare” er på 39 %, men fordi han identifiserer de to viktigste fallgrubene for enhver futurist: mangel på oppfinnsomhet (som fører til at man ikke forutser uvented oppfinnelser og oppdagelser) og mangel på mot (som fører til at man ikke våger å gå “linja ut” i sine forutsigelser).

H.G. Wells er en annen kjent skribent som på visse områder treffer forbløffende godt, som når han i 1933 “så” at Annen verdenskrig ville starte i 1940. Likevel er det nok David Goodman Croly som er mest interessant her. Croly omtales som “den største profeten du aldri har hørt om”, og skrev en fast spalte om sine tanker for framtiden i et eiendomstidsskrift i New York. I 1888 utga han boka Glimpses of the Future, der han trekker opp sine perspektiver på det kommende århundret.

Blant Crolys fulltreffere er Første verdenskrig (startet av Tyskland), USAs og Russlands framvekst som stormakter, Indias frigjøring før 1950, at skilsmisse blir utbredt og akseptert, stemmerett for kvinner, elektrisitetens rolle som erstatter av dampmaskinen, mekanisk gjengivelse av bilder og framveksten av en kultur der kunstnere og underholdere blir gjenstand for en nærmest religiøs dyrking.

Kilder:
- Gavin Edwards: Welcome to the Future
- Wikipedia: David Goodman Croly – Wikipedia, the free encyclopedia
- Wikipedia: Future Shock – Wikipedia, the free encyclopedia
- John Naisbitts hjemmeside

To metoder, to mulige utfall av USA-valget

Den 12. juni sa forutsigelsesmarkedet Intrade Prediction Markets at Barack Obama med stor sannsynlighet (61,2 %) vil vinne valget over John McCain (34,1 %) i presidentvalget i USA. Da det er summen av handlingene (kjøp og salg) til tusenvis av ikke-spesialister som angir trenden her, er dette et eksempel på forutsigelse etter prinsippet om “bottom-up”, eller nedenfra-og-opp.

Samme dag mente National Public Radios analytiker at John McCain ligger best an, noe nedenstående delstatsoversikt viser. Metoden er i dette tilfellet “top-down”, eller ovenfra-og-ned, da det er én høyt kvalifisert journalist eller samfunnsviter som har laget oversikten.

Fasit, og dermed en test på forutsigelsesmarkeders rykte for å treffe godt i amerikanske presidentvalg, har vi altså den 5. november i høst.

Long Bets – veddemål om spådommer

“Put your money where your mouth is” er et velkjent begrep på engelsk. Long Bets lar framtidstenkere og scenariebyggere gjøre akkurat det. Ideen bak Long Bets er at folk kan komme med en spådom og vedde for og imot. Long Bets er grunnlagt av The Long Now Foundation, som arbeider for å styrke langsiktig tenkning. Stiftelsen har til hensikt å eksistere i så lang tid at den kan innfri selv de mest lansiktige veddemålene på Long Bets. Og det trengs, når man vet at enkelte av veddemålene ikke avgjøres før i 2150. Et utvalg av spådommene fra Longbets:

  • En profitabel video-på-bestillingstjeneste vil tilby 10 000 titler til 5 millioner abonnenter innen 2010
  • I 2010 vil mer enn 50 % av bøkene som selges på verdensbasis bli trykket på bestilling på salgsstedet i form av paperbacks av bibliotekskvalitet
  • Innen 2030 vil det være vanlig å frakte passasjerer i førerløse fly
  • Innen 2050 har vi mottatt signaler fra intelligente vesener utenfor vårt solsystem
  • Intet menneske vil sette sin fot på Mars og vende trygt tilbake til Jorda innen 2050
  • Ingen syntetisk datamaskin eller maskinintelligens vil ha blitt selvbevisst innen 2050
  • Minst ett menneske som var i live i 2000 vil fremdeles være i live i 2150

Spørsmålet er om dette har noen verdi, utover målsetningen om å få folk til å tenke langsiktig. Og det kan se ut som om det å gjøre forutsigelser til et økonomisk spørsmål, gir en viss effekt. Jamfør “prediction markets” eller forutsigelsesmarkeder, der det investeres i aksjer som er knyttet til at en gitt begivenhet skal finne sted. Eksempler på slike begivenheter har vært aksjegevinster, Oscarvinnere og sannsynligheten for et nytt terrorangrep i USA.

Verdien av forutsigelsesaksjene kan så brukes til å si noe om sannsynligheten for at hendelsen inntreffer. Enkelte forutsigelsesmarkeder, som Iowa Electronic Market, har ry på seg for å være mer presise enn meningsmålinger til å spå utfallet av amerikanske presidentvalg. Det brukes ofte som et eksempel på “kollektiv intelligens“, en prosess hvor gruppers samhandling skaper informasjon som ofte er av mye høyere kvalitet enn det en enkeltperson i gruppen kunne ha fått til.