Category Archives: Forutsigelse

I’m just trying to think about the future and not be sad: Elon Musk om fremtid og teknologi

Hvis du er interessert i teknologi og samfunn i vår tid er det umulig å komme utenom Elon Musk. Han er vår tid Thomas Edison: En usedvanlig kreativ og ambisiøs oppfinner og forretningsmann som klart og tydelig setter sin virksomhet i en større samfunnsmessig kontekst. Elon Musk forsøker å redde verden (selv om han prøver å late som om han ikke gjør det).

I et svært interessant intervju gjort av Ted-konferansen snakker han i nærmere detalj om det mye omtalte tunnelprosjektet sitt, som ikke overraskende viser seg å være mer interessant enn man tror første gang man hører om det. Elon Musk får det til å høres ut som om også tunnelbransjen er moden for disruptiv innovasjon (å kutte borekostnader med en faktor 10 burde definitivt interessere nordmenn!)

Selvsagt snakker han også om Tesla og Hyperloop, og også her setter han det hele i en større sammenheng. Men ikke overraskende er det den siste delen av intervjuet, som fokuserer på romprogrammet til Musk (ja, for det er det vi bør kalle det nå – et ambisiøst romprogram drevet fram av en enkelt person) som interesserer meg mest.

Jeg har tidligere omtalt Musks planer for et interplanetarisk transportsystem i denne bloggen, og her utdyper han noen av poengene fra fjorårets lansering og understreker at dette er noe man jobber med fortløpende. Musk nevner “interne, aggressive planer” for å få sendt det første interplanetariske romskipet opp i løpet av bare et tiår.

Helt på slutten av samtalen kommer Musk med noen svært interessante betraktninger rundt fremtiden. Her avslører ingeniøren og entreprenøren at han har forstått sentrale trekk ved dagens fremtidstenkning, som at det ikke handler om å “se i glasskula” og tenke seg hvordan fremtiden (i entall) vil bli men snarere om å omfavne ideen om mange potensielle fremtider.

I look at the future from the standpoint of probabilities. It’s like a branching stream of probabilities, and there are actions that we can take that affect those probabilities or that accelerate one thing or slow down another thing. I may introduce something new to the probability stream.

Den samme prinsipptenkningen gjør Elon Musk utrygg på at hans mest grandiose prosjekt – å forvandle menneskeheten til en multiplanetarisk art – vil lykkes. Han påpeker at bemannet romfart ikke er en teknologi som uunngåelig vil komme. I motsetning til fornybar energiproduksjon, som dømt til å erstatte fossile ressurser om vi skal leve lenge på denne planeten, er romfart noe man må arbeide for om man vil unngå at prosjektet henfaller:

People are mistaken when they think that technology just automatically improves. It does not automatically improve. It only improves if a lot of people work very hard to make it better, and actually it will, I think, by itself degrade, actually.

Musk nevner både egypterne, romerne og det amerikanske romprogrammet  (fra Apollo til dagens ikke-eksisterende kapasitet) som eksempler på en slik sic transit gloria mundi-prosess. Her viser han seg som mer sammensatt og reflektert enn han ofte  fremstår som i offentligheten. Og hvis noen skulle lure på hva Musks egentlige motivasjon er, så forteller han også det:

But I want to be clear. I’m not trying to be anyone’s savior. That is not the — I’m just trying to think about the future and not be sad.

Hvorfor vi neppe kommer til å reise til stjernene

Jeg ser av Abcnyheter at Knut Jørgen Røed Ødegaard og hans partner Anne Mette Sannes er ute og promoterer en science fiction-serie om reiser til stjernene. I den forbindelse har de kommet med noen uttalelser som får meg til å stusse over om de forveksler fiction med science i sin formidling. I artikkelen åpner Røed Ødegaard med å svare følgende på spørsmålet om vi kommer til å sende romskip til fremmede solsystemer:

Det kommer til å skje. Det er ikke et spørsmål om det vil skje, men når.

De to følger opp med å si:

Det er mange tenkelige årsaker til at vi kommer til å sende ut et bemannet romskip på jakt etter en beboelig planet. En slik stjernereise vil bli virkeliggjort, muligens tidligere enn vi tror. […] Vi må huske på at forskningen går framover i et forrykende tempo. For 100 år siden var det ingen som trodde det ville være mulig å reise til månen. Om 100 år vet vi mye mer, og har mulighetene til å gjøre mye mer, enn vi har i dag. 

Her er det en del å gripe fatt i, for å si det slik. Før det første: selvsagt kan ingen med sikkerhet si at noe “kommer til å skje”. Det forundrer meg at Røed Ødegaard, som har brukt så mye av sin karriere på å formidle faren for kosmiske katastrofer, nå plutselig argumenterer som om ikke gammaglimt, asteroidetreff og liknende representerer noen trussel.

Resonnementet er også uhistorisk. Vår kultur er preget av en mange hundre år gammel industriell og vitenskapelig revolusjon, men det betyr ikke at vi er immune mot fallet som har rammet foregående høykulturer. Røed Ødegaard er glad i å sitere NASA-forskere, og nylig sponset den samme organisasjonen en studie av muligheten for at vår industrielle sivilisasjon kan kollapse.

Som forskerne bak studien ganske riktig påpeker: “the process of rise-and-collapse is actually a recurrent cycle found throughout history.” Det fins ingen garantier mot at vestlig, vitenskapsbasert kultur tar et svalestup før vi rekker å bygge romskipet som tar oss til stjernene – eller for den saks skyld til Mars. Vi vet det rett og slett ikke, og derfor gir det ingen mening å si det motsatte.

Argumentet om at ingen for hundre år siden trodde vi kunne reise til Månen er verken riktig eller fullstendig. Jules Verne skrev om det han mente var en realistisk måneferd allerede i 1865. Og en mer presis formulering av utsagnet ville uansett ta høyde for det faktum at vi per idag ikke kan reise til Månen. Vi dro dit, plantet flagg og fotavtrykk i sanden, hvorpå vi vendte hjem og la ned systemene som gjorde måneferder mulig.

Måneferdene og retretten og selvlobotomeringen som fulgte, forteller noe viktig om historien. Den går ikke alltid i rett oppadstigende linje. Utviklingen går i rykk og napp og kan til tider snu, og det faktum at noe er teknisk mulig betyr ikke at vi kommer til å gjøre det. Var det noe vi lærte av Apollo-programmet, er det at oppdagertrang og nasjonal prestisje ikke er nok til å holde et rådyrt program gående i tiår eller – som tilfellet kan bli for stjerneskip – i hundreår.

Jeg tror heller ikke det er nok til å overvinne de nesten uoverstigelige fysiske hindringene vi står overfor i dette tilfellet. Avstanden, vakuumet, strålingen, den konstante og overhengende faren for å dø av selv den minste lille systemsvikt og den totale isolasjonen man vil oppleve under det meste av ferden, taler vel så mye imot stjernereiser som konsept som kostnadene.

Ifølge Ødegaard og Sannes flyr deres science fiction-romskip med en hastighet på 41% av lysets. Det tilsvarer 120 000 kilometer i sekundet, noe som ville ta romskipet herfra til Månen på tre sekunder og ut til den ytterste planeten Neptun på litt over ti timer. Vår nærmeste stjernenabo, Alfa Centauri, ville nås på litt over et tiår, og deretter øker reisetiden dramatisk. Det store flertallet av aktuelle reisemål vil ligge tusener av reiseår unna.

Det finnes flere teknologier som rent hypotetisk kunne gi hastigheter av denne størrelsesorden. En avansert fusjonsmotor av den typen som ble foreslått i prosjekt Daedalus på 1970-tallet, ville ha en slik kapasitet. Fysiker og forfatter Robert Forward foreslo å dytte romskip til andre stjerner med en kombinasjon av lysseil og enorme laserkanoner i bane rundt Sola. Selv nevner astroparet antimaterie som en mulighet, og det finnes enda mer eksotiske muligheter.

Wormhole_travel_as_envisioned_by_Les_Bossinas_for_NASAHypotetisk romskip flyr mot et “markhull” i rommet (kilde: Wikipedia)

Men igjen: At det i teorien lar seg gjøre å bygge et raskt stjerneskip betyr ikke at noen kommer til å gjøre det. Og – dessverre for alle oss som håper at vi en dag skal reise til stjernene – finnes det et annet observasjonelt faktum som taler mot interstellar kommunikasjon, det være seg via romskip eller radiosignaler.

Utgangspunktet er Fermi-paradokset, et spørsmål fysikeren Enrico Fermi stilte i forbindelse med en diskusjon om liv i universet i 1950: “Hvor er de hen?” “De” er i dette tilfellet romvesener, og Fermis poeng var at hvis vi antok at planeter med liv var vanlige i universet, burde mange av dem statistisk sett ligge foran oss i biologisk og teknologisk utvikling.

Bare i Melkeveien burde det finnes tusenvis av sivilisasjoner med et forsprang på tusener eller millioner av år innen kommunikasjonsteknologi og romfart. Gitt dette rimelige utgangspunktet, mente Fermi at i det minste én av sivilisasjonene burde ha nådd frem til oss med et romfartøy eller tatt kontakt på annet vis.

Men ingen tegn på fremmede sivilisasjoner var funnet i 1950 (da som nå mente seriøse forskere at UFO-observasjoner ikke beviste noe som helst), og vitenskapen har ikke mer suksess siden den gang. Per 2014 er det ikke gjort en eneste vitenskapelig verifiserbar observasjon av et fremmed romskip, funn av gjenstander av utenomjordisk opphav eller for den saks skyld kunstige radio- eller lyssignaler fra rommet. Universet fremstår som påfallende taust.

Det er lansert mange finurlige løsninger på Fermi-paradokset, men om vi bruker det filosofiske redskapet Occams rakekniv på diskusjonen – reduserer antall begreper og forklaringer til et minimum – sitter vi igjen med tre enkle forklaringer på den store stillheten:

1. Liv oppstår så sjelden at vi ikke har noen kommuniserende naboer i rimelig avstand. Det kan til og med tenkes at vi er alene i universet. Alle observasjoner så langt støtter dette.

2. Liv oppstår ikke nødvendigvis sjelden, men utvikler sjelden intelligens. Fire milliarder års evolusjon på Jorda har kun frembragt én art med kapasitet til interstellar kommunikasjon.

3. Intelligens utvikler seg ikke nødvendigvis sjelden, men interstellar kommunikasjon er for teknisk komplisert eller upraktisk. Dagens forståelse av fysikk støtter dette alternativet.

I vår tid har vi åpenbart ikke nok data til å skille mellom forklaringene, selv om forskningen på exoplaneter ved andre stjerner i løpet av de kommende tiårene kan gi oss et begrep om hvor utbredt livet er i universet. Dette utelukker selvsagt ikke at Ødegaard og Sannes kan få rett likevel – ikke minst kan det bli tilfelle om vi får nye gjennombrudd innen fysikken.

Men skråsikkerheten de legger for dagen finnes det lite grunnlag for idag. Dessverre.

 

 

Asimov om 2014: Hva kan vi lære?

De siste dagene har en artikkel i New York Times fra 1964 gjort runden på nettet. Forfatteren er den anerkjente (og ubegripelig produktive) science fiction-forfatteren Isaac Asimov  og temaet for artikkelen er fremtiden. Under tittelen “Visit to the World’s Fair of 2014” ser Asimov for seg hvordan et besøk på en verdensutstilling i vår tid vil fortone seg. Slate overdriver når de kaller forutsigelsene for “eerily accurate”, men bevares – det skorter ikke på treffsikre observasjoner. Her er et knippe:

Gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs. Kitchen units will be devised that will prepare “automeals,” heating water and converting it to coffee; toasting bread; frying, poaching or scrambling eggs, grilling bacon, and so on. […] I suspect, though, that even in 2014 it will still be advisable to have a small corner in the kitchen unit where the more individual meals can be prepared by hand, especially when company is coming.

Om ikke Asimovs “autokitchen” er her ennå, er det liten tvil om at mange av oss har overlatt matlagingen til maskiner, jamfør ferdigmat-eksplosjonen.

Robots will neither be common nor very good in 2014, but they will be in existence. 

Sammenlignet med de selvgående robottjenerne som befolker Asimovs romaner, er dagens støvsugerroboter, droner og Asimo-aktige prototyper verken spesielt gode eller utbredte. Men eksisterer gjør de i høyeste grad.

An experimental fusion-power plant or two will already exist in 2014. 

ITER og National Ignition Facility, med andre ord. Som fysiker-ordtaket sier: et fungerende fusjonskraftverk er alltid minst 50 år unna.

Large solar-power stations will also be in operation in a number of desert and semi-desert areas — Arizona, the Negev, Kazakhstan.

Produksjon av solenergi fra store kraftverk i solrike regioner er utvilsomt et faktum idag.

The world of 50 years hence will have shrunk further. 

Dette høres selvsagt ut i vår tid, men Asimov skrev det et par år etter Kubakrisen, da den kalde krigen gjorde visjonen av en fremtid der verden har krympet (dvs at menneskene har kommet tettere på hverandre) høyst uviss. Han tar da også forbehold for at vi ikke er gått under i et kjernefysisk ragnarokk i begynnelsen av artikkelen.

crowded highways along which long buses move on special central lanes.

Denne ideen er realisert idag og kalles Bus Rapid Transit. Alle som har sittet i kø på kollektivtransport i Oslo-området i morgenrushet bør krysse fingrene for at norske politikere også oppdager konseptet.

There is every likelihood that highways at least in the more advanced sections of the world*will have passed their peak in 2014. 

Nok et fenomen vi ikke har hørt så mye om i vår velstående lille petrostat-boble, men altså: i det rike nord forøvrig er “Peak Car” – at den årlige kjørelengden har nådd sitt toppnivå og begynner å dale – velkjent.

Much effort will be put into the designing of vehicles with “Robot-brains”*vehicles that can be set for particular destinations and that will then proceed there without interference by the slow reflexes of a human driver. 

Google-bilen er bare det mest kjente av prosjektene hvis mål er selvkjørende biler med “robot-hjerner”.

Communications will become sight-sound and you will see as well as hear the person you telephone. The screen can be used not only to see the people you call but also for studying documents and photographs and reading passages from books. 

En grei skildring av noen av nettets mange funksjoner i det daglige, dette.

However, by 2014, only unmanned ships will have landed on Mars, though a manned expedition will be in the works

Blant science fiction-forfattere på Asimovs tid var det vanlig å anta at ferder til Månen og Mars var nær forestående, så dette er en av de mer imponerende spådommene.

In 2014, there is every likelihood that the world population will be 6,500,000,000 and the population of the United States will be 350,000,000.

Jordas og USAs befolkning reelle befolkning idag avviker med under 10% fra disse tallene, så som gjetning betraktet er dette utmerket.

The 2014 fair will feature an Algae Bar at which “mock-turkey” and “pseudosteak” will be served. It won’t be bad at all (if you can dig up those premium prices), but there will be considerable psychological resistance to such an innovation.

I 2013 ble den første hamburgeren lagd av “prøverørskjøtt” produsert. Den var svært dyr, og man antar at psykologi vil være en viktig barriere mot aksept av kjøtt produsert på denne måten. Blink, mao.

Not all the world’s population will enjoy the gadgety world of the future to the full. A larger portion than today will be deprived and although they may be better off, materially, than today, they will be further behind when compared with the advanced portions of the world. They will have moved backward, relatively.

Selv om en lavere andel av klodens befolkning idag lever i absolutt fattigdom og vi har sett enorme fremskritt innen utdanning og helse, kan man argumentere for at velstående land har økt gapet til de fattigste. Velstandsgapet gjelder ikke bare mellom nord og sør, men også innad i landene i det rike nord.

Well, the earth’s population is now about 3,000,000,000 and is doubling every 40 years. If this rate of doubling goes unchecked, then a World-Manhattan is coming in just 500 years. All earth will be a single choked Manhattan by A.D. 2450 and society will collapse long before that!

Det var sant da, og det er like sant nå. Den gode nyheten er at befolkningseksplosjonen i vår tid er i ferd med å dabbe av. Sannsynligvis vil vi aldri oppleve at dagens folketall på Jorda, som altså er i overkant av 7 milliarder, fordobles.

There are only two general ways of preventing this: (1) raise the death rate; (2) lower the birth rate. Undoubtedly, the world of A.D. 2014 will have agreed on the latter method. Indeed, the increasing use of mechanical devices to replace failing hearts and kidneys, and repair stiffening arteries and breaking nerves will have cut the death rate still further and have lifted the life expectancy in some parts of the world to age 85.

Nok en fulltreffer fra den gode doktoren. Siden Asimov skrev dette har verden opplevd et dramatisk fall i kvinners fruktbarhet, fra rundt 5 barn per kvinne til 2,5 i globalt snitt idag. Vi har definitivt valgt alternativ 2, som han skriver. Og joda, medisinske fremskritt har ganske riktig økt gjennomsnittlig levealder i noen deler av verden til nærmere 85 år.

The world of A.D. 2014 will have few routine jobs that cannot be done better by some machine than by any human being. Mankind will therefore have become largely a race of machine tenders.

Nei, vi er ikke helt der ennå. Men skal man tro forfatterne av “Race Against the Machine” (og jeg gjør det i stor grad) er det mest et spørsmål om tid.

Selvsagt bommer Asimov også på mye, som rimelig kan være når man spekulerer om verden femti år inn i fremtiden. Feilene han gjør er ganske typiske, og dermed også lærerike. Her er de viktigste:

Opphengthet i yndlingsteknologier
Er du som jeg nerd, har du antagelig noen teknologier som idag er lite utviklet, og som du håper og tror blir vanlige i fremtiden. Jeg er for eksempel fascinert av luftskip, og er skuffet over at ingen ennå har klart å gi zeppelinerne en ny vår. Jeg har også en kullsviertro på nevroteknologi, koblingen mellom menneske og maskin. Om dette i det hele tatt er fysisk mulig er høyst uvisst, men jeg skriver stadig om det okke som.

I New York Times-artikkelen skriver Asimov om hvordan vegger og tak i fremtidens hus vil lyse av seg selv, med farger som kan velges med et tastetrykk. Denne teknologien dukker også opp i romanene hans, i likhet med rullefortau som bytransportmiddel og de obligatoriske svevende kjøretøyene.

Dyptliggende personlige motiver eller drifter
Når Asimov skriver at “the surface […] argue, will be given over to large-scale agriculture, grazing and parklands, with less space wasted on actual human occupancy” motsier han egentlig befolkningstallene han presenterer senere i artikkelen. Ja, for selv om han ser for seg en fordobling av verdens og USAs innbyggertall, må Asimov vite at dette ikke på noen måẗe er mange nok til å tvinge folk under jorden.

Nå var det også slik at forfatteren Asimov var fascinert av ideen om underjordiske byer. Tydeligst kommer det frem i romanen “The Caves of Steel”, der tittelens stålhuler henviser til en fremtidig underjordisk megaby. I en av sine selvbiografier skriver Asimov at han alltid har likt ideen om å oppholde seg i trange avlukker under bakken, og nevner et barndomsminne av en avisselger på T-banen i New York som eksempel på det.

At svært mange mennesker ville oppleve en slik boform som fysisk ubehagelig ser rett og slett ikke ut til å falle ham inn. En personlig preferanse med dype røtter kommer her i veien for et bedre bilde av fremtidens boliger.

Determinisme
At det ene naturnødvendig følger av det andre er et svært utbredt tankesett, og det har en sterk tendens til å prege vårt syn på fremtiden. For eksempel blir det ofte tatt for gitt at befolkningsvekst og migrasjon med nødvendighet fører til et høyere konfliktnivå, til tross for forskningen som tyder på det motsatte. Asimov er ikke bedre enn undertegnede eller andre fremtidstenkere på dette området. Derfor går han f.eks. ut fra at

all the high-school students will be taught the fundamentals of computer technology will become proficient in binary arithmetic and will be trained to perfection in the use of the computer languages that will have developed out of those like the contemporary “Fortran” (from “formula translation”)

Et mer alvorlig eksempel følger rett etter:

Even so, mankind will suffer badly from the disease of boredom, a disease spreading more widely each year and growing in intensity. This will have serious mental, emotional and sociological consequences, and I dare say that psychiatry will be far and away the most important medical specialty in 2014. The lucky few who can be involved in creative work of any sort will be the true elite of mankind, for they alone will do more than serve a machine.

Her antar Asimov for det første at økt automatisering naturnødvendig leder til kjedsomhet, og for det andre at det ikke vil komme en motreaksjon mot den økte kjedsomheten. Han tegner et bilde av en verden der folk bare passivt godtar at slik er det, mens erfaringen gang på gang viser at vi reagerer og tilpasser oss slike situasjoner. Kjedsomheten bekjemper vi f.eks. med et batteri av elektroniske dingser som Asimov var helt ute av stand til å se for seg.

Manglende konsekvenstenkning 
Noen av de mest interessante uttalelsene i Asimov-artikkelen er av det litt mer generelle slaget, som “gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs”. De er på sett og vis søylene i fremtidsvisjonen, som man så kan bygge mer spesifikke tanker på. Noen ganger klarer forfatteren å følge dette prinsippet, andre ganger svikter det. Som når han skriver “the world of 50 years hence will have shrunk further”.

Som nevnt over var dette ingen selvsagt tanke i 1964, men det er en tanke med store, store konsekvenser. Her foregriper Asimov i praksis vår globaliserte, “flate” verden, der en kombinasjon av teknologiske og sosiale endringer har skapt en situasjon hvor mennesker, penger og ideer er i friere flyt enn noensinne.

Isaac Asimov var selv en av talløse innvandrere til USA i forrige århundre og bodde det meste av sitt liv i New York, selveste smeltedigelen i innvandrernasjonen. Det ga ham et utmerket utgangspunkt for forutse noen åpenbare konsekvenser av en krympet verden (åpenbare fordi de allerede preget hans virkelighet), fra sterkt endrede matvaner og nye kulturimpulser til at innvandringsdebatten blir mer dominerende i samfunnet.

At Asimov i liten grad gjør det i denne artikkelen (og forsåvidt heller ikke gjør det i sine romaner i utstrakt grad) er ikke hans feil alene. Det er en svakhet vi alle har, og som gjør arbeidet med fremtidstenkning betydelig mindre fruktbart enn det kunne være. Jeg snakker av erfaring.

IT-status for 2013: Chrome OS, Android, Feedly og Aye

På tide å gjøre opp status for IT-bruken her i huset: Jeg har holdt på med mitt hardware-minimalismeprosjekt en stund, og kan nå konstatere at den samlede vekten av min samlede daglige maskinpark aldri har vært lavere. For se bare på dette: de tre datamaskinene jeg bruker i det daglige, ChromeBox, Kindle Paperwhite og Samsung Galaxy S4, veier tilsammen godt under 1,2 kilo. Selv med påslag for flatskjerm og tastatur ender vi opp med en meget slank liten gjeng.

DSC_0103

Den observante leser vil merke seg at det ikke er noe nettbrett blant arbeidsmaskinene mine. Det stemmer. I løpet av høsten oppdaget jeg at jeg stadig oftere foretrakk S4en fremfor nettbrettet – kombinasjonen av Chrome for Android og en stor og svært skarp skjerm gjorde nettbrettet overflødig, rett og slett. Ikke bare på reise, men også i sofaen hjemme. Nylig understreket jeg dette ved å nullstille min Nexus 7 og gi den bort til husets tiåring. Han har mye større nytte og glede av den enn meg, erkjenner jeg.

Om det skal komme en ny burk inn på arbeidsrommet, blir det sannsynligvis en av ChromeBookene eller kanskje en LG ChromeBase. Det siste årets arbeid i Google-nettskyen har rett og slett vist seg å være en uslåelig kombinasjon av lav pris, brukervennlighet og – ikke minst – tilnærmet vedlikeholdsfrihet. Etter å ha mekket med et utall ulike operativsystemer siden midten av 1980-tallet oppleves det virkelig frigjørende å forholde seg til en maskin der “nuts and bolts”-aspektet ved datamaskinen omtrent forsvinner i bakgrunnen.

LG Chromebase

Backupmaskinen min, som nå bare tas fram når jeg skal lage offlinekopier av skydokumenter, er forøvrig stadig en aldersstegen Lenovo T61 med siste versjon av Ubuntu. Hvilket betyr at det nå er ulike varianter av Linux på absolutt alle maskinene mine (joda, Kindle kjører det også). Trodde en stund jeg skulle tilbake til Windows, men den gang ei, gitt. (Det måtte i så fall bli om ryktene om laptoper med Windows 8 og Android side om side viser seg å stemme).

Minimalismetrenden ser også ut til å ha smittet over på nettbruken min. Jeg har levd like Facebook-fritt i år som i tidligere år, og savner det like lite som før. Rett nok dukket det opp en situasjon i 2013 som kunne ha blitt kinkig: dansetreningen som min sønn går på bruker bare Facebook. Men det kunne Jorunn heldigvis ta seg av. Og hvis denne trenden (som jeg forøvrig forutså her for to og et halvt år siden) vedvarer, vil det ikke vare altfor lenge før dansefolket innser at et ungdomsrettet tilbud trenger å legge ut viktig informasjon på flere steder enn en lukket Facebook-side…

I det siste har jeg også merket en økende misnøye med det sosiale mediet jeg har brukt mest de siste årene, Twitter. Noe av det jeg har likt best med Twitter har vært det SMS-aktige, teksbaserte grensesnittet. 140 tegn tvang brukerne til å fatte seg i korthet, og resultatet var at Twitter på sitt beste ble et poengtert og ofte vittig tilskudd til RSS-feeden min. Men de siste månedene har det blitt stadig mer åpenbart at Twitter prøver å tilpasse seg konkurransen fra Instagram, Snapchat og andre mer bildebaserte tjenester.

Bilder dukker nå automatisk opp i webfeeden, og i en nylig oppdatering av iOS-appen (hvilket vil si at den snart kommer til Android også) gjør bilde-oppdatering til standard istedenfor tastatur. Vel, Twitter, jeg meldte meg ikke på for å se enda flere bilder av kaffekopper, og kommer nok til å bruke mer av tiden min andre steder fremover.

Jeg var en av de mange som akket og oiet meg da Google Reader ble nedlagt i år, men kan så langt konstatere at det har gått mye bedre enn forventet. Feedly har vist seg å fylle tomrommet på en utmerket måte. I tillegg er jeg blitt en ganske ivrig bruker av Reddit (bare lurker så langt), som nå er istand til å gi meg det Twitter pleide å kunne gi meg: minst én idé eller ett bilde jeg ikke har sett før, hver eneste dag.

Google+ henger jeg rundt i perioder, mye for å diskutere teknologi men også fordi G+ er blitt så mye bedre på fotografier det siste året. Den store taperen om min nettoppmerksomhet dette året har vært Flickr. Fotonettstedet fikk en pen ansiktsløftning i 2013, men mangelen på oppgradering av den grunnleggende funksjonaliteten førte til at jeg ikke har funnet det bryet verdt å bruke mye tid på stedet.

Kampen mot kabelhelvetet har også båret frukter dette året, mye takket være micro-USB-standarden. Én lader tar seg nå av ladebehovene til alle dingser jeg bruker i det daglige. Nå imøteser jeg med spenning den kommende USB PD-standarden, som visstnok skal resultere i produkter i 2014. Har en nerdete visjon av et USB-basert likestrømsnett på arbeidsplassen, der alt fra PC-skjerm til arbeidslys drives fra samme, enkle kilde.

Det nyttigste tilbehøret jeg kjøpte i 2013 var Aye Credit Card Pocket, en hendig kredittkortlomme som festes til smartdekselet til min S4 (View Cover er forøvrig et annet nyttig tilbehør, siden alle viktige beskjeder dukker opp i et lite vindu i dekselet). Takket være Aye-lommen har jeg droppet lommeboken, og legger isteden kredittkort og eventuelle sedler i lommen.

Jeg skrev om dette på Google Plus, og kommentarfeltet var uenig om hvorvidt dette økte eller reduserte sikkerheten. Nå er min S4 også er et betalingsmiddel i seg selv (buss og tog betales via den), så jeg opplever det fremdeles som greiest og tryggest å ha alt som har med penger å gjøre på ett sted snarere enn på flere i min lommetyvinfiserte hjemby. Men at andre vil tenke annerledes, skjønner jeg selvsagt…

Den smarteste appen jeg kjøpte i 2013 var Skiplock, som er like enkel som den er genial. Når du er koblet til ditt hjemme-wifinettverk (eller et annet du velger å legge inn i appen) er skjermlåsen på smartfonen din skrudd av. Skiplock skrur på låsen igjen når du kommer utenfor rekkevidde av ditt valgte nettverk. Siden 95% av alle operasjoner på smartfonen skjer nettopp mens jeg er på hjemmekontoret, sparer dette meg for mye tasting av PIN-kode.

Det dårligste IT-kjøpet i 2013 var Samsung Smart Dock, en ladestasjon som i prinsippet kan forvandle en Samsung-smarttelefon til en desktop via USB- og HDMI-porter som lar deg koble til skjerm og tastatur. Ideen om å bruke telefonen som jeg uansett gjør så mye arbeid på som en backup-PC om ChromeBoxen skulle gå ned, lokket meg såpass at jeg overså det klare varselsignalet som lå i at dingsen var vanskelig å få tak i.

Som jeg skrev her, var problemet først og fremst en ganske shaky HDMI-støtte. Dette har flere brukere klaget over, og i mitt tilfelle innebærer det at jeg ikke får full oppløsning på skrivebordsskjermen min. Derimot gir docken full støtte til vår Sony TV, så den kan altså brukes til å vise TV-serier og film direkte fra telefonen. Jeg har siden før årtusenskiftet argumentert for at lommedingsene våre før eller siden ville bli kraftige nok til å kunne kjøre desktopsystemer, og holder på det. Håpet mitt er nå at vi får Ubuntu Dual Boot-telefonen i løpet av 2014, eller at Microsoft klarer å få til en tilsvarende integrasjon slik at Google får fart på seg… :)

Prekrim-scenariet etter Breivik og Snowden: holder det fremdeles?

For tre og et halvt år siden, 11. mai 2010, holdt jeg et scenariebasert foredrag i Oslo der mitt valgte tema var kriminalitetsbekjempelse via overvåkning. Scenariet, som jeg kalte “PreKrim-saken i et tiårsperspektiv” var – som seg hør og bør for scenarier – ikke ment å være en forutsigelse om fremtiden, men et bilde av en av mange mulige fremtider. Et grunnlag for debatt om man vil (og debatt ble det).

Når det er sagt kan det være interessant å sjekke scenarier opp mot virkeligheten etter en tid, for å få et hint om hvorvidt vi beveger oss i retning av den mulige fremtiden scenariet sklidrer. For noen uker siden ble jeg utfordret til å gjøre nettopp dette av Twitterbrukeren @apbordi, og nedenfor følger de viktigste punktene i scenariet holdt opp mot utviklingen siden 2010.

1. Dataprogrammet “Hercule”
“som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.”

Det jeg skriver om her er i praksis teknologien som nå går under fellesbetegnelsen “Big Data” (et så generisk uttrykk at det kommer til å forsvinne lenge, lenge før 2050, forøvrig). Tanken bak Big Data er å bruke avanserte algoritmer til å tråle gjennom store datasett for å hente ut informasjon som ikke er tilgjengelig med konvensjonelle metoder.

I praksis brukes slike metoder i dag, blant annet under navnet “Predictive Policing“. Denne metoden går ut på å bruke data fra mange ulike kilder til å “forutse” de mest sannsynlige åstedene for forbrytelser, og slik utnytte begrensede ressurser på en bedre måte. Metoden er blant annet brukt av politiet i Los Angeles.

2. Forutsigelse av forbrytelser på individnivå
“Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell.”

Programvare som forutser individers sannsynlighet for å begå nye kriminelle handlinger er nå tatt i bruk i USA.

3. Terroristen er høyreekstremist/fascist
“Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer.”

Det krevde ikke noen Einstein for å forutse at en fremtidig norsk terrorist ville være en høyreekstrem ung nordmann. Vi har tidligere hatt problemer med høyreekstrem vold, og ved siden av islamistisk terror pekte det seg dermed ut som mest sannsynlig. Etnisk og separatistisk basert terror, som vi også har sett mye av i Europa, virker langt mindre trolig i Norge – selv i et 2050-perspektiv.

4. Anonymisering og kryptering gir økt oppmerksomhet fra overvåkerne
“En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare.”

Det har lenge vært antatt at privat bruk av kryptering kunne tiltrekke seg oppmerksomhet fra overvåkere. Edward Snowdens avsløring av NSAs satsing på å knekke kryptering og infiltrere anonymitetstjenesten TOR, bekreftet dette.

5. Analyse av motorikk og ganglag
“Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen.”

Analyse av ganglag og annen kroppsmotorikk i overvåkingsøyemed er ennå ikke kommersialisert. Men det forskes på saken.

6. Fokus på personer som ikke sender ut data
“For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.”

Et avgjørende spor i jakten på bin Laden var det faktum at gjemmestedet hans i Abottabad ikke hadde elektronisk forbindelse med omverdenen. Det å aktivt unngå f.eks. sosiale medier kan bli sett på som dypt mistenkelig.

7. Bruk av kommersielle data i overvåkningsøyemed
“Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.”

PRISM.

Brianlies

Bruken av fMRI-skanning som “løgndetektor” er omstrid, men forskningen pågår

8. Hjerneskanning i justisvesenet 
“Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag.”

Bak nyord som “neurolaw” og “neurocriminology” ligger det en omfattende (og hovedsaklig amerikansk) debatt om i hvilken grad hjerneskanningsteknologi og gentesting kan brukes til å forutsi kriminell atferd eller avsløre kriminelle i etterkant. Så langt er fMRI-hjerneskanning ikke tillatt brukt i amerikansk rett.

9. Folk flest godtar egentlig overvåkning
“Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.”

Selv om meningsmålinger viser at befolkningen i f.eks. USA er ganske likt delt i synet på NSAs masseovervåkning (slik nordmenn også var i synet på Datalagringsdirektivet), viser atferden i praksis at folk verken straffer selskapene som samarbeidet med NSA eller partiene som direkte eller indirekte støtter overvåkningen.

10. Kriminalitet som ikke følges opp, fører til et hardere syn på kriminalipolitikk
“Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning.”

Debatten om romfolk og tigging eller papirløse asylsøkere som selger narkotika i Oslo sentrum viser hvor fort tyngdepunktet i en debatt kan flytte seg fra åpenhet og liberalitet til et ønske om “harde tak”.

11. Utviklingen av totalovervåkingssamfunnet
Det mest slående med Snowden-avsløringene de siste månedene er hvor langt vi er gått i retning av et masseovervåkningssamfunn. Amerikansk etterretning (og for alt vi vet også etterretningstjenestene til mindre vennligsinnede land) har kapasitet til å avlytte all slags kommunikasjon mellom vanlige borgere, tråle gjennom enorme mengder kommunikasjonsdata på én gang og antagelig lagre det aller meste av det.

Debatten om å tøyle NSAs overvåkning har i hovedsak handlet om amerikanere – ikke-amerikanere er helt rettsløse på dette området og vil fortsatt være det i overskuelig fremtid. Idag er det vanskelig å overskue de fulle konsekvensene av det vi nå vet, men skal man dømme etter responsen fra amerikanske myndigheter og den manglende responsen fra norske politikere, bør vi være forberedt på mer av det samme.

 __________________________________

Dette er mulig, men ennå ikke realisert (tror vi): 

1. Bruk av lesemønsteret i ebøker til å avsløre kriminell intensjon
“Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger.”

Ebøker er like lette å overvåke som alt annet på nettet. Via synkronisering av sist leste sted, notater og understrekninger som er lagret i nettskyen kan kommersielle aktører som Amazon lære mye om lesernes atferd. Dette er også informasjon som kan være av interesse for etteretningstjenester.

Så nei: jeg vil ikke bli overrasket om det viser seg at f.eks. muslimske amerikanere som har vært på reise til suspekte deler av kloden og som kjøper Kindle-ebøker om kjemi og elektronikk, automatisk får sine leservaner overvåket i det stille.

2. Overvåkning via kommersielle mikrosensorer
“For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert. Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen.”

Den eneste grunnen til at dette ikke er mulig, er at “The Internet of Things” ennå ikke er en praktisk realitet. Men det blir det sannsynligvis i løpet av et tiår eller to. Og butikkhyller som overvåker kundene er en realitet.

3. Billig og hurtig skanning av DNA-spor
“Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.”

Det jobbes med saken.

4. Nevrologisk basert omskolering
“Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste. Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden.”

Forsøk på å endre folks grunnleggende tenkesett via f.eks. “hjernevasking” har stormaktene holdt på med svært lenge, visstnok uten hell så langt. Det betyr ikke at man ikke en dag vil finne en metode som fungerer.

__________________________________

Dette er ikke mulig:

“fra han satte seg på lyntoget til København”

Statistisk Sentralbyrå på villspor?

De siste ukene har vi hatt en offentlig debatt i kjølvannet av lanseringen av en rapport fra Statistisk Sentralbyrå med tittelen Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Rapporten, som er laget på oppdrag fra Velferds- og migrasjonsutvalget (også kjent som Brochmann-utvalget), forsøker å gi et fremtidsperspektiv på debatten om innvandring og økonomi. Den er, om man vil, et innvandrerregnskap med et flergenerasjonsperspektiv som strekker seg fra dags dato og til år 2100.

Rapportens hovedkonklusjon er allerede blitt drøftet opp ad stolper og ned ad vegger, men om du mot formodning skulle ha gått glipp av den lyder den omtrent som så: gjennomsnittsinnvandreren er et tapsprosjekt for det offentlige, blant annet fordi gjennomsnittsnordmannen allerede er det. I snitt mottar hver og en av oss mer i direkte og indirekte støtte fra det offentlige enn vi betaler i skatt, et underskudd som idag dekkes opp av olje- og gassinntekter.

Vi vet at disse inntektene før eller siden vil falle, og at det skjer samtidig med at eldrebølgen skyter fart. Selv med et petroleumsfond i bakhånd vil statsfinansene sannsynligvis se langt mindre rosenrøde ut om et tiår eller tre. Strategien med å holde økonomien i sving ved å importere arbeidskraft er som å pisse i buksa for å holde seg varm, med andre ord. Eller for å si det på SSBsk:

Hvis den økonomiske atferden til innvandrere fra landgruppe 3 [land utenfor det vi vanligvis regner som det rike nord] blir normen for yrkesaktivitet og uførepensjonering ikke bare for barna deres, men også for innvandrere av landgruppe 2 og deres barn, svekkes offentlige finanser i forhold til referansebanen i 2050 og 2100 med henholdsvis 38 og 60 milliarder 2006-lønnskroner.

Ja, du leste riktig. SSB regner faktisk ut underskudd i statsbudsjettet om 9o år med en presisjon på milliarden (det vil si godt under en promille av det samlede budsjettet). Det er resonnementer som dette som vekker min interesse. I mitt arbeid med fremtidstenkning har jeg støtt på mange fremtidsvisjoner, men jeg kan ikke på sittende bak huske å ha vært borti noen som uttaler seg med slik presisjon om noe det faktisk er fysisk umulig å tallfeste. Det er med andre ord SSBs syn på fremtiden som opptar meg mest – andre får ta seg av detaljene i SSBs nåtidige innvandrerregnskap.

Går man til selve rapporten, skal man ikke lete lenge før det dukker opp flere interessante fremtidsuttalelser. Som denne fra punktet “Problemstilling og analyseopplegg” på side 13: “Påstanden om at usikkerheten øker med lengden på tidsperspektivet, er ofte en sjablong.” Det finnes ingen kildehenvisninger til punktet, hvilket er synd. Det er nemlig strikk i strid med den  innlysende og derfor allment aksepterte antagelsen om at usikkerheten øker med tiden, rett og slett fordi det gjør det mulig for flere uforutsette ting (jamfør Nicholas Taleb, “The Black Swan”) å hende.

Forfatterne av rapporten mener at makroøkonomi og demografi er frikoblet fra uforutsette hendelser som vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd, kriger, revolusjoner og naturkatastrofer. De har funnet sin egen forklaring på dette: “På kort sikt kan tilfeldige endringer dominere, mens disse ofte nærmest per definisjon vil utligne hverandre og etterlate seg tydelige trender når tidsperspektivet blir langt.” Jeg kan ikke finne kriteriene for å utdefinere “tilfeldige endringer” i rapporten, og det er også synd. Her virker det nemlig som om SSB har funnet viktige beviser for historisk determinisme.

Heldigvis finnes det nok av konkrete eksempler på hvordan forskerne har resonnert. Rapporten er basert på bruk av matematiske modeller for demografi og makroøkonomi, og mye av teksten går med til beskrivelser som blir tung materie for oss utenforstående. Nå har det seg slik at jeg i sin tid tilbragte mye av hovedfaget mitt med å lage matematiske modeller av fysiske systemer (type atmosfæren til solliknende stjerner), så selv om jeg ikke skjønner matematikken har jeg i det minste et forhold til den grunnleggende logikken bak tidsavhengig modellering.

Oljeprisen (inflasjonsjustert) fra 1970-2007: 2% årlig vekst it ain’t (Kilde: Oilism)

For eksempel vet jeg at modeller som regner seg fremover i tid gjerne påvirkes sterkt av startbetingelsene, det vil si tall og andre data som danner utgangspunkt for beregningene. I SSB-rapporten er oljeprisen en slik startbetingelse, som rimelig kan være i petrostaten Norge. I tabell 3.5 på side 45, merket “Viktigste forutsetninger i de makroøkonomiske fremskrivningene”, kan man lese at oljeprisen er satt til 412 2006-kroner med en årlig vekstrate på 2%. På side 8 sies det at denne prisutviklingen valgt fordi den er “ment å være minst mulig kontroversiell”.

Jeg skjønner hvorfor dette er ukontroversielt i et modellperspektiv, men spørsmålet er jo om det gir et godt nok bilde av den reelle prisutviklingen. Diagrammet over viser oljeprisen (i 2007-dollar) fra 1971 til 2008. De siste fire tiårene har prisen på verdens viktigste strategiske råvare langt fra økt jevnt og trutt – det vi isteden ser er kraftige, tilsynelatende tilfeldige variasjoner drevet av storpolitiske begivenheter hinsides norsk kontroll. Intet tyder på at internasjonal politikk blir mindre turbulent de kommende tiårene (tenk bare på hva et israelsk/amerikansk angrep på Iran vil gjøre med oljeprisen), og derfor blir det økonomiske grunnlaget et vesentlig usikkerhetsmoment ved modellene.

Og likevel virker oljeprisforutsetningen som hugget i sten sammenlignet med den viktigste startbetingelsen i SSB-modellene: hvordan ulike innvandrerkategorier forholder seg til velferdsstaten nå og i fremtiden. Om dette sier rapporten følgende på side 4: “Gjennomsnittsatferden for modellens befolkningsgrupper er basert på data fra 2006, et år vi betrakter som mer normalt enn nyere tilgjengelige alternativer.” Dette utdypes på side 8:

Selv om data hadde oppfylt alle de krav man kan stille, mangler vi imidlertid en ”teoretisk” begrunnelse for at de observerte forskjellene vi tilskriver ulik landbakgrunn, er autonome i den forstand at de også vil gjelde innvandrere som ennå ikke har kommet til Norge. Forklaringer av landforskjellene vil trolig baseres på begreper som normer og kultur. Slike forskjeller er trolig mindre autonome enn forskjeller som knytter seg til fysiologiske forhold som alder og kjønn, og som gir seg utslag i blant annet markerte aldersprofiler for sysselsetting, skattebetalinger, mottak av offentlige stønader og bruk av individrettede offentlige tjenester. Mer generelt er det vanskelig å begrunne hvorfor historien skal gjenta seg når det gjelder fremtidige innvandreres atferd. For de fleste vil likevel en forlengelse av hittil observert atferd være et interessant utgangspunkt for vurderinger av hvordan migrasjon vil påvirke norsk makroøkonomi.

Det SSB forsøker å gjøre, er å begrunne hvorfor innvandrere som kommer i fremtiden vil fortsette å oppføre seg som snittinnvandreren i 2006. Forskerne innrømmer at de mangler ethvert teoretisk grunnlag for å hevde at en som innvandrer til Norge i 2050 vil ha samme økonomiske atferd som 2006-innvandreren (empiri fra fremtiden har vi som kjent ikke). Det er ikke gjort noe forsøk på å ta høyde for de økonomiske og sosiale endringene vi nå ser i det tidligere fattige sør, som fremvekst av en middelklasse, urbanisering, fallende barnetall, utdanningsrevolusjon og industrialisering. Det ser heller ikke ut som om modellen kompenserer for konsekvensen av sin egen forutsigelse – når velferdsstaten går på oljesmellen er det rimelig å anta at innbyggernes atferd endres.

De siste setningene i det siterte avsnittet over oppsummerer studiens kjerneproblem: Selv om det er umulig å dokumentere empirisk eller teoretisk at historien gjentar seg, er resultatet av å anta dette likevel interessant for “de fleste”. Som det fremgår av denne bloggpostingen, hører jeg ikke til det påståtte flertallet. Jeg deler ikke SSB-forskernes deterministiske/sykliske historiesyn og gruppetenkningen som modellberegningene baserer seg på.  Ut fra sin egen definisjon blir rapporten dermed uinteressant for meg. Jeg er usikker på hva man skal kalle et faglig arbeid som forutsetter at leseren har et visst filosofisk/historisk grunnsyn, men vitenskap er det ikke.

Misforstå meg rett: jeg mener ikke å desavuere fremskrivninger på et generelt grunnlag. Det er mulig å tenke seg 2100-modellene som noe av grunnlaget for et større scenariearbeid, der forutsetningen om at folk i fremtiden er som folk idag vil passe godt inn i et såkalt “business as usual”-scenario. Men i en profesjonell scenarieprosess vil man ta hensyn til langt flere faktorer enn de som er brukt her, og man vil gjerne også ha alternative scenarier å arbeide med. Et scenario som tar utgangspunkt i Jørgen Randers’ modellberegninger i boken “2052 – A Global Forecast for the Next 40 Years” ville gi en ganske annen fremtid enn SSBs, for eksempel.

Det er heller ikke slik at det er plent umulig å si noe om fremtiden med fremskrivninger. Begrenser du perspektivet i tid og rom, øker sannsynligheten for at fremskrivningen kommer til å ligge i nærheten av det som faktisk skjer. Årsaken er at du i større grad forholder deg til kjente størrelser fra samtiden, samtidig som sannsynligheten for at en svart svane f*kker opp modellberegningene reduseres kraftig. Jeg er selv en flittig bruker av SSBs mer kortsiktige fremskrivninger, men jeg prøver å bruke dem med varsomhet – vel vitende om begrensningene.

Jeg vet ikke om dette er et resultat av journalistens vinkling, men denne saken fra Aftenposten forleden får meg til å lure på hvor varsomme SSBs ansatte er. Temaet er hvordan det går med velferdsstaten når oljealderen dabber av en gang etter 2020, og artikkelen er spekket med resultater av modellberegninge:

Det vil også bli stadig flere uføre. I 2040 regner SSB med at antall uføre vil være 369.000. I dag er antallet 297.000. […] Beregninger Statistisk sentralbyrå har gjort for Aftenposten, viser at dersom arbeidsgiveravgiften øker til 23 prosent, vil utbetalt årslønn i 2040 bli rundt 8 prosent lavere enn den ellers ville blitt.

Jeg skjønner SSBs behov for å anskueliggjøre problemet, men syns det hadde vært på sin plass med en klargjøring av at man selvsagt ikke kan vite sikkert hvordan fremtiden vil bli, at tallstørrelser som 369 000 eller 8% kun er anslag og at tallene både kan bli høyere og lavere. Debatten rundt uførhet og lønn i fremtiden, for ikke å si nordmenns generelle kunnskap om fremtidstenkning, hadde tjent på at byråets ansatte ble litt flinkere til å ta de nødvendige forbeholdene. Journalistene vil nemlig ikke ta dem.

Fornuftens røst i Aftenposten-saken er sjefsøkonom i Handelsbanken Knut Anton Mork, som er enig i at Norge er på vei mot en velferdssmell (et syn jeg også deler, bare så det er sagt) men mener det er høyst usikkert når oljeinntektene vil flate ut. Som kurven over viser, har Mork historien på sin side. Som fremtidstenker fremstår Knut Anton Mork som en typisk rev der SSB inntar pinnsvinets rolle: istedenfor å bombardere mottakeren med data fra et spesifikt fagområde, er han mer generell i sine formuleringer:

Vi er ikke mer enestående i Norge enn at vi har olje og gass. Politikerne liker å innbille oss at vi er annerledes fordi vi er flinkere og har en bedre regjering. Jeg opplever det som en hovmodig holdning. […] Men det kan også gå bra. Medisinsk og teknologisk utvikling kan hjelpe oss å spare helseutgifter selv om levealderen stiger. Og ikke minst kan det være mye å vinne på å heve pensjonsalderen. Det er ingen grunn til å nekte friske mennesker å stå i sin stilling etter 70 år.

“Men det kan også gå bra”. Husk den ene setningen, neste gang SSB eller noen andre forsøker å selge deg en skråsikker og dystopisk visjon av fremtiden.