De siste ukene har vi hatt en offentlig debatt i kjølvannet av lanseringen av en rapport fra Statistisk Sentralbyrå med tittelen Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Rapporten, som er laget på oppdrag fra Velferds- og migrasjonsutvalget (også kjent som Brochmann-utvalget), forsøker å gi et fremtidsperspektiv på debatten om innvandring og økonomi. Den er, om man vil, et innvandrerregnskap med et flergenerasjonsperspektiv som strekker seg fra dags dato og til år 2100.
Rapportens hovedkonklusjon er allerede blitt drøftet opp ad stolper og ned ad vegger, men om du mot formodning skulle ha gått glipp av den lyder den omtrent som så: gjennomsnittsinnvandreren er et tapsprosjekt for det offentlige, blant annet fordi gjennomsnittsnordmannen allerede er det. I snitt mottar hver og en av oss mer i direkte og indirekte støtte fra det offentlige enn vi betaler i skatt, et underskudd som idag dekkes opp av olje- og gassinntekter.
Vi vet at disse inntektene før eller siden vil falle, og at det skjer samtidig med at eldrebølgen skyter fart. Selv med et petroleumsfond i bakhånd vil statsfinansene sannsynligvis se langt mindre rosenrøde ut om et tiår eller tre. Strategien med å holde økonomien i sving ved å importere arbeidskraft er som å pisse i buksa for å holde seg varm, med andre ord. Eller for å si det på SSBsk:
Hvis den økonomiske atferden til innvandrere fra landgruppe 3 [land utenfor det vi vanligvis regner som det rike nord] blir normen for yrkesaktivitet og uførepensjonering ikke bare for barna deres, men også for innvandrere av landgruppe 2 og deres barn, svekkes offentlige finanser i forhold til referansebanen i 2050 og 2100 med henholdsvis 38 og 60 milliarder 2006-lønnskroner.
Ja, du leste riktig. SSB regner faktisk ut underskudd i statsbudsjettet om 9o år med en presisjon på milliarden (det vil si godt under en promille av det samlede budsjettet). Det er resonnementer som dette som vekker min interesse. I mitt arbeid med fremtidstenkning har jeg støtt på mange fremtidsvisjoner, men jeg kan ikke på sittende bak huske å ha vært borti noen som uttaler seg med slik presisjon om noe det faktisk er fysisk umulig å tallfeste. Det er med andre ord SSBs syn på fremtiden som opptar meg mest – andre får ta seg av detaljene i SSBs nåtidige innvandrerregnskap.
Går man til selve rapporten, skal man ikke lete lenge før det dukker opp flere interessante fremtidsuttalelser. Som denne fra punktet “Problemstilling og analyseopplegg” på side 13: “Påstanden om at usikkerheten øker med lengden på tidsperspektivet, er ofte en sjablong.” Det finnes ingen kildehenvisninger til punktet, hvilket er synd. Det er nemlig strikk i strid med den innlysende og derfor allment aksepterte antagelsen om at usikkerheten øker med tiden, rett og slett fordi det gjør det mulig for flere uforutsette ting (jamfør Nicholas Taleb, “The Black Swan”) å hende.
Forfatterne av rapporten mener at makroøkonomi og demografi er frikoblet fra uforutsette hendelser som vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd, kriger, revolusjoner og naturkatastrofer. De har funnet sin egen forklaring på dette: “På kort sikt kan tilfeldige endringer dominere, mens disse ofte nærmest per definisjon vil utligne hverandre og etterlate seg tydelige trender når tidsperspektivet blir langt.” Jeg kan ikke finne kriteriene for å utdefinere “tilfeldige endringer” i rapporten, og det er også synd. Her virker det nemlig som om SSB har funnet viktige beviser for historisk determinisme.
Heldigvis finnes det nok av konkrete eksempler på hvordan forskerne har resonnert. Rapporten er basert på bruk av matematiske modeller for demografi og makroøkonomi, og mye av teksten går med til beskrivelser som blir tung materie for oss utenforstående. Nå har det seg slik at jeg i sin tid tilbragte mye av hovedfaget mitt med å lage matematiske modeller av fysiske systemer (type atmosfæren til solliknende stjerner), så selv om jeg ikke skjønner matematikken har jeg i det minste et forhold til den grunnleggende logikken bak tidsavhengig modellering.
- Oljeprisen (inflasjonsjustert) fra 1970-2007: 2% årlig vekst it ain’t (Kilde: Oilism)
For eksempel vet jeg at modeller som regner seg fremover i tid gjerne påvirkes sterkt av startbetingelsene, det vil si tall og andre data som danner utgangspunkt for beregningene. I SSB-rapporten er oljeprisen en slik startbetingelse, som rimelig kan være i petrostaten Norge. I tabell 3.5 på side 45, merket “Viktigste forutsetninger i de makroøkonomiske fremskrivningene”, kan man lese at oljeprisen er satt til 412 2006-kroner med en årlig vekstrate på 2%. På side 8 sies det at denne prisutviklingen valgt fordi den er “ment å være minst mulig kontroversiell”.
Jeg skjønner hvorfor dette er ukontroversielt i et modellperspektiv, men spørsmålet er jo om det gir et godt nok bilde av den reelle prisutviklingen. Diagrammet over viser oljeprisen (i 2007-dollar) fra 1971 til 2008. De siste fire tiårene har prisen på verdens viktigste strategiske råvare langt fra økt jevnt og trutt – det vi isteden ser er kraftige, tilsynelatende tilfeldige variasjoner drevet av storpolitiske begivenheter hinsides norsk kontroll. Intet tyder på at internasjonal politikk blir mindre turbulent de kommende tiårene (tenk bare på hva et israelsk/amerikansk angrep på Iran vil gjøre med oljeprisen), og derfor blir det økonomiske grunnlaget et vesentlig usikkerhetsmoment ved modellene.
Og likevel virker oljeprisforutsetningen som hugget i sten sammenlignet med den viktigste startbetingelsen i SSB-modellene: hvordan ulike innvandrerkategorier forholder seg til velferdsstaten nå og i fremtiden. Om dette sier rapporten følgende på side 4: “Gjennomsnittsatferden for modellens befolkningsgrupper er basert på data fra 2006, et år vi betrakter som mer normalt enn nyere tilgjengelige alternativer.” Dette utdypes på side 8:
Selv om data hadde oppfylt alle de krav man kan stille, mangler vi imidlertid en ”teoretisk” begrunnelse for at de observerte forskjellene vi tilskriver ulik landbakgrunn, er autonome i den forstand at de også vil gjelde innvandrere som ennå ikke har kommet til Norge. Forklaringer av landforskjellene vil trolig baseres på begreper som normer og kultur. Slike forskjeller er trolig mindre autonome enn forskjeller som knytter seg til fysiologiske forhold som alder og kjønn, og som gir seg utslag i blant annet markerte aldersprofiler for sysselsetting, skattebetalinger, mottak av offentlige stønader og bruk av individrettede offentlige tjenester. Mer generelt er det vanskelig å begrunne hvorfor historien skal gjenta seg når det gjelder fremtidige innvandreres atferd. For de fleste vil likevel en forlengelse av hittil observert atferd være et interessant utgangspunkt for vurderinger av hvordan migrasjon vil påvirke norsk makroøkonomi.
Det SSB forsøker å gjøre, er å begrunne hvorfor innvandrere som kommer i fremtiden vil fortsette å oppføre seg som snittinnvandreren i 2006. Forskerne innrømmer at de mangler ethvert teoretisk grunnlag for å hevde at en som innvandrer til Norge i 2050 vil ha samme økonomiske atferd som 2006-innvandreren (empiri fra fremtiden har vi som kjent ikke). Det er ikke gjort noe forsøk på å ta høyde for de økonomiske og sosiale endringene vi nå ser i det tidligere fattige sør, som fremvekst av en middelklasse, urbanisering, fallende barnetall, utdanningsrevolusjon og industrialisering. Det ser heller ikke ut som om modellen kompenserer for konsekvensen av sin egen forutsigelse – når velferdsstaten går på oljesmellen er det rimelig å anta at innbyggernes atferd endres.
De siste setningene i det siterte avsnittet over oppsummerer studiens kjerneproblem: Selv om det er umulig å dokumentere empirisk eller teoretisk at historien gjentar seg, er resultatet av å anta dette likevel interessant for “de fleste”. Som det fremgår av denne bloggpostingen, hører jeg ikke til det påståtte flertallet. Jeg deler ikke SSB-forskernes deterministiske/sykliske historiesyn og gruppetenkningen som modellberegningene baserer seg på. Ut fra sin egen definisjon blir rapporten dermed uinteressant for meg. Jeg er usikker på hva man skal kalle et faglig arbeid som forutsetter at leseren har et visst filosofisk/historisk grunnsyn, men vitenskap er det ikke.
Misforstå meg rett: jeg mener ikke å desavuere fremskrivninger på et generelt grunnlag. Det er mulig å tenke seg 2100-modellene som noe av grunnlaget for et større scenariearbeid, der forutsetningen om at folk i fremtiden er som folk idag vil passe godt inn i et såkalt “business as usual”-scenario. Men i en profesjonell scenarieprosess vil man ta hensyn til langt flere faktorer enn de som er brukt her, og man vil gjerne også ha alternative scenarier å arbeide med. Et scenario som tar utgangspunkt i Jørgen Randers’ modellberegninger i boken “2052 – A Global Forecast for the Next 40 Years” ville gi en ganske annen fremtid enn SSBs, for eksempel.
Det er heller ikke slik at det er plent umulig å si noe om fremtiden med fremskrivninger. Begrenser du perspektivet i tid og rom, øker sannsynligheten for at fremskrivningen kommer til å ligge i nærheten av det som faktisk skjer. Årsaken er at du i større grad forholder deg til kjente størrelser fra samtiden, samtidig som sannsynligheten for at en svart svane f*kker opp modellberegningene reduseres kraftig. Jeg er selv en flittig bruker av SSBs mer kortsiktige fremskrivninger, men jeg prøver å bruke dem med varsomhet – vel vitende om begrensningene.
Jeg vet ikke om dette er et resultat av journalistens vinkling, men denne saken fra Aftenposten forleden får meg til å lure på hvor varsomme SSBs ansatte er. Temaet er hvordan det går med velferdsstaten når oljealderen dabber av en gang etter 2020, og artikkelen er spekket med resultater av modellberegninge:
Det vil også bli stadig flere uføre. I 2040 regner SSB med at antall uføre vil være 369.000. I dag er antallet 297.000. [...] Beregninger Statistisk sentralbyrå har gjort for Aftenposten, viser at dersom arbeidsgiveravgiften øker til 23 prosent, vil utbetalt årslønn i 2040 bli rundt 8 prosent lavere enn den ellers ville blitt.
Jeg skjønner SSBs behov for å anskueliggjøre problemet, men syns det hadde vært på sin plass med en klargjøring av at man selvsagt ikke kan vite sikkert hvordan fremtiden vil bli, at tallstørrelser som 369 000 eller 8% kun er anslag og at tallene både kan bli høyere og lavere. Debatten rundt uførhet og lønn i fremtiden, for ikke å si nordmenns generelle kunnskap om fremtidstenkning, hadde tjent på at byråets ansatte ble litt flinkere til å ta de nødvendige forbeholdene. Journalistene vil nemlig ikke ta dem.
Fornuftens røst i Aftenposten-saken er sjefsøkonom i Handelsbanken Knut Anton Mork, som er enig i at Norge er på vei mot en velferdssmell (et syn jeg også deler, bare så det er sagt) men mener det er høyst usikkert når oljeinntektene vil flate ut. Som kurven over viser, har Mork historien på sin side. Som fremtidstenker fremstår Knut Anton Mork som en typisk rev der SSB inntar pinnsvinets rolle: istedenfor å bombardere mottakeren med data fra et spesifikt fagområde, er han mer generell i sine formuleringer:
Vi er ikke mer enestående i Norge enn at vi har olje og gass. Politikerne liker å innbille oss at vi er annerledes fordi vi er flinkere og har en bedre regjering. Jeg opplever det som en hovmodig holdning. [...] Men det kan også gå bra. Medisinsk og teknologisk utvikling kan hjelpe oss å spare helseutgifter selv om levealderen stiger. Og ikke minst kan det være mye å vinne på å heve pensjonsalderen. Det er ingen grunn til å nekte friske mennesker å stå i sin stilling etter 70 år.
“Men det kan også gå bra”. Husk den ene setningen, neste gang SSB eller noen andre forsøker å selge deg en skråsikker og dystopisk visjon av fremtiden.
Målet på vellykket fremtidstenkning er ikke å fremsette spådommer som (mer eller mindre tilfeldig) viser seg å være treffsikre. Men når det er sagt er det selvsagt ikke utilfredsstillende når man faktisk viser seg å få rett. I 1999 utga jeg boka Fremtiden – hva vil skje etter år 2000?, som rimeligvis har en del å si om nettopp fremtiden. I siste nummer av tidsskriftet 
