Arkiv for Forutsigelse

Hvorfor vi neppe kommer til å reise til stjernene

Jeg ser av Abcnyheter at Knut Jørgen Røed Ødegaard og hans partner Anne Mette Sannes er ute og promoterer en science fiction-serie om reiser til stjernene. I den forbindelse har de kommet med noen uttalelser som får meg til å stusse over om de forveksler fiction med science i sin formidling. I artikkelen åpner Røed Ødegaard med å svare følgende på spørsmålet om vi kommer til å sende romskip til fremmede solsystemer:

Det kommer til å skje. Det er ikke et spørsmål om det vil skje, men når.

De to følger opp med å si:

Det er mange tenkelige årsaker til at vi kommer til å sende ut et bemannet romskip på jakt etter en beboelig planet. En slik stjernereise vil bli virkeliggjort, muligens tidligere enn vi tror. [...] Vi må huske på at forskningen går framover i et forrykende tempo. For 100 år siden var det ingen som trodde det ville være mulig å reise til månen. Om 100 år vet vi mye mer, og har mulighetene til å gjøre mye mer, enn vi har i dag. 

Her er det en del å gripe fatt i, for å si det slik. Før det første: selvsagt kan ingen med sikkerhet si at noe “kommer til å skje”. Det forundrer meg at Røed Ødegaard, som har brukt så mye av sin karriere på å formidle faren for kosmiske katastrofer, nå plutselig argumenterer som om ikke gammaglimt, asteroidetreff og liknende representerer noen trussel.

Resonnementet er også uhistorisk. Vår kultur er preget av en mange hundre år gammel industriell og vitenskapelig revolusjon, men det betyr ikke at vi er immune mot fallet som har rammet foregående høykulturer. Røed Ødegaard er glad i å sitere NASA-forskere, og nylig sponset den samme organisasjonen en studie av muligheten for at vår industrielle sivilisasjon kan kollapse.

Som forskerne bak studien ganske riktig påpeker: “the process of rise-and-collapse is actually a recurrent cycle found throughout history.” Det fins ingen garantier mot at vestlig, vitenskapsbasert kultur tar et svalestup før vi rekker å bygge romskipet som tar oss til stjernene – eller for den saks skyld til Mars. Vi vet det rett og slett ikke, og derfor gir det ingen mening å si det motsatte.

Argumentet om at ingen for hundre år siden trodde vi kunne reise til Månen er verken riktig eller fullstendig. Jules Verne skrev om det han mente var en realistisk måneferd allerede i 1865. Og en mer presis formulering av utsagnet ville uansett ta høyde for det faktum at vi per idag ikke kan reise til Månen. Vi dro dit, plantet flagg og fotavtrykk i sanden, hvorpå vi vendte hjem og la ned systemene som gjorde måneferder mulig.

Måneferdene og retretten og selvlobotomeringen som fulgte, forteller noe viktig om historien. Den går ikke alltid i rett oppadstigende linje. Utviklingen går i rykk og napp og kan til tider snu, og det faktum at noe er teknisk mulig betyr ikke at vi kommer til å gjøre det. Var det noe vi lærte av Apollo-programmet, er det at oppdagertrang og nasjonal prestisje ikke er nok til å holde et rådyrt program gående i tiår eller – som tilfellet kan bli for stjerneskip – i hundreår.

Jeg tror heller ikke det er nok til å overvinne de nesten uoverstigelige fysiske hindringene vi står overfor i dette tilfellet. Avstanden, vakuumet, strålingen, den konstante og overhengende faren for å dø av selv den minste lille systemsvikt og den totale isolasjonen man vil oppleve under det meste av ferden, taler vel så mye imot stjernereiser som konsept som kostnadene.

Ifølge Ødegaard og Sannes flyr deres science fiction-romskip med en hastighet på 41% av lysets. Det tilsvarer 120 000 kilometer i sekundet, noe som ville ta romskipet herfra til Månen på tre sekunder og ut til den ytterste planeten Neptun på litt over ti timer. Vår nærmeste stjernenabo, Alfa Centauri, ville nås på litt over et tiår, og deretter øker reisetiden dramatisk. Det store flertallet av aktuelle reisemål vil ligge tusener av reiseår unna.

Det finnes flere teknologier som rent hypotetisk kunne gi hastigheter av denne størrelsesorden. En avansert fusjonsmotor av den typen som ble foreslått i prosjekt Daedalus på 1970-tallet, ville ha en slik kapasitet. Fysiker og forfatter Robert Forward foreslo å dytte romskip til andre stjerner med en kombinasjon av lysseil og enorme laserkanoner i bane rundt Sola. Selv nevner astroparet antimaterie som en mulighet, og det finnes enda mer eksotiske muligheter.

Wormhole_travel_as_envisioned_by_Les_Bossinas_for_NASAHypotetisk romskip flyr mot et “markhull” i rommet (kilde: Wikipedia)

Men igjen: At det i teorien lar seg gjøre å bygge et raskt stjerneskip betyr ikke at noen kommer til å gjøre det. Og – dessverre for alle oss som håper at vi en dag skal reise til stjernene – finnes det et annet observasjonelt faktum som taler mot interstellar kommunikasjon, det være seg via romskip eller radiosignaler.

Utgangspunktet er Fermi-paradokset, et spørsmål fysikeren Enrico Fermi stilte i forbindelse med en diskusjon om liv i universet i 1950: “Hvor er de hen?” “De” er i dette tilfellet romvesener, og Fermis poeng var at hvis vi antok at planeter med liv var vanlige i universet, burde mange av dem statistisk sett ligge foran oss i biologisk og teknologisk utvikling.

Bare i Melkeveien burde det finnes tusenvis av sivilisasjoner med et forsprang på tusener eller millioner av år innen kommunikasjonsteknologi og romfart. Gitt dette rimelige utgangspunktet, mente Fermi at i det minste én av sivilisasjonene burde ha nådd frem til oss med et romfartøy eller tatt kontakt på annet vis.

Men ingen tegn på fremmede sivilisasjoner var funnet i 1950 (da som nå mente seriøse forskere at UFO-observasjoner ikke beviste noe som helst), og vitenskapen har ikke mer suksess siden den gang. Per 2014 er det ikke gjort en eneste vitenskapelig verifiserbar observasjon av et fremmed romskip, funn av gjenstander av utenomjordisk opphav eller for den saks skyld kunstige radio- eller lyssignaler fra rommet. Universet fremstår som påfallende taust.

Det er lansert mange finurlige løsninger på Fermi-paradokset, men om vi bruker det filosofiske redskapet Occams rakekniv på diskusjonen – reduserer antall begreper og forklaringer til et minimum – sitter vi igjen med tre enkle forklaringer på den store stillheten:

1. Liv oppstår så sjelden at vi ikke har noen kommuniserende naboer i rimelig avstand. Det kan til og med tenkes at vi er alene i universet. Alle observasjoner så langt støtter dette.

2. Liv oppstår ikke nødvendigvis sjelden, men utvikler sjelden intelligens. Fire milliarder års evolusjon på Jorda har kun frembragt én art med kapasitet til interstellar kommunikasjon.

3. Intelligens utvikler seg ikke nødvendigvis sjelden, men interstellar kommunikasjon er for teknisk komplisert eller upraktisk. Dagens forståelse av fysikk støtter dette alternativet.

I vår tid har vi åpenbart ikke nok data til å skille mellom forklaringene, selv om forskningen på exoplaneter ved andre stjerner i løpet av de kommende tiårene kan gi oss et begrep om hvor utbredt livet er i universet. Dette utelukker selvsagt ikke at Ødegaard og Sannes kan få rett likevel – ikke minst kan det bli tilfelle om vi får nye gjennombrudd innen fysikken.

Men skråsikkerheten de legger for dagen finnes det lite grunnlag for idag. Dessverre.

 

 

Share/Bookmark

Asimov om 2014: Hva kan vi lære?

De siste dagene har en artikkel i New York Times fra 1964 gjort runden på nettet. Forfatteren er den anerkjente (og ubegripelig produktive) science fiction-forfatteren Isaac Asimov  og temaet for artikkelen er fremtiden. Under tittelen “Visit to the World’s Fair of 2014″ ser Asimov for seg hvordan et besøk på en verdensutstilling i vår tid vil fortone seg. Slate overdriver når de kaller forutsigelsene for “eerily accurate”, men bevares – det skorter ikke på treffsikre observasjoner. Her er et knippe:

Gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs. Kitchen units will be devised that will prepare “automeals,” heating water and converting it to coffee; toasting bread; frying, poaching or scrambling eggs, grilling bacon, and so on. [...] I suspect, though, that even in 2014 it will still be advisable to have a small corner in the kitchen unit where the more individual meals can be prepared by hand, especially when company is coming.

Om ikke Asimovs “autokitchen” er her ennå, er det liten tvil om at mange av oss har overlatt matlagingen til maskiner, jamfør ferdigmat-eksplosjonen.

Robots will neither be common nor very good in 2014, but they will be in existence. 

Sammenlignet med de selvgående robottjenerne som befolker Asimovs romaner, er dagens støvsugerroboter, droner og Asimo-aktige prototyper verken spesielt gode eller utbredte. Men eksisterer gjør de i høyeste grad.

An experimental fusion-power plant or two will already exist in 2014. 

ITER og National Ignition Facility, med andre ord. Som fysiker-ordtaket sier: et fungerende fusjonskraftverk er alltid minst 50 år unna.

Large solar-power stations will also be in operation in a number of desert and semi-desert areas — Arizona, the Negev, Kazakhstan.

Produksjon av solenergi fra store kraftverk i solrike regioner er utvilsomt et faktum idag.

The world of 50 years hence will have shrunk further. 

Dette høres selvsagt ut i vår tid, men Asimov skrev det et par år etter Kubakrisen, da den kalde krigen gjorde visjonen av en fremtid der verden har krympet (dvs at menneskene har kommet tettere på hverandre) høyst uviss. Han tar da også forbehold for at vi ikke er gått under i et kjernefysisk ragnarokk i begynnelsen av artikkelen.

crowded highways along which long buses move on special central lanes.

Denne ideen er realisert idag og kalles Bus Rapid Transit. Alle som har sittet i kø på kollektivtransport i Oslo-området i morgenrushet bør krysse fingrene for at norske politikere også oppdager konseptet.

There is every likelihood that highways at least in the more advanced sections of the world*will have passed their peak in 2014. 

Nok et fenomen vi ikke har hørt så mye om i vår velstående lille petrostat-boble, men altså: i det rike nord forøvrig er “Peak Car” – at den årlige kjørelengden har nådd sitt toppnivå og begynner å dale – velkjent.

Much effort will be put into the designing of vehicles with “Robot-brains”*vehicles that can be set for particular destinations and that will then proceed there without interference by the slow reflexes of a human driver. 

Google-bilen er bare det mest kjente av prosjektene hvis mål er selvkjørende biler med “robot-hjerner”.

Communications will become sight-sound and you will see as well as hear the person you telephone. The screen can be used not only to see the people you call but also for studying documents and photographs and reading passages from books. 

En grei skildring av noen av nettets mange funksjoner i det daglige, dette.

However, by 2014, only unmanned ships will have landed on Mars, though a manned expedition will be in the works

Blant science fiction-forfattere på Asimovs tid var det vanlig å anta at ferder til Månen og Mars var nær forestående, så dette er en av de mer imponerende spådommene.

In 2014, there is every likelihood that the world population will be 6,500,000,000 and the population of the United States will be 350,000,000.

Jordas og USAs befolkning reelle befolkning idag avviker med under 10% fra disse tallene, så som gjetning betraktet er dette utmerket.

The 2014 fair will feature an Algae Bar at which “mock-turkey” and “pseudosteak” will be served. It won’t be bad at all (if you can dig up those premium prices), but there will be considerable psychological resistance to such an innovation.

I 2013 ble den første hamburgeren lagd av “prøverørskjøtt” produsert. Den var svært dyr, og man antar at psykologi vil være en viktig barriere mot aksept av kjøtt produsert på denne måten. Blink, mao.

Not all the world’s population will enjoy the gadgety world of the future to the full. A larger portion than today will be deprived and although they may be better off, materially, than today, they will be further behind when compared with the advanced portions of the world. They will have moved backward, relatively.

Selv om en lavere andel av klodens befolkning idag lever i absolutt fattigdom og vi har sett enorme fremskritt innen utdanning og helse, kan man argumentere for at velstående land har økt gapet til de fattigste. Velstandsgapet gjelder ikke bare mellom nord og sør, men også innad i landene i det rike nord.

Well, the earth’s population is now about 3,000,000,000 and is doubling every 40 years. If this rate of doubling goes unchecked, then a World-Manhattan is coming in just 500 years. All earth will be a single choked Manhattan by A.D. 2450 and society will collapse long before that!

Det var sant da, og det er like sant nå. Den gode nyheten er at befolkningseksplosjonen i vår tid er i ferd med å dabbe av. Sannsynligvis vil vi aldri oppleve at dagens folketall på Jorda, som altså er i overkant av 7 milliarder, fordobles.

There are only two general ways of preventing this: (1) raise the death rate; (2) lower the birth rate. Undoubtedly, the world of A.D. 2014 will have agreed on the latter method. Indeed, the increasing use of mechanical devices to replace failing hearts and kidneys, and repair stiffening arteries and breaking nerves will have cut the death rate still further and have lifted the life expectancy in some parts of the world to age 85.

Nok en fulltreffer fra den gode doktoren. Siden Asimov skrev dette har verden opplevd et dramatisk fall i kvinners fruktbarhet, fra rundt 5 barn per kvinne til 2,5 i globalt snitt idag. Vi har definitivt valgt alternativ 2, som han skriver. Og joda, medisinske fremskritt har ganske riktig økt gjennomsnittlig levealder i noen deler av verden til nærmere 85 år.

The world of A.D. 2014 will have few routine jobs that cannot be done better by some machine than by any human being. Mankind will therefore have become largely a race of machine tenders.

Nei, vi er ikke helt der ennå. Men skal man tro forfatterne av “Race Against the Machine” (og jeg gjør det i stor grad) er det mest et spørsmål om tid.

Selvsagt bommer Asimov også på mye, som rimelig kan være når man spekulerer om verden femti år inn i fremtiden. Feilene han gjør er ganske typiske, og dermed også lærerike. Her er de viktigste:

Opphengthet i yndlingsteknologier
Er du som jeg nerd, har du antagelig noen teknologier som idag er lite utviklet, og som du håper og tror blir vanlige i fremtiden. Jeg er for eksempel fascinert av luftskip, og er skuffet over at ingen ennå har klart å gi zeppelinerne en ny vår. Jeg har også en kullsviertro på nevroteknologi, koblingen mellom menneske og maskin. Om dette i det hele tatt er fysisk mulig er høyst uvisst, men jeg skriver stadig om det okke som.

I New York Times-artikkelen skriver Asimov om hvordan vegger og tak i fremtidens hus vil lyse av seg selv, med farger som kan velges med et tastetrykk. Denne teknologien dukker også opp i romanene hans, i likhet med rullefortau som bytransportmiddel og de obligatoriske svevende kjøretøyene.

Dyptliggende personlige motiver eller drifter
Når Asimov skriver at “the surface [...] argue, will be given over to large-scale agriculture, grazing and parklands, with less space wasted on actual human occupancy” motsier han egentlig befolkningstallene han presenterer senere i artikkelen. Ja, for selv om han ser for seg en fordobling av verdens og USAs innbyggertall, må Asimov vite at dette ikke på noen måẗe er mange nok til å tvinge folk under jorden.

Nå var det også slik at forfatteren Asimov var fascinert av ideen om underjordiske byer. Tydeligst kommer det frem i romanen “The Caves of Steel”, der tittelens stålhuler henviser til en fremtidig underjordisk megaby. I en av sine selvbiografier skriver Asimov at han alltid har likt ideen om å oppholde seg i trange avlukker under bakken, og nevner et barndomsminne av en avisselger på T-banen i New York som eksempel på det.

At svært mange mennesker ville oppleve en slik boform som fysisk ubehagelig ser rett og slett ikke ut til å falle ham inn. En personlig preferanse med dype røtter kommer her i veien for et bedre bilde av fremtidens boliger.

Determinisme
At det ene naturnødvendig følger av det andre er et svært utbredt tankesett, og det har en sterk tendens til å prege vårt syn på fremtiden. For eksempel blir det ofte tatt for gitt at befolkningsvekst og migrasjon med nødvendighet fører til et høyere konfliktnivå, til tross for forskningen som tyder på det motsatte. Asimov er ikke bedre enn undertegnede eller andre fremtidstenkere på dette området. Derfor går han f.eks. ut fra at

all the high-school students will be taught the fundamentals of computer technology will become proficient in binary arithmetic and will be trained to perfection in the use of the computer languages that will have developed out of those like the contemporary “Fortran” (from “formula translation”)

Et mer alvorlig eksempel følger rett etter:

Even so, mankind will suffer badly from the disease of boredom, a disease spreading more widely each year and growing in intensity. This will have serious mental, emotional and sociological consequences, and I dare say that psychiatry will be far and away the most important medical specialty in 2014. The lucky few who can be involved in creative work of any sort will be the true elite of mankind, for they alone will do more than serve a machine.

Her antar Asimov for det første at økt automatisering naturnødvendig leder til kjedsomhet, og for det andre at det ikke vil komme en motreaksjon mot den økte kjedsomheten. Han tegner et bilde av en verden der folk bare passivt godtar at slik er det, mens erfaringen gang på gang viser at vi reagerer og tilpasser oss slike situasjoner. Kjedsomheten bekjemper vi f.eks. med et batteri av elektroniske dingser som Asimov var helt ute av stand til å se for seg.

Manglende konsekvenstenkning 
Noen av de mest interessante uttalelsene i Asimov-artikkelen er av det litt mer generelle slaget, som “gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs”. De er på sett og vis søylene i fremtidsvisjonen, som man så kan bygge mer spesifikke tanker på. Noen ganger klarer forfatteren å følge dette prinsippet, andre ganger svikter det. Som når han skriver “the world of 50 years hence will have shrunk further”.

Som nevnt over var dette ingen selvsagt tanke i 1964, men det er en tanke med store, store konsekvenser. Her foregriper Asimov i praksis vår globaliserte, “flate” verden, der en kombinasjon av teknologiske og sosiale endringer har skapt en situasjon hvor mennesker, penger og ideer er i friere flyt enn noensinne.

Isaac Asimov var selv en av talløse innvandrere til USA i forrige århundre og bodde det meste av sitt liv i New York, selveste smeltedigelen i innvandrernasjonen. Det ga ham et utmerket utgangspunkt for forutse noen åpenbare konsekvenser av en krympet verden (åpenbare fordi de allerede preget hans virkelighet), fra sterkt endrede matvaner og nye kulturimpulser til at innvandringsdebatten blir mer dominerende i samfunnet.

At Asimov i liten grad gjør det i denne artikkelen (og forsåvidt heller ikke gjør det i sine romaner i utstrakt grad) er ikke hans feil alene. Det er en svakhet vi alle har, og som gjør arbeidet med fremtidstenkning betydelig mindre fruktbart enn det kunne være. Jeg snakker av erfaring.

IT-status for 2013: Chrome OS, Android, Feedly og Aye

På tide å gjøre opp status for IT-bruken her i huset: Jeg har holdt på med mitt hardware-minimalismeprosjekt en stund, og kan nå konstatere at den samlede vekten av min samlede daglige maskinpark aldri har vært lavere. For se bare på dette: de tre datamaskinene jeg bruker i det daglige, ChromeBox, Kindle Paperwhite og Samsung Galaxy S4, veier tilsammen godt under 1,2 kilo. Selv med påslag for flatskjerm og tastatur ender vi opp med en meget slank liten gjeng.

DSC_0103

Den observante leser vil merke seg at det ikke er noe nettbrett blant arbeidsmaskinene mine. Det stemmer. I løpet av høsten oppdaget jeg at jeg stadig oftere foretrakk S4en fremfor nettbrettet – kombinasjonen av Chrome for Android og en stor og svært skarp skjerm gjorde nettbrettet overflødig, rett og slett. Ikke bare på reise, men også i sofaen hjemme. Nylig understreket jeg dette ved å nullstille min Nexus 7 og gi den bort til husets tiåring. Han har mye større nytte og glede av den enn meg, erkjenner jeg.

Om det skal komme en ny burk inn på arbeidsrommet, blir det sannsynligvis en av ChromeBookene eller kanskje en LG ChromeBase. Det siste årets arbeid i Google-nettskyen har rett og slett vist seg å være en uslåelig kombinasjon av lav pris, brukervennlighet og – ikke minst – tilnærmet vedlikeholdsfrihet. Etter å ha mekket med et utall ulike operativsystemer siden midten av 1980-tallet oppleves det virkelig frigjørende å forholde seg til en maskin der “nuts and bolts”-aspektet ved datamaskinen omtrent forsvinner i bakgrunnen.

LG Chromebase

Backupmaskinen min, som nå bare tas fram når jeg skal lage offlinekopier av skydokumenter, er forøvrig stadig en aldersstegen Lenovo T61 med siste versjon av Ubuntu. Hvilket betyr at det nå er ulike varianter av Linux på absolutt alle maskinene mine (joda, Kindle kjører det også). Trodde en stund jeg skulle tilbake til Windows, men den gang ei, gitt. (Det måtte i så fall bli om ryktene om laptoper med Windows 8 og Android side om side viser seg å stemme).

Minimalismetrenden ser også ut til å ha smittet over på nettbruken min. Jeg har levd like Facebook-fritt i år som i tidligere år, og savner det like lite som før. Rett nok dukket det opp en situasjon i 2013 som kunne ha blitt kinkig: dansetreningen som min sønn går på bruker bare Facebook. Men det kunne Jorunn heldigvis ta seg av. Og hvis denne trenden (som jeg forøvrig forutså her for to og et halvt år siden) vedvarer, vil det ikke vare altfor lenge før dansefolket innser at et ungdomsrettet tilbud trenger å legge ut viktig informasjon på flere steder enn en lukket Facebook-side…

I det siste har jeg også merket en økende misnøye med det sosiale mediet jeg har brukt mest de siste årene, Twitter. Noe av det jeg har likt best med Twitter har vært det SMS-aktige, teksbaserte grensesnittet. 140 tegn tvang brukerne til å fatte seg i korthet, og resultatet var at Twitter på sitt beste ble et poengtert og ofte vittig tilskudd til RSS-feeden min. Men de siste månedene har det blitt stadig mer åpenbart at Twitter prøver å tilpasse seg konkurransen fra Instagram, Snapchat og andre mer bildebaserte tjenester.

Bilder dukker nå automatisk opp i webfeeden, og i en nylig oppdatering av iOS-appen (hvilket vil si at den snart kommer til Android også) gjør bilde-oppdatering til standard istedenfor tastatur. Vel, Twitter, jeg meldte meg ikke på for å se enda flere bilder av kaffekopper, og kommer nok til å bruke mer av tiden min andre steder fremover.

Jeg var en av de mange som akket og oiet meg da Google Reader ble nedlagt i år, men kan så langt konstatere at det har gått mye bedre enn forventet. Feedly har vist seg å fylle tomrommet på en utmerket måte. I tillegg er jeg blitt en ganske ivrig bruker av Reddit (bare lurker så langt), som nå er istand til å gi meg det Twitter pleide å kunne gi meg: minst én idé eller ett bilde jeg ikke har sett før, hver eneste dag.

Google+ henger jeg rundt i perioder, mye for å diskutere teknologi men også fordi G+ er blitt så mye bedre på fotografier det siste året. Den store taperen om min nettoppmerksomhet dette året har vært Flickr. Fotonettstedet fikk en pen ansiktsløftning i 2013, men mangelen på oppgradering av den grunnleggende funksjonaliteten førte til at jeg ikke har funnet det bryet verdt å bruke mye tid på stedet.

Kampen mot kabelhelvetet har også båret frukter dette året, mye takket være micro-USB-standarden. Én lader tar seg nå av ladebehovene til alle dingser jeg bruker i det daglige. Nå imøteser jeg med spenning den kommende USB PD-standarden, som visstnok skal resultere i produkter i 2014. Har en nerdete visjon av et USB-basert likestrømsnett på arbeidsplassen, der alt fra PC-skjerm til arbeidslys drives fra samme, enkle kilde.

Det nyttigste tilbehøret jeg kjøpte i 2013 var Aye Credit Card Pocket, en hendig kredittkortlomme som festes til smartdekselet til min S4 (View Cover er forøvrig et annet nyttig tilbehør, siden alle viktige beskjeder dukker opp i et lite vindu i dekselet). Takket være Aye-lommen har jeg droppet lommeboken, og legger isteden kredittkort og eventuelle sedler i lommen.

Jeg skrev om dette på Google Plus, og kommentarfeltet var uenig om hvorvidt dette økte eller reduserte sikkerheten. Nå er min S4 også er et betalingsmiddel i seg selv (buss og tog betales via den), så jeg opplever det fremdeles som greiest og tryggest å ha alt som har med penger å gjøre på ett sted snarere enn på flere i min lommetyvinfiserte hjemby. Men at andre vil tenke annerledes, skjønner jeg selvsagt…

Den smarteste appen jeg kjøpte i 2013 var Skiplock, som er like enkel som den er genial. Når du er koblet til ditt hjemme-wifinettverk (eller et annet du velger å legge inn i appen) er skjermlåsen på smartfonen din skrudd av. Skiplock skrur på låsen igjen når du kommer utenfor rekkevidde av ditt valgte nettverk. Siden 95% av alle operasjoner på smartfonen skjer nettopp mens jeg er på hjemmekontoret, sparer dette meg for mye tasting av PIN-kode.

Det dårligste IT-kjøpet i 2013 var Samsung Smart Dock, en ladestasjon som i prinsippet kan forvandle en Samsung-smarttelefon til en desktop via USB- og HDMI-porter som lar deg koble til skjerm og tastatur. Ideen om å bruke telefonen som jeg uansett gjør så mye arbeid på som en backup-PC om ChromeBoxen skulle gå ned, lokket meg såpass at jeg overså det klare varselsignalet som lå i at dingsen var vanskelig å få tak i.

Som jeg skrev her, var problemet først og fremst en ganske shaky HDMI-støtte. Dette har flere brukere klaget over, og i mitt tilfelle innebærer det at jeg ikke får full oppløsning på skrivebordsskjermen min. Derimot gir docken full støtte til vår Sony TV, så den kan altså brukes til å vise TV-serier og film direkte fra telefonen. Jeg har siden før årtusenskiftet argumentert for at lommedingsene våre før eller siden ville bli kraftige nok til å kunne kjøre desktopsystemer, og holder på det. Håpet mitt er nå at vi får Ubuntu Dual Boot-telefonen i løpet av 2014, eller at Microsoft klarer å få til en tilsvarende integrasjon slik at Google får fart på seg… :)

Prekrim-scenariet etter Breivik og Snowden: holder det fremdeles?

For tre og et halvt år siden, 11. mai 2010, holdt jeg et scenariebasert foredrag i Oslo der mitt valgte tema var kriminalitetsbekjempelse via overvåkning. Scenariet, som jeg kalte “PreKrim-saken i et tiårsperspektiv” var – som seg hør og bør for scenarier – ikke ment å være en forutsigelse om fremtiden, men et bilde av en av mange mulige fremtider. Et grunnlag for debatt om man vil (og debatt ble det).

Når det er sagt kan det være interessant å sjekke scenarier opp mot virkeligheten etter en tid, for å få et hint om hvorvidt vi beveger oss i retning av den mulige fremtiden scenariet sklidrer. For noen uker siden ble jeg utfordret til å gjøre nettopp dette av Twitterbrukeren @apbordi, og nedenfor følger de viktigste punktene i scenariet holdt opp mot utviklingen siden 2010.

1. Dataprogrammet “Hercule”
“som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.”

Det jeg skriver om her er i praksis teknologien som nå går under fellesbetegnelsen “Big Data” (et så generisk uttrykk at det kommer til å forsvinne lenge, lenge før 2050, forøvrig). Tanken bak Big Data er å bruke avanserte algoritmer til å tråle gjennom store datasett for å hente ut informasjon som ikke er tilgjengelig med konvensjonelle metoder.

I praksis brukes slike metoder i dag, blant annet under navnet “Predictive Policing“. Denne metoden går ut på å bruke data fra mange ulike kilder til å “forutse” de mest sannsynlige åstedene for forbrytelser, og slik utnytte begrensede ressurser på en bedre måte. Metoden er blant annet brukt av politiet i Los Angeles.

2. Forutsigelse av forbrytelser på individnivå
“Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell.”

Programvare som forutser individers sannsynlighet for å begå nye kriminelle handlinger er nå tatt i bruk i USA.

3. Terroristen er høyreekstremist/fascist
“Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer.”

Det krevde ikke noen Einstein for å forutse at en fremtidig norsk terrorist ville være en høyreekstrem ung nordmann. Vi har tidligere hatt problemer med høyreekstrem vold, og ved siden av islamistisk terror pekte det seg dermed ut som mest sannsynlig. Etnisk og separatistisk basert terror, som vi også har sett mye av i Europa, virker langt mindre trolig i Norge – selv i et 2050-perspektiv.

4. Anonymisering og kryptering gir økt oppmerksomhet fra overvåkerne
“En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare.”

Det har lenge vært antatt at privat bruk av kryptering kunne tiltrekke seg oppmerksomhet fra overvåkere. Edward Snowdens avsløring av NSAs satsing på å knekke kryptering og infiltrere anonymitetstjenesten TOR, bekreftet dette.

5. Analyse av motorikk og ganglag
“Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen.”

Analyse av ganglag og annen kroppsmotorikk i overvåkingsøyemed er ennå ikke kommersialisert. Men det forskes på saken.

6. Fokus på personer som ikke sender ut data
“For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.”

Et avgjørende spor i jakten på bin Laden var det faktum at gjemmestedet hans i Abottabad ikke hadde elektronisk forbindelse med omverdenen. Det å aktivt unngå f.eks. sosiale medier kan bli sett på som dypt mistenkelig.

7. Bruk av kommersielle data i overvåkningsøyemed
“Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.”

PRISM.

Brianlies

Bruken av fMRI-skanning som “løgndetektor” er omstrid, men forskningen pågår

8. Hjerneskanning i justisvesenet 
“Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag.”

Bak nyord som “neurolaw” og “neurocriminology“ ligger det en omfattende (og hovedsaklig amerikansk) debatt om i hvilken grad hjerneskanningsteknologi og gentesting kan brukes til å forutsi kriminell atferd eller avsløre kriminelle i etterkant. Så langt er fMRI-hjerneskanning ikke tillatt brukt i amerikansk rett.

9. Folk flest godtar egentlig overvåkning
“Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.”

Selv om meningsmålinger viser at befolkningen i f.eks. USA er ganske likt delt i synet på NSAs masseovervåkning (slik nordmenn også var i synet på Datalagringsdirektivet), viser atferden i praksis at folk verken straffer selskapene som samarbeidet med NSA eller partiene som direkte eller indirekte støtter overvåkningen.

10. Kriminalitet som ikke følges opp, fører til et hardere syn på kriminalipolitikk
“Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning.”

Debatten om romfolk og tigging eller papirløse asylsøkere som selger narkotika i Oslo sentrum viser hvor fort tyngdepunktet i en debatt kan flytte seg fra åpenhet og liberalitet til et ønske om “harde tak”.

11. Utviklingen av totalovervåkingssamfunnet
Det mest slående med Snowden-avsløringene de siste månedene er hvor langt vi er gått i retning av et masseovervåkningssamfunn. Amerikansk etterretning (og for alt vi vet også etterretningstjenestene til mindre vennligsinnede land) har kapasitet til å avlytte all slags kommunikasjon mellom vanlige borgere, tråle gjennom enorme mengder kommunikasjonsdata på én gang og antagelig lagre det aller meste av det.

Debatten om å tøyle NSAs overvåkning har i hovedsak handlet om amerikanere – ikke-amerikanere er helt rettsløse på dette området og vil fortsatt være det i overskuelig fremtid. Idag er det vanskelig å overskue de fulle konsekvensene av det vi nå vet, men skal man dømme etter responsen fra amerikanske myndigheter og den manglende responsen fra norske politikere, bør vi være forberedt på mer av det samme.

 __________________________________

Dette er mulig, men ennå ikke realisert (tror vi): 

1. Bruk av lesemønsteret i ebøker til å avsløre kriminell intensjon
“Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger.”

Ebøker er like lette å overvåke som alt annet på nettet. Via synkronisering av sist leste sted, notater og understrekninger som er lagret i nettskyen kan kommersielle aktører som Amazon lære mye om lesernes atferd. Dette er også informasjon som kan være av interesse for etteretningstjenester.

Så nei: jeg vil ikke bli overrasket om det viser seg at f.eks. muslimske amerikanere som har vært på reise til suspekte deler av kloden og som kjøper Kindle-ebøker om kjemi og elektronikk, automatisk får sine leservaner overvåket i det stille.

2. Overvåkning via kommersielle mikrosensorer
“For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert. Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen.”

Den eneste grunnen til at dette ikke er mulig, er at “The Internet of Things” ennå ikke er en praktisk realitet. Men det blir det sannsynligvis i løpet av et tiår eller to. Og butikkhyller som overvåker kundene er en realitet.

3. Billig og hurtig skanning av DNA-spor
“Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.”

Det jobbes med saken.

4. Nevrologisk basert omskolering
“Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste. Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden.”

Forsøk på å endre folks grunnleggende tenkesett via f.eks. “hjernevasking” har stormaktene holdt på med svært lenge, visstnok uten hell så langt. Det betyr ikke at man ikke en dag vil finne en metode som fungerer.

__________________________________

Dette er ikke mulig:

“fra han satte seg på lyntoget til København”

Statistisk Sentralbyrå på villspor?

De siste ukene har vi hatt en offentlig debatt i kjølvannet av lanseringen av en rapport fra Statistisk Sentralbyrå med tittelen Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Rapporten, som er laget på oppdrag fra Velferds- og migrasjonsutvalget (også kjent som Brochmann-utvalget), forsøker å gi et fremtidsperspektiv på debatten om innvandring og økonomi. Den er, om man vil, et innvandrerregnskap med et flergenerasjonsperspektiv som strekker seg fra dags dato og til år 2100.

Rapportens hovedkonklusjon er allerede blitt drøftet opp ad stolper og ned ad vegger, men om du mot formodning skulle ha gått glipp av den lyder den omtrent som så: gjennomsnittsinnvandreren er et tapsprosjekt for det offentlige, blant annet fordi gjennomsnittsnordmannen allerede er det. I snitt mottar hver og en av oss mer i direkte og indirekte støtte fra det offentlige enn vi betaler i skatt, et underskudd som idag dekkes opp av olje- og gassinntekter.

Vi vet at disse inntektene før eller siden vil falle, og at det skjer samtidig med at eldrebølgen skyter fart. Selv med et petroleumsfond i bakhånd vil statsfinansene sannsynligvis se langt mindre rosenrøde ut om et tiår eller tre. Strategien med å holde økonomien i sving ved å importere arbeidskraft er som å pisse i buksa for å holde seg varm, med andre ord. Eller for å si det på SSBsk:

Hvis den økonomiske atferden til innvandrere fra landgruppe 3 [land utenfor det vi vanligvis regner som det rike nord] blir normen for yrkesaktivitet og uførepensjonering ikke bare for barna deres, men også for innvandrere av landgruppe 2 og deres barn, svekkes offentlige finanser i forhold til referansebanen i 2050 og 2100 med henholdsvis 38 og 60 milliarder 2006-lønnskroner.

Ja, du leste riktig. SSB regner faktisk ut underskudd i statsbudsjettet om 9o år med en presisjon på milliarden (det vil si godt under en promille av det samlede budsjettet). Det er resonnementer som dette som vekker min interesse. I mitt arbeid med fremtidstenkning har jeg støtt på mange fremtidsvisjoner, men jeg kan ikke på sittende bak huske å ha vært borti noen som uttaler seg med slik presisjon om noe det faktisk er fysisk umulig å tallfeste. Det er med andre ord SSBs syn på fremtiden som opptar meg mest – andre får ta seg av detaljene i SSBs nåtidige innvandrerregnskap.

Går man til selve rapporten, skal man ikke lete lenge før det dukker opp flere interessante fremtidsuttalelser. Som denne fra punktet “Problemstilling og analyseopplegg” på side 13: “Påstanden om at usikkerheten øker med lengden på tidsperspektivet, er ofte en sjablong.” Det finnes ingen kildehenvisninger til punktet, hvilket er synd. Det er nemlig strikk i strid med den  innlysende og derfor allment aksepterte antagelsen om at usikkerheten øker med tiden, rett og slett fordi det gjør det mulig for flere uforutsette ting (jamfør Nicholas Taleb, “The Black Swan”) å hende.

Forfatterne av rapporten mener at makroøkonomi og demografi er frikoblet fra uforutsette hendelser som vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd, kriger, revolusjoner og naturkatastrofer. De har funnet sin egen forklaring på dette: “På kort sikt kan tilfeldige endringer dominere, mens disse ofte nærmest per definisjon vil utligne hverandre og etterlate seg tydelige trender når tidsperspektivet blir langt.” Jeg kan ikke finne kriteriene for å utdefinere “tilfeldige endringer” i rapporten, og det er også synd. Her virker det nemlig som om SSB har funnet viktige beviser for historisk determinisme.

Heldigvis finnes det nok av konkrete eksempler på hvordan forskerne har resonnert. Rapporten er basert på bruk av matematiske modeller for demografi og makroøkonomi, og mye av teksten går med til beskrivelser som blir tung materie for oss utenforstående. Nå har det seg slik at jeg i sin tid tilbragte mye av hovedfaget mitt med å lage matematiske modeller av fysiske systemer (type atmosfæren til solliknende stjerner), så selv om jeg ikke skjønner matematikken har jeg i det minste et forhold til den grunnleggende logikken bak tidsavhengig modellering.

Oljeprisen (inflasjonsjustert) fra 1970-2007: 2% årlig vekst it ain’t (Kilde: Oilism)

For eksempel vet jeg at modeller som regner seg fremover i tid gjerne påvirkes sterkt av startbetingelsene, det vil si tall og andre data som danner utgangspunkt for beregningene. I SSB-rapporten er oljeprisen en slik startbetingelse, som rimelig kan være i petrostaten Norge. I tabell 3.5 på side 45, merket “Viktigste forutsetninger i de makroøkonomiske fremskrivningene”, kan man lese at oljeprisen er satt til 412 2006-kroner med en årlig vekstrate på 2%. På side 8 sies det at denne prisutviklingen valgt fordi den er “ment å være minst mulig kontroversiell”.

Jeg skjønner hvorfor dette er ukontroversielt i et modellperspektiv, men spørsmålet er jo om det gir et godt nok bilde av den reelle prisutviklingen. Diagrammet over viser oljeprisen (i 2007-dollar) fra 1971 til 2008. De siste fire tiårene har prisen på verdens viktigste strategiske råvare langt fra økt jevnt og trutt – det vi isteden ser er kraftige, tilsynelatende tilfeldige variasjoner drevet av storpolitiske begivenheter hinsides norsk kontroll. Intet tyder på at internasjonal politikk blir mindre turbulent de kommende tiårene (tenk bare på hva et israelsk/amerikansk angrep på Iran vil gjøre med oljeprisen), og derfor blir det økonomiske grunnlaget et vesentlig usikkerhetsmoment ved modellene.

Og likevel virker oljeprisforutsetningen som hugget i sten sammenlignet med den viktigste startbetingelsen i SSB-modellene: hvordan ulike innvandrerkategorier forholder seg til velferdsstaten nå og i fremtiden. Om dette sier rapporten følgende på side 4: “Gjennomsnittsatferden for modellens befolkningsgrupper er basert på data fra 2006, et år vi betrakter som mer normalt enn nyere tilgjengelige alternativer.” Dette utdypes på side 8:

Selv om data hadde oppfylt alle de krav man kan stille, mangler vi imidlertid en ”teoretisk” begrunnelse for at de observerte forskjellene vi tilskriver ulik landbakgrunn, er autonome i den forstand at de også vil gjelde innvandrere som ennå ikke har kommet til Norge. Forklaringer av landforskjellene vil trolig baseres på begreper som normer og kultur. Slike forskjeller er trolig mindre autonome enn forskjeller som knytter seg til fysiologiske forhold som alder og kjønn, og som gir seg utslag i blant annet markerte aldersprofiler for sysselsetting, skattebetalinger, mottak av offentlige stønader og bruk av individrettede offentlige tjenester. Mer generelt er det vanskelig å begrunne hvorfor historien skal gjenta seg når det gjelder fremtidige innvandreres atferd. For de fleste vil likevel en forlengelse av hittil observert atferd være et interessant utgangspunkt for vurderinger av hvordan migrasjon vil påvirke norsk makroøkonomi.

Det SSB forsøker å gjøre, er å begrunne hvorfor innvandrere som kommer i fremtiden vil fortsette å oppføre seg som snittinnvandreren i 2006. Forskerne innrømmer at de mangler ethvert teoretisk grunnlag for å hevde at en som innvandrer til Norge i 2050 vil ha samme økonomiske atferd som 2006-innvandreren (empiri fra fremtiden har vi som kjent ikke). Det er ikke gjort noe forsøk på å ta høyde for de økonomiske og sosiale endringene vi nå ser i det tidligere fattige sør, som fremvekst av en middelklasse, urbanisering, fallende barnetall, utdanningsrevolusjon og industrialisering. Det ser heller ikke ut som om modellen kompenserer for konsekvensen av sin egen forutsigelse – når velferdsstaten går på oljesmellen er det rimelig å anta at innbyggernes atferd endres.

De siste setningene i det siterte avsnittet over oppsummerer studiens kjerneproblem: Selv om det er umulig å dokumentere empirisk eller teoretisk at historien gjentar seg, er resultatet av å anta dette likevel interessant for “de fleste”. Som det fremgår av denne bloggpostingen, hører jeg ikke til det påståtte flertallet. Jeg deler ikke SSB-forskernes deterministiske/sykliske historiesyn og gruppetenkningen som modellberegningene baserer seg på.  Ut fra sin egen definisjon blir rapporten dermed uinteressant for meg. Jeg er usikker på hva man skal kalle et faglig arbeid som forutsetter at leseren har et visst filosofisk/historisk grunnsyn, men vitenskap er det ikke.

Misforstå meg rett: jeg mener ikke å desavuere fremskrivninger på et generelt grunnlag. Det er mulig å tenke seg 2100-modellene som noe av grunnlaget for et større scenariearbeid, der forutsetningen om at folk i fremtiden er som folk idag vil passe godt inn i et såkalt “business as usual”-scenario. Men i en profesjonell scenarieprosess vil man ta hensyn til langt flere faktorer enn de som er brukt her, og man vil gjerne også ha alternative scenarier å arbeide med. Et scenario som tar utgangspunkt i Jørgen Randers’ modellberegninger i boken “2052 – A Global Forecast for the Next 40 Years” ville gi en ganske annen fremtid enn SSBs, for eksempel.

Det er heller ikke slik at det er plent umulig å si noe om fremtiden med fremskrivninger. Begrenser du perspektivet i tid og rom, øker sannsynligheten for at fremskrivningen kommer til å ligge i nærheten av det som faktisk skjer. Årsaken er at du i større grad forholder deg til kjente størrelser fra samtiden, samtidig som sannsynligheten for at en svart svane f*kker opp modellberegningene reduseres kraftig. Jeg er selv en flittig bruker av SSBs mer kortsiktige fremskrivninger, men jeg prøver å bruke dem med varsomhet – vel vitende om begrensningene.

Jeg vet ikke om dette er et resultat av journalistens vinkling, men denne saken fra Aftenposten forleden får meg til å lure på hvor varsomme SSBs ansatte er. Temaet er hvordan det går med velferdsstaten når oljealderen dabber av en gang etter 2020, og artikkelen er spekket med resultater av modellberegninge:

Det vil også bli stadig flere uføre. I 2040 regner SSB med at antall uføre vil være 369.000. I dag er antallet 297.000. [...] Beregninger Statistisk sentralbyrå har gjort for Aftenposten, viser at dersom arbeidsgiveravgiften øker til 23 prosent, vil utbetalt årslønn i 2040 bli rundt 8 prosent lavere enn den ellers ville blitt.

Jeg skjønner SSBs behov for å anskueliggjøre problemet, men syns det hadde vært på sin plass med en klargjøring av at man selvsagt ikke kan vite sikkert hvordan fremtiden vil bli, at tallstørrelser som 369 000 eller 8% kun er anslag og at tallene både kan bli høyere og lavere. Debatten rundt uførhet og lønn i fremtiden, for ikke å si nordmenns generelle kunnskap om fremtidstenkning, hadde tjent på at byråets ansatte ble litt flinkere til å ta de nødvendige forbeholdene. Journalistene vil nemlig ikke ta dem.

Fornuftens røst i Aftenposten-saken er sjefsøkonom i Handelsbanken Knut Anton Mork, som er enig i at Norge er på vei mot en velferdssmell (et syn jeg også deler, bare så det er sagt) men mener det er høyst usikkert når oljeinntektene vil flate ut. Som kurven over viser, har Mork historien på sin side. Som fremtidstenker fremstår Knut Anton Mork som en typisk rev der SSB inntar pinnsvinets rolle: istedenfor å bombardere mottakeren med data fra et spesifikt fagområde, er han mer generell i sine formuleringer:

Vi er ikke mer enestående i Norge enn at vi har olje og gass. Politikerne liker å innbille oss at vi er annerledes fordi vi er flinkere og har en bedre regjering. Jeg opplever det som en hovmodig holdning. [...] Men det kan også gå bra. Medisinsk og teknologisk utvikling kan hjelpe oss å spare helseutgifter selv om levealderen stiger. Og ikke minst kan det være mye å vinne på å heve pensjonsalderen. Det er ingen grunn til å nekte friske mennesker å stå i sin stilling etter 70 år.

“Men det kan også gå bra”. Husk den ene setningen, neste gang SSB eller noen andre forsøker å selge deg en skråsikker og dystopisk visjon av fremtiden.

Jeg vedder mot 2012-profetiene: tør noen å vedde for?

Kan bare beklage at det har vært litt stille i bloggen i det siste: har et heftig foredragsprogram for tida, og det som blir til overs av skrivetid går stort sett med til å produsere spalter for VG, magasinet =Oslo og analysetidsskriftet Mandag Morgen. Nylig hadde jeg en sak i VG om 2012-profetiene (som jeg også har blogget om tidligere), der jeg avsluttet med å erklære at jeg var villig til å putte pengene mine der kjeften er (for å skrive om et anglosaksisk uttrykk) og vedde på at verden ikke vil rammes av katastrofer den 21. desember i år:

Hermed utfordrer jeg alle dem som sprer 2012-spådommer med følgende veddemål: Jeg er villig til å vedde hver tiende krone jeg tjener i år på at vitenskapen får rett denne gangen også. Å vedde mot verdens undergang gir liten mening, derfor senker jeg kravene betraktelig. Hvis mer enn én prosent av Jordas befolkning skades eller verre på grunn av en maya-katastrofe den 21. desember, går en stor sum til Leger uten Grenser (som garantert vil trenge dem da).

Med andre ord: mer enn 99% av Jordas befolkning kan overleve en maya-aktig katastrofe – og likevel betaler jeg ut beløpet. Nå er 1% eller 70 millioner mennesker fremdeles et svært høyt tall – i samme størrelsesorden som annen verdenskrig. I denne bloggen er jeg derfor villig til å slakke på kravene med en faktor 100: hvis 700 000 mennesker eller mer blir drept eller skadet av en maya-aktig katastrofe den 21. desember, betaler jeg som nevnt over.

Jeg sier “maya-aktig”, fordi vi lever på en klode som trorr alt er sterkt preget av pågående katastrofer. Krig, sult, tørke, HIV, malaria og de talløse andre ulykkene som gjerne rammer verdens fattigste, har ingen annen forbindelse med de påståtte profetiene enn at oppmerksomheten rundt dem kan komme til å vike plassen for 2012-hysteri når Datoen nærmer seg. Det som trengs for å utløse pengene, er noe som åpenbart er utenfor det normale i art eller grad.

Derfor etterlyser jeg nå folk som tør vedde imot. Tror du såpass på en verdensomspennende maya-katastrofe den 21. desember i år at du er villig til å sette penger på det – penger som går til et godt formål om du taper? Meld deg i så fall på per epost eller i kommentarfeltet under. Det verste som kan ramme deg er at verden fortsetter som før, og at noen som virkelig trenger pengene får litt mer å rutte med.

Gunnar Knudsens forbløffende forutsigelse

Gunnar Knudsen (1848-1928)

I Teknisk Ukeblad (TU) nr. 20/2011 finner man på side 87 en forbløffende sak om et foredrag den legendariske Venstre-statsministeren Gunnar Knudsen holdt for Polyteknisk Forening for hundre år siden. Knudsen var på det tidspunktet “between jobs” – han var statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920 – og foreleste over temaet “Vassdragsreguleringsloven”. I løpet av foredraget argumenterer Knudsen for statlig ekspropriasjonsrett og hjemfallsretten ved å fremsette følgende spådom:

Kravet paa elektricitet vil stige voldsomt. Om 80 aar – vort lands folkemengde er vel da fordoblet og mer end det – vil utviklingen maaske medføre, at vi bruker 1 hestekraft pr. individ, altså 4,5 million aarlig bare til husbehov. Hertil kommer industrien.

Teknisk Ukeblad har sett på tallene, og fastslår at Knudsen treffer forbløffende bra. I 1991 (altså 80 år etter Knudsens spådom) var Norges folketall 4,275 millioner. Ikke nok med det: regner man om en hestekraft (som altså tilsvarer 745,7 W) per person til samlet årsforbruk av elektrisitet, blir svaret 29,3 TWh. Ifølge TU var det virkelige forbruket til alle husholdninger i 1991 30 TWh. Knudsen “bommer” altså med henholdsvis 5% og 2,4%, noe som i enhver sammenheng er imponerende treffsikkert.

Men er det bare flaks, og kunne man gjøre noe tilsvarende idag? Knudsen var ingeniør av utdannelse, og kjente derfor godt til begrepet ekstrapolering. I praksis er det ekstrapoleringer Knudsen foretar i sitt foredrag: han tar to viktige trender (befolkningsutvikling og energiforbruk) og viderefører den inn i fremtiden. Å gå ut fra at kurvene ville fortsette å peke oppover var en meget rimelig antakelse i 1911: takket være den industrielle revolusjon var Norge, i likhet med resten av Europa og USA, midt inne i den nesten uavbrutte oppturen som har ført fram til dagens velstandssamfunn.

Graden av treffsikkerhet er derimot mest et spørsmål om flaks. Gunnar Knudsen kunne ikke vite at det mellom hans foredrag og året 1991 blant annet kom til å ligge en dødelig global epidemi (spanskesyken) og to verdenskriger. Norge slapp relativt lett unna disse svarte svanene i historien, men det er ikke vanskelig å se for seg scenarier der annen verdenskrig kunne ha fått en langt mer negativ virkning på folketallet og infrastrukturen i Norge enn hva tilfellet ble (Wehrmacht kunne ha valgt å kjempe til siste mann i 1945, eller vi kunne ha falt inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, for å nevne to eksempler).

Til det andre spørsmålet: selv om dagens statsminister ikke helt tror på fremtidstenkning, baserer moderne politikk og samfunnsdebatt seg i stor grad på ekstrapoleringer av ulike slag. Om Gunnar Knudsen hadde holdt sitt foredrag idag, ville han antagelig ha tatt utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger. De tyder på at folketallet fortsatt vil øke sterkt fram mot 2091 (framskrivningene stopper i 2060, men vekstkurvene lar seg røft videreføre), og vil ligge et sted mellom 6 og 10 millioner mennesker (mye av veksten skyldes innvandring – jamfør samfunnsdebatten). Knudsen kunne altså ha sagt “fordobling” slik han gjorde i 1911, og hatt sine ord i behold.

Kilde: ssb.no

Et sprik på 4 millioner mennesker i 2091 kan virke stort, men er lite sammenlignet med et eventuelt anslag for fremtidens energiforbruk. Mellom oss og 2091 ligger det en lang rekke sannsynlige begivenheter som vil påvirke vårt lokale energiforbruk massivt: utfasingen av oljealderen, utvikling av nye energikilder og mer effektive transportmidler, den globale befolkningsveksten, den globale velstandsveksten og miljø- og klimaproblemene.

Men hvis Gunnar Knudsen hadde stått på Polyteknisk Forenings talerstol som representant for Venstre idag, hadde han neppe spådd en like voldsom vekst i fremtidens energiforbruk i Norge. Ikke bare fordi han ville ha representert et miljøparti, men også fordi det er statistikk som støtter en antakelse om at vi i fremtiden bruker like mye eller kanskje til og med mindre energi per husholdning enn idag. Som for eksempel rapporten Lys og varme gjennom 43 år – Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003 (PDF), som dokumenterer følgende utsagn:

Det er en nokså vanlig oppfatning at norske husholdningers energiforbruk til boligformål har vokst mye fram til i dag, og at veksten vil fortsette fremover. Historiske data viser imidlertid at både energi- og elektrisitetsforbruket har stabilisert seg de siste tiårene, etter å ha vokst relativt kraftig.

Energiforbruk er tett knyttet til velstand, og den oljedrevne velstandsveksten vi ser idag vil antagelig bare være et vakkert minne i 2091. Urbaniseringen vil sannsynligvis føre til at enda flere nordmenn bor i byer, der energiforbruk til oppvarming og transport er lavere og mulighetene for energi- og miljøtiltak i stor skala er enklere. Det finnes internasjonale tall som tyder på at en rekke velstående land nå opplever at bilkjøring har nådd et metningspunkt. Fenomenet, som kalles “peak travel”, kan ifølge forskere ikke bare forklares med den økonomiske krisen.

Alt dette er tydelige hint om at ikke alle trær vokser inn i himmelen, at ekstrapolering må ta høyde for at man over tid vil nå et platå der veksten flater ut. Men at det også kan vise seg å være grunnleggende feil, er det mest berømte Gunnar Knudsen-sitatet av alle en påminnelse om. Det stammer fra en tale om den utenrikspolitiske situasjonen som ble holdt i februar 1914, og lyder som følger: “For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

XKCD om Google og fremtiden

En oppsummering av fremtiden sett via Google som stemmer godt med egne erfaringer, dette. :)

Future Timeline

Thomas Edison spår om 2011 i 1911

Selv om fremtidstenkning generelt ikke handler om å lage spådommer, faller vi alle for fristelsen av og til. Og når spådommene kommer fra Thomas Alva Edison blir de mer interessante enn ellers, ganske enkelt fordi Edison som sin tids ledende oppfinner og teknologiutvikler hadde en mer solid bakgrunn for egne meninger enn omtrent alle andre i samtiden. I 1911 var Edison travelt opptatt med å fortelle om hvordan han så for seg verden om 100 år, som i dette intervjuet. National Geographic har samlet flere av spådommene hans, og resultatet er lista under:

Papirbøker vil bli erstattet av nikkelbøker. Edison mente at den beste erstatningen for papir ville være tynnvalset nikkel: “a book two inches thick will contain forty thousand pages, the equivalent of a hundred volumes; six inches in aggregate thickness, it would suffice for all the contents of the Encyclopedia Britannica. And each volume would weigh less than a pound.” Den minst treffsikre av spådommene, dette. Katoderørskjermen var oppfunnet i 1911, men Edison så åpenbart ikke noe potensiale for å bruke den eller fremtidige skjermer til å vise tekst.

Jern vil erstatte tre i møblement.The house of the next century will be furnished from basement to attic with steel, at a sixth of the present cost — of steel so light that it will be as easy to move a sideboard as it is today to lift a drawing room chair.” Ikke helt heldig, denne heller. En gjennomgang av IKEA-katalogen viser at tre i forskjellige varianter fremdeles er umåtelig populært.

Armert betong blir det vanligste byggematerialet. Edison mente at følgende ville være et faktum før 1941: “all construction will be of reenforced concrete, from the finest mansions to the tallest skyscrapers.” Selv om betonghus er blitt en selvsagt del av bybildet, lever hus av tre og murstein i beste velgående. Og moderne skyskrapere er i stor grad glass- og metallkonstruksjoner.

“The Wizard of Menlo Park”
fortjener tilnavnet sitt av flere årsaker

Gull blir like billig som jern. “The day is near when bars of [gold] will be as common and as cheap as bars of iron or blocks of steel. We are already on the verge of discovering the secret of transmuting metals, which are all substantially the same in matter, though combined in different proportions. In the magical days to come there is no reason why our great liners should not be of solid gold from stem to stern; why we should not ride in golden taxicabs, or substituted gold for steel in our drawing room suites.” Det mest forbløffende med gull-uttalelsen er at Edison så for seg at det myke metallet skulle brukes i biler og skip. Ellers fikk han rett i at kjernefysisk transmutasjon av metaller gjør det mulig å lage gull, slik alkymistene drømte om. Problemet er at det er mye dyrere å lage det på denne måten, enn å grave det opp av bakken. Så se lenge etter gulltaxiene, med andre ord.

Raske og store fly vil være en vanlig langtransportform.[The traveler of the future]will fly through the air, swifter than any swallow, at a speed of two hundred miles an hour, in colossal machines, which will enable him to breakfast in London, transact business in Paris and eat his luncheon in Cheapside.” Med unntak av hastigheten, som er en faktor tre for lav, er dette godt sett i en tid da få trodde at aeroplanet ville bli noe mer enn en kuriositet for de rikeste.

Elektriske tog vil erstatte damplokomotivet. Som i tilfellet fly over var dette ikke en selvskreven forutsigelse i 1911, og damplokomotivet holdt stillingen i mange, mange tiår etterpå (i Kina ble de siste faset ut i 2005). Edison ser også for seg at de vil bli drevet med elektrisitet fra vannkraftverk, en idé norske togreisende kan nikke gjenkjennende til.

Maskiner overtar kroppsarbeid: [machinery] will make the parts of things and put them together, instead of merely making the parts of things for human hands to put together. En god beskrivelse av dagens industriroboter, dette.

Telefoner blir mye smartere: [telephones will] shout out proper names, or whisper the quotations from the drug market. Det finnes sikkert en smartfon-app som gjør akkurat dette. Om ikke det gjør det, er du hermed utfordret til å innfri Edisons spådom!

Teknologi vil utrydde fattigdommen. “There will be no poverty in the world a hundred years from now. Poverty was for a world that used only its hands. Now that men have begun to use their brains, poverty is decreasing.” Det er ingen tvil om at den globale fattigdommen er sterkt redusert de siste tiårene (jfr denne rapporten fra Brookings Institution), og at reduksjonen også skyldes at “men have begun to use their brains”. Men vi er minst én milliard jordboere unna Edisons mål, og man kan spørre seg om vi noensinne kommer til å leve i en fattigdomsfri verden.

Våpenteknologi vil gi oss verdensfred.[T]he piling up of armaments [will] bring universal revolution or universal peace before there can be more than one great war.” Nå vet vi at dette ble sagt tre år før krigen som nettopp fikk tilnavnet “The Great” i USA. Men i et lengre perspektiv har vi i det minste ett konkret eksempel på at opphoping av våpenteknologi kan hindre krig, navnlig den tredje verdenskrigen mellom USA og Sovjet som aldri kom – blant annet fordi begge land hadde enorme lagre av atomvåpen.

Landbruket vil bli transformert av teknologi. “[I]n place of the present farmer will come a shrewd businessman who will be at once a soil-chemist, a botanist, and an economist.” Det var en dristig påstand i en tid da bønder utgjorde over 35% av arbeidsstokken i USA, og rundt 40% av befolkningen bodde på nesten 6 millioner gårder. Og av alle Edisons spådommer, er det den som på mange måter treffer best.

Så hva kan vi lære av denne lille øvelsen? Først og fremst at et pinnsvin (i betydningen spesialist) av og til kan treffe vel så bra som en rev (i betydningen generalist).


Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.’”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.

Trender for et turbulent tiår 2: Kinas posisjon styrkes

Den kanskje enkleste forutsigelsen for det kommende tiåret er denne: Kinas globale posisjon vil styrkes på titallet. Det handler selvsagt om landets voldsomme økonomiske vekst, som fortsatte temmelig ufortrødent gjennom den økonomiske krisen som skapte negativ vekst i USA og EU. Det er også et resultat av politisk handlekraft: i Kina har man et skolevesen som leverer langt bedre resultater enn i sammenlignbare India, og samtidig bygger man raskt ut den fysiske infrastrukturen (høyhastighetslinjene, kjernekraftverkene og motorveiene) som ofte blir gjenstand for endeløs tautrekking i Vesten.

Dette handler også om å se Kina som en del av et større historisk mønster. Asia (særlig den østlige delen) er på frammarsj igjen, og kan mot slutten av århundret ha gjenvunnet den økonomiske og vitenskapelige posisjonen kontinentet hadde før renessansen innledet Europas storhetstid. Kinas fremgang vil i tiden som kommer ikke så avhengig av billig arbeidskraft, evnen til å kopiere og slapp arbeidslivs- og miljølovgivning som tidligere. Som Fredrik Hären påpeker i et interessant foredrag på NHO-konferansen nylig, gir Kinas (og det øvrige Asias) historie nå viktige konkurransefortrinn fremfor europeere og amerikanere.

Befolkningen i Kina har opplevd enorme endringer de siste tiårene, og er dermed mer åpne for forandringer enn nordmenn flest. Takket være vestlig kulturpåvirkning vet kineserne mer om vår kultur enn vi vet om deres – i de store byene kan den sosiale utviklingstakten til tider overraske. Ikke minst er kineserne klar over at videre vekst avhenger av nyskapende forskning. Resultat: Kinas andel av verdens samlede vareeksport vil være størst i 2020 med en andel på rundt 14 %, og man vil på dette tidspunktet begynne å se mange fastlandskinesiske motstykker til netbook-revolusjonen (skapt av taiwanesiske ASUS) og den indiske billigbilen Tata Nano. Som New Scientist påpeker: vi må forberede oss på Kinas vitenskapelige gjennombrudd.


Man kan si mye om Kinas leder Hu Jintao, men han er ingen Leonid Bresjnev

Det er ingen tvil om at Kina står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Miljøproblemer, sosial uro, ungkarseksplosjonen og en kommende eldrebølge vil sette Kommunistpartiet (CPC) på prøve. På den annen side er Kinas smmenbrudd blitt spådd tidligere, og enn så lenge viser CPC seg i stand til å håndtere problemene. Det er liten grunn til å tro at maktmonopolet oppløses før 2020, slik situasjonen er idag. Sammenligner man med tilstanden i Sovjetunionen ti år før det regimets fall, var utgangspunktet et helt annet. USSR var et oljeproduserende gerontokrati som var ute av stand til å dekke sine innbyggeres grunnleggende materielle behov, langt mindre konkurrere økonomisk med Vesten.

Sammenligningen med den forsvunne kommunistiske supermakten er også interessant i et annet perspektiv. I motsetning til hva situasjonen på 1980-tallet, vil Kinas vekst behøver ikke å komme på bekostning av USAs svekkelse. Den moderne globaliserte økonomien er ikke et nullsumspill der en aktørs fremgang er på bekostning av en annen. Kina vil gjennom hele det kommende tiåret være svært avhengig av at USA kan kjøpe landets produkter, betjene sin store gjeld og håndtere de internasjonale konfliktene landet ikke har noe ønske om å involvere seg i.

Dermed er det ikke sagt at ikke Kina har et ønske om å spille en større militær rolle, jamfør landets deltakelse i antipiratstyrkene utenfor Somalia (den første bruken av marinemakt i fjerne farvann siden 1400-tallet). Det innebærer blant annet en modernisering av Folkets Frigjøringshær, som idag er verdens største hærstyrke, men ikke akkurat respektert for sin militære slagkraft. Satsingen på avanserte femtegenerasjons kampfly og hangarskip bærer bud om at Kina mot slutten av titallet kan komme til å opptre med større militær selvtillit på den internasjonale arenaen.

Uansett hvordan det går med Kina det kommende tiåret, borger det for en mer turbulent verden. Om det usannsynlige skulle inntreffe at landet bryter sammen, vil verdensøkonomien miste sitt nest største lokomotiv, med uoverskuelige konsekvenser som resultat. Om veksten fortsetter som nå vil Kinas økonomi ha mer enn fordoblet seg i 2020, men samtidig vil landet neppe ha evne eller vilje til å opptre som “verdens politimann”. Den rollen vil et svekket USA fremdeles måtte ta, alene. Ingen ny kald krig med en todelt verden altså, men snarere en multipolar verden med skiftende allianser mellom de mest folkerike atommaktene.

En spesiell utfordring for Vesten blir å håndtere Kinas forhold til Afrika. Kineserne satser tungt på det ressursrike kontinentet, og kan også fremstå som et tiltrekkende politisk alternativ for mange statsledere. Demokrati etter vestlig modell har hatt begrenset suksess i Afrika, og man skal ikke se bort fra at mange land vil kunne fristes av ettpartisystemet som tok Kina fra rollen som verdens største u-land til verdens nest største økonomi på bare tre tiår.



Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Tilbakeblikk på "Fremtiden" fra 2009

Målet på vellykket fremtidstenkning er ikke å fremsette spådommer som  (mer eller mindre tilfeldig) viser seg å være treffsikre. Men når det er sagt er det selvsagt ikke utilfredsstillende når man faktisk viser seg å få rett. I 1999 utga jeg boka Fremtiden – hva vil skje etter år 2000?, som rimeligvis har en del å si om nettopp fremtiden. I siste nummer av tidsskriftet Nysgjerrigper skriver jeg om fire kvalifiserte gjetninger fra boka som har vist seg å være rimelig treffsikre:

1. Befolkningseksplosjonen. “Mens du leser denne setningen, blir det om lag 20 flere mennesker på jorda. På et minutt får jorda 120 nye innbyggere,” skrev jeg i boka Fremtiden. Jeg spådde altså at vi ville bli mange flere i fremtiden, og det slo til. Siden 1999 er vi blitt 800 millioner flere på jorda – like mange mennesker som det bor i hele EU og USA til sammen. Fortsetter det som nå, vil dagens befolkning på 6,7 milliarder øke til over 7,5 milliarder i 2019. [...]

2. Hjemmeroboter. Jeg har alltid vært opptatt av roboter, og skriver blant annet dette om dem i Fremtiden: “Kanskje vil de nyttigste robotene våre være av det dumme og enkle slaget. Fordi de er billige å produsere, kan dumme roboter bli vanlige i hjemmene.” Jeg ser på en enkel og dum hjemmerobot mens jeg skriver dette. Den heter “Roomba” og ser ut som en diger hockeypuck. Den gjør en av de kjedeligste jobbene jeg vet om, støvsuging, helt automatisk. Det er solgt millioner av roombaer, og nå finnes det også varianter som kan vaske, klippe gresset og rense takrenner.

3. Genkartet. I boka spår jeg at folk en dag kan bestille en oversikt over arvestoffet i kroppen, som blant annet kan fortelle hvilke sykdommer det er sjanse for at man kan få. Arvestoffet ditt er bygd opp av tusenvis av gener, og jeg kaller oversikten for et “genkart”. Jeg trodde det lå langt fram i tid, men i dag fins det nettsteder som lar deg kjøpe ditt genkart om du sender inn en konvolutt med en spyttprøve. Det tar noen uker å lage kartet, så får du tilsendt en nettadresse der du kan finne ut om du har gener som fører til sykdom.

4. Hjernehjelperen. Mange av gjetningene mine blir halvveis riktige. I boka skriver jeg om hjernehjelperen, en liten lommedatamaskin som er stappfull av informasjon, og som lar deg søke på nettet uansett hvor du befinner deg. Jeg kalte den for hjernehjelper fordi en slik maskin vil være en nyttig “hjelper” for hjernen. Det jeg ikke skjønte i 1999, var at mobiltelefonene (som var veldig enkle på den tiden) ville utvikle seg til små datamaskiner. Dagens smarttelefoner kan gjøre det samme som min hjernehjelper og mer til – blant annet kan smarttelefoner vise film og fortelle deg nøyaktig hvor du befinner deg.

Den første gjetningen var den enkleste, fordi sannsynligheten for at en befolkningsvekst på 70-80 millioner i året skulle stoppe brått er svært liten – ikke minst i et tiårsperspektiv, som denne artikkelen hadde. Demografi er gjennomgående et felt der forutsigbarheten er langt høyere enn i f.eks. politikken, det samme gjelder teknologi. De tre teknologiske gjetningene kan alle ses på som rimelige videreføringer eller ekstrapoleringer av teknologi som fantes i 1999.

Nok selvskryt i denne omgang, dog: hva med blunderne? Jeg må da også ha gjort mange av dem? Ved gjennomlesing finner jeg ikke så mange. Det kan delvis tilskrives bokas form (den er lite bombastisk til meg å være), men hovedsaklig det korte tidsperspektivet. Her er likevel noen utvalgte godbiter:

  1. Insekter som mat. Under tittelen “Små husdyr er bedre enn store” skriver jeg inngående om mulighetene som ligger i å spise insekter (s. 66). Denne uhyre effektive og proteinrike føden konsumeres allerede i stor skala i Asia og Afrika, men så langt er det intet som tyder på at insektspisere vil være noe annet enn en marginal gruppe i vår del av verden. Da er det langt mer sannsynlig at vi kommer til å spise protein produsert i bioreaktorer, som jeg også skriver om i boka (s. 68).
  2. Tidsperspektivet på lesebrettet. På side 102 skriver jeg følgende om produktet vi idag kaller leseplate eller lesebrett, men som jeg valgte å kalle “e-bok”: “E-boken [...] vil vise svart tekst på en hvit skjerm og ha omtrent samme størrelse og vekt. Men her slutter likhetene, for e-boken kommer bare til å ha én side. Du blar i boken ved å trykke på knapper langs kanten av siden. E-boken vil ha alle fordelene med digital tekst. Du kan søke etter ord og uttrykk i teksten, du kan ha plass til tusenvis av bøker i e-bokens hukommelse og du kan hente nye bøker fra Internett.” I og for seg intet galt i denne skildringen, bortsett fra at jeg ser for meg at det blir vanlig i 2050.
  3. Satellittelefonen (s. 107). I 1999 var Iridium et ungt og lovende selskap, og jeg var temmelig overbevist av forretningsideen om å levere telefoni til et bredt publikum via satellitt. Satellittelefonen hadde enkelte fortrinn fremfor mobiltelefonen, som svært god dekning i grisgrendte strøk og på åpent hav. Men Iridium-telefonene hadde også noen ulemper, som dårlig dekning inne i hus. Hvorom alt er felte markedet sin dom over Iridium, og satfonen, som jeg var så dristig å kalle den, er idag et nisjeprodukt for militære, krigsreportere og hjelpearbeidere.

Nei, Jorda går ikke under lille julaften 2012

For tiden er det ingen spådommer om fremtiden som får større oppmerksomhet enn 2012-fenomenet. Selv har jeg etterhvert begynt å få mange spørsmål fra lesere, journalister og tilhørere, og jeg kan knapt gå inn i et klasserom uten at en elev rekker opp hånden og spør meg om det faktisk er slik at Jorda kommer til å gå under i 2012. Kortsvaret får du her: Nei. En lengre begrunnelse følger under.

Hva er det folk prater om, egentlig?
2012-fenomet er en populær myte om at Jorda vil gå under mot slutten av 2012, som regel mellom datoene 21. og 23. desember. Årstallet og datoene er hentet fra kalenderen til de gamle maya-indianerne i Mellom-Amerika. Mayaene var kjent som dyktige matematikere og astronomer, og utviklet en imponerende presis kalender. Det er i manges øyne med på å gi det påståtte profetiet en spesiell troverdighet.

275px-la_mojarra_inscription_and_long_count_date

Stein med datoer fra maya-kalenderen (fra Wikipedia)

Det har alltid eksistert dommedagsprofetier, men 2012-varianten har fått kraftig drahjelp av nettet og Hollywood. Det vrimler av YouTube-filmer og nettsteder som hevder å presentere sannheten om den kommende katastrofen, og regissør Roland Emmerich (mannen bak klimakatastrofefilmen “The Day After Tomorrow”) har gitt det hele et ekstra løft med storproduksjonen “2012″.

Sjelden har et dommedagsprofeti fått så bred mediadekning, og vi må regne med å høre mye om dette i tre år framover, til det hele stilner av etter 1. januar 2013. Ja, for akkurat som mediene mistet interessen i januar 2000, så snart det ble klart at samfunnet likevel ikke brøt sammen ved overgangen til det nye tusenåret (se nedenfor), vil journalistene fort holde opp å skrive om 2012-affæren etter at de har gjort seg ferdig med å intervjue skuffede profeti-tilhengere.

Det finnes ikke én 2012-spådom, men mange – og alle er like gale
Selv om 2012-spådommene sies å være mer enn 1000 år gamle, brukes gjerne moderne vitenskap til å forklare det som skal skje. I og for seg er det intet i veien for å bruke vitenskap til å forstå religion, men da er det viktig at vitenskapen stemmer. Når astronomer forsøker å forklare Betlehemsstjernen som en samling av planeter noen år før vår tidsregning, er det med utgangspunkt i ordentlig vitenskap (om ikke religionshistorie). Slik er det ikke med 2012-forklaringene, imidlertid:

Kontinentene flyttes rundt på jordkloden i høyt tempo
Det hele skal visstnok utløses av sterk stråling fra Sola, kombinert med at vår stjerne og galaksekjernen står på linje (se punkt nedenfor), og fører til at tropiske områder på kort tid flyttes opp til nordpolen. At kontinentene kan flytte seg gradvis over millioner av år er velkjent, og har solid vitenskapelig forankring. Men det finnes ingen kjent mekanisme som kan flytte kontinenter på denne måten i løpet av noen dager eller uker.

Sola og Melkeveiens sentrum “står på linje”
Ifølge enkelte 2012-tilhengere vil en samstilling av Sola og sentrum av vår galakse (der det finnes et enormt, svart hull) føre til at tyngdekreftene fra himmellegemene forsterker hverandre så mye at det utløser katastrofen. Her er problemet at den kombinerte tyngdekraften ikke er i nærheten av å være sterk nok til å gi et så dramatisk resultat, pluss at Sola står slik i forhold til galaksen ved juletider hvert eneste år. Om påstanden stemte ville vi neppe kalle jula for den stille høytid, med andre ord.

En planet vil kollidere med Jorda
Enkelte 2012-tilhengere påstår at en stor ukjent planet, kalt X eller Niburu, vil utløse katastrofen når den kolliderer med eller passerer svært nær Jorda. At planetkollisjoner kan utløse katastrofer er forsåvidt sant – vår egen Måne kan ha blitt til ved at en klode på størrelse med Mars kolliderte med Jorda for 4,5 milliarder år siden. Men en stor planet som skal treffe oss om tre år ville forlengst vært oppdaget av astronomene som nå leter etter islegemer i solsystemets yttergrenser og jordkryssende asteroider. Det er opp til tilhengerene av planet Nibiru å bevise at den finnes – og det har de ikke klart å gjøre.

Solstormer kombinert med et polskifte vil føre til at jordoverflaten “stekes”
Her har man å gjøre med nok en forklaring som inneholder noen korn av sannhet. Når vår Sol er aktiv, kan den ha energiutbrudd (også kjent som flares) som tilsvarer milliarder av atombomber på én gang. Vi beskyttes mot de verste virkningene av slike utbrudd av Jordas magnetfelt, som fanger opp de energirike partiklene fra utbruddene. Med ujevne mellomrom vil imidlertid dette magnetfeltet reverseres – den magnetiske nord- og sørpolen bytter plass i det som av og til kalles et polskifte. Jorda har gjennomgått mange polskifter, og mye tider på at vi er på vei mot et nytt i løpet av de neste tusen årene eller så.

flare_and_after-flare_prominence

Bilde av flare-utbrudd ved solranda

Når det inntreffer, blir Jordas magnetfelt i en periode antagelig svakere enn det er idag, og det burde gjøre oss mer sårbare for strålingsutbrudd på Sola. Problemet er at det ennå ikke er funnet noen klar forbindelse mellom utdøing av liv på Jorda og polskifter. Jorda har faktisk gjennomgått flere polskifter mens menneskene har utviklet seg på Jorda, og vi har tydeligvis klart oss godt – sammen med millioner av andre arter. Det er heller intet som tyder på at polskiftet er nært forestående, eller at Sola vil ha kraftige utbrudd i 2012. Her ligger bevisbyrden nok engang på 2012-tilhengerne, med andre ord.

2012-spådommene baserer seg på feiltolking av gammel mayareligion
Datoen vi kaller 23. desember 2012 var utvilsomt viktig i de gamle mayaenes kalender. Anthony Aveni, mayaekspert og arkeoastronom ved Colgate University i Hamilton, New York, sier det slik til National Geographic: “Det er tidspunktet da den største syklusen i maya-kalenderen —1 872 000 dager eller 5125,37 år —slutter og en ny syklus begynner.”

Kalender-syklusen som nå går mot sin slutt begynte 11. august 3114 fvt, en dato mayaene selv skrev som 13.0.0.0.0. Slutten på en syklus innebærer ikke at verden forsvinner, sier Aveni. “Tanken er at tiden blir fornyet, at verden blir fornyet igjen — ofte etter en stressende periode — på samme måte som vi fornyer tiden på første nyttårsdag eller til og med på mandag morgen”.

I likhet med så mange andre gamle kulturer etterlot mayaene seg også en visjon av verdens undergang. Den finnes i et dokument kalt Dresden-kodexen, men er ikke spesifikt knyttet opp mot året 2012. Det samme kan sies om innholdet i kodexen som om Bibelen: vi snakker om en gammel religiøs tekst som er et produkt av sin tid og kultur, ikke en moderne fagbok i astronomi eller geologi. Å lese slike tekster helt bokstavelig med et moderne blikk, blir simpelthen feil.

Selv om tolkningen var riktig, er det ingen grunn til å tro at mayaene har rett
Nå vil det være dem som mener at religion inneholder visdom som ikke dekkes av naturvitenskapen. Men også da vil man ha et stort forklaringsproblem: blant de mange tusen religionene på Jorda er det altså bare én som hevdes å påstå at Jorda går under i desember 2012. Ingen av de “tre store” – kristendommen, islam og hinduismen – inneholder et tilsvarende profeti, for eksempel.

Den gamle maya-religionen er utdødd forlengst (den klassiske maya-sivilisasjonen nådde sitt klimaks under vår vikingtid), men likevel skal altså dens profeti overtrumfe visdommen til nålevende religiøse tenkere. For tilhengere av den individorienterte New Age-bevegelsen er dette ikke et problem, men for  flertallet som er tilknyttet organiserte trossamfunn skaper det både religiøse og filosofiske konflikter. For å si det veldig enkelt: Man kan ikke samtidig kalle seg en kristen og ta en hedensk religions spådommer på alvor.

Historien er full av feilslåtte dommedagsprofetier – hvorfor skulle dette være annerledes?
Vår kultur er gjennomsyret av forestillingen om dommedag, preget av den apokalyptiske kristendommen som den tross alt er (dommedag omtales f.eks. i trosbekjennelsen som leses i norske statskirker). 2012-profetiene er derfor ikke de første, og garantert ikke de siste i rekken. National Geographic har en kjekk oversikt over tidligere dommedagsprofetier som ikke slo til. Et lite utvalg:

1666
I den kristne verden så mange på dette året med frykt, fordi tallet 666 er “dyrets tall“. I Storbritannia var angsten spesielt stor etter den store pesten i 1665. Bybrannen i 1666 ble av mange sett på som et undergangstegn, lilksom Svartedauen i sin tid ble det.

1914
Den kristne sekten Jehovas Vitner mente at Jorda ville gå under dette året. Nå skal det sies at verden faktisk ble rammet av en stor katastrofe (første verdenskrig), men noen undergang dreide det seg tross alt ikke om.

Mars 1997
Kometen Hale-Bopp var synlig på himmelen, noe den lille religiøse sekten “Heaven’s Gate” tolket som at Jordas undergang var nær. I dette tilfellet hadde dommedagsprofetiet tragiske konsekvenser, da 39 medlemmer av sekten tok livet av seg.

31. desember 1999
Det var en kjerne av sannhet i spådommene om at samfunnet kunne gå i stå ved årtusenskiftet, fordi mange dataprogrammer – også slike som styrte f.eks. strømforsyningen vår – ikke var tilpasset overgangen. Dermed ble Y2K-hysteriet et sjeldent eksempel på et nyttig dommedagsprofeti, da alt oppstusset nok bidro til at man gjorde en ekstra innsats for å rydde opp i potensielt skadelig programvare.

5. mai 2000
Ifølge boka ICE: The Ultimate Disaster, skrevet av forfatteren Richard Noone i 1997, ville planetene på denne dagen stå på linje. Det ville føre til at is fra polene ville strømme mot ekvator og utrydde livet på Jorda.

Betyr det at Jorda ikke går under?
Nei. Det finnes reelle trusler mot livet på Jorda og selve planeten vår. Dramatiske klimaendringer, kontinentaldrift og kollisjoner med store asteroider og kometer kan før eller siden utslette livet på Jorda, og til sjuende og sist blir planeten vår ulevelig takket være den langsomt økende temperaturen til Sola. Klodens endelige skjebne er å forsvinne inn i Sola når den en dag blir en rød kjempestjerne.

Men ingen av disse katastrofene kommer til å inntreffe i 2012. Utslettelsen av livet på Jorda ligger hundrevis av millioner år inn i framtiden, og Jordas endelige undergang kommer om 5000 millioner år. Disse kommende katastrofene er, i motsetning til 2012-spådommene, basert på solid vitenskap utført av forskere verden over. Og menneskeheten har svært god tid på seg til å hindre at vi går med i dragsuget.

Er det noe å lage oppstuss rundt?
Mange – sannsynligvis det overveldende flertallet – trekker på skuldrene av det hele. Men ikke alle. Jeg vet jeg ikke er alene om å få henvendelser fra mennesker som blir oppriktig vettskremt av dette, slik jeg fikk det den gang det ble hevdet at Jorda kunne bli “grillet” av en eksploderende stjerne, eller at Large Hadron Collider i CERN kunne skape svarte hull.

Denne siden er motivert av noe en lærer sa til meg i forbindelse med den sistnevnte hendelsen: “hva skal jeg si til de av elevene mine som tror at de kommer til å dø om noen dager?” Det man skal si, er altså at all forskning og sunn fornuft tilsier at innspurten til jula 2012 blir fullstendig normal. Innholdet er publisert med en Creative Commons-lisens, hvilket vil si at du fritt kan spre og bruke det du leser her.

Andre kilder:

Niall Ferguson spår svært dystre økonomiske tider

Den anerkjente historikeren Niall Ferguson, mannen bak bestselgere som Colossus og boka og TV-serien The Ascent of Money, ser lite optimistisk på den nære økonomiske fremtiden ifølge The Guardian. Under et møte på litteraturfestivalen i Hay nylig spådde han at land som Irland, Italia og Belgia kunne gå konkurs (“Ideen om at land ikke kan bli bankerotte er en vits”, ifølge Ferguson), med Storbritannia som en mulig fjerde kandidat.

1250695697_8e55267b71

Niall Ferguson under en boksignering. Kilde: Flickr (cc)

Årsaken er blant annet at vestlige land nå tar opp lån for å stimulere økonomisk vekst i en grad vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Som Ferguson sier det: “We have the fiscal policy of a world war without a war.” Som følge av dette ser han for seg to hovedscenarier for utviklingen fremover – at økonomien snur til vekst i 2010 og fortsetter å vokse raskere etter dette, eller (mer sannsynlig) at økonomien krymper med 13 % og driver oss i retning av noe som minner om en ny depresjon.

Ferguson, som har kritisert fremtidsforskere for å ta for lite hensyn til historiske erfaringer når de bygger scenarier (som i denne svært interessante debatten med fremtidsforsker Peter Schwartz), tror ikke at det mer sannsynlige nedtursscenariet vil føre til de samme politiske konsekvensene som vi fikk på 1930-tallet. Altså ikke en ny vår for fascismen i Europa, men definitivt et langt mer turbulent politisk landskap. I årene fremover må vi altså forvente mer populistisk politikk i vår verdensdel, og flere gateopptøyer når politikerne ikke innfrir, mener Ferguson.