Fem tankeknep for forelesere

I går holdt jeg mitt siste foredrag for sesongen. Åstedet  var Trondheim og temaet vår fremtid i rommet. Dette foredraget var nummer 33 i rekken siden januar, med andre ord en normalt travel sesong for undertegnede. Som alle de andre foredragene denne våren ble gårsdagens holdt uten noen andre tekniske hjelpemidler enn lydanlegg. 

Foredragssesongens siste flytur er alltid litt spesiell

Det virker kanskje litt rart å holde et foredrag om temaet romfart og astronomi uten å vise  et  eneste bilde – er det noe tema som skriker etter visuelle hjelpemidler så må det jo være dette! Men mitt foredrag kom på tampen av en festival som hadde vært full av spektakulære visuelle show, og jeg var oppsatt på å bruke min metode til å sette publikum i en annen stemning, få et fokus på filosofiske problemstillinger uten distraherende bilder.

Mens jeg satt i green room og ventet på å gå på scenen på kulturhuset ISAK, tenkte jeg litt over hva jeg har lært om det å forelese uten hjelpemidler. Å stå på en scene helt alene, med alles øyne fokusert på en selv, uten et eneste bilde eller ord å støtte seg til eller gjemme seg bak. Kanskje ikke til å undres over at denne måten å jobbe på er såpass uvanlig at konferansierer pleier å gjøre et poeng av det. 

Jeg har alltid vært glad i å snakke og formidle, men å gjøre det på denne måten kom ikke naturlig til meg. Det var noe jeg måtte lære gjennom prøving og feiling i mange år, ved å snakke med andre i samme situasjon og lese litteratur om emnet. Nedenfor har jeg oppsummert noe av det jeg har lært i mine år på veien, kanskje noe av det vil vise seg å være nyttig for andre. 

Unngå å spise et stort måltid rett før man går på
Når man foreleser ofte,  lærer man seg å lese energinivået i salen, om man har med et våkent eller et trøtt og lett distraherbart publikum å gjøre. Du vet en sånn sal  der absolutt alle snur seg og stirrer på den ene personen som  av en eller annen grunn må reise seg og forlate rommet under foredraget, og der langt flere øyne enn normalt er rettet mot smarttelefoner. 

Trøtte saler finner jeg efaringsmessig i tre situasjoner: På fredag ettermiddag når alle har forberedt seg mentalt på å reise hjem til fredagstacoen, tidlig om morgenen etter det som åpenbart må ha vært en belivet aften og rett etter lunsj. Når folk sitter der med full mage og den store fordøyelsessøvnigheten slår til, blir det fort motbakke for foreleseren. 

Det siste har en fysiologisk forklaring: Når magen og tarmsystemet brått får mye å jobbe med, strømmer blodet til kroppens sentrale deler og bort fra de delene som trengs for å ha glede av en forelesning. Det samme gjelder også for forelesere, og jeg har altså brent meg på dette flere ganger: Spist en solid lunsj og kjent hvordan energinivået dalte den neste timen. 

Selvsagt skal man spise. Jeg presterer ikke stort bedre med lavt blodsukker enn på full mage. Men om mulig erstatter jeg den typiske konferansebuffeten med et lite og lett måltid, gjerne en kombinasjon av lange karbohydrater i form av grovt brød, pluss noe frukt for å gi meg en rask fruktsukkerboost. Så holder i det minste jeg meg våken selv om resten av rommet halvslumrer. :)

Unngå distraherende samtaler
En annen grunn til å droppe lunsjen er at du unngår å snakke for mye. Dette var noe jeg lærte i NRK for mange år siden: Før f.eks. studiodebatter blir deltakerne av og til bedt om ikke å snakke for mye sammen, for å unngå at de “snakker seg tomme” ved å ta debatten på forskudd og svi av de gode poengene sine. Nok en gang har jeg erfaring som støtter opp under dette.

Det er veldig vanskelig å unngå å snakke om det man er hyret inn for å forelese om, og etter en ivrig samtale om temaet rett før en forelesning har jeg følt at gode poenger virker oppbrukte. I tillegg har nå en del av publikum hørt meg snakke, noe som frister meg til å gjøre forandringer for å unngå å gjenta meg selv. Misforstå meg rett: jeg har stor glede av å snakke med folk men velger nå å ta disse samtalene etterpå, så jeg holder det mentale kruttet tørt.

Profesjonelle oppdragsgivere skjønner dette, spør gjerne om man trenger arbeidsro og stiller til rådighet et rom der det er mulig å spise og drikke i fred mens man forbereder seg. I så måte var kulturhuset ISAK i Trondheim eksemplarisk igår: Deres green room var stort, lyst og stille, og ga meg akkurat de forholdene jeg trenger for å “laste” siste versjon av foredraget inn i korttidsminnet mitt.

Jeg sier “laste inn” fordi jeg faktisk opplever det slik. I minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si – det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm. Poenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttes så på, hvis ikke jeg føler at det blir godt nok.

Ha en huskelapp i bakhånd
Teatre ansetter ikke sufflører fordi skuespillere stadig vekk glemmer teksten. Sufflørene er der fordi skuespillerne skal vite at hvis de mot formodning skulle stå fast, er det noen der som får dem i gang igjen umiddelbart. Jeg har sett en sufflør gjøre jobben sin én gang, og var imponert av hvor diskret og effektivt det ble gjort. Men altså: Det sentrale her er trygghetsfølelsen, og den kan du også skaffe deg som foreleser

Det gjør du enklest ved å ha hovedmomentene i foredraget ditt på et A4-ark. Det skal ikke være for mye tekst, og skriften bør være så stor at du lett kan finne fram til riktig sted i foredraget. Du skal med andre ord ikke tenke på linjene på arket som noe som skal leses høyt, men snarere som noe som kan sparke hjernen din i gang igjen om du får jernteppe på scenen. Et stikkord kan være nok. 

Huskelappen vil nesten aldri bli brukt. Jeg trengte den for eksempel ikke en eneste gang i løpet av denne vårsesongen, men dens fysiske nærvær i lommen gir en trygghet som smitter over på foredraget. Jeg kan ta flere sjanser, improvisere mer og hente ideer rett ut av hodet, vel vitende om at jeg alltid vil kunne komme tilbake til den røde tråden dersom det skulle skjære seg

Det er ikke nødvendigvis smart å ha huskelappen på mobilen. Skjærer det seg er man allerede litt satt ut, og da kan det bli fiklete å fiske fram en telefon og låse opp skjermen. Man kan heller ikke være helt trygg på at man ikke har klart å skru av telefonen i ren og skjær befippelse, så dette er et eksempel på at analogt er rette vei å gå.

Finn en huskeregel som fungerer for deg, og hold deg til den
Huskeregler gjør det lettere å strukturere tankene når man skal snakke i lengre tid. Hvilke regler som fungerer varierer sterkt fra person til person. Jeg vet at flere av de som lever av å huske enorme mengder data, som titusener av desimaler av pi, bruker mentale bilder som de setter sammen til en historie som gir dem rekkefølgen. Jeg brukte tidligere en variant av dette, der jeg så for meg at jeg vandret langs en kjent sti og plukket opp ting underveis.

Stien som mentalt bilde har den fordelen at du bare vet hvor du skal gå når du har gått en vei mange ganger tidligere. Føttene dine styrer deg automatisk i riktig retning, og slik ønsker du også at foredraget ditt skal være. Når du er ferdig med ett moment, vil du automatisk vite hva som er det neste. Med tid og stunder er jeg kommet til at jeg foretrekker å bruke en tallbasert metode.

Jeg bruker tallet tre som mental knagg når jeg foreleser. Tre er et kjekt tall, akkurat passe stort og håndterlig og har i tillegg en sterk kulturell basis (“alle gode ting er tre”) som gjør det velegnet som grunnstruktur. Mine foredrag ser nesten alltid slik ut: Innledning, hovedmoment 1, 2 og 3, avrunding. Under hvert moment har jeg gjerne tre undermomenter. På denne måten vet jeg alltid hvor jeg har vært, og hvor jeg skal. 

En slik struktur er selvsagt også til god hjelp når et nytt foredrag skal utformes, da i rollen som disposisjon. Men merk det viktige skillet mellom form og innhold: Det er ikke slik at jeg strukturerer mine fremtidsbilder etter treerprinsippet, dette er et mentalt redskap i forelesningssituasjonen.

Lær deg å holde tiden uten å se på klokka
Treerprinsippet har også vist seg å være nyttig når man skal passe tiden. Å holde seg innenfor tildelt taletid er alfa og omega, og derfor forundres jeg over hvor vanlig det er å ikke finne noen form for tidtager i forelesningslokaler. Er jeg heldig får jeg en skjerm med en klokke som teller ned. Vanligere er det å ha et veggur, men som regel er det Fitbiten på håndleddet mitt som gjelder. (Å be om å få signal før slutt er dessverre ikke pålitelig nok, er min erfaring.)

Nå vil man selvsagt ikke kikke ned på håndleddet stup i ett, det stresser publikum og skaper inntrykk av manglende oversikt. Det optimale er å sjekke tiden rett før man skal avslutte, da signaliserer man også til publikum at slutten nærmer seg. Og det er her det viser seg at min indre kroppsklokke mer er presis til å anslå kortere tidsrom. Jeg treffer altså bedre med i 5 minutter til innledning, 3×10 minutter til hovedpunktene og så 5 minutter til avslutning enn én 40 minutters bolk. 

Dette ble bekreftet i går. Da jeg følte at det gikk mot slutten av foredraget og sjekket Fitbiten, hadde jeg snakket i 41 av de tilmålte 45 minuttene. Jeg havner som regel innen tre til fem minutter av det tidspunktet jeg sikter mot, og dermed unngår jeg stort sett å være den mest irriterende typen foreleser av alle: En som ikke bare går over tiden, men som gir inntrykk av at han vet det og gir fullstendig beng. :)

 

Tech Sabbatical

Siden årsskiftet har jeg takket nei til alle forespørsler om foredrag. Vi snakker om en større omlegging av hverdagen min (den største på minst femten år), og slike skjer ikke helt uten grunn. Eller rettere sagt grunner. Det ligger både forretningsmessige og familierelaterte årsaker bak min beslutning, uten at jeg føler det riktig å gå inn på dem i denne bloggen. Det jeg derimot kan skrive om, er den viktigste jobbrelaterte grunnen til at jeg satte foredragsvirksomheten på pause. Og den var ganske enkelt at jeg trengte faglig påfyll.

Helt siden jeg forlot Blindern og begynte på en karriere som frilanser i 1990, har jobben min bestått i å formidle fag i alle tilgjengelige kanaler. Jeg har skrevet 24 bøker, hundrevis av betalte artikler og tusentalls gratis bloggpostinger, har opptrådt på radio og i TV, har blogget og SoMet og ikke minst stått på talløse scener land og strand rundt.

De første ti årene som frilans formidler fokuserte jeg på astronomi, de siste femten har jeg snakket mest om teknologi og fremtidstenkning. Jeg har hele tiden hatt et stort behov for faglig oppdatering, og har gjennomgående følt at jeg har klart å holde tritt. Når folk har bedt meg om å skrive eller snakke om noe, har jeg hatt oversikten. Men de siste årene har jeg stadig oftere fått følelsen av at jeg ikke har tid nok til å følge opp nye trender.

Jeg er på ingen måte alene i dette, men til forskjell fra de fleste andre som føler seg overveldet av utviklingen blir jeg tidvis betalt (godt) for å mene noe konkret om fremtidens teknologi og samfunn. Jeg visste at noe måtte gjøres før det fikk konsekvenser for kundene mine, og derfor grep jeg muligheten som den nødvendige foredragspausen ga til å ta meg et teknologisk sabbatsår.  En “tech sabbatical” om man vil.

In the modern sense, one takes sabbatical typically to fulfill some goal, e.g., writing a book or travelling extensively for research. […] Some companies offer unpaid sabbatical for people wanting to take career breaks; this is a growing trend in the United Kingdom, with 20% of companies having a career break policy, and a further 10% considering introducing one. [Wikipedia]

Tradisjonen for sabbatsår i næringsliv og akademia er sterkere utenfor landets grenser, ikke minst i USA, og det gjør ikke alltid like lett å forklare folk hva jeg holder på med. For noen dager siden fikk jeg spørsmålet “Hva driver du med nå da, Eirik” i forbindelse med et intervju til podcasten “Alt du sier er feil, Espen” (ikke lagt ut i skrivende stund). Da merket jeg at jeg slet litt med å forklare Kristopher Schau hva jeg driver med for tiden.

Etterpå slo det meg at jeg bare skulle sagt det som det er: Jeg har tatt meg et sabbatsår der jeg for første gang på lenge får tid til å sette meg inn i nye trender som interesserer meg, og som jeg tror blir viktige. Hittil i sabbatsåret har jeg knapt lest en fagbok eller gjort andre former for teoretisk research. Isteden har jeg brukt tiden på å praktiske prosjekter. Jeg har for eksempel begynt å lodde og programmere igjen, for første gang på henholdsvis 37 og 24 år.

Et par av sabbatsår-prosjektene er omtalt i bloggen allerede: Mikrokontrolleren Arduino via kattematermaskin-prosjektet og virtuell virkelighet/360-teknologi via postinger om Google Cardboard og 360-kameraet Ricoh Theta S. Jeg har også på gang et prosjekt der jeg selvovervåker meg med FitBit og apper for å påvirke helsen min. I tillegg jobber jeg på et Raspberry Pi-prosjekt, og får snart min første innføring i bruk av 3D-printer.

IMG_20160406_150924

Jeg har forvandlet kontorskuffen min til et mini-makerspace, og utforsker også makerspaces utenfor hjemmet, som BitRaf og Deichmanskes Folkeverksted. Jeg har selvsagt fokus på de store perspektivene: Arduino og Raspberry handler om Internet of Things-bølgen, om verdien av lavterskeltilbud for innovasjon og åpne kontra lukkede utviklingsmodeller.

VR og 3D-printing påvirker alt fra underholdningsbransjen til produksjonsindustrien, naturligvis. Og FitBit og selvovervåkning av helse handler ytterst sett om personvern og eierskap til data. Så nei, jeg leker ikke her. Det bare ser slik ut. :)

Hva håper jeg å oppnå med dette rent konkret?
På mange måter minner situasjonen jeg er i nå om det tidlige 1990-tallet. Da var jeg i ferd med å etablere meg som forfatter, og ble klar over flere teknologier som jeg mistenkte kunne komme til å forandre forfatteres situasjon dramatisk. En av dem var World Wide Web, som jeg ble introdusert for via en kamerat på Blindern like etter at Universitetet i Oslo ble koblet til. En annen var lommedatamaskiner, eksemplifisert ved britiskproduserte Psion 3a fra 1993.

Mange av mine forfatterkolleger valgte å ignorere eller avvise denne utviklingen. Jeg gikk motsatt vei, og investerte tid og penger i å gjøre meg kjent med teknologien. I norsk sammenheng var jeg tidlig ute med å skaffe meg privat internettforbindelse og mitt eget nettsted, og jeg var også en av de første her til lands som leste hele bøker på skjermen til en lommedatamaskin og etterhvert på et dedikert lesebrett (Rocket eBook).

File Name : DSCN0142.JPG File Size : 375.5KB (384498 Bytes) Date Taken : 2003/04/01 09:45:10 Image Size : 1600 x 1200 pixels Resolution : 300 x 300 dpi Bit Depth : 8 bits/channel Protection Attribute : Off Hide Attribute : Off Camera ID : N/A Camera : E775 Quality Mode : NORMAL Metering Mode : Matrix Exposure Mode : Programmed Auto Speed Light : No Focal Length : 5.8 mm Shutter Speed : 1/19.6 second Aperture : F2.8 Exposure Compensation : 0 EV White Balance : Auto Lens : Built-in Flash Sync Mode : N/A Exposure Difference : N/A Flexible Program : N/A Sensitivity : Auto Sharpening : Auto Image Type : Color Color Mode : N/A Hue Adjustment : N/A Saturation Control : N/A Tone Compensation : Normal Latitude(GPS) : N/A Longitude(GPS) : N/A Altitude(GPS) : N/A
Mitt første lesebrett var en Psion 3a fra 1993 – holdt slik. (Kilde: Wikipedia)

De første årene ga denne interessen liten økonomisk uttelling, men kunnskapen og ikke minst erfaringene jeg skaffet meg kom til nytte da bok- og mediebransjen for alvor fikk øyene opp for digital publisering senere på 90-tallet. Nærmest over natten begynte det å hagle med henvendelser knyttet til ebøker og annen digital publisering, og så begynte artikkel- og foreleserkronene å trille inn.

De opprinnelige investeringene jeg gjorde i maskinvare betalte seg tilbake mange hundrefold. Det er altså gode økonomiske argumenter for å ta seg tid til å bli litt klokere i min bransje – heldigvis.

Hvordan får man råd?
Det finnes ingen sabbatsår-ordning for enkeltmannsforetak, så dette finaniseres helt og holdent med oppsparte midler. Dette er penger som for tiden bare står der – de generer knapt renteinntekter og aksjemarkedet er jeg for feig til å satse stort i. Så isteden besluttet jeg altså å investere dem i min egen etterutdanning. Vel, i alle fall noe av dem: Jeg har fremdeles inntekter, bare ikke så høye som da foreleseraktviteten var på det største.

Det jeg ikke kommer til å gjøre for å spe på inntektene under sabbatsåret, er å skrive en bok. Det er jo det jeg har gjort i alle år, og faller dermed inn under det jeg trenger å ta en pause fra. Dessuten er jeg blitt pessimistisk på bokbransjens vegne de senere årene, Det fallet i verdiskapningen som bransjen har opplevd de siste åtte årene (stikk motsatt av kulturlivet forøvrig) har jeg også merket godt på min egen bunnlinje.

I et marked der stadig flere forsøker å kapre en bit av den samme (krympende) bok-kaka, og det stort sett ser ut til å være krimforfattere og rosabloggere som får gjennomslag, er fremtidsutsiktene dystre for en forfatter av min type. Stagnasjonen avspeiler seg også på innovasjonen: Selv om ebokmarkedet i Norge er i vekst, er teknologien blitt stående på stedet hvil lenge før den nådde fulle potensiale.

Hvordan unngår man å bli liggende på sofaen?
Sabbatsår av denne typen passer åpenbart ikke for alle. Et kvart århundre som frilanser har gitt meg mye selvdisiplin: Jeg er vant til jobbe for meg selv, uten kolleger eller sjefer. Hver dag står jeg opp og går fem skritt inn på hjemmekontoret hver dag, der jeg er eneansvarlig for å holde dødlinjer. Jeg har alltid jobbet prosjektorientert, og jeg vil tro at det å planlegge et fagbokprosjekt – en prosess som også starter med blanke ark og som strekker seg over et halvt år eller mer – er en god modell for å strukturere et sabbatsår.

Det er nok lurt å ha en klar forestilling om hva man vil gjøre, og hvor man ønsker å være når året er omme. Jeg er ennå bare tre måneder inne i sabbatsåret mitt, og skal selvsagt ikke se bort fra at virkeligheten griper inn og tvinger meg til å avslutte det før tiden. Men jeg håper virkelig ikke det, for jeg kan allerede nå si at det er en sann fryd å få lov til å tenke på noe helt annet enn det jeg har gjort de siste 25 årene.

Hvorfor jeg gjør som Synne Skouen og takker nei til liksom-dugnader

Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.

Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.

Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.

Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”

Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.

Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.

Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.

Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).

 

SoMe-status for 2012

På tampen av 2012 passer det å gjøre opp status for nett(inter)aktiviteten. Min bruk av sosiale medier (SoMe) er – som de flestes – i stadig endring, og i år har det særlig latt seg merke på Twitter. Listen nedenfor oppsummerer status for deltakelse og engasjement, slik jeg har opplevd det. Listen er satt opp etter relevans, med de minst relevante øverst.

Facebook: Neida, jeg har ikke meldt meg på Facebook igjen, men jeg følger da med så godt jeg kan ved å lese åpne FB-sider og sånn i sin alminnelighet holde et øye med utviklingen. For en utenforstående var det lite ved Facebooks utvikling i året 2012 som fristet til å melde seg inn (igjen). Etter børsnoteringen i våres er det ganske åpenbart at nettstedet øker det kommersielle trykket, og resultatet ser jeg bl.a. i form av en strøm av klager over påtrengende reklame fra folk jeg følger på Twitter.

Mulig det bare er meg, men jeg møter også stadig flere som sier de begynner å bli lei av alle endringene. At Facebook har jobbet så hardt for å hive ut folk basert på meninger eller etternavn, styrker ikke akkurat min tillit til nettstedet. Så nei, det blir ikke Facebook på meg i 2013 heller.

Begynner å bli lenge siden jeg flickret bilder som dette, gitt. Sukk. 

Flickr: Hobbyfotografen Eirik gikk i dvale etter at han ble forelder, og fremdeles blir de fleste bilder tatt med mobilen i hverdagslige situasjoner. Private familiebilder ønsker jeg ikke å dele med hele verden av prinsipp (niåringen skal selv få bestemme over hvilke bilder av ham som flyter rundt på nettet når han blir stor nok), og de er uansett ikke av en god nok kvalitet til at jeg syns de passer til annet enn innvortes bruk.

I det siste har jeg begynt å tenke mer på muligheten for å ta opp hobbyen igjen, har lastet opp flere bilder og begynt å kommentere og favoritte andres bilder på Flickr. Jeg har til og med gått og siklet litt på Samsung Galaxy-kameraet. Forhåpentligvis vil det skje mer her i 2013.

Twitter: I 2011 var Twitter utvilsomt det sosiale mediet jeg investerte mest tid og mental kraft i. I 2012 har mitt forhold til Twitter kjølnet kraftig. Jeg fortsetter å legge ut postinger, men konstaterer at det i stadig større grad er moro-pekere fra imgur/Reddit-universet og lettbeinte betraktninger – vitenskapsformidling via Twitter er i ferd med å bli en blindgate for meg.

Dette slår begge veier: for et par år siden så det ut til at Twitter kunne erstatte RSS-feeden min som kilde til viktig informasjon, men i 2012 har RSS gjort et massivt comeback som kilde. Med Feedly-appen på Android-brettet er det blitt en ren nytelse å bla seg gjennom morgenens oppdateringer, uten støyen og dilldallet man får på Twitter.

Som debattforum er Twitter like ille som det alltid har vært, og jeg merker at dette irriterer meg stadig mer. Begrenset søkefunksjon, dårlig trådhåndtering og 140-tegnsbegrensning er hovedårsakene til at vi alle fremstår som dummere enn det vi faktisk er på Twitter. At twitrerne i så stor grad verdsetter smarte oneliners hjelper selvsagt ikke på nivået, og det rammer i særdeleshet debatter om komplekse spørsmål som surrogati og omskjæring.

Legg til Twitters slaviske forhold til det som til enhver tid står i avisene og vises på NRK, for ikke å nevne eksplosjonen i twitrere som inspirert av Helge Torvund og Frode Grytten skriver kvasipoetiske betraktninger på nynorsk, og du har forklaringen på at jeg tok en lang Twitterpause i 2012. Det kommer jeg nok også til å gjøre i 2013 (men i motsetning til Elin Ørjasæter kommer jeg ikke til å lage et stort drama ut av det… :)

Bloggen: Aktiviteten her på bruket har variert en del gjennom året, først og fremst fordi jeg brukte så mye skrivetid på å levere en vitenskapsartikkel for VG hver uke. Nå som VG-spalten er kansellert, har antall postinger økt igjen. Og slik fortsetter det, inntil jeg eventuelt får en ny skrivejobb som overlapper med det jeg poster her (som frilanser prioriterer jeg alltid betalt arbeid).

Trafikken har ifølge Google Analytics holdt seg på omtrent samme nivå som tidligere år, med noen klare aktivitetstopper for temaer som virkelig engasjerte. Et typisk eksempel er oppfølgingen av en forbrukersak jeg hadde med Komplett.no. Selv om saken ikke løste seg for min del, fortsetter kommentarene å dette inn og tilføre nyttig informasjon (kortversjon: du er screwed hvis skjermen ryker på ASUS-brettet ditt).

Jeg har sett endel bloggere klage over at leserne har flyttet over til Facebook, og at blogging generelt har fått et dårligere rykte på seg takket være rosabloggerne. Det kan nok stemme for endel, men jeg har ikke følelsen av at det samme har skjedd her. Derfor blir det fortsatt høyt trøkk i jubileumsåret 2013, altså (jepp, den 13. januar neste år er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Wheee!)

Google Plus: Dette er årets største og hyggeligste overraskelse for meg. Jeg meldte meg på G+ like etter at tilbudet ble åpnet ifjor sommer, og var aktiv en periode før jeg ga opp hele greia. Det ble for stille der inne, og tross mange gode designgrep var det for mye som ikke virket som det skulle. I sommer tok jeg opp tråden igjen, og det siste halve året har jeg oppdaget at G+ kan være en riktig fin og givende diskusjonsarena og leverandør av tips – bare man aksepterer stedets begrensninger.

Selv om jeg får et distinkt inntrykk av at aktiviteten er på vei oppover, er G+ fremdeles et tausere sted enn Facebook og Twitter. Blant dem jeg følger er det mange postinger som aldri får en kommentar, for å si det slik. Men samtidig har det nå utviklet seg en aktiv kjerne av norske G+-brukere det er interessant å følge, og som gjerne kaster seg ut i diskusjoner på en ryddig og saklig måte. Her hjelper det at G+ er lagt til rette for debatt i en helt annen grad enn Twitter.

Klok av Facebook-skade er jeg forsiktig med hvem jeg følger og ikke minst hva jeg legger ut av private detaljer. I hovedsak bruker jeg G+-kontoen min til å diskutere teknologispørsmål, og ikke overraskende er det et utmerket sted å drøfte og få tips om Android, Docs og andre Google-produkter. :) Jeg regner altså med å tilbringe mer tid på G+ neste år, noe som i så fall vil gå på bekostning av min deltakelse på Twitter.

Den mest interessante erfaringen jeg gjorde i 2012 handlet om hvordan ulike sosiale medier kan samspille med hverandre. For knappe to måneder siden ble Amazon utsatt for en svært effektiv nettkampanje etter at selskapet hadde behandlet en norsk kunde riktig slett. Kampanjen ble startet av Martin Bekkelund, mens jeg var en av mange som gikk bredt ut i sosiale medier for å forvandle Martins bloggposting til en viralsak.

Ved å twitre, FBe, g+e og blogge om saken lyktes vi over all forventning, og Amazon kapitulerte ganske snart. Hyggelig å konstatere at det går an å bruke disse sosiale tidstyvene til noe nyttig også…

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  […] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.

Worldmapper: global statistikk på en artig måte

Worldmapper er et nettsted som drives og utvikles av ansatte ved bl.a. universitetet i Sheffield i England, og som bruker verdenskartet til å vise statistiske opplysninger av ulike slag. Ideen er å vise hvert lands bidrag til statistikken ved å forstørre eller forminske landet på kartet. Eksempelet nedenfor viser Jordas befolkning i 2050, der man lett kan fastslå hvilke land som kommer til å ha størst befolkning.

Det finnes nå rundt 600 kart på nettstedet, med statistikk over alt fra matproduksjon og dødsårsaker til transport og økonomi. Og best av alt: innholdet på nettstedet er lagt ut under en Creative Commons-lisens, som i dette tilfellet innebærer at du kan bruke alle kartene til ikke-kommersielle formål (undervisning, skoleoppgaver, på ditt private nettsted osv), så lenge du passer på å si hvor du fant kartet.