Gunnar Knudsens forbløffende forutsigelse

Gunnar Knudsen (1848-1928)

I Teknisk Ukeblad (TU) nr. 20/2011 finner man på side 87 en forbløffende sak om et foredrag den legendariske Venstre-statsministeren Gunnar Knudsen holdt for Polyteknisk Forening for hundre år siden. Knudsen var på det tidspunktet “between jobs” – han var statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920 – og foreleste over temaet “Vassdragsreguleringsloven”. I løpet av foredraget argumenterer Knudsen for statlig ekspropriasjonsrett og hjemfallsretten ved å fremsette følgende spådom:

Kravet paa elektricitet vil stige voldsomt. Om 80 aar – vort lands folkemengde er vel da fordoblet og mer end det – vil utviklingen maaske medføre, at vi bruker 1 hestekraft pr. individ, altså 4,5 million aarlig bare til husbehov. Hertil kommer industrien.

Teknisk Ukeblad har sett på tallene, og fastslår at Knudsen treffer forbløffende bra. I 1991 (altså 80 år etter Knudsens spådom) var Norges folketall 4,275 millioner. Ikke nok med det: regner man om en hestekraft (som altså tilsvarer 745,7 W) per person til samlet årsforbruk av elektrisitet, blir svaret 29,3 TWh. Ifølge TU var det virkelige forbruket til alle husholdninger i 1991 30 TWh. Knudsen “bommer” altså med henholdsvis 5% og 2,4%, noe som i enhver sammenheng er imponerende treffsikkert.

Men er det bare flaks, og kunne man gjøre noe tilsvarende idag? Knudsen var ingeniør av utdannelse, og kjente derfor godt til begrepet ekstrapolering. I praksis er det ekstrapoleringer Knudsen foretar i sitt foredrag: han tar to viktige trender (befolkningsutvikling og energiforbruk) og viderefører den inn i fremtiden. Å gå ut fra at kurvene ville fortsette å peke oppover var en meget rimelig antakelse i 1911: takket være den industrielle revolusjon var Norge, i likhet med resten av Europa og USA, midt inne i den nesten uavbrutte oppturen som har ført fram til dagens velstandssamfunn.

Graden av treffsikkerhet er derimot mest et spørsmål om flaks. Gunnar Knudsen kunne ikke vite at det mellom hans foredrag og året 1991 blant annet kom til å ligge en dødelig global epidemi (spanskesyken) og to verdenskriger. Norge slapp relativt lett unna disse svarte svanene i historien, men det er ikke vanskelig å se for seg scenarier der annen verdenskrig kunne ha fått en langt mer negativ virkning på folketallet og infrastrukturen i Norge enn hva tilfellet ble (Wehrmacht kunne ha valgt å kjempe til siste mann i 1945, eller vi kunne ha falt inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, for å nevne to eksempler).

Til det andre spørsmålet: selv om dagens statsminister ikke helt tror på fremtidstenkning, baserer moderne politikk og samfunnsdebatt seg i stor grad på ekstrapoleringer av ulike slag. Om Gunnar Knudsen hadde holdt sitt foredrag idag, ville han antagelig ha tatt utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger. De tyder på at folketallet fortsatt vil øke sterkt fram mot 2091 (framskrivningene stopper i 2060, men vekstkurvene lar seg røft videreføre), og vil ligge et sted mellom 6 og 10 millioner mennesker (mye av veksten skyldes innvandring – jamfør samfunnsdebatten). Knudsen kunne altså ha sagt “fordobling” slik han gjorde i 1911, og hatt sine ord i behold.

Kilde: ssb.no

Et sprik på 4 millioner mennesker i 2091 kan virke stort, men er lite sammenlignet med et eventuelt anslag for fremtidens energiforbruk. Mellom oss og 2091 ligger det en lang rekke sannsynlige begivenheter som vil påvirke vårt lokale energiforbruk massivt: utfasingen av oljealderen, utvikling av nye energikilder og mer effektive transportmidler, den globale befolkningsveksten, den globale velstandsveksten og miljø- og klimaproblemene.

Men hvis Gunnar Knudsen hadde stått på Polyteknisk Forenings talerstol som representant for Venstre idag, hadde han neppe spådd en like voldsom vekst i fremtidens energiforbruk i Norge. Ikke bare fordi han ville ha representert et miljøparti, men også fordi det er statistikk som støtter en antakelse om at vi i fremtiden bruker like mye eller kanskje til og med mindre energi per husholdning enn idag. Som for eksempel rapporten Lys og varme gjennom 43 år – Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003 (PDF), som dokumenterer følgende utsagn:

Det er en nokså vanlig oppfatning at norske husholdningers energiforbruk til boligformål har vokst mye fram til i dag, og at veksten vil fortsette fremover. Historiske data viser imidlertid at både energi- og elektrisitetsforbruket har stabilisert seg de siste tiårene, etter å ha vokst relativt kraftig.

Energiforbruk er tett knyttet til velstand, og den oljedrevne velstandsveksten vi ser idag vil antagelig bare være et vakkert minne i 2091. Urbaniseringen vil sannsynligvis føre til at enda flere nordmenn bor i byer, der energiforbruk til oppvarming og transport er lavere og mulighetene for energi- og miljøtiltak i stor skala er enklere. Det finnes internasjonale tall som tyder på at en rekke velstående land nå opplever at bilkjøring har nådd et metningspunkt. Fenomenet, som kalles “peak travel”, kan ifølge forskere ikke bare forklares med den økonomiske krisen.

Alt dette er tydelige hint om at ikke alle trær vokser inn i himmelen, at ekstrapolering må ta høyde for at man over tid vil nå et platå der veksten flater ut. Men at det også kan vise seg å være grunnleggende feil, er det mest berømte Gunnar Knudsen-sitatet av alle en påminnelse om. Det stammer fra en tale om den utenrikspolitiske situasjonen som ble holdt i februar 1914, og lyder som følger: “For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.'”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.

IEA: Oljen tar slutt mye raskere enn tidligere trodd

Ifølge sjefsøkonom Fatih Birol i International Energy Agency (IEA) er verdens kjente oljereserver iferd med å tømmes nesten dobbelt så fort som tidligere antatt, melder The Independent. Birol trekker denne konklusjonen etter at IEA har gjennomført en analyse av mer enn 800 oljefelter verden over, som omfatter tre firedeler av de kjente reservene.

image028

Norge passerte sin lokale oljetopp for fkere år siden. (Kilde)

Analysen viser at fallet i produksjonen i eksisterende oljefelter er på 6,7 % per år for tiden, mens IEA (som er kjent for å være optimistisk på oljeindustriens vegne) anslo fallet til å vøære 3,7 % årlig så sent som i 2007. Resultatet av dette funnet vil bli at vi når den globale oljetoppen i løpet av et tiår, det vil si langt raskere enn mange regjeringer har regnet med.

Tidligere har man anslått at vi trenger å finne fire nye produsenter av Saudi-Arabias størrelse for å dekke etterspørselen frem mot 2030, nå er dette tallet økt til seks. I nær fremtid vil det kunne få to svært merkbare konsekvenser: en kraftig økning i oljeprisen når verdensøkonomien etterhvert tar seg opp, og en konsentrasjon av økonomisk makt i Midtøsten, der flertallet av oljefeltene som ennå ikke har nådd sin lokale oljetopp, befinner seg.

Disse oljetallene kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for den globale økonomien. Som Dr. Birol sier det til The Independent:

“It will have an impact on the economy, definitely, especially if we see this tightness in the markets in the next few years. It will be especially important because the global economy will still be very fragile, very vulnerable. Many people think there will be a recovery in a few years’ time but it will be a slow recovery and a fragile recovery and we will have the risk that the recovery will be strangled with higher oil prices.”

USAs energidepartement: Farvel til billig olje

Informasjonsavdelingen til det amerikanske energidepartementet, EIA, har sluppet sin årlige sommerrapport, melder Michael Klare i Salon.com. EIA International Energy Outlook 2009 forsøker å analysere verdens energimarked frem mot 2030. Rapporten er et oppkomme av tall og tabeller, men det mest interessant er kanskje grafen nedenfor. Den viser oljeprisen i 2007-dollar, slik den blir anslått i årets rappport, sammenlignet med fjorårets (i rødt).

oljeprs

Den enkleste forklaringen på den slående forskjellen – 2030-prisen settes nesten dobbelt så høy i årets rapport – er at departementet har fått ny politisk ledelse siden 2008-rapporten. Men Michael Klare påpeker at det ligger solide tall bak begrunnelsen. Det viktigste: anslaget for fremtidig produksjon av konvensjonell olje (den typen vi henter opp av underjordiske og undersjøiske reservoarer, som i Saudi-Arabia og Norge) er kraftig redusert.

Så sent som i 2007-rapporten antok man at det ville være mulig å produsere 107 millioner fat med konvensjonell olje daglig i 2030, mot 81,5 millioner fat i 2006. Nå er anslaget kuttet med 14 millioner fat, til 93 millioner per dag. Rapporten antar at produksjonen av ukonvensjonell olje (som bl.a. produseres av tjæresand og oljeskifer) vil øke kraftig, men ikke på langt nær nok til å dekke opp for reduksjonen i lett tilgjengelig olje. Resultat: økende problemer med å dekke etterspørselen vil drive prisene i været i tiårene fremover.

Men selv om oljeprisen stiger, blir den neppe katastrofalt høy ifølge EIA. For samtidig med at produksjonstallene er nedjustert er også anslagene for forventet etterspørsel i fremtiden kraftig redusert i de senere årenes rapporter, fra 119 millioner fat i 2025 til 101 millioner fat. I årets rapport er det derfor et samsvar mellom tilbud og etterspørsel i 2030, noe som burde gjøre oljeprisen håndterbar. Man finner tilsvarende tall i det internasjonale energibyrået IEAs siste energirapport, forøvrig – der antas det en etterspørsel på 105 millioner fat per dag i 2030.

Hovedproblemet med dette regnestykket er ifølge Klare at man ikke har tatt hensyn til hvor høy den økonomiske veksten i Kina og India kan bli de neste tiårene. Midt i en krise som har ført til tosifrede fall i økonomien til en lang rekke land i det rike nord, opplever Kina og India økonomisk vekst. Mye tyder på at denne veksten vil øke på mot slutten av dette året og i begynnelsen av neste, hvilket innebærer at disse landenes oljetørst kan vokse raskere enn projeksjonene det kommende tiåret.

Energirapporten har i en årrekke spådd at Kina vil overta USAs rolle som verdens ledende energikonsument, men årstallet for når det skjer flyttes stadig nærmere vår tid: i 2006 antok man at Kina ville overta ledertrøya mellom 2026 og 2030, i 2007 var det nedjustert til 2021-2024, i 2008 var tidsperioden 2016-2020. Og i årets rapport antas det at Kina blir nummer én før 2014 – en klar indikator på at landets innflytelse på verdens energimarked blir langt større i 2030 enn vi forestiller oss idag.

Hva betyr alt dette? Først og fremst at oljealderen ikke på noen måte er over med det første. Tvert imot: etterhvert som konvensjonelle ressurser minker og ukonvensjonelle blir viktigere, kommer den økonomiske og politiske kampen om fossile brennstoffer til å hardne, og nye aktører vil bli viktige. På produsentsiden ligger Canada, Brasil og Venezuela an til å få en ledende stilling fram mot 2030, fordi de sitter på enorme reserver av ulike typer ukonvensjonell olje.

På konsumentsiden er det verdt å merke seg at det ikke bare er Kina og India som blir viktige, det gjør utviklingland i sin alminnelighet. I 1990 sto de for 17 % av verdens energiforbruk, i 2030 antas de å stå for 41 % og dermed ligge likt med landene i det rike nord. Legger man til de betydelige miljøproblemene som vil følge om man velger å satse for fullt på ukonvensjonell olje, er det ikke vanskelig å fastslå at stikkordet for verdens energimarked de kommende tiårene er turbulens.

Passeres den globale oljetoppen nå?

The Oil Drum presenterer sin siste oversikt over verdens samlede oljeproduksjon, og konstatererer at den toppet seg i juli 2008, med produksjonstall på 74,82 millioner oljefatekvivalenter per dag. Tallet har nå falt til 71 millioner fat per dag, og forventes å falle videre fordi OPEC-landenes produksjon ikke klarer å kompensere for annet produksjonsfall. Resultat: man får en produksjonskurve som ser ut som den under, i tråd med “peak oil”-teorien som i sin tid ble foreslått av M. King Hubbert.

cclt20090516

Den viktigste årsaken til at dette er i ferd med å skje nå, er at viktige oljeprodusenter som Saudi-Arabia, Russland og Norge er i ferd med å passere eller nylig har passert sine egne lokale oljetopper. Jamfør denne opplysningen fra Wall Street Journal-bloggen Environmental Capital:

Norway, the world’s fourth biggest crude exporter, said Monday [May 11, 2009] that its oil production fell a sizeable 7% in April to 1.99 million barrels a day last month from 2.15 million barrels a day in March.

På kurven over er det et avvik fra alt som peker nedover etter 2010 – en svart strek merket IEA WEO 2008 som strekker seg opp fra oljetoppen. Det er prognosene til International Energy Agencys World Energy Outlook 2008, som antar at man frem mot 2030 vil finne oljefelter som vil tilføre produksjonskapasitet tilsvarende fire ganger Saudi-Arabias produksjon – en konklusjon mange bestrider.

Dersom oljetoppen er i ferd med å passeres i disse dager, skjer det bemerkelsesverdig stille – vi snakker tross alt om en begivenhet som innvarsler begynnelsen til slutten for oljealderen slik vi har kjent den gjennom hele vår levetid. Men så er også verden inne i en dyp økonomisk krise som demper etterspørselen etter olje. De lave oljeprisene som følger av det, fører til kraftig reduserte investeringer i nye oljefelt.

Alt dette tilsammen vil ifølge IEA føre til at vi kan få en kraftig økning i oljeprisene når økonomien tar seg opp igjen – kanskje så tidlig som i 2012. Om oljeprisen igjen passerer hundredollarsmerket er det gode nyheter for tilhengerne av oljesand, som er ulønnsomt med dagens metoder hvis oljeprisen er under 60 dollar fatet. Men det er også en sårt tiltrengt god nyhet for biobrenselprodusentene som har slitt tungt det siste året.

En oljetørst verden trenger 4 x Saudi-Arabia før 2030

The Oil Drum har en interessant posting om tilgangen til fossile brennstoffer i fremtiden, basert på innlegg som ble holdt på en nylig avholdt oljekonferanse i Sveits. Bloggforfatter Francois Cellier tar utgangspunkt i figuren nedenfor, som ble publisert i International Energy Agencys 2008 World Energy Outlook. Figuren oppsummerer IEA-beregninger som tyder på at etterspørselen etter fossile brennstoffer vil fortsette å vokse fram mot 2030, fra rundt 86 millioner fat oljeekvivalenter per dag i 2009 til rundt 105 millioner fat per dag i 2030.

iea

Som figuren viser, står olje fra dagens kjente oljefelt for den overveldende majoriteten av produksjonen, med flytende naturgass som en god nummer to. IEA antar også at vi er svært nær oljetoppen for de utbygde feltene, noe som viser seg ved at det blå feltet begynner å krympe etter 2010. Ikke overraskende regner IEA med at olje fra “ukonvensjonelle kilder” som tjæresand og oljeskifer vil spille en mye større rolle i fremtidens fossile marked, etterhvert som produksjonen blir mer effektiv og prisen på konvensjonell olje stiger.

Francois Cellier er imidlertid mest opptatt av det lyseblå og røde segmentet på figuren, som står for oljefelt som ennå ikke er utviklet, og felt som ennå ikke er oppdaget. Hans poeng er at IEA gjør noen ganske bastante antagelser for å få regnestykket for 2030 til å gå opp. For det første antar man at kjente og uutviklede felt kommer i produksjon relativt snart, selv om den økonomiske krisen påvirker investeringer i energisektoren.

Mer interessant er det at IEA regner med store funn i tiårene framover, røft regnet rundt fire ganger så store forekomster som i dagens Saudi-Arabia. Og ifølge Cellier er det simpelthen ikke særlig realistisk at man vil klare å finne så mange lett utnyttbare felt før 2030. At oljen finnes er det ingen tvil om, spørsmålet er på om man klarer å finne og utvikle reservene man tror er der, fort nok.

Ja, for de samlede reservene av fossile brennstoffer er fremdeles enorme. Ifølge IEA ligger det 3,5 billioner fat med uutnyttet olje i bakken (US Geological Survey har anslått tre billioner fat), men inkluderes de ukonvensjonelle kildene og all brukbar naturgass blir de samlede reservene på 9 billioner fat. Med et årsforbruk på rundt 30 milliarder fat idag kan man altså fakturere inn en kraftig økning og komme til at oljealderen vil vare i to hundre til.

Men regnestykket ville altså bli feil. For at verdensøkonomien skal være oljesmurt må man kunne levere mye olje til en konkurransedyktig pris. Eller om man vil: Det er ikke størrelsen på tanken som er problemet, men åpningen på kranen.