Arkiv for Olje

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  […] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.

Share/Bookmark

Problemet med litium

At Tesla Motors nå går med overskudd er interessante nyheter, selv om grunntallene er temmelig neglisjerbare i bilbransjesammenheng (1 million dollar i profitt på 20 millioner dollar i omsetning i juli måned). Elbilen Tesla er fremdeles et luksusprodukt, men mange knytter store forhåpninger til sedanmodellen Tesla S, som etter planen skal settes i produksjon i midten av 2011.

800px-teslamodelssedan

Prototyp av Tesla Model S. Kilde: Wikimedia

Men for meg blir Tesla først og fremst et eksempel på problemet med skalerbarhet. Dersom denne teknisk elegante og (forholdsvis) rene teknologien skal kunne påvirke utviklingen vesentlig, må den kunne erstatte en stor andel av de mer enn 700 millioner fossildrevne bilene som er på veiene idag, og i tillegg dekke den forventede etterspørselen etter biler i årene som kommer – kanskje en fordobling før 2030.

Å produsere elektrisitet er i denne sammenhengen det minste problemet, tett fulgt av behovet for å bygge ut el-infrastrukturen for å håndtere et kraftig økt behov for lading. Kjerneproblemet er batteriene. Tesla oppnår langt større rekkevidde enn andre elbilfabrikanter fordi selskapet utstyrer biler med store og dyre litium-ion-batterier. Denne batteritypen er svært populær i forbrukerelektronikk som bærbare PCer og mobiltelefoner, med god grunn: li-ion leverer mye energi i forhold til vekten, lades raskt opp og mister lite strøm når den ikke er tilkoblet ladekilden. Så langt, så bra.

Men som navnet antyder, baserer batteritypen seg på metallet litium, og det er her problemet oppstår. Litium er en begrenset ressurs: den samlede mengden på Jorda som kan teoretisk sett kan utvinnes lønnsomt anslås til mellom 11 millioner og 28 millioner tonn. Det høres kanskje mye ut, men det samme gjelder for litium som for olje: det er ikke den anslåtte størrelsen på tanken som er viktig, men kapasiteten til kranen. Og dagens produksjonstakt er altfor lav til å håndtere til å håndtere den forventede etterspørselen fra elektriske kjøretøy.

Ifølge rapporten The Trouble with Lithium (PDF) er verdens samlede produksjonskapasitet idag stor nok til å konvertere 10 % av de 60-70 millioner bensinbiler som produseres årlig til plugginhybrider (det vil si biler med batterier som gir en rekkevidde på noen få mil). Hvis Bolivia og Kina (et annet litium-land med potensiale) får sving på produksjonen sin, er man likevel begrenset av tilgjengeligheten av metallet: å utstyre 700 millioner biler med et moderat litiumbasert batteri vil kreve 25 % av Jordas samlede ressurser. Om alle biler på Jorda idag hadde de store batteriene som Tesla bruker, ville vi kunne gå tom for litium.

En overgang til litium har også politiske konsekvenser. 80 % av de kjente reservene er i Sør-Amerika. Verdens største potensielle litiumkilde er saltsjøen Salar de Uyuni i Bolivia, som ligger mer enn 3600 meter oppe i Andesfjellene, og som foreløpig ikke er utnyttet fordi den bolivianske regjeringen vil la et statlig selskap ha kontrollen over en viktig strategisk ressurs.

Selv om litium har den store fordelen at det kan resirkuleres, er likhetstrekkene med olje (begrensede reserver konsentrert i et politisk turbulent område) mange nok til at man må stille seg spørsmålet: er verden tjent med å bli like avhengig av velviljen til Evo Morales og hans etterfølgere, som den nå er av huset  Saud? Og risikerer man ikke at knapphet på litium vil gjøre batteridrevne biler så dyre at de blir uoppnåelige for det store flertallet av fremtidige bilister i land som India og Kina?

Det forskes på en rekke alternativer til litium-ion, som nanobatterier, superkondensatorer og litium-luft-teknologi. Men felles for alle er at det kreves år med forskning før de eventuelt kan lanseres på markedet i stor skala. I så måte er batteriteknologi et av de beste eksemplene vi har på innovasjon som hemmes av beinharde fysiske realiter (romraketten er et annet, forøvrig). Å finne en fullgod erstatning for oljen blir ikke lett, og definitivt ikke billig for forbrukerne. Det meste av menneskenes historie har energi vært omstendelig og kostbart å få tak i. Oljealderen kan i fremtiden bli sett på som et kortvarig unntak fra den regelen.

IEA: Oljen tar slutt mye raskere enn tidligere trodd

Ifølge sjefsøkonom Fatih Birol i International Energy Agency (IEA) er verdens kjente oljereserver iferd med å tømmes nesten dobbelt så fort som tidligere antatt, melder The Independent. Birol trekker denne konklusjonen etter at IEA har gjennomført en analyse av mer enn 800 oljefelter verden over, som omfatter tre firedeler av de kjente reservene.

image028

Norge passerte sin lokale oljetopp for fkere år siden. (Kilde)

Analysen viser at fallet i produksjonen i eksisterende oljefelter er på 6,7 % per år for tiden, mens IEA (som er kjent for å være optimistisk på oljeindustriens vegne) anslo fallet til å vøære 3,7 % årlig så sent som i 2007. Resultatet av dette funnet vil bli at vi når den globale oljetoppen i løpet av et tiår, det vil si langt raskere enn mange regjeringer har regnet med.

Tidligere har man anslått at vi trenger å finne fire nye produsenter av Saudi-Arabias størrelse for å dekke etterspørselen frem mot 2030, nå er dette tallet økt til seks. I nær fremtid vil det kunne få to svært merkbare konsekvenser: en kraftig økning i oljeprisen når verdensøkonomien etterhvert tar seg opp, og en konsentrasjon av økonomisk makt i Midtøsten, der flertallet av oljefeltene som ennå ikke har nådd sin lokale oljetopp, befinner seg.

Disse oljetallene kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for den globale økonomien. Som Dr. Birol sier det til The Independent:

“It will have an impact on the economy, definitely, especially if we see this tightness in the markets in the next few years. It will be especially important because the global economy will still be very fragile, very vulnerable. Many people think there will be a recovery in a few years’ time but it will be a slow recovery and a fragile recovery and we will have the risk that the recovery will be strangled with higher oil prices.”

USAs energidepartement: Farvel til billig olje

Informasjonsavdelingen til det amerikanske energidepartementet, EIA, har sluppet sin årlige sommerrapport, melder Michael Klare i Salon.com. EIA International Energy Outlook 2009 forsøker å analysere verdens energimarked frem mot 2030. Rapporten er et oppkomme av tall og tabeller, men det mest interessant er kanskje grafen nedenfor. Den viser oljeprisen i 2007-dollar, slik den blir anslått i årets rappport, sammenlignet med fjorårets (i rødt).

oljeprs

Den enkleste forklaringen på den slående forskjellen – 2030-prisen settes nesten dobbelt så høy i årets rapport – er at departementet har fått ny politisk ledelse siden 2008-rapporten. Men Michael Klare påpeker at det ligger solide tall bak begrunnelsen. Det viktigste: anslaget for fremtidig produksjon av konvensjonell olje (den typen vi henter opp av underjordiske og undersjøiske reservoarer, som i Saudi-Arabia og Norge) er kraftig redusert.

Så sent som i 2007-rapporten antok man at det ville være mulig å produsere 107 millioner fat med konvensjonell olje daglig i 2030, mot 81,5 millioner fat i 2006. Nå er anslaget kuttet med 14 millioner fat, til 93 millioner per dag. Rapporten antar at produksjonen av ukonvensjonell olje (som bl.a. produseres av tjæresand og oljeskifer) vil øke kraftig, men ikke på langt nær nok til å dekke opp for reduksjonen i lett tilgjengelig olje. Resultat: økende problemer med å dekke etterspørselen vil drive prisene i været i tiårene fremover.

Men selv om oljeprisen stiger, blir den neppe katastrofalt høy ifølge EIA. For samtidig med at produksjonstallene er nedjustert er også anslagene for forventet etterspørsel i fremtiden kraftig redusert i de senere årenes rapporter, fra 119 millioner fat i 2025 til 101 millioner fat. I årets rapport er det derfor et samsvar mellom tilbud og etterspørsel i 2030, noe som burde gjøre oljeprisen håndterbar. Man finner tilsvarende tall i det internasjonale energibyrået IEAs siste energirapport, forøvrig – der antas det en etterspørsel på 105 millioner fat per dag i 2030.

Hovedproblemet med dette regnestykket er ifølge Klare at man ikke har tatt hensyn til hvor høy den økonomiske veksten i Kina og India kan bli de neste tiårene. Midt i en krise som har ført til tosifrede fall i økonomien til en lang rekke land i det rike nord, opplever Kina og India økonomisk vekst. Mye tyder på at denne veksten vil øke på mot slutten av dette året og i begynnelsen av neste, hvilket innebærer at disse landenes oljetørst kan vokse raskere enn projeksjonene det kommende tiåret.

Energirapporten har i en årrekke spådd at Kina vil overta USAs rolle som verdens ledende energikonsument, men årstallet for når det skjer flyttes stadig nærmere vår tid: i 2006 antok man at Kina ville overta ledertrøya mellom 2026 og 2030, i 2007 var det nedjustert til 2021-2024, i 2008 var tidsperioden 2016-2020. Og i årets rapport antas det at Kina blir nummer én før 2014 – en klar indikator på at landets innflytelse på verdens energimarked blir langt større i 2030 enn vi forestiller oss idag.

Hva betyr alt dette? Først og fremst at oljealderen ikke på noen måte er over med det første. Tvert imot: etterhvert som konvensjonelle ressurser minker og ukonvensjonelle blir viktigere, kommer den økonomiske og politiske kampen om fossile brennstoffer til å hardne, og nye aktører vil bli viktige. På produsentsiden ligger Canada, Brasil og Venezuela an til å få en ledende stilling fram mot 2030, fordi de sitter på enorme reserver av ulike typer ukonvensjonell olje.

På konsumentsiden er det verdt å merke seg at det ikke bare er Kina og India som blir viktige, det gjør utviklingland i sin alminnelighet. I 1990 sto de for 17 % av verdens energiforbruk, i 2030 antas de å stå for 41 % og dermed ligge likt med landene i det rike nord. Legger man til de betydelige miljøproblemene som vil følge om man velger å satse for fullt på ukonvensjonell olje, er det ikke vanskelig å fastslå at stikkordet for verdens energimarked de kommende tiårene er turbulens.

Passeres den globale oljetoppen nå?

The Oil Drum presenterer sin siste oversikt over verdens samlede oljeproduksjon, og konstatererer at den toppet seg i juli 2008, med produksjonstall på 74,82 millioner oljefatekvivalenter per dag. Tallet har nå falt til 71 millioner fat per dag, og forventes å falle videre fordi OPEC-landenes produksjon ikke klarer å kompensere for annet produksjonsfall. Resultat: man får en produksjonskurve som ser ut som den under, i tråd med “peak oil”-teorien som i sin tid ble foreslått av M. King Hubbert.

cclt20090516

Den viktigste årsaken til at dette er i ferd med å skje nå, er at viktige oljeprodusenter som Saudi-Arabia, Russland og Norge er i ferd med å passere eller nylig har passert sine egne lokale oljetopper. Jamfør denne opplysningen fra Wall Street Journal-bloggen Environmental Capital:

Norway, the world’s fourth biggest crude exporter, said Monday [May 11, 2009] that its oil production fell a sizeable 7% in April to 1.99 million barrels a day last month from 2.15 million barrels a day in March.

På kurven over er det et avvik fra alt som peker nedover etter 2010 – en svart strek merket IEA WEO 2008 som strekker seg opp fra oljetoppen. Det er prognosene til International Energy Agencys World Energy Outlook 2008, som antar at man frem mot 2030 vil finne oljefelter som vil tilføre produksjonskapasitet tilsvarende fire ganger Saudi-Arabias produksjon – en konklusjon mange bestrider.

Dersom oljetoppen er i ferd med å passeres i disse dager, skjer det bemerkelsesverdig stille – vi snakker tross alt om en begivenhet som innvarsler begynnelsen til slutten for oljealderen slik vi har kjent den gjennom hele vår levetid. Men så er også verden inne i en dyp økonomisk krise som demper etterspørselen etter olje. De lave oljeprisene som følger av det, fører til kraftig reduserte investeringer i nye oljefelt.

Alt dette tilsammen vil ifølge IEA føre til at vi kan få en kraftig økning i oljeprisene når økonomien tar seg opp igjen – kanskje så tidlig som i 2012. Om oljeprisen igjen passerer hundredollarsmerket er det gode nyheter for tilhengerne av oljesand, som er ulønnsomt med dagens metoder hvis oljeprisen er under 60 dollar fatet. Men det er også en sårt tiltrengt god nyhet for biobrenselprodusentene som har slitt tungt det siste året.

En oljetørst verden trenger 4 x Saudi-Arabia før 2030

The Oil Drum har en interessant posting om tilgangen til fossile brennstoffer i fremtiden, basert på innlegg som ble holdt på en nylig avholdt oljekonferanse i Sveits. Bloggforfatter Francois Cellier tar utgangspunkt i figuren nedenfor, som ble publisert i International Energy Agencys 2008 World Energy Outlook. Figuren oppsummerer IEA-beregninger som tyder på at etterspørselen etter fossile brennstoffer vil fortsette å vokse fram mot 2030, fra rundt 86 millioner fat oljeekvivalenter per dag i 2009 til rundt 105 millioner fat per dag i 2030.

iea

Som figuren viser, står olje fra dagens kjente oljefelt for den overveldende majoriteten av produksjonen, med flytende naturgass som en god nummer to. IEA antar også at vi er svært nær oljetoppen for de utbygde feltene, noe som viser seg ved at det blå feltet begynner å krympe etter 2010. Ikke overraskende regner IEA med at olje fra “ukonvensjonelle kilder” som tjæresand og oljeskifer vil spille en mye større rolle i fremtidens fossile marked, etterhvert som produksjonen blir mer effektiv og prisen på konvensjonell olje stiger.

Francois Cellier er imidlertid mest opptatt av det lyseblå og røde segmentet på figuren, som står for oljefelt som ennå ikke er utviklet, og felt som ennå ikke er oppdaget. Hans poeng er at IEA gjør noen ganske bastante antagelser for å få regnestykket for 2030 til å gå opp. For det første antar man at kjente og uutviklede felt kommer i produksjon relativt snart, selv om den økonomiske krisen påvirker investeringer i energisektoren.

Mer interessant er det at IEA regner med store funn i tiårene framover, røft regnet rundt fire ganger så store forekomster som i dagens Saudi-Arabia. Og ifølge Cellier er det simpelthen ikke særlig realistisk at man vil klare å finne så mange lett utnyttbare felt før 2030. At oljen finnes er det ingen tvil om, spørsmålet er på om man klarer å finne og utvikle reservene man tror er der, fort nok.

Ja, for de samlede reservene av fossile brennstoffer er fremdeles enorme. Ifølge IEA ligger det 3,5 billioner fat med uutnyttet olje i bakken (US Geological Survey har anslått tre billioner fat), men inkluderes de ukonvensjonelle kildene og all brukbar naturgass blir de samlede reservene på 9 billioner fat. Med et årsforbruk på rundt 30 milliarder fat idag kan man altså fakturere inn en kraftig økning og komme til at oljealderen vil vare i to hundre til.

Men regnestykket ville altså bli feil. For at verdensøkonomien skal være oljesmurt må man kunne levere mye olje til en konkurransedyktig pris. Eller om man vil: Det er ikke størrelsen på tanken som er problemet, men åpningen på kranen.

George Monbiot snakker med IEA om oljetoppen

Guardian-journalisten George Monbiot har et interessant intervju med Fatih Birol, sjefsøkonom i International Energy Agency (IEA), som nylig revurderte sine prognoser for fremtidens oljetilgang og oljepris. Fra å gå ut fra en nedgang i produksjonen fra kjente oljefelt på 3,7 % i 2007, sier årets rapport at fallet i produksjonen fremover vil være på 6,7 % per år. Mot denne bakgrunnen er det ikke overraskende at IEA for første gang ser ut til å anta at oljeproduksjonen vil passere toppnivået i ikke altfor fjern fremtid.

Birol mer enn antyder 2020 som et mulig år for “oljetoppen”, etter hvilket IEA antar at ukonvensjonelle oljekilder som kanadisk tjæresand vil dekke gapet mellom tilbud og etterspørsel. Monbiot knytter Birols uttalelser opp mot Hirsch-rapporten, som i 2005 konkluderte med at oljetoppen var uunngåelig, og at forandringene som følge av dette sannsynligvis ville bli abrupte om man ikke omstiller seg i tide. Hirsch-rapporten antyder et tidsrom på 20 år som rimelig for å rekke å omstille seg uten for store konsekvenser, og satt opp mot Birols uttalelser kan det tyde på at det begynner å haste.

Hvilke hindringer står i veien for biobrensel?

I en tid da oljeprisen har kollapset fullstendig, er det vanskelig å tro på at vi kan står overfor en brennstoffkrise. Men som International Energy Agency påpeker i sin årlige World Energy Outlook Report, kommer etterspørselen etter olje til å øke kraftig mot 2030, fra dagens 85 millioner fat per dag til rundt 106 millioner fat. Her har man tatt høyde for den økonomiske krisen, som for øyeblikket demper etterspørselen etter fossile brennstoffer, og innføring av mer energieffektive kjøretøy.

Miljøgevinsten av å gå over til hybridbiler vil bli mindre enn vi skulle ønske, fordi antall biler på kloden vil øke fra dagens 650 millioner til 1,4 milliarder. IEA antar at oljeproduksjonen holder seg konstant (det vil si at oljetoppen ikke vil være nådd), og at produksjonen fra ukonvensjonelle oljekilder (naturgass, tjæresand, oljeskifer) øker nok til å dekke etterspørselen. Det innebærer at 80 % av verdens energibehov i 2030 vil dekkes av fossile energikilder, eller samme andel som idag.

Konsekvensene av dette scenariet, der det gjøres lite for å begrense utslippene av drivhusgasser, er at jordas atmosfære i 2100 vil inneholde 1000 deler per million (ppm) av CO2. Da har man forlengst passert 560 ppm, som den ledende klimaforskeren James Hansen regner som et farlig “vippepunkt” for varige og katastrofale klimaendringer. Verden vil være inne i en klimafase fase hvor gjennomsnittstemperturen på Jorda kan øke opptil 6 grader Celsius.

Konklusjonen virker åpenbar: vi bør snarest mulig fase inn alternativer til olje. Biobrensel framstår idag som den mest fornuftige løsningen. Plantebasert biodiesel eller bioetanol har langt høyere energitetthet enn dagens beste batterier, og er mye enklere ha med å gjøre enn hydrogen, som krever at man bygger ut en helt ny infrastruktur for energitransport. Men biobrenselets rotproblem (bokstavelig talt) er den lave energieffektiviteten på produksjonssiden.

Prairie by Abu.

Præriegress (cc-bilde via Flickr)

Det er fotosyntesen som er hovedproblemet. Konverteringen av vann og CO2 til sukkerstoffer i plantenes blader er så lite effektiv at bare rundt 1 % av solenergien som når ned til bakken blir konvertert til brensel. Til sammenligning utnytter dagens solceller 15-20 % av energien i solstrålene, og forskning på såkalte tredjegenerasjons solceller kan føre til en dobling av effektiviteten innen 2020.

Solceller er på sin side svært dyre, og ville – om de skulle erstatte fossile brennstoffer til transport – kreve utskifting av den globale bilparken. Derfor er det gode grunner til at man fremdeles drøfter biobrensel som alternativ. Triplepundit skriver om de 19 viktigste hindringene for at biobrensel skal bli en fullverdig erstatter for olje. Noen hovedpunkter:

  • Dyrking av biobrensel konkurrerer direkte om ressurser med matproduksjon, hvilket ikke er bra i en verden som får 70 – 80 millioner nye munner å mette hvert år.
  • For å lage én liter med bioetanol i USA, kreves det 1000 liter ferskvann.
  • Planter er avhengige av klima og jordsmonn, så ulike land vil basere seg på ulike planter. Biobrenselmarkedet vil være langt mer fragmentert enn oljeproduksjon.
  • I USA flyttes fokus nå fra maisbasert biobrensel til bioetanol produsert av cellulose fra f.eks. præriegress. Det krever flere tekniske gjennombrudd for å bli lønnsomt.
  • Man kan ikke utnytte præriegress i stor skala uten at det får konsekvenser for økosystemet. Bred satsing på cellulosebasert brensel kan i det hele tatt føre til omfattende økonomisk utnyttelse av villmarksområder som hittil har vært regnet som ulønnsomme.

Fossile brennstoffer kan kuttes ut innen 2090

New Scientist omtaler en 210-siders rapport (PDF) utført av European Renewable Energy Council (EREC) og Greenpeace, som ble sluppet på mandag. Rapporten er en av de første som forsøker å studere de fulle og langsiktige konsekvensene av å gå helt over til fornybare energikilder for å stanse utslipp av CO2. Ifølge EREC er det mulig for dekke hele verdens energibehov med fornybare kilder (sol, vind, vann, bølger, biobrensel) innen 2090.

Dette kan skje dersom man på verdensbasis investerer 14 700 milliarder dollar i energi innen 2030. Tallet høres enormt ut, men i samme skala som energinvesteringene det internasjonale energibyrået IEA forventer i samme tidsperiode – da med en langt større vektlegging av kull og kjernekraft. Det kan kanskje virke urealistisk å tro at 30 % av verdens energibehov kan dekkes av fornybar energi innen 2030 (IEA regner med 13 %), men rapportens forfattere påpeker at fornybar-sektoren omtrent doblet omsetningen fra 2006 til 2007.

Bruk Google Earth til å formidle framtidsstoff

Google Earth er et gratisprogram som lar deg fly virtuelt over hele Jorda og se på satellittbilder, kart, tredimensjonale modeller av bygninger og byer, og til og med vende blikket oppover mot himmelen. I utgangspunktet er Google Earth et fabelaktig eksempel på de mange avanserte programmene med høy pedagogisk potensiale, som solsystemsimulatoren Celestia og planetarieprogrammet Stellarium.

Men dette er bare begynnelsen. For Google Earth har også utviklet et filformat som lar brukere lage data som kan integreres i selve programmet. Formatet heter KML, en forkortelse for Keyhole Markup Language, og er det samme for Google Earth som HTML er for nettlesere. Det vil si at du legge til ny informasjon og interaktivitet i Google Earth, rett og slett ved å lage din egen KML-fil og la brukerne klikke på den.

Google Earth Gallery inneholder en rekke gode eksempler på pedagogisk bruk av KML-filer, som en grafisk gjengivelse av hva som skjer hvis havet stiger som følge av global oppvarming, en oversikt over oljeforbruket fra land til land og befolkningstettheten Jorda rundt. Google Earth har til og med en egen innebygd flysimulator (tilgjengelig via Tools-menyen), som kan gi nok en spennende innfallsvinkel til å utforske geografibaserte data.

Kilder:
– Google Earths hjemmeside: Google Earth
– Oversikt over KML-filer: Google Earth Gallery
– Noen framtidsrelevante filer: Verdens oljeforbruk, havstigning, avskoging og befolkningstetthet
– Yr.no har en KML-fil med norske værdata
– Slik lager du din egen KML-fil: KML Tutoria
– Wikipedia: Google Earth
Celestia og Stellarium

Kortnytt for uke 38

The Oil Drum: Wikipedia Megaproject Update: Et prosjekt som bruker Wikipedia til å kartlegge alle planlagte store oljeletingsprosjekter, slik at man får oversikten over mulig framtidig produksjonstakt. Foreløpig tyder de innsamlede dataene på et kraftig fall i dagsproduksjonen etter 2012-2015.

Carbon Farming Being Tested As a Way to Store CO2 in Soil: Karbonfarming handler om å dyrke jorda på en slik måte at det bindes opp mer CO2 enn normalt. US Geological Survey og UC Davis leder et prosjekt for å utnytte våtmarksområder til å lagre CO2.

Potential Alzheimer’s, Parkinson’s Cure Found In Century-old Drug: Science Daily melder at metylenblått, et stoff med et vidt bruksfelt innen medisin, kjemi og biologi, ser ut til å være et effektivt bremsemiddel på Alzheimer og andre nevrologiske lidelser.

Tata Nano Electric: Verdens billigste bensinbil kan også bli verdens billigste elektriske bil, melder EcoGeek. Den indiske produsenten samarbeider nå med et fransk firma om å utvikle et system som kombinerer batteridrift med komprimert luft.

Technology Review: Desalination Made Simpler: Forskere ved University of Texas at Austin og Virginia Polytechnic Institute har utviklet et filter som er langt mer tolerant for klor, som er en essensiell del av prosessen med å avsalte havvann. Det kan føre til billigere og enklere avsaltingsverk i deler av verden som mangler fersvkann.

The Ultimate Off Grid Computer: Selskapet Aleutia utvikler en datamaskin som forbruker 8 Watt (mot 30-50 W for en bærbar, og 300 for en vanlig stasjonær PC), som er bitte liten og tolerant for støv, varme og røff behandling. Maskinen er svært billig, og kjører selvsagt Linux.

Økning av bensinprisen virker i USA

Det mest upopulære av alle tiltak, å heve prisen på drivstoff, er det som har best mulighet til å gi en reduksjon melder Transportøkonomisk institutt TØI):

Det må sterk lut til om man skal få til vesentlige reduksjoner i CO2-utslippene fra transportsektoren. En dobling av drivstoffprisen vil kunne gi 19 prosent mindre biltrafikk enn vi ellers ville ha, men billigere kollektivtrafikk vil bidra lite til å redusere CO2-utslippene, viser modellberegninger utført ved TØI.

Skal man tro tallene som kommer ut av USA for tiden, har TØIs analyse mye for seg. Prisøkningen på bensin i USA har ført til minkende salg av SUVer og tilsvarende vekst i salget av hybrider og mer energisnåle bensinbiler, et historisk fall i kjørelengde, økende bruk av kollektivtrafikk og sykler, og fornyet interesse for jernbane som alternativ. I et framtidsperspektiv er dette oppmuntrende, da det tyder på at vi vil være istand til å endre våre vaner ganske raskt når den virkelige oljekrisen slår til.

På sikt kan virkningen også bli bredere innovasjon: når flere transportmidler kommer i spill, vil også amerikansk forskning i større grad flytte fokuset fra å finne billige alternativer til bensin. Utfordringen for politikere som insisterer på at bensinprisen er for høy, er å finne en løsning som kombinerer lave bensinpriser med kutt i utslippene, samtidig som det fremdeles er økonomisk interessant å forske på alternativer til bensin.

Tegn i tiden

Flyselskapet jeg reiste med i India forleden måned, sendte meg nettopp følgende mail:

Fuel (ATF) price hiked by 18%
Expect big increase in fares soon
Save by booking
your future travel immediately on
www.spicejet.com

Energiscenarier for 2050

I likhet med en rekke andre store oljeselskaper (typifisert med BP som redefinerte forkortelsen til Beyond Petroleum) jobber Shell med scenarier for en verden med mindre olje. Shells scenariebyggere introduserer her begrepet TANIA – There Are No Ideal Answers – som baserer seg på at utviklingstrekkene vi ser idag er så store i skala og kompleksitet at de ikke uten videre lar seg snu. Å endre verdens energisystem i en mer bærekraftig retning tar tiår.

I Scramble-scenariet (“Hver tar sitt” er en grei norsk oversettelse) handler verdens nasjoner etter egen interesse fram mot 2050. Ideen om gjensidig avhengighet står svakt, og politikken er lite preget av forebygging. Isteden velger man å takle problemene, det være seg oljemangel eller klimasjokk, etter at de oppstår. I Scramble-verdenen er olje fra tjæresand og oljeskifer sentrale energikilder, og man er på vei mot et langsiktig CO2-nivå på godt over 550 ppm (deler per million), mot dagens 380 ppm. Tiltak for å bremse økningen i CO2 binder opp stadig større økonomiske og vitenskapelige ressurser.

Blueprints-scenariet (“Alle snakker med hverandre”) forutsetter at press fra lokalt og regionalt nivå tvinger nasjonale og globale aktører til å sette økonomisk utvikling, energisikkerhet og miljøproblemer på dagsorden. I USA gjennomfører man virkelig målsetningen om å nå europeisk drivstoff-effektivitet innen 2020. Et effektivt system for karbonkvotehandel fører til en kraftig vekst i energiproduksjon fra rene kilder, karbonfangst og energiøkonomisering. I dette scenariet bruker gjennomsnitteseuropeeren- og amerikaneren 30 % mindre energi idag, CO2-utslippene er fallende og det globale nivået er i ferd med å stabilisere seg på 550 ppm.

Felles for scenariene er at de ikke spår verdens undergang. Ei heller ser de for seg en verden helt uten olje i 2050, noe som virker rimelig med tanke på at ConocoPhilips nå planlegger å drive Ekofisk-feltet fram til 2050. Det er lett å se tegn til scramble-oppførsel idag, det være seg Russlands bruk av gass som politisk pressmiddel, “det store spillet” rundt Sentral-Asia og Midtøsten eller Kinas sterke satsing på energiutvinning i Afrika. Men samtidig finner vi stadig flere eksempler på lokal handling med et globale tilsnitt, fra amerikanske delstaters offensive satsing på miljøtiltak til C40-koalisjonen av “megabyer”.

(Via Dot Earth)

Kan oljetoppen bremse den globale oppvarmingen?

Det er arbeidshypotesen i et paper av James Hansen og Pushker A. Kharecha (PDF). Utgangspunktet er rimelig nok: i takt med at oljeproduksjonen topper seg og begynner å falle, vil en hovedkilde til CO2-utslipp også fases ut. Om man i tillegg forutsetter at det i løpet av et par tiår settes inn tiltak for å kutte utslipp fra fossile alternativer som kullkraftverk, er det mulig at CO2-nivået vil toppe seg under de 450 ppm (deler per million) som ofte regnes som et farlig vippepunkt.

Den store usikkerhetsfaktoren er hvordan vi velger å utnytte alternative fossile energikilder. Et eksempel er de store forekomstene av oljeskifer i Nord-Dakota, Montana og Canada, som ifølge optimistiske anslag kan romme olje tilsvarende 500 milliarder fat. Selv med en lav utnyttelsesgrad kan den nordamerikanske oljeskiferen levere mer olje enn det legendariske Ghawar-feltet i Saudi-Arabia. Det er ikke gitt at en framtidig verden i permanent oljekrise greier å motstå fristelsen til å forlenge oljealderen med enda noen år…

(Via Open the future)