Arkiv for Energi

Asimov om 2014: Hva kan vi lære?

De siste dagene har en artikkel i New York Times fra 1964 gjort runden på nettet. Forfatteren er den anerkjente (og ubegripelig produktive) science fiction-forfatteren Isaac Asimov  og temaet for artikkelen er fremtiden. Under tittelen “Visit to the World’s Fair of 2014″ ser Asimov for seg hvordan et besøk på en verdensutstilling i vår tid vil fortone seg. Slate overdriver når de kaller forutsigelsene for “eerily accurate”, men bevares – det skorter ikke på treffsikre observasjoner. Her er et knippe:

Gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs. Kitchen units will be devised that will prepare “automeals,” heating water and converting it to coffee; toasting bread; frying, poaching or scrambling eggs, grilling bacon, and so on. [...] I suspect, though, that even in 2014 it will still be advisable to have a small corner in the kitchen unit where the more individual meals can be prepared by hand, especially when company is coming.

Om ikke Asimovs “autokitchen” er her ennå, er det liten tvil om at mange av oss har overlatt matlagingen til maskiner, jamfør ferdigmat-eksplosjonen.

Robots will neither be common nor very good in 2014, but they will be in existence. 

Sammenlignet med de selvgående robottjenerne som befolker Asimovs romaner, er dagens støvsugerroboter, droner og Asimo-aktige prototyper verken spesielt gode eller utbredte. Men eksisterer gjør de i høyeste grad.

An experimental fusion-power plant or two will already exist in 2014. 

ITER og National Ignition Facility, med andre ord. Som fysiker-ordtaket sier: et fungerende fusjonskraftverk er alltid minst 50 år unna.

Large solar-power stations will also be in operation in a number of desert and semi-desert areas — Arizona, the Negev, Kazakhstan.

Produksjon av solenergi fra store kraftverk i solrike regioner er utvilsomt et faktum idag.

The world of 50 years hence will have shrunk further. 

Dette høres selvsagt ut i vår tid, men Asimov skrev det et par år etter Kubakrisen, da den kalde krigen gjorde visjonen av en fremtid der verden har krympet (dvs at menneskene har kommet tettere på hverandre) høyst uviss. Han tar da også forbehold for at vi ikke er gått under i et kjernefysisk ragnarokk i begynnelsen av artikkelen.

crowded highways along which long buses move on special central lanes.

Denne ideen er realisert idag og kalles Bus Rapid Transit. Alle som har sittet i kø på kollektivtransport i Oslo-området i morgenrushet bør krysse fingrene for at norske politikere også oppdager konseptet.

There is every likelihood that highways at least in the more advanced sections of the world*will have passed their peak in 2014. 

Nok et fenomen vi ikke har hørt så mye om i vår velstående lille petrostat-boble, men altså: i det rike nord forøvrig er “Peak Car” – at den årlige kjørelengden har nådd sitt toppnivå og begynner å dale – velkjent.

Much effort will be put into the designing of vehicles with “Robot-brains”*vehicles that can be set for particular destinations and that will then proceed there without interference by the slow reflexes of a human driver. 

Google-bilen er bare det mest kjente av prosjektene hvis mål er selvkjørende biler med “robot-hjerner”.

Communications will become sight-sound and you will see as well as hear the person you telephone. The screen can be used not only to see the people you call but also for studying documents and photographs and reading passages from books. 

En grei skildring av noen av nettets mange funksjoner i det daglige, dette.

However, by 2014, only unmanned ships will have landed on Mars, though a manned expedition will be in the works

Blant science fiction-forfattere på Asimovs tid var det vanlig å anta at ferder til Månen og Mars var nær forestående, så dette er en av de mer imponerende spådommene.

In 2014, there is every likelihood that the world population will be 6,500,000,000 and the population of the United States will be 350,000,000.

Jordas og USAs befolkning reelle befolkning idag avviker med under 10% fra disse tallene, så som gjetning betraktet er dette utmerket.

The 2014 fair will feature an Algae Bar at which “mock-turkey” and “pseudosteak” will be served. It won’t be bad at all (if you can dig up those premium prices), but there will be considerable psychological resistance to such an innovation.

I 2013 ble den første hamburgeren lagd av “prøverørskjøtt” produsert. Den var svært dyr, og man antar at psykologi vil være en viktig barriere mot aksept av kjøtt produsert på denne måten. Blink, mao.

Not all the world’s population will enjoy the gadgety world of the future to the full. A larger portion than today will be deprived and although they may be better off, materially, than today, they will be further behind when compared with the advanced portions of the world. They will have moved backward, relatively.

Selv om en lavere andel av klodens befolkning idag lever i absolutt fattigdom og vi har sett enorme fremskritt innen utdanning og helse, kan man argumentere for at velstående land har økt gapet til de fattigste. Velstandsgapet gjelder ikke bare mellom nord og sør, men også innad i landene i det rike nord.

Well, the earth’s population is now about 3,000,000,000 and is doubling every 40 years. If this rate of doubling goes unchecked, then a World-Manhattan is coming in just 500 years. All earth will be a single choked Manhattan by A.D. 2450 and society will collapse long before that!

Det var sant da, og det er like sant nå. Den gode nyheten er at befolkningseksplosjonen i vår tid er i ferd med å dabbe av. Sannsynligvis vil vi aldri oppleve at dagens folketall på Jorda, som altså er i overkant av 7 milliarder, fordobles.

There are only two general ways of preventing this: (1) raise the death rate; (2) lower the birth rate. Undoubtedly, the world of A.D. 2014 will have agreed on the latter method. Indeed, the increasing use of mechanical devices to replace failing hearts and kidneys, and repair stiffening arteries and breaking nerves will have cut the death rate still further and have lifted the life expectancy in some parts of the world to age 85.

Nok en fulltreffer fra den gode doktoren. Siden Asimov skrev dette har verden opplevd et dramatisk fall i kvinners fruktbarhet, fra rundt 5 barn per kvinne til 2,5 i globalt snitt idag. Vi har definitivt valgt alternativ 2, som han skriver. Og joda, medisinske fremskritt har ganske riktig økt gjennomsnittlig levealder i noen deler av verden til nærmere 85 år.

The world of A.D. 2014 will have few routine jobs that cannot be done better by some machine than by any human being. Mankind will therefore have become largely a race of machine tenders.

Nei, vi er ikke helt der ennå. Men skal man tro forfatterne av “Race Against the Machine” (og jeg gjør det i stor grad) er det mest et spørsmål om tid.

Selvsagt bommer Asimov også på mye, som rimelig kan være når man spekulerer om verden femti år inn i fremtiden. Feilene han gjør er ganske typiske, og dermed også lærerike. Her er de viktigste:

Opphengthet i yndlingsteknologier
Er du som jeg nerd, har du antagelig noen teknologier som idag er lite utviklet, og som du håper og tror blir vanlige i fremtiden. Jeg er for eksempel fascinert av luftskip, og er skuffet over at ingen ennå har klart å gi zeppelinerne en ny vår. Jeg har også en kullsviertro på nevroteknologi, koblingen mellom menneske og maskin. Om dette i det hele tatt er fysisk mulig er høyst uvisst, men jeg skriver stadig om det okke som.

I New York Times-artikkelen skriver Asimov om hvordan vegger og tak i fremtidens hus vil lyse av seg selv, med farger som kan velges med et tastetrykk. Denne teknologien dukker også opp i romanene hans, i likhet med rullefortau som bytransportmiddel og de obligatoriske svevende kjøretøyene.

Dyptliggende personlige motiver eller drifter
Når Asimov skriver at “the surface [...] argue, will be given over to large-scale agriculture, grazing and parklands, with less space wasted on actual human occupancy” motsier han egentlig befolkningstallene han presenterer senere i artikkelen. Ja, for selv om han ser for seg en fordobling av verdens og USAs innbyggertall, må Asimov vite at dette ikke på noen måẗe er mange nok til å tvinge folk under jorden.

Nå var det også slik at forfatteren Asimov var fascinert av ideen om underjordiske byer. Tydeligst kommer det frem i romanen “The Caves of Steel”, der tittelens stålhuler henviser til en fremtidig underjordisk megaby. I en av sine selvbiografier skriver Asimov at han alltid har likt ideen om å oppholde seg i trange avlukker under bakken, og nevner et barndomsminne av en avisselger på T-banen i New York som eksempel på det.

At svært mange mennesker ville oppleve en slik boform som fysisk ubehagelig ser rett og slett ikke ut til å falle ham inn. En personlig preferanse med dype røtter kommer her i veien for et bedre bilde av fremtidens boliger.

Determinisme
At det ene naturnødvendig følger av det andre er et svært utbredt tankesett, og det har en sterk tendens til å prege vårt syn på fremtiden. For eksempel blir det ofte tatt for gitt at befolkningsvekst og migrasjon med nødvendighet fører til et høyere konfliktnivå, til tross for forskningen som tyder på det motsatte. Asimov er ikke bedre enn undertegnede eller andre fremtidstenkere på dette området. Derfor går han f.eks. ut fra at

all the high-school students will be taught the fundamentals of computer technology will become proficient in binary arithmetic and will be trained to perfection in the use of the computer languages that will have developed out of those like the contemporary “Fortran” (from “formula translation”)

Et mer alvorlig eksempel følger rett etter:

Even so, mankind will suffer badly from the disease of boredom, a disease spreading more widely each year and growing in intensity. This will have serious mental, emotional and sociological consequences, and I dare say that psychiatry will be far and away the most important medical specialty in 2014. The lucky few who can be involved in creative work of any sort will be the true elite of mankind, for they alone will do more than serve a machine.

Her antar Asimov for det første at økt automatisering naturnødvendig leder til kjedsomhet, og for det andre at det ikke vil komme en motreaksjon mot den økte kjedsomheten. Han tegner et bilde av en verden der folk bare passivt godtar at slik er det, mens erfaringen gang på gang viser at vi reagerer og tilpasser oss slike situasjoner. Kjedsomheten bekjemper vi f.eks. med et batteri av elektroniske dingser som Asimov var helt ute av stand til å se for seg.

Manglende konsekvenstenkning 
Noen av de mest interessante uttalelsene i Asimov-artikkelen er av det litt mer generelle slaget, som “gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs”. De er på sett og vis søylene i fremtidsvisjonen, som man så kan bygge mer spesifikke tanker på. Noen ganger klarer forfatteren å følge dette prinsippet, andre ganger svikter det. Som når han skriver “the world of 50 years hence will have shrunk further”.

Som nevnt over var dette ingen selvsagt tanke i 1964, men det er en tanke med store, store konsekvenser. Her foregriper Asimov i praksis vår globaliserte, “flate” verden, der en kombinasjon av teknologiske og sosiale endringer har skapt en situasjon hvor mennesker, penger og ideer er i friere flyt enn noensinne.

Isaac Asimov var selv en av talløse innvandrere til USA i forrige århundre og bodde det meste av sitt liv i New York, selveste smeltedigelen i innvandrernasjonen. Det ga ham et utmerket utgangspunkt for forutse noen åpenbare konsekvenser av en krympet verden (åpenbare fordi de allerede preget hans virkelighet), fra sterkt endrede matvaner og nye kulturimpulser til at innvandringsdebatten blir mer dominerende i samfunnet.

At Asimov i liten grad gjør det i denne artikkelen (og forsåvidt heller ikke gjør det i sine romaner i utstrakt grad) er ikke hans feil alene. Det er en svakhet vi alle har, og som gjør arbeidet med fremtidstenkning betydelig mindre fruktbart enn det kunne være. Jeg snakker av erfaring.

Share/Bookmark

Meningløst (men artig) miljøvern: SolarFocus Kindle-omslag med solceller

Jeg er fremdeles en svært fornøyd bruker av billig-Kindlen jeg kjøpte forleden, men ønsket meg et ordentlig læromslag med innebygd leselys. Det finnes endel av dem på markedet, men mitt blikk falt på et produsert av taiwanesiske SolarFocus. Dette omslaget kommer med leselys, et 1500 mAh ekstrabatteri pluss solceller integrert i omslaget. Konseptet er enkelt nok: når din Kindle er festet i omslaget, tredobles tiden mellom hver lading takket være ekstrabatteriet, og er det mye sol trenger du ikke lade i det hele tatt.

Som tenkt, så gjort: som bildet over viser har min Kindle fått et nytt omslag. Men nå har også ettertanken meldt seg. For vel er SolarFocus kult, men er det nyttig? Hvor mye energi sparer jeg egentlig, og hva blir det i kroner og øre? Jeg tok utgangspunkt i idealtilfellet at Kindlen min fra nå av lades med sollys og innendørs lys (vilt optmistisk, men det gjør regnestykket enklere). Deretter antar jeg at fullading av Kindle bruker like mye energi som fullading av en mobil, det vil si rundt 0,005 kWh.

Ifølge Fjordkraft er strømprisen i mitt område 35 øre/kWh akkurat nå, men det sier lite om snittprisen i løpet av et år. Istedet bruker jeg SSBs tall for strømprisen i 2011, som ligger rundt 1 krone per kWh. Da koster én Kindle-lading rundt en halv øre (det er ikke lading av dingser som tynger husholdningsbudsjettet, akkurat). Jeg bruker min Kindle mer enn de fleste, tar litt i og sier at jeg lader ukentlig. Da blir min årlige Kindle-strømregning på drøyt 25 øre (sic).

SolarFocus slurper noen kjærkomne norske vintersolstråler

Før regningen for tollbehandling er betalt koster SolarFocus 550 kroner. For den nette summen kunne jeg lade min Kindle med strøm fra nettet til godt etter år 4000 med dagens elpriser. Eller mer realistisk: for at det skal lønne seg å bruke SolarFocus i løpet av en antatt levetid på fire år, må strømprisen holde seg 500-600 ganger høyere enn idag. Konklusjon: fra et økonomisk perspektiv gir det absolutt ingen mening å drive en Kindle på denne måten fra Norge.

Det beste jeg kan håpe på, er at solcellene gir meg superlang batterilevetid om jeg skulle besøke et land med mye sol og upålitelig strømforsyning (skal en tur til Kenya til høsten, som riktignok har masse sol – men også greie forhold for lading av dingser såvidt jeg kan huske). Når alt dette er sagt skal det sies til SolarFocus’ fordel at det beskytter den skjøre Kindle-skjermen godt, at det integrerte leselyset er det beste jeg har vært borti og at den kraftige formfaktoren gjør Kindlen lettere å finne.

Talskatten Linus er underveldet

OK, så er det én begrunnelse til. I mine forelesninger om fremtiden kommer jeg ofte inn på morgendagens energiforsyning. SolarFocus tjener som et utmerket eksempel på hvordan vi ikke kan redde Jordas miljø med alternative energikilder. Som “talking point” er den altså vel verdt sine 550 (pluss toll og grums) for meg. Men neppe for så mange andre, vil jeg tro. De bør nok heller kjøpe standardomslaget med lys, som koster $20 mindre…

Gunnar Knudsens forbløffende forutsigelse

Gunnar Knudsen (1848-1928)

I Teknisk Ukeblad (TU) nr. 20/2011 finner man på side 87 en forbløffende sak om et foredrag den legendariske Venstre-statsministeren Gunnar Knudsen holdt for Polyteknisk Forening for hundre år siden. Knudsen var på det tidspunktet “between jobs” – han var statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920 – og foreleste over temaet “Vassdragsreguleringsloven”. I løpet av foredraget argumenterer Knudsen for statlig ekspropriasjonsrett og hjemfallsretten ved å fremsette følgende spådom:

Kravet paa elektricitet vil stige voldsomt. Om 80 aar – vort lands folkemengde er vel da fordoblet og mer end det – vil utviklingen maaske medføre, at vi bruker 1 hestekraft pr. individ, altså 4,5 million aarlig bare til husbehov. Hertil kommer industrien.

Teknisk Ukeblad har sett på tallene, og fastslår at Knudsen treffer forbløffende bra. I 1991 (altså 80 år etter Knudsens spådom) var Norges folketall 4,275 millioner. Ikke nok med det: regner man om en hestekraft (som altså tilsvarer 745,7 W) per person til samlet årsforbruk av elektrisitet, blir svaret 29,3 TWh. Ifølge TU var det virkelige forbruket til alle husholdninger i 1991 30 TWh. Knudsen “bommer” altså med henholdsvis 5% og 2,4%, noe som i enhver sammenheng er imponerende treffsikkert.

Men er det bare flaks, og kunne man gjøre noe tilsvarende idag? Knudsen var ingeniør av utdannelse, og kjente derfor godt til begrepet ekstrapolering. I praksis er det ekstrapoleringer Knudsen foretar i sitt foredrag: han tar to viktige trender (befolkningsutvikling og energiforbruk) og viderefører den inn i fremtiden. Å gå ut fra at kurvene ville fortsette å peke oppover var en meget rimelig antakelse i 1911: takket være den industrielle revolusjon var Norge, i likhet med resten av Europa og USA, midt inne i den nesten uavbrutte oppturen som har ført fram til dagens velstandssamfunn.

Graden av treffsikkerhet er derimot mest et spørsmål om flaks. Gunnar Knudsen kunne ikke vite at det mellom hans foredrag og året 1991 blant annet kom til å ligge en dødelig global epidemi (spanskesyken) og to verdenskriger. Norge slapp relativt lett unna disse svarte svanene i historien, men det er ikke vanskelig å se for seg scenarier der annen verdenskrig kunne ha fått en langt mer negativ virkning på folketallet og infrastrukturen i Norge enn hva tilfellet ble (Wehrmacht kunne ha valgt å kjempe til siste mann i 1945, eller vi kunne ha falt inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, for å nevne to eksempler).

Til det andre spørsmålet: selv om dagens statsminister ikke helt tror på fremtidstenkning, baserer moderne politikk og samfunnsdebatt seg i stor grad på ekstrapoleringer av ulike slag. Om Gunnar Knudsen hadde holdt sitt foredrag idag, ville han antagelig ha tatt utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger. De tyder på at folketallet fortsatt vil øke sterkt fram mot 2091 (framskrivningene stopper i 2060, men vekstkurvene lar seg røft videreføre), og vil ligge et sted mellom 6 og 10 millioner mennesker (mye av veksten skyldes innvandring – jamfør samfunnsdebatten). Knudsen kunne altså ha sagt “fordobling” slik han gjorde i 1911, og hatt sine ord i behold.

Kilde: ssb.no

Et sprik på 4 millioner mennesker i 2091 kan virke stort, men er lite sammenlignet med et eventuelt anslag for fremtidens energiforbruk. Mellom oss og 2091 ligger det en lang rekke sannsynlige begivenheter som vil påvirke vårt lokale energiforbruk massivt: utfasingen av oljealderen, utvikling av nye energikilder og mer effektive transportmidler, den globale befolkningsveksten, den globale velstandsveksten og miljø- og klimaproblemene.

Men hvis Gunnar Knudsen hadde stått på Polyteknisk Forenings talerstol som representant for Venstre idag, hadde han neppe spådd en like voldsom vekst i fremtidens energiforbruk i Norge. Ikke bare fordi han ville ha representert et miljøparti, men også fordi det er statistikk som støtter en antakelse om at vi i fremtiden bruker like mye eller kanskje til og med mindre energi per husholdning enn idag. Som for eksempel rapporten Lys og varme gjennom 43 år – Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003 (PDF), som dokumenterer følgende utsagn:

Det er en nokså vanlig oppfatning at norske husholdningers energiforbruk til boligformål har vokst mye fram til i dag, og at veksten vil fortsette fremover. Historiske data viser imidlertid at både energi- og elektrisitetsforbruket har stabilisert seg de siste tiårene, etter å ha vokst relativt kraftig.

Energiforbruk er tett knyttet til velstand, og den oljedrevne velstandsveksten vi ser idag vil antagelig bare være et vakkert minne i 2091. Urbaniseringen vil sannsynligvis føre til at enda flere nordmenn bor i byer, der energiforbruk til oppvarming og transport er lavere og mulighetene for energi- og miljøtiltak i stor skala er enklere. Det finnes internasjonale tall som tyder på at en rekke velstående land nå opplever at bilkjøring har nådd et metningspunkt. Fenomenet, som kalles “peak travel”, kan ifølge forskere ikke bare forklares med den økonomiske krisen.

Alt dette er tydelige hint om at ikke alle trær vokser inn i himmelen, at ekstrapolering må ta høyde for at man over tid vil nå et platå der veksten flater ut. Men at det også kan vise seg å være grunnleggende feil, er det mest berømte Gunnar Knudsen-sitatet av alle en påminnelse om. Det stammer fra en tale om den utenrikspolitiske situasjonen som ble holdt i februar 1914, og lyder som følger: “For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

“Searching for Whitopia” og USAs brungrå konfliktlinje

Jeg har nylig fullført Searching for Whitopia av journalisten Rich Benjamin, en bok som med rette har fått mye fagnad (den er et godt eksempel på at Amazons brukeranbefalinger kan være bedre enn sitt rykte). Benjamins utgangspunkt er det demografiske fenomenet “white flight“, der hvite flytter ut av et område når en tilstrekkelig stor andel av mennesker med en annen etnisitet flytter inn.

I Norge og andre europeiske land knyttes fenomenet til immigrasjon og regnes som relativt nytt (tenk Groruddalen), men i USA fikk man de første eksemplene på dette som en reaksjon på svarte amerikaneres flytting som følge av økt velstand og høyere utdanning, langt tilbake i forrige århundre. Man har altså mye lengre erfaring med slikt i USA og kan vel også si at de ligger foran oss i utviklingen.

I så fall er tendensen de siste par tiårene krystallklar: hvite amerikanere forlater i stigende grad forstedene etterhvert som andelen amerikanere med minoritetsbakgrunn øker. Stedene de flytter til kaller Rich Benjamin for “whitopias”, det vil si mindre, etnisk homogene samfunn som rangerer høyest på listen over de mest attraktive stedene å bosette seg i USA. Forfatteren definerer det slik:

A Whitopia is whiter than the nation, its respective region, and its state. It has posted at least 6 percent population growth since 2000. The majority of that growth (often upward of 90 percent) is from white migrants. And a Whitopia has je ne sais quoi — an ineffable social charisma, a pleasant look and feel.

Rich Benjamin (som selv har bakgrunn fra Etiopia, forøvrig) flytter til hvitopi-byer som St. George, Utah, og tar seg god tid til å sette seg inn i samfunnstrukturen og snakke med folk. Han har fått ros for at han lar sine subjekter komme ordentlig til orde og sparer leseren for lettvinte poenger, også når han tar opp den ganske blatante rasismen man kan finne slike steder. Benjamin viser forståelse for at folk som har råd til det flytter fra kriminalitetsherjede forsteder rundt Los Angeles og Washington D.C., og til samfunn som på mange måter virkeliggjør den amerikanske visjonen om “Small Town America”.

Men samtidig påpeker han at det hele skjer mot et demografisk bilde i rask endring, og at fortsatt “white flight” er nødt til å få store konsekvenser for amerikansk politikk og samfunnsliv. Realiteten er at USAs etniske sammensetning vil endre seg sterkt de neste tiårene. Om dagens trend (der 44 % av amerikanere under 18 har minoritetsbakgrunn) vedvarer, vil hvite amerikanere være i mindretall i 2042. Fenomenet som av og til kalles “The Browning of America” går som en rød tråd gjennom Benjamins bok, liksom det i stadig større grad gjør det i amerikansk politikk.

For eksempel er det velkjent at John McCain var den soleklare vinneren valget i 2008 blant hvite amerikanere, i den grad at han ville ha tatt seieren om USA hadde hatt samme befolkningssammensetning som i 1980. Likeså er det en klar sammenheng mellom demografi og geografi: Obama vant valget takket være demokratenes sterke stilling i etnisk sammensatte delstater langs kystene, mens USAs “hvite sentrum” (Sarah Palins “Real America”) sluttet opp om republikanerne.

Benjamin dokumenterer godt hvordan et typisk “whitopia” ikke bare har underskudd på lyse- og mørkebrune amerikanere, men ofte er kjemisk renset for demokrater. Mønsteret videreføres i Tea Party-bevegelsen som kommer til å bli så viktig i høstens kongressvalg, jamfør denne oppsummeringen fra New York Times: “The 18 percent of Americans who identify themselves as Tea Party supporters tend to be Republican, white, male, married and older than 45.”

Nå er ikke politikk etter etniske og geografiske skillelinjer noe nytt fenomen i USA (Rich Benjamin skildrer godt hvordan republikanerne overtok kontrollen over Sørstatene, som lenge var demokratisk kjerneland), men det hele er i ferd med å få nok en dimensjon som nærmest er dømt til å skape sterke konflikter i tiårene fremover.

Innbyggerne i whitopia er nemlig ikke bare hvitere enn amerikanere flest, de er også eldre. Eldrebølgens første fase i USA blir i overveldende grad en hvit affære, mens det meste av tilveksten som sørger for at landet vil vokse til nærmere 400 millioner innbyggere i 2050, kommer fra ikke-hvite. Artikkelen The Gray And The Brown: The Generational Mismatch i The National Journal setter søkelyset på det i historisk perspektiv helt unike generasjonsgapet som er i ferd med å oppstå i USA, og konfliktene det skaper.

Et eksempel er omstridte enkeltsaker som immigrasjonsloven i Arizona, der nye og gamle amerikanere står mot hverandre. Viktigere på lang sikt er synet på hva det offentlige skal bruke penger til. Det handler for eksempel om prioritering mellom eldretjenester og skoler, som kan bli følelsesladd når skolene i fråga i stadig større grad preges av minoritetsbarn.

Rich Benjamin peker på at innbyggere i hvitopier som ønsker å nedprioritere satsing på utdanning og andre sosiale goder til minoriteter, og ikke minst illegale immigranter, paradoksalt nok underminerer grunnlaget for sine egne tjenester på sikt. Skal USA kunne hevde seg mot kommende stormakter som India og Kina i fremtiden, kommer man ikke utenom en kraftig opprustning av hele utdannelsessystemet. Som National Journal påpeker:

The Baby Boom has a tremendous stake in investing in the education of young Latinos and African-Americans so they will get good jobs and we can tax the daylights out of them to support [the Boomers'] retirement,” Klineberg, the Rice University sociologist, says. “The [racial] gap in achievement has to be narrowed if there’s any serious hope for American competitiveness in the global economy.

Det bitre og til tider paranoide tonefallet som preger deler av amerikansk politikk viser ingen tegn til å dabbe av, ei heller flyttestrømmen av hvite amerikanere bort fra storbyene og megaregionene som omgir dem. Hva dette får å si for USAs fremtid er vanskelig å si, men dersom man ikke klarer å bygge bro over de sterke demografiske interessemotsetningene risikerer landet å bli mer splittet enn det har vært siden borgerkrigstiden. I så fall ikke lyse utsikter for amerikanerne, eller alle oss som fremdeles må forholde oss til at USA er en hovedaktør på verdensscenen.

Our Future World: det australske forskningsrådet ser på fremtiden

Det australske motstykket til vårt forskningsråd, CSIRO, publiserte nylig en 26 siders rapport om fremtidstrender. Our Future World er basert på innspill fra over 40 forskere og forretningfolk, som så ble drøftet på en workshop i fjor og samlet i en PDF-fil på 26 sider. Selv om ordet “scenario” brukes i beskrivelsen, er dette i hovedsak en oppsummering av fem “megatrender” og åtte “megasjokk”. 

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

  1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
  2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
  3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
  4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
  5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

  1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
  2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
  3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
  4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
  5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
  6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
  7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
  8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.

Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.'”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  [...] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.

Simu ya Solar – populær soltelefon i Kenya

Den kenyanske teleleverandøren Safaricom tilbyr nå en mobiltelefon som kan lades opp med et innebygd solcellepanel. Kenya ligger på ekvator, og dermed kan et ganske lite panel på baksiden av telefonen levere strøm nok til å gi en taletid på 5-10 minutter per ladetime. Prisen på telefonen er satt til 3000 kenyanske shilling, som er litt i overkant av 200 kroner i skrivende stund. Det innebærer at telefonen er godt innenfor rekkevidde for millioner av kenyanere, og Safaricom har allerede solgt ut 10 000 eksemplarer av soltelefonen.

simu-ya-solar-2_rqtnt_11446

At telefonene kan spare noen shilling på strømregningen er ikke hovedargumentet for slike telefoner. Som reportasjen under påpeker, løser Simu ya Solar-telefonene (navnet betyr “soltelefon” på swahili-slang) langt på vei problemet med ustabil strømforsyning i storbyslummen og på landsbygda. I Kenya, som produserer mye av sin elektrisitet med vannkraft og som nå gjennomgår en langvarig tørke, blir denne funksjonaliteten spesielt viktig.

Simu ya Solar-telefonen er også et interessant eksempel på kommersiell utnyttelse av mikroenergi. Konseptet bak mikroenergi, som de fleste av oss har sett i form av blinkende LED-lamper på joggesko eller dynamoer på sykkel, er at en lang rekke dagligdagse aktiviteter kan brukes til å produsere strøm nok til å drive vanlige bruksgjenstander. En viktig drivkraft bak denne utviklingen i Afrika er firmaet Freeplay, som blant annet produserer radioer og lommelykter som lades med en håndsveiv.

Mikroenergi kan ikke løse Afrikas grunnleggende problem med dårlig energitilførsel (jamfør denne listen over energikonsum per innbygger), men det kan sørge for at folk flest får tilgang til leselys om kvelden, radio og telefoni. Det er ingen liten ting på verdens fattigste kontinent.

Norges areal dekket av solceller dekker verdens energibehov

solar-panels

Denne figuren viser stort areal man må dekke med fotovoltaiske celler (solceller som produserer elektrisitet) for å dekke hele Jordas behov for energi. I 2008 var arealet som trengtes 10 % større enn Norges landareal, i 2030 trengs et areal tilsvarende Spania. Fordelen med solceller er at de godt kan ligge i ørkenområder, der de er til minimal sjenanse for mennesker og dyr. 18 % av Saharas areal kan dekke hele Europas energibehov, f.eks.

Ulempen med solceller er at de i lang tid fremover vil være kostbare og ressurskrevende å produsere. De vil ikke levere strøm om natten, og derfor trengs det også enorm batteri- eller varmelagringskapasitet i tillegg. Kartets påstand om at denne satsingen vil bli karbonnøytral må dermed tas med en solid spade salt. Men det kartet demonstrerer er at kloden vår har plass til alternative energikilder, også de som er mye mer plasskrevende enn de konvensjonelle.

USAs forskningsbudsjett i et 45-årsperspektiv

Den amerikanske regjeringen er den viktigste enkelbidragsyteren til forskning og utvikling på kloden – i Bush-administrsjonens budsjett for 2008 ble det satt av 145 milliarder dollar til dette formålet (per innbygger er ikke USA i verdenstoppen, her ligger selv Norge foran med 19,7 milliarder offentlige forskningkroner i 2008). Figuren nedenfor, som er hentet fra rapporten “U.S. Federal Investments in Energy R&D” (PDF-fil), viser hvordan fordelingen mellom forskningsfeltene har vært siden 1961.

federal-rd-spend

Da president Kennedy kom til makten i 1961, gikk nesten fire femdeler av forskningsbudsjettet til militær forskning. I og for seg ikke overraskende, med tanke på at den kalde krigen var på sitt varmeste på denne tiden. Mye av militærteknologien som idag tas for gitt – fra atomubåter til spionsatellitter – er resultatet av 1950-tallets og det tidlige 60-tallets massive militærforskning. På bare fem år reduseres militærforskningens andel til 50 %, noe som hovedsaklig skyldes bevilgningene til Apollo-programmet.

På 1970-tallet trappes romprogrammet ned, men mer gradvis enn kanselleringen av Apollo skulle tilsi. Det skyldes den kostbare satsingen på romfergen. De to store vekstpostene på denne tiden er satsing på helse og energi, delvis som resultat av president Nixons krigsærklæring mot kreften i 1971 (som siden har kostet USAs skattebetalere 55 milliarder dollar) og oljekrisen i 1973 (dagens forskning på algebasert biobrenstoff baserer seg på forskning fra president Carters energiprogram).

Under Reagan trappes forsvarets andel kraftig opp (romforsvarsprogrammet SDI bidro til dette), for så å synke under Bush 1 og Clinton før det igjen øker under Bush II. Bush-administrasjonens siste forskningsbudsjett gjorde helse og forsvar til de to viktigste mottakerne av offentlige forskningsmidler, fulgt av romforskning og grunnforskning.

Kan disse tallene si oss noe om fremtiden? Vel, hvis vi antar at offentlige forskningsmidler fortsatt vil gi innovasjon (vi har USAs Kongress å takke fra alt fra kjernekraft og romfart til internett), burde vi forvente bedre behandling av en rekke vanlige sykdommer i tiårene framover. I og med at miljø og energi har vært underprioritert i lang tid, vil det også gå noen år før vi ser resultater av Obama-administrasjonens varslede satsing på disse områdene. Og med en prosentandel lik den over vil NASA kunne skyte en hvit pinne etter en omfattende satsing på Månen og Mars.

Problemet med litium

At Tesla Motors nå går med overskudd er interessante nyheter, selv om grunntallene er temmelig neglisjerbare i bilbransjesammenheng (1 million dollar i profitt på 20 millioner dollar i omsetning i juli måned). Elbilen Tesla er fremdeles et luksusprodukt, men mange knytter store forhåpninger til sedanmodellen Tesla S, som etter planen skal settes i produksjon i midten av 2011.

800px-teslamodelssedan

Prototyp av Tesla Model S. Kilde: Wikimedia

Men for meg blir Tesla først og fremst et eksempel på problemet med skalerbarhet. Dersom denne teknisk elegante og (forholdsvis) rene teknologien skal kunne påvirke utviklingen vesentlig, må den kunne erstatte en stor andel av de mer enn 700 millioner fossildrevne bilene som er på veiene idag, og i tillegg dekke den forventede etterspørselen etter biler i årene som kommer – kanskje en fordobling før 2030.

Å produsere elektrisitet er i denne sammenhengen det minste problemet, tett fulgt av behovet for å bygge ut el-infrastrukturen for å håndtere et kraftig økt behov for lading. Kjerneproblemet er batteriene. Tesla oppnår langt større rekkevidde enn andre elbilfabrikanter fordi selskapet utstyrer biler med store og dyre litium-ion-batterier. Denne batteritypen er svært populær i forbrukerelektronikk som bærbare PCer og mobiltelefoner, med god grunn: li-ion leverer mye energi i forhold til vekten, lades raskt opp og mister lite strøm når den ikke er tilkoblet ladekilden. Så langt, så bra.

Men som navnet antyder, baserer batteritypen seg på metallet litium, og det er her problemet oppstår. Litium er en begrenset ressurs: den samlede mengden på Jorda som kan teoretisk sett kan utvinnes lønnsomt anslås til mellom 11 millioner og 28 millioner tonn. Det høres kanskje mye ut, men det samme gjelder for litium som for olje: det er ikke den anslåtte størrelsen på tanken som er viktig, men kapasiteten til kranen. Og dagens produksjonstakt er altfor lav til å håndtere til å håndtere den forventede etterspørselen fra elektriske kjøretøy.

Ifølge rapporten The Trouble with Lithium (PDF) er verdens samlede produksjonskapasitet idag stor nok til å konvertere 10 % av de 60-70 millioner bensinbiler som produseres årlig til plugginhybrider (det vil si biler med batterier som gir en rekkevidde på noen få mil). Hvis Bolivia og Kina (et annet litium-land med potensiale) får sving på produksjonen sin, er man likevel begrenset av tilgjengeligheten av metallet: å utstyre 700 millioner biler med et moderat litiumbasert batteri vil kreve 25 % av Jordas samlede ressurser. Om alle biler på Jorda idag hadde de store batteriene som Tesla bruker, ville vi kunne gå tom for litium.

En overgang til litium har også politiske konsekvenser. 80 % av de kjente reservene er i Sør-Amerika. Verdens største potensielle litiumkilde er saltsjøen Salar de Uyuni i Bolivia, som ligger mer enn 3600 meter oppe i Andesfjellene, og som foreløpig ikke er utnyttet fordi den bolivianske regjeringen vil la et statlig selskap ha kontrollen over en viktig strategisk ressurs.

Selv om litium har den store fordelen at det kan resirkuleres, er likhetstrekkene med olje (begrensede reserver konsentrert i et politisk turbulent område) mange nok til at man må stille seg spørsmålet: er verden tjent med å bli like avhengig av velviljen til Evo Morales og hans etterfølgere, som den nå er av huset  Saud? Og risikerer man ikke at knapphet på litium vil gjøre batteridrevne biler så dyre at de blir uoppnåelige for det store flertallet av fremtidige bilister i land som India og Kina?

Det forskes på en rekke alternativer til litium-ion, som nanobatterier, superkondensatorer og litium-luft-teknologi. Men felles for alle er at det kreves år med forskning før de eventuelt kan lanseres på markedet i stor skala. I så måte er batteriteknologi et av de beste eksemplene vi har på innovasjon som hemmes av beinharde fysiske realiter (romraketten er et annet, forøvrig). Å finne en fullgod erstatning for oljen blir ikke lett, og definitivt ikke billig for forbrukerne. Det meste av menneskenes historie har energi vært omstendelig og kostbart å få tak i. Oljealderen kan i fremtiden bli sett på som et kortvarig unntak fra den regelen.

IEA: Oljen tar slutt mye raskere enn tidligere trodd

Ifølge sjefsøkonom Fatih Birol i International Energy Agency (IEA) er verdens kjente oljereserver iferd med å tømmes nesten dobbelt så fort som tidligere antatt, melder The Independent. Birol trekker denne konklusjonen etter at IEA har gjennomført en analyse av mer enn 800 oljefelter verden over, som omfatter tre firedeler av de kjente reservene.

image028

Norge passerte sin lokale oljetopp for fkere år siden. (Kilde)

Analysen viser at fallet i produksjonen i eksisterende oljefelter er på 6,7 % per år for tiden, mens IEA (som er kjent for å være optimistisk på oljeindustriens vegne) anslo fallet til å vøære 3,7 % årlig så sent som i 2007. Resultatet av dette funnet vil bli at vi når den globale oljetoppen i løpet av et tiår, det vil si langt raskere enn mange regjeringer har regnet med.

Tidligere har man anslått at vi trenger å finne fire nye produsenter av Saudi-Arabias størrelse for å dekke etterspørselen frem mot 2030, nå er dette tallet økt til seks. I nær fremtid vil det kunne få to svært merkbare konsekvenser: en kraftig økning i oljeprisen når verdensøkonomien etterhvert tar seg opp, og en konsentrasjon av økonomisk makt i Midtøsten, der flertallet av oljefeltene som ennå ikke har nådd sin lokale oljetopp, befinner seg.

Disse oljetallene kunne neppe kommet på et verre tidspunkt for den globale økonomien. Som Dr. Birol sier det til The Independent:

“It will have an impact on the economy, definitely, especially if we see this tightness in the markets in the next few years. It will be especially important because the global economy will still be very fragile, very vulnerable. Many people think there will be a recovery in a few years’ time but it will be a slow recovery and a fragile recovery and we will have the risk that the recovery will be strangled with higher oil prices.”

Litium-luft-batterier kan gjøre elbiler konkurransedyktige

En rekke firmaer har den siste tiden begynt å vise interesse for en teknologi som i teorien kan øke kapasiteten i litium-baserte batterier opptil ti ganger, melder Technology Review. Mest kjent er IBM, hvis  forskningsavdeling har lang erfaring med forskning på batterier for bærbare PCer. Chandrasekhar  Narayan ved IBM Research i Almaden, California påpeker at litium-ion-batterier, som brukes i dagens bærbare PCer, ikke har potensiale til å bli mer enn dobbelt så effektive som nå.

lithium-air-battery-image-01

Skjematisk tegning av litium-luft-prosessen. Kilde: Treehugger

Det innebærer at litium-ion ikke kan gi oss billige elbiler med en rekkevidde på 400-500 kilometer per lading, som regnes som nødvendig for å kunne konkurrere med bensinbiler (Tesla Motors Model S har en slik rekkevidde, men er langt fra billig). Løsningen er såkalte litium-luft-batterier, mener IBM. Dette er en batteritype som utnytter reaksjonen mellom litiummetallet i batteriet og oksygen i luften. I praksis fungerer luften som katoden i batteriet, noe som gir en betydelig innsparing på vekten og en ditto økning av kapasiteten per kilo patteri.

En rekke problemer gjenstår før vi er i nærheten av å ha et kommersielt brukbart produkt, imidlertid. Fuktighet er et av de viktigste: litium reagerer voldsomt med vann, og luft inneholder en viss andel vanndamp som må filtreres vekk før den når litiumet i batteriet. Det må også utvikles en langt bedre katalysatorer som reverserer den kjemiske prosessen under lading. Derfor er ingen villig til spå når slike batterier kommer på markedet – ifølge IBM-forsker Narayan vil et tids- og kostnadsoverslag først foreligge om halvannet år.

USAs energidepartement: Farvel til billig olje

Informasjonsavdelingen til det amerikanske energidepartementet, EIA, har sluppet sin årlige sommerrapport, melder Michael Klare i Salon.com. EIA International Energy Outlook 2009 forsøker å analysere verdens energimarked frem mot 2030. Rapporten er et oppkomme av tall og tabeller, men det mest interessant er kanskje grafen nedenfor. Den viser oljeprisen i 2007-dollar, slik den blir anslått i årets rappport, sammenlignet med fjorårets (i rødt).

oljeprs

Den enkleste forklaringen på den slående forskjellen – 2030-prisen settes nesten dobbelt så høy i årets rapport – er at departementet har fått ny politisk ledelse siden 2008-rapporten. Men Michael Klare påpeker at det ligger solide tall bak begrunnelsen. Det viktigste: anslaget for fremtidig produksjon av konvensjonell olje (den typen vi henter opp av underjordiske og undersjøiske reservoarer, som i Saudi-Arabia og Norge) er kraftig redusert.

Så sent som i 2007-rapporten antok man at det ville være mulig å produsere 107 millioner fat med konvensjonell olje daglig i 2030, mot 81,5 millioner fat i 2006. Nå er anslaget kuttet med 14 millioner fat, til 93 millioner per dag. Rapporten antar at produksjonen av ukonvensjonell olje (som bl.a. produseres av tjæresand og oljeskifer) vil øke kraftig, men ikke på langt nær nok til å dekke opp for reduksjonen i lett tilgjengelig olje. Resultat: økende problemer med å dekke etterspørselen vil drive prisene i været i tiårene fremover.

Men selv om oljeprisen stiger, blir den neppe katastrofalt høy ifølge EIA. For samtidig med at produksjonstallene er nedjustert er også anslagene for forventet etterspørsel i fremtiden kraftig redusert i de senere årenes rapporter, fra 119 millioner fat i 2025 til 101 millioner fat. I årets rapport er det derfor et samsvar mellom tilbud og etterspørsel i 2030, noe som burde gjøre oljeprisen håndterbar. Man finner tilsvarende tall i det internasjonale energibyrået IEAs siste energirapport, forøvrig – der antas det en etterspørsel på 105 millioner fat per dag i 2030.

Hovedproblemet med dette regnestykket er ifølge Klare at man ikke har tatt hensyn til hvor høy den økonomiske veksten i Kina og India kan bli de neste tiårene. Midt i en krise som har ført til tosifrede fall i økonomien til en lang rekke land i det rike nord, opplever Kina og India økonomisk vekst. Mye tyder på at denne veksten vil øke på mot slutten av dette året og i begynnelsen av neste, hvilket innebærer at disse landenes oljetørst kan vokse raskere enn projeksjonene det kommende tiåret.

Energirapporten har i en årrekke spådd at Kina vil overta USAs rolle som verdens ledende energikonsument, men årstallet for når det skjer flyttes stadig nærmere vår tid: i 2006 antok man at Kina ville overta ledertrøya mellom 2026 og 2030, i 2007 var det nedjustert til 2021-2024, i 2008 var tidsperioden 2016-2020. Og i årets rapport antas det at Kina blir nummer én før 2014 – en klar indikator på at landets innflytelse på verdens energimarked blir langt større i 2030 enn vi forestiller oss idag.

Hva betyr alt dette? Først og fremst at oljealderen ikke på noen måte er over med det første. Tvert imot: etterhvert som konvensjonelle ressurser minker og ukonvensjonelle blir viktigere, kommer den økonomiske og politiske kampen om fossile brennstoffer til å hardne, og nye aktører vil bli viktige. På produsentsiden ligger Canada, Brasil og Venezuela an til å få en ledende stilling fram mot 2030, fordi de sitter på enorme reserver av ulike typer ukonvensjonell olje.

På konsumentsiden er det verdt å merke seg at det ikke bare er Kina og India som blir viktige, det gjør utviklingland i sin alminnelighet. I 1990 sto de for 17 % av verdens energiforbruk, i 2030 antas de å stå for 41 % og dermed ligge likt med landene i det rike nord. Legger man til de betydelige miljøproblemene som vil følge om man velger å satse for fullt på ukonvensjonell olje, er det ikke vanskelig å fastslå at stikkordet for verdens energimarked de kommende tiårene er turbulens.

Kina trøkker til med fornybar energi: 20 % før 2020

The Guardian melder at Kinas myndigheter velger å følge i Obamas fotspor, og satse tungt på grønne investeringer for å stimulere økonomien ytterligere (i motsetning til de fleste land i det rike nord, har Kina fremdeles god økonomisk vekst). Målet er å ta igjen Europa innen 2020, noe som vil føre til at landet produserer en femdel av sin energi fra fornybare kilder.

191844801_605f10f679

Kinas kullindustri er en stor utfordring for landets CO2-kutt. Kilde: Flickr (cc)

Kineserne ønsker særlig å satse på vind og sol, ifølge Zhang Xiaoqiang, viseformann i landets kommisjon for nasjonal utvikling og reform. Av en økonomisk stimuleringspakke på 590 milliarder dollar skal 30 milliarder brukes på miljøprosjekter og tiltak for å redusere Kinas klimagassutslipp. Dette siste er svært viktig, da landet er antagelig er verdens største kilde til CO2-utslipp idag.