Arkiv for Migrasjon

Førde som fylkeshovedstad: Scenarieparadokset

Fremtidstenker Jamais Cascio har en glimrende posting om et av hovedproblemene med å arbeide med – og ikke minst forelese om – fremtiden: Jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto større er sannsynligheten for at folk vil akseptere det og tro at det har nytteverd. Og jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto mindre sannsynlig er det at det kommer til å inntreffe i virkeligheten.

Du kan være engasjerende eller du kan være presis, men du kan sjelden være begge deler samtidig. Hensikten med scenarier eller fremtidsbilder er å inspirere til ettertanke, debatt og handling, og da ligger det i sakens natur at man ikke kan være for generell. Hvor mye debatt og handling vil det egentlig komme ut av det ganske presise utsagnet “det neste tiåret vil være preget av økonomisk og politisk turbulens”, for eksempel?

Ekstra vanskelig blir det om man skal presentere scenarier i forelesninger. På de 30-45 minuttene man som regel får til rådighet blir det rett og slett ikke tid til å legge frem tre-fire ulike scenarier, slik man bør for å gi et riktigere bilde av hvordan scenarier fungerer. Jeg vet, for jeg prøvde å gjøre det tidlig i min karriere, og så av publikum at de veldig raskt datt av lasset. Det er vanskelig nok å forholde seg til vår egen virkelighet, om man ikke skal sette seg inn i tre-fire parallelle på under en time.

Førde – fremtidig fylkeshovedstad? (cc) ccpix

Hvilket bringer meg til Førde som fylkeshovedstad. For et par uker siden foreleste jeg på en konferanse for IT-folk i Balestrand i Sogn og Fjordane. Temaet var: “Sogn og Fjordane – 40 år på 40 minutter.” Tittelen alene forteller at tempoet ville bli heseblesende, og jeg valgte derfor et scenario som var tydelig og greit å gjenfortelle. Jeg gjorde det klart ved foredragets begynnelse at jeg kom til å fremlegge et bilde av fremtiden – ikke hva som faktisk ville skje, men noe som med en viss plausibilitet kunne skje.

Et av elementene i scenariet er at den bratte veksten i bruken av nettjenester får seg en knekk i 2021, etter en massiv lekkasje av sensitiv informasjon fra Facebook. Det var inspirert av arbeidet som ble gjort i Cisco-studien The Evolving Internet – A look ahead to 2025 by Cisco and the Monitor Group’s Global Business Network, som bl.a. viser hvordan hacking og nettkriminalitet kan undergrave nettet slik vi kjenner det idag. Jeg konstaterte på Twitter og i samtaler etterpå at mange merket seg utsagnet og reflekterte rundt det – og da var min hensikt oppnådd.

Litt senere i foredraget snakker jeg om hvordan demografiske trender som eldrebølge, innvandring og urbanisering vil påvirke fremtidsutsiktene til et fylke s0m Sogn og Fjordane. Intet spesielt med dette, jeg har selv blogget om det en rekke ganger. Men for å understreke hva konsekvensene kunne bli, gjorde jeg to grep jeg visste ville bli kontroversielle.

For det første sa jeg at fylkeskommunen kunne få en renessanse i et tenkt 2031, fordi mange kommuner vil være ute av stand til å møte de økende demografiske og teknologiske utfordringene vi står overfor. Vi vet alle hvor populær fylkeskommunen er rundt forbi, så reaksjonen var forutsigbar nok ikke spesielt positivt. Deretter antok jeg at Førde kunne bli fylkeshovedstad og sete for fylkespresidenten.

Hvorfor Førde? Jeg kunne ha sagt det er fordi Førde er en trivelig by (hvilket den er, det vet jeg av erfaring), eller fordi den er relativt stor og har en grei geografisk plassering. Men først og fremst valgte jeg å konkretisere med navn fordi jeg vet at det får publikum til å våkne. Du kan ikke stå i én kommune i Norge og hevde at noe spennende vil skje med en nabokommune, uten at folk tenner på alle plugger. Så også i dette tilfellet.

Poenget med Førde ble plukket opp i debatten etter foredraget, det ble nevnt på Twitter, ble visstnok gjenstand for hissig debatt på Facebook og var en større sak på NRKs lokale sending. Nok en gang ble hensikten oppnådd, i den forstand at jeg fikk diskusjon og refleksjon. Men Cascios paradoks er der like fullt: et såpass presist scenario som dette er lite sannsynlig, og kan fort binde folk til én versjon av fremtiden. Diskusjon og refleksjon av varig verdi ville kreve noe mer langvarig enn 40 minutter på en scene i Balestrand.

Ja, for det er altså ikke slik at jeg tror Førde faktisk blir fylkeshovedstad. OK, littegrann så. Neida. Sogndal eller Florø er like bra, seff. ;)

Share/Bookmark

Tale til Unge Venstres sommerleir

Jeg var så heldig å være blant de ytterst få i norsk offentlighet som fikk anledning til å tale til politisk engasjerte ungdommer i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Dette er hva jeg valgte å si på Tromøya 1. august 2011:

Jeg hadde opprinnelig planlagt å snakke om liberal politikk i et fremtidsperspektiv på denne sommerleiren. Men for ti dager siden befant jeg meg utenfor blokka vi bor i på Tøyen, sammen med sønnen min, da et voldsomt brak som fikk det til å riste i vinduene avbrøt leken. Noen minutter senere hørte jeg sirenene som fortalte meg at Norge ikke ville bli helt det samme igjen.

Det som har skjedd påvirker selvsagt formen på det jeg skal si ikveld. Normalt snakker jeg uten manus, for eksempel, men i dette tilfellet har jeg valgt å lese høyt, rett og slett fordi det er vanskelig å samle tankene i en stund som denne. Det er en del temaer jeg ikke kommer inn på, det blir mindre fokus på konkret politikk, og mer fokus på verdier.

En av mine roller i offentligheten er å fungere som fremtidstenker. Dette faget, som ofte er mer av en kunst enn en vitenskap, handler ikke om å spå om konkrete enkeltbegivenheter i fremtiden. Fremtidstenkning er en metode som lar oss drøfte kreftene som former morgendagen i vår tid, og som lar oss danne bilder av mulige fremtider som skal inspirere til debatt, ettertanke og handling.

Historie har alltid stått sentralt i fremtidstenkning. Ikke fordi vi tror at historien gjentar seg selv – det gjør den gudskjelov ikke. Men historien kan fortelle oss mye om hvordan den konstante faktoren i samfunnsutviklingen – enkeltmennesker og grupper – reagerer på problemer og kriser.

Og er det noe vi kan lære av historien idag, må det være dette: så forferdelig som terrorangrepene var, er de alene ikke istand til å gi oss en dårlig fremtid. Europa har vært herjet av politisk terror og vold fra venstre og høyre i over hundre år, og erfaringene fra det siste halve århundret er entydige: demokratiet er en mer hardfør organisme enn antidemokrater forestiller seg.

Joda, tilbakeslag kan følge. 11. september-angrepene førte til Patriot Act, fengselet i Guantanamo Bay og overvåking i en hittil ukjent skala i et fritt samfunn. Men USA har bevart sin sjel gjennom alt dette. Det er og blir verdens ledende liberale demokrati. Det er også de europeiske landene som i lange perioder etter krigen har vært utsatt for terrorkampanjer, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

I disse dager sies det ofte at terroristen i Oslo har tapt. Og hvis målet var å utløse en seksti år lang borgerkrig mot den påståtte islamske invasjonen, vil han ikke oppnå det. Han får ikke noe folkelig opprør mot de mye omtalte «kulturmarxistene». Å tro at man kan forandre historiens løp ved å drepe 77 mennesker er ikke bare et symptom på et forkvaklet sinn. Det vitner også om manglende forståelse av hva et samfunn er, og hvilke krefter som former det.

Men dermed er det ikke sagt at himmelen er skyfri. Det som har hendt er et kraftig varsko om hvor sterk illiberal tankegang som høyreradikalisme og islamofobi står i dagens Europa. Om ikke terroristens handlinger støttes av særlig mange, deles hans grunnleggende analyse av millioner på kontinentet. Det inkluderer et ikke ubetydelig antall nordmenn, skal man dømme etter nettkommentarer de siste dagene.

Historien har lært oss at terror som regel foregår mot et bredere ideologisk bakteppe, og tar utgangspunkt i problemer mange opplever som reelle. Venstreterrorismen på 1970-tallet foregikk mot bakgrunn av 1968-opprøret og en generell venstreradikal bølge. Islamistisk terror har sitt utspring i et verdensbilde som i stor grad er formet av tiår med konflikt i Midtøsten.

Så selv om det viser seg at terroristen i Oslo opererte helt på egen hånd, er bakteppet for handlingen noe han stadig kommer tilbake til i sitt mye omtalte kompendium: massemigrasjonen vi nå er vitne til. Vi lever i den største forflytningen av mennesker på kloden siden Folkevandringstiden etter Romerrikets fall, og alt tyder på at det vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det er mange drivkrefter bak den nye folkevandringen, men en av de viktigste i fremtiden vil være en befolkningsmessig ubalanse mellom land i nord og sør. De nærmeste tiårene vil eldrebølgen skape et enormt behov for arbeidskraft her i det rike nord, samtidig som det finnes et stort overskudd av reisevillig arbeidskraft andre steder på kloden.

Ifølge EU-statistikk kan Europa frem mot 2050 trenge opptil 50 millioner nye arbeidstakere for å dekke behovene i omsorgssektoren, og fylle tomrommene etter pensjonistene. Det aller meste av denne arbeidskraften vil komme fra land i Asia og Afrika. Resultatet er at befolkningen i det rike nord nærmest uunngåelig vil forandre sammensetning.

I USA anslår demografer at halve befolkningen i 2050 kan ha opprinnelse fra et annet sted enn Europa. Et såkalt «ikke-kaukasisk flertall» er allerede et faktum i sju av landets delstater.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi se en lignende utvikling her i landet. Vår dynamiske økonomi krever mye arbeidskraft, og innen 2050 kan vi ha passert over sju millioner innbyggere. Det meste av veksten vil skyldes innvandring, og mye av den vil i sin tur ha sin opprinnelse utenfor Europa. Eller om man vil: Resten av Norge vil følge utviklingen i Oslo, som så ofte tidligere.

Dette enkle demografiske faktum er bakgrunnen for frykten vi nå finner på ytre høyre fløy. Og selv om de er ganske alene i sin tro på at vår sivilisasjon står foran sin undergang, reiser de spørsmål som åpenbart gir gjenklang blant mange velgere: Hvordan vil Norge se ut én av tre har innvandrerbakgrunn? Hvordan går det med velferdsstaten, helsevesenet, skolen, demokratiet? Hvilke verdier vil landet vårt stå for i en slik fremtid? Hva vil definisjonen av det å være norsk bli?

Dette er spørsmål vi har vært lite villige til å drøfte i Norge og Europa forøvrig, og dermed har ekstremister i stor grad fått rå grunnen alene. Når den politiske hverdagen begynner, må vi begynne å se på hvordan vi kan gjøre det. Det liberale samfunnet trenger ikke bare motbilder til ekstremistenes dystopiske fremtidsvisjon av et sharia-styrt «Eurabia».

Vi trenger også motbilder til en langt mer sannsynlig fremtid, som vi allerede kan se avtegne seg i USA. Valget av Obama viser hvordan politikk og demografi er i ferd med å filtres sammen. Om befolkningssammensetningen i USA i 2008 hadde vært som den var i 1980, ville John McCain ha vunnet klart.

Eller om man vil: En overvekt av republikanske velgere finnes blant hvite folk på landet, mens demokratenes maktbase i stigende grad er brune mennesker i byene. Den amerikanske eldrebølgen vil lenge preges av den såkalte «boomer»-generasjonen av hvite amerikanere, samtidig som innvandrerbefolkningen lenge vil være yngre.

Frykten er at dette på sikt kan føre til en «gråbrun konfliktakse», der trange offentlige budsjetter fører til at tilbud til hvite pensjonister og yngre innvandrere settes opp mot hverandre. Delstaten Arizona fremheves gjerne som en mulig modell for en slik utvikling, som vi altså må unngå.

Vi trenger bilder av fremtiden som realistiske og inspirerende, uten å være utopiske. (Utopier bør liberalere overlate til de politiske ytterfløyene.) Det enkle er ofte det beste. Så hva med å starte med noe som ble sagt av 12 år gamle Henriette til Aftenposten forleden: «Det blir aldri som før. Men jeg tror det blir bedre.»

Henriette kan få rett, men jeg vet at det ikke vil skje av seg selv. Om vi skal skape et bedre Norge blir vi nødt til å gripe fatt i frykten, og dens årsaker – både de innbilte og de høyst reelle. Den gode nyheten er at utgangspunktet etter terrorangrepene knapt kunne vært bedre.

Disse dagene preges av et samhold, en framvoksende enighet om ikke å kneble debatt eller undertrykke meninger og en slående mangel på hevnlyst fra ofrenes og de etterlattes side. Når britiske tabloider sjokkeres av terroristens gode soningsforhold, vet vi at vi er på riktig spor som samfunn.

I en kritisk situasjon for landet har nordmenn virkelig vist hva de er gode for. Samtidig har vi vært velsignet med god ledelse. Kongen, Oslos ordfører og statsministeren har alle vist seg situasjonen verdig. De har sagt mye godt og trøstende, men den største gaven til ettertiden var det Stoltenberg som sto for, med uttalelsen: «Vi vil møte angrepet med mer demokrati og mer åpenhet.»

Denne velformulerte setningen er ikke bare en viktig avstandsmarkering til terroristen og hans meningsfeller, den er også et godt utgangspunkt for politisk arbeid i tiden fremover. For et liberalt parti passer den utmerket, fordi den fokuserer på kjerneverdier. Åpenhet og demokrati – ord som forplikter.

Mange har tolket uttalelsen dithen at regjeringen ikke vil gå inn for mer overvåkning. «Ingen Patriot Act i Norge», som New York Times skrev. Vi bør holde fast på den fortolkningen lenge. Hvis det skulle vise seg at et stortingsflertall om noen år ønsker å trappe opp overvåkningen ytterligere, så skal vi minne om ordene som alle stilte seg bak i 2011.

Men vel så viktig: mer demokrati og mer åpenhet kan ikke bety annet enn at vi gjennomgår innvandringsdebatten slik den har vært ført her i landet. Det er mulig at den har vært for lite åpen, slik mange har skrevet de siste dagene. Kanskje er det til og med slik, som den danske politikeren Naser Khader hevder i et innlegg, at en hardere innvandringsdebatt av dansk type kan hindre voldshandlinger.

Så langt ser vi ikke mye tilslutning til synet om at vi bør gå i Danmarks fotspor. Det vi isteden ser vi en gryende selvkritikk for tonefallet i debatten, fra sentrale deltakere. Flere prominente høyrebloggere eller blåbloggere innrømmer nå at de kan ha gitt ekstremister for mye spillerom, og at man i fremtiden er nødt til vise sine meningsmotstandere større respekt.

En av de mest viktigste uttalelsene kommer fra Knut Hanselmann, ordfører for FrP i Askøy kommune. Han sier: «Jeg tror vi vil få en annen type diskusjon når det gjelder innvandring. Ikke bare i valgkampen, men i år framover. Frp er partiet som vil ha minst innvandring i Norge, og det kommer vi fortsatt til å hevde. Men språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig.»

Å legge bånd på seg i debatter – ja, for det er det vi snakker om her – kan høres ut som antitesen til fri meningsbryting. Men det er det motsatte som er tilfelle. Man får ingen meningsfylt og fruktbar debatt uten et minstemål av høflighet og gjensidig respekt. Det er når man omtaler statministeren som «kulturquisling» eller ser på alle FrP-medlemmer som rasister, at debatten låser seg helt.

Økt demokrati og økt åpenhet må også innebære en heving av kunnskapsnivået om demokratiske prosesser blant en del etniske nordmenn på ytre høyre fløy. Nei, ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt, slik mange – inklusive terroristen – synes å tro. Aviser, forlag og TV-stasjoner er i sin fulle rett til å avvise ytringer.

I et land der halvparten er på Facebook og 400 000 har sin egen blogg, har det uansett aldri vært lettere å ytre seg enn akkurat nå. Men det i gir opphav til en annen misforståelse: siden alle kan ytre seg på Facebook-veggen sin, handler «ekte» ytringsfrihet om å bli lagt merke til. «Folk er frustrerte over ikke å bli hørt gjennom å delta i demokratiske prosesser» som en anonym kommentator skriver på VG Nett.

Som en som alltid har gitt min støtte til småpartier må jeg si: velkommen til det parlamentariske demokratiet. Mindretallet blir ofte ikke hørt – slik er det bare. Løsningen finner man ved å studere praksisen til norske småpartier. Sentrumspartienes makt har alltid tatt utgangspunkt i evnen til å inngå allianser og kompromisser. Den som tror noe annet er dømt til å sitte på sidelinjen og være frustrert.

Hvis vi lykkes med å engasjere flere av dem som mener seg utestengt, bør vi være rede til å ta debatten. Eller tørre å ta den, som det så ofte sies i våre dager. Vanligvis er det kode for å snakke om alle problemene som etter sigende følger av innvandring. Det får så være. Selvsagt skal vi tørre å ta debatten om språkproblemer, lav deltakelse i yrkeslivet og kvinners situasjon.

Men vi må også ha definisjonsmakt. Vi må si fra når den blir ensporet eller sporer helt av. Ta Groruddalen, som har vært gjenstand for elendighetsbeskrivelser i pressen siden man omskrev Stovner til «Stoffner» den gang jeg var ung. Idag sitter folk flest med inntrykket av at problemene i bydelen begynte med innvandringen, mens det i virkeligheten dreier seg om et kompleks av faktorer som sosiale forhold og byplanlegging.

Og mer enn det. Vi må reise en innvandringsdebatt som faktisk handler om innvandring. I norsk offentlighet røres innvandrere, flyktninger og asylsøkere oftest sammen i en eneste saus. Et eksempel er meningsmålingen som nylig konkluderte med at over halvparten av nordmenn ønsket seg stans i innvandringen – men som ikke nevnte at innvandringsstoppen fra 1975 fremdeles er gjeldende.

En realitetsbasert innvandringsdebatt må også ha et fokus på fremtiden. Hvis flertallet av nordmenn virkelig ønsker å stanse all innvandring må vi kunne kreve en forklaring på hvordan vi får nok hender i omsorgssektoren og fyller tomrommet etter pensjonistene, ikke minst når eldrebølgen treffer oss med langt større kraft enn dagens prognoser tilsier (de baserer seg jo på at vi har innvandring).

Vi må absolutt tørre å ta debatten om identitet, om hva det egentlig innebærer å være norsk idag, og hvordan vår nasjonale identitet vil endre seg med årene. Men vi skal også være nøye med å si fra når identitetsdebatten isteden blir en debatt om de gode, gamle dager. Og når den blir det, kan de av oss som har vært med en stund utfylle bildet. Bevares, Norge var mer oversiktlig for 30-40 år siden, da Deep River Boys var definisjonen av mørkhudet nordmann og spaghetti på boks var det mest eksotiske folk hadde på tallerkenen.

Men Norge var også langt kjedeligere enn idag, med begrenset vareutvalg i butikkene (for ikke å snakke om åpningstidene), dyre utenlandsreiser, én TV-kanal og en presse dominert av partiaviser. Vi kan ikke ha en identitetsdebatt uten å ta med hvordan globalisering og migrasjon har beriket oss.

Vi skal tørre å ta debatten om følelser. At innvandring kan skaper usikkerhet og til og med frykt hos mange, er forståelig. Jeg kjenner også foreldre som sender barna sine til andre skoler enn de lokale, fordi de er redde for at språksvake innvandrerbarn fører til et dårligere undervisningstilbud.

Men når følelsene bringes på bane, må vi minne om følelsene som sjelden anerkjennes. For eksempel frykten mange innvandrerforeldre har for sine barns fremtid, og som jeg kjenner på daglig. Jeg frykter at min sønn, som er adoptert fra Etiopia, ikke får det livet han fortjener fordi han ser ut som han gjør.

Jeg frykter at han skal få døra slengt i ansiktet når han søker jobb eller skaffer seg bolig. Reddest av alt er jeg for at han skal støte på meningsfeller av Oslo-terroristen i en mørk bakgate. Når jeg tenker på Fabian Stang og Jens Stoltenberg, blir jeg beroliget. Så går jeg på nettet, og blir redd igjen.

Vi må tørre å reise debatten om velgernes kognitive dissonans. Velgernes evne til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig er årsaken til at mange er istand til å ønske seg lavere skatter og en sterk utvidelse av offentlige tilbud på en og samme tid. Eller full stans i innvandringen, og samtidig flere hender i omsorgen.

Vi kan ikke ha tropefrukter midt på vinteren og ferieturer til Thailand, og samtidig stanse globaliseringen. Vi kan ikke nyte godt av utallige produkter av den frie flyten av ideer, varer og kapital, og samtidig leve i den villfarelse at mennesker ikke følger med i den flyten.

I et fremtidsperspektiv er dette ikke et moralsk spørsmål, men en praktisk realitet. Innvandring og eldrebølge er, sammen med klimaendringer, overbefolkning og ressursmangel, utfordringer som vil tvinge oss til å gjøre vanskelige valg. Partier som tar opp dette risikerer å bli upopulære i brede velgergrupper på kort sikt, men vil stå mye bedre rustet for fremtiden.

Så joda, vi skal tørre å ta debatten. Og vi må våge å pløye dypere enn som så, til de mørkere avkroker av våre sinn. For dette handler ikke bare om tonefall eller kunnskapsnivå. Ytterst sett er innvandring og integrering spørsmål som definerer vårt verdigrunnlag og menneskesyn.

Jeg skal gi dere et deprimerende aktuelt eksempel på det. I den første timen etter eksplosjonen i Oslo ble generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, nedringt av journalister fra inn- og utland. De spurte blant annet om han visste noe om terrorangrepet, og om han kjente dem som stå bak.

Muslimer – eller folk som så ut som muslimer, hvilket vil si brune kvinner og menn – ble skjelt ut på gaten og kalt for «muslimsprengere». Det fortelles om fysiske angrep. Mange kvinner i Oslo fikk samme telefon som min søsters nabo fra Djibouti i Afrika, som skulle på jobb i hjemmesykepleien og som sterkt ble frarådet å bruke hijab.

Ingen representanter for statskirken ble nedringt da det viste seg at terroristen kalte seg kristenkonservativ. De ble ikke spurt om de kjente terroristen, eller bedt om å ta avstand på vegne av det kristne miljøet, slik vi vet det ville ha skjedd med Mehtab Afsar om terroristen hadde vært en som kalte seg muslim. Det er heller ikke meldt at folk med synlige kristenkors – eller høye, blonde menn med det PST-sjefen kaller et «arisk utseende» – ble trakassert.

Som Fabian Stang – som i høst kommer til å sette rekord i antall slengere, det er en veldig enkel fremtidsspådom å komme med – så ypperlig uttrykte det i Urtegata moské for noen dager siden: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det.»

Av alle utviklingstrekk i norsk offentlighet de siste tiårene er reduksjonen av muslimer og andre mørkhudete innvandrere til representanter for en ensartet gruppe det mest bekymringsfulle. Vi snakker om en de-individualisering som minner sterkt om den som er bærebjelken i autoritær tenkning. I kommunismen sto samfunnsklasse over individet, i nazismen var det rase eller folkegruppe.

Vår tids innvandringskritikere er sjelden så langt ute å seile, men de bruker konsekvent begrepet «kultur» på samme måte. Et godt eksempel fra norsk debatt er setningen som fikk AUF til å anmelde en stortingsrepresentant for rasisme for et par måneder siden: «Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Nok engang er hovedproblemet at tankegangen er så utbredt. Vi finner spor av den i de fleste politiske partier, og som enkeltmennesker har vi alle gjort oss skyldige i det. Jeg bor i en bydel i Oslo som preges sterkt av romfolket som har kommet til Norge de siste årene, og innrømmer at jeg måtte kjempe med min egen gruppetenkning.

Det var først da jeg leste reportasjene om forholdene som romfolket lever under i Romania og Bulgaria, at jeg skjønte hvor feil jeg tok. Men i disse dager – i sorgens og solidaritetens Oslo – meldes det at butikkeiere i Oslo nekter romfolk å pante flasker (i strid med loven) fordi de etter sigende “ikke vil ha slike folk der”.

Prosessen vi kan kalle re-individualisering, det vil si at vi lærer oss å se enkeltmennesket bak gruppebetegnelsen, er ikke triviell. Den krever tid, og den krever kunnskap. Men skal vi ha mer åpenhet og mer demokrati i fremtiden, er den helt nødvendig. I vår retorikk må vi aldri glemme å hamre inn at alle krav på å bli behandlet som individer, istand til å tenke selv og gjøre sine egne valg.

I min bydel er niqab ikke et uvanlig syn i gatebildet. Som kvinnesaksmann reagerer jeg, fordi jeg faktisk tror niqab og burka gjør det vanskelig for kvinner å ta del i samfunnets goder via arbeid, utdanning og annen sosial omgang. Men å gjøre det til en forbrytelse å bære et plagg som ikke er til plage for andre strider med grunnleggende liberale prinsipper, uansett hva bakgrunnen for bruken er.

Hvis kvinnen selv har valgt å bruke niqab, vil et lovforbud overkjøre hennes rett til å velge å leve som hun vil. Om hun derimot er blitt tvunget, finnes det et lovverk mot tvang og vold i hjemmet. Da slår det liberale prinsippet om færrest mulig lover inn: heller enn å bruke penger på en lovprosess i Stortinget bør politiet få ekstra ressurser til å etterforske saker der det er mistanke om tvang.

Burkaforbudet i Frankrike, minaretforbudet i Sveits og Carl I. Hagens forslag om en «integreringsetat» med rett til å oppsøke alle innvandrerfamilier for å påse at de følger myndighetenes påbud, har det til felles at de umyndiggjør store folkegrupper. Ideen om at individets behov skal underordnes felleskapet har dype røtter, og kampen mot denne ideen må utkjempes på ny og på ny.

Innvandring, integrering og islam blir dermed den viktigste frontlinjen i en større ideologisk debatt om forholdet mellom individ og stat i vår tid. Fronten følger ikke nødvendigvis den tradisjonelle høyre-venstreaksen – i dette tilfellet øker troen på staten og mistroen til individet jo lenger ut til høyre man kommer.

I alle disse debattene – og en lang rekke flere jeg ikke har nevnt – må liberalere være høyt på banen. I en tid med illiberale tendenser er liberale stemmer viktigere enn noensinne. Men det er også viktig av praktisk-politiske årsaker, for å sikre at Venstres potensielle samarbeidspartnere i fremtiden har et avklart forhold til disse spørsmålene.

«Måtte du leve i interessante tider», lyder etter sigende en gammel kinesisk forbannelse. Interessante tider er historisk sett preget av forandring, konflikt og usikkerhet. Fremtidstenkningens siste budskap til dere idag er at århundret som ligger foran oss vil bli svært interessant, blant annet fordi det rommer mange av de viktigste begivenhetene i nyere historie.

Som overgangen fra en oljebasert økonomi til en basert på alternative energikilder. De første virkelig dramatiske utslagene av klimaendringene. Begynnelsen til slutten på Europas og USAs århundrelange hegemoni, og Asias gjeninntakelse av sin historiske rolle som den ledende verdensdelen. Som storstilte endringer i sammensetningen av befolkningen og teknologiske og medisinske nyvinninger vi knapt kan tenke oss idag.

Det ligger i sannhet an til å bli interessante tider. Men de behøver ikke å bli noen forbannelse, om dere får et ord med i laget. Og det får dere. For dere som sitter her kommer til å leve lengre enn noen tidligere generasjon, ifølge demografene. Dere vil være med på å forme politikk og samfunnsdebatt til godt etter 2060, når landet vårt skiller seg minst like mye fra dagens Norge, som dagens Norge skiller seg fra samfunnet Einar Gerhardsen styrte for femti år siden.

Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i når jeg sier at deres generasjon av politikere blir en av de viktigste i landets historie. Og dere vil være preget av terroren i all fremtid. Alle som var aktive i ungdomspolitikk i 2011 vil på sett og vis høre til «Utøya-generasjonen». Jeg har tillit til at dere kommer til å bruke denne erfaringen til noe positivt. At dere kommer til å innfri Henriettes forventninger om en fremtid som er annerledes, men bedre.

Hvordan vil Homo Sapiens utvikle seg videre?

National Geographic har en interessant artikkel som forsøker å besvare et spørsmål jeg ofte får: hvordan vil det gå med menneskets utvikling i fremtiden? Arten Homo Sapiens er det foreløpige sluttproduktet av fire milliarder år med evolusjon på Jorda. At livet fortsetter å utvikle seg idag, er hinsides enhver tvil. Om vi får de dramatiske klimaendringene mange modeller tyder på, er det grunn til å tro at mange arter vil utvikle seg raskere enn tidligere for å tilpasse seg de nye forholdene. Men ikke alle arter. Og ikke nødvendigvis vår art.

21822042_c7c6966c3d

Endel science-fiction-visjoner ser for seg at menneskene blir
hårløse i fremtiden, som denne katten (kilde: Flickr)

Menneskets naturlige utvikling har stanset opp. Dette er det første svaret på spørsmålet i tittelen. Hvis menneskets evolusjon for tiden omtrent står stille, har det to hovedforklaringer. Da Darwin utga Artenes opprinnelse i 1859, døde omlag halvparten av hans landsmenn før de rakk å få barn. Idag overlever mer enn 99% til 21 års alder. Når omtrent alle som vil ha barn i den rike verden kan få det, reduseres sjansene for at mutasjoner som øker sjansen for forplanting, skal bli vanlige.

Vår globaliserte verden, med en stadig friere flyt av mennesker, bidrar også til dempe utviklingstakten ved at “øyeffekten” motvirkes. Geografisk isolasjon kan være en viktig drivkraft i evolusjonen, noe Darwin selv oppdaget da han kom til Galapagos-øyene og studerte det unike biologiske mangfoldet der. Etnisk isolasjon kan gi liknende resultater, et eksempel på dette er Tay-Sachs’ sykdom som i stor grad rammer askenasiske_jøder med opphav i Øst-Europa. En mer multietnisk verden vil redusere sjansen for at positive og negative mutasjoner befester seg i en befolkning.

Menneskets naturlige utvikling fortsetter. National Geographic peker til en studie som tyder på at kvinner i fremtiden kan bli kortere og kraftigere, fordi kvinner med slike genetiske egenskaper idag føder flere barn enn gjennomsnittet. Det kan også pekes på at seksuell seleksjon fortsetter å være en svært viktig drivkraft i evolusjonen. Geoffrey Miller ved universitetet i New Mexico mener f.eks. at intelligens gir så store fordeler i et stadig mer komplisert samfunn at det burde gi utslag på fødelsstatistikkene med tiden.

Ut fra samme argumentasjon er det mulig å konkludere med at en spådom fra eldre science-fiction-skildringer – at fremtidens mennesker ville ha store, skallete hoder – ikke vil slå til. En rask titt på amerikanske presidenter siden 1976 (eller Norges statsministere siden 1989) tyder på at tildels mye hår gir høy status i vår tid, for å si det slik. Et annet spørsmål er hva globalisering og folkevanderinger gjør med dagens vide spekter av hudfarger på sikt. Om ikke alle medlemmer av Homo Sapiens til slutt får samme hudfarge, er det god grunn til å tro andelen lysebrune mennesker vil vokse sterkt i århundrene fremover.

Utviklingen skyter fart takket være genteknologi. Allerede idag “sorterer” foreldre barn på bakgrunn av genetiske egenskaper som kjønn og arvelige sykdommer. Genteknologien vil etterhvert gjøre det mulig å sortere på langt flere egenskaper, og kan også gjøre det mulig å endre på det begfruktede eggets egenskaper før det blir implantert. Genmodifisering av mennesker vil først handle om helse (å finne og endre gener som disponerer for f.eks. kreft), men etterhvert kan radikal bruk av genteknologi føre til at det oppstår så store forskjeller mellom ulike samfunnslag at de ikke lenger kan få barn med hverandre.

Menneskets utvikling skyter fart i rommet. Om vi klarer å utvikle romskip som gjør det mulig å kolonisere andre planeter, er det sannsynlig at vi vil se øyeffekten i stor skala. Avstandene mellom planetene i Solsystemet, for ikke å si stjernene i galaksen, vil alltid være så stor at interplanetarisk og interstellar transport vil være begrenset. Miljøet på de ulike planetene kan dessuten være forskjellig, og dermed ligger forholdene til rette for mange ulike varianter av Homo Sapiens. Men fort behøver det ikke å gå – selv om indianene og europeerne som møtte hverandre i 1492 hadde vært adskilt i minst 14 000 år, hørte de fremdeles til samme art.

Nevroteknologi og robotikk gir oss Robo Sapiens. Vi har allerede satt evolusjonen delvis ut av spill med teknologien vår, men den kan også bidra til å drive menneskets utvikling videre. Biologiske kroppsdeler kan erstattes med teknologiske, slik at mennesker etterhvert utvikler seg til kyborger. Nevroteknologi kan gi oss så gode grensesnitt mellom nervesystem og datamaskiner at vi kan “utvide” hjernene våre elektronisk, og kanskje på sikt laste innholdet i hjernen over i maskiner. Denne tankeretningen kalles ofte for transhumanisme, og har som endelig mål å avskaffe sykdom, lidelse og til og med døden.

Finnes det rom for et "Verdiparti" i Norge?

Ilham Hassan stiller et interessant spørsmål i bloggen Hijabbrigaden idag: er KrF rede til å nå ut til muslimske velgere? Hun peker på noe som tidligere undersøkelser har vist, og som KrF selv er fullstendig klar over:

Dersom muslimer skal stemme på det partiet som er mest kompatibel med deres religiøse overbevisning og verdier, vil Krf være et naturlig valg. Det har har seg nemlig slik at mange muslimer er opptatt av saker som kan karakteriseres som partiets kjernsaker, ofte knyttet til verdier: eldrepolitikk, skolepolitikk, familiepolitikk, aktiv dødshjelp og alkoholpoltikk, for å nevne noen.

Hassan konkluderer med at dette selvsagt ikke er aktuelt idag. KrF lever idag opp til navnet som et tvers igjennom kristent – for ikke å si protestantisk – parti. Men slik behøver det ikke alltid å være, noe Dagfinn Høybråten også erkjenner. En sannsynlig konsekvensene av de neste tiårenes forventede demografiske utvikling, er at ikke-protestantiske grupper som kan tenkes å være mer sosialt konservative kommer til å vokse raskere – både som følge av innvandring og fødselstall.

800px-watykan_bazylika_sw_piotra

Peterskirken i Roma. Kilde: Wikipedia

Dette handler ikke bare om muslimer, men også om katolikker, som takket være arbeidsinnvandring fra Øst-Europa antagelig er den nest største gruppen med troende i Norge. Den katolske kirke er langt mer konservativ i verdispørsmål enn den norske statskirken, og derfor er det ikke utenkelig at det er velgere å hente her. Om stat og kirke skiller lag, vil enda flere verdivelgere kunne komme i drift.

Dette kan skape et rom for et sentrumsorientert parti som representerer tradisjon og velkjente verdier i en turbulent fremtid.  Det kan selvsagt ikke hete KrF, og neppe “Religionspartiet”. Men “Verdipartiet” er kanskje en mulighet?

Nær 700 000 innbyggere i Oslo i 2030?

Oslo kommune publiserer interessant statistikk på sin side for befolkningsframskrivninger, det vil si beregninger av fremtidens befolkning basert på dagens trender ved hjelp av bl.a. kompleks analyseprogramvare. Framskrivninger er verdifulle for alle kommuner, men er kanskje særlig viktige i en by som Oslo, som vokser så det knaker for tiden.

Ifølge Oslospeilet nr. 6 2008 (PDF) passerte byens innbyggertall 570 000 ifjor, noe som tilsvarer en årvekst på nærmere 3 % (interessant nok anslår Wolfram Alpha stor-Oslos befolkning til 811 688). Dersom denne veksten skulle vedvare, ville innbyggertallet ifølge denne befolkningskalkulatoren passere millionen før 2028 og nærmere 2 millioner i 2050. Den siste befolkningsframskrivningen for Oslo antar at dagens situasjon er spesiell, og at veksten dabber av til mer moderate 0,9 % i året:

Beregningene er foretatt med basis i en, historisk sett, svært sterk vekstperiode. Veksten ventes etter hvert å bli avdempet mot et mer normalt leie for befolknings-vekst utover i framskrivningsperioden. Det er særlig høy fruktbarhet/høyt fødselstall, samt høy netto innflytting (særlig fra nye EU-land) som driver befolkningsveksten opp i framskrivningen de første årene.

Befolkningsprognosen fra 2004 anslo 589 000 innbyggere i 2020, som var en oppjustering sammenlignet med den foregående framskrivningen. I framskrivningen fra 2006 har 2020-innbyggertallet økt til 609 478, mens den i den nyeste prognosen fra 2008 er anslått til 634 144. Med en økning i anslaget på 45 000 innbyggere på 5 år, skal vi ikke se bort fra at den neste framskrivningen plasserer innbyggertallet rundt 700 000, med andre ord.

oslobef

Veksten i varierer sterkt fra bydel til bydel, noe kartet over viser. Interessant nok ser man ikke for seg at den sterkeste veksten kommer i den tradisjonelt befolkningstunge Groruddalen. Den raskeste økningen vil – med unntak av Søndre Nordstrand – faktisk komme i Sentrum/Øst og nordlige bydeler. Den intensive utbyggingen av Bjørvika er en årsak til at Gamle Oslo hører til kategorien bydeler som forventes å bidra mest til byens vekst (en vekstandel på mellom 8 og 20 prosent, som sett over, og en absolutt vekst på 46 %).

Framskrivningen inneholder også interessante tall om alderssammensetningen på befolkningen. Høy fruktbarhet og tilflytting av (i det alt vesentlige) unge, arbeidsføre mennesker fører til at Oslo ikke er på langt nær så hardt rammet av eldrebølgen i 2030 som f.eks. land i Sør-Europa. Selv om den raskest voksende gruppen er kategorien 67-79 år, er det såpass god tilvekst i de yngre aldersgruppene at 66 % av befolkningen vil høre til den potensielt arbeidsføre gruppen mellom 20 og 66.

2008-framskrivningen sier ingenting om den forventede andelen innvandrere i Oslo, utover at den kommer til å øke fra dagens 25 %, og at flere i fremtiden vil ha opprinnelse fra Øst-Europa. Men det understrekes at den delen av fremskrivningen som baserer seg på inn- og utflytting fra byen kan være svært usikker, og ikke minst følsom for konjunktursvingninger: “Erfaringsmessig kan imidlertid befolkningsveksten i Oslo endres raskt og med stor styrke.”

Dette til tross, er det mulig å se for seg noen interessante konklusjoner av denne fremskrivningen. For eksempel er det liten grunn til å tro at presset på boligmarkedet i Oslo og omegn vil avta – det forutsettes at det bygges 50 000 og 85 000 nye boliger før 2030. Og siden Oslo ser ut til å vokse raskere enn landet forøvrig, innebærer det at byens betydning som kjernen i landets eneste megaregion vil øke fremover. Hvilket i sin tur styrker argumentene for en kraftig satsing på infrastrukturen i og rundt byen, selvsagt.

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

Når halve folket er under 15

Medianalderen er definert som alderen som deler en befolkning inn i to numerisk like store grupper. I statistikken kan medianen være et nyttig utgangspunkt når man vil skildre hovedtendensen i et materiale uten å skjele for mye til ekstremverdiene. NationMaster har samlet tall fra CIA World Factbook (alltid en god kilde) i en kolonne som sorterer verdens land etter medianalder – fra øverst til nederst.

Rangeringen er i seg selv ikke veldig overraskende: eldrebølgens Japan ligger helt i  toppen (bare slått av Monaco), med en medianalder på 43,8. Deretter følger land i det rike nord som perler på en snor, med Norge på en delt 36. plass med en medianalder på 39 år (23 % av vår befolkning var barn/unge i 2009).  Likeledes havner mange av verdens aller fattigste land, som gjerne også er landene med høyest vekst i folketallet, nederst på listen.

medianage

Det nederste landet er Uganda, med en medianalder på 15 år, altså 30,5 år lavere enn Monaco. Tallet vitner om et land der halvparten av folket er 15 eller yngre, noe som i sin tur påvirker svært mange aspekter ved dagliglivet i Uganda: skole, helsevesen, arbeidsmarked, konfliktnivå og kriminalitet (unge mennesker står for mye kriminalitet, og rekrutteres ofte som soldater i fattige land).

I en henvendelse til undertegnede påpeker Håkon Styri, som blant mye annet blogger interessant om solteknologi beregnet på utviklingsland,  om en konsekvens av lav medianalder vi sjelden tenker på: teknologi som er ment å forandre livet til folk på i den tredje verden, bør også være barnevennlig fordi det med stor sannsynlighet er barn eller unge tenåringer som skal bruke den.

Medianalderen sier også endel om et lands demografiske framtid. Lav medianalder er et varsel om fortsatt høy befolkningsvekst i lang tid fremover: selv om fødselstallene også har begynt å falle i de fattige landene nederst på listen, vil det likevel være så mange unge som kommer til å stifte familie at en kraftig økning de kommende tiårene knapt er til å unngå.

I fattige land med knapphet på dyrkbar mark og få arbeidsplasser utenfor jordbruket, blir emigrasjon ofte eneste alternativ under slike forhold (slik det var for hundretusener av nordmenn i det jordfattige og uindustrialiserte Norge på 1800-tallet). Derfor er det ikke vanskelig å spå at vi vil se enda flere unge afrikanere som er villige til å risikere  livet i forsøket på å kommet seg til Europa i de kommende tiårene.

Halvering av befolkningen som miljøtiltak

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

screenshot

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.

Interaktiv presentasjon av innvandring til USA

immigrasjonsutforsker

New York Times har startet en serie om innvandring til USA, og presenterer blant annet denne interaktive applikasjonen som viser sammensetningen av folkegruppene som er kommet til landet siden 1880, basert på folketellinger. Ved å legge muspekeren over et fylke, får man presise tall.

Litt fikling med kontrollene viser tydelig hvordan immigrasjonen har endret karakter på 120 år. Ikke overraskende er det svært mange innvandrere fra Europa tidlig i statistikkperioden, mens Latinamerika blir dominerende når vi nærmer oss vår egen tid. De geografiske forskjellene er også interessante: latinamerikanere ser ut til å foretrekke det sørlige USA, mens (øst)europeere og asiater i større grad bosetter seg i nord. Hvis disse trendene vedvarer, kan det få interessante konsekvenser på sikt.

Demografiuka: En permanent demokratisk majoritet?

i etterkant av Obamas seier er man nå i ferd med å knuse tall, og det som tydelig framkommer er betydningen av de spansktalende innvandrerne. 46 millioner av USAs innbyggere har sør- eller latinamerikansk bakgrunn, og i praksis var det disse gruppene som vant valget for demokratene. Amerikansk valganalyse er langt mer demografisk og lokalt basert enn vår egen, jamfør denne drøftingen av utviklingen i stater som New Mexico.

Fra å ha vært temmelig fiolett (med en jevn balanse mellom demokrater og republikanere i en årrekke), er staten nå definitivt blå – Obama vant den med 15 prosents margin, demokratene tok alle kongressrepresentantene og har kontroll over delstatsforsamlingen. Det skyldes i hovedsak at “latinos” deltok i større grad en noensinne, og i overveldende grad stemte demokratisk.

9% av stemmene som ble avgitt på landsbasis kom fra denne gruppen, hvorav 67% stemte demokratisk. De tilsvarende tallene i New Mexico var 41% og 69%. I og med at latinos er den raskest voksende delen av USAs befolkning, kan Arizona og til og med Texas etterhvert vippe over til demokratene og gjøre slutt på Karl Roves gamle drøm om en permanent republikansk majoritet. Partistrategen var faktisk selv tidlig ute med å innse konsekvensene av de demografiske endringene:

If the party doesn’t embrace the kind of change that is out there in the way that our country’s demographics are changing… they’re going to relegate themselves to a permanent minority,” says Dan Gurley, the Republican National Committee’s field director during the 2004 election. “I think Karl Rove is absolutely right when it comes to where the party needs to be with the Hispanic community. I think he totally gets it, and the unfortunate thing is that a lot of people, a lot of the base of the party, don’t.

I det demografiske perspektivet er Barack Obamas valgseier en tydelig indikator på at amerikansk politikk vil forandre farge, både i direkte og overført betydning:

Because of increased immigration, a higher birthrate among Hispanics and the black population holding its own, the nation’s racial and ethnic minorities will outnumber white Americans of European descent by 2042, earlier than had been predicted. By 2050, these “minorities” will make up a majority of 54%.

Den som ønsker å vinne valg i USA i fremtiden, blir nødt til å følge Obamas oppskrift og bygge allianser mellom et mangfold av velgergrupper, og tiden da et parti kunne basere seg på én stor etnisk velgerblokk går ugjenkallelig mot slutten. Spørsmålet er: har dette noen relevans for Norge? Selv om Norge vil forbli mer etnisk homogent enn USA i overskuelig framtid, tyder Statistisk Sentralbyrås befolkningsfremskrivninger på at mellom 21% og 31 % av landets befolkning i 2060 vil ha innvandrerbakgrunn.

Bosetningsmønsteret og valgsystemet i Norge minner lite om det amerikanske, men det kan likevel være mye å hente på å bygge demografiske allianser for norske partier i områder med høy innvandrerandel. Selv om Norge neppe en lysebrun statminister de nærmeste tiårene, er godt mulig – for ikke å si overveiende sannsynlig – at vi får en Oslo-ordfører med innvandrerbakgrunn i samme tidsrom. Få politikere i Norge ser ut til å ha skjønt dette bedre enn Oslos byrådsleder.

Storbritannia er Europas folkerikeste i 2060

En ny rapport om befolkningsutviklingen i Europa bekrefter den langsiktige tendensen demografer har kjent til lenge: fødselstallene i alle EU-land er nå under nivået som trengs for å opprettholde befolkningen (2,1 barn per foreldrepar), og en rekke land vil derfor oppleve store fall i folketallet om intet dramatisk skulle skje.Tyskland, som er EUs største land med 82 millioner innbyggere, vil krympe med 12 millioner, for eksempel.

Befolkningen i hele EU er idag på 495 millioner, og vil vokse til 520 millioner i 2035 før den faller til 505 millioner i 2060. Dette forutsetter imidlertid en innvandring på 60 millioner mennesker fra andre verdensdeler. Gjennomsnittsalderen i Europa øker fra 40 til 48 år, mens vi vil ha to mennesker i arbeid per pensjonist, mot fire idag. Det finnes noen unntak fra denne trenden, og det viktigste av dem er Storbritannia.

Der er fødselstallene over 1,9 barn per par, og befolkningen er såvidt mye yngre enn snittet for Europa forøvrig at landets befolkning vil vokse med 25 %. Resultatet er at Storbritannia blir kontinentets folkerikeste land i 2060, med 72 millioner innbyggere. Kontrasten mellom nord og sør i Europa er slående: de nordiske landene kommer godt ut på statistikken (Norges befolkning kan ha økt med over 40 % i 2060), mens middelhavslandene vil rammes sterkt av sine lave fødselstall.

Kilder:
- Eurostat: From 2015, deaths projected to outnumber births in the EU27 (PDF)
- Wikipedia: The Aging of Europe
- The Guardian: Europe of the future
- Norges befolkning fram mot 2060

Amerikansk etterretning: klimaendringer gir ustabil verden

En rapport som ble sluppet av amerikanske etterretningsjenester i juni, varsler om at klimaendringer kan føre til ustabile forhold verden over, melder Los Angeles Times. En rekke regimer har allerede et ganske skjørt fundament, preget av fattigdom, sosial ulikhet, dårlig lederskap og svake politiske institusjoner som de er (Zimbabwe peker seg ut som et trist, aktuelt eksempel). Tørke, flom eller andre utslag av klimaendringer kan være det som skal til for å velte slike regimer.

Land sør for Sahara, i Midtøsten og Sentral- og Østasia er spesielt utsatt, og rapportforfatterne henviser til modeller som tyder på at jorbruksproduksjonen i enkele områder av Afrika kan falle med opptil 50 % i tiårene framover. Dette vil i sin tur skape enda flere økonomiske flyktninger, samtidig som en rekke av mottakerlandene vil være ute av stand til å håndtere den nye flyktningestrømmen. Innen 2020 kan 50 millioner mennesker være truet av sult, mens 1,2 milliarder vil slite med vannforsyningen.

Resultatet kan bli en økning i illegal innvandring, etnisk vold og andre humanitære kriser. Rapporten, hvis innhold ble framlagt i en kongressøring, finnes i sin helhet her.

3,5 millioner arbeidstakere erstattes av roboter?

Times of India melder at en japansk tenketank tror 3,5 millioner av landets arbeidstakere kan være erstattet av roboter i 2025. Et slikt tiltak vil spare 100 milliarder kroner på eldrebudsjettene om roboter kan utføre deler av arbeidet i omsorgssektoren, mener Machine Industry Memorial Foundation. Man ser ikke for seg at det er humanoide universalroboter som skal tre inn i menneskets sted, men snarere et bredt spekter av små og store spesialtilpassede maskiner.

At Japan er i front på dette området, skyldes en kombinasjon av flere faktorer: en høy interesse for og et positivt syn på roboter i japansk kultur, en svært lav fødselsrate og en motvilje mot å importere arbeidskraft: om dagens fødselsrate på 1,3 barn per kvinne vedvarer, vil 40 % av befolkningen være over 65 i 2055.