Arkiv for Byplanlegging

Nær 700 000 innbyggere i Oslo i 2030?

Oslo kommune publiserer interessant statistikk på sin side for befolkningsframskrivninger, det vil si beregninger av fremtidens befolkning basert på dagens trender ved hjelp av bl.a. kompleks analyseprogramvare. Framskrivninger er verdifulle for alle kommuner, men er kanskje særlig viktige i en by som Oslo, som vokser så det knaker for tiden.

Ifølge Oslospeilet nr. 6 2008 (PDF) passerte byens innbyggertall 570 000 ifjor, noe som tilsvarer en årvekst på nærmere 3 % (interessant nok anslår Wolfram Alpha stor-Oslos befolkning til 811 688). Dersom denne veksten skulle vedvare, ville innbyggertallet ifølge denne befolkningskalkulatoren passere millionen før 2028 og nærmere 2 millioner i 2050. Den siste befolkningsframskrivningen for Oslo antar at dagens situasjon er spesiell, og at veksten dabber av til mer moderate 0,9 % i året:

Beregningene er foretatt med basis i en, historisk sett, svært sterk vekstperiode. Veksten ventes etter hvert å bli avdempet mot et mer normalt leie for befolknings-vekst utover i framskrivningsperioden. Det er særlig høy fruktbarhet/høyt fødselstall, samt høy netto innflytting (særlig fra nye EU-land) som driver befolkningsveksten opp i framskrivningen de første årene.

Befolkningsprognosen fra 2004 anslo 589 000 innbyggere i 2020, som var en oppjustering sammenlignet med den foregående framskrivningen. I framskrivningen fra 2006 har 2020-innbyggertallet økt til 609 478, mens den i den nyeste prognosen fra 2008 er anslått til 634 144. Med en økning i anslaget på 45 000 innbyggere på 5 år, skal vi ikke se bort fra at den neste framskrivningen plasserer innbyggertallet rundt 700 000, med andre ord.

oslobef

Veksten i varierer sterkt fra bydel til bydel, noe kartet over viser. Interessant nok ser man ikke for seg at den sterkeste veksten kommer i den tradisjonelt befolkningstunge Groruddalen. Den raskeste økningen vil – med unntak av Søndre Nordstrand – faktisk komme i Sentrum/Øst og nordlige bydeler. Den intensive utbyggingen av Bjørvika er en årsak til at Gamle Oslo hører til kategorien bydeler som forventes å bidra mest til byens vekst (en vekstandel på mellom 8 og 20 prosent, som sett over, og en absolutt vekst på 46 %).

Framskrivningen inneholder også interessante tall om alderssammensetningen på befolkningen. Høy fruktbarhet og tilflytting av (i det alt vesentlige) unge, arbeidsføre mennesker fører til at Oslo ikke er på langt nær så hardt rammet av eldrebølgen i 2030 som f.eks. land i Sør-Europa. Selv om den raskest voksende gruppen er kategorien 67-79 år, er det såpass god tilvekst i de yngre aldersgruppene at 66 % av befolkningen vil høre til den potensielt arbeidsføre gruppen mellom 20 og 66.

2008-framskrivningen sier ingenting om den forventede andelen innvandrere i Oslo, utover at den kommer til å øke fra dagens 25 %, og at flere i fremtiden vil ha opprinnelse fra Øst-Europa. Men det understrekes at den delen av fremskrivningen som baserer seg på inn- og utflytting fra byen kan være svært usikker, og ikke minst følsom for konjunktursvingninger: “Erfaringsmessig kan imidlertid befolkningsveksten i Oslo endres raskt og med stor styrke.”

Dette til tross, er det mulig å se for seg noen interessante konklusjoner av denne fremskrivningen. For eksempel er det liten grunn til å tro at presset på boligmarkedet i Oslo og omegn vil avta – det forutsettes at det bygges 50 000 og 85 000 nye boliger før 2030. Og siden Oslo ser ut til å vokse raskere enn landet forøvrig, innebærer det at byens betydning som kjernen i landets eneste megaregion vil øke fremover. Hvilket i sin tur styrker argumentene for en kraftig satsing på infrastrukturen i og rundt byen, selvsagt.

Share/Bookmark

Hvorfor telependling ikke snur urbaniseringen

Økonomiprofessor Edward Glaser tar opp et interessant paradoks i vår tid, da globalisering og eksplosiv IT-utvikling har gjort verden “flatere”. Når det er slik at avansert kommunikasjon stadig blir enklere, og kostnadene ved transport av fysiske produkter har falt drastisk, hvorfor ser vi ikke da at innflyttingen til byene stanser opp? Man skulle tro at ulempene ved bylivet – høye boligpriser, forurensing, kriminalitet, treg infrastruktur – mer enn oppveide fordelene, og at telependling nå var blitt en dominerende faktor i det globale arbeidsmarkedet.

2402764792_4b034c119f

Episk trafikkork i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Kilde: Flickr (cc)

Isteden ser vi at byene fortsetter å være menneskemagneter verden over (også i Norge), og at de mest tiltrekkende områdene er “megabyer” som ofte forbindes med forslumming og fattigdom. Et eksempel er Mumbai (tidligere Bombay), som vokste fra 10,8 millioner til 19 milioner innbyggere fra 1985 til 2007. Glaesers svar på hvorfor folk som har god nok økonomi og utdannelse til å kunne velge å bli boende utenfor storbyene, likevel søker til steder som Mumbai, er i bunn og grunn innlysende:

Globalization and technological change have increased the returns to being smart; human beings are a social species that get smart by hanging around smart people. [...] Knowledge moves more quickly at close quarters, and as a result, cities are often the gateways between continents and civilizations.

Det er med andre ord den menneskelige faktoren som forklarer hvorfor megabyer og deres tilhørende regioner er og vil fortsette å være utgangspunktet for det aller meste av den teknologiske, kulturelle og økonomiske innovasjonen vi ser på kloden. I et norsk perspektiv burde det få våre styrende til å innse at Oslo-Akershusregionens dominerende posisjon ikke er en historisk tilfeldighet som eventuelt kan “fikses” med politiske tiltak, men en uunngåelig følge av psykologiske og sosiologiske mekanismer.

Edward Glaser peker på at en gammel ordveksling mellom det moderne Indias to fedre, Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru, i grove trekk oppsummerer debattens ytterpunkter den dag idag. Gandhi var en sterk forkjemper for å bevare det tradisjonelle livet på landsbygda, mens Nehru arbeidet for en rask industrialisering og modernisering av landet. Gandhi sa det slik:

If India is to attain true freedom and through India the world also, then sooner or later the fact must be recognized that people will have to live in villages, not in towns, in huts, not in palaces.

Nehrus svar var like klart:

[A] village, normally speaking, is backward intellectually and culturally and no progress can be made from a backward environment.

Kan høyhastighetstog bli ryggraden i vår megaregion?

Idag legger Norsk Bane fram en fersk utredning utført av Deutsche Bahn som skal vise at det både er laseggjørbart og lønnsomt på sikt å bygge ut et nettverk av høyhastighetstog i Sør-Norge før 2020. Tidligere har det vært vanlig å hevde at vårt fjellrike land gjør kostnadene uoverkommelige, men den nye studien trekker motsatt konklusjon:

«De utførte undersøkelsene viser at det omtrent ikke finnes noen steder der det er mulig eller fornuftig å bygge ut de eksisterende, for det meste enkeltsporede, banene til konkurranse­dyktige hastigheter.»

Med konkurransedyktige hastigheter menes fart på opptil 300 km/t, altså på linje med lyntogtilbudet som er vanlig på kontinentet. Det i sin tur betyr at reisetiden mellom Oslo og Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger blir henholdsvis 2:25, 2:30, 2:25 og 1:55. Reisetiden fra Oslo til Göteborg blir med samme opplegg godt under to timer.

2705306293_fe5f33a35c

Fransk TGV-lyntog. Kilde: Flickr (cc)

Om regnestykkene viser seg å holde er det en rekke gode argumenter for å satse på lyntog. Selv en delvis utbygging vil kutte våre CO-utslipp med 1,4 millioner tonn i året (2,6 % av Norges 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2008), belastningen fra tungtrafikk på veinettet blir redusert og vår økonomiske infrastruktur blir mindre avhengig av flyindustriens ve og vel. I et langsiktig perspektiv er det siste viktig: i motsetning til situasjonen på bilmarkedet, er det ennå svært langt igjen før det finnes realistiske alternativer til dagens petroleumsbaserte systemer.

Ses denne utbyggingen i lys av forrige posting i denne bloggen, om betydningen av “megaregioner” for innovasjon og vekst, blir høyhastighetsplanene ekstra interessante. For med reisetider på 50 minutter fra Lillehammer til Oslo, 45 minutter fra Halden og 1:30 fra Arendal, er det mulig å se for seg en kraftig utvidelse av pendleravstandene og dermed begrepet “Oslo med omland”. Ingen veibasert løsning vil være istand til å levere tilnærmelsesvis samme tider, enn si kontorplass med trådløsnett underveis.

Et nettverk som dette kan med andre ord skape økt mobilitet for hundretusener av nye arbeidstakere, og med lette og raske forbindelser over svenskegrensen kan det være nettopp tiltaket som trengs for skyve Oslo og omliggende fylker med 2,5 millioner innbyggere i retning av en genuin megaregion. Men når vi samtidig vet at hurtigtogsplanene ikke inkluderer flertallet av fylkene i vest og nord, er det også lett å se hva det største politiske hinderet vil bli.

Richard Florida om hvordan krakket endrer USA

Richard Florida, verdensledende på studier av byer og opphavsmannen til uttrykket “kreative klasser“, publiserte nylig en svært interessant artikkel i det anerkjente tidsskriftet “The Atlantic” med tittelen How the Crash Will Reshape America. Floridas hovedpoeng er at USAs økonomiske og dermed demografiske landskap vil se annerledes ut etter denne krisen, slik det gjorde det etter tidligere kriser.

800px-richard_florida_-_2006_out__equal

Richard Florida. Kilde: Wikipedia

Liksom den “lange depresjonen” fra 1873 til 1896 bidro til å skape store industribyer som Chicago og Detroit, og den korte depresjonen fra 1932 til 1939 la grunnlaget for forstadsutviklingen etter annen verdenskrig, vil forflytning av penger og mennesker føre til at hele regioner av USA svekkes, mens andre styrkes. I likhet med en rekke andre tenkere mener Florida at mye av dagens forstadsstruktur ikke er bærekraftig, blant annet.

Mens andre (som dommedagsprofeten James Howard Kunstler) har tatt utgangspunkt i forstedenes avhengighet av billig bensin, fokuserer Florida på boligmarkedet, og ikke minst den voldsomme veksten i eierskap kontra leie. Han peker på at millioner av vanlige amerikanere idag er fanget forstedene i overprisede McMansions, ute av stand til å søke lykken andre steder fordi boligene deres er belånt til godt over pipa.

Det faktum at befolkningen i Detroit faller langsomt, til tross for at byens arbeidsmarked er i fritt fall og framtidsutsiktene er mørke, tolker Florida som et symptom på at den mye omtalte mobiliteten i det amerikanske arbeidsmarked nå hemmes av krisen i boligmarkedet. At byene i “rustbeltet” – en sone av delstater som domineres av gammel tungindustri som har slitt i mange tiår – gjør det dårlig i Richard Floridas fremtidsbilde er ikke overraskende.

Mer interessant er det at han også mener at “solbeltet”, dominert av typiske vekststater som Florida og Texas, vil slite i fremtiden takket være en for stor avhengighet av boligmarkedet. Men om det er mange tapere, er det også noe klare vinnere. Det nordøstlige, dominert av det Florida kaller Boston–New York–Washington-korridoren, utgjør en “megaregion” som står langt bedre rustet enn de fleste andre steder i USA.

Dels fordi megaregioner skaper en betydelig buffer i arbeidsmarkedet. Når finanssektoren sier opp folk over en lav sko, vil det likevel være gode muligheter for dyktige folk å finne andre jobber innen rimelig reiseavstand. Følgelig vil ikke byer som New York være så utsatt for “hjerneflukt” ut av regionen i nedgangstider. Men hovedårsaken til megaregionenes motstandsdyktighet er deres innovasjonsevne, både nasjonalt og internasjonalt:

Internationally, these mega-regions include Greater London, Greater Tokyo, Europe’s Am-Brus-Twerp, China’s Shanghai-Beijing Corridor, and India’s Bangalore-Mumbai area. Economic output is ever-more concentrated in these places as well. The world’s 40 largest mega-regions, which are home to some 18 percent of the world’s population, produce two-thirds of global economic output and nearly 9 in 10 new patented innovations.

Den enorme kulturelle, vitenskapelige og økonomiske kreativiteten kan igjen tilskrives områdenes størrelse (de kan levere den alltid etterspurte “kritiske massen” av mennesker til nær sagt ethvert fenomen) og kulturelle og etniske mangfold. I New York er 40 % av dem som lever i byen idag født utenfor USAs grenser. Megaregionen vil til enhver tid ha tilgang til arbeidskraft med et bredt spekter av erfaringer og forventninger, inklusive opplevelsen av harde tider.

Har Floridas artikkel overføringsverdi til norske forhold? I Norge har vi bare ett område som tilnærmelsesvis ligner megaregionene han skriver om i artikkelen: Oslo med omliggende fylker. Bare her finner man en tilsvarende kombinasjon av en stor og sammensatt befolkning og næringsliv. Men samtidig er de historiske og økonomiske forskjellene mellom USA og Norge mange.

Her i landet har fremdeles en svært stor del av verdiproduksjonen utgangspunkt i olje og fisk, som tas opp langt fra Oslo. Mye av debatten om Norges økonomiske framtid handler derfor ikke om hvordan vi knytter tettere forbindelse til megaregionene som vokser fram i EU (København-Malmø-aksen er et nærliggende eksempel), men om å sikre adgangen til naturressurser i Nordishavet. Naturgeografi er simpelthen langt viktigere enn sosiologi i vårt tilfelle.

Robert Neuwirth om morgendagens byer

Hver dag migrerer 200 000 fra landsbygda inn til storbyene. De aller fleste av dem ender opp i områder der de strengt tatt ikke har lov til å bo. Idag lever 1 milliard mennesker ulovlig (som “squatters”) i og rundt byer, i 2030 vil tallet være ca 2 milliarder, i 2050 har det vokst til 3 milliarder – det vil si rundt en tredel av verdens befolkning i 2050. Eller halvparten av verdens samlede beregnede bybefolkning, om man vil. At dette er fremtidens byer, er utgangspunktet for forfatteren Robert Neuwirth, som har skrevet den fabelaktige boka “Shadow Cities”.

Neuwirth holdt en forelesning basert på boka på Ted-konferansen for noen år siden – den vises i vinduet over. Neuwirth har også en blogg der han skriver om de ulovlige byene, basert på egne erfaringer. Ja, for denne forfatteren har bodd mange år i noen av verdens største slumstrøk, som det beryktede Kibera i Nairobi i Kenya.

Et av Neuwirths hovedpoenger er at livet i disse “skyggebyene” ofte er bedre og mer vitalt enn vi får inntrykk av. Menneskets evne til å tilpasse seg og finne løsninger viser seg kanskje best på steder som dette, og over tid blir ofte bygningene forbedret og infrastruktur utviklet. Neuwirth kan fortelle om familier i favelaene rundt Rio som har levd rimelig godt i et par generasjoner, uten noensinne å ha blitt anerkjent som lovlige beboere av byens myndigheter.

For at slumstrøkene skal bli gode framtidsbyer, anbefaler Neuwirth på to helt konkrete tiltak: innbyggene trenger garantier for at de kan bli boende – noe som ikke nødvendigvis behøver å være det samme som eiendomsrett (i boken nevner Neuwirth Mumbai på hvor galt det kan gå når fattigfolk får sitt aller første skjøte uten å skjønne verdien av det). Og folk må ha tilgang til det politiske systemet, så de kan integreres det øvrige samfunnet. I Tyrkia kan områder med 2000 innbyggere kreve å bli anerkjent som lokalsamfunn, og få muligheten til politisk representasjon i bytte mot å betale skatter og avgifter.

Demografiuka: Megabyene driver den økonomiske veksten

The Economist skriver om den globale urbaniseringen og dens økonomiske konsekvenser. De siste 30 årene har verdens bybefolkning vokst fra 1,6 milliarder til 3,3 milliarder, og fram mot 2040 vil antall innbyggere i byene øke med ytterligere et par milliarder. 2007 var antagelig det første året i historien da et flertall av jordas innbyggere bodde i byer, og det er altså en trend som bare vil forsterke seg.

De aller fleste av de nye byboerne vil selvsagt ikke leve det vi i Norge forbinder med urbane liv, det vil si kort avstand til kulturtilbud, et rikt utvalg av kafeer osv. Svært mange av dem ender opp i slumstrøk – ifølge FNs generalsekretær Ban Ki-moon vil 2 milliarder mennesker leve i slumstrøk rundt 2040. Dette har fått myndighetene i en rekke land til å forsøke å begrense innflyttingen til storbyene, eller lage lokale varianter av det vi kaller distriktspolitikk om man vil.

Vendors outside Palika Bazaar, Connaught Place by you.

Scene fra kveldsmarkedet i Palika Bazaar, New Dehli (cc)

Egypt nevnes som et eksempel av Economist: der bygges det 20 nye byer for å lokke folk til å bosette seg andre steder enn i Kairo. Men Verdensbanken er ikke enig i FNs bilde av storbyene framtid. I en ny rapport hevdes det at megabyene vokser seg så store nettopp fordi de gir innflytterne store økonomiske fordeler. Ved å hindre utviklingen av disse byene, kan myndighetene i fattige land komme til å flytte økonomisk aktivitet til områder som har langt dårligere forbindelser med omverdenen, og dermed begrense den økonomiske veksten.

Verdensbanken argumenterer med at de store byene i utviklingland faktisk ikke er større i forhold til befolkningen enn storbyer i rike land var på et tilsvarende utviklingsstadium, og at historien viser at veksten har en tendens til å flate ut når velstanden når et visst nivå (Paris, New York og London er eksempler på det).

At store byer og raskt vekst hører sammen, støttes forsåvidt av oversikten over de ti største byene i verden: Tokyo (35,7 millioner innbyggere), Mexico City (19) New York (19), Mumbai (19), Sao Paulo (18,8), Delhi (16), Shanghai (15), Kolkata (14,8), Buenos Aires 12,8), Dhaka (13,5). To av disse megabyene ligger i rike land, mens hele fire (Kolkata, Shanghai, Mumbai og Sao Paulo) ligger i BRIC-landene som har vist god vekst de siste årene.

Pekere:
- Wikipedia: Megacity

Demografiuka: "Obamaland" versus Palins "real America"

Denne uka kommer 2050-bloggen til å fokusere på temaet demografi, det vil si studier av befolkningsutvikling, som er blitt aktualisert etter valget i USA i forrige uke. Som svært mange amerikanske kommentatorer har påpekt, og som blogget her, kan valget av Barack Obama være et tegn på et demografisk grunnfjellskifte i USA – en endring av tyngdepunktet i politikken som drives fram av endringer i befolkningsgrunnlaget.

Et tema som stadig dukket opp i valgkampen, var forholdet mellom by og land i USA. Republikanernes visepresidentkandidat, Sarah Palin, brukte stadig begrepet “small-town America” under henvisning til at dette var det “virkelige” USA – The ‘Real’ America. Kartene nedenfor, som er produsert av Mark Newman ved universitetet i Michigan (og sluppet under en Creative Commons-lisens, hvilket innebærer at de kan brukes relativt fritt), viser hvor rett Palin hadde i geografisk perspektiv.

Ser man på valgresultatet (der rødt indikerer republikansk flertall i presidentvalget, og blått demokratisk) fordelt etter delstat (til venstre nedenfor) og i fylkesperspektiv (til høyre) blir det åpenbart at det meste av USAs areale er preget av republikanerne. Eller om man vil: det republikanske partiet er på mange måter blitt landsbygdas parti, mens demokratenes bastioner ligger i byområder og langs kystene (alle kart kan klikkes på for større versjoner).

Imidlertid – og dessverre for republikanerne i denne omgang – avgjøres valg primært ikke av geografi, men av demografi. På kartet vil venstre nedenfor er hvert fylke dimensjonert etter antall velgere, og da blir kystenes og de store byområdenes innflytelse raskt enklere å se. Hvis man i tillegg tar hensyn til den reelle stemmefordelingen – et typisk fylke er ikke rent republikansk eller demokratisk – får man det politiske fargekartet til høyre. For å sette dette i perspektiv, kan kartene sammenholdes med resultatene fra 2004.

Disse kartene gir også demokratene grunnlag for optimisme i et lengre perspektiv, ikke minst om Sarah Palin skulle velge å stille som landsbygdas kandidat i 2012. For i USA som i verden forøvrig er urbaniseringen av de viktigste demografiske trendene – ikke minst fordi det store flertallet av innvandrere til landet velger å bosette seg i byer eller bynære områder. I 2005 bodde over 80 % av amerikanere i byer eller forsteder – 10 % av landets befolkning bor i de to storbyområdene New York og Los Angeleles.

Pekere:
- Wikipedia: Demographics of the United States – Wikipedia, the free encyclopedia
- Brookings institution: America’s New Demographics: Regions, Metros, Cities, Suburbs and Exurbs
- US Census Bureau Home Page

Grønn og selvforsynt skyskraper

Inhabitat skriver om EDITT-tårnet (Ecological Desing In The Tropics), en skyskraper som nå planlegges bygd i Singapore med støtte fra det lokale universitetet. EDITT er et eksempel på en interessant trend blant arkitekter og byplanleggere: miljøvennlig arkitektur må ta hensyn til at vi bor i en verden der et stadig større flertall kommer til å bo tett på hverandre i byer, og der miljøvennlige eneboliger av det slaget vi nå bygger i Norge, vil være forbeholdt et lite mindretall.

t.r. hamzah & yeang, sustainable skyscraper, editt tower, singapore sustainable architecture, living walls, solar power, biogas power, green building

EDITT vil bli 26 etasjer høyt, og være utstyrt med solceller som dekker 39 % av bygningens energibehov, naturlig ventilasjon istedenfor luftkondisjonering, et biogassanlegg som produserer metan av kloakk og “hengende hager” med lokal vegetasjon som dekker halve bygningen. Huset skal også samle inn regnvann og gjenvinne avløpsvann, slik at det blir 55 % selvforsynt med denne ressursen.

Ziggurat – en million mennesker i én bygning

Nettstedet Ecogeek skriver om en konsepttegning av et pyramideformet bygningskompleks med plass til én million mennesker, som skal presenteres på en eiendomskongress i Dubai i oktober. Utviklerne av konseptet understreker at byen skal være karbonnøytral og i størst mulig grad selvforsynt med energi, og i tillegg være istand til å håndtere sitt eget avfall. Og alt skal skje innen en flate på 2,3 kvadratkilometer.

Dette er ikke første gang man foreslår å bosette folk i kjempebygninger (japanerne ser ut vil å være særlig tiltrukket av tanken), og det blir sikkert ikke den siste. Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på ulempene ved å samle så mange mennesker på så lite plass: støyplagene, smittefaren, risikoen for sosial forslumming og – kanskje ikke minst – faren for at innbyggerne utvikler psykiske plager av å bo så tett på så mange mennesker, døgnet rundt.

Men fordelene er også mange. Man sparer svært mye energi til oppvarming ved at de fleste innbyggerne vil dele tak, vegger og gulv med naboene. Fordi hele byen kan nås til fots kuttes energibruken til transport dramatisk – det lille behovet folk måtte ha (vesentlig heiser og rulletrapper) drives med elektromotorer. Det er også mye lettere å gjennomføre sentraliserte miljøtiltak når alle bor på ett sted, og ikke minst: sivilisasjonen tar mye mindre plass på denne måten.

I en verden der mesteparten av den levelige delen av landjorda allerede er satt av til menneskelig bruk, vil hver eneste kvadratkilometer som ikke brukes av mennesker, være til nytte for andre organismer. I diskusjonen om miljø og klima har vi lett for å glemme virkningen av befolkningseksplosjonen: det blotte faktum at vi blir rundt 75 millioner flere av oss hvert år, betyr at vi fortrenge stadig flere av våre medskapninger.

Kilder:
- Ecogeek: Om Ziggurat-byen
- Inhabitat: X-SEED 4000 – japansk supertårn med plass til en million innbyggere
- Wikipedia: Shimizu Mega-City Pyramid, med plass til 750 000 innbyggere
- The Oil Drum: Global Land Use – om hvordan vi bruker landjorda
- New Scientist om hvor mye jord som er dekket av veier: Concrete jungle