Arkiv for Befolkningseksplosjon

Tok jeg feil i nettdebattspørsmålet?

Det er et spørsmål det er verdt å stille seg, etter at jeg har deltatt i et lite Aftenposten-prosjekt de siste ukene. Bjørn StærkIda Aaalen og undertegnede ble bedt om å skrive hver vår kronikk for nettutgaven, og så delta i og moderere debatten i kommentarfeltet under saken. Etterpå ble vi spurt av debattansvarlig i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, om hva vi syntes om erfaringen. Det resulterte i denne saken.

Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.

For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.

Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.

Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.

På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.

Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.

Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.

Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.

Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.

Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.

Share/Bookmark

Gunnar Knudsens forbløffende forutsigelse

Gunnar Knudsen (1848-1928)

I Teknisk Ukeblad (TU) nr. 20/2011 finner man på side 87 en forbløffende sak om et foredrag den legendariske Venstre-statsministeren Gunnar Knudsen holdt for Polyteknisk Forening for hundre år siden. Knudsen var på det tidspunktet “between jobs” – han var statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920 – og foreleste over temaet “Vassdragsreguleringsloven”. I løpet av foredraget argumenterer Knudsen for statlig ekspropriasjonsrett og hjemfallsretten ved å fremsette følgende spådom:

Kravet paa elektricitet vil stige voldsomt. Om 80 aar – vort lands folkemengde er vel da fordoblet og mer end det – vil utviklingen maaske medføre, at vi bruker 1 hestekraft pr. individ, altså 4,5 million aarlig bare til husbehov. Hertil kommer industrien.

Teknisk Ukeblad har sett på tallene, og fastslår at Knudsen treffer forbløffende bra. I 1991 (altså 80 år etter Knudsens spådom) var Norges folketall 4,275 millioner. Ikke nok med det: regner man om en hestekraft (som altså tilsvarer 745,7 W) per person til samlet årsforbruk av elektrisitet, blir svaret 29,3 TWh. Ifølge TU var det virkelige forbruket til alle husholdninger i 1991 30 TWh. Knudsen “bommer” altså med henholdsvis 5% og 2,4%, noe som i enhver sammenheng er imponerende treffsikkert.

Men er det bare flaks, og kunne man gjøre noe tilsvarende idag? Knudsen var ingeniør av utdannelse, og kjente derfor godt til begrepet ekstrapolering. I praksis er det ekstrapoleringer Knudsen foretar i sitt foredrag: han tar to viktige trender (befolkningsutvikling og energiforbruk) og viderefører den inn i fremtiden. Å gå ut fra at kurvene ville fortsette å peke oppover var en meget rimelig antakelse i 1911: takket være den industrielle revolusjon var Norge, i likhet med resten av Europa og USA, midt inne i den nesten uavbrutte oppturen som har ført fram til dagens velstandssamfunn.

Graden av treffsikkerhet er derimot mest et spørsmål om flaks. Gunnar Knudsen kunne ikke vite at det mellom hans foredrag og året 1991 blant annet kom til å ligge en dødelig global epidemi (spanskesyken) og to verdenskriger. Norge slapp relativt lett unna disse svarte svanene i historien, men det er ikke vanskelig å se for seg scenarier der annen verdenskrig kunne ha fått en langt mer negativ virkning på folketallet og infrastrukturen i Norge enn hva tilfellet ble (Wehrmacht kunne ha valgt å kjempe til siste mann i 1945, eller vi kunne ha falt inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, for å nevne to eksempler).

Til det andre spørsmålet: selv om dagens statsminister ikke helt tror på fremtidstenkning, baserer moderne politikk og samfunnsdebatt seg i stor grad på ekstrapoleringer av ulike slag. Om Gunnar Knudsen hadde holdt sitt foredrag idag, ville han antagelig ha tatt utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger. De tyder på at folketallet fortsatt vil øke sterkt fram mot 2091 (framskrivningene stopper i 2060, men vekstkurvene lar seg røft videreføre), og vil ligge et sted mellom 6 og 10 millioner mennesker (mye av veksten skyldes innvandring – jamfør samfunnsdebatten). Knudsen kunne altså ha sagt “fordobling” slik han gjorde i 1911, og hatt sine ord i behold.

Kilde: ssb.no

Et sprik på 4 millioner mennesker i 2091 kan virke stort, men er lite sammenlignet med et eventuelt anslag for fremtidens energiforbruk. Mellom oss og 2091 ligger det en lang rekke sannsynlige begivenheter som vil påvirke vårt lokale energiforbruk massivt: utfasingen av oljealderen, utvikling av nye energikilder og mer effektive transportmidler, den globale befolkningsveksten, den globale velstandsveksten og miljø- og klimaproblemene.

Men hvis Gunnar Knudsen hadde stått på Polyteknisk Forenings talerstol som representant for Venstre idag, hadde han neppe spådd en like voldsom vekst i fremtidens energiforbruk i Norge. Ikke bare fordi han ville ha representert et miljøparti, men også fordi det er statistikk som støtter en antakelse om at vi i fremtiden bruker like mye eller kanskje til og med mindre energi per husholdning enn idag. Som for eksempel rapporten Lys og varme gjennom 43 år – Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003 (PDF), som dokumenterer følgende utsagn:

Det er en nokså vanlig oppfatning at norske husholdningers energiforbruk til boligformål har vokst mye fram til i dag, og at veksten vil fortsette fremover. Historiske data viser imidlertid at både energi- og elektrisitetsforbruket har stabilisert seg de siste tiårene, etter å ha vokst relativt kraftig.

Energiforbruk er tett knyttet til velstand, og den oljedrevne velstandsveksten vi ser idag vil antagelig bare være et vakkert minne i 2091. Urbaniseringen vil sannsynligvis føre til at enda flere nordmenn bor i byer, der energiforbruk til oppvarming og transport er lavere og mulighetene for energi- og miljøtiltak i stor skala er enklere. Det finnes internasjonale tall som tyder på at en rekke velstående land nå opplever at bilkjøring har nådd et metningspunkt. Fenomenet, som kalles “peak travel”, kan ifølge forskere ikke bare forklares med den økonomiske krisen.

Alt dette er tydelige hint om at ikke alle trær vokser inn i himmelen, at ekstrapolering må ta høyde for at man over tid vil nå et platå der veksten flater ut. Men at det også kan vise seg å være grunnleggende feil, er det mest berømte Gunnar Knudsen-sitatet av alle en påminnelse om. Det stammer fra en tale om den utenrikspolitiske situasjonen som ble holdt i februar 1914, og lyder som følger: “For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.'”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.

Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte

Avisen Klassekampen publiserte den 28. januar et intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug som fortjener bredere oppmerksomhet. Ikke bare fordi Nygårdshaug tar religionsdebatten et langt skritt videre ved å gå inn for forby alle religiøse symboler og nybygg av religiøse bygninger (Hønefoss kan med andre ord se langt etter en ny kirke), men først og fremst fordi svært utbredte holdninger til fremtidens befolkningutvikling står sentralt i hans argumentasjon. Nygårdshaug sier det slik:

- Det er ett tema på internasjonale klimakonferanser som aldri blir reist, og det er fødselsbegrensning. Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse, sier Nygårdshaug: – For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.

Her er det to hovedsaker å gripe fatt i. For å ta det siste først: uavhengig av hva paven og andre religiøse ledere måtte befale sine tilhengere å gjøre, er det et ubestridelig faktum at den globale befolkningsveksten er i ferd med å flate ut. Det skjer ikke bare i det rike nord og India og Kina – det er en global tendens. Noen av de mest dramatiske  fallene finner vi faktisk i erkekatolske land som Italia og Spania, der fruktbarheten nå er nede i 1,3 barn per kvinne (mot 1,8 barn per kvinne i Norge). Tilsvarende ser vi nå også kraftige fall i fertiliteten i store deler av den muslimske verden, med land som Indonesia og Iran (sic) som prominente eksempler.

Dermed er det ikke sagt at ikke mange land fremdeles sliter med ekstremt høy vekst i folketallet. Øverst på FNs liste troner for øyeblikket Niger, Guinea-Bissau, Afghanistan, Burundi og Liberia. At islam eller katolisismen dominerer i disse landene er et element, men vel så slående er det at landene er ekstremt fattige og/eller herjet av blodige kriger. Med andre ord: vedtak om fødselsbegrensning gjort på internasjonale konferanser vil ha begrenset innflytelse i land som mangler den mest elementære infrastruktur. Det finnes god dokumentasjon på hva som bremser den globale befolkningsveksten, mye av den presenteres av Hans Rosling i foredraget nedenfor:

Stikkordene er økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen. Ja, det er faktisk sant: når man reduserer barnedødeligheten, senkes befolkningsveksten. Poenget er at dette ikke kan gjøres via et internasjonalt diktat, slik Nygårdshaug (og mange andre, skal jeg dømme etter responsen på mine forelesninger) er tilhengere av. Erfaringen er krystallklar på dette området: hvert enkelt land må løse det på sin måte. Kinas ettbarnspolitikk og Brasils familieplanleggingsprogram vil ikke fungere i Afghanistan eller Kenya, for å si det slik. Om det internasjonale samfunnet kan gjøre noe som helst, måtte det være å bidra til fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst (det norske oppdraget i Afghanistan kan mao settes i et befolkningsperspektiv).

Det andre hovedproblemet med Nygårdshaugs utsagn over er at ti milliarder mennesker på Jorda vil føre til undergang. Jeg snakker mye om befolkningseksplosjonen i mine foredrag om fremtiden. Begrepet er definitivt på sin plass: en vekst på 70 millioner i året, som i 2050 vil gi oss en befolkning på mer enn 9 milliarder, kan ikke kalles annet enn eksplosiv. Men jeg er også nøye med å understreke at eksplosjonen ikke vil føre til et totalt sammenbrudd på kloden. Ideen om at vår samfunnsorden er truet av ukontrollert befolkningsvekst har vi levd med siden Thomas Malthus‘ dager, og den ble reformulert av Paul Erlich i boka The Population Bomb i 1968. Åpningssetningen fra boka hans er blitt herostratisk berømt:

“The battle to feed all of humanity is over. In the 1970s and 1980s hundreds of millions of people will starve to death in spite of any crash programs.”

Denne spådommen ble ikke innfridd, ei heller hans forutsigelser om at vi ville få matrasjonering i det rike nord eller Romaklubbens forutsigelse av verdensomspennende hungersnød innen 2000. Sultkatastrofene vi har hatt siden 1968 har ikke vært et resultat av manglende global produksjonskapasitet, men en følge av krig, politiske konflikter og naturkatastrofer. Den globale underernæringen vi ser idag skyldes ikke mangel på mat – i en verden der det finnes flere overvektige enn undervektige er problemet først og fremst fordelingen av ressursene.

Og selv om vi i fremtiden skulle slippe opp for god matjord, ligger det et betydelig potensiale i å bedre effektiviteten i jordbruket i fattige land med jordbruksmaskiner, vanning, bedre transport og bruk av genteknologi. Det er ingen gode teknologiske eller vitenskapelige årsaker til at ikke dagens jordbruk kan levere effektivitetsøkninger som matcher en forventet befolkningsvekst på 30-40 %. FNs prognoser tyder på at Jordas befolkning vil stabilisere seg rundt 12 milliarder ved neste århundreskifte, og selv en så stor økning er mulig å håndtere med fornuftig bruk av konvensjonelle matressurser og ny matteknologi som bioreaktorer.

Vi kan med andre ord fø på oss selv. Men kan vi ta livet av oss på andre måter? Siden Nygårdshaug kobler uttalelsen sin opp mot klimakonferanser, antar jeg at økte klimagassutslipp ses på som en kilde til Jordas undergang innen vi blir ti milliarder (det vil si før 2080 eller deromkring). Noe av svaret på den utfordringen ligger i tallmaterialet det er pekt til over. Det meste av befolkningsøkningen det kommende århundret vil skje i verdens fattigste land, som også er landene som har de laveste klimagassutslippene per innbygger.

En betydelig viktigere kilde til økning i utslippene mot 2050 er framveksten av den globale middelklassen: en halv milliard indere og kinesere som skaffer seg en vestlig livsstil vil bidra langt mer til den globale oppvarmingen enn én milliard nye bunnløst fattige i Asia og Afrika. Den mest effektive løsningen her vil altså ikke være et internasjonalt påbud om fødselsebegrensning, men rask utvikling av miljøvennlige erstatninger for fossildrevne kraftverk, biler og fly.

Fremtidens fiskeoppdrett: robotbur og matsignal for fisk

70 prosent av verdens fiskeriressurser er på grensen av eller har passert grensen for å bli overutnyttet, ifølge FNs matvareorganisasjon FAO. Samtidig vokser Jordas befolkning, sammen med gjennomsnittsvelstanden og etterspørselen etter matprotein. Resultat: i 2030 kan etterspørselen etter fisk og andre havprodukter ha økt med opptil 40 %.

Dette regnestykket går åpenbart ikke opp, men i motsetning til andre av verdens problemer finnes det allerede en løsning på problemet – fiskeoppdrett, som allerede idag dekker mellom 30 og 50 % av etterspørselen etter fisk. Riktignok har dagens oppdrettsnæring svakheter som må løses for at den virkelig skal kunne skaleres opp til å levere det aller meste av Jordas matfisk.

Den kan ikke være basert på fangst av villfisk (slik den norske laksenæringen er), og ikke ḱonkurrere med mennesker om foret (i 2030 vil vi være over 8 milliarder på Jorda, og trenge all maten vi kan dyrke). Dagens oppdrett baserer seg ofte på stillestående innhegninger nær land, noe fører til forurensing fra avføring, medisiner og for, og lettere spredning av sykdom.

090818-giant-robotic-fish-farms_big

Det finnes en rekke måter å gjøre oppdrettnæringen mer bærekraftig på, men forslaget fra eliteuniversitetet MITs Offshore Aquaculture Engineering Center er av de mer høyteknologiske. Forskere ved senteret har eksperimentert med store fiskebur kalt Aquapod, som er utstyrt med propeller og som kan fjernstyres til nye områder fra en båt.

En Aquapod (ses på bildet over) er bygd opp av trekantede paneler bestående av vinyldekket, galvanisert stålnetting, og kan bygges i størrelser på opptil 28 meter i diameter. Tanken er at disse kan utvikles til enorme “robotbur” som drives med solenergi og flytter seg fra sted til sted, avhengig av mattilgangen i havet. Robotburene vil etterligne atferden til fiskestimer, og dermed kunne utnytte oppblomstringen i alger og plankton som forskere tror kan komme i fremtidens varmere verdenshav.

For noen fiskeslag er det ikke engang sikkert at det trengs bur det meste av tiden, ifølge Scott Lindell fra Woods Hole Marine Biological Laboratory. Han har eksperimentert med å trene opp fisk til å komme på et matsignal. Et lite utvalg havabbor ble plassert i en Aquapod utenfor Massachusetts, og stikk i strid med vrangforestillingene om gullfiskhukommelse lærte abboren å vende tilbake til buret på fem uker.

Systemet fungerte godt inntil en stim med rovfisk dukket opp og skremte abboren fra å vende tilbake, men Lindell mener likevel at metoden vil kunne fungere med mindre predatorutsatte fiskeslag. Felles for begge de foreslåtte teknologiene er at de i så stor grad som mulig baserer seg på havets egne ressurser. Er fremtiden for fiskeoppdrett simpelthen høyteknologisk og økologisk drift?

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

Svineinfluensaen i et fremtidsperspektiv

New York Times’ Andrew Revkin påpeker det vi alle egentlig vet: en overbefolket verden med effektiv mennesketransport er som skapt for globale pandemier. Mønsteret vi ser nå, der man få dager etter det første utbruddet i Mexico rapporterer om mistenkte tilfeller fra New York til New Zealand, stemmer med dette bildet. Med fly kan en smittsom sykdom fraktes halve Jorda rundt på et døgn, og mennesker som reiser mye og har kontakt med mange vil være spesielt utsatt, jamfør det faktum at president Obama nå testes for svineinfluensaviruset.

Det er ennå usikkert om svineinfluensaen, som ser ut til å høre til en kategori virus kalt H1N1 , vil spre seg uhemmet over kloden og hvilke konsekvenser det i så fall vil få (les mer om influensaviruset i denne PDFen fra Verdens helseorganisasjon). Det er mulig at en kombinasjon av flaks og innsats fra verdens helsemyndigheter vil hindre pandemien, slik tilfellet var med  SARS og varianter av fugleviruset H5N1. Men om vi også denne gangen slipper unna den store pandemien, er det få forskere på feltet som er i tvil om at den vil komme, før eller siden.


Elektronmikroskopisk bilde av ebola-viruset, en mulig kilde til fremtidens pandemier. Kilde: Wikipedia

Det vet man fordi det har skjedd mange ganger tidligere, også i moderne tid. I 1918 og 1919 drepte “spanskesyken” mellom 20 millioner og 100 millioner mennesker, mens to influensapandemier på 1950- og 60-tallet sannsynligvis drepte hundretusener verden over. Selv om vi er langt bedre istand til å behandle influensa idag (medisinen Tamiflu er skal være effektiv mot den meksikanske svineinfluensaen), er også spredningsmulighetene og antall mennesker i den fattige verdens megabyer mye høyere.

I tillegg fører miljøødeleggelser i den fattige verden til at vi kommer i kontakt med stadig nye farlige virus. Foredraget under holdes av Nathan Wolfe, som leter etter det neste AIDS-viruset i jungelen i Afrika, og som tar til orde for en internasjonal ordning for å overvåke sykdomsutbrudd blant dyr og mennesker i tropene. Men selv om man skulle få til noe slikt, er kommunikasjonsmønstrene idag så komplekse og uoversiktlige at vi aldri vil få full beskyttelse (menneskesmugling er et stikkord her).

Vi må med andre ord forberede oss. Myndighetene i det rike nord, Norge inklusive, gjør dette ved å lage prognoser for de medisinske og økonomiske ringvirkningene, bygge opp medisinlagre og legge kriseplaner. Men det store, fattige flertallet på Jorda er ikke og kommer ikke til å bli så godt beskyttet. Med andre ord: når (ikke om) den neste store pandemien kommer, kan dødstallene globalt bli store og ringvirkningene likeså.

Et moment mange er opptatt av, om jeg skal dømme etter spørsmålene jeg får i forbindelse med foredrag, er virkningen på befolkningseksplosjonen: bør man ikke ta hensyn til mulige pandemier i anslagene for fremtidens befolkning? Kort sagt: nei. Befolkningsveksten på Jorda er fortsatt så stor (i størrelsesorden 70 millioner i året) at vi måtte ha en spanskesyke hvert år for å bremse befolkningsvekten. Selv i landene som er hardest rammet av HIV/AIDS i det sørlige Afrika, fortsetter befolkningen å vokse raskt (1,7 % årlig i Zambia, f.eks.)

Nå er det ikke helt utenkelig at vi kan få en gjentakelse av Svartedauen, som drepte 30-60 % av befolkningen i Europa midt på 1300-tallet. Om et slikt verste tenkelige tilfelle skulle ramme oss igjen, f.eks. ved at vi fikk en luftbåren og svært dødelig variant av blødningsfeber, vil samfunnet slik vi kjenner det raskt kollapse. Helsevesenet vil slås ut på grunn av dødsfall blant leger og sykepleiere, befolkningen vil gripes av panikk, skoler, arbeidsplasser og gater vil tømmes for folk, og økonomisk aktivitet som krever at mennesker møtes vil stanse opp.

Det komplekse nettverket av transportmidler vi er blitt så avhengige av i det rike nord, vil bryte sammen, noe som vil føre til mangel på mat, energi, medisiner og andre livsnødvendigheter. Mange vil forsøkte å flykte til landsbygda i håp om overleve, men vil snart erfare at man er blitt like avhengig av den høyteknologiske og petroleumsbaserte økonomien der som i byene. Lenge etter at pandemien har “brent seg ut”, vil millioner dø som følge av sult, sykdom og medisinmangel.

Samfunnet som er igjen vil kanskje fortone seg som en underlig hybrid av det 19. og 21. århundre: de overlevende vil besitte all kunnskapen fra det gamle samfunnet, og ha tilgang til mye gjenværende høyteknologi. Men mangel på mat og olje vil ha ført til at bosetningmønster, arbeid og transport minner mer om 1800-tallet. En stor andel av befolkningen vil bo på landet og produsere sin egen mat (slik det skildres i fremtidsdystopikeren James Kunstlers bok World Made By Hand), og hester og dampmaskiner kan ha kommet til heder og verdighet igjen.

Med tanke på hvor sjeldne så alvorlige pandemier er (Svartedauen er den største i sitt slag de siste tusen årene, og muligens noensinne) er det rimeligere å anta at de aller fleste vil overleve selve sykdomsutbruddet, og at det er de sosiale og økonomiske bivirkningene som vil merkes best. At de ikke er til å kimse av, viser reaksjonen til innbyggerne i Mexico City (en by på 20 millioner mennesker) på en sykdom som så langt har rammet ca 1600 mennesker.

I kjølvannet av fugleninfluensa-utbruddene etter århundreskiftet ble det laget en rekke analyser av de økonomiske ringvirkningene av en global pandemi, som denne fra Verdensbanken, denne fra Det internasjonale pengefondet (PDF) og denne fra Asian Development Bank. Den sistnevnte inneholder to scenarier som tar utgangspunkt i et utbrudd av fugleinfluensa i Asia. Her tenker man seg at 20 % av befolkningen angripes, og at 0,5 % omkommer. I alvorlighetsgrad plasserer utbruddet seg dermed mellom spanskesyken og “asiasyken” i 1968.

Konsekvensene av utbruddet avhenger sterkt av hvordan folk reagerer. Ifølge ADB-rapporten vil den økonomiske aktiviteten falle sterkt til å begynne med, men erfaringsmessig ta seg opp igjen når folk er kommet over det første sjokket. Etter de første par ukene begynner folk å gå på jobben igjen, og turisme og handel tar seg opp i løpet av et par kvartaler. Men det er også mulig å se for seg et sterkere psykologisk sjokk. Da kan dette bli resultatet:

Here, the economic impact would be more severe and would likely force the world into a recession. The estimated loss would be $282.7 billion, around 6.5 percentage points of GDP (Table 2). The demand effect would swamp the supply effect. Since the epidemiological assumption is the same, the impact of the supply shock is the same at $14.2 billion. Growth in Asia would virtually stop, with a regional GDP growth rate of 0.1 percent. Global GDP will shrink 0.6 percent. The global trade of good and services will contract around 14%, the equivalent of $2.5 trillion.

Med andre ord: selv et moderat influensautbrudd kan utløse en global økonomisk nedtur. Hovedproblemet med slike scenarier er at sykdommer hører til fremtidsforskningens “svarte svaner”, det vil si de uforutsigbare og viktige begivenhetene som skildres i Nicholas Talebs bok The Black Swan. Vi vet altså ikke når en pandemi av denne størrelsen vil ramme oss, bare at det antagelig vil skje i løpet av dette århundret og at virkningene i så fall blir dramatiske. Så sant vi ikke får et gjennombrudd innen behandlingen av influensavirus, da, noe som absolutt er tenkelig.

Når halve folket er under 15

Medianalderen er definert som alderen som deler en befolkning inn i to numerisk like store grupper. I statistikken kan medianen være et nyttig utgangspunkt når man vil skildre hovedtendensen i et materiale uten å skjele for mye til ekstremverdiene. NationMaster har samlet tall fra CIA World Factbook (alltid en god kilde) i en kolonne som sorterer verdens land etter medianalder – fra øverst til nederst.

Rangeringen er i seg selv ikke veldig overraskende: eldrebølgens Japan ligger helt i  toppen (bare slått av Monaco), med en medianalder på 43,8. Deretter følger land i det rike nord som perler på en snor, med Norge på en delt 36. plass med en medianalder på 39 år (23 % av vår befolkning var barn/unge i 2009).  Likeledes havner mange av verdens aller fattigste land, som gjerne også er landene med høyest vekst i folketallet, nederst på listen.

medianage

Det nederste landet er Uganda, med en medianalder på 15 år, altså 30,5 år lavere enn Monaco. Tallet vitner om et land der halvparten av folket er 15 eller yngre, noe som i sin tur påvirker svært mange aspekter ved dagliglivet i Uganda: skole, helsevesen, arbeidsmarked, konfliktnivå og kriminalitet (unge mennesker står for mye kriminalitet, og rekrutteres ofte som soldater i fattige land).

I en henvendelse til undertegnede påpeker Håkon Styri, som blant mye annet blogger interessant om solteknologi beregnet på utviklingsland,  om en konsekvens av lav medianalder vi sjelden tenker på: teknologi som er ment å forandre livet til folk på i den tredje verden, bør også være barnevennlig fordi det med stor sannsynlighet er barn eller unge tenåringer som skal bruke den.

Medianalderen sier også endel om et lands demografiske framtid. Lav medianalder er et varsel om fortsatt høy befolkningsvekst i lang tid fremover: selv om fødselstallene også har begynt å falle i de fattige landene nederst på listen, vil det likevel være så mange unge som kommer til å stifte familie at en kraftig økning de kommende tiårene knapt er til å unngå.

I fattige land med knapphet på dyrkbar mark og få arbeidsplasser utenfor jordbruket, blir emigrasjon ofte eneste alternativ under slike forhold (slik det var for hundretusener av nordmenn i det jordfattige og uindustrialiserte Norge på 1800-tallet). Derfor er det ikke vanskelig å spå at vi vil se enda flere unge afrikanere som er villige til å risikere  livet i forsøket på å kommet seg til Europa i de kommende tiårene.

Halvering av befolkningen som miljøtiltak

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

screenshot

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.

Befolkningsveksten – tabubelagt ressurstyv

Robert Criss, professor i geovitenskaper ved Washington University i St. Louis im USA, mener at befolkningsveksten som kilde til miljøproblemer er et tabubelagt emne, blant annet i den pågående presidentvalgkampen. TIl Washington Universitys informajonstjenese sier han blant annet:

The United States has over 305 million people of the 6.7 billion on the planet. We are dividing a finite resource pie among a growing number of people on Earth. We cannot expect to sustain exponential population growth matched by increased per capita use of water and energy. It’s troubling. But politicians and religious leaders totally ignore the topic.

Criss har forsket på vann som ressurs, og peker på at 150 millioner amerikanere – det vil si nesten halve folket – er avhengige av grunnvannskilder som stort sett ikke er fornybare. Grunnvannsbruken i USA, og særlig vest i landet, minner mest om gruvedrift eller oljeutvinning: i takt med at man tømmer reservene, kreves det stadig mer energi for å hente opp det som er igjen. Energien kommer i stor grad fra fossilt brennstoff, noe som i sin tur er med på skape en tempeaturøkning som øker etterspørselen etter grunnvann.

Problemet Criss omtaler gjelder i enda større grad på global skala, selvsagt. Det er vanskelig å snakke om befolkningsvekst eller befolkningseksplosjon, blant annet fordi så å si alle gjenværende land med rask befolkningsvekst nå ligger i Afrika og Midt-Østen, jamfør kartet over (tallene er hentet fra CIA World Factbook for 2006). Diskusjonen om befolkningsvekst kan bli rotet sammen med en debatt om etnisitet og religion, noe som erfaringsmessig ikke gir de ønskede resultatene.

Det interessante med Criss’ perspektiv er at han praksis sier at et rikt land med lav befolkningsvekst kan gjøre vel så stor skade som et fattig land med høy vekst, fordi velstående mennesker belaster miljøet i en helt annen grad enn fattige.

Japans framtid: masseinnvandring eller kontrollert fall i folketallet?

Verdens nest største økonomi har et unikt problem: lave fødselstall gjennom en årrekke har skapt verdens kraftigste eldrebølge, samtidig som landet tradisjonelt har hatt en ekstremt restriktiv innvandringspolitikk. Tallenes tale idag er krystallklar: Japans befolkning nådde et toppnivå på 128 millioner innbyggere i 2004, og faller nå så raskt at befolkningen vil være mindre enn 90 millioner før 2060 og 40 millioner om hundre år.

Landets politikerklasse er dominert av eldre menn med liten kunnskap om barne- og familiepolitikk, og få utenfor Japan tror at forskningen på humanoide roboter av typen Asimo vil føre til “erstatninger” for dem som går ut i pensjon. I praksis betyr det at landet står overfor to valgmuligheter. De skisseres godt i et grundig essay om Japans framtid av Sakanaka Hidenori, tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor.

Hidenori kaller dem det lille og store alternativet. Det store alternativet er velkjent fra vår verdensdel: det handler om å åpne Japans grenser for innvandring i en skala som vestlige land har vært vant til i en årrekke. Rundt 400 000 immigranter i året vil avhjelpe den verste mangelen på arbeidskraft, men spørsmålet er om japanerne som folk er istand til å tilpasse seg endringene det vil medføre. Hidenori tror barrierene for integrasjon er mye høyere enn i vestlige land, fordi japanerne kultur har dyrket kulturell isolasjonisme og homogenitet i århundrer.

Drøftingen av “det lille alternativet” er mer interessant, fordi man så sjelden ser slike tanker uttrykt i essay-form. Som Hidenori påpeker, finnes det mange gode argumenter for å redusere befolkningen. For det overbefolkede øysamfunnet vil det gradvis bli bedre plass til mennesker, dyr, naturreservater og jordbruksområder. Det vil gjøre landet mer selvforsynt, og øke livskvaliteten for innbyggerne. I takt med at befolkningen blir eldre, vil samfunnet sannsynligvis bli mindre hektisk på alle måter enn dagens Japan.

Man vil få færre forbrytelser, men også lavere økonomisk aktivtet og innovasjon. Sakanaka Hidenori mener at det lille alternativets største utfordring vil bli reorganisere arbeidslivet og jordbruket, og stå imot immigrasjonspresset fra omverdenen. Med tanke på at Kina er nærmeste nabo, er det lett å tenke seg at en stadig mindre og eldre befolkning vil kunne få problemer med å håndtere illegal innvandring i stor skala.

“Det lille alternativet” er også relevant for oss. Mange av problemene vi står overfor idag – avskoging, økende ressursmangel, artsutdøing – skyldes i stor grad befolkningsveksten, og de vil forverre seg etterhvert som Jordas samlede befolkning vokser mot en anslått topp på rundt 9 milliarder i 2100. Selv om det vil være mulig å fø på så mange mennesker, vil det være lite rom for å gi alle samme levestandard som oss, enn si plass til de andre skapningene som utgjør et balansert økosystem.

Derfor bør det kanskje være et langsiktig mål å redusere Jordas befolkning av mennesker til et nivå godt under dagens. Japans befolkning ligger idag an til å krympe med to tredeler. Kanskje det vil være et godt utgangspunkt i 2100 – i så fall er det langsiktige målet 3 milliarder mennesker, eller like mange som vi var på kloden rundt 1960.

Ziggurat – en million mennesker i én bygning

Nettstedet Ecogeek skriver om en konsepttegning av et pyramideformet bygningskompleks med plass til én million mennesker, som skal presenteres på en eiendomskongress i Dubai i oktober. Utviklerne av konseptet understreker at byen skal være karbonnøytral og i størst mulig grad selvforsynt med energi, og i tillegg være istand til å håndtere sitt eget avfall. Og alt skal skje innen en flate på 2,3 kvadratkilometer.

Dette er ikke første gang man foreslår å bosette folk i kjempebygninger (japanerne ser ut vil å være særlig tiltrukket av tanken), og det blir sikkert ikke den siste. Det er selvsagt ikke vanskelig å peke på ulempene ved å samle så mange mennesker på så lite plass: støyplagene, smittefaren, risikoen for sosial forslumming og – kanskje ikke minst – faren for at innbyggerne utvikler psykiske plager av å bo så tett på så mange mennesker, døgnet rundt.

Men fordelene er også mange. Man sparer svært mye energi til oppvarming ved at de fleste innbyggerne vil dele tak, vegger og gulv med naboene. Fordi hele byen kan nås til fots kuttes energibruken til transport dramatisk – det lille behovet folk måtte ha (vesentlig heiser og rulletrapper) drives med elektromotorer. Det er også mye lettere å gjennomføre sentraliserte miljøtiltak når alle bor på ett sted, og ikke minst: sivilisasjonen tar mye mindre plass på denne måten.

I en verden der mesteparten av den levelige delen av landjorda allerede er satt av til menneskelig bruk, vil hver eneste kvadratkilometer som ikke brukes av mennesker, være til nytte for andre organismer. I diskusjonen om miljø og klima har vi lett for å glemme virkningen av befolkningseksplosjonen: det blotte faktum at vi blir rundt 75 millioner flere av oss hvert år, betyr at vi fortrenge stadig flere av våre medskapninger.

Kilder:
– Ecogeek: Om Ziggurat-byen
– Inhabitat: X-SEED 4000 – japansk supertårn med plass til en million innbyggere
– Wikipedia: Shimizu Mega-City Pyramid, med plass til 750 000 innbyggere
– The Oil Drum: Global Land Use – om hvordan vi bruker landjorda
– New Scientist om hvor mye jord som er dekket av veier: Concrete jungle

Bruk Google Earth til å formidle framtidsstoff

Google Earth er et gratisprogram som lar deg fly virtuelt over hele Jorda og se på satellittbilder, kart, tredimensjonale modeller av bygninger og byer, og til og med vende blikket oppover mot himmelen. I utgangspunktet er Google Earth et fabelaktig eksempel på de mange avanserte programmene med høy pedagogisk potensiale, som solsystemsimulatoren Celestia og planetarieprogrammet Stellarium.

Men dette er bare begynnelsen. For Google Earth har også utviklet et filformat som lar brukere lage data som kan integreres i selve programmet. Formatet heter KML, en forkortelse for Keyhole Markup Language, og er det samme for Google Earth som HTML er for nettlesere. Det vil si at du legge til ny informasjon og interaktivitet i Google Earth, rett og slett ved å lage din egen KML-fil og la brukerne klikke på den.

Google Earth Gallery inneholder en rekke gode eksempler på pedagogisk bruk av KML-filer, som en grafisk gjengivelse av hva som skjer hvis havet stiger som følge av global oppvarming, en oversikt over oljeforbruket fra land til land og befolkningstettheten Jorda rundt. Google Earth har til og med en egen innebygd flysimulator (tilgjengelig via Tools-menyen), som kan gi nok en spennende innfallsvinkel til å utforske geografibaserte data.

Kilder:
– Google Earths hjemmeside: Google Earth
– Oversikt over KML-filer: Google Earth Gallery
– Noen framtidsrelevante filer: Verdens oljeforbruk, havstigning, avskoging og befolkningstetthet
– Yr.no har en KML-fil med norske værdata
– Slik lager du din egen KML-fil: KML Tutoria
– Wikipedia: Google Earth
Celestia og Stellarium

Verdens befolkning topper seg i 2070?

Avisen the Independent skriver om de mange tegnene på at befolkningseksplosjonen er i ferd med å dabbe av. At Europa og Japan har lave fødselstall (i enkelte tilfelle så lave at det er i ferd med å skape en demografisk krise) er antagelig velkjent, men trenden sees nå også i Asia:

Overall in Asia the fertility rate fell from 2.4 in 1970 to 1.5 today. China’s rate is down from 6.06 to 1.8 and declining. Thailand is now 1.5. Singapore, Taiwan and Burma are similar. The lowest is South Korea with only 1.1 children per couple. “South East Asia has plummeted to levels it took Europe 150 years to reach in just 30 years,” says Dr Jane Falkingham, Professor of Demography and International Social Policy at the University of Southampton.

FNs globale befolkningsanslag for 2050 har følgelig sunket fra over 11 milliarder mennesker til 9,5 milliarder. Eller halvannen milliard færre munner å mette, med andre ord. Det mest påfallende med dagens utvikling er hvor regional befolkningseksplosjonen er i ferd med å bli. I all hovedsak er den nå konsentrert til Afrika, hvor 11 land fremdeles har en vekstrate på 2,6 %. Befolkningen i land som Uganda, Burkina Faso og Kongo vil tredobles innen 2050.

Artikkelen tar også et oppgjør med forestillingen om at velstand alene er nok til å redusere befolkningsveksten. Land som Nepal og Bangladesh så fallende fødselstall før velstanden begynte å øke, og i Europa er høy inntekt korrelert med flere barn. Religion, kjønnsroller og mulighet til arbeid utenfor hjemmet spiller en vel så stor rolle for fødselstallene, ifølge befolkningsforskerne som intervjues.

Kilder
– Independent:  Population paradox: Europe’s time bomb
– FN-statistikk: United Nations Population Network

Norges befolkning fram mot 2060

Igår la Statistisk sentralbyrå fram prognoser for framtidig folketall, eller framskrivninger som det heter på statistikerspråket. Tallene, som finnes på en egen nettside (se også SSBs befolkningsside) viser hvor vidtfavnende demografi er som forskningsområde. I tillegg til å gjøre anslag antall innbyggere, handler dette også om innvandring, eldrebølge og forholdet mellom by og land. Og på alle disse områdene vil vi se store endringer, ifølge SSB. Noen hovedkonklusjoner:

  • Innbyggertallet vil være mellom 5,3 og 8,5 millioner, med 6,9 millioner som et mest sannsynlige tilfelle, men allerede i 2012 må vi slutte å si “vi er bare fire millioner her i landet
  • Siden fruktbarheten ikke antas å øke vesentlig, er det innvandring som driver veksten – andelen innvandrere antas å være mellom 1,1 og 2,6 millioner i 2060, eller 21 til 31 % av befolkningen
  • Færre kommuner vil oppleve at folketallet synker i tiårene framover, noe som hovedsaklig skyldes innvandring
  • Antall personer 67 år og eldre vil vokse fra 614 000 i 2008 til om lag 1,6 millioner i 2060, her antas det at gjennomsnittlig levealder for kvinner og menn har økt med mellom 5 og 10 år

Det SSB her gjør, er å tegne et bilde av en framtid der også Norge preges av de to store demografiske bølgene i vårt århundre: eldrebølge og migrasjon. De to er ikke frikoplet fra hverandre – eldrebølgen vil bli en viktig drivkraft bak import av arbeidskraft til et EU som kan oppleve å bli redusert med flere titalls millioner fram mot 2050. Norge har en høyere fruktbarhetsrate enn mange EU-land, men den er ifølge SSB ikke høy nok til å opprettholde dagens befolkning uten innvandring.

SSB tar mange forbehold i presentasjonen sin, med god grunn. En viktig forskjell på en lokal  befolkningsprognose og FNs globale, er tross alt at sistnevnte kan se verdens befolkning under ett. Hvorvidt millioner av østeuropeere f.eks. velger å stifte familie i hjemlandet eller i Tyskland og Frankrike betyr lite i det globale regnskapet, men mye i de nasjonale. Innvandring og utvandring påvirkes av en rekke innbyrdes avhengige faktorer, som økonomi, politikk og teknologiutvikling.

Det kan godt tenkes at SSBs antakelse om en avmatting i den økonomiske veksten slår til, og at nettoinnvandringen avtar og holder seg konstant fram mot 2040. Det er også mulig at en varig høy oljepris fører til at Norge fremstår som særlig attraktivt i tiårene framover. På den annen side: hvis oljemangel utløser en global depresjon, kan resultatet bli det motsatte. Og hvem vet hva slags migrasjonsmønstre vi vil se som følge av klimaendringer eller den voldsomme eldre- og ungkarsbølgen i Kina?

Fremskrivningen for andelen innvandrere vekker tildels opphetet debatt, og SSB har tilgjengeliggjort sine data på dette området på en egen side for framskrivning. Diskusjoner med utgangspunkt i demografi er selvsagt ikke noe særnorsk fenomen, og en av de sikreste politiske forutsigelsene man kan komme med er at innvandringsdebatten fortsatt vil stå høyt på dagsorden fram mot 2050.