Arkiv for Bioteknologi

Bør du ta en privat gentest? Det er opp til deg.

I denne ukens VG Helg har jeg en artikkel om hvordan jeg tok en privat gentest, hva den viste og hvilke refleksjoner jeg gjorde meg rundt det. Om ikke du har fått lest artikkelen (den finnes på papir og i iPad-utgaven), er dette hovedpoengene mine: selv om mitt resultat viste en høyere sannsynlighet for å få en sykdom som per idag er uhelbredelig (Alzheimer) mener jeg at helsetester kan være av det gode.

Jeg sier meg med andre ord uenig med toneangivende personer i norsk helsevesen, fra Per Fugelli til Marit Hermansen, leder i Norsk forening for allmennmedisin. Sistnevnte uttrykte det slik i Dagbladet forleden måned: «[V]i vet at bekymringer kan ha noe å si for sykdomsutviklingen. Det gjør noe med menneskene som får vite at de for eksempel har økt risiko for Alzheimers.»

Denne uttalelsen er oppsiktsvekkende, da det virker som om Hermansen mener risikoen for å utvikle Alzheimers øker med bekymringsnivået. Såvidt jeg vet er det en påstand uten vitenskapelig hold (i det hele tatt vet man lite om sykdommens årsaker). Men mitt hovedpoeng i VG og her er at vi som voksne pasienter (Dagbladets utgangspunkt var testing av barn, en litt annen problemstilling) bør ha anledning til å ta dette valget selv.

Selv om jeg ikke er lege kan jeg både lese og skrive og tenke (enn så lenge), og er i så måte en typisk representant for en befolkning som har høyere utdannelse enn noensinne – en firedel av oss har faktisk utdannelse på universitetsnivå. Jeg vil altså påstå at jeg – og mange med meg – forstår at sannsynlighet ikke er det samme som skjebne, og at miljøfaktorer ofte spiller en vel så stor rolle for om man blir syk og hvordan sykdommen forløper.

Jeg kan lese forklarende tekster på engelsk (min testleverandør forklarer i nitid detalj hva som er gjort, og hvilke usikkerhetsfaktorer som hefter ved prøvene), og er istand til å google meg fram til annen nødvendig informasjon. Kort sagt: Dette er jeg mentalt utrustet til å håndtere. Siden det er min kropp og mitt arvestoff,  bør det være også mitt valg om jeg vil bruke penger på å teste meg. Kall meg gjerne genliberaler. :)

Dermed er det ikke sagt at alle bør gjøre det, eller at de som vurderer det bør ta lett på det. Kunnskap er en Pandoras eske – har du først tatt lokket av, må du leve med konsekvensene. Det finnes nok av gode grunner til å la være:

1. Du er garantert å få dårlige nyheter  – vil du tåle det? Helsegentester angir statistisk sannsynlighet sammenlignet med et snitt for din befolkningsgruppe, og da ligger det i sakens natur at du vil få resultater både over og under normalen. Leverandøren jeg valgte gir risikofaktorene en prominent plassering (se skjermdumpen under), noe som kan virke skremmende. Har du lett for å bli bekymret og vansker med å legge problemer fra deg, er dette neppe tingen for deg. Men selv om du har et avslappet forhold til problemer, må du tenke gjennom hvordan du ville reagere på å få vite at du har økt risiko for å utvikle en sykdom det ikke finnes noen behandling for. Det heter ikke “lykkelig uvitende” uten grunn.

2. Det koster penger, og nytteverdien er inntil videre begrenset. Jeg kjøpte gentest og et års abonnement på tilgang til et nettsted for 1200 kroner, og det er såvidt jeg kan se minsteprisen idag. Teknologien som brukes i de rimeligere helsegentestene er fremdeles på et tidlig stadium, og resultater som tyder på fare for liv og helse må bekreftes med mer presise metoder. Det er ingen garanti for at din fastlege vil eller kan bruke resultatene – privat helsegentesting er et så nytt fenomen at det rett og slett ikke finnes noen infrastruktur for å håndtere slikt. To svært ulike synspunkter på nytteverdien av helsegentester finner du forøvrig her.

3. Om dette blir vanlig, kan det føre til mange unødvendige legebesøk. Helsevesenet er hardt nok presset som det er om ikke folk skal komme flyende med genresultater de trenger en forklaring på, og som kanskje antyder at det trengs å testes for dette og hint.

4. Gendata kan oppfattes som sensitive – vil du at et amerikansk selskap skal kontrollere dine?  Dette er mer av et prinsipielt spørsmål enn et praktisk, da du ikke risikerer å bli diskriminert av forsikringsselskapet om du gentester deg. Ifølge Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi § 5-8 er bruk av genetiske opplysninger utenom helsetjenesten forbudt i Norge. 23andMe ber om tillatelse til å bruke dine data i forskningsøyemed og presenterer jevnlig resultater av denne forskningen – men vil du det?

 

Hva er argumentene for å gjøre det? 

1. Den dårlige nyheten kan potensielt redde ditt eller andres liv. Denne historien om en amerikansk kvinne som via en tilfeldig gentest oppdaget at hun kunne være bærer av det fryktede brystkreftgenet BRCA1 er et ekstremtilfelle, det skal sies. Men generelt kan kunnskap om at du er predisponert for en lidelse eller bærer av et gen som kan gjøre eventuelle barn syke, være en motiverende faktor for å søke legehjelp. Eller hjelpe legen til å finne riktig diagnose tidligere. Eller være tidlig ute med å få vite om et gjennombrudd, dersom sykdommen det gjelder er av det uhelbredelige slaget. Eller bidra til å øke vår generelle kunnskap om gener og helse, noe som igjen kan hjelpe andre.

2. Du kan gi legen et langt bedre svar når hun spør og graver om sykdom i familien. Ja, for det er jo ikke slik at helsevesenet nekter å bruke genetisk informasjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger en lege har spurt meg om overvekt, diabetes, høyt blodtrykk og hjertesykdom er noe som “går i familien” (sist det skjedde var hos optikeren for et par måneder siden). Om du har opplevd det samme er det altså en forespørsel om genetisk informasjon, det skjer bare på en primitiv og upresis måte (selv om medlemmer av din nære familie er rammet av en sykdom, er det ingen garanti for at du blir det).

3. Det er spennende. Som Lone Frank sier i dette interessante foredraget, gir gentesting deg en mulighet til å utforske kroppen din på en måte som for få år siden var pur, abstrakt science fiction. Det handler forøvrig ikke bare om helse. Flere genfirmaer tilbyr også genmatching-tjenester som gjør det mulig å identifisere slektninger og finne din genetiske forhistorie. I skrivende stund har jeg fex tre andre 23andMe-brukere som genetisk sett er mellom fire- og timenninger av meg, og som jeg kan velge å kontakte om jeg vil. Lifehacker har en god oppsummering av hvordan du kan leke deg med resultatene dine.

4. Om du ikke kjenner ditt biologiske opphav, kan det være din eneste kilde til genetisk informasjon. Er du adoptert eller resultatet av egg- eller sæddonasjon er det ikke sikkert at du kan finne biologiske slektninger å sammenligne deg med. Da er gentesting eneste alternativ om du ønsker å vite mer om hva som eventuelt “går i familien”.

Så, har du tenkt gjennom saken?

Om svaret er nei, har jeg full respekt for det. Ifølge en meningsmåling VG gjorde i forbindelse med min artikkel har du flertallet på din side, og sannsynligvis vil du verken tape eller vinne noe helsemessig på å la være.

Om svaret er ja, ønsker jeg deg velkommen i vår lille klubb av genpionérer. Du finner en liste over selskaper som tilbyr gentesting her. Det finnes sikkert flere, uten at jeg har satt meg nærmere inn i det (for ordens skyld: jeg har intet annet med ovennevnte 23andMe å gjøre enn at jeg hørte om leverandøren via folk jeg stoler på).

Lykke til med testen og husk på Sir Francis Bacons svar på tesen om at uvitenhet er lykke: Kunnskap er makt.

Share/Bookmark

“Searching for Whitopia” og USAs brungrå konfliktlinje

Jeg har nylig fullført Searching for Whitopia av journalisten Rich Benjamin, en bok som med rette har fått mye fagnad (den er et godt eksempel på at Amazons brukeranbefalinger kan være bedre enn sitt rykte). Benjamins utgangspunkt er det demografiske fenomenet “white flight“, der hvite flytter ut av et område når en tilstrekkelig stor andel av mennesker med en annen etnisitet flytter inn.

I Norge og andre europeiske land knyttes fenomenet til immigrasjon og regnes som relativt nytt (tenk Groruddalen), men i USA fikk man de første eksemplene på dette som en reaksjon på svarte amerikaneres flytting som følge av økt velstand og høyere utdanning, langt tilbake i forrige århundre. Man har altså mye lengre erfaring med slikt i USA og kan vel også si at de ligger foran oss i utviklingen.

I så fall er tendensen de siste par tiårene krystallklar: hvite amerikanere forlater i stigende grad forstedene etterhvert som andelen amerikanere med minoritetsbakgrunn øker. Stedene de flytter til kaller Rich Benjamin for “whitopias”, det vil si mindre, etnisk homogene samfunn som rangerer høyest på listen over de mest attraktive stedene å bosette seg i USA. Forfatteren definerer det slik:

A Whitopia is whiter than the nation, its respective region, and its state. It has posted at least 6 percent population growth since 2000. The majority of that growth (often upward of 90 percent) is from white migrants. And a Whitopia has je ne sais quoi — an ineffable social charisma, a pleasant look and feel.

Rich Benjamin (som selv har bakgrunn fra Etiopia, forøvrig) flytter til hvitopi-byer som St. George, Utah, og tar seg god tid til å sette seg inn i samfunnstrukturen og snakke med folk. Han har fått ros for at han lar sine subjekter komme ordentlig til orde og sparer leseren for lettvinte poenger, også når han tar opp den ganske blatante rasismen man kan finne slike steder. Benjamin viser forståelse for at folk som har råd til det flytter fra kriminalitetsherjede forsteder rundt Los Angeles og Washington D.C., og til samfunn som på mange måter virkeliggjør den amerikanske visjonen om “Small Town America”.

Men samtidig påpeker han at det hele skjer mot et demografisk bilde i rask endring, og at fortsatt “white flight” er nødt til å få store konsekvenser for amerikansk politikk og samfunnsliv. Realiteten er at USAs etniske sammensetning vil endre seg sterkt de neste tiårene. Om dagens trend (der 44 % av amerikanere under 18 har minoritetsbakgrunn) vedvarer, vil hvite amerikanere være i mindretall i 2042. Fenomenet som av og til kalles “The Browning of America” går som en rød tråd gjennom Benjamins bok, liksom det i stadig større grad gjør det i amerikansk politikk.

For eksempel er det velkjent at John McCain var den soleklare vinneren valget i 2008 blant hvite amerikanere, i den grad at han ville ha tatt seieren om USA hadde hatt samme befolkningssammensetning som i 1980. Likeså er det en klar sammenheng mellom demografi og geografi: Obama vant valget takket være demokratenes sterke stilling i etnisk sammensatte delstater langs kystene, mens USAs “hvite sentrum” (Sarah Palins “Real America”) sluttet opp om republikanerne.

Benjamin dokumenterer godt hvordan et typisk “whitopia” ikke bare har underskudd på lyse- og mørkebrune amerikanere, men ofte er kjemisk renset for demokrater. Mønsteret videreføres i Tea Party-bevegelsen som kommer til å bli så viktig i høstens kongressvalg, jamfør denne oppsummeringen fra New York Times: “The 18 percent of Americans who identify themselves as Tea Party supporters tend to be Republican, white, male, married and older than 45.”

Nå er ikke politikk etter etniske og geografiske skillelinjer noe nytt fenomen i USA (Rich Benjamin skildrer godt hvordan republikanerne overtok kontrollen over Sørstatene, som lenge var demokratisk kjerneland), men det hele er i ferd med å få nok en dimensjon som nærmest er dømt til å skape sterke konflikter i tiårene fremover.

Innbyggerne i whitopia er nemlig ikke bare hvitere enn amerikanere flest, de er også eldre. Eldrebølgens første fase i USA blir i overveldende grad en hvit affære, mens det meste av tilveksten som sørger for at landet vil vokse til nærmere 400 millioner innbyggere i 2050, kommer fra ikke-hvite. Artikkelen The Gray And The Brown: The Generational Mismatch i The National Journal setter søkelyset på det i historisk perspektiv helt unike generasjonsgapet som er i ferd med å oppstå i USA, og konfliktene det skaper.

Et eksempel er omstridte enkeltsaker som immigrasjonsloven i Arizona, der nye og gamle amerikanere står mot hverandre. Viktigere på lang sikt er synet på hva det offentlige skal bruke penger til. Det handler for eksempel om prioritering mellom eldretjenester og skoler, som kan bli følelsesladd når skolene i fråga i stadig større grad preges av minoritetsbarn.

Rich Benjamin peker på at innbyggere i hvitopier som ønsker å nedprioritere satsing på utdanning og andre sosiale goder til minoriteter, og ikke minst illegale immigranter, paradoksalt nok underminerer grunnlaget for sine egne tjenester på sikt. Skal USA kunne hevde seg mot kommende stormakter som India og Kina i fremtiden, kommer man ikke utenom en kraftig opprustning av hele utdannelsessystemet. Som National Journal påpeker:

The Baby Boom has a tremendous stake in investing in the education of young Latinos and African-Americans so they will get good jobs and we can tax the daylights out of them to support [the Boomers’] retirement,” Klineberg, the Rice University sociologist, says. “The [racial] gap in achievement has to be narrowed if there’s any serious hope for American competitiveness in the global economy.

Det bitre og til tider paranoide tonefallet som preger deler av amerikansk politikk viser ingen tegn til å dabbe av, ei heller flyttestrømmen av hvite amerikanere bort fra storbyene og megaregionene som omgir dem. Hva dette får å si for USAs fremtid er vanskelig å si, men dersom man ikke klarer å bygge bro over de sterke demografiske interessemotsetningene risikerer landet å bli mer splittet enn det har vært siden borgerkrigstiden. I så fall ikke lyse utsikter for amerikanerne, eller alle oss som fremdeles må forholde oss til at USA er en hovedaktør på verdensscenen.

Hvordan vil Homo Sapiens utvikle seg videre?

National Geographic har en interessant artikkel som forsøker å besvare et spørsmål jeg ofte får: hvordan vil det gå med menneskets utvikling i fremtiden? Arten Homo Sapiens er det foreløpige sluttproduktet av fire milliarder år med evolusjon på Jorda. At livet fortsetter å utvikle seg idag, er hinsides enhver tvil. Om vi får de dramatiske klimaendringene mange modeller tyder på, er det grunn til å tro at mange arter vil utvikle seg raskere enn tidligere for å tilpasse seg de nye forholdene. Men ikke alle arter. Og ikke nødvendigvis vår art.

21822042_c7c6966c3d

Endel science-fiction-visjoner ser for seg at menneskene blir
hårløse i fremtiden, som denne katten (kilde: Flickr)

Menneskets naturlige utvikling har stanset opp. Dette er det første svaret på spørsmålet i tittelen. Hvis menneskets evolusjon for tiden omtrent står stille, har det to hovedforklaringer. Da Darwin utga Artenes opprinnelse i 1859, døde omlag halvparten av hans landsmenn før de rakk å få barn. Idag overlever mer enn 99% til 21 års alder. Når omtrent alle som vil ha barn i den rike verden kan få det, reduseres sjansene for at mutasjoner som øker sjansen for forplanting, skal bli vanlige.

Vår globaliserte verden, med en stadig friere flyt av mennesker, bidrar også til dempe utviklingstakten ved at “øyeffekten” motvirkes. Geografisk isolasjon kan være en viktig drivkraft i evolusjonen, noe Darwin selv oppdaget da han kom til Galapagos-øyene og studerte det unike biologiske mangfoldet der. Etnisk isolasjon kan gi liknende resultater, et eksempel på dette er Tay-Sachs’ sykdom som i stor grad rammer askenasiske_jøder med opphav i Øst-Europa. En mer multietnisk verden vil redusere sjansen for at positive og negative mutasjoner befester seg i en befolkning.

Menneskets naturlige utvikling fortsetter. National Geographic peker til en studie som tyder på at kvinner i fremtiden kan bli kortere og kraftigere, fordi kvinner med slike genetiske egenskaper idag føder flere barn enn gjennomsnittet. Det kan også pekes på at seksuell seleksjon fortsetter å være en svært viktig drivkraft i evolusjonen. Geoffrey Miller ved universitetet i New Mexico mener f.eks. at intelligens gir så store fordeler i et stadig mer komplisert samfunn at det burde gi utslag på fødelsstatistikkene med tiden.

Ut fra samme argumentasjon er det mulig å konkludere med at en spådom fra eldre science-fiction-skildringer – at fremtidens mennesker ville ha store, skallete hoder – ikke vil slå til. En rask titt på amerikanske presidenter siden 1976 (eller Norges statsministere siden 1989) tyder på at tildels mye hår gir høy status i vår tid, for å si det slik. Et annet spørsmål er hva globalisering og folkevanderinger gjør med dagens vide spekter av hudfarger på sikt. Om ikke alle medlemmer av Homo Sapiens til slutt får samme hudfarge, er det god grunn til å tro andelen lysebrune mennesker vil vokse sterkt i århundrene fremover.

Utviklingen skyter fart takket være genteknologi. Allerede idag “sorterer” foreldre barn på bakgrunn av genetiske egenskaper som kjønn og arvelige sykdommer. Genteknologien vil etterhvert gjøre det mulig å sortere på langt flere egenskaper, og kan også gjøre det mulig å endre på det begfruktede eggets egenskaper før det blir implantert. Genmodifisering av mennesker vil først handle om helse (å finne og endre gener som disponerer for f.eks. kreft), men etterhvert kan radikal bruk av genteknologi føre til at det oppstår så store forskjeller mellom ulike samfunnslag at de ikke lenger kan få barn med hverandre.

Menneskets utvikling skyter fart i rommet. Om vi klarer å utvikle romskip som gjør det mulig å kolonisere andre planeter, er det sannsynlig at vi vil se øyeffekten i stor skala. Avstandene mellom planetene i Solsystemet, for ikke å si stjernene i galaksen, vil alltid være så stor at interplanetarisk og interstellar transport vil være begrenset. Miljøet på de ulike planetene kan dessuten være forskjellig, og dermed ligger forholdene til rette for mange ulike varianter av Homo Sapiens. Men fort behøver det ikke å gå – selv om indianene og europeerne som møtte hverandre i 1492 hadde vært adskilt i minst 14 000 år, hørte de fremdeles til samme art.

Nevroteknologi og robotikk gir oss Robo Sapiens. Vi har allerede satt evolusjonen delvis ut av spill med teknologien vår, men den kan også bidra til å drive menneskets utvikling videre. Biologiske kroppsdeler kan erstattes med teknologiske, slik at mennesker etterhvert utvikler seg til kyborger. Nevroteknologi kan gi oss så gode grensesnitt mellom nervesystem og datamaskiner at vi kan “utvide” hjernene våre elektronisk, og kanskje på sikt laste innholdet i hjernen over i maskiner. Denne tankeretningen kalles ofte for transhumanisme, og har som endelig mål å avskaffe sykdom, lidelse og til og med døden.

Interessante forsøk med antialdringsmedisin

New York Times skriver om nye forsøk med medisiner som er ment å sinke aldringstegn i menneskekroppen. Medisinene som prøves ut forsøker å “narre” celler i menneskekroppen til å tro at de er på en strengt kaloribegrenset diett. Det er velkjent at forsøk med bl.a. mus viser at et kosthold med 30 % færre kalorier kan øke levealderen med 30 til 40 %.

I og med at det er umulig å få mennesker til å leve så spartansk, har man i tiår lett etter stoffer som kan få cellene til å gjennomgå de samme forandringene som når man spiser lite, uten å behøve å kutte ned på kaloriinntaket. Man har nå funnet flere, hvorav resveratrol er det mest kjente. Håpet er at resveratrol og lignende forbindelser skal bremse de fleste eller alle prosessene som tilsammen utgjør det vi kaller aldring.

1936753622_5086ca5062

Forsøksmus er ikke som andre mus.
Denne japanske varianten er genmodifisert
til ikke å være redd for katter. Kilde: Flickr (cc)

I det vitenskapelige miljøet er det imidlertid utbredt skepsis til dette prosjektet. Dels fordi mange forskere mener at aldring er for komplekst til å kunne fikses med én enkelt metode, og dels fordi forsøk med mus ikke behøver å ha overføringsverdi til mennesker. Mus er av natur kortlivede vesener, så det er godt mulig at aldring er en annerledes (og enklere) prosess i dem enn i oss.

Forsøksmus er i tillegg svært innavlede og lever under kontrollerte forhold, i motsetning til mennesker. Et forsøk utført ved University of Texas viser at kaloribegrensning ikke hadde målbar virkning på ville mus, noe som tyder på at den voldsomt økte livslengden er et produkt av livet i laboratoriet. Kritikken innebærer imidlertid ikke at jakten på antialdringsstoffer stanser.

Snarere tvert imot: i sommer fikk vi nyheten om at den immunhemmende forbindelsen rapamycin (også kjent som sirolimus) i forsøk hadde gitt kraftig økt livslengde i mus. Det mest interessente med sirolimus er at stoffet også har god effekt når det ble gitt til godt voksne mus. For at en antaldringsmedisin skal ha økonomisk interesse det meste av dette århundret, må den være effektiv også når behandlingen starter i høy alder.

Problemet med sirolimus er at mennesker ikke kan ta medisinen uten å bli utsatt for allverdens infeksjoner. Musene unngikk denne negative konsekvensen av dempingen av immunforsvaret fordi de levde under sterile forhold i laboratoriet. Likevel er både resveratrol og sirolimus interessante som utgangspunkter for videre forskning.

Og incentivet til å forske videre er sterkt. Det rike nord står overfor en massiv eldrebølge som kommer til å prege økonomi, samfunn og ikke minst den politiske debatten resten av århundret (stol på at krisen i eldreomsorgen blir en gjenganger, for å si det slik). Om ikke noe gjøres med typiske eldrelidelser som Alzheimer (som alene kan gi oss over 80 000 sterkt pleietrengende i løpet av et par tiår), kan eldrebølgen komme til å ta fra oss handlefriheten på så ulike områder som utdannings- og innvandringspolitikken.

I 2019 kan alle barns DNA bli kartlagt ved fødselen

The Daily Telegraph siterer Jay Flatley, direktør for genanalyseselskapet Illumina, som mener at vi står overfor et snarlig prisgjennombrudd på DNA-området. Idag kan man kjøpe begrenset DNA-analyse på nettsteder som 23andme, men den som ønsker å få kartlagt et helt menneske-genom må ut med trekvart million kroner. Ifølge Illumina vil prisen falle til en hundredel av dette i løpet av tre-fire år, og innen 2019 vil den bli lav nok til at foreldre rutinemessig kan genteste sine barn.

Det vil være sosiologiske, personvernmessige og etiske betraktninger som eventuelt begrenser bruken i fremtiden, ifølge Flatley. Idag kan gentester avdekke økt risiko for alvorlige lidelser som hjertesykdom, kreft og Parkinsons. Men testene tas stort sett av voksne, som er istand til å avgjøre om dette er informasjon de faktisk ønsker seg. Hvordan man forholder seg til et nyfødt barn som viser seg å ha sterkt økt risiko for f.eks. kreft, er et spørsmål mange foreldre kan måtte takle innen et tiår.

IBM forutser minnehjelpere, snakkende vev og soldrevne mobiler

Hvert år offentliggjør selskapet IBM sin såkalte “Next five in five”-liste, det vil si fem viktige innovasjoner som kan endre livene våre de neste fem årene (IBM-forskere ser også mye lenger inn i fremtiden). Som tidligere er årets liste basert på kunnskap om teknologiutvikling og markedsstudier, og trekker selvsagt på mye av forskningen som gjøres i IBMs egne laboratorier (mange av dem holder verdensklasse på sine feltert). De fem teknologiske nyvinningene som IBM mener vil bli viktige for oss alle i 2013 er:

1. Solcelleteknologi vil bli integrert i fortau, maling og vinduer. Man er i ferd med å utvikle tynne og bøyelige solcellepaneler, og slike tynnfilmpaneler vil kunne integreres i et bredt spekter av bruksgjenstander om få år.

2. Du vil kunne se inn i din egen “helse-krystallkule”. Idag kan du kjøpe deg genprøver på nettsteder som 23andme. Men i 2013 er analysemetodene langt billigere og så presise at legen din vil kunne gi deg f.eks. livsstils- og kostholdsråd, mens sykehuset vil kunne tilpasse medisinering etter din DNA-profil.

3. Du vil snakke til verdensveven, og den vil snakke tilbake. Man har lenge spådd grensesnitt basert på tale istedenfor pek og klikk, men begrunnelsen er interessant. IBM peker på at veksten i nettbruken de neste årene kommer i land som India, der et flertall av brukerne går på nettet via mobilen og man allerede er kommet langt i utviklingen mot det IBM kaller VoiceSites.

4. Du vil få shoppe ved hjelp av digitale assistenter. Den avgjørende kjøpeavgjørelsen vil bli tatt i samråd med venner via mobiltelefonen (ta et bilde av deg selv i det nye plagget og spre det via MMS) og berøringsskjerm i prøverommene. Butikkansattes rolle som rådgivere blir tilsvarende mindre viktig.

5. Hukommelsen din vil bli “utvidet” med digitale hjelpemidler. Vi vil begynne å ta registrere alle hendelser i hverdagen ved hjelp av kameraer, mikrofoner, mobiler og datamaskiner. Her baserer IBM seg på forskning som har pågått en lang stund, som f.eks. “påhengshjernen” som utvikles av bl.a. Microsoft.

Algeballonger som hydrogenkilde?

Hydrogen er fremtidsdrivstoffet som lar vente på seg, blant annet fordi produksjonen er energikrevende, og lagring og transport komplisert. Kanskje løsningen kan ligge i biologien, spesifikt algekultur. Designgruppen 20/2 Collaborative har lansert et forslag om å la alger i varme og grunne dammer produsere hydrogen, som så samles opp i soppformede ballonger. Algedammene er i utgangspunktet langt mindre effektive enn f.eks. et stort produksjonsanlegg som baserer seg på elektrolyse av vann, men til gjengjeld kan produksjonen gjøres desentralisert ved å utnytte lokale avfallstoffer som f.eks. kloakk fra et boligstrøk.

På steder hvor man har lett tilgang til varmt vann – som i Island og tropiske strøk – vil produksjonen også være energisnål. En ti meter stor dam med grønne alger skal ifølge 20/2-gruppen være nok til å produsere hydrogen til 12 biler – Inhabitat.com har flere detaljer. Selv om dagens alger ikke er effektive nok (og mange tror de aldri vil bli effektive nok), foregår det forskning som på sikt kan føre til “super-alger” som kan produsere minst ti ganger mer hydrogen enn dagens varianter. Umiddelbart er det lett å se flere innvendinger mot konseptet, som holdbarhet i sterk vind eller faren for eksplosjon som følge av et uhell eller hærverk – hydrogenballonger som står rundt om i by- og boligstrøk vil bli et fristende mål for vandaler.

Men det er også mulig å se for seg algebasert produksjon i stor skala, som vil gi langt bedre kontroll: En algedam på størrelse med delstaten Texas vil være nok til å produsere nok hydrogendrivstoff til hele kloden med dagens effektivitet. I det større perspektivet kan forskningen på algedammer sees på som en del av den mye bredere forskningen på bioreaktorer, som kan føre til mye interessant teknologi i tiårene framover.