Arkiv for Backcasting

Hvor realistisk er prekrim-scenariet?

Den forrige bloggpostingen var et eksempel på såkalt backcasting, det vil si en tekst som er lagt til fremtiden, og ser bakover i tid på hendelser og trender. Teksten er altså ikke ment som en spådom om fremtiden (svært lite fremtidstenkning er ment å være det), men som et utgangspunkt for refleksjon rundt tendenser og trender vi ser i vår egen tid, og hvordan de kan påvirke fremtidens samfunn.

Men selv om jeg har latt meg inspirere av filmen Minority Report, som skildrer et prekrim-system basert noe så urealistisk som synskhet, betyr det ikke at jeg betrakter teksten som ren fiksjon. Forskjellen på et scenario og science fiction er jo at alt som skildres i scenariet faktisk kan inntreffe. Det er minst tre viktige trender i vår tid som sannsynliggjør at et samfunn som ligner det jeg skildrer, kan oppstå.

For det første er det ikke urealistisk å tro at kriminaliteten kan øke, og anta former som er mer brutale enn vi er vant til. For endel år siden deltok jeg i en debatt om banker og sikkerhet der jeg kom med to påstander om fremtiden: at biometriske metoder ville bli en respons på terrortrusselen, og at kriminelle ville slå hardere til mot vanlige borgere etterhvert som banker og butikker sikret seg bedre mot ran. Jeg, og de mange andre som sa det samme, fikk rett i begge deler.

I PreKrim-teksten legger jeg til grunn at dagens utvikling med flere hjemmeran fortsetter inn i fremtiden, at våpenbruken generelt øker og at kidnapping (som er en raskt voksende virksomhet internasjonalt) også blir vanlig i Norge. Drivkreftene bak denne utviklingen er en generelt økende politisk og økonomisk turbulens, ujevn befolkningsvekst, massemigrasjon og globale inntektsforskjeller.

Mens befolkningsveksten vil avta og etterhvert reverseres i store deler av det rike nord, fortsetter den i det fattige sør, om enn i lavere takt med tiden. I 1950 var Europas befolkning fire ganger større enn Afrikas, i 2050 vil forholdet være omtrent det omvendte. Selv om det store flertallet av migranter fra fattige land ønsker seg et ærlig utkomme, vil også mange kriminelle tiltrekkes av rikdommen. Jamfør dagens situasjon, der vi blant de mange hardt arbeidende østeuropeiske innvandrerne også finner ren bandevirksomhet.

I en turbulent verden med et svekket USA og ditto svakt NATO og FN, kan vi også se at stater overtas av kriminelle karteller, som kan bruke en voksende strøm av lovlige og ulovlige migranter til å utbre sin virksomhet. Et privat svar på denne utfordringen er framveksten av “gated communities“, som allerede er vanlige i USA og fattige land med en stor nok middelklasse til å oppebære dem.

Det offentlige svaret er et strengere lovverk, og økt satsing på politi og overvåkning av innbyggerne. Det siste vil utvilsomt bli lettere med årene. Allerede idag eksisterer teknologier som gjør det mulig å spore alle biler og innbyggere med GPS-telefoner i et land, bruke sosiale nettsteder til å kartlegge kriminelle nettverk, avlytte epost og telefonsamtaler verden over, logge nettbruk og kartlegge lese- og andre medievaner.

Selv om analyseprogrammet Hercule ikke finnes ennå, er det liten tvil om at organisasjoner som FBI og NSA bruker systemer som går i denne retningen. Ditto for nevroskanningen: i USA har vi allerede sett de første forsøkene på å bruke avansert FMRI-skanning, som måler aktiviteten i den levende hjernen, som en nevrologisk løgndetektor . Det er også gjort forsøk som viser at det er mulig å registrere enkelttanker i hjernen, og derfor er det ikke utenkelig at vi om førti år er istand til å avsløre kriminelle hensikter på denne måten.

Til sjuende og sist trengs det også en politisk vilje til å gjennomføre lovendringene som fører fram til et PreKrim-vedtak. Det er lett å tro at et samfunn med så utstrakt overvåkning må være udemokratisk. Men man behøver faktisk ikke å se for seg at Europa beveger seg i totalitær retning. Patriot Act i USA viser at et sprell levende demokrati kan få innbyggerne til å godta massiv overvåkning av seg selv i den gode saks tjeneste, og prekrim-aktige metoder fra politiets side.

Det politiske kompasset kan være en interessant trendindikator. Her utvides den tradisjonelle (økonomiske) høyre-venstre-aksen med en vertikal akse som måler liberale kontra autoritære holdninger. I et slikt skjema vil tyngdepunktet i det norske politiske landskapet de senere tiårene ha beveget seg oppover og mot høyre på den vertikale aksen, med den samtidige svekkelsen av den politiske venstresiden og verdiliberale og geniunt liberalistiske retninger (tenk Venstre og den gamle opposisjonen i FrP).

Ifølge politicalcompass.org er vi ikke alene: i hele Europa går trenden i retning av flere lovforbud, hardere tiltak mot kriminelle og sterkere statlig kontroll med privatlivet. Jamfør det politiske kompasset over, som viser orienteringen til regjeringene i EU-sonen i 2008. Minaret- og burkaforbudene i Sveits og Belgia kan i dette perspektivet ses på som et varsel om et fremtidig Europa der langt større deler av hverdagslivet er lovregulert og statskontrollert enn idag.

Legger vi til muligheten for et virkelig stort terrorangrep, økes sannsynligheten for et overvåkingssamfunn ytterligere. At vår verdensdel vil rammes av terror innen 2050 er hevet over enhver tvil – det eneste spørsmålet er omfanget og hvem som står bak (det er ikke gitt at det blir Al-Quaida – historisk sett har terror i Europa blitt utøvet av mange ulike aktører). Blir et fremtidig terrorangrep sammenlignbart med 11. september-angrepene, kan det fort få tilsvarende politiske konsekvenser.

Poenget i forrige posting med at folk i vår tid ville ha problemer med å akseptere PreKrim-samfunnet, er vesentlig. Erfaringen viser at grunnfjellsskifter i befolkningens verdisyn ikke bare er mulige, men ganske vanlige. Da jeg vokste opp raste debatten om det etisk tvilsomme i prøverørsbefruktning. Idag er det for nordmenn flest simpelthen et medisinsk tilbud. Tilsvarende trender har vi sett i spørsmål som skilsmisse, prevensjon og homofilt partnerskap. Privatlivets fred er en sentral verdi for mange 2010-innbyggere. I 2050 kan hovedholdningen være en helt annen.

Det er blitt sagt at scenariebygging ikke handler om å treffe riktig, men om å ta feil på interessante måter. I dette tilfellet vil nok de fleste av oss si at det ikke bare er et faktautsagn, men noe man må arbeide aktivt for. Også her kan backcasting være nyttig.

Share/Bookmark

PreKrim-saken i et tiårsperspektiv

Det følgende er et foredrag som ble holdt i Oslo 11. mai 2050.

Last ned en PDF-versjon til fri distribusjon her.

Det er i dag ti år siden PreKrim-paragrafen ga sitt første konkrete resultat. Jeg vet det kommer overraskende på mange av dere. Med tanke på hvor viktig loven er blitt, er det egentlig forstemmende hvor lite oppmerksomhet dette jubileet har fått.

Vi snakker tross alt om det første virkelig effektive tiltaket mot kriminalitet og terror siden politiet slik vi kjenner det ble utviklet på 1800-tallet. Etter turbulente tiår der det tidvis virket som om kriminaliteten var i ferd med å komme helt ut av kontroll – hvem kan glemme alle ofrene for kidnappingsbølgen i Oslo på tjuetallet, eller angrepet på oljeinstallasjonene utenfor Svalbard? – kom vi endelig inn i smulere farvann.

Da PreKrim-enheten ble opprettet som følge av Stortingsvedtaket i 2039 var hensikten som kjent å foregripe kriminalitet som med stor sannsynlighet ville finne sted, ved å gjennomføre døgnkontinuerlig overvåking av kriminelle. Preventiv Kriminalitetsbekjempelse – eller PreKrim – tok utgangspunkt i et velkjent fenomen fra kriminalomsorgen: den høye tilbakefallsprosenten blant kriminelle.

Benjamin Franklin: Smart mann som tok feil

Det som for de fleste av oss er et trist faktum, ble for PreKrims analytikere ble et datapunkt med høy prediktiv verdi. Jeg sier analytikere, men som vi alle vet er den virkelige helten her programmet Hercule, som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.

Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell. Med lavere grad av presisjon er det også mulig å anslå hva slags forbrytelse det er snakk om, og de senere årene er Hercule blitt stadig bedre til å antyde mulig tidsrom og sted.

Mange av dere husker sikkert fjorårets store opprulling av nettverket som smuglet spanske klimaflyktninger over grensen – der ble hovedmennene tatt på fersk gjerning takket være en Hercule-analyse som spådde åsted og tid med en presisjon på to kilometer og tre timer.

Selv om Hercules intensjonsanalyser i 2040 var primitive sammenlignet med det vi har i dag, hadde programmet ingen problemer med å flagge Vidkun Gundersen som en person som med stor sannsynlighet planla en ny forbrytelse. Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer. Fra tenårene av var han kjent for å være en bråkmaker, og han hadde en tidligere dom for overfall på seg.

En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare. Ja, Gundersen svevde faktisk i den villfarelse at det var mulig å skjule sine nettspor. Han gjorde også sitt ytterste for å holde seg til ikke-elektroniske medier, og konsumerte mye av noe man kaller bøker.

Det økte selvsagt bare PreKrims interesse for ham, og førte til at annen mediebruk ble nøye overvåket. Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger. Han var selvsagt innehaver av klassikeren “The Anarchist Cookbook”, som kom ut for over 80 år siden og som stadig leses av amatørterrorister verden over.

Da han like etter gjentatt og grundig lesing av et kapittel om rørbomber gikk til innkjøp av ingrediensene til denne typen våpen, og GPS-registeret viste at han regelmessig oppholdt seg i nærheten av en interneringsleir for ulovlige innvandrere, mente PreKrim-enheten det fantes grunnlag for å ta ut den aller første tiltalen etter paragrafen. Gundersen ble innkalt til avhør, men valgte å rømme.

Det var en like fåfengt øvelse da som nå. Hercule spådde at han ville sette kursen sørover, mot regimer som kunne tilby politisk asyl. Gundersen ble observert fra han satte seg på lyntoget til København, til han gikk av i Halmstad i Sverige. Han var selvsagt klar over at kameraer ser alt og forsøkte å maskere seg, men visste åpenbart ikke hvor gode motorikkdetektorene var blitt på dette tidspunktet.

Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen. Han ble arrestert med store mengder kontanter på seg, åpenbart i den tro at han ved å handle i de få butikkene som fremdeles tok slikt ville unngå å bli tatt.

Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.

Og hadde han mot formodning sluppet gjennom dette nettet, ville han snart ha blitt avslørt av myriadene av små sensorer som omgir oss overalt. For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert.

Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen. For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.

Gundersen visste at all elektronikk var sporbar og hadde latt dingsene sine bli liggende igjen hjemme. I en hvilken som helst butikk ville han dermed ha vært like oppsiktsvekkende for systemene, som om han hadde gått med et blinkende skilt på hodet.

Her er det på sin plass å nevne samspillet mellom offentlig og privat sektor. På overvåkningsfeltet, som på så mange andre, har private aktører vist seg å være mer effektive og innovative enn statlige etater. Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.

Vidkun Gundersen ble ført til Oslo og dømt for en kriminell handling han ennå ikke hadde begått. Saken ble selvølgelig anket på prinsipielt grunnlag, og Gundersen ble dømt på ny før Høyesterett avviste den endelige anken.

Da PreKrim-loven ble behandlet i Stortinget, fikk motstanderne av loven gjennomslag på ett viktig punkt: Ingen kunne bli satt i fengsel for et brudd på PreKrim alene. Som følge av dette ble Gundersen dømt til geoforvaring og nevroskanning i ett år. I 2040 innebar geoforvaring at man fikk en fotlenke som begrenset bevegelsesfriheten til spesifikke fysiske områder.

Gundersen kunne altså forlate hjemmet, men bare oppholde seg i soner som var angitt på telefonkartet hans. Onde tunger hevder at hensikten med geoforvaring ikke så mye er å hindre forbrytere i å begå nye kriminelle handlinger, som å friste dem til å bryte med betingelsene og dermed gi et påskudd for å arrestere dem. Hvorom alt er – Gundersen gjorde nettopp dette. Etter et par måneder forlot han det tillatte området og ble straks idømt et ekstra år med forvaring.

Tidlig utgave av nevroskanning

Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag. Men den virket etter hensikten. Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste.

Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden. I 2046 slapp Gundersen ut av stengselet sitt, og nå lever han ifølge PreKrim et liv preget av lovlydige handlinger og tanker.

Det er kanskje vanskelig å tro det, men går vi tilbake til begynnelsen av århundret, ville effektive og humane ordninger som denne vært utenkelige. Selv de enkleste overvåkingstiltak ble møtt med massiv motstand, og ofte nedkjempet. Også Gundersen-saken vakte en viss oppmerksomhet i sin tid, og det var dem som forsøkte å gjøre ham til en martyr for personvernet og rettssikkerheten.

Det var flere problemer med det. For det første var Gundersen usedvanlig lite velegnet som martyrfigur. Hans ekstreme personlighet motarbeidet ikke bare ham selv, men også de som forsøkte å støtte ham. Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.

De var rett og slett lut lei kriminalitet. Det er lett å glemme hvor vanlig det var i gamle dager. I denne byen hadde vi gjennom tiår i praksis en kriminell klasse, bestående av flere tusen mennesker som hadde lovbrudd som viktigste inntektskilde. Den ble stadig tilført friskt blod, via de åpne grensene man hadde i Europa den gangen.

Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning. En massiv majoritet mente på dette tidspunktet at begrepet rettssikkerhet kun gavnet gjerningsmenn, ikke ofre.

Kriminalitetseksplosjonen på tjuetallet innvarslet en gjenoppretting av en forrykket balanse, om man vil. Ofrenes rettssikkerhet måtte også sikres. Og det var da man for alvor innså at den beste måten å ivareta ofrenes rettssikkerhet på, var å hindre dem i å bli ofre i utgangspunktet.

Tallenes tale er klar: siden innføringen av PreKrim har kriminaliteten i snitt falt med 80 %. Den allmenpreventive effekten er også dramatisk. Takket være 3D-serien «PreKrim Grønland» vet hver eneste tenåring i Norge at ethvert forsøk på å starte en kriminell karriere ender med fotlenke, nevroimplantat og digital død – frakobling fra alle nettverk unntatt nødtelefonen.

Hvem kunne ha trodd at utsiktene til en kjedelig hverdag skulle virke mer avskrekkende enn fengsel?

Vil man se filosofisk på det, kan man se på PreKrim som vår tids svar til den amerikanske politikeren og forskeren Benjamin Franklin. Han skrev i 1775 sin berømte sentens om at den som er villig til å ofre frihet for midlertidig trygghet, verken fortjener friheten eller tryggheten. Det er godt tenkt, men Franklin tok utgangspunkt i sin tid. Ingen kunne den gangen garantere mer enn svært midlertidig trygghet.

Takket være PreKrim kan samfunnet nå tilby varig trygghet. Prisen vi som samfunn betaler for at domfelte overvåkes kontinuerlig og håndteres preventivt, oppleves som lav av de aller fleste. Til syvende og sist handler jo dette om det kriminelle mindretallets rett til frihet fra overvåking versus majoritetens rett til frihet fra frykt, det minst påaktede poenget i FNs menneskerettighetserklæring

Ja, for hvilken glede har man vel av friheten, om man ikke føler seg trygg nok til å kunne nyte den?

————————————————————————————————————–

Viktige begivenheter
2015: Datalagringsdirektivet II (DLD II)
2016: Antipiratloven
2019: DNA-ID-direktivet vedtas
2020: Mulighet for etnisk profilering legges til Politiloven
2025: GPS-data fra telefoner og biler føyes til DLD II
2029: 500 000 overvåkningskameraer i Norge
2030: Den første dommen i USA basert på nevroskanning
2033: Det utføres én kidnapping hver dag i Oslo
2033: Analyseverktøyet Hercule tas i bruk for første gang
2034: Bioangrepet mot Berlin
2037: Miljøterrorister sprenger undersjøisk oljeproduksjonslegg ved Svalbard
2039: PreKrim-loven vedtas
2040: Gundersen-saken
2045: Alle typer kriminalitet er redusert med 80 %
2047: Tørkekrise ved Middelhavet skaper 3 millioner klimaflyktninger
2048: 20 000 kriminelle overvåkes av PreKrim
2050: Mål om 95 % kutt i kriminaliteten før 2080 vedtas

Norge i 2020: seg selv nok

For GooNYT.com/Europe, 20. april 2020

Det lille kongedømmet oppunder en smeltende nordpol har avlet mer enn sin rimelige andel av statsmenn av internasjonalt kaliber, og nytt vid respekt for sin innsats som megler og bidragsyter i fred som i krig. Så hvordan endte Norge opp med å bli et av Europas mest upopulære land?

Noe av svaret finnes i ved havnebassenget i landets hovedstad, Oslo. Her domineres utsikten av en av de mest påkostede bydelene i Europa, med glitrende monumentalbygg som ser ut til å kappes om å overgå de omkringliggende åsene.

Rett nord for et Europa preget av demografisk stagflasjon, bærer bydelen Bjørvika vitnemål om et Norge som nærmest er uanstendig rikt. Området ligger i vannkanten, men viser få ytre tegn til å være prosjektert for havstigning. Bjørvika hviler nemlig på land som fremdeles stiger etter siste istid – raskere enn de fleste klimaprognoser.

Operabygget i Oslo er trygt for havstigning. Foto: Jorunn D. Newth (cc)

Som en en svensk kollega en anelse bittert kommenterte forleden: “Selv jordskorpen er på nordmennenes side”. Han kunne godt ha føyd til klimaet. Så langt bekrefter utviklingen det klimaprognosene lenge har spådd: Norge hører til mindretallet av nasjoner som tjener på klimaendringene. Om antall vinterstormer øker, mer enn kompenseres det av milde vintre og en lang vekstsesong.

En gang ble det tørkeherjede Australia kalt “the lucky country”, et navn som utvilsomt passer bedre på Norge i disse dager. Men flaksen har sin pris. Liksom det tok svært lang tid for godt polstrede nordmenn å ta inn over seg den fulle rekkevidden av 09-krisen, har de strevd med å forstå at krisen forandret mange av forutsetningene for innovasjon.

En av lærdommene vi nå trekker av de delene av president Obamas store miljøpakke som mislyktes, er at en fungerende grønn økonomi krever skalerbare løsninger. Hydrogenbilen er et av talløse eksempler på teknologi som virket lovende tidlig i århundret, men som det siste tiåret har vist seg for kostbar og komplisert å ta i bruk i praksis. Unntatt i Norge, der det nå finnes en velutviklet infrastruktur basert på hydrogen produsert av naturgass.

Et annet eksempel er karboninnfanging. Norges karbonavtrykk er i ferd med å reduseres kraftig, takket være CO2-skrubbing av gasskraftverkene langs kysten. Men energiprisen fra verkene er så høy at den subsidieres av det offentlige, via et overskudd i nasjonalregnskapet som – ironisk nok – stammer fra salg av naturgass.

På samme vis har man ikke lykkes med å produsere oppdrettsfisk til en pris som er overkommelig for klodens fattige flertall. Norge kunne ha vært verdens marine matfat, men har valgt overlate den rollen til land som Kina, Mocambique og Sør-Afrika.

Ikke at dette ser ut til å plage nordmenn nevneverdig. Landet strutter av en selvtillit man ellers må til de ovennevnte afrikanske økonomiske “løvene” for å finne. Den nasjonale selvbevisstheten fikk en kraftig innsprøyting i fjor, da en potensielt farlig konflikt med Russland endte i norsk triumf.

Konfliktens forløp sier mye om de endrede maktforholdene i nord. Tradisjonelt er Russland blitt regnet som den største militære trusselen mot Norge. Da landet var en del av Sovjetunionen, som okkuperte halve Europa, var det god grunn til å ta trusselen på alvor.

Utviklingen etter Sovjetunionens oppløsning har gått i retning av å redusere faren for en okkupasjonskrig. Rotårsaken er Russlands dype demografiske krise. Landets befolkning faller med over en halv million i året, og passerte nylig 135 millioner – mot kloss opptil 300 millioner innbyggere da USSR var på sitt største.

Det fallende folketallet påvirker alle aspekter ved livet i verdens største land. Ungdomsunderskuddet har skapt et kvelende skattetrykk, som nå driver en stri “hjernestrøm” ut av landet. Et av resultatene er at den russiske hæren ikke bare sliter med å skaffe rekrutter nok, men også med utdatert materiell.

Det ble smertelig åpenbart i slutten av august 2019, da en gammel strid om kontrollen over Barentshavet blusset opp nok engang. Etterretningsrapporter tydet på at Russland var i ferd å planlegge en straffeaksjon mot Norge, av det slaget de hadde gjennomført så mange av etter krigen mot Georgia, elleve år tidligere.

For første gang på 70 år bredte en genuin krigsfrykt seg i Norge, for så å forsvinne da Russland forbløffet verden med en erklæring som bare kunne tolkes som en full diplomatisk retrett. Med støtte fra NATO og EU (som Norge fremdeles ikke er medlem av) presset Norge fram raske sluttforhandlinger, som resulterte i en avtale partene undertegnet i januar i år.

Selv om hendelsesforløpet ennå er uklart, tyder mye på at militæraksjonen ble forpurret av et mytteri i den russiske marinen. Flere tusen marinegaster nektet simpelthen å gå til krig mot et middels godt rustet NATO-medlem i rustholker fra før århundreskiftet.

En bidragende faktor kan ha vært at så mange av gastene hadde slektninger på den norske siden av grensen. Den høye andelen russiske innvandrere er et av de synligste resultatene av den omstridte norske innvandringspolitikken. Selv om politikere fra regjeringsalliansen “de fiolette” hardnakket nekter å innrømme det, er det allment anerkjent at Norge kun unntaksvis slipper inn migranter fra områder utenfor EU og Russland.

Den danske statsminister Rasmussen sa det slik ifjor: “I dette spørsmålet har Norge gjort det alle europeiske land drømmer om å gjøre, om de bare hadde hatt råd.” Det er ikke tilfeldig at uttalelsen kom fra Rasmussen: dagens politikk er resultatet av en langvarig debatt om innvandring og islam som i sin tid begynte i Danmark.

Nok en gang er Norges rikdom utslagsgivende. Landet har vært en pådriver for muligheten til å kjøpe seg fri fra FNs flyktningeforpliktelser ved å opprette “trygge soner” i land som Somalia og Irak, og har et velferdsnivå som gjør det attraktivt for titusenvis av østeuropeere som kan velge fritt på jobbmarkedet i eldrebølgens Europa.

En så streng innvandringspolitikk krever også overvåkning. Det nasjonale ID-kortet, som ble innført i 2018 etter forbløffende lite debatt, skal etter planen inkludere DNA-informasjon innen et tiår. Før 2030 vil alle nordmenns DNA være registrert i en nasjonal database, og en enkel spyttprøve avgitt til en bærbar enhet vil fastslå identiteten til bæreren av ID-kortet med 99,99% sikkerhet.

Utlendingsministeren har varslet en endring i Politiloven som vil legalisere den omfattende etniske profileringen som allerede finner sted. Mange mener at det vil føre til at nordmenn med et asiatisk eller afrikansk utseende må belage seg på å avlegge spyttprøver svært ofte i fremtiden.

For amerikanere, som i høst har mulighet til å velge sin andre ikke-hvite president på under et tiår, kan norsk politikk virke ekstrem. Men bildet har nyanser, og det er utvilsomt mye å lære av Norge. I disse dager er for eksempel statsminister Trond Giske i ferd med å legge ut på en reise landet rundt for å overbevise sitt folk om verdien av verdens første personlige karbonkvoteregime.

1. januar 2021 vil alle nordmenn få tildelt sin personlige CO2-kvote, også det knyttet opp mot det det nasjonale ID-kortet. I likhet med de nasjonale kvotene er de private omsettelige, og allerede nå er landets nettaviser fulle av annonser fra firmaer og aktører som ønsker å kjøpe kvotene.

Målet er i første omgang å gi alle nordmenn et bevisst forhold til sitt eget karbonavtrykk, men på lengre sikt er tanken å utvide kvoteregimet til forbruk av strøm, plast, metaller det er begrenset tilgang på og kanskje til og med proteiner. De fleste analytikere er enige om at den norske modellen er strålende, men stiller nok engang spørsmålstegn ved overføringsverdien til andre land.

På 1600-tallet skrev poeten John Donne: “Ingen mann er en øy, hver mann er en del av kontinentet, hvis en bit blir skylt bort av havet, blir Europa mindre”. Norge er på sett og vis landet som har motbevist dette. Også i vår tid er det mulig for et rikt, moderne og demokratisk samfunn å framstå som en øy, alene og for seg selv. I alle fall til gassen tar slutt.

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Mandag Morgen