Arkiv for Fremtiden

Refleksjoner rundt Elon Musks Mars-tale

Jeg har skrevet og snakket mye om mulighetene for å reise til Mars, og har ikke lagt skjul på min begeistring for Elon Musk og SpaceX‘ engasjement i saken. Musk har lenge snakket om at hans ambisjon er å gjøre oss til en “space-faring civilization” og “a multi-planet species”, og i går fikk han sjansen til å gå i større detalj. I et timelangt foredrag gikk han gjennom hovedtrekkene i sin plan for å kolonisere Mars og resten av solsystemet.

Technology doesn’t automatically improve. It only improves if a lot of really strong engineering talent is applied to the problem that it improves. There are many examples in history where a civilization has reached a certain technology level and then fallen below that.

Etter å ha gått gjennom de praktiske utfordringene knyttet til kolonisering av rommet (og argumentert godt for å hoppe over Månen), kommer Musk til selve kjernen i argumentet, som er at kolonisering av Mars bare blir mulig om kostnadene ved å reise dit reduseres med mer enn fire størrelsesordener – fra rundt 10 milliarder dollar Apollo-astronaut til rundt 200 000 dollar. Musk tror dette er mulig med følgende strategi:

  • Full gjenbrukbarhet av rakettsystemet
  • Påfyll av drivstoff i lav jordbane
  • Drivstoffproduksjon på Mars
  • Velge riktig drivstoff

Gjenbrukbarheten er noe selskapet arbeider med akkurat nå, og langt på vei har demonstrert muligheten av. SpaceX har gjennomført en rekke vellykkede landinger med det gjenbrukbare førstetrinnet til bæreraketten Falcon 9, og det burde ikke være noe i veien for å skalere opp denne teknologien til bæreraketter som er store nok til å frakte mennesker til Mars. Og vi snakker virkelig store raketter: mer enn tre ganger løftekapasiteten til Saturn V, måneraketten som fremdeles er den kraftigste som har lettet fra Jorda til nå.

screenshot-2016-09-28-at-14-03-06

Det betyr at opptil hundre passasjerer og hundrevis av tonn med nyttelast kan fraktes til Mars med én rakett, langt hinsides noe annet Marsferd-konsept jeg har sett før. SpaceX utvikler en ny og svært effektiv rakettmotor, Raptor, som de mener vil kunne gi reisetider til Mars på ned mot 80 dager når planetene står optimalt i forhold til hverandre. Det gir mange gevinster. Jo kortere tid man tilbringer i vektløshet og utsatt for kosmisk stråling og solutbrudd, desto bedre.

screenshot-2016-09-28-at-14-11-16

Påfyll av drivstoff i jordbane har også vært demonstrert i praksis, og måten Musk ser for seg at det gjøres på er ganske innovativ. Romskipet med Mars-astronautene skytes opp med tomme drivstofftanker, og går i ventebane rundt Jorda mens førstetrinnet returnerer til Jorda. Så skytes det opp på nytt med drivstoffet til Mars-ferden ombord, og overfører det til Mars-romskipet. Slik kan kostnadene kuttes med en faktor fem, mener Musk.

Mars-entusiaster som Robert Zubrin har lenge påpekt at det er mulig å lage drivstoff til raketter av vann og karbondioksid, som det finnes rikelig av på Mars. Ved å produsere drivstoffet til Jord-returen på Mars, reduseres kostnadene kraftig. I det hele tatt: Alt man slipper å fraktes opp fra Jorda og hele den lange veien til Mars, gir massive kostnadsbesparelser.

screenshot-2016-09-28-at-13-49-32

Å velge riktig brennstoff er også avgjørende. Diagrammet over viser hvorfor Musk og SpaceX er kommet til at metan er det beste drivstoffet (oksygen er den andre komponenten i alle eksemplene, fordi det ikke er oksygen i rommet). Metan og oksygen kan produseres på Mars etter kjente kjemiske prinsipper, egner seg godt for store romskip, er billig og relativt stabilt og trygt.

Med disse fire prinsippene spikret presenterer Musk så det interplanetariske transportsystemet:

screenshot-2016-09-28-at-13-53-05

Musk mener at modellen over gjør det mulig å transportere en million mennesker til Mars innen 100 år, til kostnader som er overkommelige for storparten av middelklassen i det rike nord (selg huset ditt, så har du råd til å emigrere). Men han mener også at fleksibiliteten åpner for nye muligheter. For eksempel kan bæreraketten frakte mer enn 300 tonn gods eller hundrevis av passasjerer til et hvilket som helst sted på Jorda på 25 – 45 minutter. Det er ikke vanskelig å se for seg militære bruksområder for dette.

screenshot-2016-09-28-at-15-03-47

Har man først kommet seg til Mars, koster det lite energimessig sett å fly videre ut i Solsystemet. Derfor ser Musk for seg at dette kan bli starten på en storstilt kolonisering av alle beboelige legemer. Råstoffet til brennstoff og oksygen finnes på måner i bane rundt alle de ytre planetene og Pluto, og det er fullt mulig å opprette robotiserte brennstoffdepoter som vil gjøre det mulig å “planethoppe” eller “månehoppe” til en hvilken som helst klode i bane rundt Sola.

Det vi med andre ord har fått presentert er den første virkelig gjennomtenkte, og komplette planen for kolonisering av Mars og resten av Solsystemet (foredraget inneholder langt flere tekniske detaljer enn jeg har hatt plass til her, anbefaler å se det). Spørsmålet blir hvor realistisk forslaget er. Rent teknisk tror jeg ikke at det kan herske stor tvil: Dette lar seg gjøre. Det er intet i Musks foredrag som ligger utenfor det vi rent teknisk kan få til idag.

Som så ofte før i teknologihistorien er ligger utfordringene på det menneskelige planet. For det første må dette finansieres. Og selv om kostnadene kuttes drastisk sammenlignet med konvensjonell romfart, er det fremdeles milliarder av dollar som må investeres i den nye bæreraketten og det interplanetariske romskipet. All erfaring tilsier at den endelige prislappen på slik teknologi blir betydelig høyere enn de første optimistiske anslagene.

Elon Musk påpeker selv hvor viktig NASA er som partner. Og her vil han støte på problemer. NASA har sitt eget Mars-prosjekt på gang, og NASAs direktør ga nylig uttrykk for at han ikke var særlig begeistret for private planer om kjemperaketter som ville konkurrere direkte med NASAs eget Space Launch System. Nå vil mange (jeg inklusive) mene at NASA har liten troverdighet i spørsmål som angår bemannet utforskning av Mars, men det er nå de som er nøkkelen til offentlig romfartsstøtte i USA. Og USA er fremdeles størst på dette feltet.

Den andre store utfordringen vil bli sosial. Musk har gitt uttrykk for at han ikke tror Mars kan koloniseres uten at det koster liv. Basert på det som ble presentert, må vi anta at vi før eller siden vil oppleve at hundre eller flere liv går tapt i én romulykke. Vil et samfunn med aversjon mot risiko tolerere det? Veien fra global nerdehelt til kynisk kapitalistskurk som gladelig ofrer liv på profittens alter er kort i de virale medienes tidsalder, for å si det slik.

screenshot-2016-09-28-at-14-53-26

Elon Musk har spent buen høyt. Han sier i foredraget sitt at planen er å sende et romskip til Mars hver gang planetene er plassert nær hverandre, det vil si ca annethvert år fra 2018. Den store bæreraketten skal utvikles og testes frem mot 2025, og deretter er planen at det skal sendes folk regelmessig til Mars. Nei, jeg tror ikke dette tidsskjemaet vil holde. Men når det er sagt er jeg likevel mer optimistisk enn på lenge.

For igjen: Dette er virkelig den første gjennomførbare planen for kolonisering av rommet som hittil er lansert. Fra nå av kan vi som mener at menneskeheten bør bli multiplanetarisk peke på Musk-planen og si: Det er et spørsmål om vilje og penger, ikke teknologi. Og ingen kan betvile mannens personlige engasjement i saken:

 

The main reason I am personally accumulating assets is in order to fund this. I really don’t have any other motivation for accumulating assets except to be able to make the biggest contribution I can to making life multiplanetary.

Sylvi Listhaug og de 500 millioner afrikanerne

I et intervju i Dagbladet forleden sier innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug følgende om fremtidens utfordringer på hennes felt: “Det går i feil retning i flere land i Midtøsten, samtidig som presset fra Italia mot andre europeiske land øker. Og vi vet at Afrika kan få opptil 500 millioner nye innbyggere fram mot 2030. Det betyr at presset mot Europa vil øke. Dette kan vi ikke ignorere.”

Et par uker før dette intervjuet kom på trykk hadde jeg holdt et innlegg på regjeringens perspektivkonferanse – med Listhaug til stede i salen – der Afrikas demografi ble nevnt spesifikt, så det var ikke fritt for at min interesse ble vekket. Og siden jeg lenge har hatt en i norsk sammenheng unormalt stor interesse for befolkningseksplosjonen, visste jeg også at tallet hun nevner stemmer relativt godt med det siste av befolkningsprognoser.

graph

Denne figuren viser hvordan Afrika er befolkningseksplosjonens siste skanse: Det meste av veksten i verdens befolkning mot 2100 vil skje her.

Ifølge FNs befolkningsbyrå øker Afrikas befolkning i skrivende stund med rundt 30 millioner mennesker i året, en rate som er forventet å øke mot over 40 millioner i året i 2050. Så når Listhaug ser 14 år inn i fremtiden og sier “kan få opptil” har hun sine ord i behold innenfor den usikkerheten man må påregne i slike spørsmål. I høyden passeres 500 millioner-merket to-tre år senere. Uansett dreier det seg om mange mennesker på kort tid.

For å sette det i perspektiv: Dette er en vekst som overgår hele EUs befolkning minus Storbritannia, eventuelt mer enn USAs og Russlands samlede befolkning idag. 500 millioner på toppen av dagens 1,2 milliarder innbyggere er en økning på 40% på 15 år, en prosentvis vekst man ikke har sett på andre kontinenter siden langt tilbake i det 20. århundre.

Nå skal man alltid ta befolkningsprognoser med en klype salt, men her snakker vi om et såpass kort tidsrom og et område der fødselsraten fortsatt er så høy i så mange land at vi må ta dem på alvor. Ikke minst fordi rotårsaken til at Afrika har beholdt høye fødselstall samtidig som de er falt kraftig de fleste andre steder, også er en viktig driver bak det som bekymrer Listhaug mest: Emigrasjonen fra kontinentet.

Ja, for selv om mange afrikanske land har opplevd god økonomisk vekst de siste tiårene, har kontinentet fremdeles et enormt fattigdomsproblem. Det er her man finner majoriteten av mennesker som lever på eksistensminimum, det er her barnedødeligheten er høyest og utdanningsnivået er lavest. Dette kartet som viser hvor land ligger på FNs Human Development Index (HDI) er talende i så måte: Den nederste delen av FNs levekårsindeks domineres av afrikanske land.

screenshot-2016-09-13-at-10-59-35

Selv om vi ser mange positive utviklingstrekk i regionen, rekker vi ikke å få noe kjempeløft for folk flest de neste 15 årene. Generelt pleier økonomer å anta at befolkningsvekst skaper velstand via voksende etterspørsel etter varer og tjenester, pluss innovasjon og produktivitet som følger av flere kloke hoder. I Afrika er bildet… komplekst. Her har vi land som Kamerun og Etiopia, hvor BNP per innbygger i perioder har stått på stedet hvil eller avtatt mens befolkningen har skutt i været. Vi har Nigeria, kontinentets største økonomi, som lenge har hatt en av verdens høyeste vekstrater men som like fullt var nummer 152 på FNs siste HDI.

I et femtenårsperspektiv  er det derfor rimelig å anta at mønsteret vi ser idag, med en bunn av HDI-listen like dominert av afrikanske land som toppen er dominert av europeiske, vil vedvare. Dette er mindre et spørsmål om matforsyning (allerede nå ville vi være istand til å fø på 500 millioner nye verdensborgere med en omdistribuering av verdens matforsyning) enn om muligheter. Om en raskt voksende pool av unge og arbeidsvillige i en region som er dårligere utrustet enn noe annet sted på kloden til å tilby dem et meningsfylt liv.

Det hjelper ikke at store deler av det sentrale og nordlige Afrika er preget av konflikter, mange av dem basert på etniske og historiske motsetninger som neppe forsvinner over natten. Den sannsynlige effekten av det er at vi vil se flere flyktninger i fremtiden, ikke minst fordi en større befolkning vil føre til at flere mennesker påvirkes direkte av krig. Hvor raskt konflikter kan endre migrasjonsbildet så vi i Libya, som på kartet over er et av to afrikanske land med middels høy HDI. Tallene er fra 2013, idag vil de åpenbart ikke være gyldige.

conflict-africa

Kartet fra Uppsala-Universitetets Conflict Data Program viser konfliktbildet i 2014. Det er gode grunner til å tro at det generelle konfliktnivået her holder seg høyt mot 2030.

Femtenårsperspektivet er såpass kort at vi kan overse effekten av klimaendringer, men selv uten denne negative påvirkninger virker det altså rimelig sikkert at migrasjonen fra Afrika vil øke mot 2030, og at det økningen i konfliktperioder kan toppe seg langt over det vi har sett til nå. Spørsmålet blir dermed hvordan vi skal forholde oss til dette i Europa. Fra et rent demografisk perspektiv er svaret enkelt, og gis av de to figurene nedenfor.

 

screenshot-2016-09-13-at-14-21-45

screenshot-2016-09-13-at-14-21-52

Kilde: populationpyramid.net

 

Slike figurer kalles for befolkningspyramider, og viser hvor mange mennesker man finner i hvert alderssegment av befolkningen, fordelt på kvinner og menn. Den øverste figuren viser tydelig hvor ung befolkningen i det vestlige Afrika vil være i 2030 – aldersgruppen under 20 er totalt dominerende. På den nederste figuren har eldrebølgen i Europa transformert pyramiden til et tårn (eller, for de mer konspiratorisk anlagte, en minaret). Her er andelen unge lav, mens det er en tydelig utbulning i pensjonistsegmentet.

Som sagt. Demografisk er svaret åpenbart. Afrika vil få et enormt overskudd av ungdom, Europa et alvorlig underskudd. Ved å flytte overskuddet fra Afrika kan man i prinsippet løse de økonomiske problemene som følger av Europas befolkningstårn. I praksis vet vi at det ikke er så enkelt. Integrasjon er en krevende prosess, og gapet mellom utdanningen som kreves av arbeidstakere i Europa og hva afrikanske skoler kan levere, vil neppe bli mindre.

Dersom robotisering i stor skala blir en realitet, vil svært mange “startjobber” for innvandrere – tenk transport, logistikk og lagerhold, fex – stå særlig utsatt til. Terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet for en som kommer utenfra, vil være høyere i 2030.

Vi må også ta høyde for at migrasjon er og vil forbli vår tids mest brennbare politiske sak. Om det er noe vi har lært i det 21. århundre, er det at migrasjon er en “force multiplier” for populistiske og radikale partier over hele Europa.

fullsizerender_3

Jamfør denne brosjyren som nylig ble delt ut til 4,1 millioner husstander i Ungarn. Dette er en del av en ungarske regjeringens kampanje for å få befolkningen til å stemme nei til et EU-forslag om å tvinge medlemsland til å ta imot kvoter av flyktninger. I Ungarns tilfelle handler det om 1294 flyktninger, i et land med nær 10 millioner innbyggere og relativt få immigranter. Selv en tallmessig insignifikant migrasjon kan skape store politiske bølger, med andre ord.

De politiske vindene blåser ganske entydig mot økt immigrasjon i Europa nå, og Sylvi Listhaug er blitt en populær minister som uten tvil har mange nordmenn med seg når hun sier at “det viktigste er å ha kontroll på tilstrømningene. På den måten kan vi bidra mer i nærområdene. Hvis vil ikke klarer å gi barn skolegang og mennesker håp, så vil flere komme hit.”

Men dette er også et syn som vil få kjørt seg om det vinner fram. Utover i århundret vil mangelen p\å arbeidskraft i viktige sektorer begynne å bite i Europa. Arbeidstakere vil måtte finnes til å holde hjulene i gang i europeisk økonomi, samtidig som omsorgssektoren vil trenge ansatte til å ta seg av stadig flere eldre. Heving av pensjonalderen vil være et naturlig skritt, sammen med stadig mer drastiske tiltak for å få arbeidsledige og uføre ut i arbeid igjen. Etter 2030 vil velferdsstaten begynne å se ganske annerledes ut, for å si det slik.

Teknologi vil være helt avgjørende for at en “nullvisjon” for afrikansk immigrasjon skal lykkes. Antialdrings- og antidemensmedisin vil, hvis den kommer, redusere presset på helsevesenet. Samtidig mener mange forskere at 30-50% av arbeidsplassene i det rike nord kan bli robotisert. Mens robotisering fremdeles vekker utbredt skepsis i 2016, kan robotene i 2030 bli hyllet som kontinentets redning av innvandringsskeptiske europeere.

transparency_international_2015

Jo rødere, desto mer korrupt oppfatter innbyggerne landet sitt. Nok en gang kommer Afrika sørgelig dårlig ut.

Samtidig må det skapes flere muligheter i Afrika. Det holder ikke med håp – kontinentet trenger et kraftig løft på alle grunnleggende områder. Infrastruktur, skole, helsevesen, energi og ikke minst samfunnsinstitusjoner må bygges opp. Et hovedhinder for afrikansk vekst og innovasjon er byråkrati, lovløshet og korrupsjon fra bunn til topp i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har et begredelig – og neppe tilfeldig – sammenfall med FNs utviklingsindeks. Afrikanske land er blant verstingene her også.

Her ligger det håp og muligheter i den afrikanske “yngrebølgen”. Det er vanskelig å se for seg at ungdommene som nå vokser opp, med tilgang til mange av de samme mediene og tjenestene som ungdom i det rike nord, vil finne seg i tilstanden slik den er nå. Vi i Europa må gjøre vårt ytterste for å sørge for at den nye generasjonen får best mulig vilkår for å bygge opp institusjonene Afrika trenger. I dette perspektivet blir å “bidra mer i nærområdene” langt mer kostbart og forpliktende enn noe vi har sett så langt fra vår side.

Og det vil også kreve at vi tar tak et tema som er tabu på begge sider av Middelhavet, nemlig befolkningsveksten. For selv om yngrebølgen er bra for økonomien, kan det bli for mye av det gode. I skrivende stund ligger Afrika an til å firedoble sin befolkning innen århundrets utløp. I et 2100-perspektiv må vi også ta hensyn til klimaendringer og miljøødeleggelser, og da er det sterkt bekymringsfullt at det fattigste, uroligste og kanskje mest klimasårbare kontinentet også vil oppleve den siste store befolkningseksplosjonen i vår tidsalder.

Jeg tror ikke vi står overfor noe malthusiansk befolkningssammenbrudd, a la Paul Ehrlichs diskrediterte “befolkningsbombe“. Mat og grunnleggende livsnødvendigheter skal vi klare å produsere til 12 milliarder jordboere som vi idag klarer å produsere det til over 7,5 milliarder. På den annen side klarer jeg ikke å slutte meg helt til befolkningsoptimismen som kommer til uttrykk i f.eks. arbeidet til Julian Simon, og som idag formidles effektivt av Hans Rosling.

Et mellomstandpunkt – at vekst er bra, men at for rask vekst i fattige land med et stadig mer utsatt økosystem er en risikosport – er det jeg har landet på. Derfor mener jeg at en klar styrking av satsingen på afrikanske kvinner er nødvendig, fra hjelp til utdanning, kamp mot barselfeber, barneekteskap og andre overgrep, familieplanlegging og tilgang til prevensjon.

Problemet med en slik strategi er at de mest effektive tiltakene mot uønsket massemigrasjon i fremtiden samtidig er de minst synlige og medievennlige. Det er mye lettere å skaffe bevilgninger til piggtrådgjerder og bevæpnede vakter enn til p-piller og lærebøker.

Foredrag på regjeringens perspektivkonferanse, 25. august 2016

Nylig fikk jeg sjansen til å delta på regjeringens perspektivkonferanse i Oslo, som er en del av forberedelsene til arbeidet med den kommende perspektivmeldingen.

Som programleder Arne Hjeltnes påpekte fra scenen er det som regel slik på konferanser at representanter for regjeringen stikker innom, holder foredraget sitt og løper avgårde igjen. Denne dagen satt Erna og Siv og et stort antall ministre (og ledelsen i støttepartiene) der hele dagen for å høre på foredrag om Norges fremtid og perspektivmeldingen.

Jeg ble invitert til å si noen ord (fikk 15 minutter) om nye perspektiver på miljø og klima i et 50-årsperspektiv, og man lar selvsagt ikke en slik anledning gå fra seg. Jeg setter min ære i å utføre oppdraget etter spesifikasjonene, og derfor presenterte jeg tre ulike momenter som ikke dukker opp altfor ofte i den norske miljødebatten.

Rett skal være rett: Jeg har en ganske ledig form og foredraget nedenfor er ikke nøyaktig hva som ble sagt på konferansen, men alle hovedmomentene er der. Avslutningen er det største avviket fra det holdte foredraget – da Anita Krohn Traaseth i praksis sa mye av det jeg sier om perspektivmeldingen her, valgte jeg å ta inn et annet moment. Men jeg syns den opprinnelige teksten passer bedre. :)

IMG_20160825_153721

————————————————————————————————————————-

Mitt gebet her i dag er å ta tre sannsynlige trender og se hvordan de kan spiller seg ut innenfor tidsrommet som trekkes opp i perspektivmeldingen. Vi skal med andre ord på en svipptur til året 2060.

For det første: Sannsynligvis vil togradersmålet for klimaet for lengst være passert i 2060. Grunnen til at vi kan si dette, er at mesteparten av stigningen mot to grader er “låst inn” av det som allerede er sluppet ut, og at den økonomiske veksten frem mot 2060 kommer til å legge et enormt press på Jordas ressurser – også de gjenværende fossile.

For eksempel regner FN med at etterspørselen etter energi og mat vil øke langt raskere enn befolkningsveksten, kanskje så mye som 50% i 2050. Med andre ord: mye av kuttene i utslipp vi får med grønn teknologi i det rike nord vil «spises opp» av utslippsvekst i det stadig mindre fattige sør.

Hva mer er: Det er også rimelig å anta at temperaturstigningen ikke har flatet ut på dette tidspunktet. Det er betydelige treghetsfaktorer i klimasystemet som gjør at nordmenn i 2060 forbereder seg på en fortsatt temperaturstigning ut århundret – i beste fall.

Det faktum at et så viktig miljøpolitisk mål har sprukket så ettertrykkelig vil ganske sikkert påvirke nordmenns tillit til miljøpolitikken. På den annen side vil virkningene av klimaendringene på dette tidspunktet være så åpenbare at fokuset vil være på handling.

Det vil selvsagt handle mye om å tilpasse oss til endringene, men vel så viktig blir “climate mitigation” – tiltak for å forsinke klimaendringer så lenge som mulig. Hensikten her er å kjøpe tid for sivilisasjonen vår og – enda viktigere – økosystemet til å tilpasse seg.

Det hele baserer seg på erkjennelsen av at vi kommer til å leve med klimaproblemet i århundrer fremover. Dette er ikke et midlertidig fenomen som kan fikses relativt raskt, som trusselen mot ozonlaget for noen tiår siden eller blytilsetning i bensin.

Dette er starten på en ny geologisk æra, antropocen, der Homo sapiens er den dominerende faktoren i Jordas klima og miljø. Hvis det finnes geologer om millioner av år, vil de kunne grave i jorden med sine hender (eller tentakler eller – hutre, hutre – følehorn) og “lese” om vår virksomhet i steinlagene.

For det andre: Det grønne skiftet vil komme, men til langt høyere kostnad enn vi forestiller oss nå. Misforstå meg rett. Jeg er optimist på fremtidens og teknologiens vegne. Tidsrommet som spennes over av perspektivmeldingen er mer enn langt nok til å frembringe nye gjennombruddsteknologier.

Så ja, jeg føler meg trygg på at vi i 2060 vil ha løst problemet med fossilt brennstoff i persontransporten. Nordmenn flest kan komme til å leve i smarte byer, der selvkjørende biler og intelligente busser vil frakte oss utslippsfritt rundt, og der middagen leveres på døra av droner.

Dagens forskning på å fange klimagass og lage nytt brennstoff av det kan ha båret frukter. I 2060 flyr du til Thailand med flybensin laget av luft – om ikke kjærlighet. Norske verft kan leve av å bygge skyskip, fartøyer uten mannskap som har som eneste jobb seile rundt på verdenshavene og produsere skyer som skal reflektere sollys og bidra til å senke den globale temperaturen.

Menneskelig kreativitet kan virke grenseløs men blir ofte begrenset likevel – av sosiale forhold, markedet eller naturlovene. Det er blitt sagt at en bonde i Afrika via sin telefon har bedre tilgang på informasjon enn president Reagan hadde i det Hvite hus. Men den samme bonden mangler som regel pålitelig strøm, asfalterte veier, rent vann, helsetjenester og en god skole til ungene.

Mange setter sin lit til såkalt “bukkehopping” eller “leapfrogging” innen teknologi, altså det at fattige kan hoppe over en generasjon eller to av teknologi. Vi har sett det skje med mobiltelefoni, selvsagt. Problemet er at det er mye vanskeligere å få det til med andre typer infrastruktur. Nye veier eller et velfungerende statsapparat er ikke noe man kan “hoppe bukk” til. Man må gå den lange veien, og det koster tid, penger og innsats.

I den norske debatten om det grønne skiftet har vi hatt et fokus på økonomiske kostnader, på skatter og avgifter. Der vi er nå, er det naturlig. Men i et 2060-perspektiv vil ikke-økonomiske kostnader stå mye lengre opp på dagsorden. Skiftet vil ikke bare være et skifte av teknologi, men også av levesett og også noe så grunnleggende som verdier og identitet.

En av de mest interessante miljøtrendene de siste tiårene er “rewilding”, ideen om at naturen rykker frem der menneskene trekker seg tilbake. To kjente eksempler på dette finner rundt Tsjernobyl og Fukushima, der atomkatastrofen ble fulgt av et kraftig oppsving i dyre- og plantelivet.

Men dette er en global trend. I USA er arter som svartbjørn, ulv og puma på rask fremmarsj. I over 60 av verdens land vokser skogene, og bestanden av ville dyr øker med dem. Det er bra for det biologiske mangfoldet, samtidig som tilveksten av skog binder opp CO2.

Men jeg har merket meg at det er vanskelig å snakke dette Norge. Gang på gang har jeg kjørt hodet i ideen om kulturlandskapets egenverdi. Sau på beite i fjellet, velstelt åkerland og skogforvaltning er en forutsetning for jordbruks- og distriktspolitikken vår. Og en del av vår nasjonale identitet. Det er sterke følelser inne i bildet.

Få i Norge vet vel dette bedre enn Jan Tore Sanner. Som fremtidstenker mener jeg Sanner er på parti med fremtiden, og jeg har da også lenge vært tilhenger av og argumentert åpent for kommunesammenslåinger. En av mine hovedargumenter er handlingsrommet det gir til å skape en mer offensiv miljøpolitikk.

Siden jeg ikke står på valg og aldri skal forhandle med Senterpartiet kan jeg si det rett ut: Kostnadene ved det grønne skiftet bæres bedre av større enheter. Og sentralisering er bra for miljøet, akkurat som det er bra for folkehelsen.

I et 2016-perspektiv virker det rart å si som jeg gjør nå, at vi bør la fraflyttede kommuner få gå tilbake til naturen. At vi bør trappe ned miljø- og klimauvennlig jordbruk, som sauehold på norsk manér – for å fremme naturmangfold og CO2-fangst. Eller for å gi det en tabloidvennlig vri: At vi mange steder bør la ulven og bjørnen få vinne.

I 2060 vil dette virke mer rimelig, fordi avansert bioteknologi og bybruk kan ha gitt oss gode alternativ. Melka vil komme fra bakteriefarmer. Fremtidens lammekotelett kan dyrkes av stamceller, skrives ut med en 3D-printer og kanskje leveres på døra av en drone. God samvittighet er inkludert i prisen.

For det tredje: Demografi vil spille en langt større rolle i politikken i 2060 enn vi kan forestille oss i dag. En viktig drivkraft her vil være det demografiske gapet vi allerede ser mellom det rike nord og det fattige sør. I den rike delen av verden har befolkningen stagnert og viser tegn til nedgang, i de fattigste landene fortsetter befolkningseksplosjonen med ufortrøden styrke.

Frem til nå har vi klart å trosse spådommene om at befolkningseksplosjonen ville lede til nød og en global sultkatastrofe. Aldri har vi vært flere på kloden og aldri flere mennesker vært velstående, friske og utdannede. Den absolutte fattigdommen minker, og det gjør også gapet mellom gutters og jenters utdanningsnivå.

Men hvis vi ikke vokter oss, kan disse enorme fremskrittene reverseres. Afrikas befolkning vil vokse fra dagens ene milliard til mellom tre og fire milliarder i løpet av århundret. Selv om vi ser god økonomisk vekst i mange afrikanske land, er det få som tror at flertallet av dem klarer å bygge ut infrastruktur og skaffe arbeidsplasser i samme takt som befolkningsveksten.

Dette vil skje samtidig med en forventet økning i ekstremvær og tørke, og ikke minst en temperaturøkning som kan gjøre det umulig for mennesker å oppholde seg utendørs mange steder. I India og Midtøsten har man sett temperaturer de senere årene som er nær dette nivået.

Den sannsynlige konsekvensen av dette er at vi mot midten av århundret vil ha hundrevis av millioner av mennesker med et helt legitimt behov for å skape seg et bedre liv i rikere og kjøligere områder av kloden.

Men antallet potensielle klimamigranter som nevnes av forskere disse dager overgår langt det behovet for eksempel EU vil ha for arbeidskraft som følge av eldrebølgen. Basert på responsen på den nåværende, langt mer begrensede migrasjonen, er det vanskelig å se for seg at det er politisk mulig.

Befolkning er ikke som klima. Dette kan vi gjøre noe med, og det vet vi fordi kvinners fruktbarhet allerede har falt betydelig – uten tvangstiltak – i over hundre av verdens land. Det som trengs er en strategi for hvordan man kan kombinere økonomisk utvikling og miljøtiltak med familieplanlegging.

Rett og slett en politikk for å hindre en halv milliard fødsler i dette århundret.

Norge og verden har opplevd en enestående vekst i befolkningen de siste to hundre årene, og det er en fase som nå går mot slutten. Før eller siden må vi ende opp med demografisk nullvekst – at befolkningen i snitt og over tid verken øker eller avtar. Det er ikke noe jeg står og finner på, det er fordi fortsatt vekst vil komme i strid med kjente naturlover.

For naturen rundt oss og for klimaet er det faktisk intet enkelttiltak som vil bety mer enn at menneskebefolkningen slutter å vokse. Men samtidig vet jeg av erfaring at diskusjonen om demografi, om befolkningens vekst, størrelse og sammensetning, er en av de vanskeligste og mest betente vi kan ha.

Vi rett og slett er veldig dårlig forberedt på denne og mange andre av de store samtalene om fremtiden. Og det er her perspektivmeldingen kommer inn. Jeg har lest alle de foregående meldingene med stor interesse, noe som har gitt meg et visst rykte som en mann som mangler et liv.

For som Paul Chaffey skrev om den forrige perspektivmeldingen i 2013, er “det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren.”

Chaffey syns det er synd, og det er jeg hjertens enig i. Perspektivmeldingene er fulle av informasjon som er kritisk viktige for å forstå fremtiden. Men jeg kan også forstå hvorfor selv folk med sterk interesse for feltet lar være å lese dem. Det handler om mer enn NOU-språk.

For meg er hovedproblemet med meldingene at de har vært for nøkterne og prognosebaserte, og i altfor liten grad har evnet å fange opp muligheten for brå og plutselige endringer. Slike endringer som vi har sett så mange av i løpet av vår levetid, og som garantert vil inntreffe i løpet av de neste 44 årene.

Jeg har pekt på noen slike endringer i mitt innlegg. Jeg sier ikke at mine momenter nødvendigvis bør inn i neste melding, men jeg skulle gjerne sett at tenkemåten i større grad fikk prege meldingen.

Og kanskje at miljø ikke bare får et eget kapittel, men at mulige virkningene av det grønne skiftet trekkes enda klarere inn i de generelle prognosene.

Men dette handler selvsagt om mer enn at Paul Chaffey og jeg skal få noe interessant å lese. En perspektivmelding som løfter blikket vil også bidra til løfte fremtidsdebatten i Norge mange hakk, en debatt som i dag har altfor lett for å bli surrende rundt i kjente spor.

Det store folkefallet: Trussel og mulighet

Paul Chaffey (i mine øyne en av Norges mest interessante bloggere) skrev nylig om befolkningsutfordringen vi står overfor i Europa. Chaffeys går inn på prognoser for befolkningsutviklingen for en lang rekke land i EU, som i det store og hele ser negative ut:

I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Land som kommer til å oppleve vekst i tiårene fremover, er i all hovedsak land som tiltrekker seg mange innvandrere (som Storbritannia og Sverige). Virkningene av at veksten stanser og etterhvert snus til fall i folketallet er mange, men den mest kjente har vært en del av den politiske debatten en god stund: Eldrebølgen.

Chaffey kommer såvidt inn på hva som kan gjøres for å snu denne trenden, og konkluderer med at den nordiske modellen med å legge til rette for barnefamilier har mye for seg, og at vi ellers må forberede samfunn og ikke minst arbeidsliv på en fremtid der innvandring og automatisering vil fylle tomrommene etter de mange som pensjoneres.

Det er vanskelig å være uenig i Chaffeys tall eller anbefalinger, så min posting er vel mest et forsøk på en oppfølging og utvidelse av perspektivene han trekker opp. Jeg har snakket og skrevet mye om demografi de siste femten årene, og pleier ofte å ha følgende som holdepunkter når jeg tenker høyt rundt den demografiske fremtiden:

Problemet er gammelt
Som disse tallene fra verdensbanken viser, er det to generasjoner siden fruktbarheten (målt i gjennomsnittlig barn per kvinne i et land) toppet seg og begynte å falle. “Peak fertility” ble nådd på slutten av 1950-tallet/begynnelsen av 60-tallet, jamfør grafen nedenfor. Dette er også årsaken til at vi nå har nådd “peak child” – det vil aldri leve flere barn på Jorda enn akkurat nå – og at befolkningseksplosjonen dabber av.

Skjermbilde 2016-07-31 13.26.53

Det mest interessante med denne grafen er hvor entydig den er. Etter at fallet først har begynt, fortsetter det ufortrødent i tiår etter tiår. I Norge har vi ikke sett fruktbarhet over 2 siden tidlig 70-tall, jamfør grafen nedenfor. Etter et kortvarig stup under 1,7 på 80-tallet stabiliserte fertiliteten seg mellom 1,8 og 1,9, og der ligger den fortsatt, 30 år senere.

Skjermbilde 2016-07-31 13.32.58

Det er ganske bred enighet om årsakene til fallet, som bedre og mer tilgjengelig prevensjon og familieplanlegging, kvinnelig yrkesdeltakelse, utdannelse og velstand og en kultur som fremstiller små familier og singelliv i et positivt lys. Disse drivkreftene viser få tegn til å svekkes. Vi må gå ut fra at dette er den nye normalen, og at kvinner verden over vil fortsette å få langt færre barn enn sine beste(og etterhvert olde-)mødre.

Og problemet er altså globalt. Som denne tabellen viser, er det nå mer enn 100 land der fruktbarheten har falt under 2,1 barn per kvinne, som ofte settes som det som trengs for å vedlikeholde størrelsen på en befolkning uten påfyll utenfra. Kina, Russland, USA og Japan er under den magiske grensen, liksom Singapore, Iran og Thailand.

Fallet i fruktbarhet foregår altså på tvers av geografiske, kulturelle og religiøse skiller, men stort sett ikke økonomiske. Det er en klar sammenheng mellom fattigdom og lav utdannelse, og fortsatt høy fruktbarhet. Dette avspeiler seg i statistikken ved at landene som har beholdt ekstremt høy fruktbarhet gjennomgående er blant verdens minst utviklede, og at Afrika ligger an til å bli befolkningseksplosjonens siste skanse.

Problemet er påvirkelig
Mens vi åpenbart har funnet en effektiv oppskrift på hvordan man senke fruktbarheten er det motsatte betydelig vanskeligere å få til. I Norden liker vi å peke på våre gunstige støtteordninger til foreldre som et effektiv virkemiddel, og den nordiske fruktbarheten ligger langt over det man finner sør på kontinentet.

Ikke nok med det: Norgesgrafen over viser at det er mulig å reversere trenden, noen man også ser i land som Frankrike og Russland (selv om realiteten bak Russlands økning er omstridt). Når det er sagt: Verken Norge, Sverige eller Danmark har klart å komme opp på det magiske 2,1, og vi finner også fruktbarhet på nordisk nivå i land som er beryktet for å ikke støtte opp om barnefamilier, som USA.

Problemet er åpenbart mer komplekst enn at det er for tungvint å kombinere barn og full jobb for begge foreldre. Det handler også om behovet for selvrealisering og meningsfylt arbeide, noe som viktigere enn noensinne i livet til potensielle foreldre. Vi må rett og slett ta utgangspunkt i at det nå fins langt mer å fylle dagene med enn før, og at livet som barnefri kan oppleves som vel så meningsfylt som foreldrerollen.

Vi må også være forberedt på at det vil bli stadig vanskeligere å få politisk gjennomslag for rause og kostbare familievennlige tiltak. Brexit-avstemningen forleden var en påminnelse om den økende politiske makten til Europas eldre, og et forvarsel om ressurskampen vi vil få når eldrebølgen for alvor begynner å bite.

Problemet løses ikke (varig) av innvandring
Frem til nå har innvandring kompensert for lav fruktbarhet i de fleste rike land (Japan er et unntak), og det vil fortsatt være viktig i tiår fremover. Spørsmålet er hvilken rolle innvandring vil spille i et fjernere perspektiv. Én ting er at bevegelse av mennesker over landegrensene er vår tidsalders mest brennbare politiske sak, i den grad at den er i ferd med å viske ut grensen mellom det tradisjonelle venstre og høyre.

Men fra et langsiktig demografisk perspektiv er det også verdt å huske på at innvandring er en midlertidig løsning. På sikt vil (eller rettere sagt: må) hele verdens befolkning flate ut, eldrebølgen vil treffe land etter land og gjøre det stadig mer smertefullt å eksportere ung arbeidskraft. Rent konkret vil vi merke det i Norge når viktige “leverandørland” i Øst-Europa for alvor rammes av konsekvensen av tiår med lav fruktbarhet.

Utover i århundret vil Afrika få en stadig viktigere rolle som leverandør av arbeidsvillig ungdom, simpelthen fordi det er her befolkningseksplosjonen ebber ut sist. Det reiser flere politiske spørsmål. Det første og mest åpenbare: Vil en langt høyere afrikansk migrasjon til Europa i det hele tatt være politisk mulig, når vi ser hva slags politisk respons dagens migrasjon gir?

Det andre spørsmålet er om migrantene vil ha kvalifikasjonene som trengs for å lykkes. Det å lykkes i betydningen “skaffe seg et utkomme fort” blir viktig i en fremtid der budsjettene er knappe og man definitivt ikke vil ha råd til å finansiere en arbeidsledighet opp mot 80%, slik tilfellet er for enkelte migrantgrupper idag.

Utfordringen er denne: Landene med størst befolkningsoverskudd er gjerne fattige med ditto dårlige utdannelssektorer, samtidig som arbeidsmarkedet i det rike nord stiller stadig høyere krav til ansatte. Dette gapet vil øke hvis robotisering og annen automatisering av arbeidslivet tar av, fordi jobbene som forsvinner først vil være typiske startjobber for innvandrere (transport/logistikk, varehandel, renhold).

2,1 or bust!
For de aller fleste arter som deler denne lille kloden med oss, er en utflating av veksten og kutt i antall Homo sapiens en ubetinget fordel. Siden 1960-tallet har fallet i fruktbarhet “spart” verden for hundrevis av millioner av ekstra munner å mette, og dermed også ditto CO2-utslipp. Det er knapt et miljøproblem på Jorda som ikke blir mindre av at det blir færre av oss, for å si det slik.

Denne trenden i kombinasjon med urbanisering vil også fremme fenomenet “rewilding”, det at naturen går tilbake til en mer opprinnelig tilstand der menneskene har trukket seg vekk (det mest kjente eksempelet fra Europa er området rundt Tsjernobyl-kraftverket, som har fått et forbløffende oppsving i det biologiske mangfoldet de siste tiårene).

Vi har god tid på oss før fruktbarhet under 2,1 blir en direkte trussel mot vår eksistens, og innen den tid er det rimelig å anta at en kombinasjon livsforlengelse, genteknologi, hjerne/datamaskingrensesnitt og kunstig befruktning (opptil og inklusive kunstige livmorer) vil gi en direkte kontroll over befolkningens størrelse vi med våre indirekte metoder bare kan drømme om.

Det er ingen tvil om at denne demografiske omstillingen vil utløse en massiv økonomisk omstilling. En stor del av den økonomiske veksten vi har vent oss til i etterkrigstiden er knyttet til befolkningsvekst, og som konsulentselskapet McKinsey påpeker må vi regne med at veksten dabber kraftig av når befolkningen går mot nullvekst eller til og med negativ vekst (dette merkes allerede godt i Japans boligmarked, fex).

Mckinsey

Mckinsey spår kraftig redusert vekst utover i århundret, men merk at den fremdeles er langt høyere enn det folk var vant til før. Det meste av menneskenes histiorie har vi hatt tilnærmet nullvekst.

 

Det vil utløse en massiv omorganisering av arbeidslivet, pensjonssystemet, utdanningssektoren og ikke minst helsevesenet. Men det bør ikke skremme oss fra å ta denne muligheten i bruk. Skal menneskeheten overleve på Jorda på lang sikt, er nullvekst i befolkningen en nødvendig forutsetning. Vi er nær dette viktige målet idag, og bør derfor sette 2,1 barn per kvinne som vårt langsiktige, permanente mål.

Når vi har gjennomført omstillingene som er nødvendige for å nå dette målet, har vi i praksis lagt til rette for et ekte bærekraftig samfunn. Og nei: Det er ikke det samme som stans i vekst og innovasjon, selv om disse fenomenene vil se ganske annerledes ut i nullvekstsamfunnet.

Godt jobbet, Sveinung Stensland

Ifjor vakte slankekuren til Høyre-politiker Sveinung Stensland, og kanskje særlig uttalelsene han kom med i den forbindelse, endel oppsikt i mediene. Også jeg ble fristet til å skrive et par bloggpostinger om saken, der jeg var oppgitt over tonefallet til Stensland og bekymret for om han ville klare den virkelig store utfordringen, som er å holde på den tapte vekten.

Nylig var Stensland i TV2, der han bekreftet at han ikke bare har holdt vekten, men også gått ytterligere ned. Til hvilket det bare er å si: Gratulerer! De av oss som er overvektige vet at det er en bragd å være stolt av, ikke minst når man har en stressende jobb med mye reising og lett tilgang til kaloririk mat. Positivt er det også at han distanserer seg også fra en uttalelse som irriterte mange ifjor (og som i tillegg er direkte i strid med det vi vet om vekttap):

Alle vet jo hvordan overskrifter blir laget. Jeg sa aldri at overvektige må skjerpe seg, men på spørsmålet om hva kuren mot overvekt var, så svarte jeg at «det handler om å skjerpe seg». Hvis man vil legge om livsstilen, så må man jo være skjerpet, poengterer Stensland.

Det mest interessante for meg er likevel hvilke lærdommer helsepolitikeren Stensland har trukket av dette. Han har nemlig gjort seg til talsmann for strategien med å spise litt sunnere og bevege seg litt mer, noe jeg også etterhvert er kommet til er vårt beste håp for å kutte i folkeflesket. Her er det viktig å gjøre en distinksjon mellom overvektige som sliter med spiseforstyrrelser, andre psykiske traumer eller fysiologiske problemer, og det store flertallet som har opplevd hvordan kiloene langsomt men sikkert siger på med årene.

Det er tusener der ute som sliter med alvorlig overvekt og som trenger tett oppfølging fra helsevesenet, fra psykiatrisk behandling til slankeoperasjoner. Men det er enda flere som føler seg friske og raske, som generelt har grei helse men likevel kunne trenge å gå ned ti-tjue kilo. Dette er gruppen som er falt som offer for den globale forskyvningen av energiinntak og -forbrenning;  Vi beveger oss litt mindre samtidig som vi spiser litt mer, noe som over tid blir til kilo på kroppen.

En enkel tommelfingerregel sier at et kalorioverskudd på i overkant av 1000 kcal per dag tilsvarer en vektøkning på en kilo på en uke (en kilo fett inneholder ca 7000 kcal). 100 kcal/dag blir dermed til 100 g/uke eller 5 kilo på et år om man vil. Dette er en overforenkling av hvordan kroppen reagerer på mer (og mindre) mat, men poenget står: Om du over tid får i deg litt for mye energi, eller forbrenner litt mindre enn før, er det mulig å gå kraftig opp i vekt. 50 kcal/dag (tilsvarer drøyt én Bamsemums daglig) over ti år blir til 25 kilo.

Det er selvsagt nedslående, men det positive budskapet her er at du også kan gå ned i vekt ved å trene litt mer og spise litt mindre. Hvis du dropper godteri på hverdager, slik Stensland sier han har gjort, vil du fort spare hundrevis av kalorier per uke. I løpet av et år kan det fort bli fem-ti kilo. Hvis du klarer å gå en halvtime mer per dag ved f.eks. å parkere lengre unna jobben eller (enda bedre) bytte den ut med noe mer miljøvennlig, vil du få samme effekt. Så nei, du trenger ikke å bli treningsnarkoman.

Nei. Jeg har ikke satt mine bein i et treningsstudio siden jeg var i Forsvaret. Og jeg liker ikke å jogge. Men jeg liker å gå, sykle og svømme. Å bli påtvunget et treningsregime er ikke et liv for meg, sier Stensland.

Derfor er jeg også enig i Stenslands skepsis til å legge avgifter på usunn mat. En slik “quick fix” adresserer bare én side av energiregnskapet, og det er høyst usikkert om velstående nordmenn faktisk vil la seg skremme av at sjokoladen koster en femmer ekstra. Man er nødt til å se den nødvendige livsstilsendringen i et helhetlig perspektiv, hvilket vil si at alt fra samferdsel til distriktspolitikk må komme i spill. Det blir vanskelige valg for politikere fra alle partier, også Høyre.

I grunnen er det bare én ting jeg stusser over ved denne saken. Sveinung Stensland sier at han ikke gjorde noen dramatiske grep for å gå ned 22 kilo på tre måneder. Tre måneder er 13 uker, hvilket vil si at Stensland i snitt gikk ned 1,7 kilo per uke. Det er mye. Det tilsvarer et kaloriunderskudd på 1700 kcal/dag, noe vi som har slanket seg med denne metoden vet er et tøft regime – på grensen av hva leger anbefaler at man bør gå ned, faktisk.

Jeg vet dette også av erfaring, fordi jeg de første tre månedene av dette året gikk ned like mye. For å komme dit måtte jeg både øke treningen kraftig og gå på en kalorirestriktiv diett. Fordi jeg er eldre enn Stensland og har slanket meg før har jeg lavere basismetabolisme enn stortingsrepresentanten, og må derfor jobbe hardere for å gå ned. Men likevel: Forvent ikke å gå ned nesten to kilo i uka bare ved å droppe godteri og spasere litt mer.

Og selvsagt er denne historien ikke over. Ett år er dessverre langt fra nok til å konstatere at vektnedgangen er varig. Det som forsvinner lett, kan lett komme tilbake. Selv har jeg kvittet meg ned nesten 40 kilo nå, og jeg har enda noen kilo å gå ned før jeg er fornøyd. Samtidig vet jeg at jeg har gjort det samme to ganger tidligere. Både i 1990 og i 2001 ble jeg nesten normalvektig, for så å legge på meg alt igjen.

Poenget er at oppgangen ikke kom det første året, eller det andre for den saks skyld. Kiloene skled på over tid, litt i rykk og napp men i snitt ikke mer enn 3-4 kilo per år. Min krig mot kiloene har med andre ord såvidt begynt, og de virkelig harde slagene ligger ennå mange år inn i fremtiden.

 

 

Elon Musks Mars-koloni blir et “sorteringssamfunn” uten sidestykke

Tesla-sjef Elon Musk slipper stadig flere hint om sine planer om å sende mennesker til Mars i nær fremtid. Han har tidligere sagt at han ønsker å dø på Mars (“men ikke i en kræsjlanding”) og at SpaceX (romfartsselskapet hans) arbeider med et konsept kalt Mars Colonial Transporter, et skip for å transportere kolonister dit. Musk har gjort seg til talsmann for ideen om at Homo sapiens må bli en multiplanetarisk art for å sikre sivilisasjonens overlevelse. Som han sa i et intervju i Washington Post nylig:

“But I do want to emphasize this is not about sending a few people to Mars. It’s about having an architecture that would enable the creation of a self-sustaining city on Mars with the objective of being a multi-planet species and a true space-faring civilization and one day being out there among the stars.”

Musks tidsramme med en mulig landing i 2025 er ambisiøs, men ikke umulig. Fra 2016 til 2025 er to år lengre enn tidsrommet 1962-1969, som spenner fra beslutningen om å sende mennesker til Månen og selve månelandingen. Og president Kennedy bestemte seg for månelandingen på et tidspunkt da amerikanerne ikke engang hadde sendt et menneske i bane rundt Jorda, og knapt visste noe av det man trengte for å gjennomføre kompliserte ferder utenfor Jordas atmosfære.

SpaceX-raketten Falcon Heavy vil kunne sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017.

SpaceX-raketten Falcon Heavy kan sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017

Det var f.eks. først i 1966 at sonden Surveyor 1 myklandet og sendte bilder tilbake til Jorda, og avkreftet en teori om at Månen var dekket av finkornet støv så dypt at en ville true en landing (scifi-klassikeren A fall of Moondust av Arthur C. Clakre skildrer scenariet godt). Man ante ikke om det var mulig å bygge bæreraketter kraftige nok, om det var mulig å få romskip til å møtes i rommet eller om mennesker tålte vektløshet i mer enn noen timer.

All vitenskapelig og teknisk kunnskap som trengtes for å gjennomføre interplanetariske ferder ble altså samlet inn i løpet av en kort periode. SpaceX har denne informasjonen pluss det som er samlet inn etterpå, i tillegg til teknologi og metoder Apollo-ingeniørene ikke engang kunne drømme om (som 3D-printere og VR-utstyr). Og vi snakker tross alt om Elon Musk, mannen med et talent til å realisere teknologiske visjoner vi ikke har sett maken til siden Edisons tid.

Romkapselen "Red Dragon" utvikles nå av SpaceX. Hensikten er å sende den til Mars i 2018.

Romkapselen “Red Dragon” utvikles av SpaceX, og skal etter sigende til Mars i 2018.

Han sa han ville revolusjonere konseptet elektrisk bil, og resultatet ser vi på norske veier idag. Han sa han ville gjøre verdensrommet mer tilgjengelig, og SpaceX er i full gang med å resirkulere førstetrinnet på Falcon 9-raketten. Selv det ganske vanvittige Hyperloop-prosjektet har nå begynt å få fart på seg. Så joda: Når Musk sier at han har en plan for å få mennesker til Mars i 2025, er det verdt å lytte. Og ta på fremtidstenkerhatten.

Ja, for det er da vitterlig på tide å begynne å snakke om hva slags samfunn Elon Musk planlegger å bygge på Mars. Enten det skjer i 2025 eller (mer realistisk) noen år senere, handler dette om å etablere den første utenomjordiske kolonien. Det som skjer på Mars, kan danne mønster for koloniseringen av Solsystemet forøvrig – og som du vil se nedenfor, er det liten grunn til å tro at vi har så mye å lære jordisk historie på dette punktet. Her må vi virkelig famle oss frem.

Først kommer astronautene
Det er rimelig å anta at koloniseringen av Mars vil foregå i to faser: en pionérfase der man utforsker planeten og tester alt utstyr som trengs i god tid før igangsettingen av selve koloniseringen. De som reiser til Mars i de første årene etter 2025 vil være astronauter slik vi kjenner dem idag, med strenge krav til utdannelse (doktorgrad pluss pilottrening) og fysisk og mental helse. Her er et utdrag av ESAs krav til søkere:

  • The applicant must be free from any disease
  • The applicant must be free from any dependency on drugs, alcohol or tobacco
  • The applicant must be free from any psychiatric disorders
  • The applicant must demonstrate cognitive, mental and personality capabilities to enable him/her to work efficiently in an intellectually and socially highly demanding environment

Det vi har lært av langvarige opphold i romstasjoner og arktiske baser, og av simulerte Mars-opphold på Jorda, er at det er mulig for å tåle forholdene man vil utsettes for under en halvannet år lang Mars-ferd. Men sammenlignet med en normalt oppegående og veltrent jordboer, vil de første Mars-astronautene fremstå som supermennesker. Tenk iskalde og ressurssterke Mark Watney fra filmen og boka “The Martian”, for eksempel.

De første kolonistene vil være superrike
Det vil nødvendigvis bli annerledes når utforskningsfasen er gjennomført, et fungerende boligkompleks er på plass og Mars Colonial Transporter går i skytteltrafikk med kolonister. La oss anta at det skjer i 2040, et tidspunkt da Elon Musk har nådd den pensjonsalderen han har sagt han ønsker å tilbringe på Mars. Det er her Musks Mars-prosjekt for alvor vil skille seg fra våre vante forestillinger om utforskning av planetene.

Oppvokst som vi er med at bemannet romfart er en offentlig finansiert affære, har vi alltid sett for oss at det vil være USA, Kina, Russland (mindre sannsynlig) eller et overstatlig samarbeid som erobrer Mars. Men Musk snakker ikke om romforskning, som er det stater driver med idag. Han snakker om kolonisering, permanente bosetninger der folks liv i størst mulig grad skal ligne på det man har på Jorda. Eller helst bedre enn her, ellers vil folk neppe ta sjansen på den lange ferden.

Nå kan USA sikkert ha interesse av å delfinansiere et slikt prosjekt, slik NASA i stor grad finansierer Elon Musks romfartseksperimenter via lukrative kontrakter. Men forretningsmannen Musk er også klar over at dette er noe kolonistene selv må være med på betale, og derfor har han sagt at målet er at folk skal kunne kjøpe billetter til Mars, slik kolonister i gamle dager gjerne betalte for skipstransport og forsyninger.

SpaceX har som eklært målsetning å senke kostnadene ved transport opp i rommet kraftig, blant annet ved å gjenbruke rakettrinn. Men selv om man skulle lykkes med å senke billettprisen opp i rommet med så mye som 90%, vil fremdeles prisen per snute opp i lav jordbane bli flere millioner dollar. Til Mars vil den prisen mangedobles, og så skal selvsagt kolonistene betale for sin andel av Mars-basen og livsopphold.

Livsoppholdet blir dyrt. Alle livsnødvendigheter, også luft og vann, må utvinnes, dyrkes eller syntetiseres. Bygninger, infrastruktur, offentlige og private tjenester – alt blir mye dyrere på et så ekstremt livsfiendtlig og isolert sted som Mars. Det er ikke mulig å sette opp noe nøyaktig regnestykke nå, men at de tidlige kolonistene hver må regne med å spytte i titalls millioner 2016-dollar for å leve ut sine dager på Mars, er ikke å ta for hardt i.

Penger vil altså være det første sorteringskriteriet, og sørge for at utvandring til Mars vil forbeholdes den rikeste prosenten (samme gruppe som vekker vrede i våre dager, og som dermed kan ha gode grunner til å emigrere!) Blant dem som har råd til å betale billetten, må man så gjøre et utvalg basert på alder, kjønn og utdannelse. Den som kan kombinere høy teknisk/naturvitenskapelig utdannelse med praktisk håndlag vil stå særlig sterkt. Litteraturvitere trenger derimot neppe å søke.

Kolonistene må være mye friskere enn gjennomsnittet
Selv om de fysiske og psykiske kravene blir mindre strenge for kolonistene, vil fremdeles funksjonshemninger, kroniske sykdommer og psykiske lidelser være diskvalifiserende. Man vil også luke ut ekstreme politiske og religiøse synspunkter, og andre holdninger og vaner som kan true harmonien i det lille fellesskapet. Noe så enkelt som dårlig kroppshygiene kan utløse store konflikter i små grupper som lever isolert over lang tid.

Kolonisering innebærer også å få barn, og heller ikke dette er noe som vil overlates til tilfeldighetene: Fruktbare kolonister vil bli favorisert fremfor ufruktbare. Samtidig vil man bestrebe seg på å redusere faren for innavl (en høyst reell fare i små kolonier), og derfor er det lite sannsynlig at voksne søskenpar er med i den første bølgen. Hvert svangerskap vil måtte planlegges nøye, da kolonien vil være et lukket økosystem der enhver økning av forbruket av mat, vann og oksygen vil måtte matches av økende produksjon.

De

Automatisering vil være normen på Mars, fordi mennesker vil være for kostbare og for lite robuste til å settes til fysisk, rutinepreget arbeid – ikke minst utendørs.

Derfor er det heller ikke realistisk å tro at man etter noe tid vil få et større innslag av folk med lavere utdannelse i kolonien, til å utføre jobbene som enprosenterne ikke vil ta. Hvis det i utgangspunktet koster titalls millioner å frakte en ufaglært løsarbeider til Mars, pluss høye utgifter til livsopphold resten av levetiden, er automatisering et mye bedre alternativ. Roboter har forlengst demonstrert at de er godt tilpasset forholdene på Mars, og etterkommerne til “Curiosity” vil derfor utgjøre planetens “arbeiderklasse”.

Robotene har også den fordelen at de ikke bringer med seg sykdommer eller parasitter. Avstanden til Jorda, vakuumet mellom klodene og den strenge kontrollen med alt som fraktes til Mars vil skape et samfunn fritt for bakterier, parasitter og skadedyr. Tenk deg en verden uten forkjølelse, fluer og kakerlakker!  Men det innebærer også at barn som fødes på Mars vil bli ekstra sårbare for jordiske mikroorganismer. Noe som i sin tur betyr at kolonien vil ha strenge karanteneregler for alle som innvandrer fra Jorda.

Innvandring etter jordisk modell vil ikke eksistere
De berømte linjene fra diktet “The New Colossus”, som er festet til Frihetsstatuen i New York og som oppsummerer koloniseringen USA, vil ikke ha gyldighet på Mars:

Give me your tired, your poor, 
Your huddled masses yearning to breathe free,
The wretched refuse of your teeming shore

De trette vil ikke kvalifisere seg til den strabasiøse ferden, de fattige og frihetssøkende vil ikke ha råd til den, og de elendige forkastede fra de myldrende kystene må pent bli værende der de er på Jorda. Det er ikke vanskelig å se for seg hvor raskt begeistringen over at vi har kolonisert en ny planet, snur seg til irritasjon over at man har skapt en enklave for smarte og friske rikinger langt fra Jorda og alle dens problemer.

Så kan man tenke seg at dette etterhvert vil jevne seg ut. Kanskje vil prisene falle til et nivå som nærmer seg noe vanlige middelklassemennesker kan spare opp til, kan hende vil man lykkes med terraforming av planeten slik at det blir mulig å puste atmosfæren og leve under åpen himmel. Vi skal ikke se bort fra en slik mulighet, selvsagt. Men det skjer ikke i dette århundret, og sannsynligvis heller ikke i det neste.

Hvilket vil si at den unike samfunnsstrukturen på Mars vil ha god tid til å befeste seg. Fysisk isolert fra Jorda vil Mars-koloniene utvikle sin egen kultur, med lover og regler, språk og vaner. Besittelse er halve eiendomsretten: De som er bofaste på Mars, er de som lager reglene tilreisende må følge. Og selv om kolonistene vil kalle seg for – og faktisk også være – marsianere, er de ikke mindre menneskelige enn at de vil motsette seg ethvert tiltak som truer det lille samfunnet deres.

Om du syns dette scenariet lyder kjent, er det kanskje fordi du har lest bøker av forfatteren Isaac Asimov. I flere av sine romaner skildrer han motsetningene mellom jordboere og mennesker som har kolonisert andre planeter, de såkalte “spacers”. Asimovs hovedpoeng var at kolonisering av rommet ville foregå annerledes enn her, at kolonistene antagelig ville tilhøre et privilegert mindretall og at det ville påvirke samfunn og holdninger.

{C7B3A3A0-FFCA-4EFD-B6EC-B2E47351BF7D}Img100

Det er mye å utsette på samfunnsskildringen i romaner som “The Caves of Steel” og “The Naked Sun”, der disse konfliktene reises. De ble nå skrevet i en helt annen tid enn vår. Men som barn av russisk-jødiske innvandrere til USA visste også Asimov et og annet om immigrasjon og kolonisering, om hvordan de første kolonistene til et nytt land skaper normene og rammene som alle som kommer senere er nødt til å forholde seg til.

Og hvis du tror “Brexit” var ille, så vent og se hva som skjer når marsianerne blir lei av å være underlagt jordiske lover og regler, og stemmer for å bli en uavhengig republikk!

Tech Sabbatical

Siden årsskiftet har jeg takket nei til alle forespørsler om foredrag. Vi snakker om en større omlegging av hverdagen min (den største på minst femten år), og slike skjer ikke helt uten grunn. Eller rettere sagt grunner. Det ligger både forretningsmessige og familierelaterte årsaker bak min beslutning, uten at jeg føler det riktig å gå inn på dem i denne bloggen. Det jeg derimot kan skrive om, er den viktigste jobbrelaterte grunnen til at jeg satte foredragsvirksomheten på pause. Og den var ganske enkelt at jeg trengte faglig påfyll.

Helt siden jeg forlot Blindern og begynte på en karriere som frilanser i 1990, har jobben min bestått i å formidle fag i alle tilgjengelige kanaler. Jeg har skrevet 24 bøker, hundrevis av betalte artikler og tusentalls gratis bloggpostinger, har opptrådt på radio og i TV, har blogget og SoMet og ikke minst stått på talløse scener land og strand rundt.

De første ti årene som frilans formidler fokuserte jeg på astronomi, de siste femten har jeg snakket mest om teknologi og fremtidstenkning. Jeg har hele tiden hatt et stort behov for faglig oppdatering, og har gjennomgående følt at jeg har klart å holde tritt. Når folk har bedt meg om å skrive eller snakke om noe, har jeg hatt oversikten. Men de siste årene har jeg stadig oftere fått følelsen av at jeg ikke har tid nok til å følge opp nye trender.

Jeg er på ingen måte alene i dette, men til forskjell fra de fleste andre som føler seg overveldet av utviklingen blir jeg tidvis betalt (godt) for å mene noe konkret om fremtidens teknologi og samfunn. Jeg visste at noe måtte gjøres før det fikk konsekvenser for kundene mine, og derfor grep jeg muligheten som den nødvendige foredragspausen ga til å ta meg et teknologisk sabbatsår.  En “tech sabbatical” om man vil.

In the modern sense, one takes sabbatical typically to fulfill some goal, e.g., writing a book or travelling extensively for research. […] Some companies offer unpaid sabbatical for people wanting to take career breaks; this is a growing trend in the United Kingdom, with 20% of companies having a career break policy, and a further 10% considering introducing one. [Wikipedia]

Tradisjonen for sabbatsår i næringsliv og akademia er sterkere utenfor landets grenser, ikke minst i USA, og det gjør ikke alltid like lett å forklare folk hva jeg holder på med. For noen dager siden fikk jeg spørsmålet “Hva driver du med nå da, Eirik” i forbindelse med et intervju til podcasten “Alt du sier er feil, Espen” (ikke lagt ut i skrivende stund). Da merket jeg at jeg slet litt med å forklare Kristopher Schau hva jeg driver med for tiden.

Etterpå slo det meg at jeg bare skulle sagt det som det er: Jeg har tatt meg et sabbatsår der jeg for første gang på lenge får tid til å sette meg inn i nye trender som interesserer meg, og som jeg tror blir viktige. Hittil i sabbatsåret har jeg knapt lest en fagbok eller gjort andre former for teoretisk research. Isteden har jeg brukt tiden på å praktiske prosjekter. Jeg har for eksempel begynt å lodde og programmere igjen, for første gang på henholdsvis 37 og 24 år.

Et par av sabbatsår-prosjektene er omtalt i bloggen allerede: Mikrokontrolleren Arduino via kattematermaskin-prosjektet og virtuell virkelighet/360-teknologi via postinger om Google Cardboard og 360-kameraet Ricoh Theta S. Jeg har også på gang et prosjekt der jeg selvovervåker meg med FitBit og apper for å påvirke helsen min. I tillegg jobber jeg på et Raspberry Pi-prosjekt, og får snart min første innføring i bruk av 3D-printer.

IMG_20160406_150924

Jeg har forvandlet kontorskuffen min til et mini-makerspace, og utforsker også makerspaces utenfor hjemmet, som BitRaf og Deichmanskes Folkeverksted. Jeg har selvsagt fokus på de store perspektivene: Arduino og Raspberry handler om Internet of Things-bølgen, om verdien av lavterskeltilbud for innovasjon og åpne kontra lukkede utviklingsmodeller.

VR og 3D-printing påvirker alt fra underholdningsbransjen til produksjonsindustrien, naturligvis. Og FitBit og selvovervåkning av helse handler ytterst sett om personvern og eierskap til data. Så nei, jeg leker ikke her. Det bare ser slik ut. :)

Hva håper jeg å oppnå med dette rent konkret?
På mange måter minner situasjonen jeg er i nå om det tidlige 1990-tallet. Da var jeg i ferd med å etablere meg som forfatter, og ble klar over flere teknologier som jeg mistenkte kunne komme til å forandre forfatteres situasjon dramatisk. En av dem var World Wide Web, som jeg ble introdusert for via en kamerat på Blindern like etter at Universitetet i Oslo ble koblet til. En annen var lommedatamaskiner, eksemplifisert ved britiskproduserte Psion 3a fra 1993.

Mange av mine forfatterkolleger valgte å ignorere eller avvise denne utviklingen. Jeg gikk motsatt vei, og investerte tid og penger i å gjøre meg kjent med teknologien. I norsk sammenheng var jeg tidlig ute med å skaffe meg privat internettforbindelse og mitt eget nettsted, og jeg var også en av de første her til lands som leste hele bøker på skjermen til en lommedatamaskin og etterhvert på et dedikert lesebrett (Rocket eBook).

File Name : DSCN0142.JPG File Size : 375.5KB (384498 Bytes) Date Taken : 2003/04/01 09:45:10 Image Size : 1600 x 1200 pixels Resolution : 300 x 300 dpi Bit Depth : 8 bits/channel Protection Attribute : Off Hide Attribute : Off Camera ID : N/A Camera : E775 Quality Mode : NORMAL Metering Mode : Matrix Exposure Mode : Programmed Auto Speed Light : No Focal Length : 5.8 mm Shutter Speed : 1/19.6 second Aperture : F2.8 Exposure Compensation : 0 EV White Balance : Auto Lens : Built-in Flash Sync Mode : N/A Exposure Difference : N/A Flexible Program : N/A Sensitivity : Auto Sharpening : Auto Image Type : Color Color Mode : N/A Hue Adjustment : N/A Saturation Control : N/A Tone Compensation : Normal Latitude(GPS) : N/A Longitude(GPS) : N/A Altitude(GPS) : N/A

Mitt første lesebrett var en Psion 3a fra 1993 – holdt slik. (Kilde: Wikipedia)

De første årene ga denne interessen liten økonomisk uttelling, men kunnskapen og ikke minst erfaringene jeg skaffet meg kom til nytte da bok- og mediebransjen for alvor fikk øyene opp for digital publisering senere på 90-tallet. Nærmest over natten begynte det å hagle med henvendelser knyttet til ebøker og annen digital publisering, og så begynte artikkel- og foreleserkronene å trille inn.

De opprinnelige investeringene jeg gjorde i maskinvare betalte seg tilbake mange hundrefold. Det er altså gode økonomiske argumenter for å ta seg tid til å bli litt klokere i min bransje – heldigvis.

Hvordan får man råd?
Det finnes ingen sabbatsår-ordning for enkeltmannsforetak, så dette finaniseres helt og holdent med oppsparte midler. Dette er penger som for tiden bare står der – de generer knapt renteinntekter og aksjemarkedet er jeg for feig til å satse stort i. Så isteden besluttet jeg altså å investere dem i min egen etterutdanning. Vel, i alle fall noe av dem: Jeg har fremdeles inntekter, bare ikke så høye som da foreleseraktviteten var på det største.

Det jeg ikke kommer til å gjøre for å spe på inntektene under sabbatsåret, er å skrive en bok. Det er jo det jeg har gjort i alle år, og faller dermed inn under det jeg trenger å ta en pause fra. Dessuten er jeg blitt pessimistisk på bokbransjens vegne de senere årene, Det fallet i verdiskapningen som bransjen har opplevd de siste åtte årene (stikk motsatt av kulturlivet forøvrig) har jeg også merket godt på min egen bunnlinje.

I et marked der stadig flere forsøker å kapre en bit av den samme (krympende) bok-kaka, og det stort sett ser ut til å være krimforfattere og rosabloggere som får gjennomslag, er fremtidsutsiktene dystre for en forfatter av min type. Stagnasjonen avspeiler seg også på innovasjonen: Selv om ebokmarkedet i Norge er i vekst, er teknologien blitt stående på stedet hvil lenge før den nådde fulle potensiale.

Hvordan unngår man å bli liggende på sofaen?
Sabbatsår av denne typen passer åpenbart ikke for alle. Et kvart århundre som frilanser har gitt meg mye selvdisiplin: Jeg er vant til jobbe for meg selv, uten kolleger eller sjefer. Hver dag står jeg opp og går fem skritt inn på hjemmekontoret hver dag, der jeg er eneansvarlig for å holde dødlinjer. Jeg har alltid jobbet prosjektorientert, og jeg vil tro at det å planlegge et fagbokprosjekt – en prosess som også starter med blanke ark og som strekker seg over et halvt år eller mer – er en god modell for å strukturere et sabbatsår.

Det er nok lurt å ha en klar forestilling om hva man vil gjøre, og hvor man ønsker å være når året er omme. Jeg er ennå bare tre måneder inne i sabbatsåret mitt, og skal selvsagt ikke se bort fra at virkeligheten griper inn og tvinger meg til å avslutte det før tiden. Men jeg håper virkelig ikke det, for jeg kan allerede nå si at det er en sann fryd å få lov til å tenke på noe helt annet enn det jeg har gjort de siste 25 årene.

Hvorfor bryr vi oss ikke om klimaendringene? Her er noe av svaret.

“Hvithai i Oslofjorden. Grønn jul. Dødelige hetebølger i Europa. Dette kan være virkeligheten når Ylva (4) vokser opp.” Slik lyder ingressen til en sak som ble publisert på nrk.no 22. november, i forbindelse med NRKs temauke om klima. Innholdet i saken – klimascenarier for 2050 og 2100 basert på henholdsvis 2 og 4 graders oppvarming – har jeg intet å utsette på. Måten innholdet formidles på, derimot, er langt mer problematisk.

 

Bruk av en virkelig enkeltperson – for sikkerhets skyld et barn
Jeg kan forsåvidt forstå hvorfor NRK gikk for det journalistiske grepet med å ta utgangspunkt i lille Ylva på 4. Men fra et scenariesynspunkt blir dette bare feil, og årsaken finner man allerede i første avsnitt: “Jeg lurer på om jeg kommer til å bli deppa av det du skriver? undrer Anneline Harborg (30).” Det er Ylvas mor som sier dette, og hun får også siste ord i saken når hun blir spurt om hun faktisk ble så deppa som hun fryktet.

Ved å involvere en virkelig enkeltperson og hennes familie, får man en helt unødvendig og begrensende kobling mellom en enkeltskjebne og samfunnsutviklingen. Unødvendig fordi det ikke er noe ved fremtids-Ylvas rolle som ikke like gjerne kunne ha vært skildret med en fiktiv person. Begrensende fordi vi snakker om et ekte barn her, folkens: Bevisst eller ubevisst vil enhver anstendig voksenperson kvie seg for å bli for dyster.

Resultatet er en tekst der klimaendringene får liten direkte innvirkning på Ylvas liv. Setninger som dette gir mest inntrykk av at klimaendringer blir et ulandsproblem: “Aldri om hun slutter å drikke kaffe, selv om prisene har blitt stive. Heten gjør at mange kaffeproduserende land sliter. Det gjør middelhavslandene også.” Ellers handler det om at folk går mindre på ski og flyr sjeldnere, og at subwayen i New York var oversvømmet sist hun ferierte i byen.

Det mest dramatiske Ylva utsettes for er en mulig observasjon av hvithai i Oslofjorden. Det mest radikale hun gjør i fremtiden er å handle på “vinbutikken”. Blant alle samfunnsendringer man kunne ha sett for seg fram mot år 2100, gikk forfatteren av scenariet altså inn for å avskaffe Vinmonopolet.

Man har selvsagt ikke gjort det lettere for seg å velge en kvasi-skjønnlitterær form, der vi som lesere får innblikk i Ylvas tanker og følelser. Fordi Ylva eksistensberettigelse i teksten er å fungere som pedagogisk virkemiddel, fremstår hun dessverre mer som et talerør for summen av meningene til kildene enn et virkelig menneske med tanker og følelser, tro og tvil.

Det ser vi når Ylva reflekterer over klimateknologi og konkluderer med at hun “er mot mange av løsningene, hun mener konsekvensene er for store. Nedbørsmønstre forandres og millioner av mennesker rammes. Men finnes det noe alternativ? Hun er redd, redd for om menneskene har satt i gang prosesser som ikke kan stoppes. At oppvarmingen forsterker seg selv.”

Det er ingen hemmelighet at mange klimaforskere er skeptiske til klimateknologi, men derfra til å legge meningene deres i munnen på et barn som i skrivende stund er for liten til å reflektere over slike spørsmål, enn si ta til motmæle, virker bare flaut og kluntete. Først og fremst får det meg til inderlig å håpe at den virkelige Ylva gjør den kleine “spådommen” til skamme og blir Norges ledende klimateknolog i 2050.

 

Undervurdering av sosial og teknologisk innovasjon
Med tanke på at mye av teksten er lagt til 2100, ser vi ikke mange tegn på teknologisk og sosial nyskapning. Hver eneste teknologi og hvert eneste fenomen som nevnes eksisterer allerede i dag i en eller annen form, og så har man rett og slett ekstrapolert inn i fremtiden. I 2100 kan selvkjørende elbiler lades med strøm som produseres av bygningen Ylva bor i. Bakoversveis.

Nå er jeg riktignok enig med Bill Gates, når han i et svært interessant intervju i The Atlantic nylig påpeker at innovasjonstakten på mange områder går langt tregere enn i IT-bransjen. Men det er fremdeles futt og kraft i vår teknologibaserte sivilisasjon, og det virker urimelig å tro at vi på 85 år ikke gjør én vitenskapelig oppdagelse eller teknologisk nyvinning som endrer samfunnet like mye som fex jetfly, antibiotika og IT gjorde de foregående 85.

Ditto for sosial innovasjon. Dersom klimaendringene utløser en større samfunnskrise (og det tror jeg de kan komme til å gjøre), er det rimelig å anta at Norge og verdenssamfunnet endrer seg for å møte det. Det har med selvoppholdelsesdriften å gjøre: Konfrontert med livsfare er menneskets naturlige respons ikke å stirre melankolsk ut over havet og tenke på det som var. Vi biter tenna sammen og gjør noe.

Vi har sett det under kriger og katastrofer, men også under langsommere omveltninger som f.eks. da jordbrukssamfunnet i Europa ble til industrisamfunn for over hundre år siden. Det var på denne tiden vi fikk moderne, representativt demokrati, fagforeninger og massemedier for folk flest. Etter annen verdenskrig utviklet vi internasjonale institusjoner som har bidratt til at antall kriger har stupt siden den gang.

 


CUXGyz5W4Ak__x_

 

Men samfunnet Ylva lever i 2100 er omtrent som Norge i dag (minus KrF tydeligvis, jamfor Vinmonopolets skjebne). Det utilsiktede resultatet er nok en gang å tone ned klimabudskapet, ved å fortelle oss at krisen aldri (selv ikke med firegradersscenariet) blir alvorlig nok til at det har krevet noen radikale samfunnsmessige grep.

 

Ignorering av samspillet mellom klima og andre drivkrefter
I det hele tatt er disse scenariene preget av den samme endimensjonaliteten jeg har sett i altfor mange andre klimascenarier. Som amerikanerne sier: “If all you have is a hammer, then everything looks like a nail”. Ylvas fremtid er ikke påvirket av et endret klima – den er klima. Lite tyder på at man har tenkt på at fremtiden formes av mange drivkrefter på én gang i et komplekst samspill, slik vi vet at dagens samfunn er blitt til.

Teknologi som drivkraft er allerede nevnt over, men det kanskje mest slående er mangelen på tenkning rundt klima og demografiske trender. Ja, utover at varmere klima vil skape klimaflyktninger fra Sør-Europa og lavtliggende kyststater. da. Her er demografi redusert til et produkt av temperatur, på linje med teknologi og samfunnsstruktur i disse scenariene.

Ikke bare resulterer det i dårlige fremtidsbilder, men det frikobler klimadebatten fra det som er og vil forbli en sentral debatt i det rike nord i lang tid fremover, nemlig migrasjon. I teksten sies det at klimaendringene har gjort det vanskeligere å dyrke mat i bl.a. Afrika. Det som ikke nevnes er den kanskje viktigste demografiske historien i vår tid: Afrikas fortsatte raske befolkningsvekst.

Vi vår tid preges av et unikt demografisk skifte, godt formidlet av Hans Rosling: I land etter land faller fødselstallene (målt i antall barn per kvinne), med positive konsekvenser for kvinners og barns helse, utdannelsesnivå og generell velstandsøkning. I over 100 av FNs medlemsstater (inklusive Norge) er nå gjennomsnittlig barnetall pr. kvinne under 2,1, dvs at befolkningen etterhvert vil flate ut og på sikt krympe (uten innvandring, vel å merke).

 

I 2050 vil Nigerias befolkning tilsvare USAs – spørsmålet er om landet
vil være istand til å skaffe jobber til alle de unge innbyggerne?

 

Et unntak fra denne trenden så langt er en rekke land i Afrika. Det forventes at kontinentets befolkning fortsetter å vokse raskt mot 2100, fra dagens 1 milliarder til mellom 3 og 4 milliarder. Dette skjer altså samtidig som klimaprognosene tyder på dårligere vekstvilkår for matplanter på kontinentet. I dagens anspente situasjon er det lett å tenke seg at det uunngåelig vil føre til økt konflikt, men så enkelt er det ikke.

Kan hende vil samspillet klimaendringer, befolkningseksplosjon og migrasjonstrykk sidestykke tvinge frem helt nye politiske og sosiale løsninger. Hva disse kan bli er nettopp slikt scenarier er til for å drøfte. Isteden får vi bare servert denne forslitte moralistiske tiraden: “Barnebarna til Ylva er i tjueåra, de bare himler med øyene når de hører om hvor mye oldeforeldrene deres fløy.”

 

Etterlyst: De gode fortellingene om fremtidens klima
Professor Dag. O Hessen ved Universitetet i Oslo siteres slik i artikkelen: “Risikoen for «tipping points» gjør at vi må være føre var. Sjansen for at huset ditt brenner ned er liten, men du kjøper forsikring. Hvorfor tenker vi ikke slik med kloden?” Dette er en utmerket observasjon, som dessverre undergraves av NRKs scenarier.

For å holde oss til forsikringsmetaforen: Fortellingene om Ylva gir jo ingen følelse av et hus i full fyr. Tvert imot opplever hun problemer som sikkert er irriterende, men samtidig til å leve med. I den grad det brenner i Ylvas fremtid, skjer det konsekvent andre steder. I 2100 har man tydeligvis samme problem som idag, som er hvordan få nordmenn til å betale en metaforisk forsikring for vilt fremmede mennesker langt unna.

Til sjuende og sist handler dette om et større problem for hele klimafeltet, og det er mangelen på gode fortellinger om fremtiden. VIrkelig alvorlige konsekvenser av klimaendringer ligger fremdeles langt fra oss i tid (og rom, i Norges tilfelle), og dermed blir formidlingsjobben desto viktigere. Man må klare å tegne bilder av fremtiden som er så troverdige og engasjerende at vi som lever idag er villige til å ofre noe for et resultat vi selv aldri kommer til å se.

51wSB-mvhUL

Kim Stanley Robinsons “Science in the Capital”-trilogi (den første boka ses over)
er et sjeldent eksempel på vellykket “cli-fi” eller climate fiction

Det melankolsk-moralistiske tonefallet som preger disse scenariene representerer ikke unntaket men snarere regelen, dessverre. Jeg har funnet det igjen i talløse populærartikler, bøker og filmer, sistnevnte eksemplifisert ved begredelige “The Age of Stupid” og enda begrederligere “The Day After Tomorrow.” Men altså: Vi mangler fremdeles de gode og lett tilgjengelige fortellingene om fortellingene om fremtidens klimaendringer, og det gjør arbeidet for klimatiltak mye vanskeligere.

 

 

Hegnar har rett: En grønn økonomi er langt unna, og det er et problem på flere måter

Det er vel ikke så ofte jeg føler kan si dette, men idag er jeg helt enig med Trygve Hegnar. I gårsdagens Hegnar.no uttaler han seg om det grønne skiftet og veien mot en grønn økonomi, og påpeker at sistnevnte er langt unna. Som han sier:

Det blir ikke en grønn økonomi på 50 til 100 år. Det blir ikke et skifte i 2020, og det blir ikke et skifte de neste tyve årene etter 2020 heller.

Hegnars utgangspunkt er olje- og gassindustrien, som tross tunge tider satser i stor skala på prosjekter både i inn- og utland. Utvinning av olje i Arktis er høyaktuelt, og den lave oljeprisen vi har skyldes ikke konkurranse fra grønne alternativer men snarere økningen i produksjonskapasiteten i bl.a. USA. At G7-landene nylig ble enige om å fase ut fossile brennstoffer innen 2100 peker i samme retning, noe norsk oljebransje selvsagt vet:

Oljefeltet Johan Sverdrup som ligger på Utsirahøyden 140 km vest for Stavanger, illustrerer dette. Norske og utenlandske investorer har lett etter olje, funnet olje og skal fra 2019 produsere olje på Johan Sverdrup. Oljemengden er anslått til mellom 1,7 og 3 milliarder fat utvinnbare oljeekvivalenter. Det er mye olje og mye penger. Hittil skal investorene, inkludert Statoil, ha investert 117 milliarder kroner i dette oljefeltet, og levetiden er anslått til 50 år!

Jeg er ikke like enig i harseleringen med elbiler og “Energiewende” i Tyskland. Tesla- og solcellesuksessen viser om ikke annet at vi kan skape grønntek som har målbar effekt på energiproduksjon eller som ser mer attraktiv ut enn de fossile alternativene. Men samtidig er dette “lavthengende frukt”; teknologi som har vært kjent siden midten av 1800-tallet og som nå gir begrensede fremskritt på visse områder.

Tenker vi globalt – og det må vi selvsagt her – ser vi megatrender som gjennomgående peker i stikk motsatt retning av et grønt skifte. For eksempel vil overgangen til en grønn økonomi måtte innebære at etterspørselen etter viktige råmaterialer (ikke bare olje og gass men mineraler og metaller, dyrkbar mark, ferskvann osv) flater ut. Men som Bloomberg skrev ifjor:

Global use of minerals, ores, fossil fuels and biomass will reach 140 billion metric tons a year by 2050, three times what it was in 2000, according to the United Nations’ Environment Program’s International Resouce Panel. Available water supplies will likely only satisfy 60 percent of global demand in 20 years, the panel said in a report today. Many industries may be affected by shortages of some “key” metals in 50 years, it said.

Vi er blitt flinkere til å gjenvinne metall og få mer mat ut av hvert mål med dyrkbar mark, men vi er likevel langt fra et grønt regime her. Det kommer først når vi får bærekraftig utnyttelse av alle ressurser, det vil si at vi ikke henter ut mer grunnvann eller fisk enn hva økosystemet er i stand til å erstatte. På en begrenset klode er det ikke mulig å opprettholde sivilisasjon på lang sikt om ikke prinsippet “hugg et tre og plant et nytt” etterleves nøye.

På klimaområdet er vi enda lenger unna et skifte. Idag diskuterer man først og fremst hvordan veksten i menneskelige utslipp skal begrenses og etterhvert reduseres, men for kloden vår er det absoluttverdien – den totale mengden CO2 i atmosfæren – som er viktig. Og det tallet viser foreløpig ingen tegn til å flate ut, enn si reduseres slik det jo egentlig burde.

mlo_color_plot (1)

Ikke noe grønt skifte i sikte her (Kilde: NASA, Mauna Loa)

Politikerne snakker mye om togradersmålet. Klimaforskere som Bjørn Samset ved Cicero prøver nå å få dem til å ta inn over seg at det målet ikke er realistisk, og at virkeligheten har løpt fra politikken nok en gang. Det beste vi nå kan håpe på innen 2100 er at CO2-nivået har flatet ut på en verdi som gir oss en temperaturstigning så lavt over to grader som overhodet mulig. Men vi bør mentalt forberede oss på at den grønne økonomien vil måtte blomstre i en verden som er både tre og fem grader varmere enn vår.

Artsutdøing har havnet i skyggen av klimasaken, noe som virkelig er tragisk. Jeg mistenker at vi om hundre år kan komme til å se på den begynnende masseutdøingen (potensielt den største siden dinosaurene døde ut) som den verste konsekvensen av manglende grønn økonomi. Hvorom alt er: Enn så lenge viser utdøingen ingen tegn til å flate ut til et tilnærmet naturlig nivå, og heller ikke her er det håp om endring på svært lang tid.

ExtinctionAndPopulation_102609Det eneste grønne her er grafene. 

Grafen over kobler masseutdøing av arter til den pågående befolkningseksplosjonen, og det er høyst rimelig. Den viktigste årsaken til utdøing er tap av leveområder eller habitat, som skjer som følge av menneskelig aktivitet. Flere forbrukere fører nødvendigvis til større ressursforbruk og klimagassutslipp, en trend som skyter fart når velstanden øker slik den gjør nå. At millioner er løftet ut av fattigdom er et enormt fremskritt for menneskeheten, men så lenge “oppskriften” på økonomisk vekst ikke er bærekraftig skyves det grønne skiftet inn i fremtiden.


growht-rates-population

På dette området er det også gode nyheter. Som grafen over viser har den globale befolkningens vekstrate falt dramatisk siden 1970-tallet, og det fører til at Jordas befolkning etterhvert vil stabilisere seg rundt 11-12 milliarder og kanskje til og med begynne å falle, slik den allerede gjør i enkelte rike land. Men lite tyder på at det vil skje før 2100, og dermed er vi igjen tilbake til Hegnars tidsperspektiv.

Nå kan man spørre seg hvorfor dette er viktig. Svaret har jeg fått i samtaler med bl.a norske miljøpolitikere: Det er vanskelig nok å skape engasjement rundt miljø fra stortingsvalg til stortingsvalg, om ikke man skal snakke om generasjonsperspektiver. Ikke til å undres over at vi så ofte ender opp med å snakke om Tesla og elsykler og prisen på solenergi versus olje: Om ikke annet er det håndfaste eksempler på et begynnende grønt skifte.

Selv om det er vanskelig å drøfte Norge i 2100, mener fremtidstenkeren i meg at det ikke er umulig. Tross alt diskuterer vi som samfunn storstilte infrastrukturprosjekter som kan ligge en generasjon frem i tid, som ferjefri E39 eller jernbane på Østlandet. Demografidebatten om byvekst, innvandring og eldrebølge har tilsvarende tidsperspektiver, og i Regjeringens perspektivmelding ser man faktisk to generasjoner fremover. Vi kan når vi vil.

Problemet med å diskutere det grønne skiftet er at vi så ofte skaper oss fremtidsbilder som preges av vår frykt eller våre forhåpninger, snarere enn hva som faktisk har mulighet til å skje. Den totale klimakatastrofen er i dette perspektivet like (lite) sannsynlig som at vi oppfinner oss ut av alle våre største utfordringer. Sannsynligvis havner vi et sted imellom, som vi så ofte har gjort i historien.

En slik “midt på treet”-fremtid, der hverdagen skapes av et samspill mellom politikk, økonomi, demografi og økologi i tillegg til teknologien vi er så glade i å fokusere på, er ikke spesielt sexy. Det er i ytterkantene science fiction-forfattere og filmskapere finner stoffet sitt. Men det som gjør at de klarer å fenge publikum er også årsaken til at de så ofte tar dundrende feil.

Soylent_Green_quad_movie_poster_l

New York i 2022? Neppe. :)

Så nei, jeg syns ikke våre politikere er spesielt flinke til å formidle dette. Når Miljøpartiet de grønne i denne valgkampen blir konfrontert med at politikken deres gir lavere vekst og kanskje til og med gjør oss fattigere, så syns jeg ikke partiets talspersoner er flinke nok til å fortelle hvordan det samfunnet skal se ut. Det skader ikke bare partiet i valget, men det gjør det også vanskeligere å ta opp et sannsynlig scenario som var en realitet i det meste av menneskehetens historie: tilnærmet nullvekst i befolkning og økonomi.

Det er her jeg tenker at det kanskje ikke kommer så mye an på budskapet som på fortellerne. Vi mangler definitivt taleføre fremtidsforskere her i landet, og etter Jon Bings bortgang har vi også mistet vår eneste mainstream science fiction-forfatter. Det er et tap på flere måter. For som Michel Houellebecq har vist med sin roman “Underkastelse”, er det fullt mulig for forfattere å sette fremtiden på dagsorden i nettalderen. Det er fremdeles liv i den gode, gamle romanen, også når det gjelder å skape troverdige og tankevekkende fortellinger om fremtiden.

 

Bør vi flykte til en annen stjerne?

Det er et gammelt spørsmål i science fiction-litteraturen, og et som også stilles av fagfolk i ulike sammenhenger. Nylig ble det stilt av VG TV til Knut Jørgen Røed Ødegaard, som har et klart svar:

Her må det ryddes litt opp. Reportasjen gir inntrykk av at vi er nødt til å forlate Jorden innen 7,8 milliarder år, som er det tidspunktet da man antar at Solen eventuelt eser så mye ut at den også sluker Jorda. Men faktum er at tidsfristen er en god del kortere enn som så. Utstrålingen fra Sola har økt langsomt men sikkert i milliarder av år, og mye tyder på at det “allerede” om én milliard år vil føre til at Jorda blir ubeboelig.

Lenge før den tid kan den økte overflatetemperaturen på Jorda ha gjort store deler av landjorda uutholdelig for jevnvarme dyr som oss (vi dør som kjent om kroppstemperaturen overstiger 42 grader). På det tidspunktet vil vi sannsynligvis også ha vært rammet en eller flere masseutdøinger. Den siste halve milliarden år er livet på Jorda blitt rammet av minst fem masseutdøinger av samme voldsomhetsgrad som den som tok livet av dinosaurene for 66 millioner år siden.

Slike hendelser har mange årsaker utover de kosmologiske som nevnes av Røed Ødegaard, som massive vulkanutbrudd og virkninger av kontinentaldrift. Det siste gjør det faktisk mulig å “spå” minst én stor masseutdøing i fremtiden. Dagens kontinentbevegelse tyder på at vi om 250 millioner år vil få et nytt superkontinent, av og til kalt “Pangea Ultima“. Når dagens mange kontinenter blir til ett stort, reduseres kystlinje og kontinentalsokkel sterkt i omfang.

Pangea-ultima

Jorda om 250 millioner år? Kilde: Wikipedia

Det kan utløse et dramatisk fall i artsmangfoldet i havet. Samtidig vil superkontinentet ha et langt mindre variert klima enn de mange øy-kontinentene, noe som vil ramme mangfoldet av liv på land. Det har vært spekulert i om denne hendelsen, som altså kan finne sted når Jorda er en god del varmere enn idag, vil være det som skal til for å dytte gruppen pattedyr over det evolusjonære stupet.

Hvis vi ikke vi blir truffet av en stor asteroide før den tid eller faller som offer for den sjette, menneskeskapte masseutdøingen vi antagelig er på vei inn i nå, da. Poenget mitt er at jeg er enig med Røed Ødegaard i at Jorda på lang sikt ikke er noe blivende sted for arten Homo sapiens, jeg tror bare at en eventuell “flukt” fra kloden bør skje lenge før Sola begynner å sluke planeter.

Hvor vi skal dra?
Mars er en grei mellomstasjon, men ønsker vi å finne en levelig jordlignende planet finnes det ingen andre kandidater i Solsystemet. Da må vi til andre stjerner. I VG-intervjuet nevnes det tre stjerner, og jeg stusser litt over utvalget da ingen av dem egner seg godt som vertskap for fremtidige jordiske kolonister.

Den første stjernen som nevnes er Mizar, en av stjernene i stjernebildet Store Bjørn – bedre kjent som Karlsvogna. Mizar er en komponent i et kvadruppelstjernesystem (altså fire stjerner som kretser rundt hverandre) og hører selv til spektralklasse A2V. Ingen av delene borger for beboelige kloder ved stjernen. Når to eller flere stjerner går rundt hverandre, er sjansene store for at planeter i bane rundt en av stjernene blir påvirket av tyngekraften fra de andre. Det kan føre til at planetene faller inn i en av stjernene eller slynges helt ut av stjernesystemet.

Mizars spektraklassifisering forteller oss at vi har å gjøre med en stjerne som er en god del tyngre og mer lyssterk enn Sola. Paradoksalt nok er det slik at jo tyngre (eller rettere sagt mer massiv) en stjerne er, desto kortere vil den leve. Det er fordi større masse fører til høyere trykk og temperatur i stjernens indre, noe som igjen gjør den varmere og mer lyssterk på overflaten og dermed forbruker mer brennstoff. Å flykte fra Sola til en stjerne som kommer til å leve mye kortere gir selvsagt ingen mening.

Derfor er også valget av Vega som den andre potensielle kandidaten også underlig. Her snakker vi fremdeles om en stjerne at type A (A0V, for å være mer presis), mer enn dobbelt så massiv som Sola og med en forventet levetid på under tidelen av Solas. Vega er ellers kjent for å være omgitt av en skive av støv og partikler, og det er ikke utelukket at det kan finnes unge planeter i bane rundt stjernen. Men særlig velegnet som reserve-Sol er den ikke.

Den tredje stjernen som nevnes er Proxima Centauri. Denne stjernen er vår nærmeste stjerne-nabo i rommet, med en avstand på “bare” 4,24 lysår. Dette gjør den til et interessant potensielt mål for en interstellar romsonde, men hvorfor mennesker skulle ønske å reise dit, slik Ødegaard antyder, skjønner jeg virkelig ikke. Rent fysisk ligger Proxima i den motsatte enden av skalaen i forhold til Mizar og Vega. Den har mye mindre masse enn Sola, noe som betyr at den lyser mye svakere og lever lengre.

NASA-RedDwarfPlanet-ArtistConception-20130728

Konsepttegning av planet i bane rundt rød dvergstjerne. Kilde: Wikipedia

Ubegripelig mye lengre, faktisk. Levetid for en stjerne av Proximas type (spektralklasse M5) måles i billioner av år, med andre år hundrevis av ganger lengre enn Sola. Det høres bra ut, men også her er det problemer. For det første vil planeter rundt en lyssvak stjerne måtte kretse mye nærmere stjernen for å være levelige. Det øker sannsynligheten for at de har bunden rotasjon, dvs at tyngekraften mellom Proxima og planetene har “låst” planetene slik at de alltid viser samme side mot stjernen, slik Månen alltid viser samme fjes mot oss.

Det i sin tur betyr ekstreme temperaturforskjeller mellom natt og dag, noe som er lite kompatibelt med menneskelig liv. Verre er det at stjerner som Proxima ofte har kraftige utbrudd av dødelig stråling på overflaten, ikke ulike solstormene som Røed Ødegaard nevner som en trussel mot livet på Jorda i VG-innslaget. Slike utbrudd kalles for stjerneflares, og Proxima Centauri er faktisk klassifisert som en “flare-stjerne”. Game over, med andre ord.

Grunnen til at jeg maser om dette er for å understreke at vi ikke bare trenger å finne riktig type planeter om vi skal bosette oss andre steder i galaksen. Det handler også om å finne de riktige stjernene. Stjerner av samme spektralklasse som Sola (klasse G) viser seg å ha en rekke trekk som gjør dem velegnede som vertskap for beboelige planeter: relativt lang levetid, som regel ganske lite variasjon i lysstyrke og ofte høyt metallinnhold, for eksempel.

Det rimelige hadde derfor vært å nevne nærliggende sol-like stjerner som potensielle mål for stjerneskipet i denne reportasjen. Det åpenbare eksempelet ville ha vært Alfa Centauri A, som bare ligger litt lengre unna enn Proxima Centauri. Problemet med denne er at den er en del av et dobbeltstjernesystem, med de følger det kan ha for stabiliteten av eventuelle planeter i bane rundt stjernen. Beregninger tyder på at planeter innenfor “livssonen” til Alfa Centauri A eller kompanjongen Alfa Centauri B ikke her helt utelukket, men det mest realistiske er å sikte mot single, sollignende stjerner.

Wikipedia har laget en god oversikt over slike “solare analoger”, som viser at den nærmeste stjernen som kan sies å være ganske lik Sola, er Epsilon Eridani som ligger 10,5 lysår unna. Rundt denne stjernen er det observert en støvring som kan tyde på at planeter er i ferd med å dannes rundt den. Det stemmer godt med andre observasjoner som tyder på at stjernen er ung, som varierende lysstyrke og kraftig magnetisk aktivitet og stjerneutbrudd. Ikke et egnet mål, med andre ord.

Den nærmeste kjente “soltvillingen”, definert som en stjerne med en overflatetemperatur som ikke avviker mer enn 50 grader fra Solas (mellom 5720 og 5830 grader på Kelvin-skalaen), et metallinnhold innen 12% av Solas (metall trengs for å danne jordlignende planeter), ingen annen stjerne i bane rundt seg og en alder som ikke avviker mer enn en milliard år fra Solas (altså mellom 3,5 og 5,5 milliarder år gammel), har katalognavnet 18 Scorpii og ligger 45 lysår fra oss. 18 Scorpii står også i den såkalte HabCat-katalogen over stjerner som fortjener nærmere studier i letingen etter liv i universet.

Hvordan drar vi dit?
“Man planlegger da å sende sirka 200 mennesker, både barn, ungdommer og voksne, om mellom 100 og 200 år” sies det i reportasjen. Jeg er usikker på hva det henvises til her. Det jeg kan si er at det ikke finnes noe konkret prosjekt igangsatt av noen seriøs statlig eller privat aktør, som har denne målsetningen. Men som skrevet her er det ikke utenkelig at vi en dag kan bygge romskip som kan fly til stjernene. De fysiske prinsippene er kjente og teknologien virker oppnåelig med en rimelig grad av ekstrapolering fra dagens.

Men det er altså en himla stor forskjell på å sende et stjerneskip til Alfa Centauri og til 18 Scorpii. Mens førstnevnte kan nås innen et menneskes levetid med en realistisk skipshastighet på 10-15% av lyshastigheten, vil vår nærmeste sol-tvilling ligge fire hundre år unna med samme reisefart. Det fordrer at man bygger et såkalt generasjonsskip, et flygende minisamfunn der generasjoner kan vokse opp, leve og dø underveis.

Tolv-tretten generasjoner kreves for å nå 18 Scorpii med et slikt skip. Den neste soltvillingen på listen ligger dobbelt så langt unna, og deretter tar det helt av. For meg fremstår dette som en håpløst ineffektiv og kostbar måte å spre Homo sapiens ut i universet på. Om romskip der folk lever innesperret i 10-20 generasjoner i det hele tatt overlever fram til målet, kan de neppe regne med å komme til dekket bord. Kanskje kreves det århundrer med terraforming eller tilpasning til fremmed liv før bosetning er mulig.

Hovedproblemet med Røed Ødegaards resonnement her er det store spriket i tid. For å unngå noe som ifølge ham kan skje om 7,8 milliarder år, må det handles innen 100-200 år. Det mest realistiske backup-scenariet innenfor et slikt tidsrom er det Elon Musk har foreslått, som er å skape en avlegger av menneskeheten på Mars. Det vil faktisk beskytte vår kulturarv mot de aller fleste trusler, både naturlige og menneskeskapte, i potensielt hundrevis av millioner av år.

Gir vi oss selv tusen år istedenfor hundre til å utvikle teknologi, er det også mulig å tenke seg bedre reisemåter til stjernene enn et generasjonsskip. Kanskje vi i 3014 kan bygge så raske romskip at astronautene nyter godt av relativistiske tidsforskyvningseffekter: Ved 99% av lyshastigheten vil en ferd til 18 Scorpii ta rundt 6 år for astronautene ombord i skipet (mens skipet fremdeles vil bruke litt over 45 år sett fra Jorda). Eller har man har “tunneller” gjennom tidrommet slik at interstellare ferder bare tar et øyeblikk, som i “Star Wars”-filmene.

Tusen år gir også rom for helt andre løsninger, som den mye omtalte teknologiske singulariteten. Det er ideen om et samfunn hvor datamaskiner har oppnådd virkelig kunstig intelligens og hele menneskehjerner kan lastes opp til maskiner. Vi snakker om en verden der evig liv er en praktisk realitet og romferder handler om å overføre bytes ved lysets hastighet. Eller kanskje blir det ikke mennesker (digitale eller analoge) som koloniserer galaksen, men maskinene våre.

Vi er med rette stolte av å ha sendt mennesker til Månen, men resten av Solsystemet er blitt utforsket på våre vegne av roboter. Senest i sommer da en robot ga oss de første nærbildene av en klode som neppe blir beskuet på nært hold av et menneske det neste hundråret. Det er roboter som har landet på Venus og Titan, fløyet inn i Jupiters atmosfære og som nå beveger seg rundt på Mars slik vi en dag drømmer om at mennesker skal gjøre.

Om tusen år kan dagens robot-teknologi ha smeltet sammen med kunstig intelligens, nanoteknologi og genteknologi og gitt oss romfarende von Neumann-maskiner. Her snakker vi om roboter som lager kopier av seg selv av tilgjengelig råmateriale slik levende organismer idag, og som i tillegg kan gjøre mye mer: Fly til soltvillinger med planeter, terraforme passende planeter, “så” dem med jordiske livsformer før de bygger kopier av seg selv som sendes til nærliggende soltvillinger.

Advanced_Automation_for_Space_Missions_figure_5-19

NASA-konsept fra 1979: Selvbyggende robot-fabrikk på Månen. Kilde: NASA

Slike selvreplikerende robot-romskip er spesielt interessante fordi de formerer og utbrer seg eksponensielt på egen hånd, akkurat som levende organismer. Én robot blir til to som blir til fire som blir til osv… Romskipene er ikke begrenset av menneskets livslengde og har derfor ikke hastverk. Selv med en reisetid på årtusener fra stjerne til stjerne kan de potensielt fylle alle beboelige planeter i galaksen med liv på forbløffende kort tid – i størrelsesorden noen titalls millioner år.

Jeg sier ikke at det er slik det med sikkerhet vil skje. Jeg sier bare at som så ofte når vi snakker om fremtiden er det største problemet med resonnementet til Røed Ødegaard det som i sin tid ble påpekt av forfatteren Arthur C. Clarke: Mangel på fantasi.

 

 

 

 

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

Heikki Holmås’ sykkelforslag fortjener en grundig debatt

For noen dager side lanserte stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås, et forslag om å belønne folk som går og sykler til jobben med et eget skattefradrag. Hensikten er å incentivere flere til å gjøre et miljøvennlig og helsefremmende transportvalg så ofte som mulig. Det som drepte forslaget før det forlot startstreken var Holmås’ idé om å bruke GPS til å verifisere at folk faktisk gjorde det de fikk fradrag for.

GPS bestemmer posisjon, posisjonsbestemmelse er overvåkning, og Datatilsynet var selvsagt raskt ute med å avvise det hele med at “å innlevere personlige data på hvor man er til skattemyndighetene for å få litt lavere skatt, fremstår som veldig invaderende på den enkelte og som et for kraftig tiltak”. Men i dette tilfellet hadde tilsynets representant stått seg på å høre på hele argumentet til Holmås. Han tar nemlig klart forbehold om at det er mulig gjøre det på en måte som ivaretar personvernet:

Lar det seg ikke gjøre uten å komme i konflikt med personvernet, kommer det ikke til å bli noe av. Men jeg tror det skal være mulig, da det finnes ulike andre skatteordninger der skatteetaten aksepterer ulik grad av kontroll, sier Holmås, og nevner avslutningsvis utleie av fritidsboliger som et slikt eksempel.

Rent teknisk burde det absolutt være mulig å gjennomføre. Skattemyndighetene trenger ikke å vite nøyaktig hvor du har syklet hen for å gi deg et fradrag, like lite som de trenger GPS-data for å gi deg reisefradrag som pendler. Det de eventuelt trenger er en bekreftelse på at du har beveget seg mellom to posisjoner myndighetene allerede kjenner – hjem og arbeidsplass – på en måte som samsvarer med gåing eller sykling, i et gitt antall dager.

unnamed

En modell her kan være Ruters reiseapp, som daglig frakter titusener av passasjerer rundt i Oslo og Akershus, uten å lagre koblinger mellom person og nøyaktig reiserute. Data fra Ruter-appen kan brukes som grunnlag for fradag for reiseutgifter i selvangivelsen (jeg har gjort det i flere år nå), til tross at skattemyndighetenes mulighet til å bekrefte at reisen faktisk gikk til og fra jobb er lik null.

Screenshot 2015-04-25 at 11.52.19 - Edited

Rådata fra min Fitbit forleden, da jeg gikk til jobb i Oslo sentrum to ganger

Så Holmås har også rett når han påpeker at man ikke behøver å stille superstrenge krav til kontroll, all den tid man heller ikke gjør det med så mange andre (transport)fradrag. I praksis kan et halvstrengt kontrollregime forvaltes av en mobilapp som henter data fra telefonens GPS, eller fra eksisterende treningsappers APIer. Strava, Endomondo og Fitbit har alt gjort forarbeidet og brukes av tusenvis av nordmenn (og bakom synger Apple Watch)…

Når dette er sagt, er heller ikke jeg overbegeistret for forslaget. Som aktiv syklist mener jeg det er viktigere å forbedre forholdene for syklister før vi lokker enda flere ut på dårlig vedlikeholdte sykkelstier og offentlige veier. Men det som interesserer meg ved forslaget, og som gjør at jeg mener det fortjener noe annet enn blank avvisning, er at det er et sjeldent eksempel på anbefalt bruk av digital “nudging” i Norge.

Begrepet, som jeg hørte Yevgeni Morozov bruke for noen måneder siden, beskriver situasjoner hvor persondata incentiverer ønsket atferd. “Nudge” betyr nærmest “dult”, og ideen er altså at man overvåkes av et system som med jevne mellomrom dulter til en for å utløse handling. Dette i kontrast til automatisk trafikkovervåkning, som bruker ekvivalenten til en storslegge (trusler om saftige bøter m.m.) for å få bilister til å overholde trafikkreglene.

Nudging baserer seg på velkjente psykologiske mekanismer, og er i utstrakt bruk av treningsapper og aktivitetsmålere. Det er uten tvil Fitbit-systemets vennlige påminnelser om at det bare gjenstår X antall skritt før jeg når dagens mål som har sørget for at jeg nå har gått mer enn 10 000 skritt daglig i over tre måneder. Nudging fungerer naturligvis ikke for alle, men tydeligvis for mange nok av oss til at det begynner å ligne på en forretningsmodell.

I land hvor lovverket tillater det er forsikringsbransjen sterkt interessert, og i USA tilbyr nå selskapet John Hancock rabatt på livsforsikring til kunder som er villige til å dele sine helsedata. I Canada utvikler forsikringsselskapet Ajusto en app som tilby bilister lavere premie i bytte mot data om kjøremønsteret. I årene som kommer kan “Internet of Things” (IoT)-revolusjonen gjøre nudging til en milliardindustri, og transformere langt mer enn forsikringsbransjen.

Det vil også endre vårt syn på personvern, som allerede er sterkt påvirket av kommersielle overvåkere som Facebook og Google. Den er ikke nødvendigvis så lang, veien fra å la Google se hva du tenker i bytte mot nyttige tjenester, til å forvandle personvernet ditt til en serie med økonomiske transaksjoner. Kommer du til å takke nei når IoT-kaffemaskinen din om noen år tilbyr 20% rabatt på kaffe, mot at data om dine vaner sendes til moderselskapet?

Heikki Holmås’ forslag kunne altså gitt oss en anledning til å drøfte viktige fremtidstrender på en åpen og saklig måte. Det handler om hvordan “nudging” – og dens mer tiltrekkende slektning “gamification” – vil påvirke nordmenns hverdag og personvernsyn. Det handler om hvordan vi som samfunn skal bruke den kommende flommen av bl.a. miljø- og trafikkdata på en smart måte, og hvordan det offentlige kan stimulere til innovasjon på dette området.

Det handler dermed også om hva vi skal “gjøre etter oljen”. I 2009 sa EU-kommissær Megleva Kuneva at “persondata er den nye oljen”, noe omsetningen til persondataorienterte selskaper bekrefter til fulle. Problemet for Europa er at alle disse selskapene er (og vil sannsynligvis forbli) amerikanske. Vi europeere kommer til å bruke amerikanske tjenester, og blir dermed utsatt mye av den samme overvåkningen som amerikanere, men altså uten de samfunnsøkonomiske gevinstene av å ha en stor, lokal persondataindustri.

Neida, jeg forventer ikke mye av en norsk debatt der den erklærte personvernforkjemperen og Unge Høyre-lederen Kristian Riise kan skrive en kronikk om temaet i 2015 uten å nevne Snowden, NSA, Google, Facebook, smartfonapper, droner, bodycams, predictive policing, internet of things, Big Data eller noen andre temaer fra den pågående globale debatten. Eller der Stasi-kortet fremdeles dras med forbløffende høy frekvens.

Så takk til Heikki Holmås for at han prøvde å utvide perspektivene i den ytterst provinsielle norske overvåknings- og personverndebatten en anelse. Og Heikki, jeg håper du ikke gir deg med dette. Hvis du skulle ha lyst på en kopp kaffe og prat om personvernutfordringene som ligger foran oss og hvordan ditt forslag passer inn i det, så er det bare å ta kontakt. :)

 

 

 

11 teknologier som neppe blir allemannseie

“Nei, vi vanlige mennesker kan neppe regne med å kunne reise til månen før i år 2000” sa Erik Tandberg til NRK i 1967. Vi er nå 15 år etter det forgjettede tusenårsskiftet, og ikke bare er det ingen vanlige mennesker som reiser til Månen. Det er ingen mennesker på vei til eller på Månen i skrivende stund, punktum finale. Kanskje, kanskje vil vi i løpet av de neste par tiårene se utfall mot Månen fra kineserne eller kommersielle aktører, men for alle praktiske formål er måneferder et avsluttet kapittel.

Med tanke på hvor mye innsiktsfullt Tandberg har sagt i norske medier i snart en mannsalder, er dette ikke blant hans mest treffsikre uttalelser. På den annen side: Godeste Tandberg er i godt selskap. Meget godt selskap. Omtrent alle som regelmessig uttaler seg om fremtiden har kommet med tilsvarende utsagn, jeg har selv gjort det oftere enn jeg klarer å holde telling på. Fordi denne typen feilspådommer dukker opp så ofte og former mediebildet av fremtiden i så stor grad, er det interessant å se litt nærmere på dem.

Hvorfor går det galt, og hva kan vi lære av det? Vel, for det første: Spådommer om at vanlige folk i fremtiden ville reise til Månen ble ikke sett på som eksentriske soloutspill den gangen. Tandberg representerte et ganske bredt konsensus om at Apollo var starten på en mer storstilt kolonisering av Månen og rommet forøvrig. Det kommer f.eks. tydelig til uttrykk i filmen “2001 – en romodyssé”, som ble til på denne tiden.

I filmens år 2001, som regissør Stanley Kubrick skapte sammen med den svært realitetsorienterte science fiction-forfatteren og ingeniøren Arthur C. Clarke, myldrer det av mennesker i store baser på Månen. Romfergen, som erstattet Apollo-fartøyene noen år senere, ble solgt inn til det amerikanske folk som en “rom-buss” som i relativt nær fremtid ville kunne ta vanlige folk med opp i rommet.

vlcsnap-2012-10-01-15h05m25s182

Den gigantiske månebasen fra “2001 – en romodyssé”

Dette er heller ikke et eksempel på “hyping”, der teknologi hauses opp av produsenter og andre som har økonomisk interesse av det. Tandberg hadde intet å tjene på å uttale at måneferder ble tilgjengelige for massene i fremtiden. Og dette handler definitivt ikke om høyttenkning med manglende grunnlag i vitenskapen. Å påstå at vi i 2000 ville reise i tidsmaskiner ville ha vært spekulativ science fiction. Å si at mange kan dra til Månen var ekstrapolering fra kjent teknologi.

Det anføres ofte sosiale eller politiske argumenter for å forklare hvorfor denne teknologiske utviklingen stoppet opp. At vi ikke lenger har viljen til den slags stordåder, at vi trenger en konkurrent lik Sovjetunionen for å lykkes og at blikket vårt nå er rettet mot de små skjermene vi har i hendene snarere enn himmelen over oss. Men dette resonnementet forutsetter at teknologien ikke har lykkes med å nå folk flest, og at vi derfor fremdeles er avhengig av en egen stemning eller en spesiell politisk situasjon som får staten til å påta seg kostnadene.

Saken er at teknologi som lykkes ikke er avhengige av slike faktorer. Ta moderne passasjerflytransport, for eksempel. Den oppsto omtrent samtidig med Apollo-prosjektet, og det fremste symbolet på billige flyreiser for folk flest – Boeing 737 – gjennomførte jomfruturen samme år som Tandberg kom med sin spådom. En 737 er vel så teknisk avansert som en moderne bærerakett. Men der 737 frakter hundretusener av passasjerer over hele kloden hver eneste dag, går det måneder mellom hver gang arbeidshesten i romprogrammet, russiske Sojuz (første bemannede ferd i… 1967) frakter et par-tre kosmonauter opp i rommet.

 

SAS_B737-600_LN-RPA_Schiphol_6122006

SAS B737-600 LN-RPA Schiphol 6122006 by Bastiaan

Forskjellen på de to er at jetpassasjerflyet er en skalerbar teknologi, en som har potensiale til å vokse og spre seg ut til alt folket. Fra å ha vært en tilbud for bemidlede i det rike Vesten, har jettransport gått til å bli tilgjengelig for alle medlemmer av den globale middelklassen. Ditto for godstransport: Selv om fly bare frakter 10% av verdens varer regnet i volum, frakter de 30% av verdien. Uten flytransport hadde vår globaliserte just-in-time-økonomi vært helt utenkelig, selvsagt.

 

ijerph-08-03777f3-1024

Skalerbarhet i praksis: Flybåren passasjer- og godstrafikk 1950-2010

Gjenbrukbarhet
Jetflyets skalerbarhet hviler på to teknologiske faktorer, som hver har gjort det mulig å bygge lønnsomme forretningsmodeller. Den første og viktigste er gjenbrukbarhet. Et passasjerfly flyr tusenvis av ganger før det trengs større overhalinger (i USA må en 737 spesialbehandles mot dekompresjonsproblemer etter 60 000 flighter). Man trenger bakkemannskap for å holde flyet i luften, men så lenge det ikke får tekniske problemer er det en begrenset gruppe ansatte som arbeider med hvert fly den korte stunden det står på bakken.

En typisk bærerakett, som koster omtrent det samme som en moderne 737 (50 – 100 millioner dollar), kan bare brukes én gang. Det kreves et omfattende støtteapparat bestående av hundrevis av ansatte som arbeider i uker på forhånd, for å forberede én eneste oppskytning. Resultatet avspeiler seg i billettprisen, som per idag er 50 millioner dollar per sete for astronauter til lav jordbane med Sojuz. Prisen for gods er også stiv, jfr denne listen over kilopriser med ulike bæreraketter: Falcon 9 $4109, DNEPR $3784, Ariane 5 $10 476, Delta IV $13 072.

I skrivende stund forsøker Tesla-gründer Elon Musk å gjøre noe med dette. Hans selskap SpaceX, som bygger Falcon 9-raketten fra listen over, utvikler en gjenbrukbar versjon av samme rakett. Det er første gang i historien at noen forsøker seg på noe slikt (USAs romferge var delvis gjenbrukbar, men baserte seg på en teknologi som nå er forlatt), og ideen er like enkel som den er elegant: istedenfor å la det første trinnet i bæreraketten falle ned til Jorden og brenne opp i atmosfæren etter bruk, lar man det være litt brennstoff igjen som gjør at raketten kan bremse opp, falle kontrollert ned til bakken igjen og lande vertikalt på en plattform.

spacex-reusable

Ferdsprofilen til SpaceX’ gjenbrukbare Falcon 9 (klikk for større)

SpaceX er nå godt i gang med å teste ut konseptet, men det er verdt å merke seg at ingen snakker gjenbrukbarhet i 737-forstand. Om SpaceX lykkes vil dette innebære at førstetrinnet etter grundige kontroller kan skytes opp igjen en håndfull ganger. Turnaround-tiden, tidsrommet fra landing til ny oppskytning, vil fremdeles regnes i uker istedenfor minutter som for passasjerfly. Musk mener han kan senke kostnaden per kilo til rommet med 90%, men det er usikkert om en slik rakett vil godkjennes for bemannede ferder. Og om så er blir virkningen at prisen til lav jordbane går fra 50 til 5 millioner dollar per passasjer.

Sikkerhet
Den andre avgjørende forutsetningen for skalerbarhet i passasjertransport er sikkerhet. Jetflytransport har vist seg å være en ekstremt trygg transportform, i skarp og tragisk kontrast til bemannede romferder. Av romfergens 132 ferder endte to med tap av alt mannskap, mens to av over 100 Sojuz-ferder har endt i katastrofe. For å sette dette i perspektiv: Dagen da dette skrives er det 420 flyavganger fra Oslo Lufthavn ifølge Avinor. Hvis flysikkerhet var som romsikkerhet, ville seks til åtte av de daglige avgangene krasje. Med svært forutsigbare konsekvenser for passasjertrafikken.

Antares-Explosion-Video

“a barely controlled explosion” – og altfor ofte ikke det en gang

Spørsmålet er om det er mulig å bedre sikkerheten i romfarten. Det kan argumenteres for at det allerede har skjedd. Siste ulykke med en Sojuz var for over 40 år siden, og man kommer aldri igjen til å bygge et passasjerfartøy lik romfergen, der astronautene ikke hadde noen fluktmuligheter hvis noe gikk galt under oppskytning. Men samtidig må vi alltid huske på dette sitatet fra tidligere NASA-sjef Aaron Cohen: “Let’s face it, space is a risky business. I always considered every launch a barely controlled explosion.”

Teknisk sett har Cohen rett. I motsetning til jetmotorer, som henter oksygenet sitt fra atmosfæren, må rakettmotorer få tilført alt oksygenet som skal forbrennes fra en tank. Brennstoff og oksydant må altså plasseres i umiddelbar nærhet av hverandre, i en konstruksjon som må være så lett som mulig for å gi maksimal nyttelast til rommet. Denne skjøre konstruksjonen blir så utsatt for voldsom vibrasjon, akselerasjon og påvirkning fra atmosfæren oppskytning. Etter oppholdet i det livsfiendlige verdensrommet, kommer gjeninntreden med hastigheter rundt 30 000 km/t, altså 40 ganger farten til et jetfly.

Poeng: Denne teknologien vil aldri kunne levere forutsigbarheten og sikkerheten passasjerer forventer når de reiser. Den vil aldri kunne skalere slik jetflyet gjorde det, og hvis stort passasjervolum er målet må det derfor helt nye løsninger til. Romheisen kan i teorien levere billig og trygg tilgang til rommet, men her har utviklingen stått på stedet hvil i en årrekke. Ingen har hittil klart å finne et passende materiale og en produksjonsteknikk for den minst 36 000 km lange kabelen som trengs for å hale og senke romkapsler opp og ned fra verdensrommet. Det er ikke sikkert at vi noensinne finner en lønnsom løsning.

Konklusjonen blir dermed enkel og (i mine øyne) brutal: Flere milliardærer vil nok følge i Dennis Titos fotspor og koste på seg en tur til lav jordbane i fremtiden, og kanskje til og med slå følge med Elon Musk til Mars. Men vanlige mennesker på tur til Månen? Definitivt ikke i 2050 – og neppe i 2100.

Andre potensielt ikke skalerbare teknologier
Prinsippet om skalerbarhet kan videreføres til andre felter av teknologien, selvsagt. I en tid som er preget av en ekstremt skalerbar teknologi (IT), og der behovet for innovasjon stadig oftere understrekes, er det ekstra viktig å minne om dette. Verden er full av oppfinnelser som fungerer flott på prototypstadiet eller i en nisje av økonomien, men som neppe vil prege vår hverdag i fremtiden.

Flygebilen. I og for seg er det intet som hindrer oss i å bygge et kjøretøy som også kan fly, men å få det til for en pris vanlige folk har råd til å betale skal bli en utfordring. Likevel er det for intet å regne mot det infrastrukturelle marerittet man står overfor når hundrevis av millioner av flygebiler suser inn mot storbyområdene våre hvor de skal ta av og lande mange ganger daglig, under alle slags værforhold. De av oss som har flyskrekk vil umiddelbart få sine bangeste anelser bekreftet igjen og igjen og igjen.

Hydrogenbilen. I prinsippet er hydrogendrevne kjøretøy, enten man bruker hydrogenet i brenselcelle eller i en motor, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Man tager én ren komponent, kombinerer den med en annen ren komponent (atmosfærisk oksygen) og får en tredje – vann – som “avfallstoff”. I praksis er hydrogen dyrt å produsere av CO2-frie kilder og vil kreve en svært kostbar ombygging av brennstoff-infrastrukturen. Hydrogenbilens hovedproblem er likevel at elbilen har fått et så solid forsprang i kampen om å bli bensinbilens arvtaker. Elbilen har mange svakheter, men den er her nå og har en uhyre smart promotor i Elon Musk.

Super- eller hypersonisk passasjerflytransport. Riktignok viste Concorde at det var mulig å fly passasjerer med to ganger lydens hastighet. Men Concorde demonstrerte også hvor vanskelig det er å bygge og vedlikeholde et fly som flyr så fort at varmeutvidelse fra friksjon får skroget til å strekke seg tre desimeter. Den særegne konstruksjonen drev kostnadene i været, og flyet ble aldri noe mer enn et nisjeprodukt for rike. Med økende hastighet baller de tekniske problemene på seg, i den grad at vi etter femti år med forskning ikke er i nærheten av å mestre hypersonisk fart (over 5 ganger lydhastigheten). Om vi en dag lykkes, vil Concorde-faktoren gjøre det til et produkt for superrike og militære.

 

temperature

Temperatur var en hovedårsak til at Concorde ble et nisjeprodukt

Menneskelignende tjener-roboter. Nok en science fiction-favoritt, og et teknologisk konsept man har kommet ganske langt i utviklingen av i Japan, jamfør Hondas Asimo-robot. Men Asimo eksemplifiserer også hovedproblemet som må løses før humaniforme roboter blir vanlige: å gjøre roboten smart nok til at den kan operere helt på egen hånd i det komplekse miljøet mennesket ferds i. Vi kommer sikkert dit at slike roboter blir mulige, men på det tidspunktet vil de være utkonkurrert av billigere smarthus-teknologi. På den annen side kan det godt oppstå et marked for nisjeprodukter som sexboter, for eksempel.

Thoriumkraftverk og annen avansert kjernekraft. Selv om dette statistisk sett både er ren og trygg energi, har kjernekraftindustrien et imageproblem som ikke viser noen tegn til å dabbe av. Sjeldne, men spektakulære ulykker, høye kostnader og frykt for spredning av atomvåpen vil hindre kjernekraft i å skalere.

Fusjonskraft. Den ultimate stabile energikilde har vist seg å være veldig vanskelig å få til. Fysikken som trengs for å holde hundre millioner grader varmt glødende plasma samlet lenge nok til at atomene i plasmaet smelter sammen og lager energi er velkjent, men den samme fysikken forteller oss at plasma som hovedregel vil gjøre alt det kan for å unnslippe. Det skorter ikke på penger og teknologi. I dette øyeblikk pågår arbeidet med å bygge den internasjonale prøvereaktoren ITER, som så langt har kostet over 16 milliarder dollar. Lykkes ITER har vi kanskje kommersiell fusjonskraft om 50 år. Problemet er at man har sagt det i godt over 50 år nå. Det er meget mulig at man sier det samme om nye 50 år.

Fabrikker på skrivebordet. Utviklingen av 3D-printere går raskt fremover, med fallende priser og stadig flere materialer det kan printes med. Spørsmålet er ikke om 3D-printere vil være i bruk, men hvilken rolle de vil få. I prinsippet vil fremtidens 3D-printere kunne lage svært mye av det vi trenger i det daglige, fra kniver og kopper til elektronikk og skruer. I praksis vil dette bli en ny runde i den gamle kampen mellom fabrikken og landsbysmeden, industrialisert masseproduksjon versus lokal produksjon. Det er rimelig å anta at industrien også vil vinne neste runde, dels fordi storskala generelt slår småskala på pris og effektivitet, men kanskje særlig fordi kunden slipper å gjøre noe som helst. Convenience is king.

 

New_crops-Chicago_urban_farm

Bybruk på taket av en bygning i Chicago (kilde: Wikipedia)

Bybruk eller “urban agriculture” havner i samme kategori av noenlunde samme grunn. Bybruk vil nødvendigvis måtte drive i liten skala på eller i lokaler som ofte krever store investeringer, og de konkurrerer med en industri som med 10 000 år gamle røtter. Så selv om dagens prøveprosjekter kan utvikle seg til å bli en attraktiv nisjekategori for storbyenes matbevisste middelklasse, vil mesteparten av maten folk flest spiser i fremtiden komme fra konvensjonelle kilder (dog med et økende innslag av genmodifiserte organismer).

CO2-absorberende klimateknologi. Mens det er relativt enkelt og billig å senke Jordas temperatur ved å dumpe svoveldioksid i den øvre atmosfæren, er det umåtelig mye mer krevende å redusere mengden CO2 i atmosfæren ved å absorbere det menneskeskapte overskuddet. Forsøkene som så langt er gjort med karbonfangst viser at det lar seg gjøre for punktkilder, men en generell reduksjon av dagens CO2-nivå til førindustrielt nivå krever tiltak i en enormt mye større skala. Ikke bare skal man fange opp og deponere de mer enn 30 milliarder tonn som slippes ut årlig, man skal også absorbere langt større volum “gammel” CO2. Hvem som skal betale for dette og hvor karbonet skal deponeres er politiske problemer som kommer i tillegg til de nærmest uoverstigelige tekniske. Vårt beste håp om en teknisk løsning ligger antagelig i David Keiths forslag om “Patient Geoengineering”. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Oculus Rift: Ikke klar til å ete TV levende (kilde: Wikipedia)

Avansert virtuell virkelighet. Virtuell virkelighet (Virtual Reality) ble opprinnelig lansert på 1990-tallet, før det forsvant og dukket opp igjen relativt nylig. Teknologien som utvikles av selskaper som Samsung og Oculus/Facebook er utvilsomt av en helt annen kvalitet enn førstegenerasjons-utstyret. Spørsmålet her er ikke om VR finner interessante applikasjoner innen f.eks. spill og forskning, men om det blir et produkt for folk flest. Om det blir slik Arthur C. Clarke sa det for mange tiår siden, at “Virtual Reality won’t merely replace TV, it will eat it alive.” Og der er jeg langt mer skeptisk. VR er ikke bare et mer komplekst produkt å bruke, det krever også en annen og langt dyrere produksjonsteknikk, er inkompatibelt med den enorme backlogen av visuelle medier produsert frem til nå, og er grunnleggende usosialt der TV er det motsatte.

 

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”

“Folkemengdens bevegelse 1735-2014”: Noen refleksjoner

Via Paul Chaffeys blogg fikk jeg vite om en ny og tydeligvis svært lesverdig bok for enhver befolkningsnerd (som jeg etterhvert er kommet til at jeg er). I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå (SSB) har den anerkjente fagbokforfatteren Espen Søbye skrevet boken Folkemengdens bevegelse 1735-2014: En tabellstudie. Ifølge forlagsreklamen tar boken for seg

…de årlige variasjonene i antall fødte og døde, inn- og utvandrere. Boken redegjør for hvordan tallene er samlet inn, og hvordan de er blitt fortolket og forsøkt forklart. Dermed blir dette også en annerledes norgeshistorie. Befolkningsutviklingen i Norge sammenliknes med de andre nordiske landene og med utviklingen i hele verden. I et eget kapittel redegjøres det for hvordan minoriteter ble behandlet i folketellingene opp til 1960. 

Utgangspunktet for boken er tabellen forfatter Søbye sammenligner med stabbur og vikingskip i kulturhistorisk betydning, nemlig SSBs jevnlig publiserte Folkemengdens bevegelse 1735 – 2014, 3.13 Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekstJeg skal som sagt lese boken, men bare ved å se på tabellen i seg selv er det mulig å gjøre seg noen interessante demografiske refleksjoner.

Screenshot 2014-12-03 at 10.20.24

Jeg fant riktignok ikke noen grafisk representasjon av hele tabellen, men SSB-diagrammet over dekker nesten hele det aktuelle området. Her avdekkes også det mest slående med “Folkemengdens bevegelse”: bevegelsen går nesten uavbrutt oppover, tildels i et økende tempo. Nordmenn har – i likhet med de fleste andre land i denne perioden – aldri opplevd noe annet enn at samfunnet har måttet tilpasse seg behovene til den stadig voksende befolkning.

Det konkretiserer seg i behovet for stadig flere skoler, mer infrastruktur, mat og flere produkter for eksempel. Befolkningsvekst er en helt integrert del av vår samfunnsstruktur, vår økonomi (den er i seg selv en viktig økonomisk driver) og sannsynligvis også vår psykologi. Vi liker vekst. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi neppe med slik iver søkt til områder der befolkningen vokser raskest (storbyregionene og regionssentra i distriktene).

Jeg merker det på meg selv. Jeg bor i et borettslag som de senere årene har gjennomgått sin egen demografiske transisjon i miniatyr – eldre, enslige beboere har begynt å flytte ut eller falle fra, og erstattes i stor grad av yngre par eller familier. Leiligheter som tidligere hadde en beboer får nå tre eller fire. Det er en utvikling jeg instinktivt liker. Vekst symboliserer fremtidshåp og muligheter.

Det andre som virkelig slår meg med SSBs eminente tabell er vekstraten, som i sannhet er formidabel. For å sette det i perspektiv: 1. januar 1735 hadde Norge 616 109 innbyggere. Ifølge SSBs befolkningsframskrivning (scenariet “Middels nasjonal vekst”) vil Norge kunne ha 6 150 736 innbyggere i 2035. Det er temmelig nøyaktig en tidobling på bare 300 år.

Ja, jeg sier “bare”. I et privat menneskeperspektiv er dette lenge – i 1735 forsøkte (og lyktes, åpenbart) dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre med å skrape et utkomme ut av den skrinne norske jorda. Men i et historisk perspektiv er det kort, og i et biologisk perspektiv kun et øyeblunk. Dersom folketallet fortsetter å øke i samme takt – og de senere års innvandringsdrevne vekst peker jo i den retning – vil vi passere 62 millioner nordmenn i 2335 og over 600 millioner i 2635.

Det kommer åpenbart ikke til å skje. I løpet av dette århundret vil antagelig Norges befolkning rammes av den samme trenden som nå har slått inn i bl.a. Japan og Russland, der befolkningen har begynt å falle. Ifølge SSB kan folketallet toppe seg et sted mellom 7 og 8 millioner rundt neste århundreskifte, for deretter å stabilisere seg eller – kanskje mer sannsynlig, basert på det vi ser i andre vestlige land – gradvis begynne å falle.

Vi vet foreløpig lite om hvordan en slik langvarig befolkningsnedtur vil bli, men det vil åpenbart påvirke samfunnsstruktur, økonomi og psykologi (bare spør innbyggere i kommuner preget av fraflytting om hvordan de opplever sin hverdag). Mer enn noe annet kronikerer derfor Folkemengdens bevegelse det som antagelig vil bli stående som en spesiell periode i Norges og menneskehetens historie.

En enestående opptur i ordets alle betydninger, og kanskje en som vil få fremtidens nordmenn til å titte på tabellverket og tenke: “Wow – det må ha vært interessante tider å leve i!”