Arkiv for Fremtiden

Hegnar har rett: En grønn økonomi er langt unna, og det er et problem på flere måter

Det er vel ikke så ofte jeg føler kan si dette, men idag er jeg helt enig med Trygve Hegnar. I gårsdagens Hegnar.no uttaler han seg om det grønne skiftet og veien mot en grønn økonomi, og påpeker at sistnevnte er langt unna. Som han sier:

Det blir ikke en grønn økonomi på 50 til 100 år. Det blir ikke et skifte i 2020, og det blir ikke et skifte de neste tyve årene etter 2020 heller.

Hegnars utgangspunkt er olje- og gassindustrien, som tross tunge tider satser i stor skala på prosjekter både i inn- og utland. Utvinning av olje i Arktis er høyaktuelt, og den lave oljeprisen vi har skyldes ikke konkurranse fra grønne alternativer men snarere økningen i produksjonskapasiteten i bl.a. USA. At G7-landene nylig ble enige om å fase ut fossile brennstoffer innen 2100 peker i samme retning, noe norsk oljebransje selvsagt vet:

Oljefeltet Johan Sverdrup som ligger på Utsirahøyden 140 km vest for Stavanger, illustrerer dette. Norske og utenlandske investorer har lett etter olje, funnet olje og skal fra 2019 produsere olje på Johan Sverdrup. Oljemengden er anslått til mellom 1,7 og 3 milliarder fat utvinnbare oljeekvivalenter. Det er mye olje og mye penger. Hittil skal investorene, inkludert Statoil, ha investert 117 milliarder kroner i dette oljefeltet, og levetiden er anslått til 50 år!

Jeg er ikke like enig i harseleringen med elbiler og “Energiewende” i Tyskland. Tesla- og solcellesuksessen viser om ikke annet at vi kan skape grønntek som har målbar effekt på energiproduksjon eller som ser mer attraktiv ut enn de fossile alternativene. Men samtidig er dette “lavthengende frukt”; teknologi som har vært kjent siden midten av 1800-tallet og som nå gir begrensede fremskritt på visse områder.

Tenker vi globalt – og det må vi selvsagt her – ser vi megatrender som gjennomgående peker i stikk motsatt retning av et grønt skifte. For eksempel vil overgangen til en grønn økonomi måtte innebære at etterspørselen etter viktige råmaterialer (ikke bare olje og gass men mineraler og metaller, dyrkbar mark, ferskvann osv) flater ut. Men som Bloomberg skrev ifjor:

Global use of minerals, ores, fossil fuels and biomass will reach 140 billion metric tons a year by 2050, three times what it was in 2000, according to the United Nations’ Environment Program’s International Resouce Panel. Available water supplies will likely only satisfy 60 percent of global demand in 20 years, the panel said in a report today. Many industries may be affected by shortages of some “key” metals in 50 years, it said.

Vi er blitt flinkere til å gjenvinne metall og få mer mat ut av hvert mål med dyrkbar mark, men vi er likevel langt fra et grønt regime her. Det kommer først når vi får bærekraftig utnyttelse av alle ressurser, det vil si at vi ikke henter ut mer grunnvann eller fisk enn hva økosystemet er i stand til å erstatte. På en begrenset klode er det ikke mulig å opprettholde sivilisasjon på lang sikt om ikke prinsippet “hugg et tre og plant et nytt” etterleves nøye.

På klimaområdet er vi enda lenger unna et skifte. Idag diskuterer man først og fremst hvordan veksten i menneskelige utslipp skal begrenses og etterhvert reduseres, men for kloden vår er det absoluttverdien – den totale mengden CO2 i atmosfæren – som er viktig. Og det tallet viser foreløpig ingen tegn til å flate ut, enn si reduseres slik det jo egentlig burde.

mlo_color_plot (1)

Ikke noe grønt skifte i sikte her (Kilde: NASA, Mauna Loa)

Politikerne snakker mye om togradersmålet. Klimaforskere som Bjørn Samset ved Cicero prøver nå å få dem til å ta inn over seg at det målet ikke er realistisk, og at virkeligheten har løpt fra politikken nok en gang. Det beste vi nå kan håpe på innen 2100 er at CO2-nivået har flatet ut på en verdi som gir oss en temperaturstigning så lavt over to grader som overhodet mulig. Men vi bør mentalt forberede oss på at den grønne økonomien vil måtte blomstre i en verden som er både tre og fem grader varmere enn vår.

Artsutdøing har havnet i skyggen av klimasaken, noe som virkelig er tragisk. Jeg mistenker at vi om hundre år kan komme til å se på den begynnende masseutdøingen (potensielt den største siden dinosaurene døde ut) som den verste konsekvensen av manglende grønn økonomi. Hvorom alt er: Enn så lenge viser utdøingen ingen tegn til å flate ut til et tilnærmet naturlig nivå, og heller ikke her er det håp om endring på svært lang tid.

ExtinctionAndPopulation_102609Det eneste grønne her er grafene. 

Grafen over kobler masseutdøing av arter til den pågående befolkningseksplosjonen, og det er høyst rimelig. Den viktigste årsaken til utdøing er tap av leveområder eller habitat, som skjer som følge av menneskelig aktivitet. Flere forbrukere fører nødvendigvis til større ressursforbruk og klimagassutslipp, en trend som skyter fart når velstanden øker slik den gjør nå. At millioner er løftet ut av fattigdom er et enormt fremskritt for menneskeheten, men så lenge “oppskriften” på økonomisk vekst ikke er bærekraftig skyves det grønne skiftet inn i fremtiden.


growht-rates-population

På dette området er det også gode nyheter. Som grafen over viser har den globale befolkningens vekstrate falt dramatisk siden 1970-tallet, og det fører til at Jordas befolkning etterhvert vil stabilisere seg rundt 11-12 milliarder og kanskje til og med begynne å falle, slik den allerede gjør i enkelte rike land. Men lite tyder på at det vil skje før 2100, og dermed er vi igjen tilbake til Hegnars tidsperspektiv.

Nå kan man spørre seg hvorfor dette er viktig. Svaret har jeg fått i samtaler med bl.a norske miljøpolitikere: Det er vanskelig nok å skape engasjement rundt miljø fra stortingsvalg til stortingsvalg, om ikke man skal snakke om generasjonsperspektiver. Ikke til å undres over at vi så ofte ender opp med å snakke om Tesla og elsykler og prisen på solenergi versus olje: Om ikke annet er det håndfaste eksempler på et begynnende grønt skifte.

Selv om det er vanskelig å drøfte Norge i 2100, mener fremtidstenkeren i meg at det ikke er umulig. Tross alt diskuterer vi som samfunn storstilte infrastrukturprosjekter som kan ligge en generasjon frem i tid, som ferjefri E39 eller jernbane på Østlandet. Demografidebatten om byvekst, innvandring og eldrebølge har tilsvarende tidsperspektiver, og i Regjeringens perspektivmelding ser man faktisk to generasjoner fremover. Vi kan når vi vil.

Problemet med å diskutere det grønne skiftet er at vi så ofte skaper oss fremtidsbilder som preges av vår frykt eller våre forhåpninger, snarere enn hva som faktisk har mulighet til å skje. Den totale klimakatastrofen er i dette perspektivet like (lite) sannsynlig som at vi oppfinner oss ut av alle våre største utfordringer. Sannsynligvis havner vi et sted imellom, som vi så ofte har gjort i historien.

En slik “midt på treet”-fremtid, der hverdagen skapes av et samspill mellom politikk, økonomi, demografi og økologi i tillegg til teknologien vi er så glade i å fokusere på, er ikke spesielt sexy. Det er i ytterkantene science fiction-forfattere og filmskapere finner stoffet sitt. Men det som gjør at de klarer å fenge publikum er også årsaken til at de så ofte tar dundrende feil.

Soylent_Green_quad_movie_poster_l

New York i 2022? Neppe. :)

Så nei, jeg syns ikke våre politikere er spesielt flinke til å formidle dette. Når Miljøpartiet de grønne i denne valgkampen blir konfrontert med at politikken deres gir lavere vekst og kanskje til og med gjør oss fattigere, så syns jeg ikke partiets talspersoner er flinke nok til å fortelle hvordan det samfunnet skal se ut. Det skader ikke bare partiet i valget, men det gjør det også vanskeligere å ta opp et sannsynlig scenario som var en realitet i det meste av menneskehetens historie: tilnærmet nullvekst i befolkning og økonomi.

Det er her jeg tenker at det kanskje ikke kommer så mye an på budskapet som på fortellerne. Vi mangler definitivt taleføre fremtidsforskere her i landet, og etter Jon Bings bortgang har vi også mistet vår eneste mainstream science fiction-forfatter. Det er et tap på flere måter. For som Michel Houellebecq har vist med sin roman “Underkastelse”, er det fullt mulig for forfattere å sette fremtiden på dagsorden i nettalderen. Det er fremdeles liv i den gode, gamle romanen, også når det gjelder å skape troverdige og tankevekkende fortellinger om fremtiden.

 

Share/Bookmark

Bør vi flykte til en annen stjerne?

Det er et gammelt spørsmål i science fiction-litteraturen, og et som også stilles av fagfolk i ulike sammenhenger. Nylig ble det stilt av VG TV til Knut Jørgen Røed Ødegaard, som har et klart svar:

Her må det ryddes litt opp. Reportasjen gir inntrykk av at vi er nødt til å forlate Jorden innen 7,8 milliarder år, som er det tidspunktet da man antar at Solen eventuelt eser så mye ut at den også sluker Jorda. Men faktum er at tidsfristen er en god del kortere enn som så. Utstrålingen fra Sola har økt langsomt men sikkert i milliarder av år, og mye tyder på at det “allerede” om én milliard år vil føre til at Jorda blir ubeboelig.

Lenge før den tid kan den økte overflatetemperaturen på Jorda ha gjort store deler av landjorda uutholdelig for jevnvarme dyr som oss (vi dør som kjent om kroppstemperaturen overstiger 42 grader). På det tidspunktet vil vi sannsynligvis også ha vært rammet en eller flere masseutdøinger. Den siste halve milliarden år er livet på Jorda blitt rammet av minst fem masseutdøinger av samme voldsomhetsgrad som den som tok livet av dinosaurene for 66 millioner år siden.

Slike hendelser har mange årsaker utover de kosmologiske som nevnes av Røed Ødegaard, som massive vulkanutbrudd og virkninger av kontinentaldrift. Det siste gjør det faktisk mulig å “spå” minst én stor masseutdøing i fremtiden. Dagens kontinentbevegelse tyder på at vi om 250 millioner år vil få et nytt superkontinent, av og til kalt “Pangea Ultima“. Når dagens mange kontinenter blir til ett stort, reduseres kystlinje og kontinentalsokkel sterkt i omfang.

Pangea-ultima

Jorda om 250 millioner år? Kilde: Wikipedia

Det kan utløse et dramatisk fall i artsmangfoldet i havet. Samtidig vil superkontinentet ha et langt mindre variert klima enn de mange øy-kontinentene, noe som vil ramme mangfoldet av liv på land. Det har vært spekulert i om denne hendelsen, som altså kan finne sted når Jorda er en god del varmere enn idag, vil være det som skal til for å dytte gruppen pattedyr over det evolusjonære stupet.

Hvis vi ikke vi blir truffet av en stor asteroide før den tid eller faller som offer for den sjette, menneskeskapte masseutdøingen vi antagelig er på vei inn i nå, da. Poenget mitt er at jeg er enig med Røed Ødegaard i at Jorda på lang sikt ikke er noe blivende sted for arten Homo sapiens, jeg tror bare at en eventuell “flukt” fra kloden bør skje lenge før Sola begynner å sluke planeter.

Hvor vi skal dra?
Mars er en grei mellomstasjon, men ønsker vi å finne en levelig jordlignende planet finnes det ingen andre kandidater i Solsystemet. Da må vi til andre stjerner. I VG-intervjuet nevnes det tre stjerner, og jeg stusser litt over utvalget da ingen av dem egner seg godt som vertskap for fremtidige jordiske kolonister.

Den første stjernen som nevnes er Mizar, en av stjernene i stjernebildet Store Bjørn – bedre kjent som Karlsvogna. Mizar er en komponent i et kvadruppelstjernesystem (altså fire stjerner som kretser rundt hverandre) og hører selv til spektralklasse A2V. Ingen av delene borger for beboelige kloder ved stjernen. Når to eller flere stjerner går rundt hverandre, er sjansene store for at planeter i bane rundt en av stjernene blir påvirket av tyngekraften fra de andre. Det kan føre til at planetene faller inn i en av stjernene eller slynges helt ut av stjernesystemet.

Mizars spektraklassifisering forteller oss at vi har å gjøre med en stjerne som er en god del tyngre og mer lyssterk enn Sola. Paradoksalt nok er det slik at jo tyngre (eller rettere sagt mer massiv) en stjerne er, desto kortere vil den leve. Det er fordi større masse fører til høyere trykk og temperatur i stjernens indre, noe som igjen gjør den varmere og mer lyssterk på overflaten og dermed forbruker mer brennstoff. Å flykte fra Sola til en stjerne som kommer til å leve mye kortere gir selvsagt ingen mening.

Derfor er også valget av Vega som den andre potensielle kandidaten også underlig. Her snakker vi fremdeles om en stjerne at type A (A0V, for å være mer presis), mer enn dobbelt så massiv som Sola og med en forventet levetid på under tidelen av Solas. Vega er ellers kjent for å være omgitt av en skive av støv og partikler, og det er ikke utelukket at det kan finnes unge planeter i bane rundt stjernen. Men særlig velegnet som reserve-Sol er den ikke.

Den tredje stjernen som nevnes er Proxima Centauri. Denne stjernen er vår nærmeste stjerne-nabo i rommet, med en avstand på “bare” 4,24 lysår. Dette gjør den til et interessant potensielt mål for en interstellar romsonde, men hvorfor mennesker skulle ønske å reise dit, slik Ødegaard antyder, skjønner jeg virkelig ikke. Rent fysisk ligger Proxima i den motsatte enden av skalaen i forhold til Mizar og Vega. Den har mye mindre masse enn Sola, noe som betyr at den lyser mye svakere og lever lengre.

NASA-RedDwarfPlanet-ArtistConception-20130728

Konsepttegning av planet i bane rundt rød dvergstjerne. Kilde: Wikipedia

Ubegripelig mye lengre, faktisk. Levetid for en stjerne av Proximas type (spektralklasse M5) måles i billioner av år, med andre år hundrevis av ganger lengre enn Sola. Det høres bra ut, men også her er det problemer. For det første vil planeter rundt en lyssvak stjerne måtte kretse mye nærmere stjernen for å være levelige. Det øker sannsynligheten for at de har bunden rotasjon, dvs at tyngekraften mellom Proxima og planetene har “låst” planetene slik at de alltid viser samme side mot stjernen, slik Månen alltid viser samme fjes mot oss.

Det i sin tur betyr ekstreme temperaturforskjeller mellom natt og dag, noe som er lite kompatibelt med menneskelig liv. Verre er det at stjerner som Proxima ofte har kraftige utbrudd av dødelig stråling på overflaten, ikke ulike solstormene som Røed Ødegaard nevner som en trussel mot livet på Jorda i VG-innslaget. Slike utbrudd kalles for stjerneflares, og Proxima Centauri er faktisk klassifisert som en “flare-stjerne”. Game over, med andre ord.

Grunnen til at jeg maser om dette er for å understreke at vi ikke bare trenger å finne riktig type planeter om vi skal bosette oss andre steder i galaksen. Det handler også om å finne de riktige stjernene. Stjerner av samme spektralklasse som Sola (klasse G) viser seg å ha en rekke trekk som gjør dem velegnede som vertskap for beboelige planeter: relativt lang levetid, som regel ganske lite variasjon i lysstyrke og ofte høyt metallinnhold, for eksempel.

Det rimelige hadde derfor vært å nevne nærliggende sol-like stjerner som potensielle mål for stjerneskipet i denne reportasjen. Det åpenbare eksempelet ville ha vært Alfa Centauri A, som bare ligger litt lengre unna enn Proxima Centauri. Problemet med denne er at den er en del av et dobbeltstjernesystem, med de følger det kan ha for stabiliteten av eventuelle planeter i bane rundt stjernen. Beregninger tyder på at planeter innenfor “livssonen” til Alfa Centauri A eller kompanjongen Alfa Centauri B ikke her helt utelukket, men det mest realistiske er å sikte mot single, sollignende stjerner.

Wikipedia har laget en god oversikt over slike “solare analoger”, som viser at den nærmeste stjernen som kan sies å være ganske lik Sola, er Epsilon Eridani som ligger 10,5 lysår unna. Rundt denne stjernen er det observert en støvring som kan tyde på at planeter er i ferd med å dannes rundt den. Det stemmer godt med andre observasjoner som tyder på at stjernen er ung, som varierende lysstyrke og kraftig magnetisk aktivitet og stjerneutbrudd. Ikke et egnet mål, med andre ord.

Den nærmeste kjente “soltvillingen”, definert som en stjerne med en overflatetemperatur som ikke avviker mer enn 50 grader fra Solas (mellom 5720 og 5830 grader på Kelvin-skalaen), et metallinnhold innen 12% av Solas (metall trengs for å danne jordlignende planeter), ingen annen stjerne i bane rundt seg og en alder som ikke avviker mer enn en milliard år fra Solas (altså mellom 3,5 og 5,5 milliarder år gammel), har katalognavnet 18 Scorpii og ligger 45 lysår fra oss. 18 Scorpii står også i den såkalte HabCat-katalogen over stjerner som fortjener nærmere studier i letingen etter liv i universet.

Hvordan drar vi dit?
“Man planlegger da å sende sirka 200 mennesker, både barn, ungdommer og voksne, om mellom 100 og 200 år” sies det i reportasjen. Jeg er usikker på hva det henvises til her. Det jeg kan si er at det ikke finnes noe konkret prosjekt igangsatt av noen seriøs statlig eller privat aktør, som har denne målsetningen. Men som skrevet her er det ikke utenkelig at vi en dag kan bygge romskip som kan fly til stjernene. De fysiske prinsippene er kjente og teknologien virker oppnåelig med en rimelig grad av ekstrapolering fra dagens.

Men det er altså en himla stor forskjell på å sende et stjerneskip til Alfa Centauri og til 18 Scorpii. Mens førstnevnte kan nås innen et menneskes levetid med en realistisk skipshastighet på 10-15% av lyshastigheten, vil vår nærmeste sol-tvilling ligge fire hundre år unna med samme reisefart. Det fordrer at man bygger et såkalt generasjonsskip, et flygende minisamfunn der generasjoner kan vokse opp, leve og dø underveis.

Tolv-tretten generasjoner kreves for å nå 18 Scorpii med et slikt skip. Den neste soltvillingen på listen ligger dobbelt så langt unna, og deretter tar det helt av. For meg fremstår dette som en håpløst ineffektiv og kostbar måte å spre Homo sapiens ut i universet på. Om romskip der folk lever innesperret i 10-20 generasjoner i det hele tatt overlever fram til målet, kan de neppe regne med å komme til dekket bord. Kanskje kreves det århundrer med terraforming eller tilpasning til fremmed liv før bosetning er mulig.

Hovedproblemet med Røed Ødegaards resonnement her er det store spriket i tid. For å unngå noe som ifølge ham kan skje om 7,8 milliarder år, må det handles innen 100-200 år. Det mest realistiske backup-scenariet innenfor et slikt tidsrom er det Elon Musk har foreslått, som er å skape en avlegger av menneskeheten på Mars. Det vil faktisk beskytte vår kulturarv mot de aller fleste trusler, både naturlige og menneskeskapte, i potensielt hundrevis av millioner av år.

Gir vi oss selv tusen år istedenfor hundre til å utvikle teknologi, er det også mulig å tenke seg bedre reisemåter til stjernene enn et generasjonsskip. Kanskje vi i 3014 kan bygge så raske romskip at astronautene nyter godt av relativistiske tidsforskyvningseffekter: Ved 99% av lyshastigheten vil en ferd til 18 Scorpii ta rundt 6 år for astronautene ombord i skipet (mens skipet fremdeles vil bruke litt over 45 år sett fra Jorda). Eller har man har “tunneller” gjennom tidrommet slik at interstellare ferder bare tar et øyeblikk, som i “Star Wars”-filmene.

Tusen år gir også rom for helt andre løsninger, som den mye omtalte teknologiske singulariteten. Det er ideen om et samfunn hvor datamaskiner har oppnådd virkelig kunstig intelligens og hele menneskehjerner kan lastes opp til maskiner. Vi snakker om en verden der evig liv er en praktisk realitet og romferder handler om å overføre bytes ved lysets hastighet. Eller kanskje blir det ikke mennesker (digitale eller analoge) som koloniserer galaksen, men maskinene våre.

Vi er med rette stolte av å ha sendt mennesker til Månen, men resten av Solsystemet er blitt utforsket på våre vegne av roboter. Senest i sommer da en robot ga oss de første nærbildene av en klode som neppe blir beskuet på nært hold av et menneske det neste hundråret. Det er roboter som har landet på Venus og Titan, fløyet inn i Jupiters atmosfære og som nå beveger seg rundt på Mars slik vi en dag drømmer om at mennesker skal gjøre.

Om tusen år kan dagens robot-teknologi ha smeltet sammen med kunstig intelligens, nanoteknologi og genteknologi og gitt oss romfarende von Neumann-maskiner. Her snakker vi om roboter som lager kopier av seg selv av tilgjengelig råmateriale slik levende organismer idag, og som i tillegg kan gjøre mye mer: Fly til soltvillinger med planeter, terraforme passende planeter, “så” dem med jordiske livsformer før de bygger kopier av seg selv som sendes til nærliggende soltvillinger.

Advanced_Automation_for_Space_Missions_figure_5-19

NASA-konsept fra 1979: Selvbyggende robot-fabrikk på Månen. Kilde: NASA

Slike selvreplikerende robot-romskip er spesielt interessante fordi de formerer og utbrer seg eksponensielt på egen hånd, akkurat som levende organismer. Én robot blir til to som blir til fire som blir til osv… Romskipene er ikke begrenset av menneskets livslengde og har derfor ikke hastverk. Selv med en reisetid på årtusener fra stjerne til stjerne kan de potensielt fylle alle beboelige planeter i galaksen med liv på forbløffende kort tid – i størrelsesorden noen titalls millioner år.

Jeg sier ikke at det er slik det med sikkerhet vil skje. Jeg sier bare at som så ofte når vi snakker om fremtiden er det største problemet med resonnementet til Røed Ødegaard det som i sin tid ble påpekt av forfatteren Arthur C. Clarke: Mangel på fantasi.

 

 

 

 

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

Heikki Holmås’ sykkelforslag fortjener en grundig debatt

For noen dager side lanserte stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås, et forslag om å belønne folk som går og sykler til jobben med et eget skattefradrag. Hensikten er å incentivere flere til å gjøre et miljøvennlig og helsefremmende transportvalg så ofte som mulig. Det som drepte forslaget før det forlot startstreken var Holmås’ idé om å bruke GPS til å verifisere at folk faktisk gjorde det de fikk fradrag for.

GPS bestemmer posisjon, posisjonsbestemmelse er overvåkning, og Datatilsynet var selvsagt raskt ute med å avvise det hele med at “å innlevere personlige data på hvor man er til skattemyndighetene for å få litt lavere skatt, fremstår som veldig invaderende på den enkelte og som et for kraftig tiltak”. Men i dette tilfellet hadde tilsynets representant stått seg på å høre på hele argumentet til Holmås. Han tar nemlig klart forbehold om at det er mulig gjøre det på en måte som ivaretar personvernet:

Lar det seg ikke gjøre uten å komme i konflikt med personvernet, kommer det ikke til å bli noe av. Men jeg tror det skal være mulig, da det finnes ulike andre skatteordninger der skatteetaten aksepterer ulik grad av kontroll, sier Holmås, og nevner avslutningsvis utleie av fritidsboliger som et slikt eksempel.

Rent teknisk burde det absolutt være mulig å gjennomføre. Skattemyndighetene trenger ikke å vite nøyaktig hvor du har syklet hen for å gi deg et fradrag, like lite som de trenger GPS-data for å gi deg reisefradrag som pendler. Det de eventuelt trenger er en bekreftelse på at du har beveget seg mellom to posisjoner myndighetene allerede kjenner – hjem og arbeidsplass – på en måte som samsvarer med gåing eller sykling, i et gitt antall dager.

unnamed

En modell her kan være Ruters reiseapp, som daglig frakter titusener av passasjerer rundt i Oslo og Akershus, uten å lagre koblinger mellom person og nøyaktig reiserute. Data fra Ruter-appen kan brukes som grunnlag for fradag for reiseutgifter i selvangivelsen (jeg har gjort det i flere år nå), til tross at skattemyndighetenes mulighet til å bekrefte at reisen faktisk gikk til og fra jobb er lik null.

Screenshot 2015-04-25 at 11.52.19 - Edited

Rådata fra min Fitbit forleden, da jeg gikk til jobb i Oslo sentrum to ganger

Så Holmås har også rett når han påpeker at man ikke behøver å stille superstrenge krav til kontroll, all den tid man heller ikke gjør det med så mange andre (transport)fradrag. I praksis kan et halvstrengt kontrollregime forvaltes av en mobilapp som henter data fra telefonens GPS, eller fra eksisterende treningsappers APIer. Strava, Endomondo og Fitbit har alt gjort forarbeidet og brukes av tusenvis av nordmenn (og bakom synger Apple Watch)…

Når dette er sagt, er heller ikke jeg overbegeistret for forslaget. Som aktiv syklist mener jeg det er viktigere å forbedre forholdene for syklister før vi lokker enda flere ut på dårlig vedlikeholdte sykkelstier og offentlige veier. Men det som interesserer meg ved forslaget, og som gjør at jeg mener det fortjener noe annet enn blank avvisning, er at det er et sjeldent eksempel på anbefalt bruk av digital “nudging” i Norge.

Begrepet, som jeg hørte Yevgeni Morozov bruke for noen måneder siden, beskriver situasjoner hvor persondata incentiverer ønsket atferd. “Nudge” betyr nærmest “dult”, og ideen er altså at man overvåkes av et system som med jevne mellomrom dulter til en for å utløse handling. Dette i kontrast til automatisk trafikkovervåkning, som bruker ekvivalenten til en storslegge (trusler om saftige bøter m.m.) for å få bilister til å overholde trafikkreglene.

Nudging baserer seg på velkjente psykologiske mekanismer, og er i utstrakt bruk av treningsapper og aktivitetsmålere. Det er uten tvil Fitbit-systemets vennlige påminnelser om at det bare gjenstår X antall skritt før jeg når dagens mål som har sørget for at jeg nå har gått mer enn 10 000 skritt daglig i over tre måneder. Nudging fungerer naturligvis ikke for alle, men tydeligvis for mange nok av oss til at det begynner å ligne på en forretningsmodell.

I land hvor lovverket tillater det er forsikringsbransjen sterkt interessert, og i USA tilbyr nå selskapet John Hancock rabatt på livsforsikring til kunder som er villige til å dele sine helsedata. I Canada utvikler forsikringsselskapet Ajusto en app som tilby bilister lavere premie i bytte mot data om kjøremønsteret. I årene som kommer kan “Internet of Things” (IoT)-revolusjonen gjøre nudging til en milliardindustri, og transformere langt mer enn forsikringsbransjen.

Det vil også endre vårt syn på personvern, som allerede er sterkt påvirket av kommersielle overvåkere som Facebook og Google. Den er ikke nødvendigvis så lang, veien fra å la Google se hva du tenker i bytte mot nyttige tjenester, til å forvandle personvernet ditt til en serie med økonomiske transaksjoner. Kommer du til å takke nei når IoT-kaffemaskinen din om noen år tilbyr 20% rabatt på kaffe, mot at data om dine vaner sendes til moderselskapet?

Heikki Holmås’ forslag kunne altså gitt oss en anledning til å drøfte viktige fremtidstrender på en åpen og saklig måte. Det handler om hvordan “nudging” – og dens mer tiltrekkende slektning “gamification” – vil påvirke nordmenns hverdag og personvernsyn. Det handler om hvordan vi som samfunn skal bruke den kommende flommen av bl.a. miljø- og trafikkdata på en smart måte, og hvordan det offentlige kan stimulere til innovasjon på dette området.

Det handler dermed også om hva vi skal “gjøre etter oljen”. I 2009 sa EU-kommissær Megleva Kuneva at “persondata er den nye oljen”, noe omsetningen til persondataorienterte selskaper bekrefter til fulle. Problemet for Europa er at alle disse selskapene er (og vil sannsynligvis forbli) amerikanske. Vi europeere kommer til å bruke amerikanske tjenester, og blir dermed utsatt mye av den samme overvåkningen som amerikanere, men altså uten de samfunnsøkonomiske gevinstene av å ha en stor, lokal persondataindustri.

Neida, jeg forventer ikke mye av en norsk debatt der den erklærte personvernforkjemperen og Unge Høyre-lederen Kristian Riise kan skrive en kronikk om temaet i 2015 uten å nevne Snowden, NSA, Google, Facebook, smartfonapper, droner, bodycams, predictive policing, internet of things, Big Data eller noen andre temaer fra den pågående globale debatten. Eller der Stasi-kortet fremdeles dras med forbløffende høy frekvens.

Så takk til Heikki Holmås for at han prøvde å utvide perspektivene i den ytterst provinsielle norske overvåknings- og personverndebatten en anelse. Og Heikki, jeg håper du ikke gir deg med dette. Hvis du skulle ha lyst på en kopp kaffe og prat om personvernutfordringene som ligger foran oss og hvordan ditt forslag passer inn i det, så er det bare å ta kontakt. :)

 

 

 

11 teknologier som neppe blir allemannseie

“Nei, vi vanlige mennesker kan neppe regne med å kunne reise til månen før i år 2000” sa Erik Tandberg til NRK i 1967. Vi er nå 15 år etter det forgjettede tusenårsskiftet, og ikke bare er det ingen vanlige mennesker som reiser til Månen. Det er ingen mennesker på vei til eller på Månen i skrivende stund, punktum finale. Kanskje, kanskje vil vi i løpet av de neste par tiårene se utfall mot Månen fra kineserne eller kommersielle aktører, men for alle praktiske formål er måneferder et avsluttet kapittel.

Med tanke på hvor mye innsiktsfullt Tandberg har sagt i norske medier i snart en mannsalder, er dette ikke blant hans mest treffsikre uttalelser. På den annen side: Godeste Tandberg er i godt selskap. Meget godt selskap. Omtrent alle som regelmessig uttaler seg om fremtiden har kommet med tilsvarende utsagn, jeg har selv gjort det oftere enn jeg klarer å holde telling på. Fordi denne typen feilspådommer dukker opp så ofte og former mediebildet av fremtiden i så stor grad, er det interessant å se litt nærmere på dem.

Hvorfor går det galt, og hva kan vi lære av det? Vel, for det første: Spådommer om at vanlige folk i fremtiden ville reise til Månen ble ikke sett på som eksentriske soloutspill den gangen. Tandberg representerte et ganske bredt konsensus om at Apollo var starten på en mer storstilt kolonisering av Månen og rommet forøvrig. Det kommer f.eks. tydelig til uttrykk i filmen “2001 – en romodyssé”, som ble til på denne tiden.

I filmens år 2001, som regissør Stanley Kubrick skapte sammen med den svært realitetsorienterte science fiction-forfatteren og ingeniøren Arthur C. Clarke, myldrer det av mennesker i store baser på Månen. Romfergen, som erstattet Apollo-fartøyene noen år senere, ble solgt inn til det amerikanske folk som en “rom-buss” som i relativt nær fremtid ville kunne ta vanlige folk med opp i rommet.

vlcsnap-2012-10-01-15h05m25s182

Den gigantiske månebasen fra “2001 – en romodyssé”

Dette er heller ikke et eksempel på “hyping”, der teknologi hauses opp av produsenter og andre som har økonomisk interesse av det. Tandberg hadde intet å tjene på å uttale at måneferder ble tilgjengelige for massene i fremtiden. Og dette handler definitivt ikke om høyttenkning med manglende grunnlag i vitenskapen. Å påstå at vi i 2000 ville reise i tidsmaskiner ville ha vært spekulativ science fiction. Å si at mange kan dra til Månen var ekstrapolering fra kjent teknologi.

Det anføres ofte sosiale eller politiske argumenter for å forklare hvorfor denne teknologiske utviklingen stoppet opp. At vi ikke lenger har viljen til den slags stordåder, at vi trenger en konkurrent lik Sovjetunionen for å lykkes og at blikket vårt nå er rettet mot de små skjermene vi har i hendene snarere enn himmelen over oss. Men dette resonnementet forutsetter at teknologien ikke har lykkes med å nå folk flest, og at vi derfor fremdeles er avhengig av en egen stemning eller en spesiell politisk situasjon som får staten til å påta seg kostnadene.

Saken er at teknologi som lykkes ikke er avhengige av slike faktorer. Ta moderne passasjerflytransport, for eksempel. Den oppsto omtrent samtidig med Apollo-prosjektet, og det fremste symbolet på billige flyreiser for folk flest – Boeing 737 – gjennomførte jomfruturen samme år som Tandberg kom med sin spådom. En 737 er vel så teknisk avansert som en moderne bærerakett. Men der 737 frakter hundretusener av passasjerer over hele kloden hver eneste dag, går det måneder mellom hver gang arbeidshesten i romprogrammet, russiske Sojuz (første bemannede ferd i… 1967) frakter et par-tre kosmonauter opp i rommet.

 

SAS_B737-600_LN-RPA_Schiphol_6122006

SAS B737-600 LN-RPA Schiphol 6122006 by Bastiaan

Forskjellen på de to er at jetpassasjerflyet er en skalerbar teknologi, en som har potensiale til å vokse og spre seg ut til alt folket. Fra å ha vært en tilbud for bemidlede i det rike Vesten, har jettransport gått til å bli tilgjengelig for alle medlemmer av den globale middelklassen. Ditto for godstransport: Selv om fly bare frakter 10% av verdens varer regnet i volum, frakter de 30% av verdien. Uten flytransport hadde vår globaliserte just-in-time-økonomi vært helt utenkelig, selvsagt.

 

ijerph-08-03777f3-1024

Skalerbarhet i praksis: Flybåren passasjer- og godstrafikk 1950-2010

Gjenbrukbarhet
Jetflyets skalerbarhet hviler på to teknologiske faktorer, som hver har gjort det mulig å bygge lønnsomme forretningsmodeller. Den første og viktigste er gjenbrukbarhet. Et passasjerfly flyr tusenvis av ganger før det trengs større overhalinger (i USA må en 737 spesialbehandles mot dekompresjonsproblemer etter 60 000 flighter). Man trenger bakkemannskap for å holde flyet i luften, men så lenge det ikke får tekniske problemer er det en begrenset gruppe ansatte som arbeider med hvert fly den korte stunden det står på bakken.

En typisk bærerakett, som koster omtrent det samme som en moderne 737 (50 – 100 millioner dollar), kan bare brukes én gang. Det kreves et omfattende støtteapparat bestående av hundrevis av ansatte som arbeider i uker på forhånd, for å forberede én eneste oppskytning. Resultatet avspeiler seg i billettprisen, som per idag er 50 millioner dollar per sete for astronauter til lav jordbane med Sojuz. Prisen for gods er også stiv, jfr denne listen over kilopriser med ulike bæreraketter: Falcon 9 $4109, DNEPR $3784, Ariane 5 $10 476, Delta IV $13 072.

I skrivende stund forsøker Tesla-gründer Elon Musk å gjøre noe med dette. Hans selskap SpaceX, som bygger Falcon 9-raketten fra listen over, utvikler en gjenbrukbar versjon av samme rakett. Det er første gang i historien at noen forsøker seg på noe slikt (USAs romferge var delvis gjenbrukbar, men baserte seg på en teknologi som nå er forlatt), og ideen er like enkel som den er elegant: istedenfor å la det første trinnet i bæreraketten falle ned til Jorden og brenne opp i atmosfæren etter bruk, lar man det være litt brennstoff igjen som gjør at raketten kan bremse opp, falle kontrollert ned til bakken igjen og lande vertikalt på en plattform.

spacex-reusable

Ferdsprofilen til SpaceX’ gjenbrukbare Falcon 9 (klikk for større)

SpaceX er nå godt i gang med å teste ut konseptet, men det er verdt å merke seg at ingen snakker gjenbrukbarhet i 737-forstand. Om SpaceX lykkes vil dette innebære at førstetrinnet etter grundige kontroller kan skytes opp igjen en håndfull ganger. Turnaround-tiden, tidsrommet fra landing til ny oppskytning, vil fremdeles regnes i uker istedenfor minutter som for passasjerfly. Musk mener han kan senke kostnaden per kilo til rommet med 90%, men det er usikkert om en slik rakett vil godkjennes for bemannede ferder. Og om så er blir virkningen at prisen til lav jordbane går fra 50 til 5 millioner dollar per passasjer.

Sikkerhet
Den andre avgjørende forutsetningen for skalerbarhet i passasjertransport er sikkerhet. Jetflytransport har vist seg å være en ekstremt trygg transportform, i skarp og tragisk kontrast til bemannede romferder. Av romfergens 132 ferder endte to med tap av alt mannskap, mens to av over 100 Sojuz-ferder har endt i katastrofe. For å sette dette i perspektiv: Dagen da dette skrives er det 420 flyavganger fra Oslo Lufthavn ifølge Avinor. Hvis flysikkerhet var som romsikkerhet, ville seks til åtte av de daglige avgangene krasje. Med svært forutsigbare konsekvenser for passasjertrafikken.

Antares-Explosion-Video

“a barely controlled explosion” – og altfor ofte ikke det en gang

Spørsmålet er om det er mulig å bedre sikkerheten i romfarten. Det kan argumenteres for at det allerede har skjedd. Siste ulykke med en Sojuz var for over 40 år siden, og man kommer aldri igjen til å bygge et passasjerfartøy lik romfergen, der astronautene ikke hadde noen fluktmuligheter hvis noe gikk galt under oppskytning. Men samtidig må vi alltid huske på dette sitatet fra tidligere NASA-sjef Aaron Cohen: “Let’s face it, space is a risky business. I always considered every launch a barely controlled explosion.”

Teknisk sett har Cohen rett. I motsetning til jetmotorer, som henter oksygenet sitt fra atmosfæren, må rakettmotorer få tilført alt oksygenet som skal forbrennes fra en tank. Brennstoff og oksydant må altså plasseres i umiddelbar nærhet av hverandre, i en konstruksjon som må være så lett som mulig for å gi maksimal nyttelast til rommet. Denne skjøre konstruksjonen blir så utsatt for voldsom vibrasjon, akselerasjon og påvirkning fra atmosfæren oppskytning. Etter oppholdet i det livsfiendlige verdensrommet, kommer gjeninntreden med hastigheter rundt 30 000 km/t, altså 40 ganger farten til et jetfly.

Poeng: Denne teknologien vil aldri kunne levere forutsigbarheten og sikkerheten passasjerer forventer når de reiser. Den vil aldri kunne skalere slik jetflyet gjorde det, og hvis stort passasjervolum er målet må det derfor helt nye løsninger til. Romheisen kan i teorien levere billig og trygg tilgang til rommet, men her har utviklingen stått på stedet hvil i en årrekke. Ingen har hittil klart å finne et passende materiale og en produksjonsteknikk for den minst 36 000 km lange kabelen som trengs for å hale og senke romkapsler opp og ned fra verdensrommet. Det er ikke sikkert at vi noensinne finner en lønnsom løsning.

Konklusjonen blir dermed enkel og (i mine øyne) brutal: Flere milliardærer vil nok følge i Dennis Titos fotspor og koste på seg en tur til lav jordbane i fremtiden, og kanskje til og med slå følge med Elon Musk til Mars. Men vanlige mennesker på tur til Månen? Definitivt ikke i 2050 – og neppe i 2100.

Andre potensielt ikke skalerbare teknologier
Prinsippet om skalerbarhet kan videreføres til andre felter av teknologien, selvsagt. I en tid som er preget av en ekstremt skalerbar teknologi (IT), og der behovet for innovasjon stadig oftere understrekes, er det ekstra viktig å minne om dette. Verden er full av oppfinnelser som fungerer flott på prototypstadiet eller i en nisje av økonomien, men som neppe vil prege vår hverdag i fremtiden.

Flygebilen. I og for seg er det intet som hindrer oss i å bygge et kjøretøy som også kan fly, men å få det til for en pris vanlige folk har råd til å betale skal bli en utfordring. Likevel er det for intet å regne mot det infrastrukturelle marerittet man står overfor når hundrevis av millioner av flygebiler suser inn mot storbyområdene våre hvor de skal ta av og lande mange ganger daglig, under alle slags værforhold. De av oss som har flyskrekk vil umiddelbart få sine bangeste anelser bekreftet igjen og igjen og igjen.

Hydrogenbilen. I prinsippet er hydrogendrevne kjøretøy, enten man bruker hydrogenet i brenselcelle eller i en motor, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Man tager én ren komponent, kombinerer den med en annen ren komponent (atmosfærisk oksygen) og får en tredje – vann – som “avfallstoff”. I praksis er hydrogen dyrt å produsere av CO2-frie kilder og vil kreve en svært kostbar ombygging av brennstoff-infrastrukturen. Hydrogenbilens hovedproblem er likevel at elbilen har fått et så solid forsprang i kampen om å bli bensinbilens arvtaker. Elbilen har mange svakheter, men den er her nå og har en uhyre smart promotor i Elon Musk.

Super- eller hypersonisk passasjerflytransport. Riktignok viste Concorde at det var mulig å fly passasjerer med to ganger lydens hastighet. Men Concorde demonstrerte også hvor vanskelig det er å bygge og vedlikeholde et fly som flyr så fort at varmeutvidelse fra friksjon får skroget til å strekke seg tre desimeter. Den særegne konstruksjonen drev kostnadene i været, og flyet ble aldri noe mer enn et nisjeprodukt for rike. Med økende hastighet baller de tekniske problemene på seg, i den grad at vi etter femti år med forskning ikke er i nærheten av å mestre hypersonisk fart (over 5 ganger lydhastigheten). Om vi en dag lykkes, vil Concorde-faktoren gjøre det til et produkt for superrike og militære.

 

temperature

Temperatur var en hovedårsak til at Concorde ble et nisjeprodukt

Menneskelignende tjener-roboter. Nok en science fiction-favoritt, og et teknologisk konsept man har kommet ganske langt i utviklingen av i Japan, jamfør Hondas Asimo-robot. Men Asimo eksemplifiserer også hovedproblemet som må løses før humaniforme roboter blir vanlige: å gjøre roboten smart nok til at den kan operere helt på egen hånd i det komplekse miljøet mennesket ferds i. Vi kommer sikkert dit at slike roboter blir mulige, men på det tidspunktet vil de være utkonkurrert av billigere smarthus-teknologi. På den annen side kan det godt oppstå et marked for nisjeprodukter som sexboter, for eksempel.

Thoriumkraftverk og annen avansert kjernekraft. Selv om dette statistisk sett både er ren og trygg energi, har kjernekraftindustrien et imageproblem som ikke viser noen tegn til å dabbe av. Sjeldne, men spektakulære ulykker, høye kostnader og frykt for spredning av atomvåpen vil hindre kjernekraft i å skalere.

Fusjonskraft. Den ultimate stabile energikilde har vist seg å være veldig vanskelig å få til. Fysikken som trengs for å holde hundre millioner grader varmt glødende plasma samlet lenge nok til at atomene i plasmaet smelter sammen og lager energi er velkjent, men den samme fysikken forteller oss at plasma som hovedregel vil gjøre alt det kan for å unnslippe. Det skorter ikke på penger og teknologi. I dette øyeblikk pågår arbeidet med å bygge den internasjonale prøvereaktoren ITER, som så langt har kostet over 16 milliarder dollar. Lykkes ITER har vi kanskje kommersiell fusjonskraft om 50 år. Problemet er at man har sagt det i godt over 50 år nå. Det er meget mulig at man sier det samme om nye 50 år.

Fabrikker på skrivebordet. Utviklingen av 3D-printere går raskt fremover, med fallende priser og stadig flere materialer det kan printes med. Spørsmålet er ikke om 3D-printere vil være i bruk, men hvilken rolle de vil få. I prinsippet vil fremtidens 3D-printere kunne lage svært mye av det vi trenger i det daglige, fra kniver og kopper til elektronikk og skruer. I praksis vil dette bli en ny runde i den gamle kampen mellom fabrikken og landsbysmeden, industrialisert masseproduksjon versus lokal produksjon. Det er rimelig å anta at industrien også vil vinne neste runde, dels fordi storskala generelt slår småskala på pris og effektivitet, men kanskje særlig fordi kunden slipper å gjøre noe som helst. Convenience is king.

 

New_crops-Chicago_urban_farm

Bybruk på taket av en bygning i Chicago (kilde: Wikipedia)

Bybruk eller “urban agriculture” havner i samme kategori av noenlunde samme grunn. Bybruk vil nødvendigvis måtte drive i liten skala på eller i lokaler som ofte krever store investeringer, og de konkurrerer med en industri som med 10 000 år gamle røtter. Så selv om dagens prøveprosjekter kan utvikle seg til å bli en attraktiv nisjekategori for storbyenes matbevisste middelklasse, vil mesteparten av maten folk flest spiser i fremtiden komme fra konvensjonelle kilder (dog med et økende innslag av genmodifiserte organismer).

CO2-absorberende klimateknologi. Mens det er relativt enkelt og billig å senke Jordas temperatur ved å dumpe svoveldioksid i den øvre atmosfæren, er det umåtelig mye mer krevende å redusere mengden CO2 i atmosfæren ved å absorbere det menneskeskapte overskuddet. Forsøkene som så langt er gjort med karbonfangst viser at det lar seg gjøre for punktkilder, men en generell reduksjon av dagens CO2-nivå til førindustrielt nivå krever tiltak i en enormt mye større skala. Ikke bare skal man fange opp og deponere de mer enn 30 milliarder tonn som slippes ut årlig, man skal også absorbere langt større volum “gammel” CO2. Hvem som skal betale for dette og hvor karbonet skal deponeres er politiske problemer som kommer i tillegg til de nærmest uoverstigelige tekniske. Vårt beste håp om en teknisk løsning ligger antagelig i David Keiths forslag om “Patient Geoengineering”. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Oculus Rift: Ikke klar til å ete TV levende (kilde: Wikipedia)

Avansert virtuell virkelighet. Virtuell virkelighet (Virtual Reality) ble opprinnelig lansert på 1990-tallet, før det forsvant og dukket opp igjen relativt nylig. Teknologien som utvikles av selskaper som Samsung og Oculus/Facebook er utvilsomt av en helt annen kvalitet enn førstegenerasjons-utstyret. Spørsmålet her er ikke om VR finner interessante applikasjoner innen f.eks. spill og forskning, men om det blir et produkt for folk flest. Om det blir slik Arthur C. Clarke sa det for mange tiår siden, at “Virtual Reality won’t merely replace TV, it will eat it alive.” Og der er jeg langt mer skeptisk. VR er ikke bare et mer komplekst produkt å bruke, det krever også en annen og langt dyrere produksjonsteknikk, er inkompatibelt med den enorme backlogen av visuelle medier produsert frem til nå, og er grunnleggende usosialt der TV er det motsatte.

 

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”

“Folkemengdens bevegelse 1735-2014”: Noen refleksjoner

Via Paul Chaffeys blogg fikk jeg vite om en ny og tydeligvis svært lesverdig bok for enhver befolkningsnerd (som jeg etterhvert er kommet til at jeg er). I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå (SSB) har den anerkjente fagbokforfatteren Espen Søbye skrevet boken Folkemengdens bevegelse 1735-2014: En tabellstudie. Ifølge forlagsreklamen tar boken for seg

…de årlige variasjonene i antall fødte og døde, inn- og utvandrere. Boken redegjør for hvordan tallene er samlet inn, og hvordan de er blitt fortolket og forsøkt forklart. Dermed blir dette også en annerledes norgeshistorie. Befolkningsutviklingen i Norge sammenliknes med de andre nordiske landene og med utviklingen i hele verden. I et eget kapittel redegjøres det for hvordan minoriteter ble behandlet i folketellingene opp til 1960. 

Utgangspunktet for boken er tabellen forfatter Søbye sammenligner med stabbur og vikingskip i kulturhistorisk betydning, nemlig SSBs jevnlig publiserte Folkemengdens bevegelse 1735 – 2014, 3.13 Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekstJeg skal som sagt lese boken, men bare ved å se på tabellen i seg selv er det mulig å gjøre seg noen interessante demografiske refleksjoner.

Screenshot 2014-12-03 at 10.20.24

Jeg fant riktignok ikke noen grafisk representasjon av hele tabellen, men SSB-diagrammet over dekker nesten hele det aktuelle området. Her avdekkes også det mest slående med “Folkemengdens bevegelse”: bevegelsen går nesten uavbrutt oppover, tildels i et økende tempo. Nordmenn har – i likhet med de fleste andre land i denne perioden – aldri opplevd noe annet enn at samfunnet har måttet tilpasse seg behovene til den stadig voksende befolkning.

Det konkretiserer seg i behovet for stadig flere skoler, mer infrastruktur, mat og flere produkter for eksempel. Befolkningsvekst er en helt integrert del av vår samfunnsstruktur, vår økonomi (den er i seg selv en viktig økonomisk driver) og sannsynligvis også vår psykologi. Vi liker vekst. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi neppe med slik iver søkt til områder der befolkningen vokser raskest (storbyregionene og regionssentra i distriktene).

Jeg merker det på meg selv. Jeg bor i et borettslag som de senere årene har gjennomgått sin egen demografiske transisjon i miniatyr – eldre, enslige beboere har begynt å flytte ut eller falle fra, og erstattes i stor grad av yngre par eller familier. Leiligheter som tidligere hadde en beboer får nå tre eller fire. Det er en utvikling jeg instinktivt liker. Vekst symboliserer fremtidshåp og muligheter.

Det andre som virkelig slår meg med SSBs eminente tabell er vekstraten, som i sannhet er formidabel. For å sette det i perspektiv: 1. januar 1735 hadde Norge 616 109 innbyggere. Ifølge SSBs befolkningsframskrivning (scenariet “Middels nasjonal vekst”) vil Norge kunne ha 6 150 736 innbyggere i 2035. Det er temmelig nøyaktig en tidobling på bare 300 år.

Ja, jeg sier “bare”. I et privat menneskeperspektiv er dette lenge – i 1735 forsøkte (og lyktes, åpenbart) dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre med å skrape et utkomme ut av den skrinne norske jorda. Men i et historisk perspektiv er det kort, og i et biologisk perspektiv kun et øyeblunk. Dersom folketallet fortsetter å øke i samme takt – og de senere års innvandringsdrevne vekst peker jo i den retning – vil vi passere 62 millioner nordmenn i 2335 og over 600 millioner i 2635.

Det kommer åpenbart ikke til å skje. I løpet av dette århundret vil antagelig Norges befolkning rammes av den samme trenden som nå har slått inn i bl.a. Japan og Russland, der befolkningen har begynt å falle. Ifølge SSB kan folketallet toppe seg et sted mellom 7 og 8 millioner rundt neste århundreskifte, for deretter å stabilisere seg eller – kanskje mer sannsynlig, basert på det vi ser i andre vestlige land – gradvis begynne å falle.

Vi vet foreløpig lite om hvordan en slik langvarig befolkningsnedtur vil bli, men det vil åpenbart påvirke samfunnsstruktur, økonomi og psykologi (bare spør innbyggere i kommuner preget av fraflytting om hvordan de opplever sin hverdag). Mer enn noe annet kronikerer derfor Folkemengdens bevegelse det som antagelig vil bli stående som en spesiell periode i Norges og menneskehetens historie.

En enestående opptur i ordets alle betydninger, og kanskje en som vil få fremtidens nordmenn til å titte på tabellverket og tenke: “Wow – det må ha vært interessante tider å leve i!”

Hvorfor jeg gjør som Synne Skouen og takker nei til liksom-dugnader

Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.

Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.

Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.

Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”

Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.

Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.

Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.

Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).

 

Om gresshoppespising og matfordommer

Forleden dag ble husets 11-åring og jeg insektivorer på ordentlig. Alle som konsumerer frukt og grønnsaker, vil uvegerlig få i seg en andel insekter, insektrester og insektegg, men dette er noe de fleste av oss velger å la være i tenke på. Å spise insekter på ordentlig innebærer å skaffe seg et spiselig insektprodukt og bevisst og (fortrinnsvis) med åpne øyne spise det.

Insektproduktene i fråga var to esker med insektsnacks vi hadde kjøpt på FAO Schwarz i New York. I annen etasje av den legendariske lekebutikken ved det sørøstlige hjørnet av Central Park ligger det flere små butikker i butikken, og en av dem var ovkule “Evolution“, som jeg ble tipset om av Jørn Hurum. Blant butikkens mange herlige naturrelaterte produkter var også esker med sprøstekte larver og gresshopper, og det var to slike vi kjøpte.

For 11-åringen var dette først og fremst en kul greie å gjøre (og ha med på skolen, ikke minst). For mitt vedkommende handlet det om å prøve ut en type mat som er svært vanlig i land langt fra vårt eget, og som mange fremtidsforskere tror kan bli et viktig supplement til animalsk og marint protein i en overbefolket fremtid. Dessuten ville jeg teste mine egne (mat)kulturelle grenser.

Jeg regner meg generelt som en fordomsfri person, men samtidig erkjente jeg at jeg var like preget av psykiske og kulturelle sperrer som de fleste andre. Selv om jeg utmerket godt visste at insekter både kan være velsmakende og næringsrike, bød de meg imot. Det var rett og slett noe med det harde, blanke ytterskallet, følehornene og alle beina som ga meg frysninger på ryggen.

2443541-deep-fried-cricket-1

Dette får nordmenn til å si “iiiiik”…

Det som fikk meg til å putte en høyst gjenkjennelig gresshoppe i munnen, var følgende e(n)kle resonnement: Jeg spiser reker, kreps, hummer og krabbe med den største fornøyelse. Skalldyr og insekter hører begge til rekken leddyr, og man trenger ikke mye fantasi for å se at reker (følehorn, blankt ytterskall og masse, masse bein) og gresshopper er hverandres ørtenmenninger. Jeg så altså på gresshoppen som en slags land-reke, og vips! var den spist.

reker

…mens dette får oss til å utstøte et kollektivt “nam”

Smaken var omtrent som kjøttaktige potetchips, og konsistensen var sprø og god. Ditto for for larvesnacksen jeg deretter prøvde (lett å tenke på som sprøstekte nudler første gang du prøver dem), selv om de hadde en ettersmak som tydet på at de nok hadde en stund i butikkhyllen i New York. Jeg skal ikke si at jeg fra nå av spiser insekter tre dager i uken, men jeg vet nå at jeg kommer til å være mer eventyrlysten neste gang noen tilbyr meg mat laget av landlevende skalldyr-tremenninger.

Om mine fordommer er svekket på ett felt, lever de i beste velgående på andre. Jeg kommer for eksempel aldri frivillig til å spise hund, katt eller ape. Siden jeg har spist kanin – dette uheldige dyret som både fås kjøpt i dyrebutikker og matbutikker her til lands – skal jeg ikke se bort fra at jeg ville spise marsvin hvis jeg ble tilbudt det. Men jeg erkjenner at jeg ville ha store problemer med å ta den første biten.

Edible silkworm pupae

Dette er et matmareritt…

Jeg har med andre ord insett at jeg fremdeles er preget av min egen kultur i matveien, og vil fortsette å være det. Og det syns jeg i grunnen flere bør gjøre. Før vi gjør narr av dem som av religiøse grunner ikke spiser svin eller okse, som av overbevisningsgrunner ikke vil spise hval eller kjøtt eller som ganske enkelt syns smalahove, rakfisk og lutefisk er frastøtende matprodukter, bør vi ta en grundig titt på våre egne mer eller mindre rasjonelle grenser.

1082593-9-1319012902678

…mens dette er fest.

Eller om man vil: Vi har alle et punkt der vi blir femåringen som nekter å spise spaghetti fordi det ser ut som mark. (OK, med unntak av Bear Grylls og endel kinesere).

 

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

I 2014 har New York Times forlatt internett… trodde man i 2005

For ni år siden ble det produsert en liten Flash-video som gjorde rundene i det som den gang gikk for å være sosiale medier (det vil si blogger som denne). Videoen het EPIC 2014, og var ment å være et visuelt scenario for mediebransjen i år 2014. EPIC 2014 var både smart tenkt og elegant regissert i all sin enkelhet, og derfor er den i høyeste grad severdig fremdeles. Har du ikke sett den før, så ta deg åtte minutter til å gjøre det nå.

EPIC

Ferdig? Da håper jeg du har tillatt deg å humre over blunderne som kommer som perler på en snor i denne videoen. Her sies det for eksempel at Microsoft kjøper Friendster i 2005 (det skjedde ikke, som kjent), at selskapet i 2007 lanserer den sosiale nyhetskanalen Newsbotster og at Google og Amazon i 2008 slår seg sammen til GoogleZon. Det ble aldri noen høyesterettssak om GoogleZons bruk av nyhetsstoff på nettet, virkelighetens New York Times ble en pionér på betalingsmur fremfor å trekke seg vekk fra nettet mens Amazon valgte å kjøpe avisen Washington Post fremfor å slå seg sammen med Google.

I rettferdighetens navn bør det pekes på at videoen også har noen fulltreffere. Det er jo faktisk blitt slik at omtrent alle bidrar på sitt vis til nyhetsbildet, at produsent-konsumentmodellen er erstattet av et levende, pustende medielandskap. Koblingen mellom etablerte og det vi nå kaller sosiale medier ble i høyeste grad virkelighet, selv om aktøren ble en annen enn den tenkte. Konklusjonen om at fokus flyttes fra “tunge” nyheter til lett stoff og trivia finner man mye støtte for på db.no og vg.no, for å si det slik. Og den overgripende tanken om EPIC, et system som automatisk skreddersyr medievirkeligheten for oss, kan meget vel bli virkelighet. Tenk “Big Data”.

Når det er sagt: Intet av dette betyr det grann for verdien av denne videoen. Da jeg så den første gang for 10 år siden, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at vi hadde å gjøre med et scenario, et bilde av en tenkt fremtid som først og fremst var ment å få oss til å reflektere over hva som lå foran oss. Det virkelige budskapet er ikke “Google kommer til å eie alt” men snarere: “Expect the unexpected.” Forvent det uventede, og forbered deg på store, teknologidrevne endringer i mediebransjen som vil handle mer lesernes forhold til innholdet enn hva slags medium det leses på.”

Det var i alle fall slik jeg tolket scenariet i sin tid, og det har vist seg å være til stor nytte i mitt arbeid. For eksempel: Da iPad ble lansert i april 2010, ble den av mange sett på som redningen for en tidsskrift- og avisbransje med synkende opplagstall. Som perler på en snor kom iPad-appene som skulle gi folk en “ny leseopplevelse” samtidig som den gamle abonnementsmodellen ble ivaretatt.

Jeg var grunnleggende skeptisk til optimismen den gangen. Ikke fordi jeg tvilte på at iPad ville selge bra (med iPhone-suksessen i ryggen og en ennå oppegående Steve Jobs bak roret i Apple var det nærmest gitt), men fordi alt jeg hadde sett i avisbransjen frem til da tydet på at GoogleZon-scenariet var på riktig spor. Endringene handlet ikke om hardware, men om programvare i samspill med brukervaner.

Leserne hadde vent seg til å finne innhold på tvers av innholdsleverandører og fysiske plattformer, så ideen om at de plutselig skulle snu og gå tilbake til å betale full pris for én kilde ga rett og slett ikke særlig mening. Det andre momentet mange pekte på i forbindelse med iPad-lanseringen var at lesere også var blitt vant til å dele innholdet sitt via sosiale medier. Facebook og Twitter var fremdeles relativt nye fenomener, men var allerede viktige kanaler for å spre pekere til innhold, deriblant nyhetsstoff.

Sosiale medier viste seg å være som skapt for virale spredning av og debatt rundt nyhetssaker. Det er en trend som bare har vokst i styrke frem til idag, da én tweet fra Erna Solberg kan utløse spaltemeter med kommentarer og x antall kalorier brent av på opphissede diskusjoner på og av nettet. Intet tyder på de teknologidrevne endringene i mediebransjen blir mindre i årene som kommer, og som Clay Shirky påpekte i en bloggposting forleden er det faktisk fra nå av vi virkelig vil se forandringer.

Screenshot 2014-08-28 at 11.59.50

 

Årsaken er å finne i grafen over, som viser hvordan nettet har spist opp store deler av det økonomiske grunnlaget for amerikansk presse, nemlig annonseinntektene. Resultatet er nedleggelser og oppsigelser over en lav sko. Også i Norge ser vi en tilsvarende tendens, tross momsfritak, statlige annonsestøtte og generell pressestøtte. Endringene har såvidt begynt.

 

 

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Hvorfor vi neppe kommer til å reise til stjernene

Jeg ser av Abcnyheter at Knut Jørgen Røed Ødegaard og hans partner Anne Mette Sannes er ute og promoterer en science fiction-serie om reiser til stjernene. I den forbindelse har de kommet med noen uttalelser som får meg til å stusse over om de forveksler fiction med science i sin formidling. I artikkelen åpner Røed Ødegaard med å svare følgende på spørsmålet om vi kommer til å sende romskip til fremmede solsystemer:

Det kommer til å skje. Det er ikke et spørsmål om det vil skje, men når.

De to følger opp med å si:

Det er mange tenkelige årsaker til at vi kommer til å sende ut et bemannet romskip på jakt etter en beboelig planet. En slik stjernereise vil bli virkeliggjort, muligens tidligere enn vi tror. […] Vi må huske på at forskningen går framover i et forrykende tempo. For 100 år siden var det ingen som trodde det ville være mulig å reise til månen. Om 100 år vet vi mye mer, og har mulighetene til å gjøre mye mer, enn vi har i dag. 

Her er det en del å gripe fatt i, for å si det slik. Før det første: selvsagt kan ingen med sikkerhet si at noe “kommer til å skje”. Det forundrer meg at Røed Ødegaard, som har brukt så mye av sin karriere på å formidle faren for kosmiske katastrofer, nå plutselig argumenterer som om ikke gammaglimt, asteroidetreff og liknende representerer noen trussel.

Resonnementet er også uhistorisk. Vår kultur er preget av en mange hundre år gammel industriell og vitenskapelig revolusjon, men det betyr ikke at vi er immune mot fallet som har rammet foregående høykulturer. Røed Ødegaard er glad i å sitere NASA-forskere, og nylig sponset den samme organisasjonen en studie av muligheten for at vår industrielle sivilisasjon kan kollapse.

Som forskerne bak studien ganske riktig påpeker: “the process of rise-and-collapse is actually a recurrent cycle found throughout history.” Det fins ingen garantier mot at vestlig, vitenskapsbasert kultur tar et svalestup før vi rekker å bygge romskipet som tar oss til stjernene – eller for den saks skyld til Mars. Vi vet det rett og slett ikke, og derfor gir det ingen mening å si det motsatte.

Argumentet om at ingen for hundre år siden trodde vi kunne reise til Månen er verken riktig eller fullstendig. Jules Verne skrev om det han mente var en realistisk måneferd allerede i 1865. Og en mer presis formulering av utsagnet ville uansett ta høyde for det faktum at vi per idag ikke kan reise til Månen. Vi dro dit, plantet flagg og fotavtrykk i sanden, hvorpå vi vendte hjem og la ned systemene som gjorde måneferder mulig.

Måneferdene og retretten og selvlobotomeringen som fulgte, forteller noe viktig om historien. Den går ikke alltid i rett oppadstigende linje. Utviklingen går i rykk og napp og kan til tider snu, og det faktum at noe er teknisk mulig betyr ikke at vi kommer til å gjøre det. Var det noe vi lærte av Apollo-programmet, er det at oppdagertrang og nasjonal prestisje ikke er nok til å holde et rådyrt program gående i tiår eller – som tilfellet kan bli for stjerneskip – i hundreår.

Jeg tror heller ikke det er nok til å overvinne de nesten uoverstigelige fysiske hindringene vi står overfor i dette tilfellet. Avstanden, vakuumet, strålingen, den konstante og overhengende faren for å dø av selv den minste lille systemsvikt og den totale isolasjonen man vil oppleve under det meste av ferden, taler vel så mye imot stjernereiser som konsept som kostnadene.

Ifølge Ødegaard og Sannes flyr deres science fiction-romskip med en hastighet på 41% av lysets. Det tilsvarer 120 000 kilometer i sekundet, noe som ville ta romskipet herfra til Månen på tre sekunder og ut til den ytterste planeten Neptun på litt over ti timer. Vår nærmeste stjernenabo, Alfa Centauri, ville nås på litt over et tiår, og deretter øker reisetiden dramatisk. Det store flertallet av aktuelle reisemål vil ligge tusener av reiseår unna.

Det finnes flere teknologier som rent hypotetisk kunne gi hastigheter av denne størrelsesorden. En avansert fusjonsmotor av den typen som ble foreslått i prosjekt Daedalus på 1970-tallet, ville ha en slik kapasitet. Fysiker og forfatter Robert Forward foreslo å dytte romskip til andre stjerner med en kombinasjon av lysseil og enorme laserkanoner i bane rundt Sola. Selv nevner astroparet antimaterie som en mulighet, og det finnes enda mer eksotiske muligheter.

Wormhole_travel_as_envisioned_by_Les_Bossinas_for_NASAHypotetisk romskip flyr mot et “markhull” i rommet (kilde: Wikipedia)

Men igjen: At det i teorien lar seg gjøre å bygge et raskt stjerneskip betyr ikke at noen kommer til å gjøre det. Og – dessverre for alle oss som håper at vi en dag skal reise til stjernene – finnes det et annet observasjonelt faktum som taler mot interstellar kommunikasjon, det være seg via romskip eller radiosignaler.

Utgangspunktet er Fermi-paradokset, et spørsmål fysikeren Enrico Fermi stilte i forbindelse med en diskusjon om liv i universet i 1950: “Hvor er de hen?” “De” er i dette tilfellet romvesener, og Fermis poeng var at hvis vi antok at planeter med liv var vanlige i universet, burde mange av dem statistisk sett ligge foran oss i biologisk og teknologisk utvikling.

Bare i Melkeveien burde det finnes tusenvis av sivilisasjoner med et forsprang på tusener eller millioner av år innen kommunikasjonsteknologi og romfart. Gitt dette rimelige utgangspunktet, mente Fermi at i det minste én av sivilisasjonene burde ha nådd frem til oss med et romfartøy eller tatt kontakt på annet vis.

Men ingen tegn på fremmede sivilisasjoner var funnet i 1950 (da som nå mente seriøse forskere at UFO-observasjoner ikke beviste noe som helst), og vitenskapen har ikke mer suksess siden den gang. Per 2014 er det ikke gjort en eneste vitenskapelig verifiserbar observasjon av et fremmed romskip, funn av gjenstander av utenomjordisk opphav eller for den saks skyld kunstige radio- eller lyssignaler fra rommet. Universet fremstår som påfallende taust.

Det er lansert mange finurlige løsninger på Fermi-paradokset, men om vi bruker det filosofiske redskapet Occams rakekniv på diskusjonen – reduserer antall begreper og forklaringer til et minimum – sitter vi igjen med tre enkle forklaringer på den store stillheten:

1. Liv oppstår så sjelden at vi ikke har noen kommuniserende naboer i rimelig avstand. Det kan til og med tenkes at vi er alene i universet. Alle observasjoner så langt støtter dette.

2. Liv oppstår ikke nødvendigvis sjelden, men utvikler sjelden intelligens. Fire milliarder års evolusjon på Jorda har kun frembragt én art med kapasitet til interstellar kommunikasjon.

3. Intelligens utvikler seg ikke nødvendigvis sjelden, men interstellar kommunikasjon er for teknisk komplisert eller upraktisk. Dagens forståelse av fysikk støtter dette alternativet.

I vår tid har vi åpenbart ikke nok data til å skille mellom forklaringene, selv om forskningen på exoplaneter ved andre stjerner i løpet av de kommende tiårene kan gi oss et begrep om hvor utbredt livet er i universet. Dette utelukker selvsagt ikke at Ødegaard og Sannes kan få rett likevel – ikke minst kan det bli tilfelle om vi får nye gjennombrudd innen fysikken.

Men skråsikkerheten de legger for dagen finnes det lite grunnlag for idag. Dessverre.

 

 

Kunne man ha reddet mannskapet på “Columbia” – og NASAs rykte?

Ars Technica, stadig en av de mest interessante tech-bloggene der ute, publiserer en interessant sak om hvorvidt ulykken med romfergen Columbia kunne ha vært unngått. Utgangspunktet for artikkelen er et vedlegg til granskingskommisjonens rapport fra 2003, kalt STS-107 In-Flight Options Assessment, der kommisjonen på oppdrag av NASA vurderer muligheten for at Columbias mannskap kunne ha vært reddet.

 

shuttle-breakup1

Fragmenter av Columbia over USA 1. februar 2003

En rask rekapitulering for eventuelle ikke-romnerder: Romfergen Columbia gikk i oppløsning under ferden tilbake til Jorda den  1. februar 2003, med den følge at hele mannskapet på sju omkom. I ettertid ble det fastslått at årsaken til ulykken var et hull i forkant av fergens venstre vinge. Under gjeninntreden fra rommet dannes det et ekstremt varmt lag av luft rundt romfergen, og det var slik gass som trengte inn i vingen gjennom hullet og ødela den innenfra.

Hullet oppsto noen sekunder etter oppskytning to uker tidligere, da en bit isolasjonsmateriale fra den store brennstofftanken som satt under buken på romfergen, løsnet og traff vingen med voldsom kraft. Dagen etter oppskytningen, 17. januar 2003, ble hendelsen oppdaget på en av videoene som NASA rutinemessig tok av romfergeoppskytninger. Bildene var imidlertid for dårlige til å fastslå skadeomfanget, og NASA besluttet til at man ikke skulle gjøre nærmere undersøkelser.

I ettertid vet vi at det hadde vært mulig å ta høyoppløselige bilder med sivilt eller militært utstyr (f.eks. en spionsatellitt), for så å sende astronauter fra Columbia ut på romvandring for å undersøke skaden man uten tvil ville ha oppdaget. NASAs forsvarte sin avgjørelse blant annet med at det uansett ikke var noe vi hadde kunnet gjøre for astronautene.

Den internasjonale romstasjonen hadde plass nok, men gikk i en bane som var fysisk umulig for Columbia å nå. Russernes gamle arbeidshest, Sojuz-kapselen, har kun plass til to passasjerer og var dermed uaktuell. Skulle noen redde Columbias mannskap, måtte det bli amerikanerne selv. I normale fall krevde romfergeferder måneder (i noen tilfelle år) med planlegging og trening av mannskapet før man monterer raketten på oppskytningsplattformen.

Det var tid NASA mente at man rett og slett ikke hadde i 2003. Romfergen var ikke bygd for lange ferder, og Columbia var kun utstyrt med brennstoff, CO2-filtre og andre livsnødvendigheter til et opphold på noen uker i rommet. Om man reduserte strømforbruket og den fysiske aktiviteten til et minimum, ville det ha vært mulig å drøye oppholdet til en måned. Dødlinjen, som i dette tilfellet faktisk ville være det, var 15. februar 2003.

I verste fall kunne man ved å avdekke skaden ha dømt mannskapet til å tilbringe sine siste uker i bane rundt Jorda, svevende i kulde og mørke, med et minimum av kontakt med Jorda, et stadig økende ubehag som følge av CO2-forgiftning og vissheten om at en død i full offentlighet var uunngåelig. Av og til gir begrepet “lykkelig uvitende” konkret mening…

Men likevel….
Dette har vært lenge vært et svært utbredt synspunkt i romfartskretser, og det er et jeg også har delt. Men i Ars Technica peker forfatter Lee Hutchinson, som tidligere jobbet for NASA-kontraktør Boeing, at det faktisk fantes et håp om redning. Riktignok bare et ørlite glimt, men dog nok til at NASA, om man hadde valgt å ta sjansen, kunne ha gjennomført århundrets mest spektakulære redningsaksjon.

Håpet lå i det ganske sjeldne sammentreff at en annen romferge, Atlantis, var i ferd med å klargjøres til oppskytning mens Columbia ennå var i bane. Om NASA hadde bestemt seg for å ta bilder av Columbia samme dag som problemet ble oppdaget, kunne en romvandring for å undersøke skaden på vingen ha funnet sted på ferdens fjerde dag (19. januar). Det i sin tur ville antagelig ha tvunget NASA til å forsøke å redde mannskapet.

I vedlegget til granskingsrapporten presenteres en røff tidsplan for klargjøring av Atlantis på bare uker. Det ville kreve arbeid døgnet rundt fra alle involverte, improvisasjon (ferdsprofilen til Atlantis var allerede matet inn i datamaskinen, og måtte ha blitt skrevet om for å tilpasses den nye ferden) og ikke minst en god porsjon flaks. Før en romferge kan ta av må den gjennom en lang rekke tekniske prøver, og om Atlantis strøk til bare én av ferdskritisk test ville hele ferden skrinlegges.

Man ville også ha måttet sette sammen et nytt mannskap i huj og hast. NASA ville antagelig ha gått for fire veteraner med lang erfaring med romvandringer. De ville ha ekstremt kort tid til å forberede seg på ferden, og de to astronautene som ville ha fått hovedansvaret for romvandringene måtte ha tilbragt all sin våkne tid i NASAs enorme treningsbasseng.

For at to romskip skal kunne møtes i rommet må banene stemme perfekt, noe som legger sterke begrensninger på oppskytningstidspunktet. Atlantis hadde tre sjanser til å nå Columbia innen dødlinjen: med oppskytning 9., 10. eller 11. februar ville man ha nådd fram til de nødstedte astronautene før eller på den 13. februar. Deretter ville en komplisert rom-ballett ha utspilt seg noen hundre kilometer over hodene våre.

Etter ha parkert rundt seks meter fra Columbia, ville to astronauter fra Atlantis ha fløyet over til naboskipet, medbringende to romdrakter pluss CO2-rensefiltre. I luftslusen på Columbia ville to astronauter hatt på seg romdrakt, klare til å hjelpes gjennom rommmet til luftslusen på Atlantis. Mens de ventet på at de reddede Columbia-astronautene tok av seg romdraktene sine, ville Atlantis-astronautene sjekke ut sitt eget romskip for samme type skade som Columbia (problemet med isolasjonsmateriale som traff fergen under oppskytning var jo på dette tidspunktet ikke løst)

I løpet av de neste åtte-ni timene ville Atlantis-astronautene bistå sine kolleger med å ta av og på romdrakter, og frakte kolleger til redning og tomme romdrakter motsatt vei. Den siste astronauten til å forlate Columbia ville ha stå overfor problemet med å ta på seg romdrakt uten hjelp av en kollega uten romdrakt, noe NASA-eksperter Ars Technica har snakket med karakteriserer som svært vanskelig.

På dette tidspunktet ville Columbia være klargjort for fjernstyring fra Jorda. Det var ikke mulig å lande en romferge via fjernstyring, blant annet fordi hjulene bare kunne senkes før landing ved å trykke på en knapp i førerkabinen. Istedenfor ville kontrollsenteret på bakken ha funnet et passende åsted for en kontrollert ødeleggelse av Columbia – sannsynligvis Stillehavet. Det rekordstore mannskapet i Atlantis – 11 i tallet – ville på sin side ha landet trygt på bakken noen dager senere, til den mest ekstatiske mottakelsen siden Apollo 13.

NASAs største nederlag siden Challenger-ulykken kunne altså ha blitt organisasjonens største triumf gjennom tidene – “their finest hour”. Om ikke romfergeprogrammet hadde overlevd frem til nå, ville presset for å bevare NASAs sentrale rolle i det bemannede romprogrammet ha vært mye større. Det hadde vært mindre politisk opportunt for Obama å dumpe Orion-prosjektet og overlate bemannet romfart til private, slik han gjorde i 2010.

NASA ville ha bevist at organisasjonen fremdeles hadde “The Right Stuff” – den udefinerbare kvaliteten som i  sin tid gjorde det mulig å landsette mennesker trygt på Månen. Og det bringer meg til poenget med dagens lille kontrafaktiske øvelse. Det er ikke at NASA en gyllen anledning gå fra seg. Det gjorde de ikke: sannsynligheten for at Atlantis kunne ha reddet Columbia-mannskapet var liten.

Poenget er at NASA tross klare indikasjoner ikke engang prøvde å fastslå om noe var gått galt, og siden har forsvart seg med at det uansett var umulig redde astronautene. Man kan virkelig spørre seg om mannskapet på Apollo 13 hadde overlevd om ulykken hadde funnet sted idag.

Dessverre er det lite håp om at de kommersielle aktørene som nå prøver seg på bemannet romfart vil vise større mot. Mens en statsstøttet organisasjon som i stor grad benytter seg at tidligere militært personell kan tåle et visst tap av mannskap, er det annerledes når du er avhengig av betalende kunder. Som Virgin Galactic-eier Richard Branson nylig sa til The Guardian

“For a government-owned company, you can just about get away with losing 3 per cent of your clients. For a private company you can’t really lose anybody.”

Han har selvsagt fullstendig rett. Romturisme er et felt som bare venter på å bli advokatmat, og bakom synger aksjonærene. “To Boldly Go Where No Man Has Gone Before”, du lissom.

 

 

Om Jon Bing, Barnards stjerne og nerdekredd

Jeg har sagt mye av det jeg hadde på hjertet i forbindelse med Jon Bings triste og alt for tidlige bortgang i Aftenposten, men har lyst til å utdype poenget med hans rolle som “riksnerd”. En slik hedersbetegnelse får man ikke uten grunn. Det krever grundig og metodisk arbeid, og djevelen bor som kjent i detaljene. Et godt eksempel på hva jeg mener finnes i “Blindpassasjer“, den legendariske TV-serien Bing skrev sammen med Tor Åge Bringsværd.

Screenshot 2014-01-16 at 10.13.30

Stjerneskipet “Marco Polo” på hjemreise fra Barnards stjerne

 

Jeg var en av dem som satt klistret til skjermen da den ble sendt første gang i 1978, og i likhet med mange andre proto-nerder ble jeg fascinert av ideen om biomaten, den biologiske datamaskinen som spiller en så viktig rolle i handlingen. Men det som gjorde at serien fenget fra første stund var åpningen, lest av Erik Tandberg:

Stjerneskipet Marco Polo, et av den internasjonale romadministrasjonens interstellare forskningsfartøyer, på vei tilbake fra fullført oppdrag på planeten Rossum. Rossum kretser rundt Barnards stjerne, som ligger omtrent 5,9 lysår fra Jorden i stjernebildet Ophiocus.

Jeg var bare 14, men som medlem av diverse romfarts- og astronomiorganisasjoner visste jeg at det som ble sagt her var basert på oppdatert astronomisk kunnskap. Seere flest var nok neppe klar over det, men Barnards stjerne eksisterer faktisk. Avstanden er ganske riktig i underkant av seks lysår, og – her er klinsjeren – i 1978 ble stjernen av mange fremdeles sett på som den eneste utenfor vårt solsystem som kunne ha et planetsystem.

776px-RedDwarfNASA-hue-shifted

Som vist i “Blindpassasjer”, lyser Barnards stjerne med et orange skjær

Dette baserte seg på observasjoner utført av astronomen Peter van de Kamp, som ved å gjøre svært presise målinger av stjernens bevegelse mente å ha oppdaget små forstyrrelser som best kunne forklares med tyngdekraften fra en eller flere gasskjempeplaneter på størrelse med Jupiter. Selv om kolleger av van de Kamp publiserte artikler som bestred resultatene, holdt han på sitt til sin død. Og i 1978 var det fremdeles mange som var enige med ham.

Det gjaldt blant annet British Interplanetary Society, en interesseorganisasjon for romfart som fra 1973 til 1978 gjennomførte den første større og seriøse studien av muligheten for interstellar romfart – det vil si reiser til andre stjerner. Projekt Daedalus (etter sagnhelten Daidalos, som i motsetning til sin mer berømte og uoppmerksomme sønn Ikaros overlevde ferden nær Solen) stilte spørsmålet om det var mulig å utforske planeter ved nærliggende stjerner med teknologi som var tenkelige den gang.

BIS-teamet konkluderte med at det ville være mulig å utvikle en variant av teknologien bak Orion-prosjektet, en slags pelletsbasert fusjonskraft-rakettmotor som ville gi Daedalus en toppfart høy nok til å nå Barnards stjerne og dens planeter på rundt 50 år. Ideen om en interstellar ferd til Barnards stjerne var altså et ganske hett diskusjonstema blant romnerder da Bing og Bringsværd arbeidet med sitt manuskript.

091710

 

Daedalus-prosjektet sto også sentralt i Iain Nicholsons bok “The Road to the Stars”, som ble lest av undertegnede og mange andre rominteresserte året etter at “Blindpassasjer” ble sendt. Det sier mye om tiden boken ble til i – bare et tiår etter Armstrong og Aldrin – at jeg som leser uten videre godtok argumentene om at interstellare ferder ikke bare var mulige, men nærmest historisk uunngåelige. Er det noe jeg savner fra 70-tallet, så er det akkurat den optimismen på vegne av fremtiden.

Hva angår Barnards stjerne og mulighet for en planet Rossum i bane rundt den idag, så er det ikke helt utelukket. De moderne metodene som har avslørt hundrevis av planeter ved andre stjerner siden 1995, utelukker planeter på Jupiters størrelse ved stjernen men holder døren åpen for planeter mindre enn Neptun. Et annet spørsmål er om en jordliknende planet ved Barnards stjerne i det hele tatt vil være levelig.

Barnards er nemlig en såkalt rød dvergstjerne. Denne stjernetypen er den vanligste i universet, og er som navnet antyder små, rødlige av farge og kjøligere enn vår egen Sol. Røde dverger lever lenge, og mye tyder på at Barnards stjerne er ekstremt mye eldre enn Sola. Den kommer også til å lyse i hundrevis av milliarder av år etter at Sola har sloknet.

Men for at en jordliknende planet skulle få en levelig temperatur, måtte den gå svært mye nærmere Barnards røde overflate enn Jorda er fra Sola. Den korte avstanden øker sannsynligheten for at planeten får bunden rotasjon til stjernen, det samme fenomenet som gjør at Månen alltid viser samme side mot oss. Bunden rotasjon vil skape så ekstreme temperaturforhold (en bakside i evig mørke og kulde, og en forside altid badet i lys) at man kan stille spørsmålstegn ved leveforholdene.

En mer alvorlig innvending er at Barnards stjerne, i likhet med mange andre røde dverger, ser ut til å være en flare-stjerne. Det vil si at den av og til har ekstremt kraftige energiutbrudd på overflaten. Det siste var i 1998, når det neste kommer vet vi ikke. Men det vi vet, er at man ikke har lyst til å bo på en liten planet tett innpå en stjerne med et kraftig flare-utbrudd. Så dessverre, dessverre: vi finner neppe en mystisk bondesivilisasjon på planet Rossum.

Men resultatet av senere studier kan selvsagt ikke Bing og Bringsværd klandres for. De gjorde det meste ut av den kunnskapen man satt på da serien ble skrevet, som de utmerkede forfatterne – og heltenerdene – de er.