Refleksjoner rundt Elon Musks Mars-tale

Jeg har skrevet og snakket mye om mulighetene for å reise til Mars, og har ikke lagt skjul på min begeistring for Elon Musk og SpaceX‘ engasjement i saken. Musk har lenge snakket om at hans ambisjon er å gjøre oss til en “space-faring civilization” og “a multi-planet species”, og i går fikk han sjansen til å gå i større detalj. I et timelangt foredrag gikk han gjennom hovedtrekkene i sin plan for å kolonisere Mars og resten av solsystemet.

Technology doesn’t automatically improve. It only improves if a lot of really strong engineering talent is applied to the problem that it improves. There are many examples in history where a civilization has reached a certain technology level and then fallen below that.

Etter å ha gått gjennom de praktiske utfordringene knyttet til kolonisering av rommet (og argumentert godt for å hoppe over Månen), kommer Musk til selve kjernen i argumentet, som er at kolonisering av Mars bare blir mulig om kostnadene ved å reise dit reduseres med mer enn fire størrelsesordener – fra rundt 10 milliarder dollar Apollo-astronaut til rundt 200 000 dollar. Musk tror dette er mulig med følgende strategi:

  • Full gjenbrukbarhet av rakettsystemet
  • Påfyll av drivstoff i lav jordbane
  • Drivstoffproduksjon på Mars
  • Velge riktig drivstoff

Gjenbrukbarheten er noe selskapet arbeider med akkurat nå, og langt på vei har demonstrert muligheten av. SpaceX har gjennomført en rekke vellykkede landinger med det gjenbrukbare førstetrinnet til bæreraketten Falcon 9, og det burde ikke være noe i veien for å skalere opp denne teknologien til bæreraketter som er store nok til å frakte mennesker til Mars. Og vi snakker virkelig store raketter: mer enn tre ganger løftekapasiteten til Saturn V, måneraketten som fremdeles er den kraftigste som har lettet fra Jorda til nå.

screenshot-2016-09-28-at-14-03-06

Det betyr at opptil hundre passasjerer og hundrevis av tonn med nyttelast kan fraktes til Mars med én rakett, langt hinsides noe annet Marsferd-konsept jeg har sett før. SpaceX utvikler en ny og svært effektiv rakettmotor, Raptor, som de mener vil kunne gi reisetider til Mars på ned mot 80 dager når planetene står optimalt i forhold til hverandre. Det gir mange gevinster. Jo kortere tid man tilbringer i vektløshet og utsatt for kosmisk stråling og solutbrudd, desto bedre.

screenshot-2016-09-28-at-14-11-16

Påfyll av drivstoff i jordbane har også vært demonstrert i praksis, og måten Musk ser for seg at det gjøres på er ganske innovativ. Romskipet med Mars-astronautene skytes opp med tomme drivstofftanker, og går i ventebane rundt Jorda mens førstetrinnet returnerer til Jorda. Så skytes det opp på nytt med drivstoffet til Mars-ferden ombord, og overfører det til Mars-romskipet. Slik kan kostnadene kuttes med en faktor fem, mener Musk.

Mars-entusiaster som Robert Zubrin har lenge påpekt at det er mulig å lage drivstoff til raketter av vann og karbondioksid, som det finnes rikelig av på Mars. Ved å produsere drivstoffet til Jord-returen på Mars, reduseres kostnadene kraftig. I det hele tatt: Alt man slipper å fraktes opp fra Jorda og hele den lange veien til Mars, gir massive kostnadsbesparelser.

screenshot-2016-09-28-at-13-49-32

Å velge riktig brennstoff er også avgjørende. Diagrammet over viser hvorfor Musk og SpaceX er kommet til at metan er det beste drivstoffet (oksygen er den andre komponenten i alle eksemplene, fordi det ikke er oksygen i rommet). Metan og oksygen kan produseres på Mars etter kjente kjemiske prinsipper, egner seg godt for store romskip, er billig og relativt stabilt og trygt.

Med disse fire prinsippene spikret presenterer Musk så det interplanetariske transportsystemet:

screenshot-2016-09-28-at-13-53-05

Musk mener at modellen over gjør det mulig å transportere en million mennesker til Mars innen 100 år, til kostnader som er overkommelige for storparten av middelklassen i det rike nord (selg huset ditt, så har du råd til å emigrere). Men han mener også at fleksibiliteten åpner for nye muligheter. For eksempel kan bæreraketten frakte mer enn 300 tonn gods eller hundrevis av passasjerer til et hvilket som helst sted på Jorda på 25 – 45 minutter. Det er ikke vanskelig å se for seg militære bruksområder for dette.

screenshot-2016-09-28-at-15-03-47

Har man først kommet seg til Mars, koster det lite energimessig sett å fly videre ut i Solsystemet. Derfor ser Musk for seg at dette kan bli starten på en storstilt kolonisering av alle beboelige legemer. Råstoffet til brennstoff og oksygen finnes på måner i bane rundt alle de ytre planetene og Pluto, og det er fullt mulig å opprette robotiserte brennstoffdepoter som vil gjøre det mulig å “planethoppe” eller “månehoppe” til en hvilken som helst klode i bane rundt Sola.

Det vi med andre ord har fått presentert er den første virkelig gjennomtenkte, og komplette planen for kolonisering av Mars og resten av Solsystemet (foredraget inneholder langt flere tekniske detaljer enn jeg har hatt plass til her, anbefaler å se det). Spørsmålet blir hvor realistisk forslaget er. Rent teknisk tror jeg ikke at det kan herske stor tvil: Dette lar seg gjøre. Det er intet i Musks foredrag som ligger utenfor det vi rent teknisk kan få til idag.

Som så ofte før i teknologihistorien er ligger utfordringene på det menneskelige planet. For det første må dette finansieres. Og selv om kostnadene kuttes drastisk sammenlignet med konvensjonell romfart, er det fremdeles milliarder av dollar som må investeres i den nye bæreraketten og det interplanetariske romskipet. All erfaring tilsier at den endelige prislappen på slik teknologi blir betydelig høyere enn de første optimistiske anslagene.

Elon Musk påpeker selv hvor viktig NASA er som partner. Og her vil han støte på problemer. NASA har sitt eget Mars-prosjekt på gang, og NASAs direktør ga nylig uttrykk for at han ikke var særlig begeistret for private planer om kjemperaketter som ville konkurrere direkte med NASAs eget Space Launch System. Nå vil mange (jeg inklusive) mene at NASA har liten troverdighet i spørsmål som angår bemannet utforskning av Mars, men det er nå de som er nøkkelen til offentlig romfartsstøtte i USA. Og USA er fremdeles størst på dette feltet.

Den andre store utfordringen vil bli sosial. Musk har gitt uttrykk for at han ikke tror Mars kan koloniseres uten at det koster liv. Basert på det som ble presentert, må vi anta at vi før eller siden vil oppleve at hundre eller flere liv går tapt i én romulykke. Vil et samfunn med aversjon mot risiko tolerere det? Veien fra global nerdehelt til kynisk kapitalistskurk som gladelig ofrer liv på profittens alter er kort i de virale medienes tidsalder, for å si det slik.

screenshot-2016-09-28-at-14-53-26

Elon Musk har spent buen høyt. Han sier i foredraget sitt at planen er å sende et romskip til Mars hver gang planetene er plassert nær hverandre, det vil si ca annethvert år fra 2018. Den store bæreraketten skal utvikles og testes frem mot 2025, og deretter er planen at det skal sendes folk regelmessig til Mars. Nei, jeg tror ikke dette tidsskjemaet vil holde. Men når det er sagt er jeg likevel mer optimistisk enn på lenge.

For igjen: Dette er virkelig den første gjennomførbare planen for kolonisering av rommet som hittil er lansert. Fra nå av kan vi som mener at menneskeheten bør bli multiplanetarisk peke på Musk-planen og si: Det er et spørsmål om vilje og penger, ikke teknologi. Og ingen kan betvile mannens personlige engasjement i saken:

 

The main reason I am personally accumulating assets is in order to fund this. I really don’t have any other motivation for accumulating assets except to be able to make the biggest contribution I can to making life multiplanetary.

Sylvi Listhaug og de 500 millioner afrikanerne

I et intervju i Dagbladet forleden sier innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug følgende om fremtidens utfordringer på hennes felt: “Det går i feil retning i flere land i Midtøsten, samtidig som presset fra Italia mot andre europeiske land øker. Og vi vet at Afrika kan få opptil 500 millioner nye innbyggere fram mot 2030. Det betyr at presset mot Europa vil øke. Dette kan vi ikke ignorere.”

Et par uker før dette intervjuet kom på trykk hadde jeg holdt et innlegg på regjeringens perspektivkonferanse – med Listhaug til stede i salen – der Afrikas demografi ble nevnt spesifikt, så det var ikke fritt for at min interesse ble vekket. Og siden jeg lenge har hatt en i norsk sammenheng unormalt stor interesse for befolkningseksplosjonen, visste jeg også at tallet hun nevner stemmer relativt godt med det siste av befolkningsprognoser.

graph
Denne figuren viser hvordan Afrika er befolkningseksplosjonens siste skanse: Det meste av veksten i verdens befolkning mot 2100 vil skje her.

Ifølge FNs befolkningsbyrå øker Afrikas befolkning i skrivende stund med rundt 30 millioner mennesker i året, en rate som er forventet å øke mot over 40 millioner i året i 2050. Så når Listhaug ser 14 år inn i fremtiden og sier “kan få opptil” har hun sine ord i behold innenfor den usikkerheten man må påregne i slike spørsmål. I høyden passeres 500 millioner-merket to-tre år senere. Uansett dreier det seg om mange mennesker på kort tid.

For å sette det i perspektiv: Dette er en vekst som overgår hele EUs befolkning minus Storbritannia, eventuelt mer enn USAs og Russlands samlede befolkning idag. 500 millioner på toppen av dagens 1,2 milliarder innbyggere er en økning på 40% på 15 år, en prosentvis vekst man ikke har sett på andre kontinenter siden langt tilbake i det 20. århundre.

Nå skal man alltid ta befolkningsprognoser med en klype salt, men her snakker vi om et såpass kort tidsrom og et område der fødselsraten fortsatt er så høy i så mange land at vi må ta dem på alvor. Ikke minst fordi rotårsaken til at Afrika har beholdt høye fødselstall samtidig som de er falt kraftig de fleste andre steder, også er en viktig driver bak det som bekymrer Listhaug mest: Emigrasjonen fra kontinentet.

Ja, for selv om mange afrikanske land har opplevd god økonomisk vekst de siste tiårene, har kontinentet fremdeles et enormt fattigdomsproblem. Det er her man finner majoriteten av mennesker som lever på eksistensminimum, det er her barnedødeligheten er høyest og utdanningsnivået er lavest. Dette kartet som viser hvor land ligger på FNs Human Development Index (HDI) er talende i så måte: Den nederste delen av FNs levekårsindeks domineres av afrikanske land.

screenshot-2016-09-13-at-10-59-35

Selv om vi ser mange positive utviklingstrekk i regionen, rekker vi ikke å få noe kjempeløft for folk flest de neste 15 årene. Generelt pleier økonomer å anta at befolkningsvekst skaper velstand via voksende etterspørsel etter varer og tjenester, pluss innovasjon og produktivitet som følger av flere kloke hoder. I Afrika er bildet… komplekst.

Her har vi land som Kamerun og Etiopia, hvor BNP per innbygger i perioder har stått på stedet hvil eller avtatt mens befolkningen har skutt i været. Vi har Nigeria, kontinentets største økonomi, som lenge har hatt en av verdens høyeste vekstrater men som like fullt var nummer 152 på FNs siste HDI.

I et femtenårsperspektiv  er det derfor rimelig å anta at mønsteret vi ser idag, med en bunn av HDI-listen like dominert av afrikanske land som toppen er dominert av europeiske, vil vedvare. Dette er mindre et spørsmål om matforsyning (allerede idag er vi istand til å fø på 500 millioner ekstra verdensborgere) enn om muligheter. Om en raskt voksende pool av unge og arbeidsvillige i en region som er dårligere utrustet til å tilby dem et meningsfylt liv.

Det hjelper ikke at store deler av det sentrale og nordlige Afrika er preget av konflikter, mange av dem basert på etniske og historiske motsetninger som ikke forsvinner over natten. Den sannsynlige effekten av det er at vi vil se flere flyktninger i fremtiden, om ikke annet så fordi en større befolkning vil føre til at flere mennesker påvirkes direkte av krig. Hvor raskt konflikter kan endre migrasjonsbildet så vi i Libya, som på kartet over er et av to afrikanske land med middels høy HDI. Tallene er fra 2013, idag vil de åpenbart ikke være gyldige.

conflict-africa
Kartet fra Uppsala-Universitetets Conflict Data Program viser konfliktbildet i 2014. Det er gode grunner til å tro at det generelle konfliktnivået her holder seg høyt mot 2030.

Femtenårsperspektivet er såpass kort at vi kan overse effekten av klimaendringer, men selv uten denne negative påvirkningen virker det altså rimelig sikkert at migrasjonen fra Afrika vil øke mot 2030, og at det i konfliktperioder kan toppe seg langt over nivået vi har sett til nå. Spørsmålet blir dermed hvordan vi skal forholde oss til dette i Europa. Fra et rent demografisk perspektiv er svaret enkelt, og gis av de to figurene nedenfor.

 

screenshot-2016-09-13-at-14-21-45

screenshot-2016-09-13-at-14-21-52
Kilde: populationpyramid.net

 

Slike figurer kalles for befolkningspyramider, og viser hvor mange mennesker man finner i hvert alderssegment av befolkningen, fordelt på kvinner og menn. Den øverste figuren viser tydelig hvor ung befolkningen i det vestlige Afrika vil være i 2030 – aldersgruppen under 20 er totalt dominerende. På den nederste figuren har eldrebølgen i Europa transformert pyramiden til et tårn (eller for de konspiratorisk anlagte, en minaret). Her er andelen unge lav, mens det er en tydelig utbulning i pensjonistsegmentet.

Afrika vil altså ha et enormt overskudd av ungdom, Europa et alvorlig underskudd. Ved å flytte overskuddet fra Afrika kan man i prinsippet løse mange av de økonomiske problemene som følger av Europas befolkningstårn. I praksis vet vi at det ikke er så enkelt. Integrasjon er en krevende prosess, og gapet mellom utdanningen som kreves av arbeidstakere i Europa og hva afrikanske skoler kan levere, vil neppe bli mindre enn det allerede er.

Dersom robotisering i stor skala blir en realitet, vil dessuten svært mange “startjobber” for innvandrere – innen transport, varehandel og helse/omsorg, for eksempel – stå særlig utsatt til. Terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet for en som kommer langveisfra, vil antagelig være høyere i 2030 enn den er idag.

Vi må også ta høyde for at migrasjon er og vil forbli vår tids mest brennbare politiske sak. Om det er noe vi har lært i det 21. århundre, er det at migrasjon er en “force multiplier” for populistiske og radikale partier over hele Europa.

fullsizerender_3

Jamfør denne brosjyren som nylig ble delt ut til 4,1 millioner husstander i Ungarn. Dette er en del av en ungarske regjeringens kampanje for å få befolkningen til å stemme nei til et EU-forslag om å tvinge medlemsland til å ta imot kvoter av flyktninger. I Ungarns tilfelle handler det om 1294 flyktninger, i et land med nær 10 millioner innbyggere og relativt få immigranter. Selv en tallmessig insignifikant migrasjon kan skape store politiske bølger, med andre ord.

De politiske vindene blåser ganske entydig mot økt immigrasjon i Europa nå, og Sylvi Listhaug er blitt en populær minister som uten tvil har mange nordmenn med seg når hun sier at “det viktigste er å ha kontroll på tilstrømningene. På den måten kan vi bidra mer i nærområdene. Hvis vil ikke klarer å gi barn skolegang og mennesker håp, så vil flere komme hit.”

Men dette er også et syn som vil få kjørt seg om det vinner fram. Utover i århundret vil mangelen på arbeidskraft i viktige sektorer begynne å bite i Europa. Arbeidstakere vil måtte finnes til å holde hjulene i gang i europeisk økonomi, samtidig som omsorgssektoren vil trenge ansatte til å ta seg av stadig flere eldre. Heving av pensjonalderen vil være et naturlig skritt, sammen med stadig mer drastiske tiltak for å få arbeidsledige og uføre ut i arbeid igjen. Etter 2030 vil velferdsstaten begynne å se ganske annerledes ut, for å si det slik.

Teknologi vil være helt avgjørende for at en “nullvisjon” for afrikansk immigrasjon skal lykkes. Antialdrings- og antidemensmedisin vil, hvis den kommer, redusere presset på helsevesenet. Samtidig mener mange forskere at 30-50% av arbeidsplassene i det rike nord kan bli robotisert. Mens robotisering fremdeles vekker utbredt skepsis i 2016, kan robotene i 2030 bli hyllet som kontinentets redning av innvandringsskeptiske europeere.

transparency_international_2015
Jo rødere, desto mer korrupt oppfatter innbyggerne landet sitt. Nok en gang kommer Afrika sørgelig dårlig ut.

Samtidig må det skapes flere muligheter i Afrika. Det holder ikke med håp – kontinentet trenger et kraftig løft på alle grunnleggende områder. Infrastruktur, skole, helsevesen, energi og ikke minst samfunnsinstitusjoner må bygges opp. Et hovedhinder for afrikansk vekst og innovasjon er byråkrati, lovløshet og korrupsjon fra bunn til topp i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har et begredelig – og neppe tilfeldig – sammenfall med FNs utviklingsindeks. Afrikanske land er blant verstingene her også.

Her ligger det håp og muligheter i den afrikanske “yngrebølgen”. Det er vanskelig å se for seg at ungdommene som nå vokser opp, med tilgang til mange av de samme mediene og tjenestene som ungdom i det rike nord, vil finne seg i tilstanden slik den er nå. Vi i Europa må gjøre vårt ytterste for å sørge for at den nye generasjonen får best mulig vilkår for å bygge opp institusjonene Afrika trenger. I dette perspektivet blir å “bidra mer i nærområdene” langt mer kostbart og forpliktende enn noe vi har sett så langt fra vår side.

Og det vil også kreve at vi tar tak et tema som er tabu på begge sider av Middelhavet, nemlig befolkningsveksten. For selv om yngrebølgen er bra for økonomien, kan det bli for mye av det gode. I skrivende stund ligger Afrika an til å firedoble sin befolkning innen århundrets utløp. I et 2100-perspektiv må vi også ta hensyn til klimaendringer og miljøødeleggelser, og da er det sterkt bekymringsfullt at det fattigste, minst stabile og mest klimasårbare kontinentet også vil oppleve den siste store befolkningseksplosjonen i vår tidsalder.

Jeg tror ikke vi står overfor noe malthusiansk befolkningssammenbrudd, a la Paul Ehrlichs diskrediterte “befolkningsbombe“. Mat og grunnleggende livsnødvendigheter skal vi klare å produsere til 12 milliarder jordboere som vi idag klarer å produsere det til over 7,5 milliarder. På den annen side klarer jeg ikke å slutte meg helt til befolkningsoptimismen som kommer til uttrykk i f.eks. arbeidet til Julian Simon, og som idag formidles effektivt av Hans Rosling.

Et mellomstandpunkt – at vekst er bra, men at for rask vekst i fattige land med dårlig infrastruktur, svake institusjoner og et stadig mer utsatt økosystem er en risikosport – er det jeg har landet på. Derfor mener jeg at en klar styrking av satsingen på afrikanske kvinner er nødvendig, fra hjelp til utdanning, kamp mot barselfeber, barneekteskap og andre overgrep, familieplanlegging og tilgang til prevensjon.

Problemet med en slik strategi er at de mest effektive tiltakene mot uønsket massemigrasjon i fremtiden samtidig er de minst synlige og medievennlige. Det er mye lettere å skaffe bevilgninger til piggtrådgjerder og bevæpnede vakter enn til p-piller og lærebøker.

Foredrag på regjeringens perspektivkonferanse, 25. august 2016

Nylig fikk jeg sjansen til å delta på regjeringens perspektivkonferanse i Oslo, som er en del av forberedelsene til arbeidet med den kommende perspektivmeldingen.

Som programleder Arne Hjeltnes påpekte fra scenen er det som regel slik på konferanser at representanter for regjeringen stikker innom, holder foredraget sitt og løper avgårde igjen. Denne dagen satt Erna og Siv og et stort antall ministre (og ledelsen i støttepartiene) der hele dagen for å høre på foredrag om Norges fremtid og perspektivmeldingen.

Jeg ble invitert til å si noen ord (fikk 15 minutter) om nye perspektiver på miljø og klima i et 50-årsperspektiv, og man lar selvsagt ikke en slik anledning gå fra seg. Jeg setter min ære i å utføre oppdraget etter spesifikasjonene, og derfor presenterte jeg tre ulike momenter som ikke dukker opp altfor ofte i den norske miljødebatten.

Rett skal være rett: Jeg har en ganske ledig form og foredraget nedenfor er ikke nøyaktig hva som ble sagt på konferansen, men alle hovedmomentene er der. Avslutningen er det største avviket fra det holdte foredraget – da Anita Krohn Traaseth i praksis sa mye av det jeg sier om perspektivmeldingen her, valgte jeg å ta inn et annet moment. Men jeg syns den opprinnelige teksten passer bedre. :)

IMG_20160825_153721

————————————————————————————————————————-

Mitt gebet her i dag er å ta tre sannsynlige trender og se hvordan de kan spiller seg ut innenfor tidsrommet som trekkes opp i perspektivmeldingen. Vi skal med andre ord på en svipptur til året 2060.

For det første: Sannsynligvis vil togradersmålet for klimaet for lengst være passert i 2060. Grunnen til at vi kan si dette, er at mesteparten av stigningen mot to grader er “låst inn” av det som allerede er sluppet ut, og at den økonomiske veksten frem mot 2060 kommer til å legge et enormt press på Jordas ressurser – også de gjenværende fossile.

For eksempel regner FN med at etterspørselen etter energi og mat vil øke langt raskere enn befolkningsveksten, kanskje så mye som 50% i 2050. Med andre ord: mye av kuttene i utslipp vi får med grønn teknologi i det rike nord vil «spises opp» av utslippsvekst i det stadig mindre fattige sør.

Hva mer er: Det er også rimelig å anta at temperaturstigningen ikke har flatet ut på dette tidspunktet. Det er betydelige treghetsfaktorer i klimasystemet som gjør at nordmenn i 2060 forbereder seg på en fortsatt temperaturstigning ut århundret – i beste fall.

Det faktum at et så viktig miljøpolitisk mål har sprukket så ettertrykkelig vil ganske sikkert påvirke nordmenns tillit til miljøpolitikken. På den annen side vil virkningene av klimaendringene på dette tidspunktet være så åpenbare at fokuset vil være på handling.

Det vil selvsagt handle mye om å tilpasse oss til endringene, men vel så viktig blir “climate mitigation” – tiltak for å forsinke klimaendringer så lenge som mulig. Hensikten her er å kjøpe tid for sivilisasjonen vår og – enda viktigere – økosystemet til å tilpasse seg.

Det hele baserer seg på erkjennelsen av at vi kommer til å leve med klimaproblemet i århundrer fremover. Dette er ikke et midlertidig fenomen som kan fikses relativt raskt, som trusselen mot ozonlaget for noen tiår siden eller blytilsetning i bensin.

Dette er starten på en ny geologisk æra, antropocen, der Homo sapiens er den dominerende faktoren i Jordas klima og miljø. Hvis det finnes geologer om millioner av år, vil de kunne grave i jorden med sine hender (eller tentakler eller – hutre, hutre – følehorn) og “lese” om vår virksomhet i steinlagene.

For det andre: Det grønne skiftet vil komme, men til langt høyere kostnad enn vi forestiller oss nå. Misforstå meg rett. Jeg er optimist på fremtidens og teknologiens vegne. Tidsrommet som spennes over av perspektivmeldingen er mer enn langt nok til å frembringe nye gjennombruddsteknologier.

Så ja, jeg føler meg trygg på at vi i 2060 vil ha løst problemet med fossilt brennstoff i persontransporten. Nordmenn flest kan komme til å leve i smarte byer, der selvkjørende biler og intelligente busser vil frakte oss utslippsfritt rundt, og der middagen leveres på døra av droner.

Dagens forskning på å fange klimagass og lage nytt brennstoff av det kan ha båret frukter. I 2060 flyr du til Thailand med flybensin laget av luft – om ikke kjærlighet. Norske verft kan leve av å bygge skyskip, fartøyer uten mannskap som har som eneste jobb seile rundt på verdenshavene og produsere skyer som skal reflektere sollys og bidra til å senke den globale temperaturen.

Menneskelig kreativitet kan virke grenseløs men blir ofte begrenset likevel – av sosiale forhold, markedet eller naturlovene. Det er blitt sagt at en bonde i Afrika via sin telefon har bedre tilgang på informasjon enn president Reagan hadde i det Hvite hus. Men den samme bonden mangler som regel pålitelig strøm, asfalterte veier, rent vann, helsetjenester og en god skole til ungene.

Mange setter sin lit til såkalt “bukkehopping” eller “leapfrogging” innen teknologi, altså det at fattige kan hoppe over en generasjon eller to av teknologi. Vi har sett det skje med mobiltelefoni, selvsagt. Problemet er at det er mye vanskeligere å få det til med andre typer infrastruktur. Nye veier eller et velfungerende statsapparat er ikke noe man kan “hoppe bukk” til. Man må gå den lange veien, og det koster tid, penger og innsats.

I den norske debatten om det grønne skiftet har vi hatt et fokus på økonomiske kostnader, på skatter og avgifter. Der vi er nå, er det naturlig. Men i et 2060-perspektiv vil ikke-økonomiske kostnader stå mye lengre opp på dagsorden. Skiftet vil ikke bare være et skifte av teknologi, men også av levesett og også noe så grunnleggende som verdier og identitet.

En av de mest interessante miljøtrendene de siste tiårene er “rewilding”, ideen om at naturen rykker frem der menneskene trekker seg tilbake. To kjente eksempler på dette finner rundt Tsjernobyl og Fukushima, der atomkatastrofen ble fulgt av et kraftig oppsving i dyre- og plantelivet.

Men dette er en global trend. I USA er arter som svartbjørn, ulv og puma på rask fremmarsj. I over 60 av verdens land vokser skogene, og bestanden av ville dyr øker med dem. Det er bra for det biologiske mangfoldet, samtidig som tilveksten av skog binder opp CO2.

Men jeg har merket meg at det er vanskelig å snakke dette Norge. Gang på gang har jeg kjørt hodet i ideen om kulturlandskapets egenverdi. Sau på beite i fjellet, velstelt åkerland og skogforvaltning er en forutsetning for jordbruks- og distriktspolitikken vår. Og en del av vår nasjonale identitet. Det er sterke følelser inne i bildet.

Få i Norge vet vel dette bedre enn Jan Tore Sanner. Som fremtidstenker mener jeg Sanner er på parti med fremtiden, og jeg har da også lenge vært tilhenger av og argumentert åpent for kommunesammenslåinger. En av mine hovedargumenter er handlingsrommet det gir til å skape en mer offensiv miljøpolitikk.

Siden jeg ikke står på valg og aldri skal forhandle med Senterpartiet kan jeg si det rett ut: Kostnadene ved det grønne skiftet bæres bedre av større enheter. Og sentralisering er bra for miljøet, akkurat som det er bra for folkehelsen.

I et 2016-perspektiv virker det rart å si som jeg gjør nå, at vi bør la fraflyttede kommuner få gå tilbake til naturen. At vi bør trappe ned miljø- og klimauvennlig jordbruk, som sauehold på norsk manér – for å fremme naturmangfold og CO2-fangst. Eller for å gi det en tabloidvennlig vri: At vi mange steder bør la ulven og bjørnen få vinne.

I 2060 vil dette virke mer rimelig, fordi avansert bioteknologi og bybruk kan ha gitt oss gode alternativ. Melka vil komme fra bakteriefarmer. Fremtidens lammekotelett kan dyrkes av stamceller, skrives ut med en 3D-printer og kanskje leveres på døra av en drone. God samvittighet er inkludert i prisen.

For det tredje: Demografi vil spille en langt større rolle i politikken i 2060 enn vi kan forestille oss i dag. En viktig drivkraft her vil være det demografiske gapet vi allerede ser mellom det rike nord og det fattige sør. I den rike delen av verden har befolkningen stagnert og viser tegn til nedgang, i de fattigste landene fortsetter befolkningseksplosjonen med ufortrøden styrke.

Frem til nå har vi klart å trosse spådommene om at befolkningseksplosjonen ville lede til nød og en global sultkatastrofe. Aldri har vi vært flere på kloden og aldri flere mennesker vært velstående, friske og utdannede. Den absolutte fattigdommen minker, og det gjør også gapet mellom gutters og jenters utdanningsnivå.

Men hvis vi ikke vokter oss, kan disse enorme fremskrittene reverseres. Afrikas befolkning vil vokse fra dagens ene milliard til mellom tre og fire milliarder i løpet av århundret. Selv om vi ser god økonomisk vekst i mange afrikanske land, er det få som tror at flertallet av dem klarer å bygge ut infrastruktur og skaffe arbeidsplasser i samme takt som befolkningsveksten.

Dette vil skje samtidig med en forventet økning i ekstremvær og tørke, og ikke minst en temperaturøkning som kan gjøre det umulig for mennesker å oppholde seg utendørs mange steder. I India og Midtøsten har man sett temperaturer de senere årene som er nær dette nivået.

Den sannsynlige konsekvensen av dette er at vi mot midten av århundret vil ha hundrevis av millioner av mennesker med et helt legitimt behov for å skape seg et bedre liv i rikere og kjøligere områder av kloden.

Men antallet potensielle klimamigranter som nevnes av forskere disse dager overgår langt det behovet for eksempel EU vil ha for arbeidskraft som følge av eldrebølgen. Basert på responsen på den nåværende, langt mer begrensede migrasjonen, er det vanskelig å se for seg at det er politisk mulig.

Befolkning er ikke som klima. Dette kan vi gjøre noe med, og det vet vi fordi kvinners fruktbarhet allerede har falt betydelig – uten tvangstiltak – i over hundre av verdens land. Det som trengs er en strategi for hvordan man kan kombinere økonomisk utvikling og miljøtiltak med familieplanlegging.

Rett og slett en politikk for å hindre en halv milliard fødsler i dette århundret.

Norge og verden har opplevd en enestående vekst i befolkningen de siste to hundre årene, og det er en fase som nå går mot slutten. Før eller siden må vi ende opp med demografisk nullvekst – at befolkningen i snitt og over tid verken øker eller avtar. Det er ikke noe jeg står og finner på, det er fordi fortsatt vekst vil komme i strid med kjente naturlover.

For naturen rundt oss og for klimaet er det faktisk intet enkelttiltak som vil bety mer enn at menneskebefolkningen slutter å vokse. Men samtidig vet jeg av erfaring at diskusjonen om demografi, om befolkningens vekst, størrelse og sammensetning, er en av de vanskeligste og mest betente vi kan ha.

Vi rett og slett er veldig dårlig forberedt på denne og mange andre av de store samtalene om fremtiden. Og det er her perspektivmeldingen kommer inn. Jeg har lest alle de foregående meldingene med stor interesse, noe som har gitt meg et visst rykte som en mann som mangler et liv.

For som Paul Chaffey skrev om den forrige perspektivmeldingen i 2013, er “det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren.”

Chaffey syns det er synd, og det er jeg hjertens enig i. Perspektivmeldingene er fulle av informasjon som er kritisk viktige for å forstå fremtiden. Men jeg kan også forstå hvorfor selv folk med sterk interesse for feltet lar være å lese dem. Det handler om mer enn NOU-språk.

For meg er hovedproblemet med meldingene at de har vært for nøkterne og prognosebaserte, og i altfor liten grad har evnet å fange opp muligheten for brå og plutselige endringer. Slike endringer som vi har sett så mange av i løpet av vår levetid, og som garantert vil inntreffe i løpet av de neste 44 årene.

Jeg har pekt på noen slike endringer i mitt innlegg. Jeg sier ikke at mine momenter nødvendigvis bør inn i neste melding, men jeg skulle gjerne sett at tenkemåten i større grad fikk prege meldingen.

Og kanskje at miljø ikke bare får et eget kapittel, men at mulige virkningene av det grønne skiftet trekkes enda klarere inn i de generelle prognosene.

Men dette handler selvsagt om mer enn at Paul Chaffey og jeg skal få noe interessant å lese. En perspektivmelding som løfter blikket vil også bidra til løfte fremtidsdebatten i Norge mange hakk, en debatt som i dag har altfor lett for å bli surrende rundt i kjente spor.

Det store folkefallet: Trussel og mulighet

Paul Chaffey (i mine øyne en av Norges mest interessante bloggere) skrev nylig om befolkningsutfordringen vi står overfor i Europa. Chaffeys går inn på prognoser for befolkningsutviklingen for en lang rekke land i EU, som i det store og hele ser negative ut:

I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Land som kommer til å oppleve vekst i tiårene fremover, er i all hovedsak land som tiltrekker seg mange innvandrere (som Storbritannia og Sverige). Virkningene av at veksten stanser og etterhvert snus til fall i folketallet er mange, men den mest kjente har vært en del av den politiske debatten en god stund: Eldrebølgen.

Chaffey kommer såvidt inn på hva som kan gjøres for å snu denne trenden, og konkluderer med at den nordiske modellen med å legge til rette for barnefamilier har mye for seg, og at vi ellers må forberede samfunn og ikke minst arbeidsliv på en fremtid der innvandring og automatisering vil fylle tomrommene etter de mange som pensjoneres.

Det er vanskelig å være uenig i Chaffeys tall eller anbefalinger, så min posting er vel mest et forsøk på en oppfølging og utvidelse av perspektivene han trekker opp. Jeg har snakket og skrevet mye om demografi de siste femten årene, og pleier ofte å ha følgende som holdepunkter når jeg tenker høyt rundt den demografiske fremtiden:

Problemet er gammelt
Som disse tallene fra verdensbanken viser, er det to generasjoner siden fruktbarheten (målt i gjennomsnittlig barn per kvinne i et land) toppet seg og begynte å falle. “Peak fertility” ble nådd på slutten av 1950-tallet/begynnelsen av 60-tallet, jamfør grafen nedenfor. Dette er også årsaken til at vi nå har nådd “peak child” – det vil aldri leve flere barn på Jorda enn akkurat nå – og at befolkningseksplosjonen dabber av.

Skjermbilde 2016-07-31 13.26.53

Det mest interessante med denne grafen er hvor entydig den er. Etter at fallet først har begynt, fortsetter det ufortrødent i tiår etter tiår. I Norge har vi ikke sett fruktbarhet over 2 siden tidlig 70-tall, jamfør grafen nedenfor. Etter et kortvarig stup under 1,7 på 80-tallet stabiliserte fertiliteten seg mellom 1,8 og 1,9, og der ligger den fortsatt, 30 år senere.

Skjermbilde 2016-07-31 13.32.58

Det er ganske bred enighet om årsakene til fallet, som bedre og mer tilgjengelig prevensjon og familieplanlegging, kvinnelig yrkesdeltakelse, utdannelse og velstand og en kultur som fremstiller små familier og singelliv i et positivt lys. Disse drivkreftene viser få tegn til å svekkes. Vi må gå ut fra at dette er den nye normalen, og at kvinner verden over vil fortsette å få langt færre barn enn sine beste(og etterhvert olde-)mødre.

Og problemet er altså globalt. Som denne tabellen viser, er det nå mer enn 100 land der fruktbarheten har falt under 2,1 barn per kvinne, som ofte settes som det som trengs for å vedlikeholde størrelsen på en befolkning uten påfyll utenfra. Kina, Russland, USA og Japan er under den magiske grensen, liksom Singapore, Iran og Thailand.

Fallet i fruktbarhet foregår altså på tvers av geografiske, kulturelle og religiøse skiller, men stort sett ikke økonomiske. Det er en klar sammenheng mellom fattigdom og lav utdannelse, og fortsatt høy fruktbarhet. Dette avspeiler seg i statistikken ved at landene som har beholdt ekstremt høy fruktbarhet gjennomgående er blant verdens minst utviklede, og at Afrika ligger an til å bli befolkningseksplosjonens siste skanse.

Problemet er påvirkelig
Mens vi åpenbart har funnet en effektiv oppskrift på hvordan man senke fruktbarheten er det motsatte betydelig vanskeligere å få til. I Norden liker vi å peke på våre gunstige støtteordninger til foreldre som et effektiv virkemiddel, og den nordiske fruktbarheten ligger langt over det man finner sør på kontinentet.

Ikke nok med det: Norgesgrafen over viser at det er mulig å reversere trenden, noen man også ser i land som Frankrike og Russland (selv om realiteten bak Russlands økning er omstridt). Når det er sagt: Verken Norge, Sverige eller Danmark har klart å komme opp på det magiske 2,1, og vi finner også fruktbarhet på nordisk nivå i land som er beryktet for å ikke støtte opp om barnefamilier, som USA.

Problemet er åpenbart mer komplekst enn at det er for tungvint å kombinere barn og full jobb for begge foreldre. Det handler også om behovet for selvrealisering og meningsfylt arbeide, noe som viktigere enn noensinne i livet til potensielle foreldre. Vi må rett og slett ta utgangspunkt i at det nå fins langt mer å fylle dagene med enn før, og at livet som barnefri kan oppleves som vel så meningsfylt som foreldrerollen.

Vi må også være forberedt på at det vil bli stadig vanskeligere å få politisk gjennomslag for rause og kostbare familievennlige tiltak. Brexit-avstemningen forleden var en påminnelse om den økende politiske makten til Europas eldre, og et forvarsel om ressurskampen vi vil få når eldrebølgen for alvor begynner å bite.

Problemet løses ikke (varig) av innvandring
Frem til nå har innvandring kompensert for lav fruktbarhet i de fleste rike land (Japan er et unntak), og det vil fortsatt være viktig i tiår fremover. Spørsmålet er hvilken rolle innvandring vil spille i et fjernere perspektiv. Én ting er at bevegelse av mennesker over landegrensene er vår tidsalders mest brennbare politiske sak, i den grad at den er i ferd med å viske ut grensen mellom det tradisjonelle venstre og høyre.

Men fra et langsiktig demografisk perspektiv er det også verdt å huske på at innvandring er en midlertidig løsning. På sikt vil (eller rettere sagt: må) hele verdens befolkning flate ut, eldrebølgen vil treffe land etter land og gjøre det stadig mer smertefullt å eksportere ung arbeidskraft. Rent konkret vil vi merke det i Norge når viktige “leverandørland” i Øst-Europa for alvor rammes av konsekvensen av tiår med lav fruktbarhet.

Utover i århundret vil Afrika få en stadig viktigere rolle som leverandør av arbeidsvillig ungdom, simpelthen fordi det er her befolkningseksplosjonen ebber ut sist. Det reiser flere politiske spørsmål. Det første og mest åpenbare: Vil en langt høyere afrikansk migrasjon til Europa i det hele tatt være politisk mulig, når vi ser hva slags politisk respons dagens migrasjon gir?

Det andre spørsmålet er om migrantene vil ha kvalifikasjonene som trengs for å lykkes. Det å lykkes i betydningen “skaffe seg et utkomme fort” blir viktig i en fremtid der budsjettene er knappe og man definitivt ikke vil ha råd til å finansiere en arbeidsledighet opp mot 80%, slik tilfellet er for enkelte migrantgrupper idag.

Utfordringen er denne: Landene med størst befolkningsoverskudd er gjerne fattige med ditto dårlige utdannelssektorer, samtidig som arbeidsmarkedet i det rike nord stiller stadig høyere krav til ansatte. Dette gapet vil øke hvis robotisering og annen automatisering av arbeidslivet tar av, fordi jobbene som forsvinner først vil være typiske startjobber for innvandrere (transport/logistikk, varehandel, renhold).

2,1 or bust!
For de aller fleste arter som deler denne lille kloden med oss, er en utflating av veksten og kutt i antall Homo sapiens en ubetinget fordel. Siden 1960-tallet har fallet i fruktbarhet “spart” verden for hundrevis av millioner av ekstra munner å mette, og dermed også ditto CO2-utslipp. Det er knapt et miljøproblem på Jorda som ikke blir mindre av at det blir færre av oss, for å si det slik.

Denne trenden i kombinasjon med urbanisering vil også fremme fenomenet “rewilding”, det at naturen går tilbake til en mer opprinnelig tilstand der menneskene har trukket seg vekk (det mest kjente eksempelet fra Europa er området rundt Tsjernobyl-kraftverket, som har fått et forbløffende oppsving i det biologiske mangfoldet de siste tiårene).

Vi har god tid på oss før fruktbarhet under 2,1 blir en direkte trussel mot vår eksistens, og innen den tid er det rimelig å anta at en kombinasjon livsforlengelse, genteknologi, hjerne/datamaskingrensesnitt og kunstig befruktning (opptil og inklusive kunstige livmorer) vil gi en direkte kontroll over befolkningens størrelse vi med våre indirekte metoder bare kan drømme om.

Det er ingen tvil om at denne demografiske omstillingen vil utløse en massiv økonomisk omstilling. En stor del av den økonomiske veksten vi har vent oss til i etterkrigstiden er knyttet til befolkningsvekst, og som konsulentselskapet McKinsey påpeker må vi regne med at veksten dabber kraftig av når befolkningen går mot nullvekst eller til og med negativ vekst (dette merkes allerede godt i Japans boligmarked, fex).

Mckinsey
Mckinsey spår kraftig redusert vekst utover i århundret, men merk at den fremdeles er langt høyere enn det folk var vant til før. Det meste av menneskenes histiorie har vi hatt tilnærmet nullvekst.

 

Det vil utløse en massiv omorganisering av arbeidslivet, pensjonssystemet, utdanningssektoren og ikke minst helsevesenet. Men det bør ikke skremme oss fra å ta denne muligheten i bruk. Skal menneskeheten overleve på Jorda på lang sikt, er nullvekst i befolkningen en nødvendig forutsetning. Vi er nær dette viktige målet idag, og bør derfor sette 2,1 barn per kvinne som vårt langsiktige, permanente mål.

Når vi har gjennomført omstillingene som er nødvendige for å nå dette målet, har vi i praksis lagt til rette for et ekte bærekraftig samfunn. Og nei: Det er ikke det samme som stans i vekst og innovasjon, selv om disse fenomenene vil se ganske annerledes ut i nullvekstsamfunnet.

Godt jobbet, Sveinung Stensland

Ifjor vakte slankekuren til Høyre-politiker Sveinung Stensland, og kanskje særlig uttalelsene han kom med i den forbindelse, endel oppsikt i mediene. Også jeg ble fristet til å skrive et par bloggpostinger om saken, der jeg var oppgitt over tonefallet til Stensland og bekymret for om han ville klare den virkelig store utfordringen, som er å holde på den tapte vekten.

Nylig var Stensland i TV2, der han bekreftet at han ikke bare har holdt vekten, men også gått ytterligere ned. Til hvilket det bare er å si: Gratulerer! De av oss som er overvektige vet at det er en bragd å være stolt av, ikke minst når man har en stressende jobb med mye reising og lett tilgang til kaloririk mat. Positivt er det også at han distanserer seg også fra en uttalelse som irriterte mange ifjor (og som i tillegg er direkte i strid med det vi vet om vekttap):

Alle vet jo hvordan overskrifter blir laget. Jeg sa aldri at overvektige må skjerpe seg, men på spørsmålet om hva kuren mot overvekt var, så svarte jeg at «det handler om å skjerpe seg». Hvis man vil legge om livsstilen, så må man jo være skjerpet, poengterer Stensland.

Det mest interessante for meg er likevel hvilke lærdommer helsepolitikeren Stensland har trukket av dette. Han har nemlig gjort seg til talsmann for strategien med å spise litt sunnere og bevege seg litt mer, noe jeg også etterhvert er kommet til er vårt beste håp for å kutte i folkeflesket. Her er det viktig å gjøre en distinksjon mellom overvektige som sliter med spiseforstyrrelser, andre psykiske traumer eller fysiologiske problemer, og det store flertallet som har opplevd hvordan kiloene langsomt men sikkert siger på med årene.

Det er tusener der ute som sliter med alvorlig overvekt og som trenger tett oppfølging fra helsevesenet, fra psykiatrisk behandling til slankeoperasjoner. Men det er enda flere som føler seg friske og raske, som generelt har grei helse men likevel kunne trenge å gå ned ti-tjue kilo. Dette er gruppen som er falt som offer for den globale forskyvningen av energiinntak og -forbrenning;  Vi beveger oss litt mindre samtidig som vi spiser litt mer, noe som over tid blir til kilo på kroppen.

En enkel tommelfingerregel sier at et kalorioverskudd på i overkant av 1000 kcal per dag tilsvarer en vektøkning på en kilo på en uke (en kilo fett inneholder ca 7000 kcal). 100 kcal/dag blir dermed til 100 g/uke eller 5 kilo på et år om man vil. Dette er en overforenkling av hvordan kroppen reagerer på mer (og mindre) mat, men poenget står: Om du over tid får i deg litt for mye energi, eller forbrenner litt mindre enn før, er det mulig å gå kraftig opp i vekt. 50 kcal/dag (tilsvarer drøyt én Bamsemums daglig) over ti år blir til 25 kilo.

Det er selvsagt nedslående, men det positive budskapet her er at du også kan gå ned i vekt ved å trene litt mer og spise litt mindre. Hvis du dropper godteri på hverdager, slik Stensland sier han har gjort, vil du fort spare hundrevis av kalorier per uke. I løpet av et år kan det fort bli fem-ti kilo. Hvis du klarer å gå en halvtime mer per dag ved f.eks. å parkere lengre unna jobben eller (enda bedre) bytte den ut med noe mer miljøvennlig, vil du få samme effekt. Så nei, du trenger ikke å bli treningsnarkoman.

Nei. Jeg har ikke satt mine bein i et treningsstudio siden jeg var i Forsvaret. Og jeg liker ikke å jogge. Men jeg liker å gå, sykle og svømme. Å bli påtvunget et treningsregime er ikke et liv for meg, sier Stensland.

Derfor er jeg også enig i Stenslands skepsis til å legge avgifter på usunn mat. En slik “quick fix” adresserer bare én side av energiregnskapet, og det er høyst usikkert om velstående nordmenn faktisk vil la seg skremme av at sjokoladen koster en femmer ekstra. Man er nødt til å se den nødvendige livsstilsendringen i et helhetlig perspektiv, hvilket vil si at alt fra samferdsel til distriktspolitikk må komme i spill. Det blir vanskelige valg for politikere fra alle partier, også Høyre.

I grunnen er det bare én ting jeg stusser over ved denne saken. Sveinung Stensland sier at han ikke gjorde noen dramatiske grep for å gå ned 22 kilo på tre måneder. Tre måneder er 13 uker, hvilket vil si at Stensland i snitt gikk ned 1,7 kilo per uke. Det er mye. Det tilsvarer et kaloriunderskudd på 1700 kcal/dag, noe vi som har slanket seg med denne metoden vet er et tøft regime – på grensen av hva leger anbefaler at man bør gå ned, faktisk.

Jeg vet dette også av erfaring, fordi jeg de første tre månedene av dette året gikk ned like mye. For å komme dit måtte jeg både øke treningen kraftig og gå på en kalorirestriktiv diett. Fordi jeg er eldre enn Stensland og har slanket meg før har jeg lavere basismetabolisme enn stortingsrepresentanten, og må derfor jobbe hardere for å gå ned. Men likevel: Forvent ikke å gå ned nesten to kilo i uka bare ved å droppe godteri og spasere litt mer.

Og selvsagt er denne historien ikke over. Ett år er dessverre langt fra nok til å konstatere at vektnedgangen er varig. Det som forsvinner lett, kan lett komme tilbake. Selv har jeg kvittet meg ned nesten 40 kilo nå, og jeg har enda noen kilo å gå ned før jeg er fornøyd. Samtidig vet jeg at jeg har gjort det samme to ganger tidligere. Både i 1990 og i 2001 ble jeg nesten normalvektig, for så å legge på meg alt igjen.

Poenget er at oppgangen ikke kom det første året, eller det andre for den saks skyld. Kiloene skled på over tid, litt i rykk og napp men i snitt ikke mer enn 3-4 kilo per år. Min krig mot kiloene har med andre ord såvidt begynt, og de virkelig harde slagene ligger ennå mange år inn i fremtiden.

 

 

Elon Musks Mars-koloni blir et “sorteringssamfunn” uten sidestykke

Tesla-sjef Elon Musk slipper stadig flere hint om sine planer om å sende mennesker til Mars i nær fremtid. Han har tidligere sagt at han ønsker å dø på Mars (“men ikke i en kræsjlanding”) og at SpaceX (romfartsselskapet hans) arbeider med et konsept kalt Mars Colonial Transporter, et skip for å transportere kolonister dit. Musk har gjort seg til talsmann for ideen om at Homo sapiens må bli en multiplanetarisk art for å sikre sivilisasjonens overlevelse. Som han sa i et intervju i Washington Post nylig:

“But I do want to emphasize this is not about sending a few people to Mars. It’s about having an architecture that would enable the creation of a self-sustaining city on Mars with the objective of being a multi-planet species and a true space-faring civilization and one day being out there among the stars.”

Musks tidsramme med en mulig landing i 2025 er ambisiøs, men ikke umulig. Fra 2016 til 2025 er to år lengre enn tidsrommet 1962-1969, som spenner fra beslutningen om å sende mennesker til Månen og selve månelandingen. Og president Kennedy bestemte seg for månelandingen på et tidspunkt da amerikanerne ikke engang hadde sendt et menneske i bane rundt Jorda, og knapt visste noe av det man trengte for å gjennomføre kompliserte ferder utenfor Jordas atmosfære.

SpaceX-raketten Falcon Heavy vil kunne sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017.
SpaceX-raketten Falcon Heavy kan sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017

Det var f.eks. først i 1966 at sonden Surveyor 1 myklandet og sendte bilder tilbake til Jorda, og avkreftet en teori om at Månen var dekket av finkornet støv så dypt at en ville true en landing (scifi-klassikeren A fall of Moondust av Arthur C. Clakre skildrer scenariet godt). Man ante ikke om det var mulig å bygge bæreraketter kraftige nok, om det var mulig å få romskip til å møtes i rommet eller om mennesker tålte vektløshet i mer enn noen timer.

All vitenskapelig og teknisk kunnskap som trengtes for å gjennomføre interplanetariske ferder ble altså samlet inn i løpet av en kort periode. SpaceX har denne informasjonen pluss det som er samlet inn etterpå, i tillegg til teknologi og metoder Apollo-ingeniørene ikke engang kunne drømme om (som 3D-printere og VR-utstyr). Og vi snakker tross alt om Elon Musk, mannen med et talent til å realisere teknologiske visjoner vi ikke har sett maken til siden Edisons tid.

Romkapselen "Red Dragon" utvikles nå av SpaceX. Hensikten er å sende den til Mars i 2018.
Romkapselen “Red Dragon” utvikles av SpaceX, og skal etter sigende til Mars i 2018.

Han sa han ville revolusjonere konseptet elektrisk bil, og resultatet ser vi på norske veier idag. Han sa han ville gjøre verdensrommet mer tilgjengelig, og SpaceX er i full gang med å resirkulere førstetrinnet på Falcon 9-raketten. Selv det ganske vanvittige Hyperloop-prosjektet har nå begynt å få fart på seg. Så joda: Når Musk sier at han har en plan for å få mennesker til Mars i 2025, er det verdt å lytte. Og ta på fremtidstenkerhatten.

Ja, for det er da vitterlig på tide å begynne å snakke om hva slags samfunn Elon Musk planlegger å bygge på Mars. Enten det skjer i 2025 eller (mer realistisk) noen år senere, handler dette om å etablere den første utenomjordiske kolonien. Det som skjer på Mars, kan danne mønster for koloniseringen av Solsystemet forøvrig – og som du vil se nedenfor, er det liten grunn til å tro at vi har så mye å lære jordisk historie på dette punktet. Her må vi virkelig famle oss frem.

Først kommer astronautene
Det er rimelig å anta at koloniseringen av Mars vil foregå i to faser: en pionérfase der man utforsker planeten og tester alt utstyr som trengs i god tid før igangsettingen av selve koloniseringen. De som reiser til Mars i de første årene etter 2025 vil være astronauter slik vi kjenner dem idag, med strenge krav til utdannelse (doktorgrad pluss pilottrening) og fysisk og mental helse. Her er et utdrag av ESAs krav til søkere:

  • The applicant must be free from any disease
  • The applicant must be free from any dependency on drugs, alcohol or tobacco
  • The applicant must be free from any psychiatric disorders
  • The applicant must demonstrate cognitive, mental and personality capabilities to enable him/her to work efficiently in an intellectually and socially highly demanding environment

Det vi har lært av langvarige opphold i romstasjoner og arktiske baser, og av simulerte Mars-opphold på Jorda, er at det er mulig for å tåle forholdene man vil utsettes for under en halvannet år lang Mars-ferd. Men sammenlignet med en normalt oppegående og veltrent jordboer, vil de første Mars-astronautene fremstå som supermennesker. Tenk iskalde og ressurssterke Mark Watney fra filmen og boka “The Martian”, for eksempel.

De første kolonistene vil være superrike
Det vil nødvendigvis bli annerledes når utforskningsfasen er gjennomført, et fungerende boligkompleks er på plass og Mars Colonial Transporter går i skytteltrafikk med kolonister. La oss anta at det skjer i 2040, et tidspunkt da Elon Musk har nådd den pensjonsalderen han har sagt han ønsker å tilbringe på Mars. Det er her Musks Mars-prosjekt for alvor vil skille seg fra våre vante forestillinger om utforskning av planetene.

Oppvokst som vi er med at bemannet romfart er en offentlig finansiert affære, har vi alltid sett for oss at det vil være USA, Kina, Russland (mindre sannsynlig) eller et overstatlig samarbeid som erobrer Mars. Men Musk snakker ikke om romforskning, som er det stater driver med idag. Han snakker om kolonisering, permanente bosetninger der folks liv i størst mulig grad skal ligne på det man har på Jorda. Eller helst bedre enn her, ellers vil folk neppe ta sjansen på den lange ferden.

Nå kan USA sikkert ha interesse av å delfinansiere et slikt prosjekt, slik NASA i stor grad finansierer Elon Musks romfartseksperimenter via lukrative kontrakter. Men forretningsmannen Musk er også klar over at dette er noe kolonistene selv må være med på betale, og derfor har han sagt at målet er at folk skal kunne kjøpe billetter til Mars, slik kolonister i gamle dager gjerne betalte for skipstransport og forsyninger.

SpaceX har som eklært målsetning å senke kostnadene ved transport opp i rommet kraftig, blant annet ved å gjenbruke rakettrinn. Men selv om man skulle lykkes med å senke billettprisen opp i rommet med så mye som 90%, vil fremdeles prisen per snute opp i lav jordbane bli flere millioner dollar. Til Mars vil den prisen mangedobles, og så skal selvsagt kolonistene betale for sin andel av Mars-basen og livsopphold.

Livsoppholdet blir dyrt. Alle livsnødvendigheter, også luft og vann, må utvinnes, dyrkes eller syntetiseres. Bygninger, infrastruktur, offentlige og private tjenester – alt blir mye dyrere på et så ekstremt livsfiendtlig og isolert sted som Mars. Det er ikke mulig å sette opp noe nøyaktig regnestykke nå, men at de tidlige kolonistene hver må regne med å spytte i titalls millioner 2016-dollar for å leve ut sine dager på Mars, er ikke å ta for hardt i.

Penger vil altså være det første sorteringskriteriet, og sørge for at utvandring til Mars vil forbeholdes den rikeste prosenten (samme gruppe som vekker vrede i våre dager, og som dermed kan ha gode grunner til å emigrere!) Blant dem som har råd til å betale billetten, må man så gjøre et utvalg basert på alder, kjønn og utdannelse. Den som kan kombinere høy teknisk/naturvitenskapelig utdannelse med praktisk håndlag vil stå særlig sterkt. Litteraturvitere trenger derimot neppe å søke.

Kolonistene må være mye friskere enn gjennomsnittet
Selv om de fysiske og psykiske kravene blir mindre strenge for kolonistene, vil fremdeles funksjonshemninger, kroniske sykdommer og psykiske lidelser være diskvalifiserende. Man vil også luke ut ekstreme politiske og religiøse synspunkter, og andre holdninger og vaner som kan true harmonien i det lille fellesskapet. Noe så enkelt som dårlig kroppshygiene kan utløse store konflikter i små grupper som lever isolert over lang tid.

Kolonisering innebærer også å få barn, og heller ikke dette er noe som vil overlates til tilfeldighetene: Fruktbare kolonister vil bli favorisert fremfor ufruktbare. Samtidig vil man bestrebe seg på å redusere faren for innavl (en høyst reell fare i små kolonier), og derfor er det lite sannsynlig at voksne søskenpar er med i den første bølgen. Hvert svangerskap vil måtte planlegges nøye, da kolonien vil være et lukket økosystem der enhver økning av forbruket av mat, vann og oksygen vil måtte matches av økende produksjon.

De
Automatisering vil være normen på Mars, fordi mennesker vil være for kostbare og for lite robuste til å settes til fysisk, rutinepreget arbeid – ikke minst utendørs.

Derfor er det heller ikke realistisk å tro at man etter noe tid vil få et større innslag av folk med lavere utdannelse i kolonien, til å utføre jobbene som enprosenterne ikke vil ta. Hvis det i utgangspunktet koster titalls millioner å frakte en ufaglært løsarbeider til Mars, pluss høye utgifter til livsopphold resten av levetiden, er automatisering et mye bedre alternativ. Roboter har forlengst demonstrert at de er godt tilpasset forholdene på Mars, og etterkommerne til “Curiosity” vil derfor utgjøre planetens “arbeiderklasse”.

Robotene har også den fordelen at de ikke bringer med seg sykdommer eller parasitter. Avstanden til Jorda, vakuumet mellom klodene og den strenge kontrollen med alt som fraktes til Mars vil skape et samfunn fritt for bakterier, parasitter og skadedyr. Tenk deg en verden uten forkjølelse, fluer og kakerlakker!  Men det innebærer også at barn som fødes på Mars vil bli ekstra sårbare for jordiske mikroorganismer. Noe som i sin tur betyr at kolonien vil ha strenge karanteneregler for alle som innvandrer fra Jorda.

Innvandring etter jordisk modell vil ikke eksistere
De berømte linjene fra diktet “The New Colossus”, som er festet til Frihetsstatuen i New York og som oppsummerer koloniseringen USA, vil ikke ha gyldighet på Mars:

Give me your tired, your poor, 
Your huddled masses yearning to breathe free,
The wretched refuse of your teeming shore

De trette vil ikke kvalifisere seg til den strabasiøse ferden, de fattige og frihetssøkende vil ikke ha råd til den, og de elendige forkastede fra de myldrende kystene må pent bli værende der de er på Jorda. Det er ikke vanskelig å se for seg hvor raskt begeistringen over at vi har kolonisert en ny planet, snur seg til irritasjon over at man har skapt en enklave for smarte og friske rikinger langt fra Jorda og alle dens problemer.

Så kan man tenke seg at dette etterhvert vil jevne seg ut. Kanskje vil prisene falle til et nivå som nærmer seg noe vanlige middelklassemennesker kan spare opp til, kan hende vil man lykkes med terraforming av planeten slik at det blir mulig å puste atmosfæren og leve under åpen himmel. Vi skal ikke se bort fra en slik mulighet, selvsagt. Men det skjer ikke i dette århundret, og sannsynligvis heller ikke i det neste.

Hvilket vil si at den unike samfunnsstrukturen på Mars vil ha god tid til å befeste seg. Fysisk isolert fra Jorda vil Mars-koloniene utvikle sin egen kultur, med lover og regler, språk og vaner. Besittelse er halve eiendomsretten: De som er bofaste på Mars, er de som lager reglene tilreisende må følge. Og selv om kolonistene vil kalle seg for – og faktisk også være – marsianere, er de ikke mindre menneskelige enn at de vil motsette seg ethvert tiltak som truer det lille samfunnet deres.

Om du syns dette scenariet lyder kjent, er det kanskje fordi du har lest bøker av forfatteren Isaac Asimov. I flere av sine romaner skildrer han motsetningene mellom jordboere og mennesker som har kolonisert andre planeter, de såkalte “spacers”. Asimovs hovedpoeng var at kolonisering av rommet ville foregå annerledes enn her, at kolonistene antagelig ville tilhøre et privilegert mindretall og at det ville påvirke samfunn og holdninger.

{C7B3A3A0-FFCA-4EFD-B6EC-B2E47351BF7D}Img100

Det er mye å utsette på samfunnsskildringen i romaner som “The Caves of Steel” og “The Naked Sun”, der disse konfliktene reises. De ble nå skrevet i en helt annen tid enn vår. Men som barn av russisk-jødiske innvandrere til USA visste også Asimov et og annet om immigrasjon og kolonisering, om hvordan de første kolonistene til et nytt land skaper normene og rammene som alle som kommer senere er nødt til å forholde seg til.

Og hvis du tror “Brexit” var ille, så vent og se hva som skjer når marsianerne blir lei av å være underlagt jordiske lover og regler, og stemmer for å bli en uavhengig republikk!