@astridmeland Kan du nevne en tech-lansering det siste halve året som har fått noe i nærheten av samme oppfølging som iPad?

@astronewth Kan du nevne et produkt som vil føre til like store endringer i folks forbrukerhverdag? I går meldte vi forresten om feil i iPad.

@astridmeland Det er slike underliggende antakelser som er mitt poeng. Verken du eller jeg kan forutse fremtiden.

Men la nå den diskusjonen ligge. La oss isteden anta at Apples markedsavdeling, IT-journalistene og selskapets enestående trofaste tilhengerskare får rett. iPad blir virkelig “et magisk og revolusjonerende produkt” som forandrer måten vi konsumerer medier på, og kanskje til og med skaper store endringer i vår forbrukerhverdag. I så fall har pressen langt alvorligere problemer enn overbegeistrede teknologiskribenter. For i medienes dekning av iPad ligger det et åpenbart potensiale for interessekonflikt.

I New York Times’ tilfelle stirrer den oss rett i ansiktet hver gang vi tar turen innom Apples nettsider. Avisen som konsekvent brukes i markedsføringen av iPad er nettopp New York Times, som skjermdumpen under viser. Problemet er dels at avisen uten å nevne det omtaler et produkt som gjør samme avis viktig i sin markedsføring – i den grad at avisens direktør med ansvar for nye medier var en del av iPad-lanseringen (uten at det heller ble omtalt i avisens omtale av lanseringen dagen etter).

Hovedkonflikten er imidlertid at New York Times har en åpenbar økonomisk interesse av at avisens lesere kjøper iPad. Dette skal jo etter sigende være forretningsmodellen som redder avisene fra gratisfella de er gått i på nettet. Selv om jeg ikke tror journalistene lar seg påvirke av at dette handler om arbeidsplassens fremtid, ville en avklaring av forholdet til Apple vært på sin plass. Den har teknologiskribenten Dan Gillmor etterlyst fra Times’ redaksjon en stund, så langt uten å få svar.

Det andre problemet er Apples totale kontroll over iPad, kombinert med selskapets syn på ytringsfrihet. Kampanjen mot pornografiske iPhone-apps ble omtalt i norske medier. Mindre omtalt ble det faktum at det ikke bare var pornoselgere som ble rammet, men også det anerkjente tyske magasinet Stern. Sterns app ble fjernet fordi den også viser bilder av barbrystede side 3-piker. Overfor magasinet Bild gikk Apple hardere til verks: ikke bare ble appen fjernet til alle bilder av lettkledde damer var sladdet, selskapet tvang også Bild til å sladde bilder i PDF-versjonen av magasinet, som var tilgjengelig via iPhone-appen.

Nå har det aldri vært lett å forsvare ytringsfriheten med utgangspunkt i nakenhet, heller ikke den fullstendig lovlige varianten vi her snakker om. Så la oss heller se på historien om Freedom Time, en app som ble lansert i forfjor høst som et nedtellingsur mot Obamas overtakelse. Freedom Time ble avvist av App Store fordi den brøt med punkt 3.3.12 i Apples utvikleravtale for iPhone:

Applications must not contain any obscene, pornographic, offensive or defamatory content or materials of any kind (text, graphics, images, photographs, etc.), or other content or materials that in Apple’s reasonable judgement may be found objectionable by iPhone or iPod touch users.” Defaming, demeaning, or attacking political figures is not considered appropriate content for the App Store.

Les den siste setningen over én gang til, og tenk så på alt du har lest om iPad/App Store-komboen som en viktig fremtidsplattform for publisering av aviser og blader. Eller les hva Steve Jobs hadde å si om saken. Apple-sjefen er kjent for av og til å svare på henvendelser fra kunder, så det i seg selv er ikke oppsiktsvekkende. Men holdningen som legges for dagen av databransjens mest innflytelsesrike enkeltperson, er verdt å notere seg:

Even though my personal political leanings are democratic, I think this app will be offensive to roughly half our customers. What’s the point?

Jobs’ kriterium for å støtte avvisningen er altså ikke at appen bryter med amerikansk lov eller utgjør en trussel mot iPhone-brukere på noen annen måte. Det er at dens budskap vil fornærme en stor kundegruppe (i dette tilfellet republikanere). Den foreløpig siste saken av dette slaget rammet karikaturtegneren Mark Fiore , som nylig ble den første noensinne til å vinne Pulitzerprisen for et rent nettprodukt. Da Fiore ville selge tegningene sine via appen NewsToons, ble den avvist med følgende begrunnelse:

We’ve reviewed NewsToons and determined that we cannot post this version of your iPhone application to the App Store because it contains content that ridicules public figures.

Mange har påpekt hvor inkonsekvent begrunnelsen er, når folk som Jon Stewart slipper til i App Store. Men vilkårligheten er også en del av problemet. Apple har en klausul i en utviklerkontrakt som gir firmaet rett til å stoppe en hvilken som helst app basert på en skjønnsmessig vurdering (“reasonable judgement”) av innholdet. At selskapet har skjønt at Fiore-saken er i ferd med å bli en belastning endrer ikke sakens karakter, som Mark Fiore påpeker til New York Times:

Sure, mine might get approved, but what about someone who hasn’t won a Pulitzer and who is maybe making a better political app than mine? Do you need some media frenzy to get an app approved that has political material?

I Norge ble det ingen “media frenzy” av dette, tvert imot. Det eneste jeg kunne finne om Fiore-saken i norske nettaviser sto i fagbladet Journalisten. Med tanke på hvor mye spalteplass avisene har brukt på spørsmål om karikaturer og ytringsfrihet de siste årene, er det både påfallende og lite fremtidsrettet. På den ene eller andre måten vil nemlig maktforholdet mellom Apple og avisene bli aktualisert om iPad blir en utbredt publiseringsplattform – om ikke annet så fordi vi er vant til aviser som til stadighet publiserer bilder som dette.

Spørsmålet er i bunn og grunn enkelt: Kommer norske aviser i fremtiden til å tilpasse sitt iPad-innhold etter Apples retningslinjer, eller vil de insistere på retten til fritt å publisere innenfor rammene av norsk lov? Om ikke avisene selv vil ta debatten om hvem som skal ha kontrollen med avis-appene, bør definitivt vi som lesere gjøre det.

Oppdatering: Jan Omdahl har nå skrevet en bra kommentar i Dagbladet der han konkluderer slik: ”Det må være redaktørene som bestemmer hva som er akseptabelt innhold, ikke Steve Jobs.” At det kommer fra en av pressens mest ihuga Apple-tilhengere er viktig, da det understreker at dette ikke handler om hvorvidt man liker eller ikke liker produktene (slik enkelte i kommentarfeltet synes å tro), men om viktige generelle prinsipper.

Denne pekeren viser forøvrig at de ovennevnte appene ikke er de eneste som er blitt rammet av satireforbudet i App Store.

Oppdatering 2: Fiores app er nå blitt godkjent. Hvilket selvsagt ikke har noen betydning for hans poeng om behovet for mediaoppmerksomhet over, eller for den sakens skyld argumentene i Svein Egil Omdahls utmerkede gjennomgang av saken.

Her fokuseres det på prosessen med å finne en etterfølger til den fiktive president Bartlet, fra de første primærvalgene til maktovertakelsen i januar. Etter en lang og dramatisk primærvalgkamp velger det demokratiske partiet å satse på den unge, dynamiske kongressrepresentanten Matt Santos, spilt av Jimmy Smits. Santos har latinamerikansk bakgrunn, og blir i TV-serien USAs første ikke-kritthvite presidentkandidat med reell sjanse til å vinne.

Santos´ motkandidat er den aldrende senatoren Arnold Vinick (spilt av Alan Alda). Han er kjent for å være en frittalende representant for den moderate fløyen av det republikanske partiet, og må gjennom hele valgkampen forholde seg til partiets langt mer konservative base. Eller som The New York Times skrev for noen dager siden:

[...]viewers can see allusions to Mr. Obama in almost every facet of Matthew Santos, the Hispanic Democratic candidate played by Jimmy Smits. Santos is a coalition-building Congressional newcomer who feels frustrated by the polarization of Washington. A telegenic and popular fortysomething with two young children, Santos enters the presidential race and eventually beats established candidates in a long primary campaign. Wearing a flag pin, Santos announces his candidacy by telling supporters, “I am here to tell you that hope is real.” And he adds, “In a life of trial, in a world of challenges, hope is real.” Viewers can almost hear the crowd cheering, “Yes, we can.”

At de mange likhetstrekkene ikke er en tilfeldighet, avsløres i den samme Times-artikkelen. En av forfatterne bak sistesesongen, Eli Attie, var taleskribent for visepresident Al Gore. Attie bestemte seg tidlig for at Barack Obama, som på det tidspunktet var mest kjent for en svært engasjert tale han holdt på demokratenes valgmøte i 2004, ville fungere som en god modell for en tenkt demokratisk presidentkandidat i TV-serien.

Han tok kontakt med Obama-medarbeideren David Axelrod, og de hadde flere lange samtaler om Obamas strategi. Resultatet av dette og annet forarbeid ble 44 episoder som idag altså fremstår som en rimelig treffsikker skildring av det som skulle hende to år senere. I utgangspunktet er dette (intelligent) underholdning, og intet mer enn det. Men for moros skyld kan vi også velge å se på serien som et eksempel på et scenario, eller en visjon av en plausibel framtid.

Det er forsåvidt intet i veien for et scenario kan ha form av en TV-serie – scenarietenkning tillater en stor grad av frihet i form. Den viktigste forskjellen på et scenario og science fiction (West Wing har en tidslinje som klart plasserer serien i scifi-kategorien alternativ historie eller kontrafaktisk historie) er at førstnevnte må ha basis i et faktagrunnlag. Og det har West Wings sjuende sesong helt klart, selv om det som regel framkommer som små innspill i dialogen.

Det mest slående utgangspunktet for Santos/Obamas kandidatur er demografien. USA er langsomt, men sikkert i ferd med å bli et lysebrunt land (fenomenet kalles av og til for “The Browning of America“). I 2030 anslås det at flertallet av barn som fødes i USA er av afrikansk-amerikansk, latinamerikansk eller asiatisk herkomst, rundt 2050 vil det samme ha skjedd med den generelle befolkningen.

Men lenge før den tid vil virkningene av den demografiske endringen vise seg i holdningene til det hvite flertallet. I Norge kan vi kalle det Oslo-effekten: økt kontakt med folk av annen hudfarge eller kulturbakgrunn øker gjerne toleransen. I et amerikansk valgperspektiv innebærer det at hudfarge er en betydelig lavere barriere enn det var for noen tiår siden – ifølge en ny meningsmåling står Obama sterkere blant hvite velgere enn tidligere demokratiske kandidater.

En annen, delvis demografisk effekt er betydningen av “Generation Net”. Obama-kampanjen har lært av Joe Trippi, og vist en enestående evne til å samle inn penger og rekruttere frivillige via nettet. Men det store engasjementet blant unge amerikanere som kampanjen har utløst, handler om mer enn dette. Obamas troverdighet må hvilke på inntrykket av at han – i motsetning til McCain – har skjønt hvor viktig informasjonsteknologi er blitt i arbeidsliv og privatliv. I en parallell scene i The West Wing omtales forskjellen mellom Vinick og Santos slik:

- Why are you always talking about high-tech jobs?
- Because Vinick uses a manual typewriter.

Om vi følger ideen om West Wing som valgscenario til slutten, er konklusjonen at Obama vil vinne, men med en knappere seier enn det meningsmålingene tyder på idag. Dels fordi det er brede trender som kan arbeide for McCain, som eldrebølgen og det faktum at USA tradisjonelt heller mot høyre, dels fordi Obama betaler en pris for å være banebryter. Valget av en farget president vil være en klar erkjennelse av at hele USA er i ferd med å endre farge, og det er en tanke det vil ta tid å venne seg til for mange.

Krysspostet i Fremtidsbloggen.

Det er ikke overraskende at «Grosvold» trekker flest seere i det høyeste alderssjiktet. Det er gruppen 60 pluss som er den største befolkningsgruppen og også dem som ser mest TV, påpeker Tolonen.

Tror vi foregriper eldrebølgen en anelse her. SSBs tabell over folkemengde etter alder og fylke for 1. januar 2008 kan nemlig berette at gruppen over 60 år omfatter rundt 970 000 innbyggere, av et samlet innbyggertall i Norge på litt over 4,7 millioner. Grupper som 0-19 og 20-44 er enn så lenge mye større. Dersom “Grosvold” fremdeles skulle fylle fredagskvelden med spas og moro i 2030, vil forklaringen stemme langt bedre med virkeligheten. ;-)

Mellom fiksjonens monotone budskap og den presise spådommens umulighet er det også et landskap. Det er her vi finner prognoser, som klimamodeller, befolkningsstatistikk eller beregninger av framtidig oljeproduksjon. Her er de brede trendene som former samfunnet i dag, og kommer til å gjøre det i lang tid framover, det være seg innen teknologi, familieforhold eller globale migrasjonsmønstre. Det finnes et verktøy som lar oss kombinere prognoser, trender og andre skriftlige, muntlige og visuelle kilder til å tenke konstruktivt rundt framtida. Det kalles scenariebygging, og har vært brukt i offentlig sektor og næringslivet i flere tiår.

Og ja, jeg ser også ironien (men intet overraskende) i at Dagbladet har annonser med spåkoner ved siden av min kronikk. :-)

Via EcoGeek fant jeg en peker til en interessant NYTimes-artikkel og YouTube-videoen over, som viser en prototyp på en mykskjerm fra firmaet Plastic Logic. En mykskjerm er, som navnet antyder, en skjerm som kan bøyes og eventuelt rulles sammen. Her er bøyeligheten utnyttet slik at man gjenskaper grensesnittet fra den gode, gamle papiravisen: når brukeren drar i høyre kant, blar avisen én side framover.

Plastic Logic skal ha et produkt med inkluderte abonnementer klart til markedet i første halvdel av 2009, og avsløre prisen på CES-messen i Las Vegas i januar. Det er flere ting som slår meg her. For det første tillater jeg meg å være skeptisk til lanseringsdatoen, etter å ha fulgt ebokmarkedet de siste ti årene. For det andre kan dette nok engang vise seg å være for lite og for seint.

Som NY Times er inne på, er markedssegmentet som leser elektronisk nå vant til å få innholdet gratis. Og i overskuelig framtid vil nettavisene by på en mye rikere leseropplevelse enn mykskjermen, som vil ha relativt lav oppløsning i svart-hvitt, som ikke viser video og heller ikke lar brukeren klikke på pekere eller delta med kommentarer. Muligheten for slike løsninger ligger inntil videre i å overbevise de som fremdeles trives med papiret, om at mykskjermen er svaret. Hvilket vil si at mykskjermen både skal være billig, brukervennlig og god å lese for langsynte, for å ha en sjanse.

Engelsk i år 3000
Futurese er artig og spekulativ gjennomgang av endringene som det engelske språket kan komme til å gjennomgå de nest tusen årene. I Norge har diskusjonen om språkutviklingen i framtiden vært dominert av den ytre trusselen – representert ved engelsk, stor sett. Perspektivet er annerledes for den engelsktalende verden, hvor det mest handler om hvordan det opprinnelige engelske språket påvirkes av de mange regionale variantene.

Blir romfergeprogrammet forlenget til 2015?
Orlando Sentinel (som er en lokalavis for området der romfergen skytes opp), melder at NASA vurderer å skyve på årstallet for romfergeprosjektets avslutning. Årsaken er forholdet mellom USA og Russland, som er blitt stadig vanskeligere de siste årene – med krigen i Georgia som et foreløpig lavmål etter den kalde krigen. Den opprinnelige planen var å betale for å fly amerikanske astronauter i russiske Sojuz-romfartøy i perioden fra 2010 til 2015, da Constellation-programmet etter planen skal være i drift.

Storbritannia er Europas folkerikeste i 2060
En ny rapport om befolkningsutviklingen i Europa bekrefter den langsiktige tendensen demografer har kjent til lenge: fødselstallene i alle EU-land er nå under nivået som trengs for å opprettholde befolkningen (2,1 barn per foreldrepar), og en rekke land vil derfor oppleve store fall i folketallet om intet dramatisk skulle skje.Tyskland, som er EUs største land med 82 millioner innbyggere, vil krympe med 12 millioner, for eksempel.

Eksoskjelett som hjelpemiddel for uføre
Et israelsk høyteknologfirma har utviklet et hjelpemiddel som fungerer etter noenlunde samme prinsipp som insektenes eksoskjelett eller ytre skjelett. Den 41 år gamle israeleren Radi Kaiof har ikke vært istand til å gå ved egen hjelp etter at han ble skadet under tjeneste i hæren, men kan nå bevege seg uten rullestol takket være to brede, mekaniske skinner som er festet til beina.