Arkiv for Sære netting

Livet med Google+

Hah – det varte sannelig ikke lenge. Knapt et halvår uten Facebook, så dukker det opp et nytt sosialt nettverk og jeg hiver meg på. Siden Google Plus (også kjent som Google+ eller bare G+ blant venner) ble lansert, har nettet summet av spekulasjoner og kommentarer om hva G+ er, hvordan det fungerer og om dette nettstedet kan bli en seriøs utfordrer til Facebook. Bare rolig. Jeg har ingen planer om å slutte meg til hordene av “eksperter på sosiale medier” som i dagene etter lanseringen (og i enkelte tilfelle før de selv hadde prøvd G+) med stor tyngde trakk konklusjoner som stort sett gikk i retning av at dette prosjektet aldri kan lykkes.

Erfaringen har lært meg at teknologianalyse – i likhet med hevn – er en rett som helst bør serveres kald (det hender fremdeles folk minner meg på min opptreden på NRK rett etter lanseringen av iPhone, der jeg ganske kategorisk fastslo at den neppe ville være for andre enn spesielt interesserte). Spør meg om Googles mulighet til å lykkes mot Facebook på nettet om et halvår, og det er mulig jeg har en mening om saken. Det du vil finne her, er rett og slett mine inntrykk av hvordan G+ fungerer så langt, og hvorfor jeg enn så lenge liker dette sosiale nettstedet bedre enn Facebook.

Ikke så mange kretser foreløpig, regner med at “Jobbkontakter” dukker opp etter sommeren

Den største forbedringen for meg er de mye omtalte kretsene. Du kan ikke legge en kontakt til G+ uten å plassere vedkommende i en krets, og dermed tvinges du til å tenke strukturert og kategorisk på ditt sosiale nettverk fra starten av. Før du kan legge ut noe på G+, må du velge hvilke kretser som kan se innholdet. Likeså kan du filtrere innhold fra andre etter krets, og – ikke minst – kretsene er et utgangspunkt for “Hangout”-funksjonen (mer om den nedenfor).

Jeg vet meningene om kretsene er delte – Aslak Borgersrud har et godt forsvar for den “flate” Facebook-listen i et innlegg på G+ – men for meg var standardinnstillingen og den resulterende sammensausingen av kjente og ukjente i Facebook en hovedårsak til at jeg forlot nettstedet. G+ avspeiler mitt virkelige liv på en mye bedre måte: jeg skiller klart mellom familie, venner, jobbkontakter, bekjente (i betydningen folk jeg har møtt IRL) og tilfeldige folk på internett i alt jeg ellers gjør, så jeg verdsetter at et sosialt nettsted avspeiler dette.

Startsiden i G+ filtrert på postinger fra kretsen “Venner”.
Merk integrasjonen av G+ og andre Google-tilbud i topplinjen.

A propos design: selv om det er mange likhetstrekk mellom startskjermen på G+ og Facebook, fremstår G+-designet som luftigere og mer oversiktlig. Det hjelper selvsagt at vi så langt ikke har sett reklame, og det er ennå ikke introdusert apps av det slaget som nedsylter enhver Facebook-side. Å kunne gå inn på et nettsted uten å bli bombardert med forespørsler om deltakelse i spill eller quizer eller “gaver” eller installasjon av mer eller mindre tvilsomme apps er en sann lise.

G+ oppleves i det hele tatt som mindre anmassende nettsted – med ett skjærende unntak som jeg håper programmerne rydder opp i. Når man deler noe med andre på G+, samles ikke det delte innholdet i én post. Isteden dukker det opp igjen og igjen etterhvert som det deles av andre. Fryktelig irriterende når noe blir viralt på G+, dette.

Jeg skal ikke se bort fra at opplevelsen av ro også henger sammen med at det ennå ikke er så veldig mange som bruker G+ aktivt (de fleste i “Following-kretsen min har ikke postet noe ennå, men så er det jo sommer også da). I det hele tatt bærer G+ preg av å være under kontinuerlig utvikling, og brukerne oppfordres stadig til å komme med tips til forbedringer.

Facebook har satt standarden for hvordan et sosialt nettsted skal fungere i det daglige, så selvsagt har Google et motstykke til “Like”-knappen. Og i bruken av “plussknappen” får vi også et frampek om hvordan Google ønsker å koble sine mangslungne virksomheter sammen: du kan ikke bare “plusse” innlegg på G+, men som skjermdumpen over viser kan du også gjøre det samme i resultatlisten over Google-søk – og på et stadig økende antall nettsteder som samarbeider med Google. Det er lett å se hvordan Google kan ha nytte av plussingen i rangering av søk, for eksempel.

Jeg klarte aldri å finne noen “killer app” i Facebook – en funksjon eller tjeneste som forvandlet nettstedet fra tidtrøyte til et uunnværlig verktøy. I G+ kan “Hangout”-funksjonen vise seg å bli en slik tjeneste. Her snakker vi om gruppechat eller gruppevidekonferanse du kan invitere en eller flere kretser til. Jeg har testet videokonferanse med opptil ti personer, og kan rapportere at det fungerte utmerket – også på min Linux-maskin (i skarp kontrast til Skype, som er grunnlaget for Facebooks svar på denne G+-funksjonen).

Grensesnittet for Hangout er enkelt, og programmet har en funksjon alle som har deltatt i gruppevideokonferanser vil vite å sette pris på: man kan fjern-mute en annen deltaker. Dermed slipper man at hele konferansen overdøves av ringelyden fra telefonen til en deltaker som er ute et par minutter for å hente seg en kopp kaffe. For meg er nytteverdien innlysende: jeg deltar jevnlig i grupper som er spredt over flere byer. Om Hangout kan spare meg for et par flyturer i høst, er det alene verdt tiden jeg har investert i G+.

Jeg syns altså det er mye å like ved G+, og merker meg at strømmen min domineres av folk som ser ut til å mene det samme. Det er definitivt en ekkokammer-effekt på gang i G+, men inntil videre er det mye av sjarmen ved stedet. Det bringer meg til det nærmeste du kommer en generell betraktning om G+’ sjanser i denne omgang: jeg er ikke overbevist om at Google ønsker å erstatte Facebook som stedet der alle kan møte alle. Du skal ikke se lenger enn til Twitter for å finne et sosialt nettsted med et mer “elitistisk” preg som etter alle solemerker klarer seg utmerket.

Tegneserien xkcd oppsummerer det i grunnen godt: for meg fungerer G+ foreløpig best som et “anti-Facebook”. Om denne effekten er varig og kraftig nok til å trekke mange andre netthoder over til G+, gjenstår å se. Og et permanent opphold vil uansett avhenge av hvordan Google håndterer reklame og apps, og ikke minst personvernpolitikken. Google sitter allerede på enorme mengder persondata, og et G+ som fungerer som en integrert plattform for et bredt spekter av Google-produkter kan selvsagt også fungere som en integrert plattform for innsamling av sensitive data.

Her er det nødvendig å skille mellom det vi kan kalle synlig og usynlig personvern. På den synlige siden er G+ så langt bedre enn Facebook. Takket være inndelingen i kretser og personverninnstillingene (som ligger lett tilgjengelig i menyen og som stort sett er greie å forstå) er det relativt enkelt å bygge opp en profil med et klart skille mellom privat og offentlig, og jobb og fritid.

Men samtidig ligger det i kortene at det samles inn mye informasjon om oss som vi ikke kan se eller har kontroll over. Selv om Google har et bredere produktspekter og dermed flere bein å stå på enn Facebook, lever begge selskaper til sjuende og sist av reklame – som på nettet er ekvivalent med kunnskap om kundenes preferanser. Googles håndtering av dette problemet vil være utslagsgivende for om jeg fortsatt bruker G+ om et år.

I mellomtiden trives jeg godt på G+, og drar nytte av “feila fra igår” på Facebook – jeg legger ikke til kontakter i kretser helt ukritisk, og jeg er forsiktig med hvor mye og hva slags informasjon jeg legger ut. Hvis du ikke er der og er interessert i å prøve, skal jeg så gjerne invitere deg. Send meg i så fall epost til eirik.newth@gmail.com. Kanskje vi ses der? :)

Oppdatering om invitasjoner: Har så langt sendt avgårde mer enn 70 G+-invitasjoner. Men nå er det snart på tide med sommerferie her i heimen, så jeg setter en tidsfrist for nye invitasjoner til torsdag 14. juli kl. 09.00. Etter det må uinviterte finne noen andre som holder sommeråpent, er jeg redd… :)

Share/Bookmark

“Searching for Whitopia” og USAs brungrå konfliktlinje

Jeg har nylig fullført Searching for Whitopia av journalisten Rich Benjamin, en bok som med rette har fått mye fagnad (den er et godt eksempel på at Amazons brukeranbefalinger kan være bedre enn sitt rykte). Benjamins utgangspunkt er det demografiske fenomenet “white flight“, der hvite flytter ut av et område når en tilstrekkelig stor andel av mennesker med en annen etnisitet flytter inn.

I Norge og andre europeiske land knyttes fenomenet til immigrasjon og regnes som relativt nytt (tenk Groruddalen), men i USA fikk man de første eksemplene på dette som en reaksjon på svarte amerikaneres flytting som følge av økt velstand og høyere utdanning, langt tilbake i forrige århundre. Man har altså mye lengre erfaring med slikt i USA og kan vel også si at de ligger foran oss i utviklingen.

I så fall er tendensen de siste par tiårene krystallklar: hvite amerikanere forlater i stigende grad forstedene etterhvert som andelen amerikanere med minoritetsbakgrunn øker. Stedene de flytter til kaller Rich Benjamin for “whitopias”, det vil si mindre, etnisk homogene samfunn som rangerer høyest på listen over de mest attraktive stedene å bosette seg i USA. Forfatteren definerer det slik:

A Whitopia is whiter than the nation, its respective region, and its state. It has posted at least 6 percent population growth since 2000. The majority of that growth (often upward of 90 percent) is from white migrants. And a Whitopia has je ne sais quoi — an ineffable social charisma, a pleasant look and feel.

Rich Benjamin (som selv har bakgrunn fra Etiopia, forøvrig) flytter til hvitopi-byer som St. George, Utah, og tar seg god tid til å sette seg inn i samfunnstrukturen og snakke med folk. Han har fått ros for at han lar sine subjekter komme ordentlig til orde og sparer leseren for lettvinte poenger, også når han tar opp den ganske blatante rasismen man kan finne slike steder. Benjamin viser forståelse for at folk som har råd til det flytter fra kriminalitetsherjede forsteder rundt Los Angeles og Washington D.C., og til samfunn som på mange måter virkeliggjør den amerikanske visjonen om “Small Town America”.

Men samtidig påpeker han at det hele skjer mot et demografisk bilde i rask endring, og at fortsatt “white flight” er nødt til å få store konsekvenser for amerikansk politikk og samfunnsliv. Realiteten er at USAs etniske sammensetning vil endre seg sterkt de neste tiårene. Om dagens trend (der 44 % av amerikanere under 18 har minoritetsbakgrunn) vedvarer, vil hvite amerikanere være i mindretall i 2042. Fenomenet som av og til kalles “The Browning of America” går som en rød tråd gjennom Benjamins bok, liksom det i stadig større grad gjør det i amerikansk politikk.

For eksempel er det velkjent at John McCain var den soleklare vinneren valget i 2008 blant hvite amerikanere, i den grad at han ville ha tatt seieren om USA hadde hatt samme befolkningssammensetning som i 1980. Likeså er det en klar sammenheng mellom demografi og geografi: Obama vant valget takket være demokratenes sterke stilling i etnisk sammensatte delstater langs kystene, mens USAs “hvite sentrum” (Sarah Palins “Real America”) sluttet opp om republikanerne.

Benjamin dokumenterer godt hvordan et typisk “whitopia” ikke bare har underskudd på lyse- og mørkebrune amerikanere, men ofte er kjemisk renset for demokrater. Mønsteret videreføres i Tea Party-bevegelsen som kommer til å bli så viktig i høstens kongressvalg, jamfør denne oppsummeringen fra New York Times: “The 18 percent of Americans who identify themselves as Tea Party supporters tend to be Republican, white, male, married and older than 45.”

Nå er ikke politikk etter etniske og geografiske skillelinjer noe nytt fenomen i USA (Rich Benjamin skildrer godt hvordan republikanerne overtok kontrollen over Sørstatene, som lenge var demokratisk kjerneland), men det hele er i ferd med å få nok en dimensjon som nærmest er dømt til å skape sterke konflikter i tiårene fremover.

Innbyggerne i whitopia er nemlig ikke bare hvitere enn amerikanere flest, de er også eldre. Eldrebølgens første fase i USA blir i overveldende grad en hvit affære, mens det meste av tilveksten som sørger for at landet vil vokse til nærmere 400 millioner innbyggere i 2050, kommer fra ikke-hvite. Artikkelen The Gray And The Brown: The Generational Mismatch i The National Journal setter søkelyset på det i historisk perspektiv helt unike generasjonsgapet som er i ferd med å oppstå i USA, og konfliktene det skaper.

Et eksempel er omstridte enkeltsaker som immigrasjonsloven i Arizona, der nye og gamle amerikanere står mot hverandre. Viktigere på lang sikt er synet på hva det offentlige skal bruke penger til. Det handler for eksempel om prioritering mellom eldretjenester og skoler, som kan bli følelsesladd når skolene i fråga i stadig større grad preges av minoritetsbarn.

Rich Benjamin peker på at innbyggere i hvitopier som ønsker å nedprioritere satsing på utdanning og andre sosiale goder til minoriteter, og ikke minst illegale immigranter, paradoksalt nok underminerer grunnlaget for sine egne tjenester på sikt. Skal USA kunne hevde seg mot kommende stormakter som India og Kina i fremtiden, kommer man ikke utenom en kraftig opprustning av hele utdannelsessystemet. Som National Journal påpeker:

The Baby Boom has a tremendous stake in investing in the education of young Latinos and African-Americans so they will get good jobs and we can tax the daylights out of them to support [the Boomers'] retirement,” Klineberg, the Rice University sociologist, says. “The [racial] gap in achievement has to be narrowed if there’s any serious hope for American competitiveness in the global economy.

Det bitre og til tider paranoide tonefallet som preger deler av amerikansk politikk viser ingen tegn til å dabbe av, ei heller flyttestrømmen av hvite amerikanere bort fra storbyene og megaregionene som omgir dem. Hva dette får å si for USAs fremtid er vanskelig å si, men dersom man ikke klarer å bygge bro over de sterke demografiske interessemotsetningene risikerer landet å bli mer splittet enn det har vært siden borgerkrigstiden. I så fall ikke lyse utsikter for amerikanerne, eller alle oss som fremdeles må forholde oss til at USA er en hovedaktør på verdensscenen.

Dagens ting jeg ikke visste

Spåkoner ser bare 25 % av helheten, ifølge en representant for alternativfolket. Så det er derfor, altså… ;-)

Latterlige lover

BBC har en sak om en avstemning om hva som er Storbritannias latterligste lov. Min favoritt er utvilsomt denne:

The head of any dead whale found on the British coast automatically becomes the property of the King, and the tail of the Queen

Okei, denne skjønner jeg ikke. Hvorfor i alle dager skal dronningen få den beste biten? BBC lister også opp tåpelige lover utenfor Storbritannia, og jeg griper meg selv i å undres over om Norge har sine varianter av f.eks. loven som påbyr skotter å la en virkelig trengende person få bruke toalettet…

Hymne til Mammutsalget v. Finn Erix

:-)

Conspiracy 911

Denne lille oppsummeringen av det vi alle har mistenkt hele tiden, er skapt av mannen bak den innsiktsfulle naturfilmen om narkotikaeksperimenter på edderkopper. “Nice web, Mr. Crack Spider”.

Dagens filosofiske dilemma: katter eller ost?

Det er John Scalzi som stiller spørsmålet: anta at du måtte velge å beholde enten katter eller ost på jorda. Velger du katter, forsvinner all ost på et blunk, velger du ost fordufter kattene i en liten (okei, en ganske stor) sky av pels. Nok en gang deles det ikke ut noen premie for å gjette hva jeg svarte. Dermed er det ikke sagt at jeg ikke vil savne Red Gloucester, Cheddar, Emmentaler, Jarlsberg, Gruyére, Parmigiani Reggiano, Brie med kumpaner dypt og inderlig. ;-)

Dagens froskeritt

er fra National Geographics nettsted: Mouse Rides Frog in India Monsoon. Wow, I say. Wow.

Dagens smakløse reklame…

…kommer fra SN Brussels Airlines. Man skjønner jo umiddelbart hva som skjedde med passasjeren, så min eneste refleksjon er: flinke løver, som klarer å spise uten å søle i det hele tatt.

God volds-elg

Agderposten: din leverandør av kreative nyord. ;-)

“Alt som kan oppfinnes er blitt oppfunnet”

må være det mest forslitte sitatet fra alle dem som liker å minne om hvor feil fremtidsforskere og -synsere kan ta. Den som ønsker litt variasjon i kosten (evt mer pepper til kverna) finner mye på Top 87 Bad Predictions about the Future, som altså inneholder denne og 86 andre mer eller mindre fjollete forutsigelser og forutsigelsesliknende utsagn. For moros skyld kan vi alltids slenge på en av mine favoritter: Margaret Thatchers utsagn fra 1987 om at alle som trodde ANC kunne danne regjering i Sør-Afrika hørte hjemme i “cloud cuckoo land”. (Via Boingboing)

Dagens ubegripelige debatt

Alle land har nasjonale ordskifter som kan virke ubegripelige for utenforstående. For å få en følelse av hvordan våre debatter om f.eks. Holmenkollen fortoner seg for utlendinger, kan man lese denne saken fra Lanka Business Online, et innlegg i en opphisset diskusjon (som min gamle forfatterhelt Arthur C. Clarke har engasjert seg i) om hvorvidt Sri Lanka skal ligge 6 eller 6 1/2 time foran GMT… ;-)

Dagens konspirasjonsteori

I den norske sesongavslutningen på “The West Wing” (hvis hovedpoeng jeg spoilet grundig nede til venstre i denne bloggen) spiller en krise ombord i den Internasjonale romstasjonen en viktig rolle. Av en eller annen grunn er det umulig å redde astronautene med de svært pålitelige Sojus-arbeidshestene, og det eneste alternativet som gjenstår er en hemmelig, militær romferge. “West Wing” krydrer ofte handlingen med rykter og konspirasjonsteorier som svirrer der ute, og dette har gjort rundene i årevis. Jamfør denne saken om Blackstar-systemet fra tidsskriftet “Aviation Week” (også kjent som “Aviation Leak”):

This two-vehicle “Blackstar” carrier/orbiter system may have been declared operational during the 1990s. A large “mothership,” closely resembling the U.S. Air Force’s historic XB-70 supersonic bomber, carries the orbital component conformally under its fuselage, accelerating to supersonic speeds at high altitude before dropping the spaceplane. The orbiter’s engines fire and boost the vehicle into space. If mission requirements dictate, the spaceplane can either reach low Earth orbit or remain suborbital.

Skal man tro “Aviation Week”, er systemet (som selvsagt er godt skildret i Wikipedia) så hemmelig at ikke engang ledende amerikanske militære kjenner til det. Litt som “Men in Black”, med andre ord. ;-)

Dagens nyord: Sildefjert

Sild fjerter for holde kontakt med sine medsild, ifølge National Geographic (Windows Media). Vel, det er utvilsomt en av de mer interessante lydene jeg har hørt på en stund. :-)

Dagens anakondatips

Slik kommer du deg løs når en anakonda biter deg (Windows Media).