Arkiv for Norsk

Gratulerer med 10-årsdagen, Wikipedia

Jeg skulle gjerne ha vært tilstede på feiringen på Litteraturhuset idag, men så er det nå engang slik at lørdagsettermiddager ikke alltid er så lette å disponere for pappaen til en sjuåring. Derfor denne takkepostingen til alle ivrige wikipedianere og deres unike skapning.

Kjære Wikipedia,

Jeg har fulgt deg helt siden din spede fødsel, og må innrømme at jeg til å begynne med ikke levnet deg store sjanser til å overleve. Jeg skrev det vel aldri den gangen (smart nok, ser jeg nå), men husker at jeg titt og ofte sa noe sånt som dette i begynnelsen av forrige tiår: “Wikipedia kan aldri bli en suksess så lenge det ikke drives etter vanlige forlagsmessige prinsipper.”

En rangering blant verdens (og Norges) ti mest besøkte nettsteder, og 17 millioner artikler på 270 språk viser at jeg tok feil. Og sjelden har jeg vært så glad for akkurat det. For du var ikke mer enn et par år gammel før jeg innså at noe forunderlig var i ferd med å skje. Ikke bare este du ut i en ubegripelig takt, men i omgivelser som så ofte favoriserer det smale eller grunne, vokste du deg både bred og dyp på samme tid.

Bildet er hentet fra Wikipedia-artikkelen om bursdagskaker (selvsagt fins den!)

Selvsagt er du et av mine stoppesteder når jeg gjør jobbresearch, men ditt viktigste bidrag er ekstradimensjonen du gir til alle andre medieopplevelser. Du er blitt innbegrepet av umiddelbar tilfredsstillelse av kunnskapsbehov. Sammen med mobiltelefon har det skapt en undergravende teknologi som utfordrer alt fra Guiness rekordbok til quizer og eksamensbesvarelser.

I min hverdag betyr det at jeg, hvis jeg stusser på et ord eller et navn i en bok eller et TV-program, nesten alltid finner svar hos deg. Det var hos deg jeg fant forklaringen på hvorfor jeg ofte kjenner metallisk smak i munnen når jeg hører et smell, leste den fascinerende historien om Sovjet-vennen som nesten ble USAs president og holder meg oppdatert på TV-serier jeg følger. For å nevne tre av utallige eksempler gjennom årene.

Det siste er forøvrig karakteristisk for deg. Selv om du utvilsomt slekter på dine stolte europeiske forløpere, er du en vaskeekte skapning av det som er blitt omtalt som “folkets århundre“. Uten velstandsutvikling, utdanningsrevolusjon og rimelig netteknologi hadde wikipedianernes dugnad aldri hatt en sjanse. Det preger ditt dannelsesideal, som er langt mer inkluderende enn det tradisjonelle leksikalske. Jamfør TV-serieomtalene.

Ingen 10-åring med en slik suksess kan unngå kontroverser. Gjennom årene er det kommet anklager om regelrett sabotasje, manglende presisjon, politisk slagside og en byråkratisk styreform. Enkelte tiårsartikler vektlegger det de mener er tegn til begynnende åreforkalkning, som færre nye bidragsytere og et fallende antall nye artikler.

Men med tanke på din enorme størrelse, fremstår problemene likevel som små. Og de overskygges helt av ditt edle formål om å gi verden gratis informasjon, hvis fulle potensiale vil realiseres når de neste to-tre milliardene beveger seg inn på nettet med betydelig slunknere lommebøker enn slike som meg.

Den personlige tiltaleformen i denne artikkelen har en enkel forklaring. For meg er du oss, Wikipedia. Du er et speilbilde av vår sivilisasjon slik den er idag med vorter og det hele, som engelskmannen liker å si. Det gjør deg viktig i nåtiden, men også i et tusenårsperspektiv. Fremtidens historikere vil utvilsomt se på deg som en av de viktigste kildene til forståelse av vår turbulente tid.

Om en av dere fremtidshistorikere mot formodning skulle lese dette: glem endelig ikke å følge internpekerne. Av alle ting som gjorde Wikipedia stort i vår tid, var de selve killer appen.

Share/Bookmark

Jamie-pasta for under en femtilapp

I en kampanje for Sainsburys-kjeden lager Jamie Oliver familiemiddager for fem pund (tilsvarende femti norske), og får som vanlig kritikk. Kritikken går på valget av varer: han kunne ha laget enda billigere middager ved å velge ingredienser fra nederste hylle. Alt jeg kan si, er at en rekke av Jamies oppskrifter lar seg realisere for godt under en femtilapp i vårt eget kjære høykostland, og med gode ingredienser. Jeg laget en av dem igår, en nydelig pasta peperonata.

Hovedingrediensene er paprika og løk som langsomstekes i en halvtime, samt hvitløk, persille, parmesan og en skvett balsamicoeddik. Parmesanen er den dyreste ingrediensen, men likevel ble det mat nok til tre voksne (vi var sultne, OK?) for godt under førti kroner. To voksne og to barn er fullt mulig for under femtilappen, med andre ord. I tillegg var maten vegetarisk, som seg hør og bør for to som fremdeles er litt preget av India-turen.

Verdensveven – alltid foran

MP3 files, playlists and podcasts automatically generated from Wikipedia – er det nødvendig å si mer?

Nettet gjør idiotboksen mindre idiotisk

Det mange av oss har praktisert en god stund, ser nå ut til å bekreftes av forskningen: idag er det vanlig å kombinere TV-titting med nettbruk. Multitaskingen gir åpenbart nye dimensjoner til TV-opplevelsen – hos oss har den bl.a. ført til at vi sjelden ser en film eller serie uten å google den grundig før, under eller etter sending (unntaket er om serien i fråga er en konkurranse, naturligvis):

64 percent of those surveyed told the consulting firm that they go online as they watch TV, and almost three-quarters of that group (73 percent) said they considered themselves to be actively multitasking when they’re watching TV and using the ‘Net at the same time. 42 percent reported that their attention is split between the TV and Internet equally, while another 47 percent said that once they start using the computer, the Internet becomes the focus of their attention.

My God, it’s full of stars!

hal9000.jpgArthur C Clarke har vært syk en stund, så dette budskapet kom dessverre ikke overraskende. Det kommer til å bli skrevet mye om den siste av de “tre store” (Asimov, Clarke, Heinlein) fra science-fiction-genrens gullalder de neste dagene og ukene. Salon har allerede en fin oppsummering, jeg skal begrense meg til å fundere over hvorfor Clarke var en forfatter jeg stadig vendte tilbake til, og en hvis bøker fikk stå i fred under den store bokhyllemassakren ifjor.

Hovedårsaken er at Clarke betrakter framtiden som noe vi faktisk kommer til å oppleve, snarere enn som bakgrunnsteppe for frie fabuleringer, eller et utgangspunkt for drøfting av vår tids problemer, det være seg bioteknologi som løper løpsk eller roboter som gjør opprør. Teknologiske og sosiologiske forutsigelser står helt sentralt i Clarkes forfatterskap, og tydeligst kommer det til uttrykk i den svært interessante fagboka Profiles of the Future. Ikke så rart, egentlig, da han allerede i 1945 forutså et av de viktigste teknologiske gjennombruddene etter annen verdenskrig – den geostasjonære kommunikasjonssatelliten.

Selv om Clarke favnet over et uvanlig vidt felt, fra massekommunikasjonens historie til fremtidens seksualvaner, er det romfart han først og fremst forbindes med, kanskje særlig som manusforfatter på filmen 2001 – A Space Odyssey. Joda, filmen er visuelt sett 100% Kubrick, men Clarkes tanker gjennomsyrer handlingen. Filmen skildrer i nitid teknologisk detalj et 2001 vi aldri fikk, med store baser på Månen, intelligente datamaskiner og romskip som kunne frakte mennesker til Jupiter.

Da jeg så filmen i 2001 (selvsagt måtte jeg det!), ble jeg ikke oppgitt over hvor feil manusforfatter og regissør hadde tatt, men først og fremst trist. Jeg visste at det er lite av det filmen viser, som hadde vært umulig å realisere før 2001. I 1968, da filmen kom på kino, fantes teknologien som ville ha gjort det mulig å bosette seg på Månen. Det ble laget planer for å sende mennesker til Mars innen 1981. Vi kunne ha vært der nå, folkens, istedenfor å prate om kanskje å gjøre det en gang etter 2030.

At intet av dette ble gjort, skyldtes ikke manglende kunnskap, men mangel på politisk vilje. Eller dristighet, som Arthur C. Clarke ville ha sagt. Men ikke dristighet for dristighetens skyld. Clarke hørte ikke til dem som mente vi måtte utforske Solsystemet fordi det er der, men fordi hele menneskeheten ville tjene på det. Clarke var noe så sjeldent i vår tid som en utviklingsoptimist, en som konsekvent argumenterte for å bruke teknologi for å øke vår materielle og åndelige velstand.

Ja, for romfart handler ikke bare om dyser og brennstoffblandinger, men om å løfte blikket og la seg inspirere av noe som alltid vil være langt større enn det menneskelige. I et blasert selvrealiseringssamfunn må man kanskje minne om at det en gang fantes presidenter (her John F. Kennedy) som kunne si ting som dette:

We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not only because they are easy, but because they are hard, because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one which we intend to win, and the others, too.

Igår skrev jeg om forfattere som ikke lenger betyr noe i offentligheten. Idag minnes jeg en forfatter som betydde svært mye, ikke bare for millioner av lesere verden over, men også som pådriver for bruk av teknologi for å forbedre menneskenes lodd. I India og Sri Lanka er Clarke kjent for denne innsatsen, blant annet via The Clarke Foundation, mer enn for bøker som Childhood’s End eller Rendezvous With Rama (som endelig kan se ut til å bli film, forøvrig).

En tanke til slutt: Clarke var aldri kjent for å være noen stor språklig stillist, og han hadde ingen problemer med å innrømme det selv. Men ingen regel uten unntak. Selv om Clarke i det store og hele er vår tids beste eksempel på science fiction “as a literature of ideas”, kunne han være en riktig stram og god novelleforfatter. Det passer svært godt å avslutte dette med en peker til den kanskje beste novellen av dem alle, The Nine Billion Names of God.

Dagens mest clueløse…

…er utvilsomt (og svært lite overraskende) Den norske Forfatterforening, som har vært ute og sammenlignet sin kamp for høyere pocketbokhonorarer med rettferdig handel, og får så hatten passer av hjelpeorganisasjonene. Det er forståelig, når forfatterforeningen argumenterer som sitt medlem Vigdis Hjort:

Vi har noe som heter fair trade hvor folk er villig til å betale litt mer for kaffen for at bøndene i u-landene skal være sikret gode nok inntekter. Det er på en måte noe av det samme vi har lyst til å si til leserne våre; at hvis vi skal overleve som forfattere må dere stille dere på vår side i kampene mot de rike forleggerne.

Jeg er vanligvis ikke en til å bruke skattelistene, men altså: et kjapt viser at Hjorth ifjor tjente 334 000, og hadde en formue på nesten 500 000. Hjorth er bosatt på Nesøya i Asker, et av Norges mest velstående områder. Fairtrade-systemet handler om å sørge for en marginalt bedre inntekt til den milliarden verdensborgere som lever på en dollar eller mindre per dag. Folk som med andre ord har en knapp tohundredel av Hjorths inntekt, som ikke har noen formue å snakke om, og som ikke i sine villeste fantasier kan forestille seg de mange støtteordningene norske forfattere nyter godt av.

Så ja, man kan godt kalle det utilbørlig snylteri på et etablert begrep. Men først og fremst er bruken av ordet “overlevelse” i denne konteksten et eksempel på hvor totalt navlebeskuende og frikoblet fra den ytre virkeligheten norske forfattere kan være. For ikke å si uvitende om fenomenet begrepsuthuling. Hjorths svar på kritikken (i NRK-intervjuet over) er forøvrig en retorisk perle, til påminnelse om hvorfor skjønnlitterære forfattere ikke spiller noen rolle i den generelle samfunnsdebatten, slik de gjorde før.

Ovkul blekksprutlampe

Jeg vet ikke om inspirasjonskilden er Elisabeths mange bloggpostinger om kule interørting, eller kanskje inntrykk etter Jørn Hurums morsomme forelesning om fiskeøgler og deres favorittmat under Gyldendaldagene igår, men uansett falt jeg pladask for denne nautilus-inspirerte lampa fra Unless • Lighting. Synd den er så dyr… (Via Inhabitat)

Dagens tåpeligste uttalelse…

…kommer utvilsomt fra Frank Aarebrot, “valgforskeren” som til forveksling ligner på en politiker med sin intense utspillskløe. Under overskriften Vestlandet er farlig (nettopp tilbake fra Bergen, og jeg vart som alltid grundig skræmt, ja) kommer det blant annet:

Vestlandet og Skottland kan sammenlignes.

Øh, nei, i den politiske og historiske konteksten Aarebrot ser for seg kan de ikke det, om man ser bort fra avhengighet av svinnende oljeforekomster og et og annet delt ord fra vikingtiden. Noen stikkord for lite påleste forskere og andre som eventuelt måtte interessere seg: gælisk, klansystemet, Stuart-familien og slaget ved Culloden. Eller om man vil: vis meg et vestlandsk motstykke til voggevisa Skye Boat Song.

Spørsmålet Aarebrot forsøker å ta opp på sitt kluntete vis er imidlertid ikke uinteressant. Regionalisering er et hovedtema i EU for tiden, og i mine øyne et sterkt argument for medlemskap i unionen. Jeg ser gjerne større regional uavhengighet i Norge, om ikke annet for å gå videre fra den dødskjedelige debatten om hvem som egentlig skaper verdiene her i landet (som vestlendinger flest hevder Aarebrot at det er Vestlandet, mens folk nordfra gjerne liker å si at alle sør for Trondheim er snyltere).

Skolefjernsynfaktoren…

Klikk for full størrelse

…kalte jeg følelsen jeg ofte fikk i India. De av dere som er gamle nok vet hva jeg mener: velmente NRK-dokumentarer om dagligliv i fremmede land, med bilder av tiggere og gateselgere, kuer og elefanter i gatene, guruer med lite klær og uflidd skjegg, menn med imponerende turbaner og kvinner med ditto sarier. Og som det ovenstående bildet av en trafikkork i Kerala viser, finnes denne versjonen av India fremdeles. Men samtidig er dette et land der du bestiller flybilletter på nett, akkurat som i Norge, og der åtte (8) millioner nye mobilabonnent tegnes hver måned. Som vi fikk erfare midt ute på en innsjø i Kerala, kan mobiltelefonen benyttes til å fastslå hva gjeldende markedspris er for ettertraktede produkter som f.eks. gigantiske tigerreker. :-)

Hannemyr knuser Econ

Gisle Hannemyr tar for seg Econ-rapporten jeg blogget om forleden, og river den i fillebiter. Et eksempel:

For å kunne blåse opp sluttsummen til 778 MNOK legger ECON en rekke ubegrunnede forutsetninger til grunn. For eksempel antas det at nesten fire millioner dokumenter i 2009 skal konverteres for hånd, til en gjennomsnittelig pris på kr. 47,53 pr. dokument. Selv benytter jeg med hell fri programvare til å gjøre dette automatisk og nesten gratis.

Når jeg for andre gang på kort tid står overfor en konsulentrapport av tvilsom kvalitet, må jeg jo lure på om dette er normen i konsulentbransjen. Og i så fall: burde ikke våre folkevalgte (i dette tilfellet Bent Høie fra Høyre) utvise noe større skepsis når det dumper inn blatante bestillingsverk? Det er mulig det er gjort allerede, men her er et forslag til et hobbyprosjekt for en gravende journalist i f.eks. Dagens Næringsliv: finn ut hvor høy andel av rapporter av dette slaget hvis konklusjoner ikke er i bestillers interesse…

Kosmiske katastrofer som mediesnadder

Dagbladet melder at en stjerne i vårt fjernere galaktiske nabolag en gang kan komme til å utløse et svært energirikt gammaglimt og potensielt drepe oss alle, og har tatt den obligatoriske telefonen til Knut Jørgen Røed Ødegaard. Han leverer som vanlig trykkverdige sitater:

Denne stjerna ligger såpass nærme, at dersom den glimter så er det bare å pakke sammen [...] Et gammaglimt fra denne vil grille alt liv på jorda helt ned til bakterienivå, og langt ned i havene om det treffer oss.

Hvis Ødegaards hensikt var å skremme, tyder kommentarene og de Twingly-linkede bloggene på at han har lykkes. Om hensikten var å informere om moderne astrofysikk og dens forhold til andre vitenskaper (i dette tilfelle biologi og paleontologi), burde framstillingen ha vært mye mer balansert. I så måte er hovedmannen bak resultatet, Peter Tuthill, langt mer moderat i en avisartikkel Dagbladet peker til:

Earlier research has suggested that a gamma-ray burst – if we are unfortunate enough to be caught in the beam – could be harmful to life on Earth out to these distances. Scientists have speculated that, eons ago, a gamma-ray burst from a distant star could explain mass extinctions seen in the fossil record.

Bruken av ordene “suggested” og “speculated” er ikke understatements i denne sammenhengen. Tuthill gjør simpelthen sin fordømte plikt som formidlende forsker, og klargjør for publikum at deler av forskningsarbeidet er av mer spekulativ eller hypotetisk karakter. Han bruker også uttrykket “could be harmful”, som er noe ganske annet enn “grille alt liv” (for å få til en reell “grilling” av Jorda måtte gammaglimtet være langt nærmere enn de 8000 lysårene vi sannsynligvis snakker om her).

Bare så det er sagt: Det finnes idag ingen sikre holdepunkter for å anta at et gammaglimt i løpet av livets fire milliarder år lange historie har forårsaket massedød på Jorda. Eksempelet Tuthill indirekte henviser til, Ordovicium-Silur-utdøingen, har langt mer anerkjente forklaringsmodeller. Dette til forskjell fra Kritt-Tertiær-utdøingen, der den kosmiske årsaken (en asteroide) er grundig dokumentert. Bad Astronomy Blog har en god oppsummering av den astronomiske siden av saken:

It is possible that one of the stars may explode as a GRB, and it’s possible it’s aimed at us, but we don’t know. And we don’t know exactly what effects it would have on us. So if it’s less than 10,000 years from exploding and if it blows up as a GRB and if it’s aimed at us and if there isn’t much junk between us and it, then yeah, we may have a problem. But that’s an awful lot of ifs.

Men denne saken har også en annen side, som bekymrer meg som astronomiutdannet formidler. Jeg har tidligere begrunnet min motstand mot katastrofebasert formidling i en bloggposting om meteoritten som ble til en atombombe, og har ikke sett noe siden den gang som har endret mitt grunnsyn. Tvert imot: min virksomhet som foreleser bekrefter stadig at mediesaker om kosmiske katastrofer også blir lagt merke til av barn og unge, som ikke er istand til å forholde seg til de lave sannsynlighetene som nesten alltid er involvert.

Derfor er det en del av jobben min som astronomiformidler å klare opp i forvirringen og frykten som skapes av medieoppslag som dette, og forsøke å skape et realistisk bilde av et univers som tross alt er veldig fredelig og begivenhetsløst de fleste steder det meste av tiden. Eller om man vil: fungere som ryddegutt etter Knut Jørgen.

Oppdatering: Sprøytvarsleren har også sett på saken.

Scrabolous og feila fra igår

Spennende sak i New York Times idag om online-varianten av Scrabble, særlig kjent for Facebook-brukere som Scrabolous. Dette spillet ble skapt av to brødre fra Calcutta, har nå tre millioner registrerte brukere og er i ferd med å bli nok et skoleeksempel på hvordan gammel industri skal håndtere utfordringen fra nettet. Det juridiske problemet er at Rajat og Jayant Agarwalla aldri spurte rettighetshaverne til Scrabble, som er Hasbro og Mattel, om lov til å kopiere det opprinnelige spillet. Det økonomiske problemet for Hasbro/Mattel er at det er vanskelig å selge klassiske brettspill til målgruppa 15-35, mens det er lett å se for seg markedsføringsverdien av Scrabuolous.

I bunn og grunn har firmaene bare to alternativer: pusse et kobbel med advokater på Rajat og Jayant, og satse på at de tre millioner brukerne ikke irriteres så mye av denne fremgangsmåten at de dropper Scrabble i ulike varianter. Eller de kan spille på lag med gutta fra Calcutta, f.eks. ved å kjøpe opp Scrabulous og utvikle modellen videre. For øyeblikket ser det siste ut til å være uaktuelt fordi det vil sette en dårlig presedens. Nok en robotaktig krig mot kundene under oppseiling, med andre ord.

Econ gjør det igjen

Econ, som leverte det som (forhåpentligvis) var et av fjorårets mest blatante og talentløse bestillingsverk av en konsulentrapport, fikk i oppdrag av Microsoft å vurdere regjeringens satsing på åpne standarder. Nei, man vinner ingen premie for å gjette seg til den dystre konklusjonen. Ifølge VG hevder rapporten at forvaltningskostnadene blir på 778 millioner kroner, hvilket får meg til å undres: hvorfor et så upresist tall? Jeg er sikker på at rapporten ville virke enda mer troverdig om Econ kom til et resultat på f.eks. kr. 778 859 265,19. Og hvor er spådommen om at programvarebransjen i Norge vil ta sin død av dette tiltaket? ;-)

Tospråklig blogg?

Jeg har i lengre tid lurt på om jeg også skulle blogge noe på engelsk. Jeg er blitt bedt om å gjøre det av flere, en rekke av emnene mine kan ha et bredere nedslagsfelt, og det er liten tvil om at litt engelsk blogging i ny og ne ville bidra til å vedlikeholde farsmålet mitt. Problemet er at det nok ikke blir nok engelske bloggpostinger til at det rettferdiggjør å opprette en helt ny blogg. Isteden har jeg lyst til å gjøre som Olav Anders Øvrebø i Undercurrent, som blander engelske og norske postinger. Forsåvidt har jeg nettopp vært i et land der folk stadig svitsjer sømløst mellom engelsk og lokale språk, og når jeg tenker etter pleier også Pondus å gjøre det stup i ett. Presedensen er der, med andre ord.

Teknisk sett blir dette i første omgang løst ved å innføre to nye kategorier, “Norsk” og “English“, og så lage direktepekere som gjør det mulig å filtrere på språk. Egne RSS-feeder er også en mulighet, for eksempel ved hjelp av Feedburner. Men hvorvidt jeg skal gå såpass langt, avhenger også av etterspørselen. Jeg er åpen for forslag og innspill! :-)