Gratulerer med 10-årsdagen, Wikipedia

Jeg skulle gjerne ha vært tilstede på feiringen på Litteraturhuset idag, men så er det nå engang slik at lørdagsettermiddager ikke alltid er så lette å disponere for pappaen til en sjuåring. Derfor denne takkepostingen til alle ivrige wikipedianere og deres unike skapning.

Kjære Wikipedia,

Jeg har fulgt deg helt siden din spede fødsel, og må innrømme at jeg til å begynne med ikke levnet deg store sjanser til å overleve. Jeg skrev det vel aldri den gangen (smart nok, ser jeg nå), men husker at jeg titt og ofte sa noe sånt som dette i begynnelsen av forrige tiår: “Wikipedia kan aldri bli en suksess så lenge det ikke drives etter vanlige forlagsmessige prinsipper.”

En rangering blant verdens (og Norges) ti mest besøkte nettsteder, og 17 millioner artikler på 270 språk viser at jeg tok feil. Og sjelden har jeg vært så glad for akkurat det. For du var ikke mer enn et par år gammel før jeg innså at noe forunderlig var i ferd med å skje. Ikke bare este du ut i en ubegripelig takt, men i omgivelser som så ofte favoriserer det smale eller grunne, vokste du deg både bred og dyp på samme tid.

Bildet er hentet fra Wikipedia-artikkelen om bursdagskaker (selvsagt fins den!)

Selvsagt er du et av mine stoppesteder når jeg gjør jobbresearch, men ditt viktigste bidrag er ekstradimensjonen du gir til alle andre medieopplevelser. Du er blitt innbegrepet av umiddelbar tilfredsstillelse av kunnskapsbehov. Sammen med mobiltelefon har det skapt en undergravende teknologi som utfordrer alt fra Guiness rekordbok til quizer og eksamensbesvarelser.

I min hverdag betyr det at jeg, hvis jeg stusser på et ord eller et navn i en bok eller et TV-program, nesten alltid finner svar hos deg. Det var hos deg jeg fant forklaringen på hvorfor jeg ofte kjenner metallisk smak i munnen når jeg hører et smell, leste den fascinerende historien om Sovjet-vennen som nesten ble USAs president og holder meg oppdatert på TV-serier jeg følger. For å nevne tre av utallige eksempler gjennom årene.

Det siste er forøvrig karakteristisk for deg. Selv om du utvilsomt slekter på dine stolte europeiske forløpere, er du en vaskeekte skapning av det som er blitt omtalt som “folkets århundre“. Uten velstandsutvikling, utdanningsrevolusjon og rimelig netteknologi hadde wikipedianernes dugnad aldri hatt en sjanse. Det preger ditt dannelsesideal, som er langt mer inkluderende enn det tradisjonelle leksikalske. Jamfør TV-serieomtalene.

Ingen 10-åring med en slik suksess kan unngå kontroverser. Gjennom årene er det kommet anklager om regelrett sabotasje, manglende presisjon, politisk slagside og en byråkratisk styreform. Enkelte tiårsartikler vektlegger det de mener er tegn til begynnende åreforkalkning, som færre nye bidragsytere og et fallende antall nye artikler.

Men med tanke på din enorme størrelse, fremstår problemene likevel som små. Og de overskygges helt av ditt edle formål om å gi verden gratis informasjon, hvis fulle potensiale vil realiseres når de neste to-tre milliardene beveger seg inn på nettet med betydelig slunknere lommebøker enn slike som meg.

Den personlige tiltaleformen i denne artikkelen har en enkel forklaring. For meg er du oss, Wikipedia. Du er et speilbilde av vår sivilisasjon slik den er idag med vorter og det hele, som engelskmannen liker å si. Det gjør deg viktig i nåtiden, men også i et tusenårsperspektiv. Fremtidens historikere vil utvilsomt se på deg som en av de viktigste kildene til forståelse av vår turbulente tid.

Om en av dere fremtidshistorikere mot formodning skulle lese dette: glem endelig ikke å følge internpekerne. Av alle ting som gjorde Wikipedia stort i vår tid, var de selve killer appen.

Jamie-pasta for under en femtilapp

I en kampanje for Sainsburys-kjeden lager Jamie Oliver familiemiddager for fem pund (tilsvarende femti norske), og får som vanlig kritikk. Kritikken går på valget av varer: han kunne ha laget enda billigere middager ved å velge ingredienser fra nederste hylle. Alt jeg kan si, er at en rekke av Jamies oppskrifter lar seg realisere for godt under en femtilapp i vårt eget kjære høykostland, og med gode ingredienser. Jeg laget en av dem igår, en nydelig pasta peperonata.

Hovedingrediensene er paprika og løk som langsomstekes i en halvtime, samt hvitløk, persille, parmesan og en skvett balsamicoeddik. Parmesanen er den dyreste ingrediensen, men likevel ble det mat nok til tre voksne (vi var sultne, OK?) for godt under førti kroner. To voksne og to barn er fullt mulig for under femtilappen, med andre ord. I tillegg var maten vegetarisk, som seg hør og bør for to som fremdeles er litt preget av India-turen.

Nettet gjør idiotboksen mindre idiotisk

Det mange av oss har praktisert en god stund, ser nå ut til å bekreftes av forskningen: idag er det vanlig å kombinere TV-titting med nettbruk. Multitaskingen gir åpenbart nye dimensjoner til TV-opplevelsen – hos oss har den bl.a. ført til at vi sjelden ser en film eller serie uten å google den grundig før, under eller etter sending (unntaket er om serien i fråga er en konkurranse, naturligvis):

64 percent of those surveyed told the consulting firm that they go online as they watch TV, and almost three-quarters of that group (73 percent) said they considered themselves to be actively multitasking when they’re watching TV and using the ‘Net at the same time. 42 percent reported that their attention is split between the TV and Internet equally, while another 47 percent said that once they start using the computer, the Internet becomes the focus of their attention.

My God, it’s full of stars!

hal9000.jpgArthur C Clarke har vært syk en stund, så dette budskapet kom dessverre ikke overraskende. Det kommer til å bli skrevet mye om den siste av de “tre store” (Asimov, Clarke, Heinlein) fra science-fiction-genrens gullalder de neste dagene og ukene. Salon har allerede en fin oppsummering, jeg skal begrense meg til å fundere over hvorfor Clarke var en forfatter jeg stadig vendte tilbake til, og en hvis bøker fikk stå i fred under den store bokhyllemassakren ifjor.

Hovedårsaken er at Clarke betrakter framtiden som noe vi faktisk kommer til å oppleve, snarere enn som bakgrunnsteppe for frie fabuleringer, eller et utgangspunkt for drøfting av vår tids problemer, det være seg bioteknologi som løper løpsk eller roboter som gjør opprør. Teknologiske og sosiologiske forutsigelser står helt sentralt i Clarkes forfatterskap, og tydeligst kommer det til uttrykk i den svært interessante fagboka Profiles of the Future. Ikke så rart, egentlig, da han allerede i 1945 forutså et av de viktigste teknologiske gjennombruddene etter annen verdenskrig – den geostasjonære kommunikasjonssatelliten.

Selv om Clarke favnet over et uvanlig vidt felt, fra massekommunikasjonens historie til fremtidens seksualvaner, er det romfart han først og fremst forbindes med, kanskje særlig som manusforfatter på filmen 2001 – A Space Odyssey. Joda, filmen er visuelt sett 100% Kubrick, men Clarkes tanker gjennomsyrer handlingen. Filmen skildrer i nitid teknologisk detalj et 2001 vi aldri fikk, med store baser på Månen, intelligente datamaskiner og romskip som kunne frakte mennesker til Jupiter.

Da jeg så filmen i 2001 (selvsagt måtte jeg det!), ble jeg ikke oppgitt over hvor feil manusforfatter og regissør hadde tatt, men først og fremst trist. Jeg visste at det er lite av det filmen viser, som hadde vært umulig å realisere før 2001. I 1968, da filmen kom på kino, fantes teknologien som ville ha gjort det mulig å bosette seg på Månen. Det ble laget planer for å sende mennesker til Mars innen 1981. Vi kunne ha vært der nå, folkens, istedenfor å prate om kanskje å gjøre det en gang etter 2030.

At intet av dette ble gjort, skyldtes ikke manglende kunnskap, men mangel på politisk vilje. Eller dristighet, som Arthur C. Clarke ville ha sagt. Men ikke dristighet for dristighetens skyld. Clarke hørte ikke til dem som mente vi måtte utforske Solsystemet fordi det er der, men fordi hele menneskeheten ville tjene på det. Clarke var noe så sjeldent i vår tid som en utviklingsoptimist, en som konsekvent argumenterte for å bruke teknologi for å øke vår materielle og åndelige velstand.

Ja, for romfart handler ikke bare om dyser og brennstoffblandinger, men om å løfte blikket og la seg inspirere av noe som alltid vil være langt større enn det menneskelige. I et blasert selvrealiseringssamfunn må man kanskje minne om at det en gang fantes presidenter (her John F. Kennedy) som kunne si ting som dette:

We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not only because they are easy, but because they are hard, because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one which we intend to win, and the others, too.

Igår skrev jeg om forfattere som ikke lenger betyr noe i offentligheten. Idag minnes jeg en forfatter som betydde svært mye, ikke bare for millioner av lesere verden over, men også som pådriver for bruk av teknologi for å forbedre menneskenes lodd. I India og Sri Lanka er Clarke kjent for denne innsatsen, blant annet via The Clarke Foundation, mer enn for bøker som Childhood’s End eller Rendezvous With Rama (som endelig kan se ut til å bli film, forøvrig).

En tanke til slutt: Clarke var aldri kjent for å være noen stor språklig stillist, og han hadde ingen problemer med å innrømme det selv. Men ingen regel uten unntak. Selv om Clarke i det store og hele er vår tids beste eksempel på science fiction “as a literature of ideas”, kunne han være en riktig stram og god novelleforfatter. Det passer svært godt å avslutte dette med en peker til den kanskje beste novellen av dem alle, The Nine Billion Names of God.

Dagens mest clueløse…

…er utvilsomt (og svært lite overraskende) Den norske Forfatterforening, som har vært ute og sammenlignet sin kamp for høyere pocketbokhonorarer med rettferdig handel, og får så hatten passer av hjelpeorganisasjonene. Det er forståelig, når forfatterforeningen argumenterer som sitt medlem Vigdis Hjort:

Vi har noe som heter fair trade hvor folk er villig til å betale litt mer for kaffen for at bøndene i u-landene skal være sikret gode nok inntekter. Det er på en måte noe av det samme vi har lyst til å si til leserne våre; at hvis vi skal overleve som forfattere må dere stille dere på vår side i kampene mot de rike forleggerne.

Jeg er vanligvis ikke en til å bruke skattelistene, men altså: et kjapt viser at Hjorth ifjor tjente 334 000, og hadde en formue på nesten 500 000. Hjorth er bosatt på Nesøya i Asker, et av Norges mest velstående områder. Fairtrade-systemet handler om å sørge for en marginalt bedre inntekt til den milliarden verdensborgere som lever på en dollar eller mindre per dag. Folk som med andre ord har en knapp tohundredel av Hjorths inntekt, som ikke har noen formue å snakke om, og som ikke i sine villeste fantasier kan forestille seg de mange støtteordningene norske forfattere nyter godt av.

Så ja, man kan godt kalle det utilbørlig snylteri på et etablert begrep. Men først og fremst er bruken av ordet “overlevelse” i denne konteksten et eksempel på hvor totalt navlebeskuende og frikoblet fra den ytre virkeligheten norske forfattere kan være. For ikke å si uvitende om fenomenet begrepsuthuling. Hjorths svar på kritikken (i NRK-intervjuet over) er forøvrig en retorisk perle, til påminnelse om hvorfor skjønnlitterære forfattere ikke spiller noen rolle i den generelle samfunnsdebatten, slik de gjorde før.