Arkiv for Nerdeting

Hvordan bygge en enkel kattemater-maskin med Arduino

Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg å bygge med Arduino, og etter nyttår bød plutselig anledningen seg. Jeg gikk til anskaffelse av en startpakke på Kjell & Company, som er min nye favorittsjappe (nei, dette er ikke sponset – jeg har gått i butikk og betalt full pris som alle andre kunder), og har brukt de siste ukene på å sette meg inn i det grunnleggende.

Og la bare det være sagt med én gang: Jeg har enormt stor sans for tanken bak Arduino, et prosjekt med opphav i Italia som har som mål å gi folk flest tilgang til ganske avansert elektronikk. Både programvare og maskinvare er open source, hvilket betyr at man kan komme igang for en billig penge og i stor grad bygge på andres programvareideer.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at elektronikk er kompliserte saker, og at det vil være en viss læringsterskel for de aller fleste brukere. Det finnes et utall “kom igang”-guider til Arduino på nettet (denne fra Instructables er f.eks. fin), som stort sett alle krever at du husker det grunnleggende i elektrisitetslæren fra fysikktimene (som Ohms lov) pluss har noe erfaring med å programmere.

Arduino_UNO_unpacked

Arduino Uno. USB-tilgang oppe til venstre, mikrokontroller nede til høyre, I/O-pins langs øvre og nedre kant. (Kilde: WIkipedia)

Min startpakke baserer seg på Arduino-kretskortet Uno (en ganske populær versjon), som gir tilgang til en mikrokontroller (en programmerbar mikroprosessor) via en rekke input- og output-koblinger eller pinner. Det følger også med et koblingsbrett som gjør det enkelt å legge opp kretser uten å lodde. I tillegg får man hundrevis av ledninger og elektroniske komponenter som motstander, kondensatorer, lysdioder, servoer og sensorer.

Man programmerer Arduino på PC/Mac i et C-lignende språk, og overfører programmet via en USB-kabel til mikrokontrolleren. Så snart programmet er kompilert (og debugget, som regel) og overført, begynner mikrokontrolleren på kortet å utføre instruksjonene, som f.eks. kan være å skru LEDer av og på, kjøre en elektromotor, hente data fra trykknapper eller sensorer osv. Programsnutten nedenfor (fra Wikipedia) får en LED til å blinke:

#define LED_PIN 13

void setup() {
pinMode(LED_PIN, OUTPUT); // Enable pin 13 for digital output
}

void loop() {
digitalWrite(LED_PIN, HIGH); // Turn on the LED
delay(1000); // Wait one second (1000 milliseconds)
digitalWrite(LED_PIN, LOW); // Turn off the LED
delay(1000); // Wait one second
}

For å få Arduinoen til å gjøre mer avanserte ting (og folk får virkelig til det mest utrolige med den lille dingsen) øker kompleksiteten raskt, ikke minst når man samtidig skal debugge et fysisk oppsett og programvaren som skal styre det. Jeg innså at jeg trengte et incentiv for å ta meg tiden som trengs for å bli rimelig god i dette. Det var ikke nok mestringsglede i å få lys til å blinke – jeg trengte et konkret problem å løse.

Og det gikk raskt opp for meg at jeg hadde et problem som lenge har ventet på en løsning. Faste lesere av bloggen har sikkert lagt merke til at jeg har to katter. Generelt er de så snille og veltilpassede som man kan forvente av et halvvilt lite rovdyr, men det siste året har Linus lagt seg til en mildest talt irriterende vane. Mellom 04 og 05 hver morgen vekker han meg for å få mat.

Jeg har prøvd ulike løsninger, som å gi mer mat før leggetid og lukke ham ut av soverommet, men til ingen nytte. Når katter bare gidder, kan de være svært gode problemløsere, og Linus har kommet seg rundt alle mottiltak jeg har satt inn. Jeg kom etterhvert frem til at det som trengtes var en automatisk kattemater – en maskin som på et gitt tidspunkt (f.eks. 04.00) slapp ut litt mat til dyra.

Nå finnes det allerede mange masseproduserte og hjemmelagete kattematere på markedet, men jeg fant ingen som passet våre behov. Matemaskiner flest er bygd av folk med god plass og som kan tenke seg å la katten være alene i dager av gangen. Mitt behov var et annet: Maskinen måtte ta lite plass og behøvde bare å slippe ut én (i høyden to) dose(r) kattemat av gangen. Er vi hjemmefra en hel dag eller mer, sørger vi alltid for at de har tilsyn.

Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.

Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.

 

Enkle behov gir gjerne enkel kravspekk: Maskinen måtte levere én dose med tørrfor til to katter, med en tidsforsinkelse på 5-6 timer. Jeg tok en titt på Arduino-startpakken, og blikket mitt falt raskt på den inkluderte servoen. En servo kan programmeres til å vris til en spesifisert vinkel mellom 0 og 180 grader, og er derfor veldig nyttig når man f.eks. skal styre retningen til en robot eller et kjøretøy.

Selv små servoer kan gi ganske mye skyvkraft, og det gav meg en idé: Hva om jeg brukte servoen til å levere kattematen? Et par lyspærer over hodet senere (de dukker gjerne når jeg er ute og går, hvilket er grunnen til at rask gange er min foretrukne form for mosjon) og jeg hadde det grunnleggende designet klart: Jeg ville bruke servoen til å drive fire vinger rundt i et sylindrisk kammer. Kattematen ville ligge mellom vingebladene slik at når servoen ble vridd 90 grader, ville maten skyves over en åpning og slippes ned.

 

IMG_20160126_103158 - Edited

Designet ser ut som det gjør av to årsaker. Den viktigste er at vi har to katter som gjennom årene har vent seg til å få servert hver sin matporsjon. To doser på én gang gir gladere katter og ditto større mulighet for nattero. Den andre årsaken er at servoer normalt bare kan bevege seg mellom 0 og 180 grader. Det finnes riktignok 360-graders-servoer på markedet, men de er noe mer plundrete å programmere, og dette var nå mitt første prosjekt.

Ergo en kattemater med to pelletskamre og to åpninger, altså. Det var nå på tide å skrive programmet eller skissen (“sketch” på Arduino-språk) som skulle drive materen. Jeg satte opp en enkel krets på koblingsbrettet, der servoen fikk strøm via Arduino-kortets pinner merket 5V og GND (jord). Kontroll eller puls-delen av servoen ble koblet til den digitale I/O-pinnen merket 10. Skjematisk så det ut som nedenfor (med unntak av at I/O-pinnen her er nummer 9):

Kilde: Arduino

Å få servoen til å vri seg riktig viste seg å være ganske trivielt. I programmet setter jeg først servoen til 0 grader, deretter vrir jeg vingene 90 grader til venstre og lar dem stå slik i ca 10 sekunder. Det gir nok tid til å fylle kattemat i åpningen, før vingene vris tilbake til 0 grader igjen. Deretter går det fem timer før de igjen vris til 90 grader, og maten slippes ut.

Siden Arduino ikke har noen innebygd klokke måtte jeg bruke en litt problematisk fiks: kommandoen delay, som forsinker utførelsen av en sekvens med et gitt antall millisekunder. delay(1000) gir altså en forsinkelse på 1 sekund. Jeg kjørte flere tester for å forsikre meg om at tidsangivelsen var presis, og kom til at delay etter noen timer fremdeles treffer innen et par prosent eller så. Godt nok for meg.

#include <Servo.h> // Kaller et eget servokontroll-bibliotek

float hoursleft1=4.5; // No of hours to wait before first feeding compartment opens

Servo servoMain; // Define Servo

void setup() 
{
servoMain.attach(10); // Attaches servo to digital pin 10
}

void loop() // Hovedløkken som kjører programmet
{
delay(1000); // Wait
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees
delay(10000); // 10 seconds to put food in compartment
servoMain.write(90); // Turn Servo Right to 90 degrees
delay(hoursleft1*3600000); // Wait for hours defined by hoursleft variable
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees

}

Hovedproblemet med denne uelegante (om enn effektive) løsningen er at hele programløkken settes på vent. Hvis jeg ønsker at Arduino skal gjøre flere ting enn å slippe ut mat i løkken, som å blinke med en LED eller hente inn data fra en trykknapp, blir dette også forsinket like lenge som delay-verdien. Min kattemater kan dermed bare gjøre to ting: Laste inn mat, og vente fem timer før den slipper maten ut igjen.

På den annen side: Det enkle er ofte det beste. Og kattemateren er virkelig enkel å bruke. Ingen av-på-knapp, ingen ting å stille inn, bare plugg den i veggen (strømkilden til Arduino frakoblet til PC kan f.eks. være en vanlig 5 Volts mobillader av den typen du sikkert har slengende i en skuff), putt mat i åpningene og vent til vingene har rotert maten ut av syne før du henger materen på plass.

Siste trinn var å bygge selve maskinen. Siden prototypen ikke skulle flytte på mer enn 20-30 gram med tørr kattemat, visste jeg at papp, limpistol og gaffa ville gjøre jobben. Jeg trengte en beholder i plast, for å hindre sultne katter i å gnage seg gjennom til maten der inne. PET-brusflasker har noenlunde riktig form og størrelse, og er gjennomsiktige slik at man kan se LEDene på Arduino-kortet som bekrefter at alt er som det skal være.

Etter litt prøving og feiling kom jeg til at 1,5 liters Olden-flasker hadde riktig form og tykkelse på plasten. Dermed satt jeg igjen med disse komponentene til kattematermaskinen jeg har valgt å kalle PUS-1 (for PET Utility System – hva trodde du egentlig?):

Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger, bunnlokk med åpninger til matutslipp.

Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger som roterer (usynlige her), bunnlokk med åpninger til matutslipp.

 

Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.

Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.

 

Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.

Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.

 

Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.

Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.

 

Det eneste som gjensto var en festemekanisme. Jeg ville ha det slik at PUS-1 kunne tas vekk om morgenen, og laget en slags festekrok av en gammel ståltrådhenger som passer over radiatoren som kattene pleier å spise ved. Kattene ble litt nysgjerrige av den nye dingsen til å begynne med, men er stort sett bare opptatt av å se nedover på matskåla når de er her, og sluttet snart å bry seg.

Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.

Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.

 

Så til det store spørsmålet: Fungerte den etter hensikten?  Svaret er et klart og utvetydig JA. Etter at jeg begynte å bruke PUS-1, er det blitt helt slutt på å bli vekket i grålysningen av en sulten hannkatt som spretter rommet rundt. Siden jeg er fast bruker av en Fitbit Charge HR, som automatisk registrerer søvnmønsteret mitt, kan jeg tilmed dokumentere dette i tall.

Skjermbilde (6) - Edited (1)

På disse grafene fra Fitbit er tidspunkter da jeg er våken om natten markert med rødt. Som man kan se er de røde feltene ved 4-5-tiden borte i de to øverste grafene. Det ser også ut til at jeg har færre faser med rastløshet (markert i lyseblått). Alt i alt vinn-vinn, altså. Kattene er mer tilfredse, og jeg får sove bedre om natten.

Problemet med slike prosjekter er at de fort gir mersmak. Jeg har allerede et par Arduino/Raspberry Pi-relaterte ideer i bakhodet, men først og fremst vil jeg ta med erfaringene fra PUS-1 videre til den oppgraderte, forbedrede PUS-2. Her er noen av forbedringene jeg kan se for meg:

  • Et langt penere deksel. Jeg er allerede igang med å designe innmaten til PUS-2 i TinkerCad, med sikte på å 3D-printe den i ikke altfor fjern fremtid.
  • Bytte ut store Arduino Uno med et minikort typ Arduino Nano eller tilsvarende. Small is beautiful.
  • Seks vinger istedenfor fire på rotasjonsenheten. Da kan jeg ha to separate matinger. Lett å programmere inn med dagens system.
  • En mer hensiktsmessig festemekanisme.

Om jeg får tid og lyst, ser jeg også PUS-3 i det fjerne. Den vil bruke en 360 graders rotasjonsløsning, slik at man kan få opptil fem separate matekamre. Det vil også kreve ordentlig tidsinnstillinger, hvilket betyr at jeg må skaffe en såkalt RTC-klokkeenhet og en måte å hente inn ønskede tidspunkter fra brukeren på. Den tid den sorg. I mellomtiden kan man trygt si at Linus er fornøyd med å ha fått mennesket sitt til å gå lengre enn noensinne i å tilfredsstille husguden…

IMG_20160123_090327

Share/Bookmark

Google Cardboard: Kunstig virkelighet for en slikk og ingenting

Google Cardboard er Googles forsøk på å kaste seg på (den andre) VR-bølgen (VR = Virtual Reality eller kunstig/virtuell virkelighet på norsk). Rent teknisk har man valgt samme løsning som markedsleder Oculus Rift: Å skape en tredimensjonale effekt ved å sende separate bilder til hvert øye, etter samme prinsipp som i stereskopene som er blitt brukt til å vise frem tredimensjonale fotos siden slutten av 1800-tallet.

viewmaster23423

Kongen på stereoskophaugen var lenge View-Master, og jeg husker hvordan jeg misunte min fetter som hadde en som var kjøpt i USA, med runde pappskiver med bilder av amerikanske severdigheter. Den store forskjellen på et konvensjonelt stereoskop som View-Master og stereoskopisk VR er muligheten for bevegelse og interaksjon, som tilsammen kan gi en følelse av å “oppslukes” av billedopplevelsen, også kalt “immersion” på fagspråket.

Dette gjøres ved å levere levende bilder via en høyoppløselig skjerm foran hvert øye, i tillegg til stereolyd. Oculus Rift og andre dyre systemer har skjermer, sensorer og lydsystem i enheten du fester til hodet, mens Cardboard lar mobiltelefonen overta alle disse oppgavene. Moderne mobiler i øvre prisklasse har alle store og høyoppløselige skjermer, sensorene som trengs og prosessorkapasitet og lagringsplass så det holder.


Screenshot_20151120-162620

Startskjermen til Googles Cardboard-app, slik
den ser ut før mobilen er plassert i pappholderen

Dermed er de istand til å levere to separate bilder av høy kvalitet og følge hodebevegelsen din godt nok til at du kan snu deg rundt i et virtuelt landskap. Jeg har prøvd Oculus Rift og skal ikke påstå at Cardboard leverer en like responsiv og oppslukende opplevelse, men tar man prisen i betraktning blir dette likevel en imponerende forsmak på de fullverdige VR-opplevelsene som kan bli allemannseie i løpet av noen år.

 

DETTE TRENGER DU

En dyrere smarttelefon fra de siste to-tre årene, med enten Android eller iOS (mao iPhone 5 eller over, Samsung S4 og nyere osv). Det er disse telefonene som har skjermoppløsning, lagringsplass og prosessorkraft nok til å levere VR-opplevelser med god flyt. Men merk at de aller største flaggskipstelefonene, som Samsung Note, iPhone 6+ og Nexus 6P, kan bli for store til å passe i endel av de ferdiglagde Cardboard-holderne.

En Cardboard-kompatibel VR-brille, eller en annen stereoskopisk brille som lar deg putte inn en mobiltelefon. Har du lyst til å bygge din egen finner du mange oppskrifter på nettet. Vil du heller kjøpe har Google en oversikt på sin Cardboard-side, med modeller i alle prisklasser.

Screenshot 2015-12-04 at 17.39.27 - Edited

Cardboard selges også i flere norske butikker, til priser som i skrivende stund starter på kr. 49. Clas Ohlson og Kjell & Company er steder der du kan få Cardboard-byggesett til en rimelig penge, er min erfaring (nei, dette er IKKE en sponset post). Selve byggingen er forøvrig av aller simpleste slag, vi snakker om en brette- og teipejobb som ikke bør ta mer enn et par-tre minutter.

Man får selvsagt det man betaler for: En Cardboard-brille i papp lar deg ikke justere på avstanden mellom linsene, for eksempel. De bruker gjerne strikk til å holde på plass telefonen, og om du føler at din dyre smarttelefon fortjener litt mer sikkerhet før du begynner å virre hodet rundt er gaffateip din venn. Men dette er jo også sjarmen med Cardboard: Du kan mekke og tilpasse av hjertens lyst – det er faktisk meningen at du skal det.

Jeg valgte å bruke noe mer penger på en litt dyrere VR-brille fra Kjell & Company. Brillen gir bedre komfort og feste for telefonen, og justerbare linser. Litt for sent oppdaget jeg at den manglet magneten på venstre side som man trenger for å bruke mange Cardboard-apper (man ser på ikonet som skal velges og drar magneten ned for å “klikke”). Men løsningen er enkel: En liten magnet holdt mot venstre side av brillene en kort stund vil gjøre samme nytten.

Cardboard-apper trengs for å få en fullverdig opplevelse. Men det er verdt å merke seg at mye Cardboard-funksjonalitet allerede er bygd inn i apper du har på mobilen. Et eksempel er YouTube-appen, der du kan gå til kanalen for 360-videoer, starte opp en video og så klikke på det maske-liknende Cardboard-symbolet (du ser det nede til høyre i videovinduet, se eksempelbilde under) for å se hvordan dette vil ta seg ut i brillene. Pass på å bevege telefonen, slik at du panorerer rundt i 360-bildet.

Screenshot_20151204-195154 - Edited

 

Den viktigste Cardboard-appen er Googles egen, og gir tilgang til VR-opplevelser av ymse slag. Men går du til Play eller App Store vil du finne langt flere apper om du søker på “cardboard” eller “vr”, fra enkle spill til vr-opplevelser som berg- og dalbane og fjellklatring. Det finnes også flere 3D-filmfremvisere for Cardboard.

Mange Google-tjenester støtter nå Cardboard. I tillegg til YouTube har vi Google Earth, som lar deg fly over tredimensjonale modeller av by og land. Med Street View-appen kan du “kjøre” rundt på gater over hele kloden, mens du kan stille deg opp midt inne i boblebilder (“PhotoSphere”) i forskjellige apper.

 

SLIK KAN DU SELV SKAPE VR-OPPLEVELSER

Er du app-utvikler har Google et program for deg, men for de fleste av oss vil dette antagelig handle om å ta bilder. Jeg har alltid likt å ta panoramaer, og etter at boblebilder ble standard i nyere versjoner av Googles kamera-app har jeg også tatt mange slike. Det er artig å kunne dra tilbake til et sted man har vært, stille seg opp og se omgivelsene akkurat slik man så dem den dagen bildet ble tatt. Som denne stemningen fra Eresfjorden i Møre og Romsdal, som jeg fanget for halvannet år siden.

Screenshot_20151204-203205

Nylig lanserte Google appen Cardboard Camera. Den er ikke, slik navnet antyder, en app som lar deg fange fulle boblebilder, enn si boblefilmer, men snarere et panoramaprodukt. Du kan snu deg rundt og fange et panorama, som så konverteres til Cardboard-vennlig format. Problemet er at det meste av boblen man står i blanket ut, så her er immersion-følelsen langt unna. Vi får satse på at appen oppgraderes etterhvert.

Å lage 360-boblebilder er en ganske tid- og ressurskrevende prosess selv med nye flaggskipsmobiler. Å lage film er en helt annen skål, og inntil videre må den som ønsker å produsere slikt belage seg på å gjøre betydelige investeringer i maskinvare. Google har prosjekt Jump, en svær kamerarigg for profesjonelle aktører. Nokia lanserte nylig Ozo, sin satsing på VR på post-mobilalderen. Så langt ser Ricoh Theta S mest interessant ut, med grei 3D-videokvalitet og overkommelig pris. Men den er selvsagt utsolgt…

 

NOEN VANLIGE PROBLEMER

Stereoskopisk VR passer ikke for alle. Noen synsforstyrrelser. som samsynsvansker, kan gjøre det vanskelig å se 3D-effekten. Enkelte brukere melder at de fort blir svimle eller til og med kvalme av Cardboard, noe som kan skyldes at systemet ikke alltid klarer å henge med når man f.eks. snur seg rundt i en VR-opplevelse. Generelt frarådes det å bruke dette for lenge av gangen.

Briller fungerer dårlig med Cardboard. Helst skal selve Cardboard-enheten slutte tett til hodet, og det kommer i konflikt med briller. Linsene i Cardboard er ikke synskorrigerende, så om du som jeg er sterkt nærsynt vil du ha et problem. På den annen side går det jo an å mekke Cardboard-enheten med saks og gaffa så den får plass til briller også.

VR-apper og -tjenester eter batteri kjappere enn noen annen apptype jeg har vært borte i. De er også plasskrevende – noen hundre megabyte er ikke uvanlig.

Det fins ingen standard for grensesnitt. Google har sitt magnetbaserte grensesnitt, mens du i andre apper “klikker” ved å se litt lengre enn normalt på et ikon, vrir på hodet eller ser rett ned. I det hele tatt bærer VR preg av å være et felt helt i startfasen, med et forvirrende mangfold av løsninger på software- og hardware-siden. Det er på den annen side nok et godt argument for Cardboard: Om alt du investerer er en hundrelapp, gjør det ikke så mye om det viser seg at du har satset på VR-bransjens motstykke til Betamax.

Nexus 5x: Et førsteinntrykk av Googles nye telefon

For noen uker siden tok min siste Samsung S4 kvelden, og det var på tide å skaffe seg ny telefon. Jeg hadde blinket meg ut en av Googles nye og lovpriste Nexus-telefoner, og etter litt venting (som ble tilbragt i billig backuptelefon-helvete) kunne jeg gå i butikk på lørdag og kjøpe en lekker, svart Nexus 5X. Ja, for en av årsakene til at jeg gikk for Nexus denne gangen var designet. Jeg har sverget til Samsung i noen år nå, men syns at selskapet gikk litt av sporet med de siste modellene sine.

Screenshot 2015-11-16 at 12.34.25 - Edited

Jeg valgte å ikke gå for Nexus-storebror 6P, mest fordi jeg syns 5X har en hendigere størrelse og ellers leverer noenlunde samme ytelse (blant annet er kamerasystemet nøyaktig likt). Det skader selvsagt ikke at 5X er en god del lettere, både i gram og for lommeboken. Nå har jeg brukt telefonen i noen dager, og er klar til å si litt om hva jeg liker og ikke liker så langt.

Min favorittanmelder om Nexus 5X

DET JEG LIKER

Android 6.0 Marshmallow: Hovedargumentet for å kjøpe Nexus er at man får Googles svar på iPhone-opplevelsen: En versjon av Android som oppdateres raskt og er akkurat slik Google mener det bør være. I Android-universet er dette ingen liten ting, med så mange produsenter som flikker på brukeropplevelsen og slurver med oppdateringer. Android 6 er en fryd for øyet og fingeren, responsivt, oversiktlig og logisk i daglig bruk og fullt av løsninger som gjør hverdagen enklere. Som “Ikke forstyrr”, som erstatter lyd av/på-knappen og lar deg konfigurere varsellyder i detalj, eller det at mindre brukte menyvalg som wifi-sone og NFC kun dukker opp i nedtrekksmenyen etter at de er tatt i bruk via hovedmenyen.

Bare applikasjonene jeg vil ha: Da jeg skulle gjenopprette min forrige telefon fra Google-backup, fikk jeg nok en påminnelse om hvor uhorvelig mye unødvendig programvare som dumpes på brukerne av typiske Android-flaggskip. Jeg slettet mer enn 20 små og store programmer fra gjenopprettelseslisten, de fleste av dem slike som ikke uten videre lot seg gjøre å slette fra min Samsung S4. Resultatet er at man ut av boksen har et mye ryddigere og mer oversiktlig, responsivt og ikke minst mindre plasskrevende system.

Fingeravtrykks-ID: Nexus 5X og 6P er begge utstyrt med siste versjon av Androids fingeravtrykks-ID, om hvilket det bare er én ting å si: Ge. Ni. Alt. Fingeravtrykksleseren sitter på baksiden av telefonen (i motsetning til hva som gjøres på fex iPhone), uten at det virker hemmende eller forsinkende på noen måte. Presisjonen er utmerket (jeg har knapt opplevd å måtte trykke mer enn én gang) og opplåsingen skjer umiddelbart. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte å leve uten dette så lenge!

Fast charge: Som navnet antyder, handler det om at man med den medfølgende laderen kan forkorte ladetiden kraftig. Jeg testet dette ved å la Nexusen lade ved siden av en Samsung uten fast charge, og kom til at førstnevnte ladet omtrent 50% raskere. Jeg har sett andre tester som tyder på det samme. Det er ikke tall som snur hverdagen på hodet, men nyttig likevel – ikke minst når batterilevetiden bare er sånn måtelig god (se nedenfor).

Nyttigere startskjerm: Låseskjermen tennes automatisk når du løfter på telefonen, og viser klokkeslett og eventuelle meldinger. Den komplette nedtrekksmenyen er tilgjengelig fra låseskjermen, du trenger altså ikke låse opp telefonen for f.eks. å skru på Bluetooth, bruke den innebygde lommelykten eller sette opp “ikke forstyrr”-funksjonen.

Screenshot_20151116-110441

USB-C: Nice, sier jeg eder. Like liten og hendig som gamle mikro-USB, men uten de tre vendingene man alltid må gjøre på pluggen før den endelig glir på plass.

Kameraet: Jeg er ingen fotoekspert, men syns kameraet fortjener fagnaden det har fått av mange anmeldere. Oppløsningen er utmerket, kameraet responderer raskt når man sveiper det fram fra f.eks. låsesiden, og det yter langt bedre under dårlige lysforhold enn noe annet mobilkamera jeg har vært borti. Noen eksempler kan ses nedenfor.

IMG_20151115_160411

IMG_20151115_152700

IMG_20151114_215922

Min hovedinnvending er appen, som av og til blir i enkleste laget. Her antas det at systemet skal håndtere alt, og det finnes derfor ingen manuelle innstillinger. Men løsninger på det finnes jo i Play, for den som ønsker seg større kontroll.

 

DET JEG IKKE LIKER

Middelmådig batterilevetid: Med et innebygd batteri på 2700 mAh har man et ganske labert utgangspunkt, og det bekreftes i daglig bruk. En normal arbeidsdags telefonsamtaler, mobilsurfing og diverse app-bruk eter opp 80-90% av batterikapasiteten. Skal man i tillegg bruke Google Maps eller wifi-sone (noe jeg gjør mye på reise), blir lader et must. Dermed plasserer Nexus 5X seg omtrent på samme sted som alle andre smarttelefoner jeg har eid. Testene vil forøvrig ha det til at Nexus 6P varer en god del lengre.

Screenshot 2015-11-16 at 10.57.51 - Edited

Ikke trådløs lading: Jeg har så langt ikke investert i trådløs lading, så rent økonomisk taper jeg ikke på dette. Men det er irriterende at jeg ikke kan prøve ut før Nexusen pensjoneres, en irritasjon som dog mildnes en god del av fast charge via USB-C.

Ikke utbyttbart batteri eller mulighet for SD-kort: Mine tre siste telefoner har alle latt meg skifte batteri og sette inn et mikro-SD-kort. Det er en funksjonalitet jeg har hatt stor nytte av, og som jeg kommer til å savne. På den annen side har de fleste Android-produsenter nå faset ut denne muligheten, så…

Ikke medfølgende USB-C-til-USB-A-kabel: Kabelen som går til laderen har USB-C i begge ender, hvilket betyr at du må kjøpe en USB C-til-USB-Al for f.eks. å kunne overføre data til og fra PC eller bruke en annen lader enn den medfølgende. Kabelen er ikke dyr – jeg betalte 139 i Google-butikken – men med tanke på hvor uvanlig USB-C fremdeles er burde Google ha kostet på seg å legge den ved .

IPS LCD-skjerm: Når jeg legger Nexus 5X ved siden av en telefon med AMOLED-skjerm (f.eks. Samsungs flaggskip) er forskjellen på de to teknologiene merkbar. Nexusens skjerm fremstår som blassere i fargee med et svakt gulstikk, og virker dessuten litt mindre lyssterk. Forskjellene er imidlertid så små at jeg ikke merker dem i daglig bruk, og definitivt ikke nok til at jeg syns det var et argument for å gå for storebror 6P, som har AMOLED.

Intel NUC – perfekt maskin for IT-minimalister

Helt siden vi fikk en Sony flatskjerm-TV med to HDMI-innganger på plass her i huset, har jeg sørget for at det alltid står en liten PC fast tilkoblet den ene av inngangene. PCen fungerer som mediesenter (selvsagt), men har også vært grei å ha som spillmaskin og YouTube-PC for sønnen i huset. 11-åringen får surfe på en gjev og gigantisk skjerm, vi får langt bedre oversikt over hva han gjør på nettet. Vinn-vinn. ;)

Men mini-PCen fra Acer som har tjent oss så trofast gjennom mange år, begynte det siste halvåret å vise klare alderstegn. I tillegg til den vanlige Windows-slitasjen, har 2010-teknologi rett og slett problemer med å takle hverdagslige oppgaver som å streame Netflix i HD, for eksempel. Etterhvert var det mest som DVD-spiller vi brukte den, og da jeg i vinter gjorde meg ferdig med å rippe alle husets filmer tok jeg samtidig en mental beslutning om å bytte Aceren ut.

2015-04-11 12.515

“Banana for scale” blir for stort for NUC. LEGO er bedre. :)

Det finnes etterhvert mange PCer i småsegmentet, men jeg har lenge hatt Intels Next Unit of Computing (NUC)-prosjekt i sikte. Dels på grunn av formfaktoren – NUC klarer å pakke mye PC-kraft inn i en veldig liten boks, men mest fordi man får muligheten til å supplere Intels standardkomponenter med egne. Vanligvis selges NUC som byggesett, hvilket også vil si at man kan spekke den som man vil og bytte ut defekte komponenter på egen hånd.

2015-04-11 12.55

NUC er også (i prinsippet, mer om det under) Linux-vennlig, og har et topplokk som kan byttes ut med f.eks. en 3D-printet versjon. Med andre ord: det siste av Intel-teknologi og åpent i alle ender. What’s not to like? Det måtte være prisen, som for min modell (5I5RYH), 8GB RAM og en 120 GB SSD-disk endte opp rett over 5000 kroner. På den annen side: da har man en maskin som gjør alt det man forventer av en vanlig skrivebordsmaskin, unntatt å støtte nyere grafikktunge spill (Ars Technica har mer om det tekniske her).

Selve byggingen var gjort i en håndvending. Skru opp fire skruer på undersiden av NUC-chassiset, trykk på plass minnebrikke(ne, det er to spor) og dytt inn SSD-disken i 2,5-tommerssporet. Jeg gikk for en såpass ny modell som 5I5RYH, som altså er såkalt 5. generasjon NUC, nettopp fordi den i motsetning til mange tidligere modeller støtter disker i 2,5-tommersformatet. Det gjør det mulig å f.eks. gjenbruke harddisker, om du så vil.

Men jeg betalte også en pris for dette valget, bokstavelig talt. For mens NUC generelt er populær blant Linux-entusiaster og jeg også hadde sett for meg å kjøre siste Ubuntu på maskinen, kom uoverstigelige grafikkproblemer i veien. Etter å ha forsøkt å installere flere versjoner av Ubuntu og Mint, viste det seg at det er en inkompatibilitet i Linux-kjernen som gjør at grafikken ikke fungerer som den skal på nye NUC-er.

Når dette leses er det meget mulig at problemene er løst, men det hjalp ikke meg der og da. Så det ble til at jeg kjøpte Windows 8.1 istedet, et system jeg har brukt mye det siste året og som jeg stort sett er veldig fornøyd med. Jeg har ikke installert Windows fra bunnen på minst 20 år, men det var en kjapp og grei opplevelse. I motsetning til Linux-installasjoner, som jeg gjør mange av i året, installerer Windows ikke alle nødvendige drivere. Ikke bli sjokkert om din NUC ikke er på nettet, med andre ord. Gakk hen til Intels driversider på en annen maskin, last ned oppdaterte drivere til en minnepinne og klikk og installér.

Som forventet håndterer den all slags medieavspilling uten problemer. Nettapplikasjoner som Google Drive og Office 365 starter raskt, hvilket som sagt gjør dette til en godt valg for den som planlegger å bytte ut en skrivebords-PC. Strømforbruket er ekstremt lavt – i normal bruk under 20 W – og jeg har ennå til gode å høre viften som visstnok er et sted der inne. Dette er den første Windows-PCen jeg har vært borti som er like dødstyst som min Chromebox. Ekstra velegnet for mediebruk på stuen, med andre ord.

Det NUC ikke har, er altså en platespiller av noe slag. Men med fire USB 3-porter er det ikke vanskelig å skaffe en ekstern spiller og koble den til om det er ønskelig. Summa summarum: Du får helt klart ferdigbygde mini-PCer til lavere pris enn dette. Men om du som meg er glad i minimalistiske løsninger og liker å ha total kontroll over egen maskinvare, er NUC utvilsomt verdt prisen. Er du villig til å leve med litt mindre prosessorkraft og eldre løsninger, finnes det også langt billigere NUCer der ute.

 

Fitbit: Enfunksjonsdings som gjør det den skal

Rett før jul bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av Fitbit skrittteller/aktivitetsmåler. I utgangspunktet ønsket jeg å se om Fitbit kunne hjelpe meg til å holde vekten over en høytid spekket med kulinariske fallgruber for oss overvektige.  Etter en del om og men – dette var tydeligvis en av årets julegaver – fikk jeg tak i basismodellen Flex fire dager før julaften, og siden har jeg hatt den på armen døgnet rundt.

Fitbit-Flex-all-4-thumb-620x349-58673

Bildet over viser hva man får for de rundt 700 kronene man betaler for Flex i Norge i skrivende stund: selve biten eller brikken i midten, et armbånd som biten passer inn i og en USB-ladeenhet. I tillegg følger det med et armbånd i barnestørrelse og en liten USB-dings som kan kobles til en Windows-PC og som synkroniserer data fra biten. For meg var den siste uaktuell da jeg ikke kjører Windows i det daglige, men det er uansett mer praktisk å gå via Bluetooth på smarttelefonen.

Grensesnittet på Flex er uhyre enkelt: fem lysdioder som blinker for å fortelle deg hvor langt du har gått i forhold til skrittmålet ditt (default er 10 000 skritt per dag, så hver diode tilsvarer 2000 skritt), eller varsle om at du har skrudd på eller av søvnovervåkingsmodus (på Flex må du gjøre dette manuelt, på dyrere modeller som Fitbit Charge skjer det automatisk). Når skrittmålet nås vil biten vibrere, og du kan også få den til å vibrere til et gitt tidspunkt ved å gå inn i grensesnittet.

Screenshot 2015-01-24 at 07.10.16

Når selve dingsen er så minimalistisk sier det seg selv at Fitbit må levere på programvaresiden, og det gjør den (med ett irriterende unntak). Via Fitbit-appen hentes data inn på kontoen din, hvis web-grensesnitt ses over. For de av oss som hovedsaklig bruker Fitbit som skritteller er det feltene øverst som er viktige – hvor langt du har gått hver dag, hvor mange dager i løpet av en måned du når skrittmålet og hvilke “badges” du har oppnådd.

I tillegg kan du selvsagt invitere Fitbit-venner via sosiale medier, og utfordre dem til konkurranse. Jeg har selv deltatt i noen slike, og har innsett at konkurranseelementet kommer godt med hvis man skal holde interessen for det mange vil oppfatte som en temmelig monoton treningsform oppe over tid.

Men det er også her Fitbit viser sin største svakhet. For selskapet er selvsagt ikke alene på dette markedet. Det vrimler av andre dingser og apper, og oppstår raskt behovet for å koble data fra ulike tjenester sammen. Jeg er f.eks. glad i å sykle, og kunne tenke meg å hente data fra den populære sykkel-appen Strava inn i Fitbit. Men det lar seg foreløpig ikke gjøre. For å kunne eksportere dine egne Fitbit-data må du ha et premium-abonnement på tjenesten – heller ikke spesielt kundevennlig.

Man kan selvsagt spørre seg om ikke mobiltelefonens skritteller er like bra. Jeg har prøvd begge deler, og stort sett ser ikke skrittelleren til Samsung S4 ut til å avvike mer enn to-tre prosent fra Fitbit. Fitbits fortrinn ligger i at man alltid har den på. Hvis du som jeg har en tendens til å legge mobiltelefonen fra deg når du f.eks. er hjemme eller bare skal en tur på loftet, går du glipp av mange skritt i løpet av en dag.

Fitbit er dermed flink til å minne deg om verdien av all smågåingen du gjør i løpet av en dag. Og selvsagt ligger det en viss verdi i at du alltid har en ting på kroppen som er der spesifikt fordi du ønsker å bevege deg mer, og som altså er populær nok til at du relativt lett kan finne folk å konkurrere med. Det er mer enn jeg kan si om Samsung Health på min smartfon, dessverre.

En siste ting: Hvis jeg skal nå 10 000 skritt hver dag, må jeg gå til sentrum istedenfor å reise kollektivt. Det innebærer at jeg sparer flere hundre kroner i uka. Fitbiten betalte seg selv på under en måned, altså. :)

Google Inbox: Inbox Zero i praksis?

Epost som kommunikasjonsform er vel så gammel som undertegnede, og ryktet om dens død er og forblir overdrevet. Daglig sendes det over 191 milliarder eposter per daget tall som forventes å vokse med 3% årlig resten av dette tiåret. Selv om privatbruken synker oppveies dette av rask vekst i næringslivet (som jeg også sa for to år siden, da mange var ute og spådde epostens død). Så effektiv er eposten fremdeles at Fastcompany.com nylig kom med følgende anbefaling:

Email should be a focal point, too. “Plus your emails get delivered more than 90% of the time, while your Facebook posts get delivered 2% of the time—and no one’s looking over your shoulder telling you what you can and can’t say in your emails,” writes Elliott. “If you have to choose between adding a subscriber to your email list or gaining a new Facebook fan, go for email every time.” To recap: Don’t tweet. Don’t waste your time on Facebook. Email still works. Sounds great.

Det er mange årsaker til at eposten holder stand mens f.eks. USENET måtte gi tapt. En av de mest innlysende er innovasjon: Dagens epost er et ganske annet beist enn det jeg sendte mine første private meldinger med for 25 år siden. Jeg tar telt litt etter, og er kommet til seks innovasjoner frem til i høst, som hver på sin måte har bidratt til å holde epostkommunikasjonen gående.

Mye har skjedd “under panseret”. Ved første øyekast skiller jo ikke grensenittet til mitt GMail-vindu seg veldig fra tidlige epostklienter som Eudora (Windows 95-versjonen ses nedenfor): man har listen over mapper i venstre marg, menylinje på toppen og innkommende eposter i et stort vindu til høyre.

imageSPI

 

threadlist-large

 

Men likhetene til tross håndteres epost på en helt annen måte idag. I 1995 var epost noe man lastet ned til én maskin, og gjerne slettet fra server i etterkant. Da POP-standarden ble erstattet av IMAP ble epost liggende på server, og kunne i tillegg synkroniseres til flere enheter. Uten den nyvinningen ville aldri smarttelefonen blitt en viktig epostplattform.

Det andre gjennombruddet var webmail. Grensesnitt og funksjonalitet ble den samme uavhengig av operativsystem. Webmail gjorde det også lettere å fase inn ny funksjonalitet, samt utruste alle med innebygd antivirus og virkelig effektive spamfiltre (enhver som kan huske spamhelvetet for ti-femten år siden må kunne være enig i at f.eks. GMails spamfilter reddet epost fra en altfor tidlig død).

Den fjerde epostrevolusjonen oppdaget jeg via Opera Mail, som viste meg at epostsøk kunne erstatte mappeorganisering. Tross disse endringene gjensto et hovedproblem – for mange legitime eposter. Dette forsøkte Google å løse med et grep som man kanskje kan kalle en halvveis revolusjon, da det på langt nær er blitt noen standard: filtrering av epost til ulike faner merket “Primary”, “Social”, “Promotions” osv.

Filteret er effektivt nok til at innboksen stort sett bare inneholder eposter sendt fra én person spesifikt til deg (i motsetning til f.eks. epostlister). Ulempen er at man jevnlig må klikke på fanene for å sjekke hva som er kommet inn. Jeg var derfor klar for en oppgradering, og den fikk jeg til gagns forleden uke med Google Inbox.

 

2014-11-26 05.51.24

 

Jeg tar utgangspunkt i Android-appen (men webgrensesnittet er nesten identisk likt), der startvinduet vises over. Borte er listen i venstre marg, menylinjen øverst og listen over allerede lest epost. Du kan velge å ha tidligere lest epost liggende på startskjermen, men systemet legger opp til at du skal ta den ut av syne når den er ferdig behandlet. Det gjøres ved å klikke den lille haken oppe til høyre i det grå feltet.

Ellers ser man her et eksempel på det innebygde filteret i Inbox: En reklamemelding fra Hafslund er lagt i en mappe kalt “Reklame”. Ja, for mappene er ikke helt borte. Klikker du på menysymbolet oppe til venstre i det blå feltet får du frem en liste som inneholder mapper og andre valg – scroll nedover og du kommer blant annet til “Reklame”.

2014-11-26 05.51.53

Men igjen: systemet legger ikke opp til at du bruker det på denne måten. Tanken er åpenbart at du først og fremst skal bruke søket. Også her har Google gjort kraftige forbedringer. Søkefunksjonen er blitt mye smartere, og vil blant annet hente frem de mest relevante delene av visse kategorier med eposter, som billettbestillinger og sporing av nettkjøp. Når jeg f.eks. søker på “norwegian” får jeg opp følgende:

2014-11-26 08.10.36

 

Siden søket ble gjort etter at flyturen var fullført, er terminal- og utgangsdata blanket ut. I dagene før en reise vil Inbox etter beste evne forsøke å fylle inn denne og annen oppdatert informasjon om reisen (den uthevede informasjonen blir også prydet med et bilde av reisemålet, for å gjøre det ekstra enkelt å følge med). Jeg antar at Google her benytter seg av data som du også kan finne via google.com/flights, forøvrig.

2014-11-26 05.52.07

 

Den viktigste knappen når man skal sende epost er den store, røde nede til høyre på skjermen. Trykker man på den, får man normalt fem valg (“Inviter til Inbox” forsvinner når programmet er ute av beta), der de tre øverste tydeligvis er epostadresser man ofte skriver til (som man ser gjenstår det noe arbeid med funksjonaliteten). Pluss-knappen er en del av Googles nye designprogram, og den finnes også igjen i apper som Maps, Documents og Calendar.

2014-11-26 05.55.01  2014-11-26 05.55.26  2014-11-26 05.55.39

 

Interessant nok finner du altså igjen plussknappen på samme sted i webversjonen av Inbox (det finnes ikke noe frittstående program for Windows eller OS X). Her prøver Google seg på Microsoft-løsningen med å ha samme grensesnitt på mobil og PC, en løsning jeg i prinsippet er for og som i praksis fungerer godt her.

Ulike brukere vil ha ulike behov, men for meg er den nyttigste nyvinningen snooze-knappen. Enhver epost du mottar kan utsettes til et senere tidspunkt ved å klikke på et lite klokkesymbol. Eposten forsvinner dermed ut av syne, og dukker ikke opp igjen i Inbox før angitt klokkeslett. For en som – i likhet med meg – har mange eposter som forholder seg til oppdrag et stykke inn i fremtiden (jeg får ofte forelesningsbestillinger et år i forveien eller mer) er dette svært nyttig. Ute av syne, ute av sinn, som kjent.

2014-11-26 08.46.29

 

Legg merke til at du også kan velge sted for når du skal påminnes om noe. Jeg har ennå ikke prøvd dette, men ideen virker svært praktisk. Det er ikke alltid du vet når du kommer til å være i nærheten av et sted der du skal gjøre noe viktig, og nå kan altså Inbox minne deg på det. Hvis du isteden velger å skrive en påminnelse, kan du forøvrig bruke samme grensesnitt for å utsette den til riktig tid eller sted.

Påminnelsesfunksjonen er i virkeligheten en forenklet ToDo-liste, og for meg fungerer denne løsningen godt. Jeg har ikke veldig avanserte ToDo-behov, og har derfor aldri klart å dra nytte av apper som AnyDo og Wunderlist. Men når mine enkle gjøremål spretter opp på hovedskjermen i en app jeg uansett bruker hele tiden, er sjansen for at de utløser handling fra min side langt større.

Det tok meg noen dager å oppdage det som kanskje er hovedtanken bak hele programmet: Inbox Zero, et konsept utviklet av produktivitetseksperten Merlin Mann der målet er å ha en så tom innboks som mulig. Det i sin tur vil føre til at ansatte bruker langt mindre tid på epostbehandling. Mann mener at vi bør gjøre ett av følgende med alle eposter: slette, delegere, svare, utsette eller handle. Det bør skje til faste tider, og så sant eposten kan behandles på under to minutter bør det skje umiddelbart. “Action this day”, som Churchill skrev.

De tre første punktene innfris godt av alle moderne epostklienter: De gjør det lett å slette, delegere og svare. Utsettelse er som sagt løst på en smart måte i Inbox, og ved å legge påminnelser i samme grensesnitt er det også lettere å utløse handling. Et artig designgrep fra Googles side er nok et hint om at man har tenkt på Inbox Zero ved utformingen av Inbox. Når du har arkivert all gammel epost og svart på eller utsatt all ny epost, møtes du ikke av en tom skjerm men dette.

2014-11-26 05.52.43

 

Når du når Inbox Zero, “belønnes” du altså med en fin liten sol. Det er ingen liste over allerede leste eposter som krever din oppmerksomhet, ingen mapper i venstre marg eller faner på toppen av siden som trygler om å bli sett på. “Trykk på den røde knappen om du vil ha noe gjort, eller lukk meg” er appens enkle budskap.

Jeg tipper det er her brukerne vil skiller lag. Hittil har Inbox basert seg på invitasjoner, og jeg har derfor hatt muligheten til å følge opp dem jeg har delt ut invitasjoner til. Responsen er interessant: det er enten kjærlighet eller hat nærmest fra første stund. Til sjuende og sist handler det kanskje mest om hvordan vi liker å organisere arbeidet vårt.

Jeg har aldri hørt til “no mess, no progress”-skolen. Jeg blir distrahert av for mye rot på skrivebordet, eller for den saks skyld av lister over tidligere leste eposter på skjermen foran meg. Det er sikkert grunnen til at jeg har slik sans for Chrome OS, som ikke lar deg legge noe som helst på skrivebordet. Og det er uten tvil grunnen til at jeg blir oppløftet av å se den gule Google-sola i Inbox.

Men samtidig vet jeg andre jobber på en andre måter. For dem vil det minimalistiske grensesnittet og Googles stadig mer påtrengende forsøk på automatisere eposthverdagen sikkert virke avskrekkende. Jeg har derfor liten tro på at GMails klassiske grensesnitt er i ferd å fases ut. Det er ikke engang sikkert at Inbox bevarer sin nåværende form – Google er kjent for å droppe prosjekter de ikke er fornøyd med. Men at deler av teknologien vi finner under panseret på Inbox etterhvert blir vanlig i all epostkommunikasjon, det er jeg ganske overbevist om.

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Om Jon Bing, Barnards stjerne og nerdekredd

Jeg har sagt mye av det jeg hadde på hjertet i forbindelse med Jon Bings triste og alt for tidlige bortgang i Aftenposten, men har lyst til å utdype poenget med hans rolle som “riksnerd”. En slik hedersbetegnelse får man ikke uten grunn. Det krever grundig og metodisk arbeid, og djevelen bor som kjent i detaljene. Et godt eksempel på hva jeg mener finnes i “Blindpassasjer“, den legendariske TV-serien Bing skrev sammen med Tor Åge Bringsværd.

Screenshot 2014-01-16 at 10.13.30

Stjerneskipet “Marco Polo” på hjemreise fra Barnards stjerne

 

Jeg var en av dem som satt klistret til skjermen da den ble sendt første gang i 1978, og i likhet med mange andre proto-nerder ble jeg fascinert av ideen om biomaten, den biologiske datamaskinen som spiller en så viktig rolle i handlingen. Men det som gjorde at serien fenget fra første stund var åpningen, lest av Erik Tandberg:

Stjerneskipet Marco Polo, et av den internasjonale romadministrasjonens interstellare forskningsfartøyer, på vei tilbake fra fullført oppdrag på planeten Rossum. Rossum kretser rundt Barnards stjerne, som ligger omtrent 5,9 lysår fra Jorden i stjernebildet Ophiocus.

Jeg var bare 14, men som medlem av diverse romfarts- og astronomiorganisasjoner visste jeg at det som ble sagt her var basert på oppdatert astronomisk kunnskap. Seere flest var nok neppe klar over det, men Barnards stjerne eksisterer faktisk. Avstanden er ganske riktig i underkant av seks lysår, og – her er klinsjeren – i 1978 ble stjernen av mange fremdeles sett på som den eneste utenfor vårt solsystem som kunne ha et planetsystem.

776px-RedDwarfNASA-hue-shifted

Som vist i “Blindpassasjer”, lyser Barnards stjerne med et orange skjær

Dette baserte seg på observasjoner utført av astronomen Peter van de Kamp, som ved å gjøre svært presise målinger av stjernens bevegelse mente å ha oppdaget små forstyrrelser som best kunne forklares med tyngdekraften fra en eller flere gasskjempeplaneter på størrelse med Jupiter. Selv om kolleger av van de Kamp publiserte artikler som bestred resultatene, holdt han på sitt til sin død. Og i 1978 var det fremdeles mange som var enige med ham.

Det gjaldt blant annet British Interplanetary Society, en interesseorganisasjon for romfart som fra 1973 til 1978 gjennomførte den første større og seriøse studien av muligheten for interstellar romfart – det vil si reiser til andre stjerner. Projekt Daedalus (etter sagnhelten Daidalos, som i motsetning til sin mer berømte og uoppmerksomme sønn Ikaros overlevde ferden nær Solen) stilte spørsmålet om det var mulig å utforske planeter ved nærliggende stjerner med teknologi som var tenkelige den gang.

BIS-teamet konkluderte med at det ville være mulig å utvikle en variant av teknologien bak Orion-prosjektet, en slags pelletsbasert fusjonskraft-rakettmotor som ville gi Daedalus en toppfart høy nok til å nå Barnards stjerne og dens planeter på rundt 50 år. Ideen om en interstellar ferd til Barnards stjerne var altså et ganske hett diskusjonstema blant romnerder da Bing og Bringsværd arbeidet med sitt manuskript.

091710

 

Daedalus-prosjektet sto også sentralt i Iain Nicholsons bok “The Road to the Stars”, som ble lest av undertegnede og mange andre rominteresserte året etter at “Blindpassasjer” ble sendt. Det sier mye om tiden boken ble til i – bare et tiår etter Armstrong og Aldrin – at jeg som leser uten videre godtok argumentene om at interstellare ferder ikke bare var mulige, men nærmest historisk uunngåelige. Er det noe jeg savner fra 70-tallet, så er det akkurat den optimismen på vegne av fremtiden.

Hva angår Barnards stjerne og mulighet for en planet Rossum i bane rundt den idag, så er det ikke helt utelukket. De moderne metodene som har avslørt hundrevis av planeter ved andre stjerner siden 1995, utelukker planeter på Jupiters størrelse ved stjernen men holder døren åpen for planeter mindre enn Neptun. Et annet spørsmål er om en jordliknende planet ved Barnards stjerne i det hele tatt vil være levelig.

Barnards er nemlig en såkalt rød dvergstjerne. Denne stjernetypen er den vanligste i universet, og er som navnet antyder små, rødlige av farge og kjøligere enn vår egen Sol. Røde dverger lever lenge, og mye tyder på at Barnards stjerne er ekstremt mye eldre enn Sola. Den kommer også til å lyse i hundrevis av milliarder av år etter at Sola har sloknet.

Men for at en jordliknende planet skulle få en levelig temperatur, måtte den gå svært mye nærmere Barnards røde overflate enn Jorda er fra Sola. Den korte avstanden øker sannsynligheten for at planeten får bunden rotasjon til stjernen, det samme fenomenet som gjør at Månen alltid viser samme side mot oss. Bunden rotasjon vil skape så ekstreme temperaturforhold (en bakside i evig mørke og kulde, og en forside altid badet i lys) at man kan stille spørsmålstegn ved leveforholdene.

En mer alvorlig innvending er at Barnards stjerne, i likhet med mange andre røde dverger, ser ut til å være en flare-stjerne. Det vil si at den av og til har ekstremt kraftige energiutbrudd på overflaten. Det siste var i 1998, når det neste kommer vet vi ikke. Men det vi vet, er at man ikke har lyst til å bo på en liten planet tett innpå en stjerne med et kraftig flare-utbrudd. Så dessverre, dessverre: vi finner neppe en mystisk bondesivilisasjon på planet Rossum.

Men resultatet av senere studier kan selvsagt ikke Bing og Bringsværd klandres for. De gjorde det meste ut av den kunnskapen man satt på da serien ble skrevet, som de utmerkede forfatterne – og heltenerdene – de er.

Chromebook – den perfekte billige Linux-maskin?

Fulgte nylig oppskriften fra Lifehacker på hvordan man installerer Ubuntu Linux 12.04 (en long term service-utgave som støttes til 2017) side om side med Chrome OS på Chromeboxen. Kort fortalt handler det om å sette Chromebox i “developer mode” (varierer litt fra maskin til maskin, i mitt tilfelle gjøres det med en fysisk bryter) og så laste ned et installasjonsverktøy kalt Crouton.

Når installasjonsprosessen er overstått (går av seg selv, tar fra 30-60 minutter) er resultatet ikke en typisk dual boot-løsning, men snarere en parallellinstallasjon der man får opp Linux samtidig med Chrome OS ved å taste Ctrl-Alt-T, og så skrive “shell” etterfulgt av “sudo startunity” i terminalvinduet (eventuelt “startxfce” hvis det er din preferanse). Systemene fortsetter å kjøre side om side (og deler en felles Downloads-mappe, for enkelhets skyld), og man bytter mellom de to operativsystemene ved å taste Ctrl-Alt-F1 og Ctrl-Alt-F2/F3.

Screenshot 2014-01-14 at 19.03.45

Så vanskelig er det å få Linux på en Chromebook :)

Det virkelig overraskende her er hvor godt dette fungerer. Man forventer seg at to parallelle OS på en ganske lavt spekket Chromebox vil føre til treige prosesser i sin alminnelighet, men den gang ei. Ubuntu 12.04 på Chromebox kjører raskt og stabilt, og er faktisk langt mer responsivt enn på min Lenovo T61. Siden det tydeligvis ikke belaster systemet i særlig grad slår heller ikke viften inn. Tausere OS enn 12.04 på Chromebox skal man lete lenge etter.

Prisen jeg betaler for denne herligheten er rundt 3-4 GB av den samlede SSD-diskplassen på 16 GB. Men med tanke på at jeg ikke lagrer store datamengder på tynnklienten, mer enn oppveies det av hva jeg får igjen. Som blant annet er tilgang til applikasjoner som jeg av og til har bruk for, og som rett og slett ikke finnes på Chrome OS – Skype, LibreOffice, Bittorrent og TrueCrypt, for å nevne noen.

Chromebox og Chromebook er kjent for å være rimelige, og mitt spørsmål blir om dette ikke er en av de beste billig-Linuxmaskinen man kan kjøpe idag. I alle fall hvis du ikke har behov for å lagre veldig store datamengder lokalt. Crouton og Ubuntu, altså. Har du en Chromebook er det vel verdt å prøve – og skulle du gå lei er du bare et tastetrykk unna å tilbakestille maskinen til ren Chrome OS igjen. Tenk om Microsoft hadde gjort livet så enkelt for sine brukere, du…

IT-status for 2013: Chrome OS, Android, Feedly og Aye

På tide å gjøre opp status for IT-bruken her i huset: Jeg har holdt på med mitt hardware-minimalismeprosjekt en stund, og kan nå konstatere at den samlede vekten av min samlede daglige maskinpark aldri har vært lavere. For se bare på dette: de tre datamaskinene jeg bruker i det daglige, ChromeBox, Kindle Paperwhite og Samsung Galaxy S4, veier tilsammen godt under 1,2 kilo. Selv med påslag for flatskjerm og tastatur ender vi opp med en meget slank liten gjeng.

DSC_0103

Den observante leser vil merke seg at det ikke er noe nettbrett blant arbeidsmaskinene mine. Det stemmer. I løpet av høsten oppdaget jeg at jeg stadig oftere foretrakk S4en fremfor nettbrettet – kombinasjonen av Chrome for Android og en stor og svært skarp skjerm gjorde nettbrettet overflødig, rett og slett. Ikke bare på reise, men også i sofaen hjemme. Nylig understreket jeg dette ved å nullstille min Nexus 7 og gi den bort til husets tiåring. Han har mye større nytte og glede av den enn meg, erkjenner jeg.

Om det skal komme en ny burk inn på arbeidsrommet, blir det sannsynligvis en av ChromeBookene eller kanskje en LG ChromeBase. Det siste årets arbeid i Google-nettskyen har rett og slett vist seg å være en uslåelig kombinasjon av lav pris, brukervennlighet og – ikke minst – tilnærmet vedlikeholdsfrihet. Etter å ha mekket med et utall ulike operativsystemer siden midten av 1980-tallet oppleves det virkelig frigjørende å forholde seg til en maskin der “nuts and bolts”-aspektet ved datamaskinen omtrent forsvinner i bakgrunnen.

LG Chromebase

Backupmaskinen min, som nå bare tas fram når jeg skal lage offlinekopier av skydokumenter, er forøvrig stadig en aldersstegen Lenovo T61 med siste versjon av Ubuntu. Hvilket betyr at det nå er ulike varianter av Linux på absolutt alle maskinene mine (joda, Kindle kjører det også). Trodde en stund jeg skulle tilbake til Windows, men den gang ei, gitt. (Det måtte i så fall bli om ryktene om laptoper med Windows 8 og Android side om side viser seg å stemme).

Minimalismetrenden ser også ut til å ha smittet over på nettbruken min. Jeg har levd like Facebook-fritt i år som i tidligere år, og savner det like lite som før. Rett nok dukket det opp en situasjon i 2013 som kunne ha blitt kinkig: dansetreningen som min sønn går på bruker bare Facebook. Men det kunne Jorunn heldigvis ta seg av. Og hvis denne trenden (som jeg forøvrig forutså her for to og et halvt år siden) vedvarer, vil det ikke vare altfor lenge før dansefolket innser at et ungdomsrettet tilbud trenger å legge ut viktig informasjon på flere steder enn en lukket Facebook-side…

I det siste har jeg også merket en økende misnøye med det sosiale mediet jeg har brukt mest de siste årene, Twitter. Noe av det jeg har likt best med Twitter har vært det SMS-aktige, teksbaserte grensesnittet. 140 tegn tvang brukerne til å fatte seg i korthet, og resultatet var at Twitter på sitt beste ble et poengtert og ofte vittig tilskudd til RSS-feeden min. Men de siste månedene har det blitt stadig mer åpenbart at Twitter prøver å tilpasse seg konkurransen fra Instagram, Snapchat og andre mer bildebaserte tjenester.

Bilder dukker nå automatisk opp i webfeeden, og i en nylig oppdatering av iOS-appen (hvilket vil si at den snart kommer til Android også) gjør bilde-oppdatering til standard istedenfor tastatur. Vel, Twitter, jeg meldte meg ikke på for å se enda flere bilder av kaffekopper, og kommer nok til å bruke mer av tiden min andre steder fremover.

Jeg var en av de mange som akket og oiet meg da Google Reader ble nedlagt i år, men kan så langt konstatere at det har gått mye bedre enn forventet. Feedly har vist seg å fylle tomrommet på en utmerket måte. I tillegg er jeg blitt en ganske ivrig bruker av Reddit (bare lurker så langt), som nå er istand til å gi meg det Twitter pleide å kunne gi meg: minst én idé eller ett bilde jeg ikke har sett før, hver eneste dag.

Google+ henger jeg rundt i perioder, mye for å diskutere teknologi men også fordi G+ er blitt så mye bedre på fotografier det siste året. Den store taperen om min nettoppmerksomhet dette året har vært Flickr. Fotonettstedet fikk en pen ansiktsløftning i 2013, men mangelen på oppgradering av den grunnleggende funksjonaliteten førte til at jeg ikke har funnet det bryet verdt å bruke mye tid på stedet.

Kampen mot kabelhelvetet har også båret frukter dette året, mye takket være micro-USB-standarden. Én lader tar seg nå av ladebehovene til alle dingser jeg bruker i det daglige. Nå imøteser jeg med spenning den kommende USB PD-standarden, som visstnok skal resultere i produkter i 2014. Har en nerdete visjon av et USB-basert likestrømsnett på arbeidsplassen, der alt fra PC-skjerm til arbeidslys drives fra samme, enkle kilde.

Det nyttigste tilbehøret jeg kjøpte i 2013 var Aye Credit Card Pocket, en hendig kredittkortlomme som festes til smartdekselet til min S4 (View Cover er forøvrig et annet nyttig tilbehør, siden alle viktige beskjeder dukker opp i et lite vindu i dekselet). Takket være Aye-lommen har jeg droppet lommeboken, og legger isteden kredittkort og eventuelle sedler i lommen.

Jeg skrev om dette på Google Plus, og kommentarfeltet var uenig om hvorvidt dette økte eller reduserte sikkerheten. Nå er min S4 også er et betalingsmiddel i seg selv (buss og tog betales via den), så jeg opplever det fremdeles som greiest og tryggest å ha alt som har med penger å gjøre på ett sted snarere enn på flere i min lommetyvinfiserte hjemby. Men at andre vil tenke annerledes, skjønner jeg selvsagt…

Den smarteste appen jeg kjøpte i 2013 var Skiplock, som er like enkel som den er genial. Når du er koblet til ditt hjemme-wifinettverk (eller et annet du velger å legge inn i appen) er skjermlåsen på smartfonen din skrudd av. Skiplock skrur på låsen igjen når du kommer utenfor rekkevidde av ditt valgte nettverk. Siden 95% av alle operasjoner på smartfonen skjer nettopp mens jeg er på hjemmekontoret, sparer dette meg for mye tasting av PIN-kode.

Det dårligste IT-kjøpet i 2013 var Samsung Smart Dock, en ladestasjon som i prinsippet kan forvandle en Samsung-smarttelefon til en desktop via USB- og HDMI-porter som lar deg koble til skjerm og tastatur. Ideen om å bruke telefonen som jeg uansett gjør så mye arbeid på som en backup-PC om ChromeBoxen skulle gå ned, lokket meg såpass at jeg overså det klare varselsignalet som lå i at dingsen var vanskelig å få tak i.

Som jeg skrev her, var problemet først og fremst en ganske shaky HDMI-støtte. Dette har flere brukere klaget over, og i mitt tilfelle innebærer det at jeg ikke får full oppløsning på skrivebordsskjermen min. Derimot gir docken full støtte til vår Sony TV, så den kan altså brukes til å vise TV-serier og film direkte fra telefonen. Jeg har siden før årtusenskiftet argumentert for at lommedingsene våre før eller siden ville bli kraftige nok til å kunne kjøre desktopsystemer, og holder på det. Håpet mitt er nå at vi får Ubuntu Dual Boot-telefonen i løpet av 2014, eller at Microsoft klarer å få til en tilsvarende integrasjon slik at Google får fart på seg… :)

La oss sørge for at Edvard Hoem blir den siste som opplever dette

Så lenge avisene har skrevet om forbruker-IT, har vi blitt servert de triste fortellingene om skrivende og komponerende mennesker som mister PCer og Macer med alt innhold – slik forfatter Edvard Hoem nesten gjorde forleden ifølge VG. Nesten like lenge har det eksistert praktiske backup-alternativer (mine private inkluderer – i kronologisk rekkefølge – stabler av disketter, FTP, CD-R, SyQuest, iOmega Zip, DVD-R, USB-minnepinner, ekstern harddisk, DropBox og Google Drive), og vi som alltid har tatt backup akker og oier oss i kommentarfelt og (i nyere tid) sosiale medier.

Zip-100a-transparent

Zip-disker var noe av det mest praktiske man kunne ta backup til sin tid, bare man ikke ble rammet av det beryktede “click of death”

Jeg syns det er på tide at vi som kan, tar ansvar og sørger for at de som av ulike årsaker ikke får det til, spares for dette problemet fra nå av. Den beste backupløsningen for de fleste idag vil være å bruke en skytjeneste, rett og slett fordi det knapt er PCer igjen der ute som ikke er koblet til nettet. De fleste leverandører tilbyr et gratisalternativ med noen gigabyte lagringsplass, som faktisk er mer enn nok for folk som hovedsaklig skriver.

Som så mange med min bakgrunn har jeg endt opp i rollen som privat systemansvarlig for andres maskiner – i mitt tilfelle PCene til min mor og far og en eldre venninne. Etter å ha informert dem om at de trengte backup og forklart dem litt om hva skytjenester innebærer (joda, det gjør det utvilsomt lettere for diverse e-tjenester å lese ditt magnum opus), installerte jeg gratisversjonen på hver maskin og sørget for at standard-jobbmappen ble satt til default i Dropbox.

Simsalabim, så er filene sikret uten at brukeren merker det i det daglige – eller behøver tenke på det i det hele tatt. Det siste er avgjørende viktig. Ja, for datasikkerhet er ikke et spørsmål om intelligens eller allmennkunnskap (Hans Olav Lahlum ble rammet av dette så sent som i 2011, for svingende!). Men som sikkerhetsekspert Bruce Schneier påpeker er sikkerhet en sinnstilstand/innstilling, og det er rett og slett ikke alle gitt å ha den, tydeligvis.

Så her er dagens lille oppfordring til alle nerdene der ute (dere vet hvem dere er): hvis dere kjenner noen som bearbeider viktige data på PC/Mac uten å ta backup, så ikke bare påpek farene – gjør noe. Det har aldri vært enklere eller billigere å sikre egne og andres data, og de færreste kan – som forfatter Hoem – regne med at  en annonse i lokalavisa vil føre til at en ærlig finner av den tapte datamaskinen melder seg. Aller minst vi som bor her i storbyen… :)

Jeg – en minimalist?

Jeg vet, jeg vet. Intet ved min stil, kroppsbygning eller utseende tilsier bruk av forstavelsen “mini”. Men det finnes et unntak, og det har vært der lenge. Jeg liker mine datamaskiner små og nette. Helt siden jeg holdt min første Psion 3 i hånden, har jeg ment at den ideelle formfaktoren for en datamaskin er lommestørrelse.

I femten år har jeg skrevet og sagt at vi er på vei mot en situasjon hvor den lille lommemaskinen kunne erstatte skrivebordsmaskinen, og med Samsungs Smart Dock Multimedia Hub er det faktisk mulig for eiere av modellene Note II og S4. Putt mobilen i docken, plugg inn mus, tastatur og skjerm og knott i vei (nesten) som om det var en PC. Videoen under viser hvordan det ser ut på en Note II. Kjekt å vite om PCen går istykker. :)



Hovedproblemet for meg som skribent har hele tiden vært tekst-input. Lommedatamaskintastaturer har fungert for kortere tekster og notater mens jeg var på reise, men for mer krevende tekstbehandling har jeg alltid trengt større og bedre tastaturer. Et årlig rituale for min del har vært å prøve ut en ny type kompakt, bærbart tastatur, og resultatet er at jeg har opparbeidet meg et lite museum. Bildene under viser fire av de siste modellene jeg har kjøpt.

I kronologisk rekkefølge ovenfra og nedover er de: sammenleggbart Bluetooth-tastatur av merket Nokia SU-8W, proprietært tastatur for Samsung Galaxy Tab 7.0 Plus, Microsoft Wedge Bluetooth-tastatur med kombinert lokk/gummiert støtte og til slutt mitt siste innkjøp: et norskprodusert (sic!) One2touch, gummiert tastatur basert på NFC-standarden.

2013-06-08 17.09.37

Tastaturene i sammenklappet stand ses nedenfor.

2013-06-08 17.10.46

Ingen tvil om hvilket tastatur som kommer best ut hva angår kompakt størrelse. Etter å ha brukt One2Touch en måned er spørsmålet: hvor godt fungerer det som tastatur? Har jeg funnet en løsning som tar meg lengre i minimalistisk retning enn noensinne?

Vel, jeg har sans for designet og den tekniske løsningen svært godt. One2Touch er et mykt, sammenbrettbart tastatur man legger mobiltelefonen midt på. Tastaturet kobles til via NFC, hvilket innebærer at man legger telefonen oppå det blanke midtstykket for å koble til. Det sier “plong”, man velger type tastatur fra en meny og så er man igang.

Tastaturet deles i to av skjermen, et design jeg husker fra klassiske Nokia-modeller som 5510 og 6800. I dette tilfellet havner hendene et stykke fra hverandre, men det tok ikke så lang tid før jeg vendte meg til å skrive på denne måten. Det er nå en gang sånn at hver hånd har “sin” del av et vanlig tastatur også, så…

Da var jeg mer bekymret for tastene. One2touch er gummiert, brettbar og værfast (alltid en fordel i Norge), men det betyr også at tastene har en bløt respons. Jeg har tidligere gummislike tastaturer og alltid hatet dem. Jeg vet ikke hva One2Touch har gjort, men i dette tilfellet er resultatet mer vellykket. Feilfrekvensen er fremdeles høyere enn med et tastatur i hardplast, men likevel ikke verre enn at jeg fint lever med det.

Med andre ord:

+ One2Touch tar lite plass og er fjærlett, kan derfor bli med overalt
+ Solid og værfast
+ Fungerer bedre enn gummitastene skulle tilsi
+ Lett å koble til med NFC
+ Ikke altfor dyrt (rundt 500)

– NFC krever tett fysisk kontakt, så tykke covere er et problem
– Tastatur kan ikke stilles i vinkel, sittestilingen blir lite ergonomisk
– NFC finnes ikke på alle telefoner (som iPhone)
– Vanskelig å få tak i – har så langt bare funnet det i Netcom-butikker

Plussene oppveier minusene for meg, og derfor er det dette tastaturet jeg nå har med på jobb. På mandag skal jeg på en dagstur til Sverige. Takket være den gode batterilevetiden på S4 trenger jeg ikke ha med ekstra strøm, og min samlede arbeidsutrustning blir derfor den du ser nedenfor.

2013-06-08 17.39.29

Den stygge, hvite klumpen på telefonen er forøvrig en snasen kredittkortlomme av merket Ayo. Jeg bruker knapt kontanter mer, og med denne lommen fjerner jeg enda et element fra jakke og bukse. Det er lettere å holde rede færre kolli (alltid en fordel i en by med så mange lommetyver) og vekten av det jeg skal bære med meg reduseres ytterligere.

Og hva er den så? Totalvekten på arbeidsutstyret: 325 gram. Joda, jeg tror minimalisme er ordet. :)

Samsung Galaxy S4, et førsteinntrykk

Ja, så har jeg gjort det store spranget bort fra tastaturbaserte mobiler som Nokia E61i, N900 og Xperia Pro og til en ren og uforfalsket glassplate. Og etter å ha kjørt litt sære og underspekka telefoner i årevis valgte jeg denne gangen å gå for det dyreste og kraftigste på markedet, som altså er Samsungs aller siste flagship-telefon – Samsung Galaxy S4 i 16 GB-versjon.

Jeg har hatt telefonen et par ukers tid nå og kan like gjerne si det først som si: dette er et praktfullt stykke teknologi. S4 er lett og elegant, ligger godt i hånden, er solid, har en stor og sylskarp skjerm, god samtalekvalitet, et responsivt grensesnitt uten hakk og skurr og kraft nok til å håndtere alt jeg hiver på dingsen av oppgaver.

At skjermkvaliteten kan bety mye i praksis, viser nedenstående screenshot av Kindle-appen. Tidligere har jeg knapt orket å lese ebøker på mobilen, fordi skjermen var for liten og skriften for uskarp. Med en femtommers skjerm med full HD-oppløsning blir leseopplevelsen dramatisk mye bedre. Jeg vil fremdeles holde på sjutommersformatet til hjemmelesing, men på reise er dette mer enn godt nok.

Kindle-appen på S4

Alle har sine preferanser når de kjøper telefon, for meg spiller blant annet batterilevetiden en viktig rolle. Jeg reiser en del i jobben og kan ikke alltid stole på at jeg får tid til å finne et strømuttak underveis. Jeg har sett av andre anmeldelser at S4 har god batterilevetid, og så langt er dette også min erfaring. Jeg kommer uten videre gjennom en reisedag (12 timer) med variert bruk (inkludert jobbing i Google Drive på nett og filmtitting) uten behov for å lade.

Standbytiden er lang (etter prosentvis tap å dømme minst en uke), og ladetiden er rundt halvannen time fra tom fon til 100% med den medfølgende laderen. Trådløs lading er mulig med et eget cover, men jeg har ikke større behov for enn at jeg isteden gikk for et standardcover med gjennomsiktig luke. En snedig finesse der: når du trykker på på-knappen mens coveret er på telefonen, får du klokkeslettet. Om noen ringer, kan du svare på samtalen ved å swipe på luken.

Min største bekymring før kjøpet var hvor godt jeg ville klare å tilpasse meg skjermtastatur. Fordi Samsung har gjort den strålende tastaturerstatningen Swiftkey til standard på S4, har overgangen gått greiere enn jeg fryktet. Fullt så rask som med fysisk QWERTY-tommeltastatur blir jeg nok aldri, men det gjør jobben og når det åpenbart er slutt på kraftige telefoner med tastatur så lever jeg godt med det.

Swiftkey er ikke alene, forøvrig. Samsung er kjent for å levere telefonene sine med mye ekstra programvare og funksjonalitet, i den grad at jeg kun har tilgang til 9,5 GB av de 16 jeg har betalt for. Siden S4 har en Micro-SD-port betydde det lite i praksis for meg – det som tar mest plass på mine telefoner er podcaster og musikk, og det ligger altså på SD-kortet.

Hvis du roter telefonen din kan du fjerne endel av den unødvendige programvaren, men det er greit å vite at ikke alle de manglende gigabytene på S4 er fylt opp av bloatware. I tillegg til Swiftkey og Polaris Office og en virkelig god mediespiller, har Samsung også utviklet egen talestyring, blikkstyrt “autopause” av filmvisning og scrolling i nettleseren. De to siste var såpass fascinerende at jeg prøvde dem begge i noen dager, før jeg ga opp.

Begge deler fungerer på et vis, men trenger nok noen iterasjoner før de virkelig sitter. At autoscrolling ikke fungerer i min foretrukne nettleser, Chrome, spilte selvsagt også en rolle. Samsung har også sitt eget grensesnitt over Googles standard Android-utseende, kalt Touchwiz. Siden jeg kjører standard Android 4.2 på Nexus 7-brettet mitt, er det mulig å sammenligne de to.

Og mens jeg ikke har noe imot Samsungs grensesnitt, syns jeg heller ikke det tilføyer noe veldig vesentlig. Man får en omdefinert meny og noen ekstra muligheter, men samtidig mister man ryddigheten som følger med streit Android. På den annen side er det antagelig et vanespørsmål.

Kameraet er viktig for meg, og var også en grunn til at jeg gikk for Samsung. Så langt lever det opp til forventningene: under gode lysforhold gir det nydelige, skarpe bilder. Under dårlige lysforhold er det som mobilkameraer flest: veldig følsomt for bevegelse. Det finnes omtrent en million forskjellige innstillinger i Samsungs kamera-app, og jeg mistenker vel at sønnen min vil syns de fleste av dem er mer interessante enn jeg.

Som denne, for eksempel:

J275XFbCiPYqdgyygUHBNJ0i6GS6thdFJGTWE2o1Urk

Summa summarum: så langt har jeg ikke kommet borti en eneste ting ved den nye telefonen som får meg til å tenke “søren heller, jeg skulle gått for en annen”. Etter et år med en sterkt underspekka Xperia Pro som fikk meg til å tenke den tanken etter ganske få dager, er det en god følelse. Men så har jeg ikke mistet den i gulvet ennå, da. Jeg vet det kommer til å skje, slomsete som jeg er.

Og mens mine tre foregående smartfoner hadde plastskjermer, har denne glass. Bare tynt, skimrende glass. Eeeep. Det er en bloggposting jeg gruer meg til å skrive.

At det skulle være så vanskelig å spille egen musikk fra skyen, da?

Sukk. I min jakt på å finne gode nettsky-erstatninger for lokal lagring er jeg i ferd med å oppdage hvor smertelig langt det faktisk er mellom visjon og virkelighet på viktige områder. Musikk er det som gir meg mest hodebry akkurat nå. Jeg mener: tolv år etter iTunes skulle du tro at musikk- og IT-bransjen var enige om at det var i alles interesse å ligge i forkant på IT-tjenester. Så det ble mindre attraktivt å stjele og alt det der.

Når data og tjenester flytter ut i nettskyen, ja da hører det naturlig med at det utvikles tilbud som gjør det mulig å flytte private musikksamlinger ut i skyen. Gjør dem tilgjengelige overalt, døgnet rundt, uavhengig av dings. Gjør det enda mer attraktivt å bygge opp opp en musikksamling, rett og slett. Og er man amerikaner fins muligheten, i form av iTunes Match, Google Play Music og Amazon Cloud Player.

Screenshot 2013-03-31 at 11.48.54

Med disse tjenestene kan man lagre kopier av musikksamlinger på opptil flere hundre tusen låter i nettskyen. Ikke bare praktisk, men også en god forsikring mot datakræsj, brann, innbrudd osv. Men altså ikke hvis man er nordmann. Disse tjenestene har nå eksistert i et par år, og fremdeles er det slik at man møtes med varianter av meldingen på skjermdumpen over: “Denne tjenesten er ikke tilgjengelig i ditt land.”

Screenshot 2013-03-31 at 12.13.44

Hver gang jeg tar opp dette spørsmålet, er det mange som påpeker at det faktisk lar seg gjøre å få tak i disse tjenestene bare man er villig til å jukse litt. Bruker du en proxy-tjeneste eller VPN som Hotspot Shield kan du narre et amerikansk nettsted til å tro at du befinner deg i USA, og slik få registrert deg. Jeg har tidligere brukt denne teknikken for å få tak i ebøker fra Sony Ebook Store, og joda – den kan fungere.

Men en spesielt god løsning er det ikke. For det første opptrer man i strid med leverandørens reglement, og dermed har man ikke krav på service om noe skulle gå galt (noe jeg oppdaget da jeg ikke fikk lastet ned ebok-app til mine Sony-ebøker). Det åpner også for at endringer i f.eks. verifikasjonspraksis kan føre til at man på et senere tidspunkt blir sperret ute fra sine egne data.

Da jeg skulle registrere meg på Google Music forleden, etter å ha logget meg på som amerikaner med Hotspot Shield, måtte jeg i tillegg verifisere bosted med et gyldig amerikansk kredittkort. Slik har det tydeligvis ikke vært tidligere, og for alt vi vet kan eksisterende norske kunder i Google Music bli møtt av noe tilsvarende neste gang de logger seg på. Da er man altså uten rettigheter som kunde.

Joda, jeg vet at det er mulig å skaffe seg amerikansk kredittkort i tillegg. Men ærlig talt: der går grensa for meg. Ikke bare blir det for mye mekk, men det er rett og slett for dumt at jeg skal måtte skape meg en feik identitet for å bruke lovlige tjenester som såvidt jeg kan ikke har noen negative bivirkninger for platebransjen (jeg er klar over at dette antagelig handler mest om motstand fra rettighetshaverne). 

Så isteden blir jeg gående og vente. Vente på at Google skal lansere Play Music i Norge, at Amazon får ut fingeren, eller kanskje helst av min favorittleverandør av skytjenester, DropBox, lager et musikkgrensesnitt lik fotogrensesnittet de tilbyr idag. Jeg har 12 000 låter som venter på et hjem og 150 Gigabyte med fri skylagringsplass – alt jeg trenger nå er noen som forbinder de to.

Fordi jeg for tiden bruker Chrome OS, som altså ikke har noen god avspiller for musikk på ekstern harddisk, ender jeg opp med å bruke Grooveshark og Spotify (hvis web-grensesnitt begynner å bli riktig bra). Det kan til og med tenkes at jeg går for å inkludere Spotify Premium når jeg oppgraderer mobilabonnementet i nær fremtid. Ingen fullgod erstatning for min eklektiske musikksamling, men det får holde så lenge.