Category Archives: Nerdeting

Hvorfor fikk Falcon Heavy så stor oppmerksomhet?

I forrige uke ble raketten Falcon Heavy skutt opp for første gang. Vi romnerder hadde sett frem til begivenheten lenge, da raketten var fem år forsinket i forhold til de opprinnelige planene. Jeg hadde forsåvidt regnet med at det ville få mer oppmerksomhet enn rakettoppskytninger flest, fordi SpaceX (selskapet som utviklet Falcon Heavy) lenge har vært de flinkeste i klassen til å popularisere oppskytninger på YouTube og sosiale medier. SpaceX ledes desssuten av Elon Musk, som har overtatt Steve Jobs’ rolle som verdens fremste nerdeikon.

Det er likevel ikke nok til å forklare hva som som skjedde 6. februar 2018. I timene før og etter oppskytningen tok det helt av på sosiale medier. Da direktesendingen var igang ble den fulgt av (titalls) millioner på direkten, 9,4 millioner fulgte livesendingen fra Teslaen som SpaceX sendte opp i timene før den forsvant i retning asteroidebeltet. I Facebook- og Twitterfeedene mine la folk som ellers aldri ytrer seg om romfart ut bilder og begeistrede kommentarer.  Jeg la ut et innlegg på Facebook med noen opplysninger om SpaceX-Teslaen. I skrivende stund er den blitt likt over tusen ganger og delt 153 ganger.

Selv om mange avfeide det hele som et mediejippo eller et reklamestunt, er det åpenbart at millioner opplevde et ordentlig følelsesmessig rush, et positivt løft om man vil. Slikt er sjelden i våre dager utenfor populærkulturen og idretten. Så hva var det som skjedde?

 

Det var ikke raketten, men poesien

Elon Musk fikk en del kritikk for å ha sendt en bil opp i rommet. Greit, så sender man ikke en satellitt i milliardklassen med en rakett som konstrukturen selv tror har en 50/50 sjanse til å overleve ferden. Men han kunne ha sendt billigere gjenstander. Eksperimenter designet av studenter eller skoleelever, for eksempel. Eller gitt fattige land en 50% sjanse til å gjøre noe stort i rommet. Og hadde det bare vært en bil, ville nok den kritikken ha blitt stående og kanskje vokst. Men så gjorde Musk noen grep som forvandlet et litt kluntete stunt til kunst, til en happening som visuelt var ren poesi.

Det siste bildet av Teslaen med “Starman” ombord, på vei ut mot asteroidebeltet den 6. februar 2018

Den dyprøde fargen på bilen viste seg å ikke være så tilfeldig likevel. Da det påmonterte selfie-kameraet begynte å kringkaste bildene av bilen i bane rundt Jorda, skapte den glinsende lakken en magisk kontrast til den blåhvite Jorda og det svarte verdensrommet. Før oppskytning fikk vi se bilder av en tom bil, vel oppe i rommet satt det en skikkelse i førersetet. “Starman” er en mannekeng utrustet med en av SpaceX’ egendesignede romdrakter, men med hjelmen på hodet og hendene på rattet så han menneskelig ut. Han ble en av oss, der oppe i rommet. Samtidig minnet han mange om den hemmelighetsfulle sjåføren “The Stig” fra enormt populære “Top Gear.”

Hvilket bringer meg til referansene. Musk visste godt hvilke mentale knapper han trykket på da han lanserte ferden med en animert video der lydsporet var David Bowies “Life on Mars”, og så sa at musikken som ble spilt i bilen var Bowies “Space Oddity”. På dashbordet til Teslaen kunne vi se ordene “Don’t Panic”, en henvisning til boka “The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” av Douglas Adams. I hanskerommet skal det ligge et håndkle, nok en Adams-referanse. Med i bilen er det også en digital utgave av Isaac Asimovs science-fictiontrilogi “Foundation”, som skildrer et galaktisk imperium skapt av mennesker som en dag dro ut fra Jorda i store romskip.  Så nei, ikke reklame og ikke et stunt. Tenk heller kunst.

 

Det var Elon Musk

Hvis jeg forteller deg at Elon Musk ble banket gul og blå på skolen i Sør-Afrika fordi han var smart og leste bøker og likte datamaskiner, blir du antagelig ikke overrasket. Kanskje kjenner du igjen den keitete væremåten hans, den enorme begeistringen over smarte løsninger av alle slag, hvordan han kan famle etter de riktige ordene og hvor ukomfortabel han ofte ser ut til å være i sin egen kropp. Er dette ikke deg (gudene skal vite at det er meg), så er det antagelig en du kjenner. En nerd. En særling som leste Douglas Adams og Isaac Asimov, som hørte på David Bowie og drømte om å dra til Mars. Falcon Heavy er nerdenes ultimate hevn.

Og om dette ble klekket ut av smarte reklamefolk på bakrommet i SpaceX-hovedkvarteret i Hawthorne, California (jeg tviler, for Musk er beryktet for å ville ha kontroll på budskapet) så gir det likevel gjenklang hos oss fordi avsenderen fremstår som ekte. Musk har vært med på å bygge SpaceX  og Tesla fra bunnen av, ikke bare som forretningsmann men også som ingeniør og mekaniker. Romskipet og bilen er hans babyer, og det gir ham en autoritet som en Richard Branson (som han sammenlignes med) ikke ville ha hatt i samme situasjon. Musk er en som bygger og skaper, og det er det vanskelig å ikke like.

 

Det var den store drømmen om rommet

Falcon Heavy sammenlignes gjerne med måneraketten Saturn V, og det er ikke helt urimelig. Som med måneraketten er det vanskelig å se for seg et stort kommersielt marked. De fleste satellitter som sendes opp idag veier en brøkdel av de 63 tonnene Falcon Heavy er istand til å løfte opp i lav jordbane. Dette er en maskin som kan sende mennesker til Månen og store roboter til Mars, og som kan revolusjonere utforskningen av det ytre Solsystemet, planetene fra Jupiter til Neptun.

Idag koster det så mye å sende sonder langt ut at det går tiår mellom hvert besøk. Første og siste passering av Uranus skjedde i 1986. Med Falcon Heavy kan vi bygge billigere sonder som flyr fortere og gjør mer. Falcon Heavy er altså ingen spesielt praktisk maskin, den er en drømmemaskin. Og et mellomstadium. På pressekonferansen etter oppskytningen brukte Elon Musk mer tid og engasjement på å snakke om oppfølgeren til Falcon Heavy, kjemperaketten BFR.

BFR-raketter ved en tenkt Mars-by i fremtiden

Det er den som skal frakte mennesker til Mars og lenger ut i Solsystemet. Det er den som skal gjøre romfart til en dagligdags affære. Heavy skal vise oss mulighetene og prøve ut teknologien, BFR skal levere resultatene i løpet av et tiår. Selv om et flertall kanskje ikke bryr seg, er det et stort mindretall der ute som ser på måneferdene som en tragedie vel så mye som en triumf. Fordi verdensrommet en stakket stund – “a brief, shining moment” – var innenfor rekkevidde, så lot vi det fare. Det er ingen tilfeldighet at mange godt voksne som så denne oppskytningen ga uttrykk for at det ga dem Apollo-følelsen.

 

Det var oss

La oss erkjenne det: Vi lever i ganske begredelige tider. Mange av de store fremskrittene vi har gjort de siste tiårene er truet, autokrater rykker frem verden over og USA styres av et kognitivt svekket “stabilt geni”. Det er vanskelig å se fremover og oppover i en slik verden, men det var det Falcon Heavy lot oss gjøre. I noen få minutter en kald februarkveld kunne vi løfte blikket fra smarttelefonenen våre og se universet i all sin velde. Reflektere over de enorme mulighetene som ligger der ute, glede oss over kreativiteten som gjør oss istand til å bygge raketter som kan lande side om side i solen.

Det var en påminnelse om hvor store vi kan være, hvor langt vi kan strekke oss hvis vi bare vil. “Edelt er mennesket, verden er rik”.

Ebokmomsen er fjernet. Og hva så?

En av de mer interessante nyhetene i den nye regjeringserklæringen som ble presentert igår var meldingen om at merverdiavgiften på ebøker blir fjernet. Ebøker vil nå få nullmoms, slik papirbøker har hatt hele tiden. Jeg har skrevet og snakket mye om det urimelige i denne forskjellsbehandlingen siden 2010, så jeg er naturligvis tilfreds med dette resultatet.

Spørsmålet er om dette vil få noen konsekvenser, og hva de i så fall vil bli. Jeg vil tro det fører til økt salg av ebøker, som er en bra ting. Om hele eller det meste av prisreduksjonen kommer kunden til gode innebærer det at en typisk norsk ebok til 200 kroner blir 50 kroner billigere. I billigsegmentet vil vi se flere ebøker til under hundrelappen, som etter den norske debatten å dømme har vært sett på som en psykologisk pris.

Momsfritaket vil også gjelde for utenlandske titler, så todollarsbøkene i Amazons Kindle Store vil begynne å koste dette igjen. Et interessant spørsmål er om prisreduksjonen vil bidra til å øke ebokas markedsandel opp mot amerikansk nivå. Der er jeg mer skeptisk. Norske lesere er velstående nok til at bokprisen tydeligvis ikke er avgjørende, og det er ikke noe annet nytt i markedet (som et lekkert lesebrett eller en ny måte å kjøpe ebøker på) som er egnet til å få papirfolk til å svitsje.

Trine Skei Grande, som har vært en pådriver for forslaget i regjeringsforhandlingene på Jeløya, sier dette om seieren til Aftenposten: “E-bøker har ikke blitt prioritert av norske forlag, de har ikke laget gode nok forretningsområder på det digitale feltet. Det trenger vi for ikke å tape i konkurransen mot det engelske markedet.” Man ønsker med andre å fremme innovasjon med denne skattesenkningen, som med så mange andre. Det tror jeg vi vil se lite av.

Ebokbransjen er preget av en ganske påtagelig stagnasjon. Ebokhandler ser stort sett ut som de har gjort i årevis, og det gjør også de mest populære lesemediene – nettbrett og lesebrett. Det er mange årsaker til dette i Norge, fra rause offentlige støtteordninger som beskytter bransjen mot markedskrefter til en forlags- og bokhandlerstruktur med vertikal integrasjon og mye krysseierskap.

En Kindle er en Kindle er en Kindle, i 2010 som i 2018. Ikke har den fått farger eller er blitt brettbar. Eller gratis, slik mange spådde for noen år siden. Tvert imot, faktisk!

Men mangelen på innovasjon ser vi også internasjonalt. Den raske veksten i markedsandel vi har sett i mange land, har flatet ut. Markedslederen Amazon fortsetter å produsere sin Kindle, men kundeopplevelsen har ikke forandret seg på årevis og fokuset i selskapet har flyttet seg fra netthandel med bøker til mer dynamiske forretningsområder. Apples engasjement i ebokmarkedet var aldri mer enn halvhjertet, og det begynner å bli lenge siden iPad, selskapets viktigste bidrag til ebokbransjen.

Google gikk ambisiøst ut med arkivprosjektet Google Books, men søksmål fra rettighetshavere og manglende respons i markedet har i praksis parkert prosjektet. Vårt eget bokhylla.no pågår fremdeles, men også dette lukter det bokhyllestøv av. Så nei, Skei Grandes forhåpninger om at dette skal føre til en ny vår for eboka deler jeg dessverre ikke. Skulle skatteletten ha hatt en slik virkning måtte den ha kommet da det var mer liv i markedet. Eventuelt måtte man ha en mer grunnleggende gjennomgang av maktstrukturene i bokbransjen og støtteordningene som underbygger dem.

For lite og for sent, med andre ord. Når det er sagt er jeg glad for at en urimelig skatt blir fjernet, og har selvsagt ikke noe imot lavere priser. Så takk som byr!

 

Har vi avslørt UFOenes hemmelighet denne gangen?

De siste dagene har internasjonale og sosiale medier summet av nyheten om at USAs forsvarsdepartement har drevet hemmeligstemplet forskning på UFOer i årevis. En av de ansvarlige for forskningsprosjektet, etterretningsoffiseren Luis Elizondo, sa nylig opp sin stilling og gikk ut i mediene med uttalelser som ikke etterlot noen tvil:

These aircraft — we’ll call them aircraft — are displaying characteristics that are not currently within the US inventory nor in any foreign inventory that we are aware of […] Things that don’t have any obvious flight services, any obvious forms of propulsion, and maneuvering in ways that include extreme maneuverability beyond, I would submit, the healthy G-forces of a human or anything biological. […] My personal belief is that there is very compelling evidence that we may not be alone.

Myndighetene tok åpenbart dette på alvor til å begynne med. “The Advanced Aviation Threat Identification Program” ble tildelt 22 millioner dollar over det såkalte “Black Budget”, en sekkepost for prosjekter som skjules for offentligheten av nasjonale sikkerhetshensyn. Ifølge New York Times ble bevilgningene stanset i 2012, men arbeidet med å samle inn UFO-observasjoner fortsatte frem til våre dager.

Elizondo sluttet etter eget utsagn på grunn av hemmelighold og motstand mot videreføring av forskningen (andre tror det handler om en akk så amerikansk sammenblanding av politikk og penger). Motstanden mot å fortsette forskningen har jeg stor forståelse for. UFOer må nemlig være noe av det minst interessante det går an å forske på. Alt Luiz Elizondo og hans støttespillere uttaler idag, kunne like gjerne vært sagt for 50 år siden. Ja, det ble faktisk sagt for 50 år siden, blant annet av den en gang så berømte amerikanske astronomen J. Allen Hynek.

Hynek var faglig rådgiver og konsulent på tre større studier av UFO-fenomenet som USAs luftforsvar gjennomførte fra 1940- til 60-tallet. Den mest kjente av disse var den siste, med kodenavnet Project Blue Book. Hynek gikk til oppgaven som skeptiker, men ble etterhvert overbevist om at det blant de mange tusen observasjonene fantes empiriske bevis for at UFOer ikke bare eksisterer i virkeligheten, men at de kunne være fremmede romskip.

Under arbeidet med Project Blue Book ble Hynek stadig mer frustrert over det han mente var en propagandaøvelse for å berolige offentligheten, og da prosjektet ble avsluttet begynte hans karriere som USAs mest kjente UFO-forsker. Han skrev en rekke bøker om UFOer (jeg slukte dem som tenåring), startet organisasjoner og ledet konferanser. Det sier sitt om hans posisjon i populærkulturen den gang at Steven Spielberg ga Hynek en birolle i UFO-klassikeren “Nærkontakt av tredje grad”.

Hyneks første problem som forsker var datakvaliteten, eller snarere mangelen på kvalitet. Selv om det fantes et vell av observasjoner som ble klassifisert som uidentifiserte flygende objekter av luftforsvaret (over 700 bare i Project Blue Book) var det få av dem som var gode nok til å kunne brukes som råmateriale i seriøs forskning. Ofte dreide det seg om visuelle observasjoner utført av amatører, gjengitt etter hukommelsen og med upålitelige anslag for avstand, størrelse og varighet.

Rapportene om nærkontakt med utenomjordiske var oftest gjenfortalt etter hukommelsen, og ble ikke understøttet av gode fysiske bevis for at hendelsen fant sted. Fotografier av UFOer var stort sett uskarpe, og når de var skarpe viste de seg nesten alltid å være forfalskede. Hvilket bringer oss til Hyneks andre problem: UFO-fenomenet som moderne religion. Det fantes (og finnes) millioner av troende, blant dem enkelte som var villige til å gjøre hva som helst for sin tro. Virkelig hva som helst.

For Hyneks del ble enden på visa at han ikke kom videre i forskningen sin. Da han gikk bort i 1986 sto UFO-feltet på samme sted som det hadde gjort i 1976 eller 1956 for den saks skyld. Og når jeg nå ser videobeviset som legges frem av Elizondo (gå til CNN-saken og se den, faren for at du finner en forfalsket versjon på YouTube er stor) får jeg samme følelse. Skjermdumpen nedenfor kunne igrunnen vært tatt fra en hvilken som helst UFO-video det siste halve århundret.

Jeg skal ikke underslå at fordommer mot UFOer er en av årsakene til at mange kvier seg for å forske på fenomenet. Men som forskerutdannet er min første reaksjon denne: For et gørr kjedelig tema å forske på! Her ser vi ingen progresjon i datakvaliteten, ingen teoretiske gjennombrudd, intet nyere statistisk materiale av verdi. Og dette er altså de gode dataene, som altså drukner i et hav av uverifiserte påstander, feilobservasjoner, hallusinasjoner og regelrette løgner.

Sammenlign dette med vitenskapen Hynek valgte å forlate, astronomien. De siste 50 årene har vi sett enorme fremskritt innen datakvalitet og teoretisk og statistisk arbeid på alle fronter. Ikke minst har det skjedd mye innen observasjonell astronomi, med romteknologi og dataanalyse som to eksempler. Forskere er som folk flest, de ønsker å være der noe skjer. Og innen UFO-forskningen skjer det altså ingen verdens ting (prosjekt Hessdalen, jeg ser på deg).

Elizondo forteller at man forsket på de uidentifiserte flygende objektene for å fastslå om de utgjorde en trussel mot nasjonal sikkerhet. Det var også argumentet for de tre foregående UFO-studiene i forsvarets regi. Fraværet av en identifiserbar trussel var argumentet for å legge ned Project Blue Book i 1969, og det er en beslutning som har tålt tidens tann. Siden den gang har vi ikke opplevd noe UFO-angrep mot USA eller noe annet land.

Så nei, dette er ikke gjennombruddet mange UFO-entusiaster har drømt om. Dette er mer av det samme, og inntil det dukker opp materiale som beviser det motsatte opprettholder jeg min diagnose av UFO-forskningen som komatøs. Hvilket er synd. For jeg har alltid håpet på at UFO-fenomenet skulle gi oss ny kunnskap. Om ikke om romskip med romvesener ombord, så kanskje et helt ukjent naturfenomen?

Vitenskapen står som sagt ikke stille. Vi vet at vi ikke vet alt som er å vite om vår fysiske verden. Men vi vet også at ny kunnskap fordrer nye og – ikke minst – gode data.

It’s the data, stupid.

 

Er det mulig å bruke mobiltelefonen som PC?

For mange, mange år siden, da mine hårstrå var flere og mindre grå enn de er nå, skrev jeg en artikkel der jeg spådde at mobiltelefoner ville bli så kraftige at vi en dag kunne bruke dem til alt det vi da gjorde på PC. At en arbeidsdag kunne starte med at man la mobiltelefonen sin på skrivebordet, hvorpå skjerm og tastatur våknet til liv og man sømløst gikk igang med dagens dont uten å merke til eller bry seg om at det var mobiltelefonen man jobbet på.

Jeg var definitivt ikke den første til å leke seg med slike tanker, og i årene som er gått har da også konseptet dukket opp på ny og på ny i ulike varianter. Det mest ambisiøse forsøket så langt er Microsofts Continuum, som kunne ha gitt svært mange en arbeidshverdag ikke helt ulik den jeg skisserer dersom bare selskapet hadde fått dreis på mobilsalget sitt.

Continuum var et innovativt prosjekt som hadde fortjent en bedre skjebne

Selv om Contiuum fremdeles eksisterer er det (som rimelig kan være) aldri blitt noe gjennombruddsprodukt. Men tanken levere videre i andre produkter, nå senest Samsungs lille mobildokk DeX. Den ble lansert samtidig med den nye S8-serien, og er en liten plastdings med et par USB-porter og HDMI-utgang. Ikke spesielt elegant kanskje, men jeg innrømmer det: Jeg (eller rettere sagt den) var solgt så snart jeg fikk høre om DeX.

Her fikk jeg endelig sjansen til å teste om konseptet jeg hadde fabulert om for så lenge siden, var blitt realitet! (I tillegg fikk jeg sjansen til å kjøpe nok en rar dings til den etterhvert pinlig store samlingen av rare dingser, so sue me). Den ble raskt bestilt, og kom til Komplett.nos pick up point (vidunderlig å slippe å vente på levering på døra!) ved Rådhuset i Oslo for noen dager siden. Nedenfor ses vidunderet i all sin prakt.

Bruksanvisninger er for pingler, så jeg pakket den ut, plugget den til Samsung-laderen, koblet min gigantiske skjerm til HDMI-porten og tastatur og mus til USB-porten. I det jeg satte min S8+ i USB C-porten startet DeX-programvaren, som kjapt fyrte opp noe som ved første øyekast minner mye om Windows. Man har en slags startmeny for programmer nede til venstre, et skrivebord med noen ikoner på og muligheten til å kjøre mange programvinduer samtidig.

Men det tok meg ikke lang tid å konstatere at dette minner mye mer om Googles Chrome OS, som i disse dager er i ferd med å smelte sammen med Android (som DeX kjører på). Fra det minimalistiske grensesnittet og skrivebordet som man ikke legge filer på til de mange-Android-appene som kjører i mobiltilpassede vinduer: Med DeX i huset kan jeg åpenbart skrinlegge planene om å kjøpe en ny ChromeBox (sukk).

Likheten med Chrome OS viser seg også ved at DeX ikke håndterer 4K-skjermer spesielt godt. En ting er at oppløsningen ikke er full 4K, det kan jeg leve med fra noe så kompakt som en mobiltelefon (min Surface Pro 3, som er en fullverdig laptop, støtter heller ikke 4K). Verre er det at de appene som er skrevet om for å kunne være skalerbare, som Google Chrome og Samsung- og Microsoft-apper, ikke er ordentlig tilpasset stor skjerm. Se bare på hvor mye plass kanter, menyer og faner tar på skjermdumpen nedenfor, for eksempel.

Flertallet av apper er ikke tilpasset DeX, hvilket vil si at de kun dukker opp som et vindu på skjermen. Samsungs håp er nok at flere leverandører skal skrive om appene sine, men jeg ville ikke holde pusten. Det som eventuelt kan føre til en endring her er Googles Chrome/Android-fusjon. Men såvidt jeg har forstått er DeX ikke en del av denne satsingen, så ved kjøp av dette produktet bør man ta i betraktning faren for utdatering. På den annen side: Med en pris på under tusenlappen i norske nettbutikker går man ikke på noe kjempetap.

Mitt hovedinntrykk er positivt. Appene gjør akkurat det de skal og krasjer ikke, og bortsett fra tapet av skjermareal er brukeropplevelsen ellers responsiv og rask. Til vanlig lett kontorarbeid fungerer dette helt utmerket, og siden den lille DeXen er såpass kompakt er den også noe man kan ta med seg på reise og for eksempel koble til en TV på et hotellrom. 

Det høres kanskje mer upraktisk ut enn å ta med seg en bærbar PC, men i en tid da det snakkes stadig mer om å forby bærbare på fly kan dette fort bli en aktuell løsning for mange. Her kan Samsung være inne på noe, rett og slett. For egen del skal jeg definitivt ta med DeX på min neste jobbreise, om ikke annet så for å kunne streame filmer fra mobilen min til HDMI-skjermen på hotellrommet. 

 

Samsung S8+ med fysisk tastatur: En god løsning på reise

Nylig falt jeg for fristelsen til å gjøre noe jeg normalt ikke gjør ellers, som er å oppgradere en mobiltelefon lenge før det var nødvendig. Min gamle Nexus 5x fungerte fremdeles ypperlig og kunne sikkert ha vart et år til, men da jeg så reklamene for Samsung S8+ var jeg solgt. For første gang i mitt liv forhåndsbestilte jeg en telefon, og klarte til og med å skaffe den dagen før den offiselle lanseringen. Huff, det er nesten flaut.

Som telefon betraktet lever S8+ opp til alt du har lest i anmeldelsene. Skjermen er enorm (den er nesten bare skjerm) og praktfull, kameraet helt i toppskiktet, batterilevetiden er svært akseptabel, brukeropplevelsen er god fordi Samsung ikke har falt for fristelsen til å nedlesse telefonen med sin egen programvare i samme grad som tidligere. Det eneste å trekke for er Google Assistant-konkurrenten Bixby, som ikke var skrudd på da jeg kjøpte telefonen men som likevel har sin egen dedikerte knapp.

Mange har notert seg hvor høy telefonen er i forhold til bredden, den er ikke langt unna å være dobbelt så høy som bred. Det gjør den ikke bare ekstra velegnet til bruk i Samsungs VR-briller (som jeg ennå ikke har, men som er på vei!), men det ga meg muligheten til å realisere en gammel drøm: Å få tilbake det fysiske tastaturet jeg var så glad i bruke på mine siste Nokia-smarttelefoner, Nokia E61i og E71. De hadde samme konfigurasjon som Blackberry og Palm i sin tid, det vil si tastaturet slik.

Samsungs telefoner er i utgangspunktet glassplater som alle andre mainstream-modeller, men selskapet selger også et tastatur kalt “Type Cover”. Det er rett og slett et plastdeksel som man kan klemme et tastatur på, slik at telefonen som normalt nesten bare er skjerm, blir omtrent 30% tastatur istedet. Siden skjermen i utgangspunktet er så stor og høyoppløselig, gir det svært god plass til å få gjort det som trengs, så tastaturet går nå bare av når jeg vil få god oversikt over nettsider, se film eller lese ebøker.

Ja, så stor er S8+ at skjermen i flate utgjør rundt 90% av flaten til Kindle-lesebrettet mitt. Siden dette er en AMOLED-skjerm med svært god kontroll på lysstyrken og i tillegg har ekstremt høy oppløsning, er S8+ meget behagelig å lese ebøker på. I hjemmesituasjonen vil jeg fremdeles foretrekke Kindle-brettets elektroniske blekk, da det gir noe mindre belastning på øynene. Men forskjellen er nå så liten at jeg på kortere turer dropper brettet og isteden bare leser på telefonen.

Men tilbake til tastaturet. Konstruksjonen er svært enkel, verken Bluetooth eller NFC brukes for å pare det med telefonen. Klikk tastaturet på, gi skjermen et halvt sekund til å omkonfigurere seg og man er i gang. Taktiliteten er god, og selv om tastene er bittesmå opparbeider man seg raskt gode touch-evner. For meg kan en glassplate uten synlige grenser mellom tastene, og som i tillegg kan forandre konfigurasjon når som helst, ikke på noen måte måle seg med dette.

Men jeg vet at jeg er en gammel gubbe med et sært vitenskapelig og teknologisk vokabular som aldri dekkes av mobilselskapenes rettesystemer, så mine behov er åpenbart spesielle. Et par ting er det verdt å merke seg: Tastaturet har ikke bakgrunnsbelysning, og du kommer til å trenge litt tid før kroppsminnet slår inn og du taster ivei uten å se på bokstavene. Jeg brukte nok gode to uker før det begynte å gli, men da var det til gjengjeld verdt det.

Det gir seg selv at denne telefonen også fungerer godt med sammenleggbare Bluetooth-tastaturer, som jeg har eid mange av opp gjennom årene. Det siste jeg gikk til anskaffelse av fant jeg på Kjell & Co, og har så langt vist seg å være det beste jeg har eid. På en helgetur til Wien nylig fikk jeg prøvekjørt hele kostebinderiet.

Jeg lot Surface Pro bli liggende hjemme, og baserte meg isteden helt og holdent på S8+, Type Cover og tastaturet nedenfor på turen. Det fungerte strålende i fire dager, jeg fikk skrevet en god del, tatt masse bilder og hadde selvsagt også fordelen av å ha samlet alt annet jeg trengte til reisen (ikke minst uunnværlige Google Maps) på ett sted.

Med andre ord: Hvis du er på jakt etter en telefon som kan fungere som erstatning for et nettbrett, lesebrett og til og med en laptop i et knipetak, S8/+ være noe å vurdere for deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lag en infotavle for familien med Raspberry Pi

De siste årene er “infoscreen”-prosjekter blitt populære blant makere/selvbyggere. Kort fortalt dreier det seg om en hjemmeversjon av slike informasjonstavler du finner i det offentlige rom, som f.eks. på flyplasser og togstasjoner. Infotavler er ikke ment å stirres på lenge, men skal isteden levere kjapp og nyttig informasjon for folk på farten.

Vår familie er som så mange andre: Hver morgen mellom er det travel aktivitet, mens vi forbereder oss på å dra avgårde på skole og jobb. Etter å ha gått noen runder kom vi til at det som trengtes var oppdaterte værdata, rutetider for kollektivtransport og en oversikt over hva alle i familien skulle gjøre i løpet av dagen.

Alt dette er informasjon som leveres via nett, og snarveien til en fungerende infotavle måtte dermed bli en webside med data fra kilder som yr.no, Google Calendar og ruter.no. De fleste infoskjerm-prosjekter har skjermen i portrettmodus, bl.a. fordi det gjør det lettere å presentere webdata på en pen måte. Men da jeg hadde et tilleggskrav til denne infotavlen (mer om det i en senere posting), valgte jeg å gå for landskapsmodus.

IMG_20160611_101015
Ettkortsmaskinen Raspberry Pi 3 (Linus viser størrelsen) koster litt over 400 i skrivende stund ifølge prisjakt.no. I tillegg trenger du mikro-SD-kort, skjerm, tastatur og mus.

 

Datamaskin og operativsystem
Jeg har valgt å kjøre infoskjermen fra en Raspberry Pi. Pi-maskinene brukes mye til slike oppgaver, av gode grunner. Raspberry Pi er bitte liten og billig (Pi 3 med wifi og Bluetooth koster 499), har ingen bevegelige deler (fordel for prosjekter som skal stå på hele tiden), bruker svært lite energi (kjøres med en 5V mobillader), baserer seg på gratis, åpen kildekode (som Linux) og har et stort miljø av entusiastiske brukere. Det er nesten alltid noen der ute som har hatt samme problem som deg, for å si det slik.

Bare så det er sagt: Raspberry Pi 3 er ikke en veldig kraftig datamaskin, og om du prøver å bruke den som erstatning for en vanlig PC vil du bli skuffet. Men til prosjekter som dette, som i praksis handler om å utføre én eller to relativt lite krevende oppgaver av gangen, passerer Pi helt perfekt. I tillegg til selve Pi-enheten, trenger du et mikro-SD-kort på minst 5GB, en HDMI-kabel og tastatur og mus.

Pi støtter ikke bare Linux (det fins bl.a. en tilpasset utgave av Windows 10), men her gjorde jeg som flertallet av brukere og installerte Rasbian (nok en gang fordi det økte sjansen for at noen andre hadde løst eventuelle problemer før). Siste versjon av Raspbian finner du her, sammen med instruksjoner for hvordan du installerer systemet på mikro-SD.

Etter at Raspbian er installert puttes SD-kortet i Pien, så kobles skjerm, tastatur/mus og strømforsyning til. Etter oppstart kobler man seg på wifi-nettverket (eller kablet nettverk – Pi har også en ethernetport), og deretter må systemet klargjøres for bruk. Når det grafiske grensesnittet dukker opp (hvit skjerm med et stort bringebær), klikker du på den lille svarte ruten på verktøylinjen øverst, som åpner et terminalvindu. I dette terminalvinduet skriver du

setxkbmap no
sudo raspi-config

Etter hver linje over gjør du linjeskift. Den første kommandoen gir deg norsk tastatur, den neste starter opp et konfigurasjonsvindu der du gjør noen viktige tilpasninger av systemet før du kjører. Mer om det her.

2016-06-11-180903_1680x1050_scrot - Edited
Dette er hva du får når du gjør sudo raspi-config i terminalvindu. Valg 1, “Expand user file system”, lar systemet utnytte hele SD-brikken og er strengt nødvendig. Velg, lagre og reboot etterpå.

 

2016-06-11-180933_1680x1050_scrot - Edited
Under valg 5 på hovedmenyen (“Internationalisation Options”) finner du denne menyen. Change Locale og Change Timezone er viktig her.

 

2016-06-11-181014_1680x1050_scrot - Edited
Locale gir deg meny på (ny)norsk, og sørger også får at andre landsspesifikke settinger gjøres). Disse to filene må velges.

 

2016-06-11-181102_1680x1050_scrot - Edited
Klargjøring for SSH (under valg 9 på hovedmenyen) gjøres mens du allerede er igang med oppsettet.

 

2016-06-11-181115_1680x1050_scrot - Edited
Også kjekt å vite: Under samme meny som SSH finner du (under valg 8) disse lydalternativene. Skjermen min har 3,5 mm inngang, og valg 1 her ga meg lyd.

Du velger norsk grensesnitt under menyvalg 4, “Internationalisation Options”, og så “Locale”. Dette vil gi deg nynorsk meny og sørge for at f.eks. ukestart følger norsk standard og ikke amerikansk men dessverre ikke endre tastaturet til norsk. Det viser seg å være litt krøkkete å få Rasbian til å “huske” akkurat dette, så vær forberedt på å bruke den første kommandoen over noen ganger under oppsett av systemet.

Jeg vil ellers sterkt anbefale at du velger å skru på SSH-tilgang (menyvalg 8, Advanced Options, og så 4) med en gang, da det vil gjøre det lett å fjernlogge seg på Pien senere – veldig kjekt når systemet skal administreres. Ideen her er jo at selve datamaskinen skal gjemmes bak en skjerm og aksesseres så lite som mulig med fysisk tastatur.

Deretter skriver du inn kommandoene nedenfor. Det vil ta litt tid å kjøre hver og en av dem, og noen av dem krever at du bekrefter med “Y” eller “J”. Her er det bare å følge med.

sudo rpi-update
sudo apt-get update
sudo apt-get dist-upgrade
sudo apt-get install iceweasel

Når alt dette er gjort, er systemet klart til bruk. Kjør en reboot for å være sikker på at alt er installert og kjører som det skal, og finn fram din dedikerte

Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell, oder?) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!
Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell!) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!

Skjerm
Man kan i praksis velge en hvilken som helst skjerm med HDMI- eller DVI-inngang (i det siste tilfellet trenger du en HDMI/DVI-overgang – jeg bruker en slik uten problemer), men med tanke på dette prosjektets ganske begrensede virkefelt bestemte jeg meg for å gjenbruke en eldre skjerm jeg fikk av en venn. I de tusen boder står mang en skjerm som har havnet på historiens skraphaug pga for lav oppløsning, men som altså er mer enn gode nok til å gjøre nytte i en situasjon som dette. Ikke bare sparer man penger, men miljøet takker deg også. :)

Skru av dvalefunksjon
Raspbian setter skjermen automatisk i dvale etter noen minutter – den må skrus av siden du ikke vil ha mus eller tastatur å trykke på for å vekke skjermen igjen. Den enkle grafiske menyen har ingen skru-av-dvale-kommando, så her må du igjen åpne et terminalvindu. Det enkleste er å installere et skjermsparerprogram og skru av dvale i det. I terminalvinduet skriver du:

sudo apt-get install xscreensaver

Deretter kjører du Xscreensaver fra menyen oppe til venstre på Rasbian-skjermen. Litt mindre intuitivt, men også mindre plass- og kapasitetskrevende på den lille Raspberryen, er å åpne en konfigurasjonsfil i teksteditoren nano på denne måten i terminalvinduet (du skriver sudo foran nano for å få fulle administratorrettigheter, da dette er en systemfil):

sudo nano /etc/lightdm/lightdm.conf

Beveg deg nedover i dokumentet til du kommer til et felt med tittelen [SeatDefaults]. Her finner du linjen som begynner med xserver-command=X og føyer til følgende:

xserver-command=X -s 0 dpms

Du lagrer dokumentet ved å taste Ctrl-O og går ut av det ved å taste CTRL-X. Reboot maskinen (det gjør du fra Rasbian-menyen), og den er klar til bruk.

Oppsett av nettleser
Har du fulgt oppskriften over har du allerede installert Firefox-klonen Iceweasel, som er et mye bedre alternativ enn Chrome-klonen Chromium på Raspberry. Fordi landskapsmodus er utgangspunktet for skjermen her (det vil si slik den normalt står) er det ikke nødvendig å mekke med å snu bildet 90 grader. Til gjengjeld må innholdet posisjoneres slik at det utnytter hele skjermbredden, i praksis to spalter. Hvor mye data du vil vise, avhenger helt og holdent av hvilke data du vil vise. I mitt tilfelle ble det som sagt værdata, felleskalender og reisedata.

Husets tolvåring liker yr.nos værradar, så jeg fant ut at den hørte hjemme på siden sammen med en liten værvarsel-widget. Jeg gikk for en enkel løsning, og laget meg et lokalt værvarsel med Javascript slik det blir beskrevet på denne siden. Men yr-folkene har skjønt virkeligheten de lever i, og tilbyr værdata i XML og PHP-format, slik at du kan formatere og bruke data på akkurat den måten du vil. Mer om det her.

Øverst i venstre spalte står altså et yr-tredagersvarsel for vårt område. Rett under har jeg lagt værradaren. Og her gikk jeg for en skikkelig langbein-løsning, da jeg rett og slett ikke fant noen god datakilde jeg kunne bruke. Det viser seg at værradarbildene for ulike deler av landet som du finner på denne siden rett og slett er det – bilder. Så ved å høyreklikke på bildet og finne URLen, kunne jeg lime det inn og vise det i sin egen ramme. Stort sett fungerer det ganske prikkfritt – kun av og til får jeg en melding om data som er falt ut.

Øverst i høyre spalte har jeg lagt familiens felles Google-kalender. Bruker du en annen online-kalender, finnes det helt sikkert måter å eksportere data fra den på også, men her er altså metoden som brukes i tilfellet Google. Litt kronglete, og den fordrer at man er pålogget kalenderen hele tiden. Siden dette tross alt er et system som skal stå lett tilgjengelig (om enn uten tastatur og mus), kan det være en ide å lage en egen kalender som kun får hente inn ikke-sensitive kalenderdata fra de voksne.

Nederst i høyre spalte ville jeg ha trafikkdata. Og nok en gang finnes det en enkel og grei måte å gjøre dette på, i form av ruter.nos widget-generator (det finnes også en API for den som er litt mer avansert anlagt). Bor du i Oslo og Akershus er dette altså en utmerket måte å vise sanntidsdata for en holdeplass nær deg på. Om ditt lokale reiseselskap, som Skyss i Hordaland eller Kolumbus i Rogaland, har noe tilsvarende vet jeg rett og slett ikke. Mangler det, er det et godt påskudd til å mase på dem for å få dem til å dele.

Det var altså selve datafeltene. Så var det posisjoneringen. Jeg gjør dette med HTML-kommandoen IFRAME, som gjør det mulig å plassere “en nettside i en nettside” på et hvilket som helst punkt på skjermen. Med andre ord: den ene infoskjermen består i virkeligheten av fem separate nettsider, som hver fyller sin del av skjermbildet. IFRAME har en rekke variabler, deriblant posisjon målt fra venstre og fra toppen av skjermbildet. Det er disse som avgjør hvor dataene havner, altså.

Og det er her min quick and dirty-metode viser sin store svakhet. Fordi jeg bruker widgets har jeg ingen kontroll over fonter, layout og fargekoder. Jeg hadde selvsagt håpet at jeg kunne bestemme skrifttype (Helvetica eller lignende egner seg godt til slike skjermer) og et fargeskjema, men den gang ei, altså. Størrelse var også vanskelig å styre, ikke minst for Google Calendar, og jeg måtte derfor velge den minst tilfredsstillende Langbein-løsningen av alle: Å zoome til datafeltene fyller skjermen.

Ved å øke forstørrelsen på min 1680 x 1050 pixels skjerm til 150%, fikk jeg skrift i Google Calendar som var leselig på avstand samtidig som yrs og ruters widgeter så helt greie ut. Ikke vakkert, men i alle fall er funksjonelt. Om du har andre preferanser og en skjerm med annerledes oppløsning, vil posisjonene måtte endres tilsvarende. Det ble en del mekking med dette. Den gode nyheten er at Firefix husker settinger som zoom og fullskjerm, vil du alltid få skjermbildet opp slik du forlot det når du starter nettleseren på ny igjen.

Nedenfor ses råkoden til HTML-siden jeg endte opp med. Linjen META HTTP-EQUIV=”refresh” CONTENT=”120″ øverst i dokumentet er avgjørende for at siden skal fungere. Det er den som ber nettleseren om å oppdatere innholdet, i dette tilfellet hvert 120. sekund, slik at hver IFRAME leverer relevante data. Merk ellers at jeg har fjernet potensielt sensitve kommandoer fra Google Calendar-delen. Du skjønner sikkert hvilke…

<head>
<META HTTP-EQUIV="refresh" CONTENT="120">
<link rel="stylesheet" type="text/css" href="info.css">

<script>
function setFocus() {
    var iframe = document.getElementById("kalender");
    iframe.contentWindow.focus();
}
</script>
</head>

<body onLoad="setFocus()"> 

<script src="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/ekstern_boks_tre_dager.js">
</script>
<noscript><a href="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/">yr.no: Værvarsel for Oslo</a>
</noscript>

<iframe style="position:absolute;Left:0;top:200" id="radar" type="text/html" 
frameborder="0" height="400" width="475px" src="https://aa004xmu0m4dtdqty.api.met.no/weatherapi/radar/1.5/?radarsite=southeast_norway;type=reflectivity;content=an$
> </iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:18;border-width:0" width="460" 
height="320" frameborder="0" scrolling="no" src="https://calendar.google.com/calendar/embed?<privat> ></iframe> <br> 

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:300" name="ruter" id="ruter1" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010536)Helgesens%20gate%20(Oslo)%7C20,Sk%C3%B8yen%7C20,Galgeberg' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'></iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:720;top:330" name="ruter" id="ruter2" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010600)T%C3%B8yen%20%5BT-bane%5D%20(Oslo)%7C1,Ryen%7C4,Bergkrystallen' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'>
<br>
</body></html>

 

Oppdatering 10. desember 2017: Ruter har forandret på tilbudet sitt, slik at oppskriften over ikke vil fungere for denne delen av infotavlen lenger. Den gode nyheten er at selskapet har gjort det lettere å lage fine sanntidsskjermer på egen hånd. Jeg har blogget om dette her.

Så der har du trinnene for å få satt opp en skjerm slik at den automatisk viser nyttige data. Resultatet her i heimen blir seende slik ut:

2016-06-11-180737_1680x1050_scrot

Men selvsagt – SELVSAGT! – er det mye mer du kan gjøre. For eksempel kan du

  • Logge deg på Raspberryen med SSH, så alt kan fjernstyres
  • Veksle mellom å vise nettsiden og andre typer data (som fotografier, slik at infotavlen også blir en digital billedramme) med tidsstyring
  • Automatisere funksjoner ved oppstart
  • Skru skjermen av og på med en bevegelsessensor
  • Legge inn andre nyttige funksjoner, som innhenting av sensordata

Alt dette har jeg også gjort, og vil bli tema for senere bloggpostinger. I mellomtiden finnes det flere andre fine prosjekter du kan hente inspirasjon og tips fra. Er det en ting makere liker å gjøre, er det å dele med seg av sine erfaringer:

Har du spørsmål, kommentarer eller tips til andre gode pekere, så er kommentarfeltet åpent! :)