Arkiv for Diverse

Om gresshoppespising og matfordommer

Forleden dag ble husets 11-åring og jeg insektivorer på ordentlig. Alle som konsumerer frukt og grønnsaker, vil uvegerlig få i seg en andel insekter, insektrester og insektegg, men dette er noe de fleste av oss velger å la være i tenke på. Å spise insekter på ordentlig innebærer å skaffe seg et spiselig insektprodukt og bevisst og (fortrinnsvis) med åpne øyne spise det.

Insektproduktene i fråga var to esker med insektsnacks vi hadde kjøpt på FAO Schwarz i New York. I annen etasje av den legendariske lekebutikken ved det sørøstlige hjørnet av Central Park ligger det flere små butikker i butikken, og en av dem var ovkule “Evolution“, som jeg ble tipset om av Jørn Hurum. Blant butikkens mange herlige naturrelaterte produkter var også esker med sprøstekte larver og gresshopper, og det var to slike vi kjøpte.

For 11-åringen var dette først og fremst en kul greie å gjøre (og ha med på skolen, ikke minst). For mitt vedkommende handlet det om å prøve ut en type mat som er svært vanlig i land langt fra vårt eget, og som mange fremtidsforskere tror kan bli et viktig supplement til animalsk og marint protein i en overbefolket fremtid. Dessuten ville jeg teste mine egne (mat)kulturelle grenser.

Jeg regner meg generelt som en fordomsfri person, men samtidig erkjente jeg at jeg var like preget av psykiske og kulturelle sperrer som de fleste andre. Selv om jeg utmerket godt visste at insekter både kan være velsmakende og næringsrike, bød de meg imot. Det var rett og slett noe med det harde, blanke ytterskallet, følehornene og alle beina som ga meg frysninger på ryggen.

2443541-deep-fried-cricket-1

Dette får nordmenn til å si “iiiiik”…

Det som fikk meg til å putte en høyst gjenkjennelig gresshoppe i munnen, var følgende e(n)kle resonnement: Jeg spiser reker, kreps, hummer og krabbe med den største fornøyelse. Skalldyr og insekter hører begge til rekken leddyr, og man trenger ikke mye fantasi for å se at reker (følehorn, blankt ytterskall og masse, masse bein) og gresshopper er hverandres ørtenmenninger. Jeg så altså på gresshoppen som en slags land-reke, og vips! var den spist.

reker

…mens dette får oss til å utstøte et kollektivt “nam”

Smaken var omtrent som kjøttaktige potetchips, og konsistensen var sprø og god. Ditto for for larvesnacksen jeg deretter prøvde (lett å tenke på som sprøstekte nudler første gang du prøver dem), selv om de hadde en ettersmak som tydet på at de nok hadde en stund i butikkhyllen i New York. Jeg skal ikke si at jeg fra nå av spiser insekter tre dager i uken, men jeg vet nå at jeg kommer til å være mer eventyrlysten neste gang noen tilbyr meg mat laget av landlevende skalldyr-tremenninger.

Om mine fordommer er svekket på ett felt, lever de i beste velgående på andre. Jeg kommer for eksempel aldri frivillig til å spise hund, katt eller ape. Siden jeg har spist kanin – dette uheldige dyret som både fås kjøpt i dyrebutikker og matbutikker her til lands – skal jeg ikke se bort fra at jeg ville spise marsvin hvis jeg ble tilbudt det. Men jeg erkjenner at jeg ville ha store problemer med å ta den første biten.

Edible silkworm pupae

Dette er et matmareritt…

Jeg har med andre ord insett at jeg fremdeles er preget av min egen kultur i matveien, og vil fortsette å være det. Og det syns jeg i grunnen flere bør gjøre. Før vi gjør narr av dem som av religiøse grunner ikke spiser svin eller okse, som av overbevisningsgrunner ikke vil spise hval eller kjøtt eller som ganske enkelt syns smalahove, rakfisk og lutefisk er frastøtende matprodukter, bør vi ta en grundig titt på våre egne mer eller mindre rasjonelle grenser.

1082593-9-1319012902678

…mens dette er fest.

Eller om man vil: Vi har alle et punkt der vi blir femåringen som nekter å spise spaghetti fordi det ser ut som mark. (OK, med unntak av Bear Grylls og endel kinesere).

 

Share/Bookmark

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Om Jon Bing, Barnards stjerne og nerdekredd

Jeg har sagt mye av det jeg hadde på hjertet i forbindelse med Jon Bings triste og alt for tidlige bortgang i Aftenposten, men har lyst til å utdype poenget med hans rolle som “riksnerd”. En slik hedersbetegnelse får man ikke uten grunn. Det krever grundig og metodisk arbeid, og djevelen bor som kjent i detaljene. Et godt eksempel på hva jeg mener finnes i “Blindpassasjer“, den legendariske TV-serien Bing skrev sammen med Tor Åge Bringsværd.

Screenshot 2014-01-16 at 10.13.30

Stjerneskipet “Marco Polo” på hjemreise fra Barnards stjerne

 

Jeg var en av dem som satt klistret til skjermen da den ble sendt første gang i 1978, og i likhet med mange andre proto-nerder ble jeg fascinert av ideen om biomaten, den biologiske datamaskinen som spiller en så viktig rolle i handlingen. Men det som gjorde at serien fenget fra første stund var åpningen, lest av Erik Tandberg:

Stjerneskipet Marco Polo, et av den internasjonale romadministrasjonens interstellare forskningsfartøyer, på vei tilbake fra fullført oppdrag på planeten Rossum. Rossum kretser rundt Barnards stjerne, som ligger omtrent 5,9 lysår fra Jorden i stjernebildet Ophiocus.

Jeg var bare 14, men som medlem av diverse romfarts- og astronomiorganisasjoner visste jeg at det som ble sagt her var basert på oppdatert astronomisk kunnskap. Seere flest var nok neppe klar over det, men Barnards stjerne eksisterer faktisk. Avstanden er ganske riktig i underkant av seks lysår, og – her er klinsjeren – i 1978 ble stjernen av mange fremdeles sett på som den eneste utenfor vårt solsystem som kunne ha et planetsystem.

776px-RedDwarfNASA-hue-shifted

Som vist i “Blindpassasjer”, lyser Barnards stjerne med et orange skjær

Dette baserte seg på observasjoner utført av astronomen Peter van de Kamp, som ved å gjøre svært presise målinger av stjernens bevegelse mente å ha oppdaget små forstyrrelser som best kunne forklares med tyngdekraften fra en eller flere gasskjempeplaneter på størrelse med Jupiter. Selv om kolleger av van de Kamp publiserte artikler som bestred resultatene, holdt han på sitt til sin død. Og i 1978 var det fremdeles mange som var enige med ham.

Det gjaldt blant annet British Interplanetary Society, en interesseorganisasjon for romfart som fra 1973 til 1978 gjennomførte den første større og seriøse studien av muligheten for interstellar romfart – det vil si reiser til andre stjerner. Projekt Daedalus (etter sagnhelten Daidalos, som i motsetning til sin mer berømte og uoppmerksomme sønn Ikaros overlevde ferden nær Solen) stilte spørsmålet om det var mulig å utforske planeter ved nærliggende stjerner med teknologi som var tenkelige den gang.

BIS-teamet konkluderte med at det ville være mulig å utvikle en variant av teknologien bak Orion-prosjektet, en slags pelletsbasert fusjonskraft-rakettmotor som ville gi Daedalus en toppfart høy nok til å nå Barnards stjerne og dens planeter på rundt 50 år. Ideen om en interstellar ferd til Barnards stjerne var altså et ganske hett diskusjonstema blant romnerder da Bing og Bringsværd arbeidet med sitt manuskript.

091710

 

Daedalus-prosjektet sto også sentralt i Iain Nicholsons bok “The Road to the Stars”, som ble lest av undertegnede og mange andre rominteresserte året etter at “Blindpassasjer” ble sendt. Det sier mye om tiden boken ble til i – bare et tiår etter Armstrong og Aldrin – at jeg som leser uten videre godtok argumentene om at interstellare ferder ikke bare var mulige, men nærmest historisk uunngåelige. Er det noe jeg savner fra 70-tallet, så er det akkurat den optimismen på vegne av fremtiden.

Hva angår Barnards stjerne og mulighet for en planet Rossum i bane rundt den idag, så er det ikke helt utelukket. De moderne metodene som har avslørt hundrevis av planeter ved andre stjerner siden 1995, utelukker planeter på Jupiters størrelse ved stjernen men holder døren åpen for planeter mindre enn Neptun. Et annet spørsmål er om en jordliknende planet ved Barnards stjerne i det hele tatt vil være levelig.

Barnards er nemlig en såkalt rød dvergstjerne. Denne stjernetypen er den vanligste i universet, og er som navnet antyder små, rødlige av farge og kjøligere enn vår egen Sol. Røde dverger lever lenge, og mye tyder på at Barnards stjerne er ekstremt mye eldre enn Sola. Den kommer også til å lyse i hundrevis av milliarder av år etter at Sola har sloknet.

Men for at en jordliknende planet skulle få en levelig temperatur, måtte den gå svært mye nærmere Barnards røde overflate enn Jorda er fra Sola. Den korte avstanden øker sannsynligheten for at planeten får bunden rotasjon til stjernen, det samme fenomenet som gjør at Månen alltid viser samme side mot oss. Bunden rotasjon vil skape så ekstreme temperaturforhold (en bakside i evig mørke og kulde, og en forside altid badet i lys) at man kan stille spørsmålstegn ved leveforholdene.

En mer alvorlig innvending er at Barnards stjerne, i likhet med mange andre røde dverger, ser ut til å være en flare-stjerne. Det vil si at den av og til har ekstremt kraftige energiutbrudd på overflaten. Det siste var i 1998, når det neste kommer vet vi ikke. Men det vi vet, er at man ikke har lyst til å bo på en liten planet tett innpå en stjerne med et kraftig flare-utbrudd. Så dessverre, dessverre: vi finner neppe en mystisk bondesivilisasjon på planet Rossum.

Men resultatet av senere studier kan selvsagt ikke Bing og Bringsværd klandres for. De gjorde det meste ut av den kunnskapen man satt på da serien ble skrevet, som de utmerkede forfatterne – og heltenerdene – de er.

Chromebook – den perfekte billige Linux-maskin?

Fulgte nylig oppskriften fra Lifehacker på hvordan man installerer Ubuntu Linux 12.04 (en long term service-utgave som støttes til 2017) side om side med Chrome OS på Chromeboxen. Kort fortalt handler det om å sette Chromebox i “developer mode” (varierer litt fra maskin til maskin, i mitt tilfelle gjøres det med en fysisk bryter) og så laste ned et installasjonsverktøy kalt Crouton.

Når installasjonsprosessen er overstått (går av seg selv, tar fra 30-60 minutter) er resultatet ikke en typisk dual boot-løsning, men snarere en parallellinstallasjon der man får opp Linux samtidig med Chrome OS ved å taste Ctrl-Alt-T, og så skrive “shell” etterfulgt av “sudo startunity” i terminalvinduet (eventuelt “startxfce” hvis det er din preferanse). Systemene fortsetter å kjøre side om side (og deler en felles Downloads-mappe, for enkelhets skyld), og man bytter mellom de to operativsystemene ved å taste Ctrl-Alt-F1 og Ctrl-Alt-F2/F3.

Screenshot 2014-01-14 at 19.03.45

Så vanskelig er det å få Linux på en Chromebook :)

Det virkelig overraskende her er hvor godt dette fungerer. Man forventer seg at to parallelle OS på en ganske lavt spekket Chromebox vil føre til treige prosesser i sin alminnelighet, men den gang ei. Ubuntu 12.04 på Chromebox kjører raskt og stabilt, og er faktisk langt mer responsivt enn på min Lenovo T61. Siden det tydeligvis ikke belaster systemet i særlig grad slår heller ikke viften inn. Tausere OS enn 12.04 på Chromebox skal man lete lenge etter.

Prisen jeg betaler for denne herligheten er rundt 3-4 GB av den samlede SSD-diskplassen på 16 GB. Men med tanke på at jeg ikke lagrer store datamengder på tynnklienten, mer enn oppveies det av hva jeg får igjen. Som blant annet er tilgang til applikasjoner som jeg av og til har bruk for, og som rett og slett ikke finnes på Chrome OS – Skype, LibreOffice, Bittorrent og TrueCrypt, for å nevne noen.

Chromebox og Chromebook er kjent for å være rimelige, og mitt spørsmål blir om dette ikke er en av de beste billig-Linuxmaskinen man kan kjøpe idag. I alle fall hvis du ikke har behov for å lagre veldig store datamengder lokalt. Crouton og Ubuntu, altså. Har du en Chromebook er det vel verdt å prøve – og skulle du gå lei er du bare et tastetrykk unna å tilbakestille maskinen til ren Chrome OS igjen. Tenk om Microsoft hadde gjort livet så enkelt for sine brukere, du…

IT-status for 2013: Chrome OS, Android, Feedly og Aye

På tide å gjøre opp status for IT-bruken her i huset: Jeg har holdt på med mitt hardware-minimalismeprosjekt en stund, og kan nå konstatere at den samlede vekten av min samlede daglige maskinpark aldri har vært lavere. For se bare på dette: de tre datamaskinene jeg bruker i det daglige, ChromeBox, Kindle Paperwhite og Samsung Galaxy S4, veier tilsammen godt under 1,2 kilo. Selv med påslag for flatskjerm og tastatur ender vi opp med en meget slank liten gjeng.

DSC_0103

Den observante leser vil merke seg at det ikke er noe nettbrett blant arbeidsmaskinene mine. Det stemmer. I løpet av høsten oppdaget jeg at jeg stadig oftere foretrakk S4en fremfor nettbrettet – kombinasjonen av Chrome for Android og en stor og svært skarp skjerm gjorde nettbrettet overflødig, rett og slett. Ikke bare på reise, men også i sofaen hjemme. Nylig understreket jeg dette ved å nullstille min Nexus 7 og gi den bort til husets tiåring. Han har mye større nytte og glede av den enn meg, erkjenner jeg.

Om det skal komme en ny burk inn på arbeidsrommet, blir det sannsynligvis en av ChromeBookene eller kanskje en LG ChromeBase. Det siste årets arbeid i Google-nettskyen har rett og slett vist seg å være en uslåelig kombinasjon av lav pris, brukervennlighet og – ikke minst – tilnærmet vedlikeholdsfrihet. Etter å ha mekket med et utall ulike operativsystemer siden midten av 1980-tallet oppleves det virkelig frigjørende å forholde seg til en maskin der “nuts and bolts”-aspektet ved datamaskinen omtrent forsvinner i bakgrunnen.

LG Chromebase

Backupmaskinen min, som nå bare tas fram når jeg skal lage offlinekopier av skydokumenter, er forøvrig stadig en aldersstegen Lenovo T61 med siste versjon av Ubuntu. Hvilket betyr at det nå er ulike varianter av Linux på absolutt alle maskinene mine (joda, Kindle kjører det også). Trodde en stund jeg skulle tilbake til Windows, men den gang ei, gitt. (Det måtte i så fall bli om ryktene om laptoper med Windows 8 og Android side om side viser seg å stemme).

Minimalismetrenden ser også ut til å ha smittet over på nettbruken min. Jeg har levd like Facebook-fritt i år som i tidligere år, og savner det like lite som før. Rett nok dukket det opp en situasjon i 2013 som kunne ha blitt kinkig: dansetreningen som min sønn går på bruker bare Facebook. Men det kunne Jorunn heldigvis ta seg av. Og hvis denne trenden (som jeg forøvrig forutså her for to og et halvt år siden) vedvarer, vil det ikke vare altfor lenge før dansefolket innser at et ungdomsrettet tilbud trenger å legge ut viktig informasjon på flere steder enn en lukket Facebook-side…

I det siste har jeg også merket en økende misnøye med det sosiale mediet jeg har brukt mest de siste årene, Twitter. Noe av det jeg har likt best med Twitter har vært det SMS-aktige, teksbaserte grensesnittet. 140 tegn tvang brukerne til å fatte seg i korthet, og resultatet var at Twitter på sitt beste ble et poengtert og ofte vittig tilskudd til RSS-feeden min. Men de siste månedene har det blitt stadig mer åpenbart at Twitter prøver å tilpasse seg konkurransen fra Instagram, Snapchat og andre mer bildebaserte tjenester.

Bilder dukker nå automatisk opp i webfeeden, og i en nylig oppdatering av iOS-appen (hvilket vil si at den snart kommer til Android også) gjør bilde-oppdatering til standard istedenfor tastatur. Vel, Twitter, jeg meldte meg ikke på for å se enda flere bilder av kaffekopper, og kommer nok til å bruke mer av tiden min andre steder fremover.

Jeg var en av de mange som akket og oiet meg da Google Reader ble nedlagt i år, men kan så langt konstatere at det har gått mye bedre enn forventet. Feedly har vist seg å fylle tomrommet på en utmerket måte. I tillegg er jeg blitt en ganske ivrig bruker av Reddit (bare lurker så langt), som nå er istand til å gi meg det Twitter pleide å kunne gi meg: minst én idé eller ett bilde jeg ikke har sett før, hver eneste dag.

Google+ henger jeg rundt i perioder, mye for å diskutere teknologi men også fordi G+ er blitt så mye bedre på fotografier det siste året. Den store taperen om min nettoppmerksomhet dette året har vært Flickr. Fotonettstedet fikk en pen ansiktsløftning i 2013, men mangelen på oppgradering av den grunnleggende funksjonaliteten førte til at jeg ikke har funnet det bryet verdt å bruke mye tid på stedet.

Kampen mot kabelhelvetet har også båret frukter dette året, mye takket være micro-USB-standarden. Én lader tar seg nå av ladebehovene til alle dingser jeg bruker i det daglige. Nå imøteser jeg med spenning den kommende USB PD-standarden, som visstnok skal resultere i produkter i 2014. Har en nerdete visjon av et USB-basert likestrømsnett på arbeidsplassen, der alt fra PC-skjerm til arbeidslys drives fra samme, enkle kilde.

Det nyttigste tilbehøret jeg kjøpte i 2013 var Aye Credit Card Pocket, en hendig kredittkortlomme som festes til smartdekselet til min S4 (View Cover er forøvrig et annet nyttig tilbehør, siden alle viktige beskjeder dukker opp i et lite vindu i dekselet). Takket være Aye-lommen har jeg droppet lommeboken, og legger isteden kredittkort og eventuelle sedler i lommen.

Jeg skrev om dette på Google Plus, og kommentarfeltet var uenig om hvorvidt dette økte eller reduserte sikkerheten. Nå er min S4 også er et betalingsmiddel i seg selv (buss og tog betales via den), så jeg opplever det fremdeles som greiest og tryggest å ha alt som har med penger å gjøre på ett sted snarere enn på flere i min lommetyvinfiserte hjemby. Men at andre vil tenke annerledes, skjønner jeg selvsagt…

Den smarteste appen jeg kjøpte i 2013 var Skiplock, som er like enkel som den er genial. Når du er koblet til ditt hjemme-wifinettverk (eller et annet du velger å legge inn i appen) er skjermlåsen på smartfonen din skrudd av. Skiplock skrur på låsen igjen når du kommer utenfor rekkevidde av ditt valgte nettverk. Siden 95% av alle operasjoner på smartfonen skjer nettopp mens jeg er på hjemmekontoret, sparer dette meg for mye tasting av PIN-kode.

Det dårligste IT-kjøpet i 2013 var Samsung Smart Dock, en ladestasjon som i prinsippet kan forvandle en Samsung-smarttelefon til en desktop via USB- og HDMI-porter som lar deg koble til skjerm og tastatur. Ideen om å bruke telefonen som jeg uansett gjør så mye arbeid på som en backup-PC om ChromeBoxen skulle gå ned, lokket meg såpass at jeg overså det klare varselsignalet som lå i at dingsen var vanskelig å få tak i.

Som jeg skrev her, var problemet først og fremst en ganske shaky HDMI-støtte. Dette har flere brukere klaget over, og i mitt tilfelle innebærer det at jeg ikke får full oppløsning på skrivebordsskjermen min. Derimot gir docken full støtte til vår Sony TV, så den kan altså brukes til å vise TV-serier og film direkte fra telefonen. Jeg har siden før årtusenskiftet argumentert for at lommedingsene våre før eller siden ville bli kraftige nok til å kunne kjøre desktopsystemer, og holder på det. Håpet mitt er nå at vi får Ubuntu Dual Boot-telefonen i løpet av 2014, eller at Microsoft klarer å få til en tilsvarende integrasjon slik at Google får fart på seg… :)

Er det dumt av kunstnere å støtte Miljøpartiet de grønne?

I takt med Miljøpartiet de grønnes (MDG) raske opptur på meningsmålingene har angrepene fra partiets konkurrenter om stemmene økt på. Det er som seg hør og bør i en valgkamp (selv om enkelte utspill slår langt under beltestedet). At nå også kulturarbeidernes stemmer er trukket inn i debatten er like begripelig – meningsmålingen som nylig ble publisert på nrk.no viser en ganske oppsiktsvekkende oppslutning om (det tidligere) småpartiet: 27,8% blant billedkunstnere, skuspillere, musikere og forfattere som har bestemt seg.

For å sette det i perspektiv: det er nesten dobbelt så mye som oppslutningen om hele den borgerlige blokken i denne gruppen. Og det er godt over nivået til Ap og SV (selv om sistnevnte også er overrepresentert), partiene bak “Kulturløftet” som har fått det til å klinge så friskt i kulturkassene rundt forbi de siste årene. Utakk er verdens lønn og alt det der.

En åpenbar forklaring er at kunstnere er i stand til å se lengre enn sin egen navle, at de er genuint opptatt av MDG-kjernesaker som klimaendringer og overforbruk. Men 91,4% av de spurte i NRK-undersøkelsen mener også at kulturpolitikken er viktig for hvilket parti de stemmer på, og dermed må partiets politikk på dette området også spille en rolle.

Ved første øyekast ser MDG ut til å ligge ganske tett opp til de rødgrønne i kulturspørsmål. Partiet vil holde på målet om 1% av statsbudsjettet til kultur, gi mer til Den kulturelle skolesekken, opprette flere kunstnerhus og -miljøer med gratis eller rimelige atelierer, øvingsrom osv, øke tilskuddene til offentlig kunst, forbedre de digitale utlånsordningene fra bibliotekene, beholde bokloven og stille “strengere krav til folkeopplysning og kulturelt mangfold” i NRK. Seriøst: what’s not to like for en rødgrønn kulturarbeider på velgervandring?

Men i dagens Klassekampen fremstiller representanter for Skuespilleforbundet og Musikernes fellesorganisasjon MDG nærmest som en trussel mot kulturlivet. I tillegg til å hevde at kulturen generelt er behandlet “stemoderlig” peker de på to punkter fra partiprogrammet, forslaget om å redusere vernetiden for åndsverk og ønsket om å utrede muligheten for legalisering av ikke-kommersiell fildeling. Som det står i MDGs arbeidsprogram, punkt 4.4 “Digitale rettigheter”:

18. Arbeide for en åndsverkslovgivning som er tilpasset dagens digitale samfunn, og som fremmer kulturproduksjon både i klassiske og nye former. Ta sikte på å redusere opphavsrettens vernetid.
22. Utrede mulighetene for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk og andre medietyper lovlig, kombinert med ulike løsninger for betaling til utøvere, produsenter og studioer.

I en kulturbransje med kullsviertro på kopibeskyttelse vil jeg tro at punkt 23. og 24. fra samme avsnitt er vel så uspiselige – her foreslår MDG å forby DRM og det å sperre brukeren ute fra full tilgang til funksjonalitet på egen maskinvare. Hvorom alt er: De to representantene mener dette innebærer “store negative endringer for kulturarbeidere”, og at mange av dem kan “oppleve at inntektene deres går markant ned.”

Som en som lever av åndsverk tillater jeg meg å være uenig med de to foreningsrepresentantene. For det første er det viktig å skjønne konteksten rundt de omtalte forslagene. Som talsmann for MDG, Harald Nissen, sier til Klassekampen: “Vi er opptatt av at kunstneres rettigheter skal ivaretas, men man må se på hvordan forbrukerne bruker de digitale kulturproduktene. Her er det to faglige interesser som møtes: opphavsretten og det å sikre personvernet.”

Jeg syns ikke bare at svaret er godt, jeg mener partiet fortjener ros for å løfte fram konflikten mellom en gruppes eiendomsrett til åndsverk og en annen gruppes personvern og forbrukerrettigheter. Dette er et sakskompleks det hittil ikke er funnet noen patentløsninger på, og behovet for nytenkning er stort. Istedenfor å avvise de to forslagene, bør de utredes og drøftes på lik linje med mer konvensjonelle tiltak som masseovervåkning av nettbrukere.

Forslaget om å legalisere ikke-kommersiell fildeling høres dramatisk ut, men er i praksis regimet den jevne norske fildeler lever under idag. Det er like ulovlig å laste ned siste episode av “Breaking Bad” på Piratebay som å stjele et eple, men sannsynligheten for å bli tatt og straffet er minimal. I den grad ressurser settes av til slikt er det “storfisker” det gås etter, og slik vil det nok fortsette etter innstrammingen av åndsverkloven om erfaringene med svenske IPRED er noe å gå etter.

Det er det andre leddet i setningen, “ulike løsninger for betaling”, som burde vekke rettighetshavernes interesse. Jeg har i mange år tatt til orde for en ordning der en liberal praktisering av åndsverkloven overfor private “daglig-fildelere” (om ikke en regelrett legalisering) byttes mot et nettvederlag som kompenserer helt eller delvis for det økonomiske tapet.

Dette er ikke en ukjent løsning i Norge: Kopinor baserer seg for eksempel på en “våpenhvile” mellom rettighetshavere og ulovlige kopister, der sistnevnte unngår søksmål i bytte mot å betale en årlig avgift som så fordeles til rettighetshaverne. Systemet er ikke perfekt, men det sikrer rettighetshaverne kompensasjon på en langt bedre måte enn søksmål mot ulike individuelle aktører noensinne kan gjøre. Penger i lomma er viktigere enn prinsipper når husleia skal betales.

Det andre kritiserte forslaget, om å redusere vernetiden for åndsverk, er langt mindre kontroversielt. Noe lignende ble faktisk foreslått av et regjeringsoppnevnt utvalg nylig. Idag er et åndsverk, som en bok eller en sang, vernet i 70 år etter skaperens død. Man kan som kjent ikke lide noe inntektstap etter at man er død, og likeså gir et så langvarig vern intet incentiv for kunstneren til å skape nye åndsverk. Vernetiden etter døden er der altså ikke for skapernes skyld, men for arvingenes.

Med tanke på at mange kunstnere ikke etterlater seg stort av materielle verdier, er det rimelig at arvingene får en mulighet til å tjene litt penger på det som er igjen. Man skulle også tro at arvingene var de beste til å ivareta og formidle verkene. Men her viser realiteten seg ofte å være en annen. Altfor mange verk er “foreldreløse” – vernet av loven men uten arvinger som evner eller orker forvalte dem.

Resultatet har jeg erfart som skribent og bokredaktør: man finner et spennende, gammelt bilde man har lyst til å bruke, konstaterer etter research at det er for mye bryderi å få tak i forvalteren av rettighetene og dropper det til fordel for et klarert bilde fra en byrådatabase. Slik oppstår det en tap-tap-situasjon der vi alle blir fattigere: rettighetshaverne går glipp av inntekter, og produsentene og sluttbrukerne får færre gamle åndsverk å velge blant.

Dette skaper også problemer for digitale kulturinnovatører. De kunne f.eks. hatt stor nytte av et norsk fritekstprosjekt på linje med Project Gutenberg, som med sine titusener av fritekster har dannet grunnlaget for alle amerikanske ebokhandlere fra Rocket Ebookstore til Kindle Store. Men et lite språkområde kombinert med lang vernetid gir rett og slett for få forfattere å jobbe med.

For egen del skulle jeg gjerne ha sett vernetiden kuttet til 30 år etter opphavsmanns død (vips! ville favorittene Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe havne i det fri), og helst også med et tilleggskrav og aktivitetsplikt. For å kunne kreve inntekt av åndsverket til en avdød slektning syns jeg man må kunne kreve at arvinger oppgir navn og adresse og sørger for at informasjonen er oppdatert. Her kan to punkter fra MDG-arbeidsprogrammets punkt 4.4 være av stor nytte:

20. Gi Nasjonalbiblioteket rett til å klarere bruk av såkalte foreldreløse verk, altså verk som omfattes av opphavsretten uten at det er mulig å komme i kontakt med opphavspersonene.
21. Lage et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut. 

Summa summarum: Man kan være uenig i prinsippene bak MDGs tenkning på dette feltet, og stille spørsmålstegn ved realismen (vernetiden reguleres av Bern-konvensjonen og kan ikke endres i en håndvending). Men politikken er konsekvent og vil fremstå som forfriskende og fremtidsrettet for mange velgere under tregrensa.

Påstanden om at partiet truer kunstneres inntektsgrunnlag ser jeg lite grunnlag for. Det som er av radikale forslag i MDGs program blir mer enn oppveiet av solid støtte til det eksisterende kultursystemet, og man er åpenbart opptatt av å foreslå kompenserende ordninger.

Kunstnere kan altså trygt stemme på MDG, også av egeninteresse. Når det er sagt, mener jeg at kunstnere (og andre) heller bør gi sin stemme til det viktigste kulturpartiet på borgerlig side. Men det er en annen diskusjon. :)

 

La oss sørge for at Edvard Hoem blir den siste som opplever dette

Så lenge avisene har skrevet om forbruker-IT, har vi blitt servert de triste fortellingene om skrivende og komponerende mennesker som mister PCer og Macer med alt innhold – slik forfatter Edvard Hoem nesten gjorde forleden ifølge VG. Nesten like lenge har det eksistert praktiske backup-alternativer (mine private inkluderer – i kronologisk rekkefølge – stabler av disketter, FTP, CD-R, SyQuest, iOmega Zip, DVD-R, USB-minnepinner, ekstern harddisk, DropBox og Google Drive), og vi som alltid har tatt backup akker og oier oss i kommentarfelt og (i nyere tid) sosiale medier.

Zip-100a-transparent

Zip-disker var noe av det mest praktiske man kunne ta backup til sin tid, bare man ikke ble rammet av det beryktede “click of death”

Jeg syns det er på tide at vi som kan, tar ansvar og sørger for at de som av ulike årsaker ikke får det til, spares for dette problemet fra nå av. Den beste backupløsningen for de fleste idag vil være å bruke en skytjeneste, rett og slett fordi det knapt er PCer igjen der ute som ikke er koblet til nettet. De fleste leverandører tilbyr et gratisalternativ med noen gigabyte lagringsplass, som faktisk er mer enn nok for folk som hovedsaklig skriver.

Som så mange med min bakgrunn har jeg endt opp i rollen som privat systemansvarlig for andres maskiner – i mitt tilfelle PCene til min mor og far og en eldre venninne. Etter å ha informert dem om at de trengte backup og forklart dem litt om hva skytjenester innebærer (joda, det gjør det utvilsomt lettere for diverse e-tjenester å lese ditt magnum opus), installerte jeg gratisversjonen på hver maskin og sørget for at standard-jobbmappen ble satt til default i Dropbox.

Simsalabim, så er filene sikret uten at brukeren merker det i det daglige – eller behøver tenke på det i det hele tatt. Det siste er avgjørende viktig. Ja, for datasikkerhet er ikke et spørsmål om intelligens eller allmennkunnskap (Hans Olav Lahlum ble rammet av dette så sent som i 2011, for svingende!). Men som sikkerhetsekspert Bruce Schneier påpeker er sikkerhet en sinnstilstand/innstilling, og det er rett og slett ikke alle gitt å ha den, tydeligvis.

Så her er dagens lille oppfordring til alle nerdene der ute (dere vet hvem dere er): hvis dere kjenner noen som bearbeider viktige data på PC/Mac uten å ta backup, så ikke bare påpek farene – gjør noe. Det har aldri vært enklere eller billigere å sikre egne og andres data, og de færreste kan – som forfatter Hoem – regne med at  en annonse i lokalavisa vil føre til at en ærlig finner av den tapte datamaskinen melder seg. Aller minst vi som bor her i storbyen… :)

Jeg – en minimalist?

Jeg vet, jeg vet. Intet ved min stil, kroppsbygning eller utseende tilsier bruk av forstavelsen “mini”. Men det finnes et unntak, og det har vært der lenge. Jeg liker mine datamaskiner små og nette. Helt siden jeg holdt min første Psion 3 i hånden, har jeg ment at den ideelle formfaktoren for en datamaskin er lommestørrelse.

I femten år har jeg skrevet og sagt at vi er på vei mot en situasjon hvor den lille lommemaskinen kunne erstatte skrivebordsmaskinen, og med Samsungs Smart Dock Multimedia Hub er det faktisk mulig for eiere av modellene Note II og S4. Putt mobilen i docken, plugg inn mus, tastatur og skjerm og knott i vei (nesten) som om det var en PC. Videoen under viser hvordan det ser ut på en Note II. Kjekt å vite om PCen går istykker. :)



Hovedproblemet for meg som skribent har hele tiden vært tekst-input. Lommedatamaskintastaturer har fungert for kortere tekster og notater mens jeg var på reise, men for mer krevende tekstbehandling har jeg alltid trengt større og bedre tastaturer. Et årlig rituale for min del har vært å prøve ut en ny type kompakt, bærbart tastatur, og resultatet er at jeg har opparbeidet meg et lite museum. Bildene under viser fire av de siste modellene jeg har kjøpt.

I kronologisk rekkefølge ovenfra og nedover er de: sammenleggbart Bluetooth-tastatur av merket Nokia SU-8W, proprietært tastatur for Samsung Galaxy Tab 7.0 Plus, Microsoft Wedge Bluetooth-tastatur med kombinert lokk/gummiert støtte og til slutt mitt siste innkjøp: et norskprodusert (sic!) One2touch, gummiert tastatur basert på NFC-standarden.

2013-06-08 17.09.37

Tastaturene i sammenklappet stand ses nedenfor.

2013-06-08 17.10.46

Ingen tvil om hvilket tastatur som kommer best ut hva angår kompakt størrelse. Etter å ha brukt One2Touch en måned er spørsmålet: hvor godt fungerer det som tastatur? Har jeg funnet en løsning som tar meg lengre i minimalistisk retning enn noensinne?

Vel, jeg har sans for designet og den tekniske løsningen svært godt. One2Touch er et mykt, sammenbrettbart tastatur man legger mobiltelefonen midt på. Tastaturet kobles til via NFC, hvilket innebærer at man legger telefonen oppå det blanke midtstykket for å koble til. Det sier “plong”, man velger type tastatur fra en meny og så er man igang.

Tastaturet deles i to av skjermen, et design jeg husker fra klassiske Nokia-modeller som 5510 og 6800. I dette tilfellet havner hendene et stykke fra hverandre, men det tok ikke så lang tid før jeg vendte meg til å skrive på denne måten. Det er nå en gang sånn at hver hånd har “sin” del av et vanlig tastatur også, så…

Da var jeg mer bekymret for tastene. One2touch er gummiert, brettbar og værfast (alltid en fordel i Norge), men det betyr også at tastene har en bløt respons. Jeg har tidligere gummislike tastaturer og alltid hatet dem. Jeg vet ikke hva One2Touch har gjort, men i dette tilfellet er resultatet mer vellykket. Feilfrekvensen er fremdeles høyere enn med et tastatur i hardplast, men likevel ikke verre enn at jeg fint lever med det.

Med andre ord:

+ One2Touch tar lite plass og er fjærlett, kan derfor bli med overalt
+ Solid og værfast
+ Fungerer bedre enn gummitastene skulle tilsi
+ Lett å koble til med NFC
+ Ikke altfor dyrt (rundt 500)

– NFC krever tett fysisk kontakt, så tykke covere er et problem
– Tastatur kan ikke stilles i vinkel, sittestilingen blir lite ergonomisk
– NFC finnes ikke på alle telefoner (som iPhone)
– Vanskelig å få tak i – har så langt bare funnet det i Netcom-butikker

Plussene oppveier minusene for meg, og derfor er det dette tastaturet jeg nå har med på jobb. På mandag skal jeg på en dagstur til Sverige. Takket være den gode batterilevetiden på S4 trenger jeg ikke ha med ekstra strøm, og min samlede arbeidsutrustning blir derfor den du ser nedenfor.

2013-06-08 17.39.29

Den stygge, hvite klumpen på telefonen er forøvrig en snasen kredittkortlomme av merket Ayo. Jeg bruker knapt kontanter mer, og med denne lommen fjerner jeg enda et element fra jakke og bukse. Det er lettere å holde rede færre kolli (alltid en fordel i en by med så mange lommetyver) og vekten av det jeg skal bære med meg reduseres ytterligere.

Og hva er den så? Totalvekten på arbeidsutstyret: 325 gram. Joda, jeg tror minimalisme er ordet. :)

Samsung Galaxy S4, et førsteinntrykk

Ja, så har jeg gjort det store spranget bort fra tastaturbaserte mobiler som Nokia E61i, N900 og Xperia Pro og til en ren og uforfalsket glassplate. Og etter å ha kjørt litt sære og underspekka telefoner i årevis valgte jeg denne gangen å gå for det dyreste og kraftigste på markedet, som altså er Samsungs aller siste flagship-telefon – Samsung Galaxy S4 i 16 GB-versjon.

Jeg har hatt telefonen et par ukers tid nå og kan like gjerne si det først som si: dette er et praktfullt stykke teknologi. S4 er lett og elegant, ligger godt i hånden, er solid, har en stor og sylskarp skjerm, god samtalekvalitet, et responsivt grensesnitt uten hakk og skurr og kraft nok til å håndtere alt jeg hiver på dingsen av oppgaver.

At skjermkvaliteten kan bety mye i praksis, viser nedenstående screenshot av Kindle-appen. Tidligere har jeg knapt orket å lese ebøker på mobilen, fordi skjermen var for liten og skriften for uskarp. Med en femtommers skjerm med full HD-oppløsning blir leseopplevelsen dramatisk mye bedre. Jeg vil fremdeles holde på sjutommersformatet til hjemmelesing, men på reise er dette mer enn godt nok.

Kindle-appen på S4

Alle har sine preferanser når de kjøper telefon, for meg spiller blant annet batterilevetiden en viktig rolle. Jeg reiser en del i jobben og kan ikke alltid stole på at jeg får tid til å finne et strømuttak underveis. Jeg har sett av andre anmeldelser at S4 har god batterilevetid, og så langt er dette også min erfaring. Jeg kommer uten videre gjennom en reisedag (12 timer) med variert bruk (inkludert jobbing i Google Drive på nett og filmtitting) uten behov for å lade.

Standbytiden er lang (etter prosentvis tap å dømme minst en uke), og ladetiden er rundt halvannen time fra tom fon til 100% med den medfølgende laderen. Trådløs lading er mulig med et eget cover, men jeg har ikke større behov for enn at jeg isteden gikk for et standardcover med gjennomsiktig luke. En snedig finesse der: når du trykker på på-knappen mens coveret er på telefonen, får du klokkeslettet. Om noen ringer, kan du svare på samtalen ved å swipe på luken.

Min største bekymring før kjøpet var hvor godt jeg ville klare å tilpasse meg skjermtastatur. Fordi Samsung har gjort den strålende tastaturerstatningen Swiftkey til standard på S4, har overgangen gått greiere enn jeg fryktet. Fullt så rask som med fysisk QWERTY-tommeltastatur blir jeg nok aldri, men det gjør jobben og når det åpenbart er slutt på kraftige telefoner med tastatur så lever jeg godt med det.

Swiftkey er ikke alene, forøvrig. Samsung er kjent for å levere telefonene sine med mye ekstra programvare og funksjonalitet, i den grad at jeg kun har tilgang til 9,5 GB av de 16 jeg har betalt for. Siden S4 har en Micro-SD-port betydde det lite i praksis for meg – det som tar mest plass på mine telefoner er podcaster og musikk, og det ligger altså på SD-kortet.

Hvis du roter telefonen din kan du fjerne endel av den unødvendige programvaren, men det er greit å vite at ikke alle de manglende gigabytene på S4 er fylt opp av bloatware. I tillegg til Swiftkey og Polaris Office og en virkelig god mediespiller, har Samsung også utviklet egen talestyring, blikkstyrt “autopause” av filmvisning og scrolling i nettleseren. De to siste var såpass fascinerende at jeg prøvde dem begge i noen dager, før jeg ga opp.

Begge deler fungerer på et vis, men trenger nok noen iterasjoner før de virkelig sitter. At autoscrolling ikke fungerer i min foretrukne nettleser, Chrome, spilte selvsagt også en rolle. Samsung har også sitt eget grensesnitt over Googles standard Android-utseende, kalt Touchwiz. Siden jeg kjører standard Android 4.2 på Nexus 7-brettet mitt, er det mulig å sammenligne de to.

Og mens jeg ikke har noe imot Samsungs grensesnitt, syns jeg heller ikke det tilføyer noe veldig vesentlig. Man får en omdefinert meny og noen ekstra muligheter, men samtidig mister man ryddigheten som følger med streit Android. På den annen side er det antagelig et vanespørsmål.

Kameraet er viktig for meg, og var også en grunn til at jeg gikk for Samsung. Så langt lever det opp til forventningene: under gode lysforhold gir det nydelige, skarpe bilder. Under dårlige lysforhold er det som mobilkameraer flest: veldig følsomt for bevegelse. Det finnes omtrent en million forskjellige innstillinger i Samsungs kamera-app, og jeg mistenker vel at sønnen min vil syns de fleste av dem er mer interessante enn jeg.

Som denne, for eksempel:

J275XFbCiPYqdgyygUHBNJ0i6GS6thdFJGTWE2o1Urk

Summa summarum: så langt har jeg ikke kommet borti en eneste ting ved den nye telefonen som får meg til å tenke “søren heller, jeg skulle gått for en annen”. Etter et år med en sterkt underspekka Xperia Pro som fikk meg til å tenke den tanken etter ganske få dager, er det en god følelse. Men så har jeg ikke mistet den i gulvet ennå, da. Jeg vet det kommer til å skje, slomsete som jeg er.

Og mens mine tre foregående smartfoner hadde plastskjermer, har denne glass. Bare tynt, skimrende glass. Eeeep. Det er en bloggposting jeg gruer meg til å skrive.

At det skulle være så vanskelig å spille egen musikk fra skyen, da?

Sukk. I min jakt på å finne gode nettsky-erstatninger for lokal lagring er jeg i ferd med å oppdage hvor smertelig langt det faktisk er mellom visjon og virkelighet på viktige områder. Musikk er det som gir meg mest hodebry akkurat nå. Jeg mener: tolv år etter iTunes skulle du tro at musikk- og IT-bransjen var enige om at det var i alles interesse å ligge i forkant på IT-tjenester. Så det ble mindre attraktivt å stjele og alt det der.

Når data og tjenester flytter ut i nettskyen, ja da hører det naturlig med at det utvikles tilbud som gjør det mulig å flytte private musikksamlinger ut i skyen. Gjør dem tilgjengelige overalt, døgnet rundt, uavhengig av dings. Gjør det enda mer attraktivt å bygge opp opp en musikksamling, rett og slett. Og er man amerikaner fins muligheten, i form av iTunes Match, Google Play Music og Amazon Cloud Player.

Screenshot 2013-03-31 at 11.48.54

Med disse tjenestene kan man lagre kopier av musikksamlinger på opptil flere hundre tusen låter i nettskyen. Ikke bare praktisk, men også en god forsikring mot datakræsj, brann, innbrudd osv. Men altså ikke hvis man er nordmann. Disse tjenestene har nå eksistert i et par år, og fremdeles er det slik at man møtes med varianter av meldingen på skjermdumpen over: “Denne tjenesten er ikke tilgjengelig i ditt land.”

Screenshot 2013-03-31 at 12.13.44

Hver gang jeg tar opp dette spørsmålet, er det mange som påpeker at det faktisk lar seg gjøre å få tak i disse tjenestene bare man er villig til å jukse litt. Bruker du en proxy-tjeneste eller VPN som Hotspot Shield kan du narre et amerikansk nettsted til å tro at du befinner deg i USA, og slik få registrert deg. Jeg har tidligere brukt denne teknikken for å få tak i ebøker fra Sony Ebook Store, og joda – den kan fungere.

Men en spesielt god løsning er det ikke. For det første opptrer man i strid med leverandørens reglement, og dermed har man ikke krav på service om noe skulle gå galt (noe jeg oppdaget da jeg ikke fikk lastet ned ebok-app til mine Sony-ebøker). Det åpner også for at endringer i f.eks. verifikasjonspraksis kan føre til at man på et senere tidspunkt blir sperret ute fra sine egne data.

Da jeg skulle registrere meg på Google Music forleden, etter å ha logget meg på som amerikaner med Hotspot Shield, måtte jeg i tillegg verifisere bosted med et gyldig amerikansk kredittkort. Slik har det tydeligvis ikke vært tidligere, og for alt vi vet kan eksisterende norske kunder i Google Music bli møtt av noe tilsvarende neste gang de logger seg på. Da er man altså uten rettigheter som kunde.

Joda, jeg vet at det er mulig å skaffe seg amerikansk kredittkort i tillegg. Men ærlig talt: der går grensa for meg. Ikke bare blir det for mye mekk, men det er rett og slett for dumt at jeg skal måtte skape meg en feik identitet for å bruke lovlige tjenester som såvidt jeg kan ikke har noen negative bivirkninger for platebransjen (jeg er klar over at dette antagelig handler mest om motstand fra rettighetshaverne). 

Så isteden blir jeg gående og vente. Vente på at Google skal lansere Play Music i Norge, at Amazon får ut fingeren, eller kanskje helst av min favorittleverandør av skytjenester, DropBox, lager et musikkgrensesnitt lik fotogrensesnittet de tilbyr idag. Jeg har 12 000 låter som venter på et hjem og 150 Gigabyte med fri skylagringsplass – alt jeg trenger nå er noen som forbinder de to.

Fordi jeg for tiden bruker Chrome OS, som altså ikke har noen god avspiller for musikk på ekstern harddisk, ender jeg opp med å bruke Grooveshark og Spotify (hvis web-grensesnitt begynner å bli riktig bra). Det kan til og med tenkes at jeg går for å inkludere Spotify Premium når jeg oppgraderer mobilabonnementet i nær fremtid. Ingen fullgod erstatning for min eklektiske musikksamling, men det får holde så lenge.

 

Ble den første romanen tekstbehandlet i 1968?

Forleden leste jeg en fascinerende artikkel av Matthew Kirschenbaum i Slate Magazine med tittelen “The Book-Writing Machine – What was the first novel ever written on a word processor? Her skriver Kirschenbaum om hvordan forfatteren Len Deighton, som jobbet på en roman om annen verdenskrig med tittelen “Bomber”ble spurt av en servicetekniker fra IBM om han var interessert i å erstatte sin kulehodeskrivemaskin med selskapets alle siste teknologiske mirakel.

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

Mirakelet i fråga het Magnetic Tape Selectric Typewriter, serienummer MT72, og ble i USA solgt for $10 000. Maskinen hadde ingen skjerm, men var isteden en slags hybrid av en Selectric-skrivemaskin (forøvrig en klassiker) og et lagringsmedium i form av et magnetbånd. Gjorde man en feil på papiret kunne den rettes med en rettetast, og så ble den rettede versjonen lagret på magnetbåndet.

Under utskriften kunne maskinen stanses og ny tekst settes inn – motstykket til CTRL-V i en hvilken som helst moderne editor. Etter litt nøling takket Deighton ja til tilbudet, og bestemte seg for å lease den dyreste utgaven av MT72. Den kom med to magnetbåndstasjoner, som gjorde det mulig å ha to ulike versjoner av en tekst tilgjengelig samtidig. Om nødvendig kunne de to versjonene slås sammen.

Kirschenbaum mener at Deighons Bomber var den perfekte roman å prøve ut tekstbehandling på. Den var faktabasert og satt sammen beretninger fra skikkelser i ulike land. At MT72 gjorde det mulig å legge inn magnetiske “bokmerker” på båndet underlettet sterkt oppgaven med å kryssjekke de ulike delene av boken mot hverandre. Deighton selv sier også at hans arbeidsmetode (og hans personlige assistents – mye av det praktiske arbeidet ble utført av Ellenor Handley) gjorde ham til det perfekte testsubjekt:

“I am a slow worker so that each book takes well over a year—some took several years—and I had always ‘constructed’ my books rather than written them. Until the IBM machine arrived I used scissors and paste (actually Copydex one of those milk glues) to add paras, dump pages and rearrange sections of material. Having been trained as an illustrator I saw no reason to work from start to finish. I reasoned that a painting is not started in the top left hand corner and finished in the bottom right corner: why should a book be put together in a straight line?”

Da Bomber kom ut i 1970, skrev Deighton i bokas etterord at den var den første i sitt slag som i sin helhet var lagret på magnetbånd før trykking. Og ifølge Kirschenbaum var den også den første utgitte romanen som helt og holdent ble utarbeidet på et produkt som ble markedsført som en “tekstbehandler” (et begrep som oppsto i Tyskland på 50-tallet, forøvrig).

Artikkelen er en del av forarbeidet til en bok Kirschenbaum jobber med (skal kjøpes når den kommer), og bekrefter inntrykket jeg får når jeg ser nærmere på det historiske samspillet mellom IT og bøker: ofte har innovasjoner vi betrakter som nye, dypere historiske røtter. Jamfør denne innføringen i tekstbehandlingens historie.

"Mizt" av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

“Mizt – gjenferdenes planet” av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

Den reiser også flere spørsmål i meg, som for eksempel: når ble tekstbehandling første gang brukt i Norge? Jeg har alltid vært overbevist om at Jon Bing var aller tidligst ute, og det mener han tydeligvis selv også. Bing regner Mizt – Gjenferdenes planet som den første tekstbehandlede norske romanen, og i mitt (signerte!) eksemplar fra 1982 har han et fascinerende etterord med bl.a. følgende utledning:

Denne boken er skrevet på en Facit/Addo 800 DTC tekstbehandlingsenhet levert av Alf G. Johnsen A/S, Oslo. Ved innskrivningen er tekstens struktur definert ved hjelp av Lovdatas universelle grafiske koder. Alf. G Johnsen har også vært behjelpelig med å overføre teksten fra fleksiplater over et TTY-grensesnitt på en 300-bauds oppringt linje til Lovdata-Oslo.

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om Facit/Addo 800, men den var tydeligvis en dedikert enhet på linje med IBM-maskinen til Deighton. På dette tidspunktet hadde det allerede eksistert tekstbehandlingsprogramvare i en årrekke (Electric Pencil fra 1976 regnes ofte som det første for hjemmemaskiner). Et par-tre år etter Mizt vet jeg at det ble snakket om at norske skribenter var igang med tekstbehandling på maskiner fra Apple eller IBM.

Startskjermen til LocoScript fra 1985

Startskjermen til LocoScript fra 1985

For egen begynte jeg med tekstbehandling for alvor i 1987, med kjøpet av en Amstrad PCW 8256 som ble solgt med printer og tekstbehandlingsprogrammet LocoScript. Selv om maskinvaren var primitiv sett med dagens målestokk, hadde LocoScript alt jeg trengte som skribent. Siden den gang har jeg skrevet mine bøker og artikler i WordPerfect, Lotus Ami Pro, AbiWord, OpenOffice og en drøss med applikasjoner til diverse småmaskiner, til jeg idag har endt opp med Google Docs.

Det slår meg at jeg i hele dette tidsrommet på 26 år ikke kan komme på en eneste funksjon som representerer et dramatisk skille med tidligere programvare. Jeg kunne antagelig sette meg ned med LocoScript idag og være  ganske tilfreds med opplevelsen. Jeg vet, jeg vet – det sier allverden om hvor gammel og grå jeg er i ferd med å bli.

Men det sier også noe om arbeidsmetode. I likhet med Len Deighton (som forresten er en riktig god forfatter – jeg hadde stor glede av Bomber da jeg leste den på søttitallet) er jeg en ganske ustrukturert skribent. Jeg begynner nesten aldri på begynnelsen av et stykke, men starter isteden med en god idé som jeg oftest må arbeide meg både bakover og fremover fra.

Start- og sluttpoeng kommer nesten alltid helt til slutt, og gjerne samtidig. Disposisjoner skjønner jeg meg rett og slett ikke på. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg neppe hadde arbeidet som skribent om det ikke hadde vært for tekstbehandlingen. Det ville rett og slett blitt for mye plunder og heft med all papirklippingen, teipingen og korrekturlakkingen. :)

 

 

Samsung Chromebox 3: Maskinvaren

For litt over et år siden byttet jeg fra Linux til Windows 7, og nå må jeg sannelig bytte igjen. Denne gangen er det ikke fullt så frivillig. HP Touchsmart-PCen som jeg frem til nå har kjørt Windows på har utviklet en forferdelig viftestøy og må repareres (nedtur etter kun et år – ikke minst med tanke på at det ansvarlige selskapet er Komplett.no) Jeg har en backup-PC, min Lenovo T61 med Ubuntu 12.10, men den har også vifteproblemer og virker temmelig ustabil.

Følgelig var det nødvendig med en ny backupmaskin, og det er her Chromebox kommer inn i bildet. Jeg har hatt lyst til å prøve Googles unike Chrome OS en stund, og da jeg fant en Samsung Chromebox 3 til 2700 hos Expansys bestilte jeg den (et hvilket som helst alternativ hadde uansett vært dyrere…)

Samsung Chromebox 3, front view

Burken ankom på mandag, og som du kan se på bildet over er det enkle saker: en nøytral boks med seks USB-porter, lyd ut, DVI og DisplayPort på baksiden, Ethernet og wifi. Legg merke til mangelen på VGA-utgang. Det ga meg litt hodebry den første dagen. Jeg fant en DVI-til-VGA-konverter i en skuff og koblet den til. Skjermbilde fikk jeg, men ikke i større oppløsning enn 1024×768.

Etter litt googling fant jeg ut at Chrome OS ikke klarer å hente informasjon om skjermoppløsningen via et slikt adapter, og du kan ikke stille inn skjermoppløsningen manuelt. I det hele tatt er det ganske få maskinvareinnstillinger du kan tukle med her – systemet er ment å kjøre som det er ut av boksen. Løsningen ble å skaffe en billig Dell-skjerm med DP-inngang – med DP-kabel kom en 22-tommers, ergonomisk sak med matt skjerm (jippi!) på under 2000 på digitalimpuls.no.

Denne gangen fant Chromeboxen oppløsningen uten problemer, og snart satt jeg ved en sylskarp skjerm som presenterte meg for det mest minimalistiske grensesnittet jeg har vært borti. Seriøst: Chrome OS er blitt beskrevet som en nettleser (Chrome) som kjører oppå en slanket Linux-variant (Debian, såvidt jeg kan se). Meningen er at du skal gjøre det meste innenfor rammen av nettleseren – og dermed er det usedvanlig lite å konfigurere.

Jeg har konfigurert og installert operativsystemer på flere PCer opp gjennom åra enn jeg klarer å huske i farta, og jeg har ALDRI opplevd en enklere prosess enn med Chrome OS. Fra skjerm, tastatur og mus var plugget inn i burken til den var oppe og kjøre første gang, gikk det rundt et minutt. Det meste av den tiden gikk med til å legge inn wifi-ruteren.

Jeg logget meg på med mitt Google-passord, og så var jeg inne på hovedskjermen. Det gikk noen sekunder, så kom det en påminnelse om oppdatering. Klikk og fem sekunder senere var jeg igang igjen mens burken synkroniserte seg mot Chrome på PC og mine Google-tjenester. Etter et tilsvarende tidsrom har Linux- og Windows 7-maskiner ennå ikke rukket å boote seg helt ferdig på en normal dag – og dette var altså installasjonen. 

Screenshot 2013-02-27 at 12.54.37

 

To Chrome-vinduer, filvisning, navigasjonslinje og appmeny. Klikk for stor versjon.

Rask oppstart er i det hele tatt noe Google reklamerer med, og med rette. Fra helt kald maskin til alt kjører som det skal tar det rundt sju sekunder – fra dvale rundt sekundet. Siden den ikke har noen harddisk og en vifte som etter sigende nesten aldri hører av seg, er den omtrent så stille som et nettbrett. For de av oss som er opptatt av et rolig arbeidsmiljø og som plages når PC-vifta slår inn, er Chromebook en åpenbaring.

Dette er ikke en veldig kraftig spekket maskin, med en Intel Celeron B840-prosessor, 4GB internminne og 16GB SSD-minne som harrdisk. Men i daglig bruk virker den mer responsiv enn Windows 7 på samme type oppgaver, og den kjører fullskjerm HD-video på YouTube uten hakk eller skurr. Du kan koble harddisker til via USB og utføre vanlige filoperasjoner via den innebygde filviseren, og det finnes en medieavspiller som spiller av f.eks. MP3.

Men avspilling av video gir svært varierende resultater, hvilket bare understreker at dette ikke er ment å være en fullverdig PC-erstatning. For meg er dette først og fremst en billig jobb-PC, og da skal jeg uansett ikke spille spill eller se video. Det store oppfølgerspørsmålet blir selvsagt: hvordan takler Chromebox jobboppgavene jeg hiver på burken? Det kommer jeg tilbake til i min neste posting.

SoMe-status for 2012

På tampen av 2012 passer det å gjøre opp status for nett(inter)aktiviteten. Min bruk av sosiale medier (SoMe) er – som de flestes – i stadig endring, og i år har det særlig latt seg merke på Twitter. Listen nedenfor oppsummerer status for deltakelse og engasjement, slik jeg har opplevd det. Listen er satt opp etter relevans, med de minst relevante øverst.

Facebook: Neida, jeg har ikke meldt meg på Facebook igjen, men jeg følger da med så godt jeg kan ved å lese åpne FB-sider og sånn i sin alminnelighet holde et øye med utviklingen. For en utenforstående var det lite ved Facebooks utvikling i året 2012 som fristet til å melde seg inn (igjen). Etter børsnoteringen i våres er det ganske åpenbart at nettstedet øker det kommersielle trykket, og resultatet ser jeg bl.a. i form av en strøm av klager over påtrengende reklame fra folk jeg følger på Twitter.

Mulig det bare er meg, men jeg møter også stadig flere som sier de begynner å bli lei av alle endringene. At Facebook har jobbet så hardt for å hive ut folk basert på meninger eller etternavn, styrker ikke akkurat min tillit til nettstedet. Så nei, det blir ikke Facebook på meg i 2013 heller.

Begynner å bli lenge siden jeg flickret bilder som dette, gitt. Sukk. 

Flickr: Hobbyfotografen Eirik gikk i dvale etter at han ble forelder, og fremdeles blir de fleste bilder tatt med mobilen i hverdagslige situasjoner. Private familiebilder ønsker jeg ikke å dele med hele verden av prinsipp (niåringen skal selv få bestemme over hvilke bilder av ham som flyter rundt på nettet når han blir stor nok), og de er uansett ikke av en god nok kvalitet til at jeg syns de passer til annet enn innvortes bruk.

I det siste har jeg begynt å tenke mer på muligheten for å ta opp hobbyen igjen, har lastet opp flere bilder og begynt å kommentere og favoritte andres bilder på Flickr. Jeg har til og med gått og siklet litt på Samsung Galaxy-kameraet. Forhåpentligvis vil det skje mer her i 2013.

Twitter: I 2011 var Twitter utvilsomt det sosiale mediet jeg investerte mest tid og mental kraft i. I 2012 har mitt forhold til Twitter kjølnet kraftig. Jeg fortsetter å legge ut postinger, men konstaterer at det i stadig større grad er moro-pekere fra imgur/Reddit-universet og lettbeinte betraktninger – vitenskapsformidling via Twitter er i ferd med å bli en blindgate for meg.

Dette slår begge veier: for et par år siden så det ut til at Twitter kunne erstatte RSS-feeden min som kilde til viktig informasjon, men i 2012 har RSS gjort et massivt comeback som kilde. Med Feedly-appen på Android-brettet er det blitt en ren nytelse å bla seg gjennom morgenens oppdateringer, uten støyen og dilldallet man får på Twitter.

Som debattforum er Twitter like ille som det alltid har vært, og jeg merker at dette irriterer meg stadig mer. Begrenset søkefunksjon, dårlig trådhåndtering og 140-tegnsbegrensning er hovedårsakene til at vi alle fremstår som dummere enn det vi faktisk er på Twitter. At twitrerne i så stor grad verdsetter smarte oneliners hjelper selvsagt ikke på nivået, og det rammer i særdeleshet debatter om komplekse spørsmål som surrogati og omskjæring.

Legg til Twitters slaviske forhold til det som til enhver tid står i avisene og vises på NRK, for ikke å nevne eksplosjonen i twitrere som inspirert av Helge Torvund og Frode Grytten skriver kvasipoetiske betraktninger på nynorsk, og du har forklaringen på at jeg tok en lang Twitterpause i 2012. Det kommer jeg nok også til å gjøre i 2013 (men i motsetning til Elin Ørjasæter kommer jeg ikke til å lage et stort drama ut av det… :)

Bloggen: Aktiviteten her på bruket har variert en del gjennom året, først og fremst fordi jeg brukte så mye skrivetid på å levere en vitenskapsartikkel for VG hver uke. Nå som VG-spalten er kansellert, har antall postinger økt igjen. Og slik fortsetter det, inntil jeg eventuelt får en ny skrivejobb som overlapper med det jeg poster her (som frilanser prioriterer jeg alltid betalt arbeid).

Trafikken har ifølge Google Analytics holdt seg på omtrent samme nivå som tidligere år, med noen klare aktivitetstopper for temaer som virkelig engasjerte. Et typisk eksempel er oppfølgingen av en forbrukersak jeg hadde med Komplett.no. Selv om saken ikke løste seg for min del, fortsetter kommentarene å dette inn og tilføre nyttig informasjon (kortversjon: du er screwed hvis skjermen ryker på ASUS-brettet ditt).

Jeg har sett endel bloggere klage over at leserne har flyttet over til Facebook, og at blogging generelt har fått et dårligere rykte på seg takket være rosabloggerne. Det kan nok stemme for endel, men jeg har ikke følelsen av at det samme har skjedd her. Derfor blir det fortsatt høyt trøkk i jubileumsåret 2013, altså (jepp, den 13. januar neste år er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Wheee!)

Google Plus: Dette er årets største og hyggeligste overraskelse for meg. Jeg meldte meg på G+ like etter at tilbudet ble åpnet ifjor sommer, og var aktiv en periode før jeg ga opp hele greia. Det ble for stille der inne, og tross mange gode designgrep var det for mye som ikke virket som det skulle. I sommer tok jeg opp tråden igjen, og det siste halve året har jeg oppdaget at G+ kan være en riktig fin og givende diskusjonsarena og leverandør av tips – bare man aksepterer stedets begrensninger.

Selv om jeg får et distinkt inntrykk av at aktiviteten er på vei oppover, er G+ fremdeles et tausere sted enn Facebook og Twitter. Blant dem jeg følger er det mange postinger som aldri får en kommentar, for å si det slik. Men samtidig har det nå utviklet seg en aktiv kjerne av norske G+-brukere det er interessant å følge, og som gjerne kaster seg ut i diskusjoner på en ryddig og saklig måte. Her hjelper det at G+ er lagt til rette for debatt i en helt annen grad enn Twitter.

Klok av Facebook-skade er jeg forsiktig med hvem jeg følger og ikke minst hva jeg legger ut av private detaljer. I hovedsak bruker jeg G+-kontoen min til å diskutere teknologispørsmål, og ikke overraskende er det et utmerket sted å drøfte og få tips om Android, Docs og andre Google-produkter. :) Jeg regner altså med å tilbringe mer tid på G+ neste år, noe som i så fall vil gå på bekostning av min deltakelse på Twitter.

Den mest interessante erfaringen jeg gjorde i 2012 handlet om hvordan ulike sosiale medier kan samspille med hverandre. For knappe to måneder siden ble Amazon utsatt for en svært effektiv nettkampanje etter at selskapet hadde behandlet en norsk kunde riktig slett. Kampanjen ble startet av Martin Bekkelund, mens jeg var en av mange som gikk bredt ut i sosiale medier for å forvandle Martins bloggposting til en viralsak.

Ved å twitre, FBe, g+e og blogge om saken lyktes vi over all forventning, og Amazon kapitulerte ganske snart. Hyggelig å konstatere at det går an å bruke disse sosiale tidstyvene til noe nyttig også…

Når Månen eksploderer: “Space: 1999″ og andre refleksjoner

Forleden dag gikk en sak om at amerikanerne planla å “sprenge månen” med en atombombe runden i nettmediene. Går man gjennom gamle militære prosjektstudier er det alltid noe artig å finne (min favoritt er Project Horizon, en prosjektstudie av en bemannet, militær månebase som skulle opprettes fire år før Apollo 11), men for meg var det mest interessant at mitt ungdomsidol, astrofysiker og nedrustningsforkjemper Carl Sagan, skal ha vært med på å utføre beregningene til “Project A-119″.

Selv om mange nettaviser antyder det motsatte i sine titler, betyr ikke uttrykket “nuke the moon” at dette handlet om å sprenge Månen i fillebiter. Rent bortsett fra at tapet av vår nærmeste nabo i rommet ville bli katastrofalt for oss (først og fremst fordi Månen stabiliserer Jordas rotasjonsakse), finnes det ingen tenkelig atombombe som kan gi nok energi til å gjøre noe mer enn å sprenge et ut et krater på overflaten.

Det er ikke helt trivielt å regne ut hva som skal til for å sprenge Månen i fillebiter – det involverer blant annet å regne ut hvor mye energi som må til for å gi alle månefragmentene unnslipningshastighet (i motsatt fall vil tyngdekraften etterhvert trekke dem sammen til en ny Måne). Gudsjetakk er det alltid noen som har tenkt samme tanke som en selv på nettet, og via en Yahoo Answers-diskusjonstråd fant jeg en peker til en side som regner ut hvor mye energi “Dødsstjernen” i Star Wars bruker på å sprenge et himmellegeme.

Legges det inn data for Månen, ender vi opp med at det trengs over 1×10^29 J for å utslette den på Dødsstjerne-manér. Energien som ble frigjort av atombombeeksplosjonen over Hiroshima i 1945 tilsvarte 63 TJ eller 63×10^12 J. Det innebærer at vi trenger rundt regnet 10^16 eller ti millioner milliarder Hiroshima-bomber for å sprenge Månen. Du kan med andre ord puste lettet ut, og samtidig reflektere over hvor totalt urealistiske science fiction-filmer av og til tillater seg å være…

Og mens vi er inne på manglende realisme: et mulig alternativ til å sprenge hele Månen ville være å dytte den vekk fra Jorda. Nok en gang handler det om å gi hele himmellegemet unnslipningshastighet, men fordi vi ikke først skal dele det opp i småbiter kreves det mindre energi. Ifølge denne artikkelen kan man sende Månen avgårde med en velplassert detonasjon tilsvarende mellom tusen milliarder og en million milliarder Hiroshima-bomber.

Nei, produsentene av min favorittserie da jeg var tenåring kan umulig ha snakket med en fysiker da de skrev manuskriptet til åpningsepisoden.  Premisset for “Space: 1999″ er som følger: i 1999 bor det over tre hundre mennesker på Månen i månebasen “Alpha” (da jeg så serien på svensk TV i 1976/77  het den rett og slett “Månbas Alpha”.) På Månens bakside har menneskeheten lagret enorme mengder radioaktivt avfall. Etter å ha blitt påvirket av mystiske elektromagnetiske felter eksploderer avfallet den 13. september 1999, noe som fører til at Månen og menneskene på den slynges vekk fra Jorda i enorm hastighet.

Som beregningene over viser, er utgangspunktet håpløst urealistisk. Bedre blir det ikke av at eksplosjonen gir Månen så høy hastighet den legger ut på en interstellar ferd à la Star Trek. Vi snakker her om solid overlysfart, for allerede i episode 2 støter Alfa-innbyggerne på en jordlignende planet ved en annen stjerne. Deretter hagler det med snodige episodeopplegg, fra tidrom-anomalier og jordboere som har fått evig liv i eksil på andre planeter, til episoden der et medlem av mannskapet slipper en dødelig kraft løs i basen etter et forsøk på å kommunisere med planter. Og dette var eksempler fra sesong 1, som regnes som den gode av de to som ble produsert. :)

Space: 1999 er vel så mye fantasy, horror og selvparodi som tradisjonell science fiction, og selv om Star Trek (nok en grunn til at jeg regnet meg for heldig som hadde tilgang til svensk TV, forøvrig) hadde elementer av det samme var den britiske serien langt fjernere i ordets alle betydninger. Når det påstås at sesong 1 inspirerte George Lucas under arbeidet med Star Wars 4, må det i så fall ha vært de mest uvitenskapelige delene av filmen.

Så hvordan i alle dager kunne en slik serie ha virket tiltrekkende på en tolvårig, nerdete skeptiker? Vel, det hjalp sterkt at handlingen foregikk på Månen, i overskuelig fremtid. Da jeg så Space: 1999 for første gang var det bare fire år etter at Eugene Cernan tok de siste skrittene på Månen. Ikke forutså jeg (eller for den saks skyld Eugene Cernan, ifølge selvbiografien) at vi førti år etter Apollo 17 ikke ville ane når – eller om – mennesker noensinne vender tilbake til Månen.

Månen var altså en svær greie i 1976, og det gjorde at jeg var villig til å overse mye og isteden fokusere på delene som virket realistiske. Som transportfartøyet “Eagle”, for eksempel. Her lyktes produsentene med å skape noe som både var futuristisk og kult, og samtidig så ut som det var brukbart i praksis (i motsetning til den rare tallerkenkonstruksjonen til” Enterprise”).

Den bærende konstruksjonen med åpent rammeverk og utbyttbare moduler fikk faktisk “Eagle” til å se ut som en videreutvikling av måneteknologien som stadig satt friskt i minne på denne tiden. Jeg husker ennå hvor misunnelig jeg var på min engelske fetter som hadde Airfix-byggesettet. I det hele tatt var min fetter litt heldig sånn – han hadde også Saturn 5, Apollo 11 og var den første jeg kjente som fikk et byggesett av romfergen. * sukk *

Og så må vi selvsagt ikke glemme skuespillerne. I motsetning til Star Trek er Space: 1999 en gjennomført sivil affære, med forskere i hovedrollen. Mine forskerhelter var Victor Bergman (spilt av Barry Morse) og Helena Russell (Barbara Bain). Bain var også mitt første seriøse TV-krøsj, husker jeg. Så kjølig og rasjonell, men samtidig så handlekraftig og pen! Selv om nerdegutter verden over snart skaffet seg en heltinne med laserpistol og kanelbollefrisyre, var doktor Helena min favoritt helt til hun måtte vike plassen for denne handlekraftige dama her. :)

Et lite råd til slutt: hvis du som jeg hadde glede av denne serien, bør du ikke engang vurdere å se den igjen. Vær så snill, tro meg. Jeg prøvde det for noen år siden, og angret umiddelbart. De som har gitt serien en score på over sju i snitt på IMDB må ha gjort det ut fra minnet!