Category Archives: Diverse

Hvorfor fikk Falcon Heavy så stor oppmerksomhet?

I forrige uke ble raketten Falcon Heavy skutt opp for første gang. Vi romnerder hadde sett frem til begivenheten lenge, da raketten var fem år forsinket i forhold til de opprinnelige planene. Jeg hadde forsåvidt regnet med at det ville få mer oppmerksomhet enn rakettoppskytninger flest, fordi SpaceX (selskapet som utviklet Falcon Heavy) lenge har vært de flinkeste i klassen til å popularisere oppskytninger på YouTube og sosiale medier. SpaceX ledes desssuten av Elon Musk, som har overtatt Steve Jobs’ rolle som verdens fremste nerdeikon.

Det er likevel ikke nok til å forklare hva som som skjedde 6. februar 2018. I timene før og etter oppskytningen tok det helt av på sosiale medier. Da direktesendingen var igang ble den fulgt av (titalls) millioner på direkten, 9,4 millioner fulgte livesendingen fra Teslaen som SpaceX sendte opp i timene før den forsvant i retning asteroidebeltet. I Facebook- og Twitterfeedene mine la folk som ellers aldri ytrer seg om romfart ut bilder og begeistrede kommentarer.  Jeg la ut et innlegg på Facebook med noen opplysninger om SpaceX-Teslaen. I skrivende stund er den blitt likt over tusen ganger og delt 153 ganger.

Selv om mange avfeide det hele som et mediejippo eller et reklamestunt, er det åpenbart at millioner opplevde et ordentlig følelsesmessig rush, et positivt løft om man vil. Slikt er sjelden i våre dager utenfor populærkulturen og idretten. Så hva var det som skjedde?

 

Det var ikke raketten, men poesien

Elon Musk fikk en del kritikk for å ha sendt en bil opp i rommet. Greit, så sender man ikke en satellitt i milliardklassen med en rakett som konstrukturen selv tror har en 50/50 sjanse til å overleve ferden. Men han kunne ha sendt billigere gjenstander. Eksperimenter designet av studenter eller skoleelever, for eksempel. Eller gitt fattige land en 50% sjanse til å gjøre noe stort i rommet. Og hadde det bare vært en bil, ville nok den kritikken ha blitt stående og kanskje vokst. Men så gjorde Musk noen grep som forvandlet et litt kluntete stunt til kunst, til en happening som visuelt var ren poesi.

Det siste bildet av Teslaen med “Starman” ombord, på vei ut mot asteroidebeltet den 6. februar 2018

Den dyprøde fargen på bilen viste seg å ikke være så tilfeldig likevel. Da det påmonterte selfie-kameraet begynte å kringkaste bildene av bilen i bane rundt Jorda, skapte den glinsende lakken en magisk kontrast til den blåhvite Jorda og det svarte verdensrommet. Før oppskytning fikk vi se bilder av en tom bil, vel oppe i rommet satt det en skikkelse i førersetet. “Starman” er en mannekeng utrustet med en av SpaceX’ egendesignede romdrakter, men med hjelmen på hodet og hendene på rattet så han menneskelig ut. Han ble en av oss, der oppe i rommet. Samtidig minnet han mange om den hemmelighetsfulle sjåføren “The Stig” fra enormt populære “Top Gear.”

Hvilket bringer meg til referansene. Musk visste godt hvilke mentale knapper han trykket på da han lanserte ferden med en animert video der lydsporet var David Bowies “Life on Mars”, og så sa at musikken som ble spilt i bilen var Bowies “Space Oddity”. På dashbordet til Teslaen kunne vi se ordene “Don’t Panic”, en henvisning til boka “The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” av Douglas Adams. I hanskerommet skal det ligge et håndkle, nok en Adams-referanse. Med i bilen er det også en digital utgave av Isaac Asimovs science-fictiontrilogi “Foundation”, som skildrer et galaktisk imperium skapt av mennesker som en dag dro ut fra Jorda i store romskip.  Så nei, ikke reklame og ikke et stunt. Tenk heller kunst.

 

Det var Elon Musk

Hvis jeg forteller deg at Elon Musk ble banket gul og blå på skolen i Sør-Afrika fordi han var smart og leste bøker og likte datamaskiner, blir du antagelig ikke overrasket. Kanskje kjenner du igjen den keitete væremåten hans, den enorme begeistringen over smarte løsninger av alle slag, hvordan han kan famle etter de riktige ordene og hvor ukomfortabel han ofte ser ut til å være i sin egen kropp. Er dette ikke deg (gudene skal vite at det er meg), så er det antagelig en du kjenner. En nerd. En særling som leste Douglas Adams og Isaac Asimov, som hørte på David Bowie og drømte om å dra til Mars. Falcon Heavy er nerdenes ultimate hevn.

Og om dette ble klekket ut av smarte reklamefolk på bakrommet i SpaceX-hovedkvarteret i Hawthorne, California (jeg tviler, for Musk er beryktet for å ville ha kontroll på budskapet) så gir det likevel gjenklang hos oss fordi avsenderen fremstår som ekte. Musk har vært med på å bygge SpaceX  og Tesla fra bunnen av, ikke bare som forretningsmann men også som ingeniør og mekaniker. Romskipet og bilen er hans babyer, og det gir ham en autoritet som en Richard Branson (som han sammenlignes med) ikke ville ha hatt i samme situasjon. Musk er en som bygger og skaper, og det er det vanskelig å ikke like.

 

Det var den store drømmen om rommet

Falcon Heavy sammenlignes gjerne med måneraketten Saturn V, og det er ikke helt urimelig. Som med måneraketten er det vanskelig å se for seg et stort kommersielt marked. De fleste satellitter som sendes opp idag veier en brøkdel av de 63 tonnene Falcon Heavy er istand til å løfte opp i lav jordbane. Dette er en maskin som kan sende mennesker til Månen og store roboter til Mars, og som kan revolusjonere utforskningen av det ytre Solsystemet, planetene fra Jupiter til Neptun.

Idag koster det så mye å sende sonder langt ut at det går tiår mellom hvert besøk. Første og siste passering av Uranus skjedde i 1986. Med Falcon Heavy kan vi bygge billigere sonder som flyr fortere og gjør mer. Falcon Heavy er altså ingen spesielt praktisk maskin, den er en drømmemaskin. Og et mellomstadium. På pressekonferansen etter oppskytningen brukte Elon Musk mer tid og engasjement på å snakke om oppfølgeren til Falcon Heavy, kjemperaketten BFR.

BFR-raketter ved en tenkt Mars-by i fremtiden

Det er den som skal frakte mennesker til Mars og lenger ut i Solsystemet. Det er den som skal gjøre romfart til en dagligdags affære. Heavy skal vise oss mulighetene og prøve ut teknologien, BFR skal levere resultatene i løpet av et tiår. Selv om et flertall kanskje ikke bryr seg, er det et stort mindretall der ute som ser på måneferdene som en tragedie vel så mye som en triumf. Fordi verdensrommet en stakket stund – “a brief, shining moment” – var innenfor rekkevidde, så lot vi det fare. Det er ingen tilfeldighet at mange godt voksne som så denne oppskytningen ga uttrykk for at det ga dem Apollo-følelsen.

 

Det var oss

La oss erkjenne det: Vi lever i ganske begredelige tider. Mange av de store fremskrittene vi har gjort de siste tiårene er truet, autokrater rykker frem verden over og USA styres av et kognitivt svekket “stabilt geni”. Det er vanskelig å se fremover og oppover i en slik verden, men det var det Falcon Heavy lot oss gjøre. I noen få minutter en kald februarkveld kunne vi løfte blikket fra smarttelefonenen våre og se universet i all sin velde. Reflektere over de enorme mulighetene som ligger der ute, glede oss over kreativiteten som gjør oss istand til å bygge raketter som kan lande side om side i solen.

Det var en påminnelse om hvor store vi kan være, hvor langt vi kan strekke oss hvis vi bare vil. “Edelt er mennesket, verden er rik”.

Ebokmomsen er fjernet. Og hva så?

En av de mer interessante nyhetene i den nye regjeringserklæringen som ble presentert igår var meldingen om at merverdiavgiften på ebøker blir fjernet. Ebøker vil nå få nullmoms, slik papirbøker har hatt hele tiden. Jeg har skrevet og snakket mye om det urimelige i denne forskjellsbehandlingen siden 2010, så jeg er naturligvis tilfreds med dette resultatet.

Spørsmålet er om dette vil få noen konsekvenser, og hva de i så fall vil bli. Jeg vil tro det fører til økt salg av ebøker, som er en bra ting. Om hele eller det meste av prisreduksjonen kommer kunden til gode innebærer det at en typisk norsk ebok til 200 kroner blir 50 kroner billigere. I billigsegmentet vil vi se flere ebøker til under hundrelappen, som etter den norske debatten å dømme har vært sett på som en psykologisk pris.

Momsfritaket vil også gjelde for utenlandske titler, så todollarsbøkene i Amazons Kindle Store vil begynne å koste dette igjen. Et interessant spørsmål er om prisreduksjonen vil bidra til å øke ebokas markedsandel opp mot amerikansk nivå. Der er jeg mer skeptisk. Norske lesere er velstående nok til at bokprisen tydeligvis ikke er avgjørende, og det er ikke noe annet nytt i markedet (som et lekkert lesebrett eller en ny måte å kjøpe ebøker på) som er egnet til å få papirfolk til å svitsje.

Trine Skei Grande, som har vært en pådriver for forslaget i regjeringsforhandlingene på Jeløya, sier dette om seieren til Aftenposten: “E-bøker har ikke blitt prioritert av norske forlag, de har ikke laget gode nok forretningsområder på det digitale feltet. Det trenger vi for ikke å tape i konkurransen mot det engelske markedet.” Man ønsker med andre å fremme innovasjon med denne skattesenkningen, som med så mange andre. Det tror jeg vi vil se lite av.

Ebokbransjen er preget av en ganske påtagelig stagnasjon. Ebokhandler ser stort sett ut som de har gjort i årevis, og det gjør også de mest populære lesemediene – nettbrett og lesebrett. Det er mange årsaker til dette i Norge, fra rause offentlige støtteordninger som beskytter bransjen mot markedskrefter til en forlags- og bokhandlerstruktur med vertikal integrasjon og mye krysseierskap.

En Kindle er en Kindle er en Kindle, i 2010 som i 2018. Ikke har den fått farger eller er blitt brettbar. Eller gratis, slik mange spådde for noen år siden. Tvert imot, faktisk!

Men mangelen på innovasjon ser vi også internasjonalt. Den raske veksten i markedsandel vi har sett i mange land, har flatet ut. Markedslederen Amazon fortsetter å produsere sin Kindle, men kundeopplevelsen har ikke forandret seg på årevis og fokuset i selskapet har flyttet seg fra netthandel med bøker til mer dynamiske forretningsområder. Apples engasjement i ebokmarkedet var aldri mer enn halvhjertet, og det begynner å bli lenge siden iPad, selskapets viktigste bidrag til ebokbransjen.

Google gikk ambisiøst ut med arkivprosjektet Google Books, men søksmål fra rettighetshavere og manglende respons i markedet har i praksis parkert prosjektet. Vårt eget bokhylla.no pågår fremdeles, men også dette lukter det bokhyllestøv av. Så nei, Skei Grandes forhåpninger om at dette skal føre til en ny vår for eboka deler jeg dessverre ikke. Skulle skatteletten ha hatt en slik virkning måtte den ha kommet da det var mer liv i markedet. Eventuelt måtte man ha en mer grunnleggende gjennomgang av maktstrukturene i bokbransjen og støtteordningene som underbygger dem.

For lite og for sent, med andre ord. Når det er sagt er jeg glad for at en urimelig skatt blir fjernet, og har selvsagt ikke noe imot lavere priser. Så takk som byr!

 

Har vi avslørt UFOenes hemmelighet denne gangen?

De siste dagene har internasjonale og sosiale medier summet av nyheten om at USAs forsvarsdepartement har drevet hemmeligstemplet forskning på UFOer i årevis. En av de ansvarlige for forskningsprosjektet, etterretningsoffiseren Luis Elizondo, sa nylig opp sin stilling og gikk ut i mediene med uttalelser som ikke etterlot noen tvil:

These aircraft — we’ll call them aircraft — are displaying characteristics that are not currently within the US inventory nor in any foreign inventory that we are aware of […] Things that don’t have any obvious flight services, any obvious forms of propulsion, and maneuvering in ways that include extreme maneuverability beyond, I would submit, the healthy G-forces of a human or anything biological. […] My personal belief is that there is very compelling evidence that we may not be alone.

Myndighetene tok åpenbart dette på alvor til å begynne med. “The Advanced Aviation Threat Identification Program” ble tildelt 22 millioner dollar over det såkalte “Black Budget”, en sekkepost for prosjekter som skjules for offentligheten av nasjonale sikkerhetshensyn. Ifølge New York Times ble bevilgningene stanset i 2012, men arbeidet med å samle inn UFO-observasjoner fortsatte frem til våre dager.

Elizondo sluttet etter eget utsagn på grunn av hemmelighold og motstand mot videreføring av forskningen (andre tror det handler om en akk så amerikansk sammenblanding av politikk og penger). Motstanden mot å fortsette forskningen har jeg stor forståelse for. UFOer må nemlig være noe av det minst interessante det går an å forske på. Alt Luiz Elizondo og hans støttespillere uttaler idag, kunne like gjerne vært sagt for 50 år siden. Ja, det ble faktisk sagt for 50 år siden, blant annet av den en gang så berømte amerikanske astronomen J. Allen Hynek.

Hynek var faglig rådgiver og konsulent på tre større studier av UFO-fenomenet som USAs luftforsvar gjennomførte fra 1940- til 60-tallet. Den mest kjente av disse var den siste, med kodenavnet Project Blue Book. Hynek gikk til oppgaven som skeptiker, men ble etterhvert overbevist om at det blant de mange tusen observasjonene fantes empiriske bevis for at UFOer ikke bare eksisterer i virkeligheten, men at de kunne være fremmede romskip.

Under arbeidet med Project Blue Book ble Hynek stadig mer frustrert over det han mente var en propagandaøvelse for å berolige offentligheten, og da prosjektet ble avsluttet begynte hans karriere som USAs mest kjente UFO-forsker. Han skrev en rekke bøker om UFOer (jeg slukte dem som tenåring), startet organisasjoner og ledet konferanser. Det sier sitt om hans posisjon i populærkulturen den gang at Steven Spielberg ga Hynek en birolle i UFO-klassikeren “Nærkontakt av tredje grad”.

Hyneks første problem som forsker var datakvaliteten, eller snarere mangelen på kvalitet. Selv om det fantes et vell av observasjoner som ble klassifisert som uidentifiserte flygende objekter av luftforsvaret (over 700 bare i Project Blue Book) var det få av dem som var gode nok til å kunne brukes som råmateriale i seriøs forskning. Ofte dreide det seg om visuelle observasjoner utført av amatører, gjengitt etter hukommelsen og med upålitelige anslag for avstand, størrelse og varighet.

Rapportene om nærkontakt med utenomjordiske var oftest gjenfortalt etter hukommelsen, og ble ikke understøttet av gode fysiske bevis for at hendelsen fant sted. Fotografier av UFOer var stort sett uskarpe, og når de var skarpe viste de seg nesten alltid å være forfalskede. Hvilket bringer oss til Hyneks andre problem: UFO-fenomenet som moderne religion. Det fantes (og finnes) millioner av troende, blant dem enkelte som var villige til å gjøre hva som helst for sin tro. Virkelig hva som helst.

For Hyneks del ble enden på visa at han ikke kom videre i forskningen sin. Da han gikk bort i 1986 sto UFO-feltet på samme sted som det hadde gjort i 1976 eller 1956 for den saks skyld. Og når jeg nå ser videobeviset som legges frem av Elizondo (gå til CNN-saken og se den, faren for at du finner en forfalsket versjon på YouTube er stor) får jeg samme følelse. Skjermdumpen nedenfor kunne igrunnen vært tatt fra en hvilken som helst UFO-video det siste halve århundret.

Jeg skal ikke underslå at fordommer mot UFOer er en av årsakene til at mange kvier seg for å forske på fenomenet. Men som forskerutdannet er min første reaksjon denne: For et gørr kjedelig tema å forske på! Her ser vi ingen progresjon i datakvaliteten, ingen teoretiske gjennombrudd, intet nyere statistisk materiale av verdi. Og dette er altså de gode dataene, som altså drukner i et hav av uverifiserte påstander, feilobservasjoner, hallusinasjoner og regelrette løgner.

Sammenlign dette med vitenskapen Hynek valgte å forlate, astronomien. De siste 50 årene har vi sett enorme fremskritt innen datakvalitet og teoretisk og statistisk arbeid på alle fronter. Ikke minst har det skjedd mye innen observasjonell astronomi, med romteknologi og dataanalyse som to eksempler. Forskere er som folk flest, de ønsker å være der noe skjer. Og innen UFO-forskningen skjer det altså ingen verdens ting (prosjekt Hessdalen, jeg ser på deg).

Elizondo forteller at man forsket på de uidentifiserte flygende objektene for å fastslå om de utgjorde en trussel mot nasjonal sikkerhet. Det var også argumentet for de tre foregående UFO-studiene i forsvarets regi. Fraværet av en identifiserbar trussel var argumentet for å legge ned Project Blue Book i 1969, og det er en beslutning som har tålt tidens tann. Siden den gang har vi ikke opplevd noe UFO-angrep mot USA eller noe annet land.

Så nei, dette er ikke gjennombruddet mange UFO-entusiaster har drømt om. Dette er mer av det samme, og inntil det dukker opp materiale som beviser det motsatte opprettholder jeg min diagnose av UFO-forskningen som komatøs. Hvilket er synd. For jeg har alltid håpet på at UFO-fenomenet skulle gi oss ny kunnskap. Om ikke om romskip med romvesener ombord, så kanskje et helt ukjent naturfenomen?

Vitenskapen står som sagt ikke stille. Vi vet at vi ikke vet alt som er å vite om vår fysiske verden. Men vi vet også at ny kunnskap fordrer nye og – ikke minst – gode data.

It’s the data, stupid.

 

Den hyggeligste kommersielle juletradisjonen jeg vet om

Jeg kan bli like irritert over for tidlig oppsatte julegater og julemusikk og julepynt i butikkene som alle andre, men jeg må innrømme at det er én moderne, dønn kommersiell juletradisjon jeg virkelig har sans for: De britiske julereklamene. I mitt minne har reklamene på britisk TV før jul alltid vært morsommere, bedre produserte og mer overdådige enn de norske, men de siste ti åra har det tatt hel av. Jula er blitt for landets reklamebyråer hva Superbowl er for de amerikanske.

Det var varehuskjeden John Lewis som startet det hele i 2007, med lanseringen av en reklamekampanje som skal ha kostet seks millioner pund. Den minuttlange reklamen fikk mye oppmerksomhet, men det var etter at John Lewis byttet reklamebyrå i 2009 at det virkelig tok av. De siste årenes kampanjer har vært så vellykkede at slippdatoen (10. november i år) er blitt en mediebegivenhet nesten på linje med en filmlansering.

Sammenligningen med filmslipp er ikke upassende, da det nettopp er det disse reklamene er: Kortfilmer (årets er på over to minutter) som forteller en enkel og velsignet nissefri historie om juleglede, forventninger og familie. Filmene er dialogfri med et sentimentalt lydspor, som regel en coverversjon av en kjent (og velsignet nissefri) låt. Årets bruker “Golden Slumbers“, en av Paul McCartneys vakreste melodier.

Så her er de altså, John Lewis’ klump i halsen-øyeblikk i omvendt kronologisk rekkefølge:

Ikke vanskelig å merke reklamebyråskiftet der, nei. Selvsagt har ikke John Lewis’ konkurrenter sittet stille og sett på utviklingen. Noen eksempler fra årets reklamesesong følger nedenfor (føler du deg virkelig sugen på insulinsjokk er det bare å putte “christmas adverts” i YouTube…)

Vi har ikke slikt i Norge og kanskje er det like greit. Det er nok julemas allerede, liksom. På den annen side: Når en av de mest minneverdige norske julereklamene fra de siste tiåra er denne kan man begynne å lure…

Jakten på god koffeinfri kaffe

Er åpenbart i det helsebevisste hjørnet for tiden. Jeg har drukket kaffe siden jeg begynte å studere astrofysikk på Blindern i Oslo i 1983 (før den tid drakk jeg kruttsterk te med melk, halvt engelsk som jeg er), og har siden vært en svoren tilhenger av det svarte brygget. Til å begynne med hadde det mye med koffeinet å gjøre, det skal jeg innrømme.

Kaffen på Frederikke drakk man ikke for smakens skyld, men for å få det nødvendige kicket før en forelesning eller kollokviegruppe.  Det var etter studiene, da jeg fikk råd til å kjøpe bedre kaffe og reise til land med en annen kaffekultur enn vår egen, at jeg ble kaffeelsker. Espresso, kokekaffe, gresk mudderkaffe, nordafrikansk krydderkaffe, cold brew, etiopisk, kenyansk, colombiansk – give it to me baby. ;)

Kaffe behøver ikke være fancy eller komplisert. Min største kaffeopplevelse (og en av de største naturopplevelsene jeg har hatt) var kaffe kokt over bål og servert i en trekopp på Finnskogen en gnistrende kald vinterdag for mange, mange år siden. Den ble ikke den siste, for å si det mildt. Et røft anslag tilsier at jeg har hatt en kaffekopp i hånden eller ved min side minst fem av de tretti årene som er gått siden jeg begynte å drikke.

Men forleden kjente jeg for at kaffedrikkingen nærmet seg en grense. Langsomt, men sikkert hadde jeg økt på med kopper, inntil jeg satt ved nitiden om kvelden og slurpet. Jeg merket at det påvirket søvnmønsteret, ble sur i magen og kunne ofte kjenne en slags uggen sitring i kroppen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen hvite uker, slutte å drikke kaffe cold turkey og bruke oppholdet til å tenke ut hvordan jeg skal drikke koffeinkaffe i fremtiden.

For to uker siden tok jeg min siste kopp kaffe, og jøss som jeg kjente det neste dag: Dundrende hodepine og stikkende magesmerter. Like sterk hodepine og svimmelhet hadde jeg på dag to, fulgt av sterk hodesmerter halve tredje dag. På dag fire kom hodepinen først utpå ettermiddagen. Det gikk en drøy uke før hodepinene ga seg helt og holdent.

I ettertid har jeg skjønt at det frarådes å slutte så brått, og jeg ser nå at jeg undervurderte hvor koffeinavhengig jeg var blitt. En nedtrapping over noen dager hadde vært smartere. Men gjort er gjort. Selv om jeg hadde droppet koffein for en stund, hadde jeg ikke lyst til å slutte å drikke kaffe. Derfor begynte jeg å undersøke hvilke alternativer som fantes der ute.

For å foregripe det som følger: Utvalget er magert. Koffeinfri (eller rettere sagt koffeinredusert, da det gjerne er noen prosent igjen etter prosessen) kaffe har i Norge samme status som alkoholfri vin, det er et marginalt produkt som vises liten kjærlighet og omtanke. Det erfarte jeg da jeg bestilte min første koffeinfrie kopp for tre dager siden, i Espresso House på Grünerløkka.

Koffeinfritt sto ikke på menyen, men viste seg å stå i et glass under disken. Det virket som om baristaen ikke var vant til å få bestillingen, hun slet med å få laget den og resultatet så lite tiltalende ut, lysebrunt og ugjennomsiktig. Desperat som jeg var tømte jeg koppen, og konkluderte med at det ikke var verdt prisen. Hvis 10 er smaken av en god kopp traktekaffe var dommen klar.  Espresso House: 3/10

Deretter gikk jeg i butikken for å sjekke tilbudet. Bortsett fra pulverkaffe fra Nestlé, var Evergood eneste produsent med et koffeinfritt tilbud i hylla. Jeg kjøpte det, og traktet meg en kopp i morges. Og selv om jeg ikke er noen stor fan av Evergood, er dette et greit produkt. Som koffeinfrie kaffer flest skorter det på smaksdybde (et resultat av prosessen der koffein presses ut), det blir litt flatt rett og slett. Men alt i alt ville jeg slite med å skille mellom denne og gammeldags automatkaffe i en blindtest. Evergood Koffeinfri: 6/10

Jeg syns Starbucks stort sett lager OK kaffe, og har tidligere kjøpt kaffe i løsvekt der med greit resultat. Derfor var skuffelsen stor da jeg smakte på deres espressobrente koffeinfrie, kjøpt på Starbucks på Grønlands torg. Her manglet absolutt alle smaksnyanser, det eneste som kom gjennom var en overveldende brent, nesten askeaktig smak. At dette i tillegg var en svært dyr kaffe gjorde ikke saken bedre. Starbucks Decaf Espresso: 0/10

Jeg syns imidlertid Starbucks fortjente en sjanse til, og tok turen til Starbucks på Majorstua og bestilte en kopp av deres koffeinfrie americano. Og det var en ganske annen opplevelse. Nok en gang var smaken dempet, men likevel med et klart preg av passelig espressobrent kaffe. Den første koffeinfrie koppen jeg kunne lene meg tilbake og nyte helt som en vanlig kopp kaffe, rett og slett. Starbucks Decaf Americano: 8/10. 

Det eneste serveringsstedet i Norge som har havnet i internasjonale mediers søkelys på grunn av koffeinfri kaffe (for ikke å si kaffe i det hele tatt) er Pascals i Henrik Ibsens gate (ved Slottsparken). Da president Clinton besøkte Oslo i 1999, stakk han innom Pascals og tok seg en kopp koffeinfri espresso før han kjørte videre med følget sitt. Med dette i minne bestilte jeg koffeinfri kaffe på Pascals, og fikk til svar at dette hadde de ikke lenger. Pascals koffeinfri: ?/?

Tilbake til dagligvarebutikkene igjen: I et knipetak hender det jeg tar en kopp pulverkaffe, og Nestlé har også et koffeinfritt alternativ. Kanskje skyldes det at pulverkaffe i utgangspunktet er så grundig bearbeidet at en ekstra prosess for å fjerne koffeinet ikke betyr så mye, uansett smaker det overraskende likt koffeinoriginalen. Den karakteristiske Nescafé-lukta slår mot deg når vannet går i koppen, og smaken er kraftig og mørk (kan ha noe med doseringen å gjøre, den slurver jeg litt med). Nestle koffeinfri pulverkaffe: 7/10.

Denne uhøytidelige testens foreløpige vinner er fra Friele. Deres traktekaffe har tatt vare på overraskende mye smak, og dermed er det nesten som å drikke en vanlig, god hjemmetraktet kaffekopp. Friele koffeinfri kaffe: 8/10. 

Jeg vil begynne å drikke kaffe igjen ganske snart, jeg ønsker bare ikke komme tilbake til en situasjon  der jeg får i meg så mye koffein at det gir ubehag. Målet med å lete etter en god koffeinfri kaffe er derfor å finne noe som kan drikkes når kaffetørsten kommer men dagens koffeindose er nådd. For øyeblikket ligger Friele og Nestlé best an i den konkurransen.