Er det mulig å bruke mobiltelefonen som PC?

For mange, mange år siden, da mine hårstrå var flere og mindre grå enn de er nå, skrev jeg en artikkel der jeg spådde at mobiltelefoner ville bli så kraftige at vi en dag kunne bruke dem til alt det vi da gjorde på PC. At en arbeidsdag kunne starte med at man la mobiltelefonen sin på skrivebordet, hvorpå skjerm og tastatur våknet til liv og man sømløst gikk igang med dagens dont uten å merke til eller bry seg om at det var mobiltelefonen man jobbet på.

Jeg var definitivt ikke den første til å leke seg med slike tanker, og i årene som er gått har da også konseptet dukket opp på ny og på ny i ulike varianter. Det mest ambisiøse forsøket så langt er Microsofts Continuum, som kunne ha gitt svært mange en arbeidshverdag ikke helt ulik den jeg skisserer dersom bare selskapet hadde fått dreis på mobilsalget sitt.

Continuum var et innovativt prosjekt som hadde fortjent en bedre skjebne

Selv om Contiuum fremdeles eksisterer er det (som rimelig kan være) aldri blitt noe gjennombruddsprodukt. Men tanken levere videre i andre produkter, nå senest Samsungs lille mobildokk DeX. Den ble lansert samtidig med den nye S8-serien, og er en liten plastdings med et par USB-porter og HDMI-utgang. Ikke spesielt elegant kanskje, men jeg innrømmer det: Jeg (eller rettere sagt den) var solgt så snart jeg fikk høre om DeX.

Her fikk jeg endelig sjansen til å teste om konseptet jeg hadde fabulert om for så lenge siden, var blitt realitet! (I tillegg fikk jeg sjansen til å kjøpe nok en rar dings til den etterhvert pinlig store samlingen av rare dingser, so sue me). Den ble raskt bestilt, og kom til Komplett.nos pick up point (vidunderlig å slippe å vente på levering på døra!) ved Rådhuset i Oslo for noen dager siden. Nedenfor ses vidunderet i all sin prakt.

Bruksanvisninger er for pingler, så jeg pakket den ut, plugget den til Samsung-laderen, koblet min gigantiske skjerm til HDMI-porten og tastatur og mus til USB-porten. I det jeg satte min S8+ i USB C-porten startet DeX-programvaren, som kjapt fyrte opp noe som ved første øyekast minner mye om Windows. Man har en slags startmeny for programmer nede til venstre, et skrivebord med noen ikoner på og muligheten til å kjøre mange programvinduer samtidig.

Men det tok meg ikke lang tid å konstatere at dette minner mye mer om Googles Chrome OS, som i disse dager er i ferd med å smelte sammen med Android (som DeX kjører på). Fra det minimalistiske grensesnittet og skrivebordet som man ikke legge filer på til de mange-Android-appene som kjører i mobiltilpassede vinduer: Med DeX i huset kan jeg åpenbart skrinlegge planene om å kjøpe en ny ChromeBox (sukk).

Likheten med Chrome OS viser seg også ved at DeX ikke håndterer 4K-skjermer spesielt godt. En ting er at oppløsningen ikke er full 4K, det kan jeg leve med fra noe så kompakt som en mobiltelefon (min Surface Pro 3, som er en fullverdig laptop, støtter heller ikke 4K). Verre er det at de appene som er skrevet om for å kunne være skalerbare, som Google Chrome og Samsung- og Microsoft-apper, ikke er ordentlig tilpasset stor skjerm. Se bare på hvor mye plass kanter, menyer og faner tar på skjermdumpen nedenfor, for eksempel.

Flertallet av apper er ikke tilpasset DeX, hvilket vil si at de kun dukker opp som et vindu på skjermen. Samsungs håp er nok at flere leverandører skal skrive om appene sine, men jeg ville ikke holde pusten. Det som eventuelt kan føre til en endring her er Googles Chrome/Android-fusjon. Men såvidt jeg har forstått er DeX ikke en del av denne satsingen, så ved kjøp av dette produktet bør man ta i betraktning faren for utdatering. På den annen side: Med en pris på under tusenlappen i norske nettbutikker går man ikke på noe kjempetap.

Mitt hovedinntrykk er positivt. Appene gjør akkurat det de skal og krasjer ikke, og bortsett fra tapet av skjermareal er brukeropplevelsen ellers responsiv og rask. Til vanlig lett kontorarbeid fungerer dette helt utmerket, og siden den lille DeXen er såpass kompakt er den også noe man kan ta med seg på reise og for eksempel koble til en TV på et hotellrom. 

Det høres kanskje mer upraktisk ut enn å ta med seg en bærbar PC, men i en tid da det snakkes stadig mer om å forby bærbare på fly kan dette fort bli en aktuell løsning for mange. Her kan Samsung være inne på noe, rett og slett. For egen del skal jeg definitivt ta med DeX på min neste jobbreise, om ikke annet så for å kunne streame filmer fra mobilen min til HDMI-skjermen på hotellrommet. 

 

Samsung S8+ med fysisk tastatur: En god løsning på reise

Nylig falt jeg for fristelsen til å gjøre noe jeg normalt ikke gjør ellers, som er å oppgradere en mobiltelefon lenge før det var nødvendig. Min gamle Nexus 5x fungerte fremdeles ypperlig og kunne sikkert ha vart et år til, men da jeg så reklamene for Samsung S8+ var jeg solgt. For første gang i mitt liv forhåndsbestilte jeg en telefon, og klarte til og med å skaffe den dagen før den offiselle lanseringen. Huff, det er nesten flaut.

Som telefon betraktet lever S8+ opp til alt du har lest i anmeldelsene. Skjermen er enorm (den er nesten bare skjerm) og praktfull, kameraet helt i toppskiktet, batterilevetiden er svært akseptabel, brukeropplevelsen er god fordi Samsung ikke har falt for fristelsen til å nedlesse telefonen med sin egen programvare i samme grad som tidligere. Det eneste å trekke for er Google Assistant-konkurrenten Bixby, som ikke var skrudd på da jeg kjøpte telefonen men som likevel har sin egen dedikerte knapp.

Mange har notert seg hvor høy telefonen er i forhold til bredden, den er ikke langt unna å være dobbelt så høy som bred. Det gjør den ikke bare ekstra velegnet til bruk i Samsungs VR-briller (som jeg ennå ikke har, men som er på vei!), men det ga meg muligheten til å realisere en gammel drøm: Å få tilbake det fysiske tastaturet jeg var så glad i bruke på mine siste Nokia-smarttelefoner, Nokia E61i og E71. De hadde samme konfigurasjon som Blackberry og Palm i sin tid, det vil si tastaturet slik.

Samsungs telefoner er i utgangspunktet glassplater som alle andre mainstream-modeller, men selskapet selger også et tastatur kalt “Type Cover”. Det er rett og slett et plastdeksel som man kan klemme et tastatur på, slik at telefonen som normalt nesten bare er skjerm, blir omtrent 30% tastatur istedet. Siden skjermen i utgangspunktet er så stor og høyoppløselig, gir det svært god plass til å få gjort det som trengs, så tastaturet går nå bare av når jeg vil få god oversikt over nettsider, se film eller lese ebøker.

Ja, så stor er S8+ at skjermen i flate utgjør rundt 90% av flaten til Kindle-lesebrettet mitt. Siden dette er en AMOLED-skjerm med svært god kontroll på lysstyrken og i tillegg har ekstremt høy oppløsning, er S8+ meget behagelig å lese ebøker på. I hjemmesituasjonen vil jeg fremdeles foretrekke Kindle-brettets elektroniske blekk, da det gir noe mindre belastning på øynene. Men forskjellen er nå så liten at jeg på kortere turer dropper brettet og isteden bare leser på telefonen.

Men tilbake til tastaturet. Konstruksjonen er svært enkel, verken Bluetooth eller NFC brukes for å pare det med telefonen. Klikk tastaturet på, gi skjermen et halvt sekund til å omkonfigurere seg og man er i gang. Taktiliteten er god, og selv om tastene er bittesmå opparbeider man seg raskt gode touch-evner. For meg kan en glassplate uten synlige grenser mellom tastene, og som i tillegg kan forandre konfigurasjon når som helst, ikke på noen måte måle seg med dette.

Men jeg vet at jeg er en gammel gubbe med et sært vitenskapelig og teknologisk vokabular som aldri dekkes av mobilselskapenes rettesystemer, så mine behov er åpenbart spesielle. Et par ting er det verdt å merke seg: Tastaturet har ikke bakgrunnsbelysning, og du kommer til å trenge litt tid før kroppsminnet slår inn og du taster ivei uten å se på bokstavene. Jeg brukte nok gode to uker før det begynte å gli, men da var det til gjengjeld verdt det.

Det gir seg selv at denne telefonen også fungerer godt med sammenleggbare Bluetooth-tastaturer, som jeg har eid mange av opp gjennom årene. Det siste jeg gikk til anskaffelse av fant jeg på Kjell & Co, og har så langt vist seg å være det beste jeg har eid. På en helgetur til Wien nylig fikk jeg prøvekjørt hele kostebinderiet.

Jeg lot Surface Pro bli liggende hjemme, og baserte meg isteden helt og holdent på S8+, Type Cover og tastaturet nedenfor på turen. Det fungerte strålende i fire dager, jeg fikk skrevet en god del, tatt masse bilder og hadde selvsagt også fordelen av å ha samlet alt annet jeg trengte til reisen (ikke minst uunnværlige Google Maps) på ett sted.

Med andre ord: Hvis du er på jakt etter en telefon som kan fungere som erstatning for et nettbrett, lesebrett og til og med en laptop i et knipetak, S8/+ være noe å vurdere for deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Faen. Nå har de senket takhøyden igjen.

På tide å kjøpe nye knebeskyttere.

Tor Åge Bringsværds ord oppsummerer min opplevelse av å vende tilbake til Facebook på en utmerket måte. Joda, det stemmer. Han fyren som meldte seg ut med brask og ikke så rent lite bram for fem år siden måtte krype til korset. Årsaken er prosaisk nok: Min sønn er aktiv i barneidretten, og der i gården er Facebook standard. Uten Face, ingen info om trening, kamper og dugnader. Fins det alternativer? Utvilsomt. Men jeg har verken tid eller kompetanse til å svitsje et halvt hundre familier over på et annet system. End of discussion.

Resten av Facebook-opplevelsen minner i overraskende grad om den jeg forlot. Grensesnittet er fremdeles overveldende og uoversiktlig, reklamene bommer like grovt som før og den ulne definisjonen av “venn” er like ullen. Klok av skade har jeg denne gang valgt å begrense antallet venner med et enkelt kriterium: Hvis vedkommende som vil bli venn er en person jeg husker å ha møtt i det virkelige liv og vekslet noen ord med, kan jeg godkjenne. Så langt har det gitt en håndterlig feed.

Selvsagt er Facebook like overvåkende og kontrollerende som det alltid har vært, jamfør de siste dagenes strid om Vietnam-bildet. Dersom du bor under en stein eller kommer over dette en gang i fremtiden handler det altså om at forfatter Tom Egeland la ut det berømte bildet av en jente som ble brannskadd av napalm under et bombeangrep i Vietnam-krigen. Facebook slettet bildet og stengte Egeland ute under henvisning til regler som forbyr bilder av nakne barn, Egeland nektet å godta dette og satte igang en prosess som kulminerte med at Facebook i går ga seg og lot bildet bli publisert likevel.

980x
Vurderte å illustrere saken med Vietnam-bildet, men man vet aldri når Facebook ombestemmer seg. Kjører seif.

Vi skylder alle Tom Egeland stor takk for at han orket å stå i stormen og følge opp den etterhvert enorme internasjonale oppmerksomheten saken skapte. Som meg er han frilansskribent, hvilket vil si at han har mistet mange verdifulle (i hans tilfelle bokstavelig talt!) skrivedager på å sitte i telefon og gjenta de samme poengene til journalist etter journalist. Har vært der noen ganger selv, kjenner hans smerte. :)

På den annen side: Selv om Facebook lar bildet slippe gjennom er det ingen anger eller innrømmelse av feil å spore. Tvert imot. Ifølge VG begrunnet Facebook snuoperasjonen slik: «På grunn av bildets status som ikonisk og et med historisk betydning, oppveier verdien av å tillate deling verdien av å verne samfunnet ved å fjerne det. Derfor velger vi å gjeninnsette bildet på Facebook der det har blitt fjernet.»

Med andre ord: Facebook holder på at det har en verdi å beskytte samfunnet mot bildet. Den eneste grunnen til at de gir etter er “verdien av å tillate deling”, som er Facebooks brød og smør. Vi har heller ingen andre signaler som tyder på at selskapet akter å endre sin grunnleggende politikk. Og hvorfor skulle de nå det. Å være et koselig og “familievennlig” sted på nettet er nå engang Facebooks hovedfunksjon for majoriteten av brukere.

Dette ikke for å nedvurdere verdien av slike kampanjer. Selvsagt er det viktig og nødvendig å si fra når man utsettes for overtramp, og ikke minst når dette dreier seg om en aktør som ønsker å fungere som et nav for mediedistribusjon i inn- og utland. Men som jeg skrev i Dagbladet forleden: Jeg tror ikke dette er nok. Hvis man mener alvor med å sørge for at Facebook opptrer som en ansvarlig mediedistributør, må dette løftes opp på politisk plan.

Der er vi ikke nå, så hva gjør vi i mellomtiden? Vel, Bjørn Sterk har som i så mange andre sammenhenger interessante tanker å by på. I en bloggposting med tittelen Si Fexit til Facebook tar han til orde for at vi forlater Facebook en masse og finner nye steder å treffes. Han underkjenner ikke at det er problematisk, at alternativene er få og at de fleste av oss er bundet opp av nettverkseffekten. Men han mener det er mulig.

Og bare så det er sagt: Det mener jeg også. Jeg kan altså ikke forlate Facebook nå, men har isteden laget meg en strategi som sikrer meg handle- og ytringsfrihet fremover. Strategien er enkel nok: Jeg fortsetter å være tilstede andre steder enn på Face. Ikke i samme grad og på samme måte som før, tiden er jo tross alt begrenset, men mer enn nok likevel. Så her er mine Fexit-løsninger.

  1. Denne bloggen. Jeg blogger sjeldnere og lengre enn før, men det beror mindre på min evne og vilje enn på analyse av trafikkdata. Mange av postingene var av et slikt slag at de ikke lenger passet i bloggformat, og er nå droppet. Et eksempel er postinger om matlaging, som isteden legges ut i den utmerkede Matgeeks-gruppa på Facebook. Nyhetsstoff og vitenskapslenker dumper jeg fremdeles på
  2. @astronewth. Ja, for tross ryktene om sin død er det fremdeles liv i Twitter. Mens det blåste som verst i Vietnambilde-striden var Twitter en mer pålitelig kilde enn Facebook, slik det også er det når det skjer noe utenfor den vanlige nyhetsstrømmen man vil følge. Sist Twitter var kjempenyttig for meg var i forrige uke, da en SpaceX-rakett eksploderte i Florida.
  3. Reddit. Omstridt og utskjelt, men herregud for en god kilde til eklektisk informasjon om alt mellom himmel og jord det kan være. Har en lurkekonto der for øyeblikket, men føler på meg at jeg på kort varsel kan bli mer aktiv.
  4. Google+. Dette er blant Googles mindre vellykkede “kast-spaghetti-på-veggen-og-se-om-den-fester-seg”-prosjekter. Men det er fremdeles litt liv i noen G+-grupper, og siden jeg uansett bruker mange Google-tjenester går jeg stadig og venter på at de skal finne på noe supersmart som lar Plus og de andre tjenestene jeg liker så godt gå opp i en høyere enhet.

Har også snust på et par andre løsninger, som Pinterest og Deviantart, men kom til at det ikke var for meg. Har også engasjert meg på fora relatert til min interesse for elektronikk og astronomi (webfora fins fremdeles og er langt nyttigere når jeg skal løse et konkret teknisk problem enn lukkede og Google-uvennlige Facebook). Selvsagt har jeg også vurdert de åpne alternativene. Er blitt invitert til delta på Diaspora flere ganger enn jeg har tall på, og nå er det visst Ello som gjelder? Uansett: Holder et våkent øye på det også.

Hovedproblemet for de fleste vil være å holde oversikten og sette av tid. Det skjer mer enn nok i Facefeeden om ikke man skal følge opp ørten andre, liksom. På den annen side: Vi bruker fire timer på nettet i snitt hver dag, og en svært stor andel av det vier vi til Facebook. Så hva med å begynne i det små og sette av ti av minuttene du nå gir til Mark Zuckerbergs reklamemaskin, til forsiden til Reddit eller et forum for din spesialinteresse?

Og hvis du finner en annen interessant plattform: Hva med å peke til postinger der og invitere venner dit? Noe av det som slår meg mest som tilbakevendende Facebook-bruker er hvor lite av nett-omverdenen jeg finner i feeden min. Facebook-bruk kretser i stor grad rundt Facebook, i skarp motsetning til f.eks. Twitter som ofte er en eneste liste av interessante pekere ut på nettet. Så om ikke du er klar til å forlate Facebook, kan du kanskje være med på å vise folk som sitter fast innenfor murene at det finnes en verden utenfor Verona? :)

 

Lag en infotavle for familien med Raspberry Pi

De siste årene er “infoscreen”-prosjekter blitt populære blant makere/selvbyggere. Kort fortalt dreier det seg om en hjemmeversjon av slike informasjonstavler du finner i det offentlige rom, som f.eks. på flyplasser og togstasjoner. Infotavler er ikke ment å stirres på lenge, men skal isteden levere kjapp og nyttig informasjon for folk på farten.

Vår familie er som så mange andre: Hver morgen mellom er det travel aktivitet, mens vi forbereder oss på å dra avgårde på skole og jobb. Etter å ha gått noen runder kom vi til at det som trengtes var oppdaterte værdata, rutetider for kollektivtransport og en oversikt over hva alle i familien skulle gjøre i løpet av dagen.

Alt dette er informasjon som leveres via nett, og snarveien til en fungerende infotavle måtte dermed bli en webside med data fra kilder som yr.no, Google Calendar og ruter.no. De fleste infoskjerm-prosjekter har skjermen i portrettmodus, bl.a. fordi det gjør det lettere å presentere webdata på en pen måte. Men da jeg hadde et tilleggskrav til denne infotavlen (mer om det i en senere posting), valgte jeg å gå for landskapsmodus.

IMG_20160611_101015
Ettkortsmaskinen Raspberry Pi 3 (Linus viser størrelsen) koster litt over 400 i skrivende stund ifølge prisjakt.no. I tillegg trenger du mikro-SD-kort, skjerm, tastatur og mus.

 

Datamaskin og operativsystem
Jeg har valgt å kjøre infoskjermen fra en Raspberry Pi. Pi-maskinene brukes mye til slike oppgaver, av gode grunner. Raspberry Pi er bitte liten og billig (Pi 3 med wifi og Bluetooth koster 499), har ingen bevegelige deler (fordel for prosjekter som skal stå på hele tiden), bruker svært lite energi (kjøres med en 5V mobillader), baserer seg på gratis, åpen kildekode (som Linux) og har et stort miljø av entusiastiske brukere. Det er nesten alltid noen der ute som har hatt samme problem som deg, for å si det slik.

Bare så det er sagt: Raspberry Pi 3 er ikke en veldig kraftig datamaskin, og om du prøver å bruke den som erstatning for en vanlig PC vil du bli skuffet. Men til prosjekter som dette, som i praksis handler om å utføre én eller to relativt lite krevende oppgaver av gangen, passerer Pi helt perfekt. I tillegg til selve Pi-enheten, trenger du et mikro-SD-kort på minst 5GB, en HDMI-kabel og tastatur og mus.

Pi støtter ikke bare Linux (det fins bl.a. en tilpasset utgave av Windows 10), men her gjorde jeg som flertallet av brukere og installerte Rasbian (nok en gang fordi det økte sjansen for at noen andre hadde løst eventuelle problemer før). Siste versjon av Raspbian finner du her, sammen med instruksjoner for hvordan du installerer systemet på mikro-SD.

Etter at Raspbian er installert puttes SD-kortet i Pien, så kobles skjerm, tastatur/mus og strømforsyning til. Etter oppstart kobler man seg på wifi-nettverket (eller kablet nettverk – Pi har også en ethernetport), og deretter må systemet klargjøres for bruk. Når det grafiske grensesnittet dukker opp (hvit skjerm med et stort bringebær), klikker du på den lille svarte ruten på verktøylinjen øverst, som åpner et terminalvindu. I dette terminalvinduet skriver du

setxkbmap no
sudo raspi-config

Etter hver linje over gjør du linjeskift. Den første kommandoen gir deg norsk tastatur, den neste starter opp et konfigurasjonsvindu der du gjør noen viktige tilpasninger av systemet før du kjører. Mer om det her.

2016-06-11-180903_1680x1050_scrot - Edited
Dette er hva du får når du gjør sudo raspi-config i terminalvindu. Valg 1, “Expand user file system”, lar systemet utnytte hele SD-brikken og er strengt nødvendig. Velg, lagre og reboot etterpå.

 

2016-06-11-180933_1680x1050_scrot - Edited
Under valg 5 på hovedmenyen (“Internationalisation Options”) finner du denne menyen. Change Locale og Change Timezone er viktig her.

 

2016-06-11-181014_1680x1050_scrot - Edited
Locale gir deg meny på (ny)norsk, og sørger også får at andre landsspesifikke settinger gjøres). Disse to filene må velges.

 

2016-06-11-181102_1680x1050_scrot - Edited
Klargjøring for SSH (under valg 9 på hovedmenyen) gjøres mens du allerede er igang med oppsettet.

 

2016-06-11-181115_1680x1050_scrot - Edited
Også kjekt å vite: Under samme meny som SSH finner du (under valg 8) disse lydalternativene. Skjermen min har 3,5 mm inngang, og valg 1 her ga meg lyd.

Du velger norsk grensesnitt under menyvalg 4, “Internationalisation Options”, og så “Locale”. Dette vil gi deg nynorsk meny og sørge for at f.eks. ukestart følger norsk standard og ikke amerikansk men dessverre ikke endre tastaturet til norsk. Det viser seg å være litt krøkkete å få Rasbian til å “huske” akkurat dette, så vær forberedt på å bruke den første kommandoen over noen ganger under oppsett av systemet.

Jeg vil ellers sterkt anbefale at du velger å skru på SSH-tilgang (menyvalg 8, Advanced Options, og så 4) med en gang, da det vil gjøre det lett å fjernlogge seg på Pien senere – veldig kjekt når systemet skal administreres. Ideen her er jo at selve datamaskinen skal gjemmes bak en skjerm og aksesseres så lite som mulig med fysisk tastatur.

Deretter skriver du inn kommandoene nedenfor. Det vil ta litt tid å kjøre hver og en av dem, og noen av dem krever at du bekrefter med “Y” eller “J”. Her er det bare å følge med.

sudo rpi-update
sudo apt-get update
sudo apt-get dist-upgrade
sudo apt-get install iceweasel

Når alt dette er gjort, er systemet klart til bruk. Kjør en reboot for å være sikker på at alt er installert og kjører som det skal, og finn fram din dedikerte

Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell, oder?) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!
Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell!) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!

Skjerm
Man kan i praksis velge en hvilken som helst skjerm med HDMI- eller DVI-inngang (i det siste tilfellet trenger du en HDMI/DVI-overgang – jeg bruker en slik uten problemer), men med tanke på dette prosjektets ganske begrensede virkefelt bestemte jeg meg for å gjenbruke en eldre skjerm jeg fikk av en venn. I de tusen boder står mang en skjerm som har havnet på historiens skraphaug pga for lav oppløsning, men som altså er mer enn gode nok til å gjøre nytte i en situasjon som dette. Ikke bare sparer man penger, men miljøet takker deg også. :)

Skru av dvalefunksjon
Raspbian setter skjermen automatisk i dvale etter noen minutter – den må skrus av siden du ikke vil ha mus eller tastatur å trykke på for å vekke skjermen igjen. Den enkle grafiske menyen har ingen skru-av-dvale-kommando, så her må du igjen åpne et terminalvindu. Det enkleste er å installere et skjermsparerprogram og skru av dvale i det. I terminalvinduet skriver du:

sudo apt-get install xscreensaver

Deretter kjører du Xscreensaver fra menyen oppe til venstre på Rasbian-skjermen. Litt mindre intuitivt, men også mindre plass- og kapasitetskrevende på den lille Raspberryen, er å åpne en konfigurasjonsfil i teksteditoren nano på denne måten i terminalvinduet (du skriver sudo foran nano for å få fulle administratorrettigheter, da dette er en systemfil):

sudo nano /etc/lightdm/lightdm.conf

Beveg deg nedover i dokumentet til du kommer til et felt med tittelen [SeatDefaults]. Her finner du linjen som begynner med xserver-command=X og føyer til følgende:

xserver-command=X -s 0 dpms

Du lagrer dokumentet ved å taste Ctrl-O og går ut av det ved å taste CTRL-X. Reboot maskinen (det gjør du fra Rasbian-menyen), og den er klar til bruk.

Oppsett av nettleser
Har du fulgt oppskriften over har du allerede installert Firefox-klonen Iceweasel, som er et mye bedre alternativ enn Chrome-klonen Chromium på Raspberry. Fordi landskapsmodus er utgangspunktet for skjermen her (det vil si slik den normalt står) er det ikke nødvendig å mekke med å snu bildet 90 grader. Til gjengjeld må innholdet posisjoneres slik at det utnytter hele skjermbredden, i praksis to spalter. Hvor mye data du vil vise, avhenger helt og holdent av hvilke data du vil vise. I mitt tilfelle ble det som sagt værdata, felleskalender og reisedata.

Husets tolvåring liker yr.nos værradar, så jeg fant ut at den hørte hjemme på siden sammen med en liten værvarsel-widget. Jeg gikk for en enkel løsning, og laget meg et lokalt værvarsel med Javascript slik det blir beskrevet på denne siden. Men yr-folkene har skjønt virkeligheten de lever i, og tilbyr værdata i XML og PHP-format, slik at du kan formatere og bruke data på akkurat den måten du vil. Mer om det her.

Øverst i venstre spalte står altså et yr-tredagersvarsel for vårt område. Rett under har jeg lagt værradaren. Og her gikk jeg for en skikkelig langbein-løsning, da jeg rett og slett ikke fant noen god datakilde jeg kunne bruke. Det viser seg at værradarbildene for ulike deler av landet som du finner på denne siden rett og slett er det – bilder. Så ved å høyreklikke på bildet og finne URLen, kunne jeg lime det inn og vise det i sin egen ramme. Stort sett fungerer det ganske prikkfritt – kun av og til får jeg en melding om data som er falt ut.

Øverst i høyre spalte har jeg lagt familiens felles Google-kalender. Bruker du en annen online-kalender, finnes det helt sikkert måter å eksportere data fra den på også, men her er altså metoden som brukes i tilfellet Google. Litt kronglete, og den fordrer at man er pålogget kalenderen hele tiden. Siden dette tross alt er et system som skal stå lett tilgjengelig (om enn uten tastatur og mus), kan det være en ide å lage en egen kalender som kun får hente inn ikke-sensitive kalenderdata fra de voksne.

Nederst i høyre spalte ville jeg ha trafikkdata. Og nok en gang finnes det en enkel og grei måte å gjøre dette på, i form av ruter.nos widget-generator (det finnes også en API for den som er litt mer avansert anlagt). Bor du i Oslo og Akershus er dette altså en utmerket måte å vise sanntidsdata for en holdeplass nær deg på. Om ditt lokale reiseselskap, som Skyss i Hordaland eller Kolumbus i Rogaland, har noe tilsvarende vet jeg rett og slett ikke. Mangler det, er det et godt påskudd til å mase på dem for å få dem til å dele.

Det var altså selve datafeltene. Så var det posisjoneringen. Jeg gjør dette med HTML-kommandoen IFRAME, som gjør det mulig å plassere “en nettside i en nettside” på et hvilket som helst punkt på skjermen. Med andre ord: den ene infoskjermen består i virkeligheten av fem separate nettsider, som hver fyller sin del av skjermbildet. IFRAME har en rekke variabler, deriblant posisjon målt fra venstre og fra toppen av skjermbildet. Det er disse som avgjør hvor dataene havner, altså.

Og det er her min quick and dirty-metode viser sin store svakhet. Fordi jeg bruker widgets har jeg ingen kontroll over fonter, layout og fargekoder. Jeg hadde selvsagt håpet at jeg kunne bestemme skrifttype (Helvetica eller lignende egner seg godt til slike skjermer) og et fargeskjema, men den gang ei, altså. Størrelse var også vanskelig å styre, ikke minst for Google Calendar, og jeg måtte derfor velge den minst tilfredsstillende Langbein-løsningen av alle: Å zoome til datafeltene fyller skjermen.

Ved å øke forstørrelsen på min 1680 x 1050 pixels skjerm til 150%, fikk jeg skrift i Google Calendar som var leselig på avstand samtidig som yrs og ruters widgeter så helt greie ut. Ikke vakkert, men i alle fall er funksjonelt. Om du har andre preferanser og en skjerm med annerledes oppløsning, vil posisjonene måtte endres tilsvarende. Det ble en del mekking med dette. Den gode nyheten er at Firefix husker settinger som zoom og fullskjerm, vil du alltid få skjermbildet opp slik du forlot det når du starter nettleseren på ny igjen.

Nedenfor ses råkoden til HTML-siden jeg endte opp med. Linjen META HTTP-EQUIV=”refresh” CONTENT=”120″ øverst i dokumentet er avgjørende for at siden skal fungere. Det er den som ber nettleseren om å oppdatere innholdet, i dette tilfellet hvert 120. sekund, slik at hver IFRAME leverer relevante data. Merk ellers at jeg har fjernet potensielt sensitve kommandoer fra Google Calendar-delen. Du skjønner sikkert hvilke…

<head>
<META HTTP-EQUIV="refresh" CONTENT="120">
<link rel="stylesheet" type="text/css" href="info.css">

<script>
function setFocus() {
    var iframe = document.getElementById("kalender");
    iframe.contentWindow.focus();
}
</script>
</head>

<body onLoad="setFocus()"> 

<script src="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/ekstern_boks_tre_dager.js">
</script>
<noscript><a href="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/">yr.no: Værvarsel for Oslo</a>
</noscript>

<iframe style="position:absolute;Left:0;top:200" id="radar" type="text/html" 
frameborder="0" height="400" width="475px" src="https://aa004xmu0m4dtdqty.api.met.no/weatherapi/radar/1.5/?radarsite=southeast_norway;type=reflectivity;content=an$
> </iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:18;border-width:0" width="460" 
height="320" frameborder="0" scrolling="no" src="https://calendar.google.com/calendar/embed?<privat> ></iframe> <br> 

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:300" name="ruter" id="ruter1" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010536)Helgesens%20gate%20(Oslo)%7C20,Sk%C3%B8yen%7C20,Galgeberg' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'></iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:720;top:330" name="ruter" id="ruter2" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010600)T%C3%B8yen%20%5BT-bane%5D%20(Oslo)%7C1,Ryen%7C4,Bergkrystallen' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'>
<br>
</body></html>

Så der har du trinnene for å få satt opp en skjerm slik at den automatisk viser nyttige data. Resultatet her i heimen blir seende slik ut:

2016-06-11-180737_1680x1050_scrot

Men selvsagt – SELVSAGT! – er det mye mer du kan gjøre. For eksempel kan du

  • Logge deg på Raspberryen med SSH, så alt kan fjernstyres
  • Veksle mellom å vise nettsiden og andre typer data (som fotografier, slik at infotavlen også blir en digital billedramme) med tidsstyring
  • Automatisere funksjoner ved oppstart
  • Skru skjermen av og på med en bevegelsessensor
  • Legge inn andre nyttige funksjoner, som innhenting av sensordata

Alt dette har jeg også gjort, og vil bli tema for senere bloggpostinger. I mellomtiden finnes det flere andre fine prosjekter du kan hente inspirasjon og tips fra. Er det en ting makere liker å gjøre, er det å dele med seg av sine erfaringer:

Har du spørsmål, kommentarer eller tips til andre gode pekere, så er kommentarfeltet åpent! :)

Hvordan sette opp en LibraryBox: Fort og gæli-varianten

De siste ukene av mitt tech-sabattical har jeg flyttet fokuset fra Arduino til Raspberry Pi, i forbindelse med et prosjekt jeg snart kommer tilbake til her. I motsetning til mikrokontrolleren Arduino er Raspberry Pi en fullverdig PC på et (lite) kretskort, som derfor egner seg godt til litt mer krevende selvbyggeroppgaver. Skal du skru lyset av og på fra mobilen er Arduino perfekt. Skal du skru lyset av og samtidig fyre opp to-tre andre prosesser, passer Pi langt bedre.

Et godt eksempel på hva Raspberry Pi kan brukes til fant jeg i et forum for en tid tilbake, og jeg ble nysgjerrig nok til å researche temaet videre. Diskusjonen handlet om et prosjekt kalt PirateBox, som beskriver seg selv som “a DIY anonymous offline file-sharing and communications system built with free software and inexpensive off-the-shelf hardware.” Et fildelingssystem i en liten eske basert på billig maskinvare, med andre ord.

Denne logoen er faktisk ganske kul.
Denne logoen er faktisk ganske kul.

LibraryBox
Denne logoen – not so much. :)

Fildelingen skjer via wifi, og PirateBox-systemet kan fritt og uten kostnad installeres på et utvalg wifi-routere eller altså på en Raspberry Pi. Når systemet er ferdig installert (stort sett en smertefri og automatisk prosess), setter routeren opp et wifi-nettverk som – når man kobler seg til det – fyrer opp en nettside på routeren. Derfra er det pekere til innhold som eieren av PirateBoxen har lagt ut. En artig måte å dele filer på når internett er dårlig og mange er samlet på ett sted, med andre ord.

Et potensielt problem med PirateBox er muligheten til å laste opp filer – som eier er man ansvarlig for det man deler med andre, og det er ikke vanskelig å se for hvordan det kan føre til allverdens juridisk trøbbel. Dette er kanskje ekstra viktig for offentlige etater og bedrifter, og derfor finnes det en mer restriktiv variant kalt LibraryBox. Her kan man fremdeles fritt laste ned filer og chatte, men muligheten for opplasting er fjernet.

Jeg bestemte meg for å installere LibraryBox på en router av merket TP-Link MR3020. Den går igjen i alle prosjekter av denne typen, ikke minst fordi den er mekkevennlig, bitte liten, strømsnål og ganske billig. Idag fant jeg en MR3020 på Kjell & Co for 349, men du får den til lavere pris på nettet. Deretter er det i grunnen bare å følge instruksjonene på sidene til LibraryBox.

I kortversjon går de ut på å laste ned to filer, installere dem på en USB-minnepinne (som må være formatert med FAT32, det er viktig og jeg bommet på det først), putte pinnen i routerens USB-port, logge seg på routeren og sette igang oppdateringen mens man ber en stille bønn til oppdateringsgudene. Gitt at det ikke oppstår noen problemer underveis (og gjør det det kan det være kronglete å rette opp feilen, bare så du er advart) vil LibraryBox være klar til bruk etter 15-20 minutter. Du vil se det ved at lysene slutter å blinke samtidig som det dukker opp et wifi-nettverk kalt “LibraryBox – Free Content!”

Systemet kjøres fra minnepinnen, der du også skal legge innholdet du vil dele med andre (i mappen /LibraryBox/Shared). Pass altså alltid på å ha minnepinnen i når routeren startes opp. Hvis du er glad i å mekke kan du endre på startsiden og utseendet med CSS – LibraryBox har fått kritikk for å se lite pen ut på mobil. Du kan jo se på standardoppsettet og dømme selv:

Screenshot_20160426-161620 - Edited

Screenshot_20160426-164202 - Edited

Et par andre kjekke ting jeg har oppdaget: MR3020 bruker en helt vanlig (for Android-brukere, i alle fall) 5 volts USB-strømforsyning. Det betyr at du blant annet kan kjøre den fra et reservebatteri for mobiltelefoner, noe jeg demonstrerer på bildet nedenfor. Overalt hvor du går, kan ditt lille bærbare ebokbibliotek følge med. Rekkevidden i friluft er i utgangspunktet 70-90 meter, så man kan nå et respektabelt antall på en folksom slette. Ganske store møtelokaler, utstillingshaller og kongressaler burde også være uproblematiske. Rekkevidden kan forøvrig justeres opp i en konfigurasjonsfil, men det drar naturligvis mer strøm.

IMG_20160426_150956

Det store spørsmålet er selvsagt hva man skal dele via en slik tjeneste. Her må jeg selvsagt minne om gjeldende lovverk på området, som altså sier klart og tydelig at man ikke kan legge ut noe som fremdeles er beskyttet av opphavsretten uten opphavers (det vil si skaperen av verket) samtykke. I praksis utelukker det det aller meste av bøker, filmer, låter og programvare fra vår tid. Men når det er sagt finnes det mye innhold der ute som gratis og lovlig kan distribueres fritt, som 50 000 engelskspråklige ebøker fra prosjekt Gutenberg fex.

Og har du innhold du selv har skapt og har rettigheter til som du vil spre til en større gruppe i en spesifikk situasjon (forfatteren Cory Doctorow har brukt LibraryBox til å distribuere sine ebøker til publikum under forfatteropptredener) har du selvsagt full frihet til det.

Som navnet antyder er dette bibliotekvennlig teknologi, og det er derfor som seg hør og bør at en av de første (kanskje den første) til å gjøre dette i Norge var bibliotekar og generell IT-pionér Thomas Breivik i Bergen. Han prøvde systemet ut i 2014 og forsøkte å selge det inn til andre bibliotek i Norge, men tilsynelatende uten stor suksess. Det er i grunnen forståelig, med tanke på hvor vanskelig det har vært å få ebøker til å ta av blant norske lesere.

På den annen side ser vi her i Oslo at biblioteket tar en stadig mer aktiv rolle i det lokale kulturlivet. Hos oss på Tøyen er dette veldig tydelig, med satsinger som Biblio Tøyen (biblioteket som kun er åpent for unge mellom 10 og 15). Så hvem vet – kanskje det er mulig å få til en LibraryBox-satsing neste gang mange kulturinteresserte samles her i nabolaget – som under Øya-festivalen?

 

 

 

 

Den IT-frie oppveksten hadde sine fordeler

Stephen Fry, som tok avskjed med sosiale medier med brask og bram for noen måneder siden, publiserte nylig et innlegg på bloggen sin der han tar et generaloppgjør med store deler av IT-bransjen og nettkulturen (dog ikke hans elskede Apple Computer, noterer jeg meg…)

Fry er en smart fyr og har noen gode poenger. Det frie, åpne nettet han husker fra et par tiår tilbake er i stor grad erstattet av en hyperkommersiell innholdsplattform, dominert av markedsførere og herjet av hetthets og tanketomme viralvideoer. Han fantaserer (og innrømmer åpent at det er det han gjør) om en tilværelse som er blitt atomær igjen, med en mer menneskevennlig tidsskala.

My friends and I, liberated from all digital shackles, would giggle at those sheep who flee to the playground to fire up their devices every time the break bell sounds, like addicted smokers lighting up in a theatre interval. We would watch them as they gaze, lips parted and eyes glazed over, at their Snapchats, WhatsApps, Tweets, Tumblrs, Boomerangs, Meerkats, Vines and Periscopes and how lucky we would feel to be above it all and out of it all. Out of the bullying and wheedling and neediness.

Nå skal man alltid vokte seg for å ta Stephen Frys bombastiske erklæringer for alvorlig, mannen har logget seg av og på i full offentlighet noen ganger før. Men bildet han tegner av en verden “off the grid” gav gjenklang hos meg, som rimelig kan være da det er min ungdom han skildrer (jeg er født i 1964, og var tenåring fra 1977 til 1983). Så hvordan var det egentlig, dette livet uten nett og IT? Vel, for å starte med det som virker mest slående idag:

Det ble ikke tatt bilder av vennene mine, utover de som ble tatt i skolesammenheng. Kameraer fantes selvsagt, men som regel bare ett i hver husholdning og sjelden av god kvalitet. Film var dyrt og forbeholdt ferier og høytider. Dermed falt det oss aldri inn å ta bilder av hverandre og hva vi til enhver tid holdt på med, slik min tolvåring og hans venner gjør idag. De vet det ikke ennå, men når de oppnår min anselige alder vil de kunne gjenoppleve barndommen sin i stor detalj – ikke bare dokumentert av egne kameraer, men også andres.

Joda, mye vil bli borte underveis (husker du på ta backup av dine barns bilder, forresten?) men så mange bilder som vi tar hver eneste dag vil mange nok overleve. Dette, kanskje mer enn noe annet, er det jeg misunner dem mest. Så gjerne jeg skulle ha hatt bilder av Jarle, Robert og Tore, av stedene vi pleide å henge og ikke minst rommene våre. Plakatene på veggene, oransje og brune gardiner, storblomstrede tapeter og – hvis man var heldig – en radio. Ja, for

Musikk var mangelvare. Da jeg var 13, hadde ingen i min vennekrets platespiller. Selvsagt ønsket alle seg det, men både spillere og plater var dyre. Musikk kom via radio, som var ensbetydende med NRK (en kanal, selvsagt) pluss Radio Lux for de eventyrlystne. “Norsktoppen” og “Kanskje på norsktoppen” var viktigst, og der dominerte en tid amerikanske slagere oversatt til norsk, fremført av artister som Anne Karine Strøm. Ikke at vi alltid visste at de var oversatt til norsk, for realiteten var jo at

Vi visste oppsiktsvekkende lite om verden. Ut over hva TV, avisene og bøker kunne tilby hadde vi ingen kilder til kunnskap verden rundt oss. Som halvt engelsk hadde jeg fordelen av å kunne lese engelske bøker, og siden vi var bosatt i en kommune som tilbød de to svenske TV-kanalene i tillegg til NRK var vi litt bedre stilt enn andre ungdommer. Sveriges Television viste blant annet serier som NRK ikke sendte, som “Star Trek” og “Space: 1999”.

Denne forsiden, for eksempel. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).
Denne forsiden. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).

Men all den kunnskapen om kulturreferanser, mote, trender og teknologi som dagens tenåringer tar for gitt, eksisterte rett og slett ikke. Et av mange eksempler: Fetteren min abonnerte på “Mad Magazine”, og jeg passet alltid på å besøke ham hver gang et nytt nummer var i hus. Men mye av det som sto i bladet gikk oss hus forbi, rett og slett fordi det stort sett parodierte personer og begivenheter som aldri ble omtalt i norske medier.

I det hele tatt var vår verden svært lite globalisert. Jeg husker fremdeles hvordan venner på besøk kunne kvie seg for å spise pappas spaghetti bolognese, for spaghetti var jo noe som kom fra en boks. Og vi ble sett på som virkelig rare da vi våget å besøke den aller første Peppes-restauranten i Oslo og spise den ytterst eksotiske retten pizza. Musikk var som sagt på norsk, våre fremste kjendiser var fremdeles rotnorske helter som Erik Bye og Leif Juster.

I den grad folk reiste utenlands (og der vi bodde gjorde de fleste ikke det) var det til Solkysten i Spania. Jeg hadde familie i England, og hadde derfor gjort noe så oppsiktsvekkende som å reise med et vanlig passasjerfly et par ganger. Men stort sett tok vi båten fra Oslo til Newcastle (Fred Olsen Lines’ gamle traver “Braemar”), og sommerferiene innenlands foregikk med tog og buss (vi dro mye til familien i Nord-Norge, en tur som fort tok et par dager).

Cannon_WilliamConrad
Mr. Detektimen på søttitallet

Vi hadde lite skjermtid. Ikke fordi vi ikke ville, men det var nå engang ikke så mye på TV for tenåringer (dataspill fantes ikke). Det var selvsagt programmer man kunne se på husets ene fjernsynsapparat sammen med resten av familien, men det kommer et punkt i tenåra da det å sitte og se på TV med foreldrene bare blir teit. Så da ble det til at vi fant et rom eller en kjellerstue å henge i, eller gikk ut om været tillot det. Problemet da var at

Avtaler med andre var et sjansespill. Vi hadde noen faste møteplasser ute, og det var mulig å avtale treff på forhånd over telefon. Men så snart man var utendørs forsvant alle muligheter for å nå vennene sine. Jeg husker godt følelsen av å stå og vente på noen som av en eller annen grunn ikke kunne komme, og tilslutt bare måtte innse at jeg nok ikke ville få noen forklaring på hva som hadde skjedd før neste skoledag.

I det hele tatt var det vanlig å vente og kjede seg. Jeg ventet som sagt mye på venner, på den ene låta som kanskje ville bli spilt i Norsktoppen om noen dager så jeg kunne kline båndopptakeren inntil høyttaleren og trykke på “Record”. Jeg ventet på transportmidler som kanskje kom eller kanskje ikke, sanntidsvarsling var det selvsagt ingen som hadde tenkt på. Jeg ventet på lørdagen fordi det da var snop og gjerne ekstra godt kjøtt (ikke hval – yay!)

Og mens jeg ventet fantes det altså ingen mobiler å slå ihjel tiden med. Så jeg kjedet meg. Grundig og ofte. Noe av det som reddet meg fra kjedsomheten var bøker. Men heller ikke de var så lett tilgjengelige da som nå. Kjøpebøker var dyre og (selvsagt) norskproduserte – engelske pockets ble ikke solgt i Norge og Amazon var femten år unna å være et glimt i Jeff Bezos’ øye. Bibliotekets utvalg av bøker om det som interesserte meg var begredelig: Det var lettere å finne Leonid Bresjnevs selvbiografi enn en god bok om astronomi (med den følge at jeg leste Bresjnev-boka – kan dessverre ikke anbefales).

27th September 1973: Liverpool footballer Kevin Keegan. (Photo by Arthur Jones/Evening Standard/Getty Images)
Her var han faktisk kort i manken

Ser man 1978-Eirik og vennene hans med 2016-øyne, fremstår vi mer enn noe annet som fryktelig lite sofistikerte. Der vi står i våre slengbukser og brune pullovere, med fettete Kevin Keegan-hår ned til skuldrene, er det så mange ord vi aldri har lært, musikk vi ikke har hørt, steder vi aldri har besøkt – eller i det hele tatt hørt om. Krigen og Einar Gerhardsen var fremdeles svært nær.

Jeg har pleid å si at jeg ble født 30 år for tidlig, at denne tidsalderen er som skapt for en nerdetype som meg. Og jeg står ved det. I valget mellom en oppvekst på 1970-tallet og nå, ville jeg velge 2016 og alle dets muligheter uten å nøle. Men når det er sagt, har altså godeste Stephen Fry noen poenger. Det er ikke til å komme fra at off grid-livet hans og min generasjon levde hadde store kvaliteter. I ettertid er den største for meg uten tvil

Friheten. Like umulig som det var å få tak i venner når jeg var ute på vift, var det for foreldrene mine å få tak i meg. I det øyeblikk jeg satte meg på sykkelen og tråkket avgårde falt jeg ut av radaren, og var fri til å gjøre hva jeg ville i en grad som masseovervåkede 2016-tenåringer ikke kan forestille seg. Frihet til å gjøre dumme ting og til å finne på ting og utvikle seg i fred og ro, uten å holde verden orientert via snap eller insta. Friheten ga meg også en god

Evne til å klare seg selv og stole på andre. Punkterte jeg langt hjemmefra kunne jeg ikke ringe hjem og be om skyss. Jeg måtte gå til nærmeste hus, ringte på, be om å få låne lappesaker og fikse hjulet selv. Google Maps ville ikke redde meg om jeg av på feil stasjon – isteden måtte jeg finne noen som kunne veien og navigere meg videre fra person til person. (I det hele tatt spurte vi ofte fremmede om hjelp – ingen liten verdi i seg selv, spør du meg).

Fellesopplevelser nevnes ofte som et positivt trekk ved denne tidsperioden. Nesten alle så på og lyttet til de samme programmene og leste det samme lille knippet med riksaviser, og landet var kulturelt homogent (dvs nesten 100% hvitt, protestantisk og sosialdemokratisk). Selv om jeg foretrekker mangfoldet i alt dets kreative/destruktive kaos, hender det jeg savner enkelheten og oversikten på søttitallet.

Siden det var langt færre ting å bry seg om, kunne det som nådde frem til offentligheten få et fokus som virker absurd i våre dager. I denne perioden kunne “vanlige folk” bry seg om og diskutere Fjernsynsteatret, for eksempel. Og debattene kunne vare lenge, fordi mediesyklusen var langsommere og distraksjonene færre. Niks rosabloggere og Facebookkverulanter til å avspore oss fra viktige diskusjoner hadde sine sider.

Tid hadde vi mye mer av. En åpenbar grunn er at “tidstyvene” som opptar så mye av en moderne tenårings dag ikke var oppfunnet. Vel så viktig var avskaffelsen av lørdagsskolen, som for mitt vedkommende skjedde mellom 1. og 2. klasse. Med ett slag fikk norske barn og unge en hel helg til rådighet. SFO eksisterte ikke, og bortsett fra korps og idrett var de organiserte fritidsaktivitetene få. På denne tiden økte kvinnedeltakelsen i arbeidslivet, og i vårt nabolag førte det til at vi ungene hver eneste dag hadde mange timer til rådighet helt for oss selv (se “frihet” over). Det ble mye selvorganisert lek, for å si det slik!

Men nok nostalgitripp nå. Spørsmålet jeg har stilt meg er om noen av de beste verdiene fra denne oppveksten kan overføres til min sønn, når verden er så grunnleggende ulik? Og til en viss grad mener jeg det. Vi har lagt til rette for størst mulig frihet fra overvåkning, evne til selvstendig tenkning og handling og ustrukturert fritid. Det handler om å ha så få faste aktiviteter som mulig, om å kunne ta offentlig kommunikasjon og finne frem på egen hånd (en ekstrabonus ved å ikke ha bil, det der) og å kunne interagere fysisk med verden – å kunne eksperimentere, bygge og reparere ting.

Få ting gjør søttitalls-Eirik stoltere enn når sønnen har erstattet Prebz og Dennis med maker- og builderbloggere som “The King of Random” på YouTube, og på egen hånd finner seg spennende byggeprosjekter i papp og tre. Når han finner ut av hvordan man setter opp sin egen Minecraft-server på en Raspberry Pi. Eller når han forteller oss at “jeg er ikke så veldig opptatt av spill, jeg syns det er bedre å være ute og skate med kompisene mine.”

Om dette er riktig vei å gå er selvsagt vanskelig å si. Jeg vet bare at det er så søttitalls som Donna Summer. Og det holder i massevis for meg. :)