Arkiv for Diverse

Hvorfor kan man ikke bare ta seg sammen og gå ned i vekt?

Slankedebatten som har dukket opp i kjølvannet av Høyre-representant Sveinung Stenslands mye omtalte vekttap, følger et beklemmende velkjent mønster. Som vanlig dukker det opp en lang rekke normalvektige som mener at det kun er et spørsmål om å skjerpe seg, og de blir i sin tur imøtegått av overvektige om insisterer på at slanking er en anelse mer komplisert enn som så.

Denne postingen er et forsøk på begrunne dette siste synet med noe mer enn personlig erfaring med overvekt. Det sies sjelden, men argumentet om å ta seg sammen hviler i bunn og grunn på ideen om viljestyrke. Det er viljestyrken som skal bære deg gjennom uker og måneder med forsakelser, som skal styre deg trygt forbi de unødvendige kalorienes urene farvann.

Viljestyrke, også kjent som selvdisiplin og selvkontroll, har flere definisjoner. Men essensen av viljestyrke er å kunne utsette kortsiktig tilfredsstillelse for å nå et mer langsiktig mål. Det handler om mental selvkontroll, å kunne undertrykke uønskede tanker og impulser og la rasjonell tenkning overstyre følelser.

Wc0107-04780r

Eksempel på overvektig mann med begrenset viljestyrke

Hvor mye viljestyrke man har, varierer fra person til person og området man skal bruke den på. Man kan for eksempel ha viljestyrke nok til å bli verdens beste golfspiller, men ikke evne å motstå seksuelle fristelser. Eller man kan ha jernviljen som kreves for å lede landet sitt i krig og redde demokratiet fra Hitler (samtidig som man sliter med depresjon), men ikke klare å hindre at man blir kraftig overvektig.

Willpower: Rediscovering the Greatest Human Strength bruker Roy F. Baumeister og John Tierney Oprah Winfrey som eksempel. Som programleder i verdensklasse har Winfrey utvilsomt viljestyrke. Hun har tilgang til enæringsspesialister, leger og personlige trenere av ypperste kaliber, og kan la seg motivere av at hun daglig blir sett av millioner av mennesker. Likevel er Winfrey en av verdens mest kjente jojo-slankere:

That’s what we call the Oprah Paradox: Even people with excellent self-control can have a hard time consistently controlling their weight. They can use their willpower to thrive in many ways – at school and work, in personal relationships, in their inner emotional lives – but they’re not that much more successful than other people at staying slim.

Forfatterne henviser til flere studier som bekrefter dette: Selv om folk som ser ut til å ha sterk selvkontroll i sin alminnelighet lykkes bedre med å holde vekten konstant, er forskjellen mindre enn på andre felter av livet. Og om du i utgangspunktet har sterk viljestyrke, viser den seg å være en begrenset ressurs. Når viljestyrken er “brukt opp”, øker faren for at du skal spise for mye eller feil mat, for eksempel.

En situasjon slankere fleste kjenner godt til og som også bekreftes av forskningen, er å utsette beslutninger om mat til man er sulten. Mang en slanker har gått i butikken på tom mage og endt opp med en pose potetgull i tillegg til den fornuftige lunsjen. Baumeister og Tierney kaller det “slankerens Catch-22″: For å unngå å spise trenger slankeren viljestyrke, men for å ha viljestyrke må slankeren spise.

De omtaler også studier som viser hvordan andre typer hendelser kan tappe oss for viljestyrke og øke sjansen for overspising. I en studie ble unge kvinner som slanket seg vist den sørgelige blockbusteren “Tid for ømhet”. Kvinnene ble delt inn i to grupper: en som fikk slippe følelsene løs, og en som måtte undertrykke følelsene sine. Etter filmen ble testsubjektene tatt med til et annet rom for å vurdere smaken på ulike typer iskrem.

Mens subjektene trodde de deltok i en smakstekst, var det egentlige formålet å måle hvor mye is de spiste etter filmen. For sikkerhets skyld ble isen servert i store esker som gjorde det vanskelig å se hvor mye som ble spist. Det viste seg da at gruppen som hadde måttet undertrykke følelser, det vil si bruke viljestyrke på å bevare fatningen, spiste langt mer iskrem enn den som hadde fått gråte fritt under filmvisningen.

Konklusjonen fra denne og lignende studier er klar: Viljestyrken som kreves for å slanke seg på konvensjonelt vis kan påvirkes av hendelser som ikke har noe noe med mat å gjøre. Dette får Baumeister og Tierney til å konkludere med at viljestyrke stort sett er et elendig grunnlag for varig vekttap, og isteden har de følgende råd til den som skal slanke seg:

1. Never go on a diet.
2. Never vow to give up chocolate or any other food.
3. Whether you are judging yourself or judging others, never equate being overweight with having weak willpower.

Heller enn å slanke seg på konvensjonelt vis, mener forfatterne at overvektige må lære av forskningen som gjort på viljestyrke og kroppens biologiske respons på slanking. Det er lett å miste motet når man ser den lave suksessraten og alle måtene kroppen og psyken forsøker å motarbeide vekttapet på. Men bildet er ikke helt svart. Det er også forskning som gir håp og muligheter for en smartere strategi.

Det første og vikigste: Ikke sult deg selv. Denne fellen har jeg gått i flere ganger, rett og slett fordi det kan være så effektivt på kort sikt. Å gå på ekstreme lavkaloridietter får kiloene til å rase av, men underminerer også viljestyrken og øker sannsynligheten for en sprekk. Det i sin tur kan utløse den godt dokumenterte “what the hell”-effekten, der du finner ut at siden du allerede har spist feil mat kan du like gjerne spise mye mer av den.

For det andre: Tilgjengelighet øker forbruket. Finn Schjøll sa det presist til meg en gang: “Du vet, du og jeg er sånne som ikke slutter å spise før bollen er tom.” Han har helt rett: Jeg har aldri klart å spise bare én peanøtt eller sjokoladebit. Men hvis ikke bollen står der, har jeg ingen mulighet til å plukke den tom. Jeg får heller ingen visuelle stimuli som trigger søtsug. Uten snop i huset, må jeg gå av huset ut for å kjøpe snop. Da blir latskapen min venn, slik den også blir det hvis jeg velger å pusse tennene tidlig på kvelden.

For det tredje: Utsett beslutninger om å spise usunt. Glem aldri å spise (sunt) når du føler deg sulten. Men hvis du blir tilbudt overflødige kalorier i f.eks. et møte, skal du mentalt fortelle deg selv at du vil vente med å spise denne maten. Du har altså ikke nektet deg selv å spise den, bare utsatt beslutningen. Det “sparer” viljestyrke til et tidspunkt du kanskje trenger den mer, og vil ofte føre til at du senere oppdager at du likevel ikke hadde lyst på maten. Eller om du vil: Det virker som om vi mentalt har lettere for å godta et “senere” enn et “ikke tale om.”

I det hele tatt kan det hjelpe å automatisere tankesettet sitt på dette området. Før du går på en fest der du vet det blir servert mye fetende mat (hallo, grillsesong!) bestemmer du deg for hva og hvor mye du vil spise. Du lager deg et lite mantra for kvelden, av typen “på denne festen skal jeg spise én tallerken med mat” eller “jeg skal ikke røre potetgullet”. Ved å gjøre slike beslutninger automatiske slipper du å svi av tid, tankekraft og viljestyrke på dem.

Og sist, men ikke minst: Selvovervåking er et nyttig hjelpemiddel. Jeg er blitt en svoren tilhenger av Fitbit, som teller hvert skritt jeg går og som gjør det lett for meg å holde oversikt over progresjonen (10 000 skritt eller mer hver eneste dag siden 13. januar – yay!) I tillegg har jeg en smartvekt, Fitbit Aria, som jeg veier meg på hver dag. Slike metoder støttes ifølge Baumeister og Tierney klart av forskningen, sammen med f.eks. nedtegnelse av av alt man spiser (slik skepsisblogger Gunnar Tjomlid skal gjøre).

Om ikke du kan måle og veie alt du spiser, er det i alle fall mulig å følge litt bedre med på hva som serveres. Det er dokumentert at vi spiser mer når vi ser på TV eller er i godt selskap, to aktiviteter som tar oppmerksomheten vekk fra selve maten. Vi sliter også med å vurdere porsjonsstørrelse visuelt (noe matindustrien er veldig klar over), og derfor er det å følge med på sin egen metthetsfølelse et nyttig redskap.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Intet hindrer folk i å stjele fra en slik “honesty box“,
men de fleste velger å la være (kilde: Wikpedia)

Viljestyrke og moral(isme)
Viljestyrke ses ofte på som en del av fundamentet for vår moral, ikke minst slike valg der vi uten konsekvenser kan gjøre noe galt men likevel velger å la være. Når overvekt blir sett på som et utslag av manglende viljestyrke – og mye tyder altså på at det er slik – blir det for mange også et eksempel på moralsk klanderverdig oppførsel. Vi overvektige er ikke bare dårlige til å regulere spisingen vår, vi er rett og slett viljesvake og dårlige mennesker.

Det er liten tvil om at moralsk indignasjon ligger bak mye av det “fat hate” og “fat shaming” vi ser på nettet i våre dager. I utgangspunktet er det ikke så mye vi overvektige kan gjøre med slike holdninger. “Haters gonna hate”, som man sier. Men det vi kan gjøre, er å gi blanke i det uttalte eller implisitte argumentet om at svak viljestyrke ved matbordet innebærer at man generelt er en svak person. Forskningen taler imot det.

Vi kan velge å ignorere oppfordringene om å ta seg sammen og skjerpe seg, fordi vi nå vet at det ikke er slik man får bedre helse og (eventuelt) går ned i vekt. Vi har selvsagt ansvaret for hver eneste matbit vi putter i munnen – vi er ikke roboter, tross alt. Men langt viktigere enn å si at man har ansvaret er det å ta ansvaret. Å gjøre noe med saken, ut fra egne forutsetninger og det vi vet om hvordan overvektige kropper fungerer.

Og mens vi tar ansvaret for egen helse, kan vi alltid brenne noen ekstra kalorier ved å ta en liten dans til alle fedmehatende nettkommentatorers nasjonalsang. :)

 

Share/Bookmark

Svimmel av suksess: Om slankingens brutale realiteter

De siste dagene har det vært mye oppstyr rundt stortingsrepresentant Sveinung Stensland, som har stilt opp i bar overkropp i VG for å fortelle at han har klart å gå ned 22 kilo. Stensland mener at kuren hans, som består i å spise mindre og mosjonere mer, er noe hvem som helst kan klare. I bunn og grunn behøver folk bare å “skjerpe seg”. Som helsetalsmann for Høyre trekker han også en politisk konklusjon av sin erfaring:

Det er egentlig bare noen små grep som skal til, så begynner du å gå ned i vekt. Så forsøker da store deler av det politiske miljøet å fremstille det som om det er nesten umulig å redusere vekten. Det er ikke riktig.

Mange har brukt sosiale medier til å fortelle Stensland hvor feil han tar. Det skal ikke jeg gjøre. For han har fullstendig rett. Det er enkelt å gå ned i vekt. Jeg har gjort det selv mange ganger. Det som er vanskelig er å holde på den lave vekten. Forskning på virkningen av slanking viser at langt de fleste slankere legger på seg det de tok av og vel så det. Ifølge en mye sitert studie gjelder det 80% av slankere. En annen studie, nylig omtalt i Slate, presenterer enda mer dramatiske tall:

In reality, 97 percent of dieters regain everything they lost and then some within three years. Obesity research fails to reflect this truth because it rarely follows people for more than 18 months. This makes most weight-loss studies disingenuous at best and downright deceptive at worst.

Som personlig trener Hege så treffende skriver i en kommentar til Stenslands utspill i bloggen “Trening for livet”:

Stenslands 3 måneder med suksess betyr heller ikke at han nå har oppnådd varig vektreduksjon og kan gå resten av livet i møte uten bekymringer for vektrelaterte helseproblemer. Varig vektnedgang defineres som et vekttap på minst 10% av kroppsvekt som opprettholdes i mer enn 1 år. Det er først etter 2-5 år man kan se om vektreduksjonen virkelig har satt seg. 

Min første slankekur som førte til stort vekttap begynte i 1990, og resulterte i at jeg ble tilnærmet normalvektig i 1992. I 1995 var vektøkningen i full gang, og i 1999 var jeg tilbake på gammel vekt. Så var det på han igjen i 2000 med stort vekttap fram til 2002, før vekten begynte å sige på igjen. Den datt nedover et godt stykke i 2006, da jeg deltok i “Skal vi danse” og fikk tett oppfølging av min dansepartner og personlige trener, Therese Cleve.

Jeg kjenner meg også igjen i Stenslands reaksjon på suksessen. For de av dere som ikke har gjennomlevd kraftig slanking: det er virkelig råkult å se kroppen forandre seg fra uke til uke. Det gir en enorm mestringsglede å kvitte seg med 22 kilo, eller 44 pakker med smør om du vil. Jeg mener: 44 føkkings pakker med rent fett! Det er et rush, og i det rushet husker jeg hvordan jeg belærte andre om slankingens gleder, svimmel av suksess som jeg var.

Men da slankerusen hadde lagt seg kom altså hverdagen. Vekta skled oppover, inntil jeg nå er tilbake nøyaktig der jeg var i 1999 – eller 1989 for den saks skyld. Så min erfaring stemmer på en prikk med forskningen, for ikke å si erfaringen til nesten alle andre overvektige jeg har møtt i årenes løp. Mens det er relativt enkelt å gå ned i vekt (spis litt mindre og tren litt mer funker hver bidige gang!), er det kjempevanskelig å hindre vekten i å øke igjen.

Jeg føler ingen trang til å hovere over Stenslands suksess. Tvert imot: jeg håper oppriktig at han lykkes med å holde på vekten sin. Vi som lever i jojo-land trenger historier til oppmuntring og inspirasjon. Men den sangvinske holdningen stortingsrepresentanten legger for dagen øker faktisk sannsynligheten for at han vil mislykkes på sikt. Så om journalistene bak saken er fremsynte, legger de inn et oppfølgingsintervju om halvannet til to år. Er de i det infame hjørnet, spør de Stensland hva han veier i januar 2017, for eksempel.

Hvorfor er vektreduksjon så vanskelig å få til for samfunn og enkeltpersoner?
En åpenbar forklaring er at i et samfunn som vårt, som flommer over av kaloririk mat og innretninger som gjør det unødvendig å bevege seg, er det lett å pådra seg et lite kalorioverskudd som over tid gir stor virkning. I periodene jeg gikk opp, var vektøkningen min på 250-500 gram i måneden, innenfor målenøyaktigheten til badvekten og så langsomt at varselklokker (som trangere klær) knapt ble utløst.

Det finnes andre faktorer, som arv (av evolusjonsmessige årsaker er kroppene våre flinke til å lagre overskuddsenergi i form av fett, og noen av oss er mer disponert for dette), miljø (min familie har alltid verdsatt bordets gleder) og det faktum at kroppen er et komplekst, adaptivt system bestående av femti tusen milliarder celler. Endrer man kroppens fundamentale betingelser, tilpasser den seg til det.

For mange vil det også være psykologi inne i bildet, men jeg har vært heldig nok til å styre unna det. Jeg er en av svært mange overvektige her i landet som sikkert skuffer denne verdens hobbydiagnostikere med sine totalt normale jobb- og familieliv. Jeg påstår ikke at jeg har den mest praktiske eller elegante kroppen i verden, men jeg skammer meg heller ikke over den. Den har tjent meg godt frem til nå.

Og nettopp det at det også er mulig å leve normalt liv med overvekt, gjør det fristende å slutte seg til konklusjonen i den ovennevnte Slate-artikkelen, som er at de fleste av oss bør droppe slankekurene. Ikke bare er jojo-slanking belastende for kroppen, men det er også mange studier som viser at overvekt ikke behøver å være et varsel om dårlig helse og tidlig død:

Studies from the Centers for Disease Control and Prevention repeatedly find the lowest mortality rates among people whose body mass index puts them in the “overweight” and “mildly obese” categories. And recent research suggests that losing weight doesn’t actually improve health biomarkers such as blood pressure, fasting glucose, or triglyceride levels for most people.

Så hvorfor strebe etter et så lite realistisk mål som varig vekttap, når man ved å gjøre en innsats for helsen kan forbli overvektig og beholde en tilnærmet normal livskvalitet? For meg ligger svaret i to ord: Martti Ahtisaari. Finlands tidligere president og Nobelprisvinner Ahtisaari har vært overvektig det meste av livet. Og i hans tilfelle kom det til å bli hemmende for karrieren etter hvert, noe blant annet New York Times påpekte i en artikkel i 1999:

He has had a lifelong problem controlling his weight, which has led to a degeneration of his knees and crippled his walking style. He has had several operations to correct the problem, but he still moves in a labored fashion. When he was reported to have stumbled or fallen at receptions, the local press suspected something other than his weak knees, speculating that he had instead been living up to the Finns’ reputation for being hearty vodka drinkers.

Sammenhengen mellom vekt og belastning på skjelett og ledd er i bunn og grunn et ingeniørmessig problem. Kroppen er en mekanisk konstruksjon, og det er innlysende at knær, rygger og hofter som bærer langt mer masse enn normalen er sårbare for slitasje og skader. Kanskje er godeste Ahtisaari genetisk belemret med skjørere knær enn folk flest, men det endrer nok ikke på det faktum at lavere kroppsvekt ville ha medført færre plager.

Etterhvert som jeg nærmet meg femti, ble følelsen av at jeg flyttet på for mye masse hver dag, stadig mer påtagelig. I mitt 51. år vet jeg at det er en følelse som vil melde seg med økende styrke, og noe som vil kunne redusere livskvaliteten min kraftig i takt med kroppens svekkede evne til å reparere og kompensere for skader. Så joda, i likhet med Sveinung Stensland forsøker jeg også å redusere vekten for tiden.

Jeg gjør det ved hjelp av en metode jeg ikke har prøvd før (mer om den i en senere posting) og som så langt ser ut til å gi interessante resultater, men også vel vitende om at jeg antagelig vil mislykkes denne gangen også. Men hva så: Det kan jo tenkes at jeg denne gangen – i motsetning til alle de andre – lander blant de 3-20 % som oppnår varig vektreduksjon. Det er lov å drømme. Både for stortingsrepresentanter og oss vanlige dødelige.

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

Intel NUC – perfekt maskin for IT-minimalister

Helt siden vi fikk en Sony flatskjerm-TV med to HDMI-innganger på plass her i huset, har jeg sørget for at det alltid står en liten PC fast tilkoblet den ene av inngangene. PCen fungerer som mediesenter (selvsagt), men har også vært grei å ha som spillmaskin og YouTube-PC for sønnen i huset. 11-åringen får surfe på en gjev og gigantisk skjerm, vi får langt bedre oversikt over hva han gjør på nettet. Vinn-vinn. ;)

Men mini-PCen fra Acer som har tjent oss så trofast gjennom mange år, begynte det siste halvåret å vise klare alderstegn. I tillegg til den vanlige Windows-slitasjen, har 2010-teknologi rett og slett problemer med å takle hverdagslige oppgaver som å streame Netflix i HD, for eksempel. Etterhvert var det mest som DVD-spiller vi brukte den, og da jeg i vinter gjorde meg ferdig med å rippe alle husets filmer tok jeg samtidig en mental beslutning om å bytte Aceren ut.

2015-04-11 12.515

“Banana for scale” blir for stort for NUC. LEGO er bedre. :)

Det finnes etterhvert mange PCer i småsegmentet, men jeg har lenge hatt Intels Next Unit of Computing (NUC)-prosjekt i sikte. Dels på grunn av formfaktoren – NUC klarer å pakke mye PC-kraft inn i en veldig liten boks, men mest fordi man får muligheten til å supplere Intels standardkomponenter med egne. Vanligvis selges NUC som byggesett, hvilket også vil si at man kan spekke den som man vil og bytte ut defekte komponenter på egen hånd.

2015-04-11 12.55

NUC er også (i prinsippet, mer om det under) Linux-vennlig, og har et topplokk som kan byttes ut med f.eks. en 3D-printet versjon. Med andre ord: det siste av Intel-teknologi og åpent i alle ender. What’s not to like? Det måtte være prisen, som for min modell (5I5RYH), 8GB RAM og en 120 GB SSD-disk endte opp rett over 5000 kroner. På den annen side: da har man en maskin som gjør alt det man forventer av en vanlig skrivebordsmaskin, unntatt å støtte nyere grafikktunge spill (Ars Technica har mer om det tekniske her).

Selve byggingen var gjort i en håndvending. Skru opp fire skruer på undersiden av NUC-chassiset, trykk på plass minnebrikke(ne, det er to spor) og dytt inn SSD-disken i 2,5-tommerssporet. Jeg gikk for en såpass ny modell som 5I5RYH, som altså er såkalt 5. generasjon NUC, nettopp fordi den i motsetning til mange tidligere modeller støtter disker i 2,5-tommersformatet. Det gjør det mulig å f.eks. gjenbruke harddisker, om du så vil.

Men jeg betalte også en pris for dette valget, bokstavelig talt. For mens NUC generelt er populær blant Linux-entusiaster og jeg også hadde sett for meg å kjøre siste Ubuntu på maskinen, kom uoverstigelige grafikkproblemer i veien. Etter å ha forsøkt å installere flere versjoner av Ubuntu og Mint, viste det seg at det er en inkompatibilitet i Linux-kjernen som gjør at grafikken ikke fungerer som den skal på nye NUC-er.

Når dette leses er det meget mulig at problemene er løst, men det hjalp ikke meg der og da. Så det ble til at jeg kjøpte Windows 8.1 istedet, et system jeg har brukt mye det siste året og som jeg stort sett er veldig fornøyd med. Jeg har ikke installert Windows fra bunnen på minst 20 år, men det var en kjapp og grei opplevelse. I motsetning til Linux-installasjoner, som jeg gjør mange av i året, installerer Windows ikke alle nødvendige drivere. Ikke bli sjokkert om din NUC ikke er på nettet, med andre ord. Gakk hen til Intels driversider på en annen maskin, last ned oppdaterte drivere til en minnepinne og klikk og installér.

Som forventet håndterer den all slags medieavspilling uten problemer. Nettapplikasjoner som Google Drive og Office 365 starter raskt, hvilket som sagt gjør dette til en godt valg for den som planlegger å bytte ut en skrivebords-PC. Strømforbruket er ekstremt lavt – i normal bruk under 20 W – og jeg har ennå til gode å høre viften som visstnok er et sted der inne. Dette er den første Windows-PCen jeg har vært borti som er like dødstyst som min Chromebox. Ekstra velegnet for mediebruk på stuen, med andre ord.

Det NUC ikke har, er altså en platespiller av noe slag. Men med fire USB 3-porter er det ikke vanskelig å skaffe en ekstern spiller og koble den til om det er ønskelig. Summa summarum: Du får helt klart ferdigbygde mini-PCer til lavere pris enn dette. Men om du som meg er glad i minimalistiske løsninger og liker å ha total kontroll over egen maskinvare, er NUC utvilsomt verdt prisen. Er du villig til å leve med litt mindre prosessorkraft og eldre løsninger, finnes det også langt billigere NUCer der ute.

 

Fitbit: Enfunksjonsdings som gjør det den skal

Rett før jul bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av Fitbit skrittteller/aktivitetsmåler. I utgangspunktet ønsket jeg å se om Fitbit kunne hjelpe meg til å holde vekten over en høytid spekket med kulinariske fallgruber for oss overvektige.  Etter en del om og men – dette var tydeligvis en av årets julegaver – fikk jeg tak i basismodellen Flex fire dager før julaften, og siden har jeg hatt den på armen døgnet rundt.

Fitbit-Flex-all-4-thumb-620x349-58673

Bildet over viser hva man får for de rundt 700 kronene man betaler for Flex i Norge i skrivende stund: selve biten eller brikken i midten, et armbånd som biten passer inn i og en USB-ladeenhet. I tillegg følger det med et armbånd i barnestørrelse og en liten USB-dings som kan kobles til en Windows-PC og som synkroniserer data fra biten. For meg var den siste uaktuell da jeg ikke kjører Windows i det daglige, men det er uansett mer praktisk å gå via Bluetooth på smarttelefonen.

Grensesnittet på Flex er uhyre enkelt: fem lysdioder som blinker for å fortelle deg hvor langt du har gått i forhold til skrittmålet ditt (default er 10 000 skritt per dag, så hver diode tilsvarer 2000 skritt), eller varsle om at du har skrudd på eller av søvnovervåkingsmodus (på Flex må du gjøre dette manuelt, på dyrere modeller som Fitbit Charge skjer det automatisk). Når skrittmålet nås vil biten vibrere, og du kan også få den til å vibrere til et gitt tidspunkt ved å gå inn i grensesnittet.

Screenshot 2015-01-24 at 07.10.16

Når selve dingsen er så minimalistisk sier det seg selv at Fitbit må levere på programvaresiden, og det gjør den (med ett irriterende unntak). Via Fitbit-appen hentes data inn på kontoen din, hvis web-grensesnitt ses over. For de av oss som hovedsaklig bruker Fitbit som skritteller er det feltene øverst som er viktige – hvor langt du har gått hver dag, hvor mange dager i løpet av en måned du når skrittmålet og hvilke “badges” du har oppnådd.

I tillegg kan du selvsagt invitere Fitbit-venner via sosiale medier, og utfordre dem til konkurranse. Jeg har selv deltatt i noen slike, og har innsett at konkurranseelementet kommer godt med hvis man skal holde interessen for det mange vil oppfatte som en temmelig monoton treningsform oppe over tid.

Men det er også her Fitbit viser sin største svakhet. For selskapet er selvsagt ikke alene på dette markedet. Det vrimler av andre dingser og apper, og oppstår raskt behovet for å koble data fra ulike tjenester sammen. Jeg er f.eks. glad i å sykle, og kunne tenke meg å hente data fra den populære sykkel-appen Strava inn i Fitbit. Men det lar seg foreløpig ikke gjøre. For å kunne eksportere dine egne Fitbit-data må du ha et premium-abonnement på tjenesten – heller ikke spesielt kundevennlig.

Man kan selvsagt spørre seg om ikke mobiltelefonens skritteller er like bra. Jeg har prøvd begge deler, og stort sett ser ikke skrittelleren til Samsung S4 ut til å avvike mer enn to-tre prosent fra Fitbit. Fitbits fortrinn ligger i at man alltid har den på. Hvis du som jeg har en tendens til å legge mobiltelefonen fra deg når du f.eks. er hjemme eller bare skal en tur på loftet, går du glipp av mange skritt i løpet av en dag.

Fitbit er dermed flink til å minne deg om verdien av all smågåingen du gjør i løpet av en dag. Og selvsagt ligger det en viss verdi i at du alltid har en ting på kroppen som er der spesifikt fordi du ønsker å bevege deg mer, og som altså er populær nok til at du relativt lett kan finne folk å konkurrere med. Det er mer enn jeg kan si om Samsung Health på min smartfon, dessverre.

En siste ting: Hvis jeg skal nå 10 000 skritt hver dag, må jeg gå til sentrum istedenfor å reise kollektivt. Det innebærer at jeg sparer flere hundre kroner i uka. Fitbiten betalte seg selv på under en måned, altså. :)

Google Inbox: Inbox Zero i praksis?

Epost som kommunikasjonsform er vel så gammel som undertegnede, og ryktet om dens død er og forblir overdrevet. Daglig sendes det over 191 milliarder eposter per daget tall som forventes å vokse med 3% årlig resten av dette tiåret. Selv om privatbruken synker oppveies dette av rask vekst i næringslivet (som jeg også sa for to år siden, da mange var ute og spådde epostens død). Så effektiv er eposten fremdeles at Fastcompany.com nylig kom med følgende anbefaling:

Email should be a focal point, too. “Plus your emails get delivered more than 90% of the time, while your Facebook posts get delivered 2% of the time—and no one’s looking over your shoulder telling you what you can and can’t say in your emails,” writes Elliott. “If you have to choose between adding a subscriber to your email list or gaining a new Facebook fan, go for email every time.” To recap: Don’t tweet. Don’t waste your time on Facebook. Email still works. Sounds great.

Det er mange årsaker til at eposten holder stand mens f.eks. USENET måtte gi tapt. En av de mest innlysende er innovasjon: Dagens epost er et ganske annet beist enn det jeg sendte mine første private meldinger med for 25 år siden. Jeg tar telt litt etter, og er kommet til seks innovasjoner frem til i høst, som hver på sin måte har bidratt til å holde epostkommunikasjonen gående.

Mye har skjedd “under panseret”. Ved første øyekast skiller jo ikke grensenittet til mitt GMail-vindu seg veldig fra tidlige epostklienter som Eudora (Windows 95-versjonen ses nedenfor): man har listen over mapper i venstre marg, menylinje på toppen og innkommende eposter i et stort vindu til høyre.

imageSPI

 

threadlist-large

 

Men likhetene til tross håndteres epost på en helt annen måte idag. I 1995 var epost noe man lastet ned til én maskin, og gjerne slettet fra server i etterkant. Da POP-standarden ble erstattet av IMAP ble epost liggende på server, og kunne i tillegg synkroniseres til flere enheter. Uten den nyvinningen ville aldri smarttelefonen blitt en viktig epostplattform.

Det andre gjennombruddet var webmail. Grensesnitt og funksjonalitet ble den samme uavhengig av operativsystem. Webmail gjorde det også lettere å fase inn ny funksjonalitet, samt utruste alle med innebygd antivirus og virkelig effektive spamfiltre (enhver som kan huske spamhelvetet for ti-femten år siden må kunne være enig i at f.eks. GMails spamfilter reddet epost fra en altfor tidlig død).

Den fjerde epostrevolusjonen oppdaget jeg via Opera Mail, som viste meg at epostsøk kunne erstatte mappeorganisering. Tross disse endringene gjensto et hovedproblem – for mange legitime eposter. Dette forsøkte Google å løse med et grep som man kanskje kan kalle en halvveis revolusjon, da det på langt nær er blitt noen standard: filtrering av epost til ulike faner merket “Primary”, “Social”, “Promotions” osv.

Filteret er effektivt nok til at innboksen stort sett bare inneholder eposter sendt fra én person spesifikt til deg (i motsetning til f.eks. epostlister). Ulempen er at man jevnlig må klikke på fanene for å sjekke hva som er kommet inn. Jeg var derfor klar for en oppgradering, og den fikk jeg til gagns forleden uke med Google Inbox.

 

2014-11-26 05.51.24

 

Jeg tar utgangspunkt i Android-appen (men webgrensesnittet er nesten identisk likt), der startvinduet vises over. Borte er listen i venstre marg, menylinjen øverst og listen over allerede lest epost. Du kan velge å ha tidligere lest epost liggende på startskjermen, men systemet legger opp til at du skal ta den ut av syne når den er ferdig behandlet. Det gjøres ved å klikke den lille haken oppe til høyre i det grå feltet.

Ellers ser man her et eksempel på det innebygde filteret i Inbox: En reklamemelding fra Hafslund er lagt i en mappe kalt “Reklame”. Ja, for mappene er ikke helt borte. Klikker du på menysymbolet oppe til venstre i det blå feltet får du frem en liste som inneholder mapper og andre valg – scroll nedover og du kommer blant annet til “Reklame”.

2014-11-26 05.51.53

Men igjen: systemet legger ikke opp til at du bruker det på denne måten. Tanken er åpenbart at du først og fremst skal bruke søket. Også her har Google gjort kraftige forbedringer. Søkefunksjonen er blitt mye smartere, og vil blant annet hente frem de mest relevante delene av visse kategorier med eposter, som billettbestillinger og sporing av nettkjøp. Når jeg f.eks. søker på “norwegian” får jeg opp følgende:

2014-11-26 08.10.36

 

Siden søket ble gjort etter at flyturen var fullført, er terminal- og utgangsdata blanket ut. I dagene før en reise vil Inbox etter beste evne forsøke å fylle inn denne og annen oppdatert informasjon om reisen (den uthevede informasjonen blir også prydet med et bilde av reisemålet, for å gjøre det ekstra enkelt å følge med). Jeg antar at Google her benytter seg av data som du også kan finne via google.com/flights, forøvrig.

2014-11-26 05.52.07

 

Den viktigste knappen når man skal sende epost er den store, røde nede til høyre på skjermen. Trykker man på den, får man normalt fem valg (“Inviter til Inbox” forsvinner når programmet er ute av beta), der de tre øverste tydeligvis er epostadresser man ofte skriver til (som man ser gjenstår det noe arbeid med funksjonaliteten). Pluss-knappen er en del av Googles nye designprogram, og den finnes også igjen i apper som Maps, Documents og Calendar.

2014-11-26 05.55.01  2014-11-26 05.55.26  2014-11-26 05.55.39

 

Interessant nok finner du altså igjen plussknappen på samme sted i webversjonen av Inbox (det finnes ikke noe frittstående program for Windows eller OS X). Her prøver Google seg på Microsoft-løsningen med å ha samme grensesnitt på mobil og PC, en løsning jeg i prinsippet er for og som i praksis fungerer godt her.

Ulike brukere vil ha ulike behov, men for meg er den nyttigste nyvinningen snooze-knappen. Enhver epost du mottar kan utsettes til et senere tidspunkt ved å klikke på et lite klokkesymbol. Eposten forsvinner dermed ut av syne, og dukker ikke opp igjen i Inbox før angitt klokkeslett. For en som – i likhet med meg – har mange eposter som forholder seg til oppdrag et stykke inn i fremtiden (jeg får ofte forelesningsbestillinger et år i forveien eller mer) er dette svært nyttig. Ute av syne, ute av sinn, som kjent.

2014-11-26 08.46.29

 

Legg merke til at du også kan velge sted for når du skal påminnes om noe. Jeg har ennå ikke prøvd dette, men ideen virker svært praktisk. Det er ikke alltid du vet når du kommer til å være i nærheten av et sted der du skal gjøre noe viktig, og nå kan altså Inbox minne deg på det. Hvis du isteden velger å skrive en påminnelse, kan du forøvrig bruke samme grensesnitt for å utsette den til riktig tid eller sted.

Påminnelsesfunksjonen er i virkeligheten en forenklet ToDo-liste, og for meg fungerer denne løsningen godt. Jeg har ikke veldig avanserte ToDo-behov, og har derfor aldri klart å dra nytte av apper som AnyDo og Wunderlist. Men når mine enkle gjøremål spretter opp på hovedskjermen i en app jeg uansett bruker hele tiden, er sjansen for at de utløser handling fra min side langt større.

Det tok meg noen dager å oppdage det som kanskje er hovedtanken bak hele programmet: Inbox Zero, et konsept utviklet av produktivitetseksperten Merlin Mann der målet er å ha en så tom innboks som mulig. Det i sin tur vil føre til at ansatte bruker langt mindre tid på epostbehandling. Mann mener at vi bør gjøre ett av følgende med alle eposter: slette, delegere, svare, utsette eller handle. Det bør skje til faste tider, og så sant eposten kan behandles på under to minutter bør det skje umiddelbart. “Action this day”, som Churchill skrev.

De tre første punktene innfris godt av alle moderne epostklienter: De gjør det lett å slette, delegere og svare. Utsettelse er som sagt løst på en smart måte i Inbox, og ved å legge påminnelser i samme grensesnitt er det også lettere å utløse handling. Et artig designgrep fra Googles side er nok et hint om at man har tenkt på Inbox Zero ved utformingen av Inbox. Når du har arkivert all gammel epost og svart på eller utsatt all ny epost, møtes du ikke av en tom skjerm men dette.

2014-11-26 05.52.43

 

Når du når Inbox Zero, “belønnes” du altså med en fin liten sol. Det er ingen liste over allerede leste eposter som krever din oppmerksomhet, ingen mapper i venstre marg eller faner på toppen av siden som trygler om å bli sett på. “Trykk på den røde knappen om du vil ha noe gjort, eller lukk meg” er appens enkle budskap.

Jeg tipper det er her brukerne vil skiller lag. Hittil har Inbox basert seg på invitasjoner, og jeg har derfor hatt muligheten til å følge opp dem jeg har delt ut invitasjoner til. Responsen er interessant: det er enten kjærlighet eller hat nærmest fra første stund. Til sjuende og sist handler det kanskje mest om hvordan vi liker å organisere arbeidet vårt.

Jeg har aldri hørt til “no mess, no progress”-skolen. Jeg blir distrahert av for mye rot på skrivebordet, eller for den saks skyld av lister over tidligere leste eposter på skjermen foran meg. Det er sikkert grunnen til at jeg har slik sans for Chrome OS, som ikke lar deg legge noe som helst på skrivebordet. Og det er uten tvil grunnen til at jeg blir oppløftet av å se den gule Google-sola i Inbox.

Men samtidig vet jeg andre jobber på en andre måter. For dem vil det minimalistiske grensesnittet og Googles stadig mer påtrengende forsøk på automatisere eposthverdagen sikkert virke avskrekkende. Jeg har derfor liten tro på at GMails klassiske grensesnitt er i ferd å fases ut. Det er ikke engang sikkert at Inbox bevarer sin nåværende form – Google er kjent for å droppe prosjekter de ikke er fornøyd med. Men at deler av teknologien vi finner under panseret på Inbox etterhvert blir vanlig i all epostkommunikasjon, det er jeg ganske overbevist om.

Hvorfor jeg gjør som Synne Skouen og takker nei til liksom-dugnader

Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.

Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.

Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.

Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”

Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.

Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.

Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.

Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).

 

Om gresshoppespising og matfordommer

Forleden dag ble husets 11-åring og jeg insektivorer på ordentlig. Alle som konsumerer frukt og grønnsaker, vil uvegerlig få i seg en andel insekter, insektrester og insektegg, men dette er noe de fleste av oss velger å la være i tenke på. Å spise insekter på ordentlig innebærer å skaffe seg et spiselig insektprodukt og bevisst og (fortrinnsvis) med åpne øyne spise det.

Insektproduktene i fråga var to esker med insektsnacks vi hadde kjøpt på FAO Schwarz i New York. I annen etasje av den legendariske lekebutikken ved det sørøstlige hjørnet av Central Park ligger det flere små butikker i butikken, og en av dem var ovkule “Evolution“, som jeg ble tipset om av Jørn Hurum. Blant butikkens mange herlige naturrelaterte produkter var også esker med sprøstekte larver og gresshopper, og det var to slike vi kjøpte.

For 11-åringen var dette først og fremst en kul greie å gjøre (og ha med på skolen, ikke minst). For mitt vedkommende handlet det om å prøve ut en type mat som er svært vanlig i land langt fra vårt eget, og som mange fremtidsforskere tror kan bli et viktig supplement til animalsk og marint protein i en overbefolket fremtid. Dessuten ville jeg teste mine egne (mat)kulturelle grenser.

Jeg regner meg generelt som en fordomsfri person, men samtidig erkjente jeg at jeg var like preget av psykiske og kulturelle sperrer som de fleste andre. Selv om jeg utmerket godt visste at insekter både kan være velsmakende og næringsrike, bød de meg imot. Det var rett og slett noe med det harde, blanke ytterskallet, følehornene og alle beina som ga meg frysninger på ryggen.

2443541-deep-fried-cricket-1

Dette får nordmenn til å si “iiiiik”…

Det som fikk meg til å putte en høyst gjenkjennelig gresshoppe i munnen, var følgende e(n)kle resonnement: Jeg spiser reker, kreps, hummer og krabbe med den største fornøyelse. Skalldyr og insekter hører begge til rekken leddyr, og man trenger ikke mye fantasi for å se at reker (følehorn, blankt ytterskall og masse, masse bein) og gresshopper er hverandres ørtenmenninger. Jeg så altså på gresshoppen som en slags land-reke, og vips! var den spist.

reker

…mens dette får oss til å utstøte et kollektivt “nam”

Smaken var omtrent som kjøttaktige potetchips, og konsistensen var sprø og god. Ditto for for larvesnacksen jeg deretter prøvde (lett å tenke på som sprøstekte nudler første gang du prøver dem), selv om de hadde en ettersmak som tydet på at de nok hadde en stund i butikkhyllen i New York. Jeg skal ikke si at jeg fra nå av spiser insekter tre dager i uken, men jeg vet nå at jeg kommer til å være mer eventyrlysten neste gang noen tilbyr meg mat laget av landlevende skalldyr-tremenninger.

Om mine fordommer er svekket på ett felt, lever de i beste velgående på andre. Jeg kommer for eksempel aldri frivillig til å spise hund, katt eller ape. Siden jeg har spist kanin – dette uheldige dyret som både fås kjøpt i dyrebutikker og matbutikker her til lands – skal jeg ikke se bort fra at jeg ville spise marsvin hvis jeg ble tilbudt det. Men jeg erkjenner at jeg ville ha store problemer med å ta den første biten.

Edible silkworm pupae

Dette er et matmareritt…

Jeg har med andre ord insett at jeg fremdeles er preget av min egen kultur i matveien, og vil fortsette å være det. Og det syns jeg i grunnen flere bør gjøre. Før vi gjør narr av dem som av religiøse grunner ikke spiser svin eller okse, som av overbevisningsgrunner ikke vil spise hval eller kjøtt eller som ganske enkelt syns smalahove, rakfisk og lutefisk er frastøtende matprodukter, bør vi ta en grundig titt på våre egne mer eller mindre rasjonelle grenser.

1082593-9-1319012902678

…mens dette er fest.

Eller om man vil: Vi har alle et punkt der vi blir femåringen som nekter å spise spaghetti fordi det ser ut som mark. (OK, med unntak av Bear Grylls og endel kinesere).

 

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Om Jon Bing, Barnards stjerne og nerdekredd

Jeg har sagt mye av det jeg hadde på hjertet i forbindelse med Jon Bings triste og alt for tidlige bortgang i Aftenposten, men har lyst til å utdype poenget med hans rolle som “riksnerd”. En slik hedersbetegnelse får man ikke uten grunn. Det krever grundig og metodisk arbeid, og djevelen bor som kjent i detaljene. Et godt eksempel på hva jeg mener finnes i “Blindpassasjer“, den legendariske TV-serien Bing skrev sammen med Tor Åge Bringsværd.

Screenshot 2014-01-16 at 10.13.30

Stjerneskipet “Marco Polo” på hjemreise fra Barnards stjerne

 

Jeg var en av dem som satt klistret til skjermen da den ble sendt første gang i 1978, og i likhet med mange andre proto-nerder ble jeg fascinert av ideen om biomaten, den biologiske datamaskinen som spiller en så viktig rolle i handlingen. Men det som gjorde at serien fenget fra første stund var åpningen, lest av Erik Tandberg:

Stjerneskipet Marco Polo, et av den internasjonale romadministrasjonens interstellare forskningsfartøyer, på vei tilbake fra fullført oppdrag på planeten Rossum. Rossum kretser rundt Barnards stjerne, som ligger omtrent 5,9 lysår fra Jorden i stjernebildet Ophiocus.

Jeg var bare 14, men som medlem av diverse romfarts- og astronomiorganisasjoner visste jeg at det som ble sagt her var basert på oppdatert astronomisk kunnskap. Seere flest var nok neppe klar over det, men Barnards stjerne eksisterer faktisk. Avstanden er ganske riktig i underkant av seks lysår, og – her er klinsjeren – i 1978 ble stjernen av mange fremdeles sett på som den eneste utenfor vårt solsystem som kunne ha et planetsystem.

776px-RedDwarfNASA-hue-shifted

Som vist i “Blindpassasjer”, lyser Barnards stjerne med et orange skjær

Dette baserte seg på observasjoner utført av astronomen Peter van de Kamp, som ved å gjøre svært presise målinger av stjernens bevegelse mente å ha oppdaget små forstyrrelser som best kunne forklares med tyngdekraften fra en eller flere gasskjempeplaneter på størrelse med Jupiter. Selv om kolleger av van de Kamp publiserte artikler som bestred resultatene, holdt han på sitt til sin død. Og i 1978 var det fremdeles mange som var enige med ham.

Det gjaldt blant annet British Interplanetary Society, en interesseorganisasjon for romfart som fra 1973 til 1978 gjennomførte den første større og seriøse studien av muligheten for interstellar romfart – det vil si reiser til andre stjerner. Projekt Daedalus (etter sagnhelten Daidalos, som i motsetning til sin mer berømte og uoppmerksomme sønn Ikaros overlevde ferden nær Solen) stilte spørsmålet om det var mulig å utforske planeter ved nærliggende stjerner med teknologi som var tenkelige den gang.

BIS-teamet konkluderte med at det ville være mulig å utvikle en variant av teknologien bak Orion-prosjektet, en slags pelletsbasert fusjonskraft-rakettmotor som ville gi Daedalus en toppfart høy nok til å nå Barnards stjerne og dens planeter på rundt 50 år. Ideen om en interstellar ferd til Barnards stjerne var altså et ganske hett diskusjonstema blant romnerder da Bing og Bringsværd arbeidet med sitt manuskript.

091710

 

Daedalus-prosjektet sto også sentralt i Iain Nicholsons bok “The Road to the Stars”, som ble lest av undertegnede og mange andre rominteresserte året etter at “Blindpassasjer” ble sendt. Det sier mye om tiden boken ble til i – bare et tiår etter Armstrong og Aldrin – at jeg som leser uten videre godtok argumentene om at interstellare ferder ikke bare var mulige, men nærmest historisk uunngåelige. Er det noe jeg savner fra 70-tallet, så er det akkurat den optimismen på vegne av fremtiden.

Hva angår Barnards stjerne og mulighet for en planet Rossum i bane rundt den idag, så er det ikke helt utelukket. De moderne metodene som har avslørt hundrevis av planeter ved andre stjerner siden 1995, utelukker planeter på Jupiters størrelse ved stjernen men holder døren åpen for planeter mindre enn Neptun. Et annet spørsmål er om en jordliknende planet ved Barnards stjerne i det hele tatt vil være levelig.

Barnards er nemlig en såkalt rød dvergstjerne. Denne stjernetypen er den vanligste i universet, og er som navnet antyder små, rødlige av farge og kjøligere enn vår egen Sol. Røde dverger lever lenge, og mye tyder på at Barnards stjerne er ekstremt mye eldre enn Sola. Den kommer også til å lyse i hundrevis av milliarder av år etter at Sola har sloknet.

Men for at en jordliknende planet skulle få en levelig temperatur, måtte den gå svært mye nærmere Barnards røde overflate enn Jorda er fra Sola. Den korte avstanden øker sannsynligheten for at planeten får bunden rotasjon til stjernen, det samme fenomenet som gjør at Månen alltid viser samme side mot oss. Bunden rotasjon vil skape så ekstreme temperaturforhold (en bakside i evig mørke og kulde, og en forside altid badet i lys) at man kan stille spørsmålstegn ved leveforholdene.

En mer alvorlig innvending er at Barnards stjerne, i likhet med mange andre røde dverger, ser ut til å være en flare-stjerne. Det vil si at den av og til har ekstremt kraftige energiutbrudd på overflaten. Det siste var i 1998, når det neste kommer vet vi ikke. Men det vi vet, er at man ikke har lyst til å bo på en liten planet tett innpå en stjerne med et kraftig flare-utbrudd. Så dessverre, dessverre: vi finner neppe en mystisk bondesivilisasjon på planet Rossum.

Men resultatet av senere studier kan selvsagt ikke Bing og Bringsværd klandres for. De gjorde det meste ut av den kunnskapen man satt på da serien ble skrevet, som de utmerkede forfatterne – og heltenerdene – de er.

Chromebook – den perfekte billige Linux-maskin?

Fulgte nylig oppskriften fra Lifehacker på hvordan man installerer Ubuntu Linux 12.04 (en long term service-utgave som støttes til 2017) side om side med Chrome OS på Chromeboxen. Kort fortalt handler det om å sette Chromebox i “developer mode” (varierer litt fra maskin til maskin, i mitt tilfelle gjøres det med en fysisk bryter) og så laste ned et installasjonsverktøy kalt Crouton.

Når installasjonsprosessen er overstått (går av seg selv, tar fra 30-60 minutter) er resultatet ikke en typisk dual boot-løsning, men snarere en parallellinstallasjon der man får opp Linux samtidig med Chrome OS ved å taste Ctrl-Alt-T, og så skrive “shell” etterfulgt av “sudo startunity” i terminalvinduet (eventuelt “startxfce” hvis det er din preferanse). Systemene fortsetter å kjøre side om side (og deler en felles Downloads-mappe, for enkelhets skyld), og man bytter mellom de to operativsystemene ved å taste Ctrl-Alt-F1 og Ctrl-Alt-F2/F3.

Screenshot 2014-01-14 at 19.03.45

Så vanskelig er det å få Linux på en Chromebook :)

Det virkelig overraskende her er hvor godt dette fungerer. Man forventer seg at to parallelle OS på en ganske lavt spekket Chromebox vil føre til treige prosesser i sin alminnelighet, men den gang ei. Ubuntu 12.04 på Chromebox kjører raskt og stabilt, og er faktisk langt mer responsivt enn på min Lenovo T61. Siden det tydeligvis ikke belaster systemet i særlig grad slår heller ikke viften inn. Tausere OS enn 12.04 på Chromebox skal man lete lenge etter.

Prisen jeg betaler for denne herligheten er rundt 3-4 GB av den samlede SSD-diskplassen på 16 GB. Men med tanke på at jeg ikke lagrer store datamengder på tynnklienten, mer enn oppveies det av hva jeg får igjen. Som blant annet er tilgang til applikasjoner som jeg av og til har bruk for, og som rett og slett ikke finnes på Chrome OS – Skype, LibreOffice, Bittorrent og TrueCrypt, for å nevne noen.

Chromebox og Chromebook er kjent for å være rimelige, og mitt spørsmål blir om dette ikke er en av de beste billig-Linuxmaskinen man kan kjøpe idag. I alle fall hvis du ikke har behov for å lagre veldig store datamengder lokalt. Crouton og Ubuntu, altså. Har du en Chromebook er det vel verdt å prøve – og skulle du gå lei er du bare et tastetrykk unna å tilbakestille maskinen til ren Chrome OS igjen. Tenk om Microsoft hadde gjort livet så enkelt for sine brukere, du…

IT-status for 2013: Chrome OS, Android, Feedly og Aye

På tide å gjøre opp status for IT-bruken her i huset: Jeg har holdt på med mitt hardware-minimalismeprosjekt en stund, og kan nå konstatere at den samlede vekten av min samlede daglige maskinpark aldri har vært lavere. For se bare på dette: de tre datamaskinene jeg bruker i det daglige, ChromeBox, Kindle Paperwhite og Samsung Galaxy S4, veier tilsammen godt under 1,2 kilo. Selv med påslag for flatskjerm og tastatur ender vi opp med en meget slank liten gjeng.

DSC_0103

Den observante leser vil merke seg at det ikke er noe nettbrett blant arbeidsmaskinene mine. Det stemmer. I løpet av høsten oppdaget jeg at jeg stadig oftere foretrakk S4en fremfor nettbrettet – kombinasjonen av Chrome for Android og en stor og svært skarp skjerm gjorde nettbrettet overflødig, rett og slett. Ikke bare på reise, men også i sofaen hjemme. Nylig understreket jeg dette ved å nullstille min Nexus 7 og gi den bort til husets tiåring. Han har mye større nytte og glede av den enn meg, erkjenner jeg.

Om det skal komme en ny burk inn på arbeidsrommet, blir det sannsynligvis en av ChromeBookene eller kanskje en LG ChromeBase. Det siste årets arbeid i Google-nettskyen har rett og slett vist seg å være en uslåelig kombinasjon av lav pris, brukervennlighet og – ikke minst – tilnærmet vedlikeholdsfrihet. Etter å ha mekket med et utall ulike operativsystemer siden midten av 1980-tallet oppleves det virkelig frigjørende å forholde seg til en maskin der “nuts and bolts”-aspektet ved datamaskinen omtrent forsvinner i bakgrunnen.

LG Chromebase

Backupmaskinen min, som nå bare tas fram når jeg skal lage offlinekopier av skydokumenter, er forøvrig stadig en aldersstegen Lenovo T61 med siste versjon av Ubuntu. Hvilket betyr at det nå er ulike varianter av Linux på absolutt alle maskinene mine (joda, Kindle kjører det også). Trodde en stund jeg skulle tilbake til Windows, men den gang ei, gitt. (Det måtte i så fall bli om ryktene om laptoper med Windows 8 og Android side om side viser seg å stemme).

Minimalismetrenden ser også ut til å ha smittet over på nettbruken min. Jeg har levd like Facebook-fritt i år som i tidligere år, og savner det like lite som før. Rett nok dukket det opp en situasjon i 2013 som kunne ha blitt kinkig: dansetreningen som min sønn går på bruker bare Facebook. Men det kunne Jorunn heldigvis ta seg av. Og hvis denne trenden (som jeg forøvrig forutså her for to og et halvt år siden) vedvarer, vil det ikke vare altfor lenge før dansefolket innser at et ungdomsrettet tilbud trenger å legge ut viktig informasjon på flere steder enn en lukket Facebook-side…

I det siste har jeg også merket en økende misnøye med det sosiale mediet jeg har brukt mest de siste årene, Twitter. Noe av det jeg har likt best med Twitter har vært det SMS-aktige, teksbaserte grensesnittet. 140 tegn tvang brukerne til å fatte seg i korthet, og resultatet var at Twitter på sitt beste ble et poengtert og ofte vittig tilskudd til RSS-feeden min. Men de siste månedene har det blitt stadig mer åpenbart at Twitter prøver å tilpasse seg konkurransen fra Instagram, Snapchat og andre mer bildebaserte tjenester.

Bilder dukker nå automatisk opp i webfeeden, og i en nylig oppdatering av iOS-appen (hvilket vil si at den snart kommer til Android også) gjør bilde-oppdatering til standard istedenfor tastatur. Vel, Twitter, jeg meldte meg ikke på for å se enda flere bilder av kaffekopper, og kommer nok til å bruke mer av tiden min andre steder fremover.

Jeg var en av de mange som akket og oiet meg da Google Reader ble nedlagt i år, men kan så langt konstatere at det har gått mye bedre enn forventet. Feedly har vist seg å fylle tomrommet på en utmerket måte. I tillegg er jeg blitt en ganske ivrig bruker av Reddit (bare lurker så langt), som nå er istand til å gi meg det Twitter pleide å kunne gi meg: minst én idé eller ett bilde jeg ikke har sett før, hver eneste dag.

Google+ henger jeg rundt i perioder, mye for å diskutere teknologi men også fordi G+ er blitt så mye bedre på fotografier det siste året. Den store taperen om min nettoppmerksomhet dette året har vært Flickr. Fotonettstedet fikk en pen ansiktsløftning i 2013, men mangelen på oppgradering av den grunnleggende funksjonaliteten førte til at jeg ikke har funnet det bryet verdt å bruke mye tid på stedet.

Kampen mot kabelhelvetet har også båret frukter dette året, mye takket være micro-USB-standarden. Én lader tar seg nå av ladebehovene til alle dingser jeg bruker i det daglige. Nå imøteser jeg med spenning den kommende USB PD-standarden, som visstnok skal resultere i produkter i 2014. Har en nerdete visjon av et USB-basert likestrømsnett på arbeidsplassen, der alt fra PC-skjerm til arbeidslys drives fra samme, enkle kilde.

Det nyttigste tilbehøret jeg kjøpte i 2013 var Aye Credit Card Pocket, en hendig kredittkortlomme som festes til smartdekselet til min S4 (View Cover er forøvrig et annet nyttig tilbehør, siden alle viktige beskjeder dukker opp i et lite vindu i dekselet). Takket være Aye-lommen har jeg droppet lommeboken, og legger isteden kredittkort og eventuelle sedler i lommen.

Jeg skrev om dette på Google Plus, og kommentarfeltet var uenig om hvorvidt dette økte eller reduserte sikkerheten. Nå er min S4 også er et betalingsmiddel i seg selv (buss og tog betales via den), så jeg opplever det fremdeles som greiest og tryggest å ha alt som har med penger å gjøre på ett sted snarere enn på flere i min lommetyvinfiserte hjemby. Men at andre vil tenke annerledes, skjønner jeg selvsagt…

Den smarteste appen jeg kjøpte i 2013 var Skiplock, som er like enkel som den er genial. Når du er koblet til ditt hjemme-wifinettverk (eller et annet du velger å legge inn i appen) er skjermlåsen på smartfonen din skrudd av. Skiplock skrur på låsen igjen når du kommer utenfor rekkevidde av ditt valgte nettverk. Siden 95% av alle operasjoner på smartfonen skjer nettopp mens jeg er på hjemmekontoret, sparer dette meg for mye tasting av PIN-kode.

Det dårligste IT-kjøpet i 2013 var Samsung Smart Dock, en ladestasjon som i prinsippet kan forvandle en Samsung-smarttelefon til en desktop via USB- og HDMI-porter som lar deg koble til skjerm og tastatur. Ideen om å bruke telefonen som jeg uansett gjør så mye arbeid på som en backup-PC om ChromeBoxen skulle gå ned, lokket meg såpass at jeg overså det klare varselsignalet som lå i at dingsen var vanskelig å få tak i.

Som jeg skrev her, var problemet først og fremst en ganske shaky HDMI-støtte. Dette har flere brukere klaget over, og i mitt tilfelle innebærer det at jeg ikke får full oppløsning på skrivebordsskjermen min. Derimot gir docken full støtte til vår Sony TV, så den kan altså brukes til å vise TV-serier og film direkte fra telefonen. Jeg har siden før årtusenskiftet argumentert for at lommedingsene våre før eller siden ville bli kraftige nok til å kunne kjøre desktopsystemer, og holder på det. Håpet mitt er nå at vi får Ubuntu Dual Boot-telefonen i løpet av 2014, eller at Microsoft klarer å få til en tilsvarende integrasjon slik at Google får fart på seg… :)

Er det dumt av kunstnere å støtte Miljøpartiet de grønne?

I takt med Miljøpartiet de grønnes (MDG) raske opptur på meningsmålingene har angrepene fra partiets konkurrenter om stemmene økt på. Det er som seg hør og bør i en valgkamp (selv om enkelte utspill slår langt under beltestedet). At nå også kulturarbeidernes stemmer er trukket inn i debatten er like begripelig – meningsmålingen som nylig ble publisert på nrk.no viser en ganske oppsiktsvekkende oppslutning om (det tidligere) småpartiet: 27,8% blant billedkunstnere, skuspillere, musikere og forfattere som har bestemt seg.

For å sette det i perspektiv: det er nesten dobbelt så mye som oppslutningen om hele den borgerlige blokken i denne gruppen. Og det er godt over nivået til Ap og SV (selv om sistnevnte også er overrepresentert), partiene bak “Kulturløftet” som har fått det til å klinge så friskt i kulturkassene rundt forbi de siste årene. Utakk er verdens lønn og alt det der.

En åpenbar forklaring er at kunstnere er i stand til å se lengre enn sin egen navle, at de er genuint opptatt av MDG-kjernesaker som klimaendringer og overforbruk. Men 91,4% av de spurte i NRK-undersøkelsen mener også at kulturpolitikken er viktig for hvilket parti de stemmer på, og dermed må partiets politikk på dette området også spille en rolle.

Ved første øyekast ser MDG ut til å ligge ganske tett opp til de rødgrønne i kulturspørsmål. Partiet vil holde på målet om 1% av statsbudsjettet til kultur, gi mer til Den kulturelle skolesekken, opprette flere kunstnerhus og -miljøer med gratis eller rimelige atelierer, øvingsrom osv, øke tilskuddene til offentlig kunst, forbedre de digitale utlånsordningene fra bibliotekene, beholde bokloven og stille “strengere krav til folkeopplysning og kulturelt mangfold” i NRK. Seriøst: what’s not to like for en rødgrønn kulturarbeider på velgervandring?

Men i dagens Klassekampen fremstiller representanter for Skuespilleforbundet og Musikernes fellesorganisasjon MDG nærmest som en trussel mot kulturlivet. I tillegg til å hevde at kulturen generelt er behandlet “stemoderlig” peker de på to punkter fra partiprogrammet, forslaget om å redusere vernetiden for åndsverk og ønsket om å utrede muligheten for legalisering av ikke-kommersiell fildeling. Som det står i MDGs arbeidsprogram, punkt 4.4 “Digitale rettigheter”:

18. Arbeide for en åndsverkslovgivning som er tilpasset dagens digitale samfunn, og som fremmer kulturproduksjon både i klassiske og nye former. Ta sikte på å redusere opphavsrettens vernetid.
22. Utrede mulighetene for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk og andre medietyper lovlig, kombinert med ulike løsninger for betaling til utøvere, produsenter og studioer.

I en kulturbransje med kullsviertro på kopibeskyttelse vil jeg tro at punkt 23. og 24. fra samme avsnitt er vel så uspiselige – her foreslår MDG å forby DRM og det å sperre brukeren ute fra full tilgang til funksjonalitet på egen maskinvare. Hvorom alt er: De to representantene mener dette innebærer “store negative endringer for kulturarbeidere”, og at mange av dem kan “oppleve at inntektene deres går markant ned.”

Som en som lever av åndsverk tillater jeg meg å være uenig med de to foreningsrepresentantene. For det første er det viktig å skjønne konteksten rundt de omtalte forslagene. Som talsmann for MDG, Harald Nissen, sier til Klassekampen: “Vi er opptatt av at kunstneres rettigheter skal ivaretas, men man må se på hvordan forbrukerne bruker de digitale kulturproduktene. Her er det to faglige interesser som møtes: opphavsretten og det å sikre personvernet.”

Jeg syns ikke bare at svaret er godt, jeg mener partiet fortjener ros for å løfte fram konflikten mellom en gruppes eiendomsrett til åndsverk og en annen gruppes personvern og forbrukerrettigheter. Dette er et sakskompleks det hittil ikke er funnet noen patentløsninger på, og behovet for nytenkning er stort. Istedenfor å avvise de to forslagene, bør de utredes og drøftes på lik linje med mer konvensjonelle tiltak som masseovervåkning av nettbrukere.

Forslaget om å legalisere ikke-kommersiell fildeling høres dramatisk ut, men er i praksis regimet den jevne norske fildeler lever under idag. Det er like ulovlig å laste ned siste episode av “Breaking Bad” på Piratebay som å stjele et eple, men sannsynligheten for å bli tatt og straffet er minimal. I den grad ressurser settes av til slikt er det “storfisker” det gås etter, og slik vil det nok fortsette etter innstrammingen av åndsverkloven om erfaringene med svenske IPRED er noe å gå etter.

Det er det andre leddet i setningen, “ulike løsninger for betaling”, som burde vekke rettighetshavernes interesse. Jeg har i mange år tatt til orde for en ordning der en liberal praktisering av åndsverkloven overfor private “daglig-fildelere” (om ikke en regelrett legalisering) byttes mot et nettvederlag som kompenserer helt eller delvis for det økonomiske tapet.

Dette er ikke en ukjent løsning i Norge: Kopinor baserer seg for eksempel på en “våpenhvile” mellom rettighetshavere og ulovlige kopister, der sistnevnte unngår søksmål i bytte mot å betale en årlig avgift som så fordeles til rettighetshaverne. Systemet er ikke perfekt, men det sikrer rettighetshaverne kompensasjon på en langt bedre måte enn søksmål mot ulike individuelle aktører noensinne kan gjøre. Penger i lomma er viktigere enn prinsipper når husleia skal betales.

Det andre kritiserte forslaget, om å redusere vernetiden for åndsverk, er langt mindre kontroversielt. Noe lignende ble faktisk foreslått av et regjeringsoppnevnt utvalg nylig. Idag er et åndsverk, som en bok eller en sang, vernet i 70 år etter skaperens død. Man kan som kjent ikke lide noe inntektstap etter at man er død, og likeså gir et så langvarig vern intet incentiv for kunstneren til å skape nye åndsverk. Vernetiden etter døden er der altså ikke for skapernes skyld, men for arvingenes.

Med tanke på at mange kunstnere ikke etterlater seg stort av materielle verdier, er det rimelig at arvingene får en mulighet til å tjene litt penger på det som er igjen. Man skulle også tro at arvingene var de beste til å ivareta og formidle verkene. Men her viser realiteten seg ofte å være en annen. Altfor mange verk er “foreldreløse” – vernet av loven men uten arvinger som evner eller orker forvalte dem.

Resultatet har jeg erfart som skribent og bokredaktør: man finner et spennende, gammelt bilde man har lyst til å bruke, konstaterer etter research at det er for mye bryderi å få tak i forvalteren av rettighetene og dropper det til fordel for et klarert bilde fra en byrådatabase. Slik oppstår det en tap-tap-situasjon der vi alle blir fattigere: rettighetshaverne går glipp av inntekter, og produsentene og sluttbrukerne får færre gamle åndsverk å velge blant.

Dette skaper også problemer for digitale kulturinnovatører. De kunne f.eks. hatt stor nytte av et norsk fritekstprosjekt på linje med Project Gutenberg, som med sine titusener av fritekster har dannet grunnlaget for alle amerikanske ebokhandlere fra Rocket Ebookstore til Kindle Store. Men et lite språkområde kombinert med lang vernetid gir rett og slett for få forfattere å jobbe med.

For egen del skulle jeg gjerne ha sett vernetiden kuttet til 30 år etter opphavsmanns død (vips! ville favorittene Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe havne i det fri), og helst også med et tilleggskrav og aktivitetsplikt. For å kunne kreve inntekt av åndsverket til en avdød slektning syns jeg man må kunne kreve at arvinger oppgir navn og adresse og sørger for at informasjonen er oppdatert. Her kan to punkter fra MDG-arbeidsprogrammets punkt 4.4 være av stor nytte:

20. Gi Nasjonalbiblioteket rett til å klarere bruk av såkalte foreldreløse verk, altså verk som omfattes av opphavsretten uten at det er mulig å komme i kontakt med opphavspersonene.
21. Lage et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut. 

Summa summarum: Man kan være uenig i prinsippene bak MDGs tenkning på dette feltet, og stille spørsmålstegn ved realismen (vernetiden reguleres av Bern-konvensjonen og kan ikke endres i en håndvending). Men politikken er konsekvent og vil fremstå som forfriskende og fremtidsrettet for mange velgere under tregrensa.

Påstanden om at partiet truer kunstneres inntektsgrunnlag ser jeg lite grunnlag for. Det som er av radikale forslag i MDGs program blir mer enn oppveiet av solid støtte til det eksisterende kultursystemet, og man er åpenbart opptatt av å foreslå kompenserende ordninger.

Kunstnere kan altså trygt stemme på MDG, også av egeninteresse. Når det er sagt, mener jeg at kunstnere (og andre) heller bør gi sin stemme til det viktigste kulturpartiet på borgerlig side. Men det er en annen diskusjon. :)

 

La oss sørge for at Edvard Hoem blir den siste som opplever dette

Så lenge avisene har skrevet om forbruker-IT, har vi blitt servert de triste fortellingene om skrivende og komponerende mennesker som mister PCer og Macer med alt innhold – slik forfatter Edvard Hoem nesten gjorde forleden ifølge VG. Nesten like lenge har det eksistert praktiske backup-alternativer (mine private inkluderer – i kronologisk rekkefølge – stabler av disketter, FTP, CD-R, SyQuest, iOmega Zip, DVD-R, USB-minnepinner, ekstern harddisk, DropBox og Google Drive), og vi som alltid har tatt backup akker og oier oss i kommentarfelt og (i nyere tid) sosiale medier.

Zip-100a-transparent

Zip-disker var noe av det mest praktiske man kunne ta backup til sin tid, bare man ikke ble rammet av det beryktede “click of death”

Jeg syns det er på tide at vi som kan, tar ansvar og sørger for at de som av ulike årsaker ikke får det til, spares for dette problemet fra nå av. Den beste backupløsningen for de fleste idag vil være å bruke en skytjeneste, rett og slett fordi det knapt er PCer igjen der ute som ikke er koblet til nettet. De fleste leverandører tilbyr et gratisalternativ med noen gigabyte lagringsplass, som faktisk er mer enn nok for folk som hovedsaklig skriver.

Som så mange med min bakgrunn har jeg endt opp i rollen som privat systemansvarlig for andres maskiner – i mitt tilfelle PCene til min mor og far og en eldre venninne. Etter å ha informert dem om at de trengte backup og forklart dem litt om hva skytjenester innebærer (joda, det gjør det utvilsomt lettere for diverse e-tjenester å lese ditt magnum opus), installerte jeg gratisversjonen på hver maskin og sørget for at standard-jobbmappen ble satt til default i Dropbox.

Simsalabim, så er filene sikret uten at brukeren merker det i det daglige – eller behøver tenke på det i det hele tatt. Det siste er avgjørende viktig. Ja, for datasikkerhet er ikke et spørsmål om intelligens eller allmennkunnskap (Hans Olav Lahlum ble rammet av dette så sent som i 2011, for svingende!). Men som sikkerhetsekspert Bruce Schneier påpeker er sikkerhet en sinnstilstand/innstilling, og det er rett og slett ikke alle gitt å ha den, tydeligvis.

Så her er dagens lille oppfordring til alle nerdene der ute (dere vet hvem dere er): hvis dere kjenner noen som bearbeider viktige data på PC/Mac uten å ta backup, så ikke bare påpek farene – gjør noe. Det har aldri vært enklere eller billigere å sikre egne og andres data, og de færreste kan – som forfatter Hoem – regne med at  en annonse i lokalavisa vil føre til at en ærlig finner av den tapte datamaskinen melder seg. Aller minst vi som bor her i storbyen… :)