Category Archives: Diverse

Den hyggeligste kommersielle juletradisjonen jeg vet om

Jeg kan bli like irritert over for tidlig oppsatte julegater og julemusikk og julepynt i butikkene som alle andre, men jeg må innrømme at det er én moderne, dønn kommersiell juletradisjon jeg virkelig har sans for: De britiske julereklamene. I mitt minne har reklamene på britisk TV før jul alltid vært morsommere, bedre produserte og mer overdådige enn de norske, men de siste ti åra har det tatt hel av. Jula er blitt for landets reklamebyråer hva Superbowl er for de amerikanske.

Det var varehuskjeden John Lewis som startet det hele i 2007, med lanseringen av en reklamekampanje som skal ha kostet seks millioner pund. Den minuttlange reklamen fikk mye oppmerksomhet, men det var etter at John Lewis byttet reklamebyrå i 2009 at det virkelig tok av. De siste årenes kampanjer har vært så vellykkede at slippdatoen (10. november i år) er blitt en mediebegivenhet nesten på linje med en filmlansering.

Sammenligningen med filmslipp er ikke upassende, da det nettopp er det disse reklamene er: Kortfilmer (årets er på over to minutter) som forteller en enkel og velsignet nissefri historie om juleglede, forventninger og familie. Filmene er dialogfri med et sentimentalt lydspor, som regel en coverversjon av en kjent (og velsignet nissefri) låt. Årets bruker “Golden Slumbers“, en av Paul McCartneys vakreste melodier.

Så her er de altså, John Lewis’ klump i halsen-øyeblikk i omvendt kronologisk rekkefølge:

Ikke vanskelig å merke reklamebyråskiftet der, nei. Selvsagt har ikke John Lewis’ konkurrenter sittet stille og sett på utviklingen. Noen eksempler fra årets reklamesesong følger nedenfor (føler du deg virkelig sugen på insulinsjokk er det bare å putte “christmas adverts” i YouTube…)

Vi har ikke slikt i Norge og kanskje er det like greit. Det er nok julemas allerede, liksom. På den annen side: Når en av de mest minneverdige norske julereklamene fra de siste tiåra er denne kan man begynne å lure…

Jakten på god koffeinfri kaffe

Er åpenbart i det helsebevisste hjørnet for tiden. Jeg har drukket kaffe siden jeg begynte å studere astrofysikk på Blindern i Oslo i 1983 (før den tid drakk jeg kruttsterk te med melk, halvt engelsk som jeg er), og har siden vært en svoren tilhenger av det svarte brygget. Til å begynne med hadde det mye med koffeinet å gjøre, det skal jeg innrømme.

Kaffen på Frederikke drakk man ikke for smakens skyld, men for å få det nødvendige kicket før en forelesning eller kollokviegruppe.  Det var etter studiene, da jeg fikk råd til å kjøpe bedre kaffe og reise til land med en annen kaffekultur enn vår egen, at jeg ble kaffeelsker. Espresso, kokekaffe, gresk mudderkaffe, nordafrikansk krydderkaffe, cold brew, etiopisk, kenyansk, colombiansk – give it to me baby. ;)

Kaffe behøver ikke være fancy eller komplisert. Min største kaffeopplevelse (og en av de største naturopplevelsene jeg har hatt) var kaffe kokt over bål og servert i en trekopp på Finnskogen en gnistrende kald vinterdag for mange, mange år siden. Den ble ikke den siste, for å si det mildt. Et røft anslag tilsier at jeg har hatt en kaffekopp i hånden eller ved min side minst fem av de tretti årene som er gått siden jeg begynte å drikke.

Men forleden kjente jeg for at kaffedrikkingen nærmet seg en grense. Langsomt, men sikkert hadde jeg økt på med kopper, inntil jeg satt ved nitiden om kvelden og slurpet. Jeg merket at det påvirket søvnmønsteret, ble sur i magen og kunne ofte kjenne en slags uggen sitring i kroppen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen hvite uker, slutte å drikke kaffe cold turkey og bruke oppholdet til å tenke ut hvordan jeg skal drikke koffeinkaffe i fremtiden.

For to uker siden tok jeg min siste kopp kaffe, og jøss som jeg kjente det neste dag: Dundrende hodepine og stikkende magesmerter. Like sterk hodepine og svimmelhet hadde jeg på dag to, fulgt av sterk hodesmerter halve tredje dag. På dag fire kom hodepinen først utpå ettermiddagen. Det gikk en drøy uke før hodepinene ga seg helt og holdent.

I ettertid har jeg skjønt at det frarådes å slutte så brått, og jeg ser nå at jeg undervurderte hvor koffeinavhengig jeg var blitt. En nedtrapping over noen dager hadde vært smartere. Men gjort er gjort. Selv om jeg hadde droppet koffein for en stund, hadde jeg ikke lyst til å slutte å drikke kaffe. Derfor begynte jeg å undersøke hvilke alternativer som fantes der ute.

For å foregripe det som følger: Utvalget er magert. Koffeinfri (eller rettere sagt koffeinredusert, da det gjerne er noen prosent igjen etter prosessen) kaffe har i Norge samme status som alkoholfri vin, det er et marginalt produkt som vises liten kjærlighet og omtanke. Det erfarte jeg da jeg bestilte min første koffeinfrie kopp for tre dager siden, i Espresso House på Grünerløkka.

Koffeinfritt sto ikke på menyen, men viste seg å stå i et glass under disken. Det virket som om baristaen ikke var vant til å få bestillingen, hun slet med å få laget den og resultatet så lite tiltalende ut, lysebrunt og ugjennomsiktig. Desperat som jeg var tømte jeg koppen, og konkluderte med at det ikke var verdt prisen. Hvis 10 er smaken av en god kopp traktekaffe var dommen klar.  Espresso House: 3/10

Deretter gikk jeg i butikken for å sjekke tilbudet. Bortsett fra pulverkaffe fra Nestlé, var Evergood eneste produsent med et koffeinfritt tilbud i hylla. Jeg kjøpte det, og traktet meg en kopp i morges. Og selv om jeg ikke er noen stor fan av Evergood, er dette et greit produkt. Som koffeinfrie kaffer flest skorter det på smaksdybde (et resultat av prosessen der koffein presses ut), det blir litt flatt rett og slett. Men alt i alt ville jeg slite med å skille mellom denne og gammeldags automatkaffe i en blindtest. Evergood Koffeinfri: 6/10

Jeg syns Starbucks stort sett lager OK kaffe, og har tidligere kjøpt kaffe i løsvekt der med greit resultat. Derfor var skuffelsen stor da jeg smakte på deres espressobrente koffeinfrie, kjøpt på Starbucks på Grønlands torg. Her manglet absolutt alle smaksnyanser, det eneste som kom gjennom var en overveldende brent, nesten askeaktig smak. At dette i tillegg var en svært dyr kaffe gjorde ikke saken bedre. Starbucks Decaf Espresso: 0/10

Jeg syns imidlertid Starbucks fortjente en sjanse til, og tok turen til Starbucks på Majorstua og bestilte en kopp av deres koffeinfrie americano. Og det var en ganske annen opplevelse. Nok en gang var smaken dempet, men likevel med et klart preg av passelig espressobrent kaffe. Den første koffeinfrie koppen jeg kunne lene meg tilbake og nyte helt som en vanlig kopp kaffe, rett og slett. Starbucks Decaf Americano: 8/10. 

Det eneste serveringsstedet i Norge som har havnet i internasjonale mediers søkelys på grunn av koffeinfri kaffe (for ikke å si kaffe i det hele tatt) er Pascals i Henrik Ibsens gate (ved Slottsparken). Da president Clinton besøkte Oslo i 1999, stakk han innom Pascals og tok seg en kopp koffeinfri espresso før han kjørte videre med følget sitt. Med dette i minne bestilte jeg koffeinfri kaffe på Pascals, og fikk til svar at dette hadde de ikke lenger. Pascals koffeinfri: ?/?

Tilbake til dagligvarebutikkene igjen: I et knipetak hender det jeg tar en kopp pulverkaffe, og Nestlé har også et koffeinfritt alternativ. Kanskje skyldes det at pulverkaffe i utgangspunktet er så grundig bearbeidet at en ekstra prosess for å fjerne koffeinet ikke betyr så mye, uansett smaker det overraskende likt koffeinoriginalen. Den karakteristiske Nescafé-lukta slår mot deg når vannet går i koppen, og smaken er kraftig og mørk (kan ha noe med doseringen å gjøre, den slurver jeg litt med). Nestle koffeinfri pulverkaffe: 7/10.

Denne uhøytidelige testens foreløpige vinner er fra Friele. Deres traktekaffe har tatt vare på overraskende mye smak, og dermed er det nesten som å drikke en vanlig, god hjemmetraktet kaffekopp. Friele koffeinfri kaffe: 8/10. 

Jeg vil begynne å drikke kaffe igjen ganske snart, jeg ønsker bare ikke komme tilbake til en situasjon  der jeg får i meg så mye koffein at det gir ubehag. Målet med å lete etter en god koffeinfri kaffe er derfor å finne noe som kan drikkes når kaffetørsten kommer men dagens koffeindose er nådd. For øyeblikket ligger Friele og Nestlé best an i den konkurransen.

Er det mulig å bruke mobiltelefonen som PC?

For mange, mange år siden, da mine hårstrå var flere og mindre grå enn de er nå, skrev jeg en artikkel der jeg spådde at mobiltelefoner ville bli så kraftige at vi en dag kunne bruke dem til alt det vi da gjorde på PC. At en arbeidsdag kunne starte med at man la mobiltelefonen sin på skrivebordet, hvorpå skjerm og tastatur våknet til liv og man sømløst gikk igang med dagens dont uten å merke til eller bry seg om at det var mobiltelefonen man jobbet på.

Jeg var definitivt ikke den første til å leke seg med slike tanker, og i årene som er gått har da også konseptet dukket opp på ny og på ny i ulike varianter. Det mest ambisiøse forsøket så langt er Microsofts Continuum, som kunne ha gitt svært mange en arbeidshverdag ikke helt ulik den jeg skisserer dersom bare selskapet hadde fått dreis på mobilsalget sitt.

Continuum var et innovativt prosjekt som hadde fortjent en bedre skjebne

Selv om Contiuum fremdeles eksisterer er det (som rimelig kan være) aldri blitt noe gjennombruddsprodukt. Men tanken levere videre i andre produkter, nå senest Samsungs lille mobildokk DeX. Den ble lansert samtidig med den nye S8-serien, og er en liten plastdings med et par USB-porter og HDMI-utgang. Ikke spesielt elegant kanskje, men jeg innrømmer det: Jeg (eller rettere sagt den) var solgt så snart jeg fikk høre om DeX.

Her fikk jeg endelig sjansen til å teste om konseptet jeg hadde fabulert om for så lenge siden, var blitt realitet! (I tillegg fikk jeg sjansen til å kjøpe nok en rar dings til den etterhvert pinlig store samlingen av rare dingser, so sue me). Den ble raskt bestilt, og kom til Komplett.nos pick up point (vidunderlig å slippe å vente på levering på døra!) ved Rådhuset i Oslo for noen dager siden. Nedenfor ses vidunderet i all sin prakt.

Bruksanvisninger er for pingler, så jeg pakket den ut, plugget den til Samsung-laderen, koblet min gigantiske skjerm til HDMI-porten og tastatur og mus til USB-porten. I det jeg satte min S8+ i USB C-porten startet DeX-programvaren, som kjapt fyrte opp noe som ved første øyekast minner mye om Windows. Man har en slags startmeny for programmer nede til venstre, et skrivebord med noen ikoner på og muligheten til å kjøre mange programvinduer samtidig.

Men det tok meg ikke lang tid å konstatere at dette minner mye mer om Googles Chrome OS, som i disse dager er i ferd med å smelte sammen med Android (som DeX kjører på). Fra det minimalistiske grensesnittet og skrivebordet som man ikke legge filer på til de mange-Android-appene som kjører i mobiltilpassede vinduer: Med DeX i huset kan jeg åpenbart skrinlegge planene om å kjøpe en ny ChromeBox (sukk).

Likheten med Chrome OS viser seg også ved at DeX ikke håndterer 4K-skjermer spesielt godt. En ting er at oppløsningen ikke er full 4K, det kan jeg leve med fra noe så kompakt som en mobiltelefon (min Surface Pro 3, som er en fullverdig laptop, støtter heller ikke 4K). Verre er det at de appene som er skrevet om for å kunne være skalerbare, som Google Chrome og Samsung- og Microsoft-apper, ikke er ordentlig tilpasset stor skjerm. Se bare på hvor mye plass kanter, menyer og faner tar på skjermdumpen nedenfor, for eksempel.

Flertallet av apper er ikke tilpasset DeX, hvilket vil si at de kun dukker opp som et vindu på skjermen. Samsungs håp er nok at flere leverandører skal skrive om appene sine, men jeg ville ikke holde pusten. Det som eventuelt kan føre til en endring her er Googles Chrome/Android-fusjon. Men såvidt jeg har forstått er DeX ikke en del av denne satsingen, så ved kjøp av dette produktet bør man ta i betraktning faren for utdatering. På den annen side: Med en pris på under tusenlappen i norske nettbutikker går man ikke på noe kjempetap.

Mitt hovedinntrykk er positivt. Appene gjør akkurat det de skal og krasjer ikke, og bortsett fra tapet av skjermareal er brukeropplevelsen ellers responsiv og rask. Til vanlig lett kontorarbeid fungerer dette helt utmerket, og siden den lille DeXen er såpass kompakt er den også noe man kan ta med seg på reise og for eksempel koble til en TV på et hotellrom. 

Det høres kanskje mer upraktisk ut enn å ta med seg en bærbar PC, men i en tid da det snakkes stadig mer om å forby bærbare på fly kan dette fort bli en aktuell løsning for mange. Her kan Samsung være inne på noe, rett og slett. For egen del skal jeg definitivt ta med DeX på min neste jobbreise, om ikke annet så for å kunne streame filmer fra mobilen min til HDMI-skjermen på hotellrommet. 

 

Samsung S8+ med fysisk tastatur: En god løsning på reise

Nylig falt jeg for fristelsen til å gjøre noe jeg normalt ikke gjør ellers, som er å oppgradere en mobiltelefon lenge før det var nødvendig. Min gamle Nexus 5x fungerte fremdeles ypperlig og kunne sikkert ha vart et år til, men da jeg så reklamene for Samsung S8+ var jeg solgt. For første gang i mitt liv forhåndsbestilte jeg en telefon, og klarte til og med å skaffe den dagen før den offiselle lanseringen. Huff, det er nesten flaut.

Som telefon betraktet lever S8+ opp til alt du har lest i anmeldelsene. Skjermen er enorm (den er nesten bare skjerm) og praktfull, kameraet helt i toppskiktet, batterilevetiden er svært akseptabel, brukeropplevelsen er god fordi Samsung ikke har falt for fristelsen til å nedlesse telefonen med sin egen programvare i samme grad som tidligere. Det eneste å trekke for er Google Assistant-konkurrenten Bixby, som ikke var skrudd på da jeg kjøpte telefonen men som likevel har sin egen dedikerte knapp.

Mange har notert seg hvor høy telefonen er i forhold til bredden, den er ikke langt unna å være dobbelt så høy som bred. Det gjør den ikke bare ekstra velegnet til bruk i Samsungs VR-briller (som jeg ennå ikke har, men som er på vei!), men det ga meg muligheten til å realisere en gammel drøm: Å få tilbake det fysiske tastaturet jeg var så glad i bruke på mine siste Nokia-smarttelefoner, Nokia E61i og E71. De hadde samme konfigurasjon som Blackberry og Palm i sin tid, det vil si tastaturet slik.

Samsungs telefoner er i utgangspunktet glassplater som alle andre mainstream-modeller, men selskapet selger også et tastatur kalt “Type Cover”. Det er rett og slett et plastdeksel som man kan klemme et tastatur på, slik at telefonen som normalt nesten bare er skjerm, blir omtrent 30% tastatur istedet. Siden skjermen i utgangspunktet er så stor og høyoppløselig, gir det svært god plass til å få gjort det som trengs, så tastaturet går nå bare av når jeg vil få god oversikt over nettsider, se film eller lese ebøker.

Ja, så stor er S8+ at skjermen i flate utgjør rundt 90% av flaten til Kindle-lesebrettet mitt. Siden dette er en AMOLED-skjerm med svært god kontroll på lysstyrken og i tillegg har ekstremt høy oppløsning, er S8+ meget behagelig å lese ebøker på. I hjemmesituasjonen vil jeg fremdeles foretrekke Kindle-brettets elektroniske blekk, da det gir noe mindre belastning på øynene. Men forskjellen er nå så liten at jeg på kortere turer dropper brettet og isteden bare leser på telefonen.

Men tilbake til tastaturet. Konstruksjonen er svært enkel, verken Bluetooth eller NFC brukes for å pare det med telefonen. Klikk tastaturet på, gi skjermen et halvt sekund til å omkonfigurere seg og man er i gang. Taktiliteten er god, og selv om tastene er bittesmå opparbeider man seg raskt gode touch-evner. For meg kan en glassplate uten synlige grenser mellom tastene, og som i tillegg kan forandre konfigurasjon når som helst, ikke på noen måte måle seg med dette.

Men jeg vet at jeg er en gammel gubbe med et sært vitenskapelig og teknologisk vokabular som aldri dekkes av mobilselskapenes rettesystemer, så mine behov er åpenbart spesielle. Et par ting er det verdt å merke seg: Tastaturet har ikke bakgrunnsbelysning, og du kommer til å trenge litt tid før kroppsminnet slår inn og du taster ivei uten å se på bokstavene. Jeg brukte nok gode to uker før det begynte å gli, men da var det til gjengjeld verdt det.

Det gir seg selv at denne telefonen også fungerer godt med sammenleggbare Bluetooth-tastaturer, som jeg har eid mange av opp gjennom årene. Det siste jeg gikk til anskaffelse av fant jeg på Kjell & Co, og har så langt vist seg å være det beste jeg har eid. På en helgetur til Wien nylig fikk jeg prøvekjørt hele kostebinderiet.

Jeg lot Surface Pro bli liggende hjemme, og baserte meg isteden helt og holdent på S8+, Type Cover og tastaturet nedenfor på turen. Det fungerte strålende i fire dager, jeg fikk skrevet en god del, tatt masse bilder og hadde selvsagt også fordelen av å ha samlet alt annet jeg trengte til reisen (ikke minst uunnværlige Google Maps) på ett sted.

Med andre ord: Hvis du er på jakt etter en telefon som kan fungere som erstatning for et nettbrett, lesebrett og til og med en laptop i et knipetak, S8/+ være noe å vurdere for deg.