I min bloggposting om hvor mange bøker du kan regne med å rekke å lese i løpet av et liv, antok jeg to uker per bok for ivrige lesere. Utgangspunktet var min egen lesing på det tidspunktet, hvilket vil si at jeg har tredoblet bokkonsumet mitt etter anskaffelsen av Kindle. Årsakene er velkjente – tilgjengelighet, pris og utvalg – men konsekvensene er langt mer vidtrekkende enn at bokkonsumet øker. Her er noe av det jeg har merket meg:

Jeg er blitt en mer rendyrket nonfiction-leser. Fagbøker har alltid hatt en viktig plass i livet mitt, men konsumet tok ikke av for alvor før jeg ble kunde av Amazon.com i 1995. Årsaken var det elendige tilbudet av utenlandske bøker som fantes i norske bokhandlere (også universitetsbokhandlene) så snart man beveget seg utenfor universitetsfagene. Med unntak av historie og biografi, som er områder der norske sakprosaforfattere utmerker seg, kjøpte jeg lite norsk. Bøkene var rett og slett for dårlige.

Amazon ga meg billig og enkel adgang til den langt mer mangfoldige amerikanske sakprosafloraen. Kindle har forsterket dette ytterligere ved å eliminere alle hindre på veien fra mediebruk til impulskjøp. Jeg kan f.eks. se komikeren Jo Brand på TV, få lyst til å kjøpe selvbiografien “Look Back in Hunger” og være igang med lesing rett etter at programmet er over (forøvrig et av få bomkjøp det siste halvåret – tittelen er det beste med denne boka).

Jeg er blitt en mer utålmodig leser. Amazons smaksprøvefunksjon har spart meg for mange bortkastede lesetimer. Det var med dens hjelp at  jeg konstaterte at Jonathan Franzens genierklærte “Freedom” er en sirupstreig, selvopptatt mursteinsklump, for eksempel. Joda, jeg vet at det finnes bøker der ute som tar seg kraftig opp etter de første fem prosentene (grensen for smaksprøve i Amazon), men takket være Amazons anbefalingssystem vet jeg også hvor mange gode alternativer som er tilgjengelige. Livet er for kort til å lese bøker av forfattere som ikke gidder anstrenge seg for å fenge sine lesere.

Jeg er blitt en mer kunnskapsrik leser. Med umiddelbar tilgang til hundretusener av ebøker som kan belyse ethvert tenkelig emne som måtte dukke opp i research- eller nyhetsstrømmen gir det seg selv. Da kontroversene rundt forfatteren av en av mine favorittbøker på Kindle, “Three Cups of Tea”, dukket opp tidligere i vår, var jeg raskt ute med å laste ned journalist Jon Krakauers mini-ebok (Kindle Single) “Three Cups of Deceit”. Det ga meg ikke bare innsikt i Greg Mortensons tvilsomme virke, men også større forståelse av problemene knyttet veldedig arbeid i konfliktområder. Bok gjør klok, og min erfaring er at amerikanske (e)bøker gjør klokere enn norske.

Jeg er blitt en (nesten) rent engelskspråklig leser. Av de 50 leste ebøkene på Kindle var én (1) på norsk (en PDF-utgave av pboka “Carpe Futurum” av Erik Øverland og Jan Erik Karlsen). ‘Nuff said, som amerikaneren (og stadig flere nordmenn) sier.

Jeg forholder hovedsaklig til engelskspråklige veiledere. Ebøker jeg ikke har funnet via Amazons anbefalingssystem, har jeg gjerne skaffet meg etter omtale eller anmeldelse på amerikanske nettsteder og medier. En av mine viktigste kilder til boktips er kulturprogrammet “Fresh Air” fra National Public Radio, hvis podcast jeg hører på nesten daglig. Den gripende boka “Hellhound on his Trail“, som handler om James Earl Ray og drapet på Martin Luther King, ble kjøpt rett etter at jeg hørte dette Fresh Air-intervjuet med forfatteren.

Jeg setter nesten aldri mine ben i en fysisk bokhandel. De sjeldne gangene jeg stikker innom for å kjøpe overpriset kontormateriell, minner stablene med generisk nordisk krim meg om hvorfor jeg holder meg borte. I den grad vår familie kjøper norske pbøker, dreier det seg om barnebøker til poden. Siden bokhandlere flest har et så elendig barnebokutvalg i hyllene, blir det også her til at vi handler på nettet (Haugenbok leverer raskt og pålitelig, som kjent).

Jeg går ikke lenger i biblioteket for min egen skyld. Siste gang jeg hadde god hjelp av et bibliotek til research var under skrivingen av boka “Jakten på sannheten” i 1996 – etter det tok nettet over. Siden er biblioteket blitt brukt mer og mer sporadisk til lån av norske bøker og bruk av wifi. Det siste behovet tok 3G-abonnementet mitt seg av, det første forsvant helt etter anskaffelsen av Kindle (min siste lånte pbok i bibliotek var Roy Jacobsens “Vidunderbarn”, en langtekkelig nostalgifest hvis hovedfortrinn var at den i det minste ikke led av Per Pettersons ulidelige gammelmannssentimentalitet).

Jeg er frikoblet frigjort fra den norske bokbransjen. I en artikkel i tidsskriftet “Prosa” for et par år siden omtalte jeg Amazon Kindle som et amerikansk brohode inn i norsk bokbransje. Bildebruken var bevisst – jeg så og ser på amerikanske ebøker som en reell trussel mot inntjeningen i norsk bokbransje på sikt. Min erfaring som Kindle-bruker bekrefter dette. Det nå er ikke bare mulig å være bokelsker i Norge uten noensinne å komme i kontakt med norsk bokbransje – det er både lettvint, rimelig og behagelig.

Jeg har tilgang og råd til flere spennende bøker enn jeg noensinne har håp om å lese, og slipper helt å bekymre meg om fjollete lokale fenomener som bokhøsten, hvis viktigste funksjon i offentligheten er å gi ekstra oppmerksomhet til forlag som gjør noe så radikalt som å slippe en bok på forsommeren. Jeg slipper å bry meg om høstlister spekket med de samme, forslitte navnene og om en norsk eboksatsing som er blitt en fjert i orkanen.

Norske forlag og forfattere skal få snuble seg baklengs inn i fremtiden uten meg. Jeg er nå på yankeenes side av brobrodet, og jeg kan melde at jeg har det utmerket. Hvis du har lyst til å slutte deg til oss, behøver du bare å klikke her.

Her får vi f.eks. vite omtrent hvor mange leseplater digitalbok.no har solgt (1000 da undersøkelsen ble gjort, man regner med å selge 9500 romaner i løpet av -09), og de økonomiske og tekniske rammebetingelsene for Bokbasen, som antagelig blir landets største ebokhandel utpå nyåret. Selvsagt inneholder rapporten en gjennomgang av Kulturrådets litterturtiltak, og mye av den tilgjengelige teknologien på markedet.

Såvidt jeg kan se virker det som om Olsen har fått med seg hovedtrekkene i markedet.  Enkelte vil antagelig mene at hans oppsummerende scenarier for det norske ebokmarkedet de kommende tiårene er for pessimistiske. Blant annet mener han at det vil ta tre-fire år for eboka å nå en markedsandel på 5 %, og at en markedsandel opp mot 50 % ikke vil nås før henimot 2035 (s. 52).

Jeg har faktisk ingen problemer med denne vurderingen. Etter to år med Kindle har ebøker 1,8 % av det amerikanske markedet, så Olsens ekstrapolering er helt rimelig. Jeg har lenge ment at suksesskriteriet for eboka ikke er at den erstatter alle papirbøker, men at den blir utgangspunktet for en lønnsom nisje i bokmarkedet.

Den delen som burde vekke debatt, er oppsummeringen av bibliotekets rolle på side 53 og 54. Der står det blant annet følgende under headingen “Norsk Kulturråd mener det er viktig at”:

• e‐boka inntil videre også må utgis som papirbok innenfor samme år
• IO‐bøkene og andre bibliotekeksemplarer har samme DRM og utlånsbegrensninger
• bibliotekfilene er selvdestruerende idet utlånstiden går ut
• en e‐bok som meldes til innkjøpsordningene, må være nyskrevet og ikke tidligere utgitt i papirversjon; at den originale førsteutgaven skiller seg ettersporbart fra senere utgaver, og at det innføres sikre rutiner for at det skjer; og at det blir belyst om plagiatprogrammer som benyttes i undervisningssektoren eller andre tekniske løsninger kan bidra til dette

Punktene om hvorvidt bibliotek-DRM bør være strengere enn kommersiell DRM, og også kunne romme informasjon om lånerne, er utfordrende nok til at de burde få noen hver til å våkne. Kjør debatt, biblioteksektoren.

Vår nyutnevnte kulturminister, Anniken Huitfeldt, vil følge opp “Kulturløftet II”, melder NRK. Det er gode nyheter for store deler av kulturlivet, ikke minst utøvende kunstnere. For den raskt voksende digitale sektoren betyr det verken det ene eller andre, fordi Kulturløftet II sier så lite om digital kultur. Det man kan håpe på, er at kulturministeren viser et større engasjement for de digitale og nettbaserte kulturuttrykkene enn forgjengeren.

Mitt hovedanliggende er det digitale tekstfeltet, der teknologiske og sosiologiske endringer har satt deler av den gamle publiseringsindustrien under sterkt press, og der presset mot industrien som helhet er i ferd med å øke kraftig. Det gjelder selvsagt pressen, men det gjelder også i økende grad bokbransjen. Wikipedias popularitet og lanseringen av den internasjonale utgaven av Amazon Kindle, samt Googles, Barnes and Nobles og Sonys storsatsinger på ebokmarkedet, aktualiserer behovet for en digital litteraturpolitikk.

I det følgende skisseres tre områder Huitfeldt og hennes mannskap bør gripe fatt i snarest:

De nasjonale kunnskapsbasene
I oktober 2009 ble det kjent at den nylanserte gratisversjonen av Store norske leksikon (SNL) ikke vil nå sine økonomiske mål, og at det kan gå mot en snarlig stenging av prosjektet. Selv om Kunnskapsforlaget var maksimalt uheldig med lanseringen av et reklamefinansiert verk – den økonomiske krisen har gått hardt utover reklamefinanisiering i sin alminnelighet – kom problemene ikke  overraskende på dem som har fulgt feltet.

Wikipedia og andre lovlige nettressurser har lenge utkonkurrert konvensjonelle leksika, og det er intet som tyder på at det vil endre seg i fremtiden. Kunnskapsforlaget kan gå tilbake til en abonnementsordning, men det er lite som tyder på at denne modellen vil være mer bærekraftig på sikt. I det lille norske markedet er det sannsynligvis ikke rom for et selvfinansierende nettleksikon, og dermed må Kulturdepartementet ta en beslutning om SNL bør motta støtte.

Her kan det være nyttig å forlate det gamle leksikonbegrepet, og isteden se på SNL som en kunnskapsbase. For nettversjonen har ikke bare tilbudt det gamle leksikonets artikler i oppdaterte versjoner, det gir også tilgang til Norsk biografisk og Store medisinske leksikon. Strukturmessig er det intet i veien for at annet faktastoff som faller utenfor det konvensjonelle leksikonbegrepet (ordbøker, læremidler) kan gjøres tilgjengelig via dette nettstedet. Det er ingen tvil om at innholdet i leksikonet er viktig og etterspurt, eller at SNL har et betydelig utviklingspotensiale.

For at det skal skje, trenger SNL driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge. Wikipedia-miljøet har ikke bare gitt oss det største leksikonet på bokmål, men har også skapt et stort og godt nynorskleksikon og – ikke minst – en god begynnelse på et samisk leksikon.

Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte. Wikipedia er dugnadsbasert og basert på åpne lisenser, og derfor vil direkte honorering ikke være hensiktsmessig. Derimot kan man se for seg støtte til kurs og konferanser for wikipedianere og andre som ønsker å bruke leksikonet i f.eks. pedagogisk øyemed, samt driftsstøtte til Wikimedia foundation.

I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.

Sist, men ikke minst bør det snarest bevilges midler til tilgjengeliggjøring av fotografisk og kunstnerisk materiale som er falt i det fri, og helst også frikjøp av beskyttet materiale. Det er et problem for Norge at de viktigste formidlingskanalene for faktakunnskap i vår tid, mangler gode digitalkopier av historiske fotografier og kjente kunstnere. Her bør man se til tyske Bundesarchiv, som har bidratt til en vesentlig heving av illustrasjonskvaliteten på Wikipedia ved å inngå en avtale om bruk av historiske bilder.

Ebokbransjen
Mens vi de siste to-tre årene har sett en rasende utvikling av det amerikanske ebokmarkedet, har det stått like stille i Norge som i våre europeiske naboland. I en bransje med knappe økonomiske marginer er det rimelig at man er forsiktige med å satse tidlig, og heller venter til de tekniske standardene har fått “satt seg”. I det perspektivet har ventingen vist seg å være fornuftig, for det er fremdeles usikkerhet rundt leseplatene og ebøkenes endelige form.

Men det hjalp selvsagt ikke at den foregående ministeren viste så liten interesse for dette spørsmålet. Dette viser seg ikke bare i de konkrete målene man har satt seg i Kulturløftet II, det avspeiler seg også i den manglende interessen for å løse et overordnet problem for den vordende norske ebokbransjen – merverdiavgiften på ebøker. Gjentatte oppfordringer om å fjerne denne urimelige og hemmende avgiften har ikke ført frem – det må ha førsteprioritet for den nye ministeren.

Dernest trengs det en gjennomgang av hele det digitale litteraturfeltet, fra støtteordninger og vederlag via avtaleverk til kontrakter og ebøkenes rolle når den gjeldende fastprisavtalen skal opp til revisjon i 2011. Det nærmeste den sittende regjeringen har kommet dette feltet er digitaliseringsmeldingen, som har et annet hovedfokus. Det er på høy tid med en ebokmelding som kan danne grunnlaget for en langsiktig digital litteraturpolitikk.

Allerede nå er det åpenbart at den vil arve noen trekk fra det analoge motstykket, blant annet fordi mange av dagens forlag, forfattere og bokhandlere vil være aktører på ebokmarkedet. Vurderingene som gjøres i det nyopprettede mediestøtteutvalget vil også være interessante, fordi man der vil måtte se på problemstillinger som ligner dem vi vil få i bokbransjen: skal det f.eks. gis  støtte til “rene” ebøker, eller kun gå til den opprinnelige papirboka? 

I arbeidet med en ebokmelding må man også ta høyde for framveksten av en ny, skrivende offentlighet i Norge. Wikipedia er allerede nevnt, i tillegg kommer tusenvis av bloggere, kommentatorer og nettskribenter av ymse slag. Erfaringen fra USA tyder på at mange av disse vil ønske å publisere ebøker, og Amazon, Sony og andre ebokhandlere tilbyr allerede nå enkle og raske publiseringsløsninger. I dette kreative kaoset vil det altså finnes kvalitet som kan fortjene offentlig støtte, på lik linje med produktene fra de etablerte forlagene.

Problemet blir å finne kvaliteten, og så støtte den på riktig vis. Dette er en utfordring man vil stå overfor i biblioteksektoren, der det nå lanseres prøveprosjekter med ebokutlån. I Bibliotekmeldingen tas det for gitt at en støtteordning til ebøker i bibliotek vil ligne innkjøpsordningen, og departementets holdning oppsummeres slik: “Departementet vil følgje opp arbeidet til Norsk kulturråd på dette feltet, og vurdere verkemiddelbruk, kostnader og innsatsar etter kvart som utviklinga tilseier det.”

Kulturrådet er igang med å se på ebøker i bibliotek, men allerede nå er det åpenbart at man må være varsom med å knytte støtte til ebøker opp mot dagens innkjøpsordninger. Ebøker bryter med eksemplarbegrepet, som er selve fundamentet for innkjøpsordningene. Like lite som det gir mening i å ha én eboklisens per fysiske bibliotek, er det fornuftig å ha fri nedlasting fra en nasjonal database. Om ebokutlån fra bibliotek skal ha legitimitet, må det eksistere et klart skille mellom bokhandel og bibliotek.

Dette skillet vil nødvendigvis innebære at man legger inn begrensninger i ebokutlån som ikke finnes ved ebokkjøp. Idag er det mulig å begrense tilgangen til en ebok til et gitt tidsrom, men det fordrer bruk av digital rettighetsforvaltning (DRM). Hvorvidt man skal ha et nasjonalt utlånssystem som baserer seg på DRM eller ei, er en beslutning som til sjuende og sist må tas av departementet etter konsultasjon og forhandlinger med partene.

Det største digitale bibliotekprosjektet av alle er bokhylla.no, Nasjonalbibliotekets digitalisering og tilgjengeliggjøring av det meste av den norske litteraturskatten for lesing på skjerm (og nedlasting om tekstene er falt i det fri). Dette prosjektet er omtalt både i Bibliotekmeldingen og digitaliseringsmeldingen, men ingen av stedene finner vi et klart syn på hva departementet tenker seg at et så ambisiøst prosjekt skal brukes til.

Sagt med andre ord: meldingene ser på massedigitaliseringens funksjon i et formidlings- og arkivperspektiv, og man vurderer de juridiske aspektene. Men virkningen på bokbransjen som helhet sies det lite om, ei heller hvilken rolle man ser for seg at bokhylla.no skal spille i utdanningssektoren og folkebibliotekene.

Fildeling
Over hele det digitale kulturfeltet henger den ulovlige fildelingens spøkelse, og av alle Giskes unnlatelsessynder er hans motvilje mot å ha et synspunkt på dette problemet den største. Her er det nødvendig at den nye ministeren toner flagg, jo før jo heller. Huitfeldt vet selvsagt at frontene allerede er trukket opp i Stortinget: et flertall av partiene – inklusive SP og SV – er imot tiltak som medfører massiv overvåkning eller svekkelse av rettsvernet.

Høyre og Ap har ennå ikke tatt standpunkt, men det all grunn til å tro at mange innen disse partiene heller ikke ønsker seg lover etter mønster av den franske HADOPI eller svenske IPRED. Trond Giske har sagt seg positiv til en utredning av fildelingsproblematikken, men mente at utredningen måtte fokusere på tiltakssiden. I mine øyne gir dette et altfor dårlig grunnlag for å gjøre noe som monner for rettighetshaverne.

Per idag vet vi simpelthen for lite om brudd på åndsverkloven på nettet. Et tall på én million overtredere nevnes gjerne i forbindelse med ulovlig fildeling, men antallet som bryter loven ved f.eks. å viderformidle bilder og tekst i strid med opphavsretten er utvilsomt høyere. Vi vet for lite om hva slags åndsverk som deles, hvem som deler hva og hva de reelle økonomiske virkningene er. Per idag domineres debatten av deltakere med sterke prinsipielle synspunkter og/eller økonomiske interesser – det som mangler er et nøkternt forskerblikk på situasjonen.

I fildelingsspørsmålet kan man heller ikke se opphavsretten isolert. Personvernet, rettsvern og forbrukerrettigheter er også avgjørende viktig når man vurderer hva som kan gjøres. “Vente og se”-holdningen som har preget så mye av det digitale feltet under Giskes regime har i dette konkrete tilfellet resultert i at departementet neppe rekker å gjennomføre en tilfredsstillende undersøkelse av fildelingsfeltet i Norge før åndsverkloven skal opp til revisjon i 2010.

Summa summarum: Anniken Huitfeldt erklærer at hun vil få mindre tid til opptredener på den røde løperen enn Giske. For det digitale kultur- og kunnskapsfeltet, der kjendisene er få og de røde løperne enda færre, er det et lite lysglimt i fireårsnatten man har hatt under Giske. Og det sier vel det meste om tilstanden for vårt felt i 2009.

Nedlastingen skjedde fra min nyopprettede konto på digitalbok.no, der man hadde gjort fem norske titler tilgjengelige. Bøkene er gjort tilgjengelige som åpne PDF-filer, det vil si at filene kan vises på en hvilken som helst maskin som støtter PDF. Den eneste kopisikringen er “vannmerket” som er lagt inn i alle ebøkene, en liten tekstremse som identifiserer filen som tilhørende en spesifikk person.

Fordelen med vannmerking er at brukerne av eboka fritt kan flytte den fra en lesemaskin til en annen, og gjerne låne bort boka bort til andre (slik loven tillater nå). Men dersom boka skulle finne veien ut på et fildelingsnettverk, vil det altså være enkelt å spore den tilbake til den opprinnelige eieren. Så langt så greit, i grunnen. Men så var det praksis, da, og her har digitalbok.no gjort et underlig valg.

Vannmerketeksten er kjøperens navn og adresse, epostadresse og telefonnummer, plassert nederst på hver eneste bokside. OK, så skjønner jeg at dette gjøres for å skremme folk fra å dele filer ulovlig. På den annen side: etterhvert som leseplater og andre lesemaskiner blir vanligere, vil det uunngåelig skje at ebøker kommer på avveie uten kjøperen kan holdes ansvarlig for det. Tyveri av leseplater er et sannsynlig scenario, en venn som har lånt eboka helt lovlig men som så sprer den ulovlig et annet.

Slik kan informasjon om hvem som har kjøpt hva, spres fritt på nettet. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men lesevanene våre hører til privatsfæren. Tanken på at eboka for all fremtid vil være “brennemerket” med ens eget navn kan holde lesere unna bøker om personlige emner som f.eks. seksualitet. Tenk tenåring som ønsker å lese Virvarr i ebokform uten å ville risikere at det en gang blir annonsert for en hel verden, for eksempel. Dette kunne vært løst ved å bruke en unik kunde-ID som kun bokhandelen kjenner. Like sporbart i tilfelle ulovlig spredning, og langt mindre problematisk personvernmessig.

Det mest slående problemet er likevel valget av PDF som ebokformat. Erfaringen har gjort meg til en motstander av PDF på leseplater, fordi ebøkene gjerne er designet for en spesifikk skjermstørrelse mens leseplater kommer i ulike størrelser. Resultat: en PDF-ebok som er designet for en iRex ILiad med en skjermoppløsning på 768 x 1024 billedpunkter, vil ofte ikke kunne vises på en typisk leseplateskjerm på 600 x 800 bildepunkter uten at skriften blir veldig liten, eller sidene deles opp på uhensiktsmessige måter.

Det er nettopp dette som skjer med ebøkene fra digitalbok.no. Når jeg laster dem inn på Cybook OPUS, som er en leseplate i lommeformat og følgelig har en skjerm som er under halvparten så stor som en typisk bokside, blir skriften liten. Den blir faktisk så liten at mine 45 år gamle øyne ikke klarer å lese teksten uten at det begynner å murre i pannebrasken. Den lysegrå bakgrunnen, som normalt ikke er et problem, blir med ett ganske ubehagelig å forholde seg til. Hva mer er: tekststørrelsen på som ses på leseplaten til høyre på bildet over, er faktisk det maksimale som tillates.

Sony PRS-300 til venstre (like liten, men mye penere og billigere) har heldigvis innstillinger som lar meg lese skriften i en middelaldrende mann-vennlig størrelse. Men da får jeg altså problemet med manglende innrykk, setninger som avbrytes midt i og linjer som blir liggende oppå hverandre, som man ser til på bildet over (det digitale vannmerket ses nederst på skjermen, forøvrig). Den beste løsingen så langt har vært å overføre ebøkene til Sony PRS-600. Selv om jeg heller ikke her bør forstørre skriften for mye, er skjermen stor nok til at ebøkene blir leselige, i det minste. :-)

Cybook OPUS og min faste leseplatespokesmodel, Linus

I utgangspunktet minner OPUSen mye om Sony Reader-modellene jeg har testet det siste halvåret: skjermen bruker elektronisk blekk, operativsystemet i bunnen er en Linux-variant og man både lader og overfører filer via USB. Størrelsen er imidlertid en god del mindre: 151 mm x 108 mm x 10mm, likeså vekta på 150 gram. Dette er altså en lomme-leseplate, og det skal bli interessant å se hvordan den mindre skjermen kan måle seg mot standardstørrelsen på Sony PRS-505 og PRS-700.

Mitt førsteinntrykk er at Cybook OPUS virker billigere i utførelsen enn Sony-modellene. Det skyldes først og fremst at chassiet er i plast istedenfor metall. Platen blir tjukkere, og knappene gir mindre tydelig feedback enn metallknappene på Sonyene. Det er ingen uvesentlig innvending, med tanke på at man trykker på bla-knappen hundrevis om ikke tusenvis av ganger ved lesing av en bok.

Sammenligning av Sony PRS-505 (venstre) og nye Cybook OPUS

Kontrasten er omtrent slik jeg har vent meg til å se med digitalt papir: mørkegrå skrift mot en lysegrå bakgrunn, hvilket innebærer god lesevennlighet i godt lys. I Cybookens tilfelle mener jeg også å se et svakt gulstikk, selv om dette ikke kommer godt fram på bildet over. Sideomblaingen går en god del raskere på Cybook enn på PRS-505, men ikke fullt så kjapt som på den siste Sony-modellen.

Den viktigste forskjellen er at OPUS skifter fra portrett- til landskapsmodus når du snur leseplaten. Siden skjermen er så liten i utgangspunktet, er det sikkert en fordel å kunne vri leseplaten 90 grader for å utnytte hele skjermbredden. Men sensorene som snur skjermen er følsomme, og det krever litt tilvenning å unngå å bevege OPUSen slik at den ikke snur skjermen når du ikke ønsker det.

Mange takk til dem i Nasjonalbiblioteket som har jobbet effektivt for å løse problemet før skolestart, ikke minst IKT-sjef Svein Arne Solbakk som fikk jobben med å svare på ubehagelige mediespørsmål, og som tok utfordringen på strak arm. Så får vi håpe at NB nå har fått på plass rutiner som fanger opp feilene som uunngåelig vil oppstå i et prosjekt av denne skalaen, og at forfattere flest venner seg til å sjekke ut egne bøker på bokhylla.no og si tydelig fra om de finner noe som ikke holder mål.

Det store mangfoldet av formater hjelper heller ikke, selvsagt. Det nærmeste man nå er kommet en standard for ebokhandel utenfor Kindle-systemet er Adobe Digital Editions (ADE), som fungerer som en ebokhylle på skrivebordet ditt der du kan kjøpe/leie og låne ebøker, lese bøkene på skjerm og overføre dem til en eller flere Sony Readere. De fleste ebokhandlere støtter ADE, og selv om programvaren ikke er i nærheten av å være den iTunes-liknende applikasjonen vi alle håper på, er brukervennligheten helt grei om man følger riktig installasjonsprosedyre.

Det er til gjengjeld viktig, noe som understrekes av denne advarselen fra ebooks.com: “You must have the correct Readers installed on your computer BEFORE trying to download your order.” Det første punktet på programmet er imidlertid å skaffe seg en Adobe ID. Den får du ved å gå til ADE-hjemmesiden og registrere deg med brukernavn og passord. Vent på bekreftelse via epost, og logg deg så på ADE-kontoen din for å sjekke at alt fungerer som det skal.

ADE er et svært minimalistisk program, og ingen god
erstatning for Sony Reader-programvaren eller Calibre

Installasjonen er annerledes enn det du er vant til. Her er det ingen nedlasting og dobbeltklikk, isteden finner du et vindu på ADE-hjemmesiden, og installerer ved å klikke på instruksjonene der. ADE støtter Windows og OS X, selv om sistnevnte versjon ikke lar deg koble til og overføre filer til Sony Reader (man kan få det til ad omveier, men løsningen er ganske kluntete per idag). Når ADE er installert blir PCen din automatisk godkjent for lesing av DRM-beskyttede filer, og du er klar til å gå i butikken.

For å bruke ADE må du handle i ebokhandlere som støtter dette. Jeg valgte å prøve Waterstones, den store engelske bokhandlerkjeden som har satset tungt på Sony Reader. Netthandelløsningen er lite brukervennlig sammenlignet med det du er vant til fra Amazon (du får ikke ebøker som alternativ når du søker på pbøker, f.eks.), men jeg fant etterhvert fram til en ebok jeg hadde lyst på: Dark Summit: The Extraordinary True Story of Everest’s Most Controversial Season.

Ebøker kan leses direkte på skjerm i ADE.

Jeg la den i handlekurven, registrerte meg som Waterstones-kunde, oppga kredittkortdetaljer, fikk dem godkjent og ble sendt til en peker til eboka. Og her kommer årsaken til det er lurt å ha ordnet Adobe ID på forhånd: eboka lastes direkte inn i ADE, og godkjennes kun for bruk på PCen din dersom du er logget på ADE med IDen din. I og med at jeg hadde gjort dette, gikk innlastingen kjapt og smertefritt, og boka var klar til lesing på PC-skjermen sekunder etter.

Deretter koblet jeg en PRS-505 til PCen, klikket OK for å godkjenne leseplaten for bruk, og kunne overføre fila fra ADE-biblioteket til leseplaten ved å dra og slippe. Fem minutter og 78 kroner etter at jeg bestemte meg for å kjøpe, var boka klar til lesing på leseplaten. Oppmuntret av dette gikk jeg til ebooks.com, som er en de største ebokhandlerne utenfor Kindle-systemet. Ebooks.com har ry på seg for å ikke selge utenfor USA/Canada, men boka jeg valgte var det ikke slike problemer med, og prisen på rundt femtilappen var det heller intet å si på.

Summa summarum: såsant du følger riktig prosedyre under installasjon, holder deg til Windows og ikke har noe imot de mange begrensningene som legges på DRM-beskyttede ebøker, er dette en helt grei måte å skaffe seg bøker på. Apple- eller Amazon-elegant er det ikke, men det fungerer. Slik ebokmarkedet er idag, er dét ikke noe å kimse av. :-)

Et sikkert tegn på at vi begynner å nærme oss en bredere lansering av kommersielle ebøker i Norge, finner vi i den nylig publiserte Bibliotekmeldingens punkt 7.6, kalt E-boka og innkjøpsordningane:

I 2009 vil Norsk kulturråd starte ei prøveordning med innkjøp av e-bøker under innkjøpsordningane for litteratur. Slike innkjøp vil vere avhengig av mange faktorar, og Kulturrådet må i samråd med avtalepartane finne ut kva det er ein skal betale for, korleis betalinga skal fordelast på dei ulike ledda, og korleis produkta skal kjøpast inn og distribuerast til biblioteka og lesarane. Spørsmål om utsalspris, royalty og parallelle utgåver på papir og digitalt er nokre av dei mange faktorane som kjem inn i drøftingane.

Norsk Kulturråd setter ikke igang slike prosesser uten at det er grunnlag for det. Men som sitatet over viser, er det mye som gjenstår før man får en praktisk ordning på plass. Nå finnes det etablerte systemer for utlån av ebøker i bibliotek, det mest kjente i Norden er svenske elib.se, som leverer utlånsløsninger til en lang rekke folkebibliotek. Utlån og “tilbakelevering” (etter 28 dager blir bøkene uleselige) håndteres av leseprogramvare som Adobe Digital Editions, Microsoft Reader og Mobipocket.

Elib støtter også leseplater, så brukerne kan laste ned og lese lånte bøker på en privat iRex eller Sony Reader (modell PRS-505 og oppover). Elibs løsning baserer seg på DRM, som i prinsippet er mindre problematisk for  bibliotek enn ebokhandlere. Lånere verken har eller forventer å ha eiendomsrett til bibliotekboka, så det faktum at bøkene ikke kan videreselges, lånes eller gis bort betyr lite i denne konteksten. I daglig bruk kan det by på problemer, dog.

DRM gjør bruken mer tungvint – i tilfellet Adobe Digital Editions handler det blant annet om varierende stabilitet (jamfør disse tipsene på Elibs hjemmeside), og mange fleste løsninger er ikke tilgjengelige for Linux-brukere eller for dem som vil lese på mobiltelefoner. Bibliotekene vil også få problemer om det dukker opp nye leseplater som ikke støtter de eksisterende formatene, men først og fremst er det en reell fare for at kopibeskyttelse vil gi brukerne gammeldagse og lite hensiktsmessige løsninger.

I ettertid skal biblioteksektoren prise seg lykkelig over at prosjektet Låtlån ble lagt ned – i en verden av svært brukervennlige Spotify-aktige løsninger ville det begrensede systemet ha satt biblioteket i et dårlig lys. Her er det verdt å merke seg at digitalbok.no har valgt å selge ebøker fra CappelenDamm som vannmerkede og ukrypterte PDF-filer, som kan leses på alle slags lesemaskiner. Uansett hva slags teknisk løsning man baserer seg på, er det noen spørsmål som bør besvares av pilotprosjektene som gjennomføres før en ordning rulles ut i stor skala.

Bør det i det hele tatt være en innkjøpsordning?
Dagens innkjøpsordninger fungerer ved at det offentlige kjøper inn 1000/1550 eksemplarer av de fleste nye norske skjønnlitterære bøker (og et utvalg av faglitterære) og fordeler dem til landets bibliotek. Antall innkjøpte titler svarer sånn noenlunde til antall bibliotekfilialer i Norge, hvilket betyr ordningene sikrer at alle bibliotek har sitt eget eksemplar å tilby. Samtidig utgjør det innkjøpte antallet en så stor andel av et typisk førsteopplag i Norge at ordningene fungerer som en effektiv utgiverstøtte.

Enn så lenge er samsvaret mellom opplagstall og bibliotekfilialer godt nok til at man ikke bare kan forsvare ordningene for papirbøker, men også kan vurdere utvidelser til andre fysiske medier som tegneserier, CD-plater og spill. Problemet er imidlertid at det papirbaserte eksemplarbegrepet ikke gir mening for ebøker. Kjøper man en bok til Amazons Kindle-system har man i virkeligheten inngått en langvarig leiekontrakt, der utleier kontrollerer tilgangen og bestemmer bruksretten til en eller flere fysiske leseenheter.

Per idag gir Amazons brukslisens rett til å lese samme bok på opptil flere leseplater og iPhone/iPod samtidig, i fremtiden vil dette antagelig utvides til lesing på skjerm og andre mobile enheter. Dette snur begrepet om tilgjengelighet i bibliotek på hodet. En ebok vil ikke være “hjemmehørende” i det lokale biblioteket, men vil kunne lånes døgnet rundt fra brukernes datamaskiner og (forhåpentligvis etterhvert) mobiltelefoner.

Når vi samtidig vet at etterspørselen etter nyere norsk litteratur i bibliotek gjennomgående er ganske lav, og at antall brukere av leseplater lenge vil være mye mindre enn lesere av papirbøker, virker det urimelig å kjøpe inn 1000 brukslisenser hvis 100 i en sentral base gir like god tilgang for brukerne. I et bibliotekperspektiv ville den optimale løsningen være dynamisk, det vil si at antall brukslisenser står i et rimelig samsvar med etterspørselen etter bøker.

Her ligger det en åpenbar interessekonflikt mellom forlag/forfattere og bibliotek, siden førstnevnte ønsker seg forutsigbarhet og følgelig et fast (og høyest mulig) antall innkjøpte lisenser. På den annen side er produksjonsprosessen bak ebøker annerledes. Idag er ebøker flest et biprodukt fra papirprosessen som gjerne selges via bokhandlere, men i takt med at markedet utvikler seg vil vi stadig oftere se utgivelser som hopper over alle papirledd, inklusive bokhandelen. Lavere produksjonskostnader bør rimeligvis gi lavere støtte fra Kulturrådet.

Hvordan håndterer man grenseoppgangen mellom bibliotek og bokhandel?
Ebøker gjør det unødvendig å bevege seg til det fysiske biblioteket for å låne papirbøker. Dette, sammen med muligheten for å fornye via nettet, fjerner dagens hovedforskjell på kjøp og lån: når du eier papirboka, kan du ha den umiddelbart tilgjengelig hele tiden. Det vil heller ikke være noen fysisk forskjell på kjøpebok og lånebok – teksten på en leseplate ser lik ut, enten det er bibliotekets iRex eller den private man leser den på.

Forlag som satser på DRM-baserte ebokløsninger vil ironisk nok bidra til å viske ut forskjellene mellom bibliotek og bokhandlere ytterligere ved å frata brukerne kontroll over verket. Om brukeren kan låne en ebok med noenlunde samme bruksvilkår som en kjøpebok (ingen mulighet til å gi bort, låne bort eller selge den kjøpte boka), og kjøpeboka koster 250-300 kroner (slik Kristenn Einarsson og andre aktører i bokbransjen ser ut til å gå inn for), skal norske ebokhandlere slite tungt med å selge noe annet enn bestselgere i digital form.

I utgangspunket har bokbransjen kun seg selv å takke for at man forretningsmessig er på samme stadium som plateselskapene for fire-fem år siden – det snakkes fremdeles langt mer om de negative konsekvensene av fildeling enn om hvordan man forvandler fildelere til betalende kunder. Men i den grad utlån av ebøker kan rive grunnlaget vekk for en kommersiell ebokbransje i emning, blir det også Kulturrådets problem.

Planene om en digital innkjøpsordning må dessuten ses i lys av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekter. I løpet av et tiår kan dagens bokhylla.no omfatte det aller meste av norsk litteratur før siste årtusenskifte. Materialet er ment å leses på skjerm, men det er en stadig mindre begrensning når prisen på bærbare maskiner er i fritt fall. Kombinasjonen av en godt utbygd ebok-innkjøpsordning og tekster eldre enn ti år gratis tilgjenglig på skjerm kan bli i meste laget for en bransje som selv i gode år driver temmelig marginalt.

Den enkleste veien ut av dette dilemmaet er også den teknisk sett mest primitive: låne ut leseplatene med ebøker lastet inn på forhånd, og kreve at den som vil bruke sin egen leseplate møter opp i biblioteket. Denne løsningen blir fort dyr (leseplater vil koste det samme som en minibærbar i overskuelig fremtid), den vil bli sett på som et forsøk på å hindre bibliotekets teknologiske utvikling (et svært viktig moment i moderne biblitoekarbeide) og den vil bli møtt med minimal forståelse av brukerne.

En annen mulighet er å begrense antall ganger man kan låne innenfor et gitt tidsrom: ønsker leseren lett tilgang til en ebok over tid, må vedkommende regne med å kjøpe den. En tredje er å forsinke innkjøpet av eboklisenser til bibliotekene (som jo i prinsippet kan gjøres tilgjengelig minutter etter at de er godkjent for innkjøp) lenge nok til at eboka rekker å bygge opp et visst salg i bokhandelen, alternativt sørge for at antall lisenser ikke er større enn at lånere flest tvinges til å stille seg på venteliste for mange av høstens bøker.

En fjerde løsning, og utvilsomt mitt førstevalg, er å ha færrest mulig begrensninger i utlånsvilkår men samtidig overvåke bruken nøye for å avdekke mulige positive og negative effekter. Digital distribusjon er intet om ikke fleksibel, og kan derfor tilpasses fortløpende om man f.eks. skulle se et katastrofalt fall i salg av smalere titler til leseplate.

Hvilke forleggere og utgivelser skal omfattes av ordningen?
På en ebokkonferanse nylig tok Bjarne Buset fra Gyldendal opp en av forlagenes bekymringer med ebøker i bibliotek: hvem skal levere bøkene som faller inn under innkjøpsordningen, og hvordan sikrer man kvaliteten om ordningen åpnes for alle? Med papirproduksjon finnes det en økonomisk terskel for publisering, med ebokproduksjon er alt det tekniske utstyret utenom datamaskinen gratis og fritt tilgjengelig for den som vil starte eget forlag.

Det er lett å se at Kulturrådet selv ikke vil ha kapasitet til å vurdere kvaliteten på alt som kommer inn, og dagens ordninger baserer seg på at språklig og faglig kontroll er gjort av forlegger på forhånd. Det vil med andre ord måtte trenges en terskel. Den kan være teknisk: man kan begrense innkjøp av ebøker til titler som utgis parallellt på papir. Den kan være økonomisk: man kan kreve at utgiver må være registrert i Brønnøysund, og/eller kreve en påmeldingsavgift lik den som nå avkreves forlag som ikke er medlemmer av Den norske forleggerforening.

Eller terskelen kan være kvalitetsmessig: en e-forlegger uten egen kapasitet “in-house” kan pålegges å dokumentere at nødvendige språkvask- og konsulenttjenester er innhentet. Under alle omstendigheter vil valgene som gjøres her, i stor grad avgjøre om en innkjøpsordning for ebøker vil sluse mer penger inn i allerede eksisterende forlagsstrukturer, eller stimulere til innovasjon.

Per idag finnes det titusenvis av nordmenn (enkelte anslag går i retning av 100 000) som jevnlig skriver på nettet. De aller fleste av disse leverer innhold av liten forlagsmessig interesse. Men om bare en promille eller to skriver på måter som faller innenfor rammene av en ordning, har Kulturrådet en mulighet til å stimulere til reell nyskapning i forlagsbransjen ved å slippe til stemmer som aldri har gått veien om et stort forlagshus i Oslo sentrum.

Hvordan sikrer man at ordningen fremstår som tidsmessig og rimelig?
Om en digital innkjøpsordning legger for store begrensninger på brukere og bibliotek, mister man en enestående mulighet til å ta litteraturformidling et langt skritt videre. Nettmedienes eksplosive vekst har blant mye annet ført til grunnleggende endringer i forholdet mellom formidler og publikum. Det merkes best i biblioteksektoren, som i stadig større grad orienterer seg mot ideen om arenaer for deltakelse og læring, snarere som et sted hvor leserne for gode råd om hva de bør lese.

Forlagene har ikke oppdaget det ennå, men nettsteder som Librarything og Goodreads har skapt genuint nye måter å formidle litteratur på, der formidlingen skjer fra leser til leser og informasjon sprer seg uhyre raskt. Det hele har skjedd uten noe større offentlig eller privat engasjement, og mye tyder på at slike sosiale nettsamfunn tiltrekker seg mange unge leserne – nettopp de som ofte er så vanskelige å nå med konvensjonell litteraturformidling.

Et svar på denne utfordringen kunne være å lage en sentral utlånsdatabase som gjør det lett for brukerne å peke til, kommentere og rangere bøkene som er tilgjengelige for utlån. Slik kan den voksende skaren av nettbibliotekarer gå aktivt ut på arenaene der nettleserne befinner seg, og vise potensielle lesere hvor få museklikk det er fra man registrerer sitt første nasjonale lånekort til man sitter med en ebok på mobiltelefonen eller mini-PCen.

Til sjuende og sist handler dette om den nye innkjøpsordningens legitimitet i det større nettmediesamfunnet den vil være en naturlig del av. En ordning som i all hovedsak betaler for DRM-beskyttede parallellutgaver av papirbøker utgitt av forleggerforeningsmedlemmer, vil fortone seg ganske annerledes og få en helt annen oppfølging fra nettbrukere enn enn en ordning som støtter åpne formater, en viss grad av brukermedvirkning og dessuten slipper til nye stemmer.

Foreløpig konklusjon

Det unike med en eventuell innkjøpsordning for ebøker er at den lenge vil forholde seg til et ungt marked for ebøker i Norge (tidligere innkjøpsordninger har tatt utgangspunkt i det godt etablerte papirbokmarkedet). Erfaringene med Amazons Kindle-system (som er langt mer profesjonelt og teknisk avansert enn noe vi kan vente å se på lenge i Norge) tyder på at det selv etter en bred og tung lansering vil gå mange år før omsetningen av ebøker utgjør mer enn noen promille av totalomsetningen.

Lønnsomheten er også lav i startfasen, som rimelig kan være. Dette tyder på at en innkjøpsordning kan bli avgjørende for om enkelte aktører i det hele tatt satser digitalt, og uansett kan komme til å påvirke alt fra pris og utgivelsesprofil på ebokmarkedet. I seg selv er det verken nytt eller negativt at Kulturrådet fungerer mer som Innovasjon Norge i en startfase. Men det fordrer en grundig gjennomdrøfting og konsekvensanalyse med utgangspunkt i ulike modeller, og ikke minst en oppfølging av prosjektet.

Teknisk sett er det lett å kartlegge bruken av ebøker, og derfor er det åpenbart at trafikkdata bør tilgjengelig for forskningsmiljøet, fortrinnsvis også sammen med tall som dokumenterer den økonomiske virkningen for utgiverne. Nettmediene er i sin natur langt flyktigere og mer dynamiske enn papirmediene, og man må være åpen for at formen og vinklingen på en innkjøpsordning for ebøker kan tilpasses underveis.

Skanningen er bra nok, men vi har hatt problemer med komprimeringen til visning på nett. Det har ført til at sidene, spesielt bildene, er blitt for utydelige. [...] Dette [6000 besøkte bøker i løpet av de første driftsukene, min anm.] er ekstremt i biblioteksammenheng og veldig oppløftende for oss.

At dårlig komprimering kan forklare moiré, dårlig fargedypde og pixellering er velkjent for den som har lekt seg med bildebehandling, men jeg kan ikke skjønne hvordan det forklarer fargeforskjell mellom sider, skjemmende striper midt på oppslag og feil på justering og skala av dobbeltoppslag, slik jeg dokumenterer med min bok Sola – vår egen stjerne.

Jeg forstår at tid og økonomi kun tillater rekomprimering av alle bildefilene med andre parametre, men begriper likevel ikke at en publisist – som NB faktisk opptrer som her – ikke ser ut til å anerkjenne behovet for  kvalitetskontroll. Det burde ha ligget i det opprinnelige budsjettet, og hadde man ikke fått det burde prosjektet ha vært skjøvet ut i det blå til kvalitetskontrollen var på plass, slik jeg er inne på i intervjuet. Så nei, bokhylla.no skulle aldri vært åpnet i sin nåværende form.

Den andre setningen over er også interessant, fordi den sier noe om Nasjonalbibliotekets selvbilde. 6000 besøkte bøker de første fjorten dagene tilsvarer 430 besøkte bøker per dag. For å sette dette i perspektiv: i 2007 (som er det jeg fant tall for i farta) hadde Deichmanske bibliotek et bokutlån på 2,28 millioner bøker. Det tilsvarer over 6400 bøker hver dag, året rundt. Jeg vil tro en lang rekke biblioteker i Norge kommer godt over grensen for hva Nasjonalbiblioteket regner som “ekstremt”, både hva angår bokutlån og besøk på nettstedet.

I slutten av NTB-artikkelen varsler jeg at jeg vil vurdere å be om å få Sola fjernet om ikke feilene rettes opp. Den prosessen er nå satt igang, i og med at jeg sendte et brev til Kopinor på fredag. Det er Kopinor som har forhandlet på vegne av rettighetshaverne, også vi som ikke er medlem av forfatterforeninger, og forstår jeg Olav Torvund rett er denne organisasjonen dermed rette vedkommende. Nedenfor følger eposten jeg sendte – om du er frilanser og befinner deg i samme situasjon som meg, må du gjerne kopiere de delene du måtte trenge:

Til Kopinor v. ansvarlige for bokhylla.no-prosjektet

Jeg er rettighetshaver til to av bøkene som er skannet inn av Nasjonalbiblioteket og lagt ut på nettet i forbindelse med bokhylla.no, og henvender meg til Kopinor da jeg ikke er medlem av noen av organisasjonene som Kopinor forhandlet på vegne av da “Avtale om digital formidling” av bøker ble inngått.  Jeg har to spørsmål jeg håper at Kopinor kan hjelpe meg med.

1. Kvaliteten på digitaliseringen av en av mine to titler (“Sola – vår egen stjerne”, Bonnier Carlsen 1994) er dessverre av svært lav kvalitet. I skrivende stund er boka oppført med feil forfatter på hovedsiden (ref 1), og de innskannede sidene er skjemmet av en rekke grove tekniske feil (striper, feiljusterte sider, fargeforskjeller og moiŕe-mønster).

Resultatet er at bokas estetiske og faglige kvalitet er forringet i den grad at den ikke bør være tilgjengelig for publikum i sin nåværende form. Etter henvendelse til NB er jeg blitt informert om at man kjenner til problemet, men jeg har ikke fått noe tilsagn om når de ovennevnte feilene blir rettet opp.

I mine øyne er dette svaret ikke tilfredsstillende. Som kjent er det å publisere en bok under en annens navn et brudd på Åndsverklovens §3, første ledd. Kvaliteten på de innskannede sidene er også så lav at det kan være et brudd på annet ledd av samme paragraf. Ved stikkprøver har jeg konstatert at min bok ikke er alene om å ha slike problemer.

Jeg anmoder Kopinor, som min de facto representant i forhandlingene, om snarest å ta kontakt med Nasjonalbiblioteket, og sørge for at sistnevnte snarest skaffer seg en oversikt over hvor mange titler som er rammet av feil forfatterangivelse og lav kvalitet, samt fremlegger en tidsplan for når feilene skal være rettet.

Hvis Nasjonalbiblioteket ikke er istand til å gi et klart svar, ber jeg om at Kopinor trekker verket “Sola – vår egen stjerne” fra bokhylla.no, i tråd med §6 i “Avtale om digital formidling”. Se også Olav Torvunds kommentar til disse spørsmålene (ref 2).

2. Jeg kan ikke finne spesifikk informasjon om hvordan jeg får tilgang til min andel av midlene som genereres av bøkene jeg har liggende på bokhylla.no. Jeg er som sagt ikke medlem av noen forfatterforening, følgelig blir Kopinor rette mottaker for denne henvendelsen.

mvh

Eirik Newth

Referanser:
1: http://www.nb.no/utlevering/nb/27ac426de4f5fa658f906d419faeff6a
2: http://blogg.torvund.net/2009/06/04/kan-en-reproduksjon-bli-sa-darlig-at-den-er-krenkende/

Oppdatering 1: Ifølge Retriever er NTB-saken gått ut i 74 større og mindre aviser og nettaviser. Da burde det gode budskapet være vel og grundig spredt. Nå ser jeg også at Fremtiden fått riktig forfatternavn. Om denne saken havner på førstesiden av papir-VG blir kanskje også Sola rettet opp? ;-)

Oppdatering 2: Har fått et prompte og ryddig svar fra Kopinor, som bekreftet at bøker kan fjernes på oppfordring fra forfatteren via Kopinor. Siden Svein Solbakk ved NB mener at en rekomprimering vil gi mye bedre leselighet i løpet av et par måneder, har jeg kommet til at saken kan stå i bero til september.

Jeg fikk også opplyst at man ennå ikke har forhandlet om hvordan midlene fra bokhylla.no skal fordeles til rettighetshaverne, men at jeg når den tid kommer kan rette mitt krav direkte til Kopinor. Mer informasjon finnes på denne Kopinor-siden.