Arkiv for Eirik

Tilbake til Linux igjen

Jeg har, som enkelte kanskje har lagt merke til, blitt mer vennlig innstilt overfor Windows de siste par åra. Det skyldes i stor grad mine erfaringer med Microsofts Surface 3 Pro, som ifølge Jorunn er det det eneste produktet som får meg til å høres ut som en Apple-fanboi.

Og jeg er virkelig svært fornøyd med Surfacen etter to års bruk. Men utviklingen av Windows har også noe med dette å gjøre. Windows 10 er for meg det beste operativsystemet noensinne fra selskapets hånd. Det er bånnstabilt (har aldri sett en blåskjerm), pent å se på, starter på et blunk og får alle jobber gjort med et minimum av dikkedarer.

Nylig gikk jeg igang med en større oppgradering av kontoret mitt. Jeg var lei av å ha dårlig plass på skrivebordet. Siden vi bor i en liten leilighet i byen ble løsningen å utnytte et begrenset areal bedre. Først og fremst ville jeg flytte PC og skjerm vekk fra skrivebordet. Siden jeg kun eier små PCer, var første del av jobben enkel – de er nå montert på en ramme som er skjult under bordet på høyre side.

img_20161204_205146-1

Siste del var kinkigere, men jeg løste det ved å skaffe en stor PC-skjerm (OK, veldig stor – 43 tommer for å være presis) som ble montert inn mot veggen. Nederkanten av skjermen treffer den innerste kanten av skrivebordet. Dermed har jeg på sett og vis forlenget skrivebordet med et like stort virtuelt segment, via en rett vinkel.

Skjermen har 4K-oppløsning og er nydelig å jobbe på. For første gang kan jeg ha alle vinduer jeg jobber med oppe samtidig. Konseptet mitt var at det virtuelle bordet skulle avspeile det virkelige: Fordi jeg nesten aldri behøver å reboote Windows, kan vinduene bli liggende på samme sted i dager av gangen om jeg vil. Omtrent som en bok eller en penn på skrivebordet.

Det var i alle fall tanken. Men jeg oppdaget snart ulempen ved å være tidlig ute. Saken er nemlig at støtten til 4K langt fra er så gjennomført som jeg hadde håpet. Selve oppløsningen og oppfriskningen håndterte både Windows og Chrome OS med glans. Det går fex helt greit å se YouTube-videoer i høyoppløsning og fullskjerm (det er mer enn greit – det er faktisk superlekkert!)

Det som derimot ikke går greit i Chrome OS’ tilfelle er skaleringen av fonter, faner, menyer osv. Systemet er bygd for en langt lavere oppløsning, og klarer rett og slett ikke å gi en konsistent – enn si visuelt tiltalende – brukeropplevelse. Windows håndterer skaleringen langt bedre, og grensesnittet ser også ryddig og pent ut i 4K.

Her dukket det opp et annet problem: Driveren til det innebygde Intel-grafikkortet på min lille NUC-PC har en bug man ikke har klart å eliminere på flere år. Den arter seg slik: Så lenge skjermen er i bruk, håndteres 4K som det skal. Men etter at skjermen har vært i dvalemodus har systemet “glemt” at det støtter 4K, og forsøker isteden å gjenopprette vinduene som om de ble opprettet på en skjerm med nye lavere oppløsning.

Resultatet er at de møysommelig utplasserte vinduene mine samles i en liten klump i øvre venstre hjørne av skjermen. Hver bidige gang, tross alle mine forsøk på å oppdatere og mekke med driveren. Jeg er åpenbart ikke alene, og det er like åpenbart at problemet ikke lar seg løse for mange.

Det var da det slo meg: Kanskje jeg skulle hente frem min gamle venn Ubuntu? Det er noen år siden jeg brukte denne Linux-varianten daglig, men jeg visste at den fremdeles var under full utvikling. Og at det som måtte finnes av oppdaterte drivere for Linux, garantert ble støttet av Ubuntu. Som tenkt, så gjort. På en halvtime var alt installert og klart til bruk, og skulle du ha sett: Nå fungerte alt som det skulle.

img_20161204_205043

Ikke bare var Intel-grafikkdriveren fri for den irriterende bugen, men jeg syns gjennomgående at systemet virker mer responsivt med Ubuntu enn Windows. Og DET er omtrent første gang jeg har kunnet si det. Siden nesten alt jeg gjør for tiden foregår i skyen, er det bare unntaksvis jeg må boote inn i Windows igjen. Derfor er systemet – inntil videre – henvist til å være mitt reise-PC-OS. Der ruler det fremdeles på Surfacen. :)

 

 

 

 

 

Prolog til Brageprisutdelingen 2016

Kjære alle sammen,

Det er en stor ære og glede å få lov til å åpne ballet i kveld, og få være med på å hylle forfatterne og illustratørene som er nominert til årets Bragepris. Jeg vet akkurat hvordan dere har det nå, for for temmelig nøyaktig 20 år siden satt jeg og ventet på Bragejuryens dom. Jeg er som rimelig kan være ekstra spent på den åpne kategorien, da sakprosa for barn og unge jo på sett og vis er min hjemmebane.

Derfor hadde jeg planlagt å si noen ord om den vedvarende verdien av faglitteratur for barn og unge, og kanskje knytte noen betraktninger til den pågående debatten om virkelighet i litteraturen. Men så kom en større virkelighet trampende inn i min norske forfatterhverdag på store, tunge støvler. Og det gjorde at jeg så meg nødt til å fravike mitt opprinnelige manuskript.

Valget i USA for to uker siden er – blant mye annet – et historisk nederlag for saklighet, anstendighet og sannhet i samfunnsdebatten. Mer enn noen annen legemliggjør Donald Trump begrepet “post-truth”, som nylig ble kåret til årets internasjonale ord av Oxford Dictionary. Post-truth, eller post-fakta om dere vil, er definert som et adjektiv “knyttet til omstendigheter hvor objektive fakta betyr mindre for opinionen enn apeller til følelser og personlige oppfatninger.”

Det er vanskelig å se for seg en større trussel mot oss som bokfolk enn en befolkning som i stadig større grad omgås meningsfeller i kommentarfeltets ekkokammer, og som får alle sine fordommer mot eliten – og la oss bare innrømme det, det er oss de snakker om – bekreftet med en jevn strøm av falske Facebook-nyheter.

Det måtte i så fall være følgende: Det overvåkningsapparatet som ble bygd opp under Bush og Obama, og som Edward Snowden avdekket i 2013, er snart i hendene en hevngjerrig og paranoid politisk dilettant. Det er all mulig grunn til å frykte at Trump, som president Nixon i sin tid, kommer til å pusse CIA, NSA, FBI og rundt et dusin liknende etater på motstandere i inn- og utland.

Øverst på Trumps fiendeliste står journalister, våre skribentkolleger, som han skjelte ut etter noter på et planleggingsmøte med landets ledende redaksjoner for noen dager siden. “Vi er i et rom fullt av løgnere, de svikefulle, uærlige mediene som tok fullstendig feil,” sa USAs kommende president. En av deltakerne karakteriserte møtet som “en fandens eksekusjonspelotong.”

Det kom samtidig med Trumps gjentatte Twitter-angrep på et teaterkompani i New York som hadde den frekkhet å bruke sin grunnlovfestede rett til å kritisere visepresidenten, samt kravet om at en TV-kanal lar hans syn slippe til i et program som gjør narr av ham. Trump ber om en egen kvote for høyrehumor, så å si. Noen burde kanskje tipse Kringkastingsrådet om denne uretten.

Vi er ikke bare på vei inn i en politisk istid. Trump og hans voksende skare av meningsfeller arbeider åpenbart for en nedkjøling – såkalt “chilling effect” – av hele ytringsfeltet. Frykt for Storebror ser deg-samfunnet, et stadig mer hatsk offentlig ordskifte og en generell forakt for fakta skal få kritiske stemmer til å forstumme. Verden over.

Det bør ikke herske noen tvil om at dette også gjelder oss. USAs spionapparat har global rekkevidde, og trumpister finnes overalt i det rike nord. Også i vår egen regjering, der et par ministre har dyrket Trumps paradegren “hets en journalist i sosiale medier” de siste dagene.

Det er altså gode grunner til å være skremt nå. Men vi bør ikke få panikk. Isteden kan vi følge oppfordringen Michael Moore kom med dagen etter valget, organisere oss og yte aktiv motstand. Engasjere oss i organisasjoner og partier som for eksempel forsvarer personvernet. Jeg har gjennom årene stilt opp i min kapasitet som skribent for mange norske partier og kan si like ut: De savner forfattere – mer enn de er klar over det selv.

Norsk politikk har et underskudd på folk som kan løfte blikket fra det daglige politiske spillet og minne de store sammenhengene. Som at uten personvern og respekt for privatlivet, uten “A room of One’s Own” der den frie tanke usett av andre kan fødes, vokse og modnes før den ytres, er ytringsfriheten ganske meningsløs. Og de er enkle å finne, partier som har vært rakryggete i dette spørsmålet. De har til felles at de alle er små, de har grønt i logoen og ingen av dem har et nært forhold til Felleskjøpet.

Vi kan gi økonomiske bidrag til forsvarere av personvernet og ytringsfriheten og til uavhengig, kritisk journalistikk. En av vår tids tragedier er medienes forfall parallelt med en eksplosiv økning i behovet for et kritisk blikk på makthaverne. Honoraret for denne prologen går uavkortet til slike formål. Jeg allerede har blinket meg ut American Civil Liberties Union og tidsskriftet Mother Jones, som vil motta bidrag i nær fremtid. Gudene skal vite at de kommer til å trenge det.

Sist men ikke minst må vi fortsette å gjøre det vi er flinkest til: Å gi offentligheten ordene og bildene som trengs for å forstå en kaotisk samtid. Bevares, det er lett å bli motløs som forfatter av lange og komplekse tekster i en tid der man kan få den viktigste maktposisjonen på koden ved å spy ut edder og galle på 140 tegn eller mindre.

Men at den lange teksten fremdeles har en rolle å spille, ser vi for eksempel av alle de som via sosiale medier forteller at de bruker Margaret Atwoods “The Handmaid’s tale” til å forstå det som skjer nå. “It can’t happen here”, en roman skrevet av Sinclair Lewis i 1935, som skildrer en populistisk og etterhvert fascistisk president i USA, har solgt så godt de siste dagene at den nå må trykkes i nytt opplag.

Colson Whitehead, som nettopp vant National Book Award for romanen “The Underground Railroad”, en bok som kretser rundt temaet slaveri og rasisme, ga også uttrykk for lignende følelser i sin takketale forleden. Og så avsluttet han med noen ord som også passer godt til denne begivenheten: “We’re happy in here; outside is the blasted hellhole wasteland of Trumpland. Be kind to everybody, make art and fight the power.”

Vær god mot alle, skap kunst og kjemp mot makta. Det er ord vi kan ta med oss videre.

Takk for oppmerksomheten – og lykke til alle dere Bragenominerte som sitter her i kveld. Dere er viktigere enn noensinne – glem aldri det.

Hvorfor jeg snakker om vektkontroll og ikke slanking

Forleden lørdag var jeg gjest i NRKs “Lindmo”, og snakket blant annet om vektprosjektet jeg har blogget om en tid her. Medieoppmerksomheten rundt prosjektet mitt startet i sommer, da Dagens Næringsliv kontaktet meg i forbindelse med en bloggposting de hadde lest, lurte på om jeg ville kommentere en artikkel de jobbet med og etterhvert kom til at trenings- og kostholdsopplegget mitt burde være hovedsaken.

lindmo_04-11-16027

Foto: Julia Marie Naglestad

I forkant av deltakelse på show av “Lindmo”-kaliber er det alltid grundige forberedelser, blant annet i form av samtaler med researchere. Og i den forbindelse understreket jeg gang på gang at jeg ville bruke ordet “vektkontroll” og ikke “slanking” i samtalen. Ikke fordi jeg oppfatter slanking som et mindre interessant tema, men fordi jeg mener vi allerede fokuserer nok på (vellykte) slankekurer som det er.

Misforstå meg rett: Slanking er kjempeviktig så lenge man slanker seg. Men mesteparten av livet kan jo ikke (og skal ikke!) være en slankekur. Målet for enhver slanker er å “flate ut”, nå en vekt man kan trives med og så holde den. Og det er her vektkontroll kommer inn. Langt de fleste slankere (80%-90%) ender opp med å gå opp igjen, mange til et nivå høyere enn før slankekuren.

Kort og enkelt sagt er det MYE vanskeligere å holde vekten enn å gå ned. Derfor mitt fokus på vektkontroll. Det er dette som er det endelige målet for overvektige som vil ned, det er denne tilstanden de fleste av oss overvektige håper på å tilbringe resten av livet i, og så er det dette som viser seg å være nesten umulig for de fleste av oss.

Å være så offentlig med mitt vektprosjekt har den hyggelige bivirkningen at jeg får mange komplimenter fra kjente og ukjente, og det setter jeg selvsagt stor pris på. Men samtidig er jeg heldig nok til å ha mange mennesker i livet mitt som har oppmuntret meg hele veien, så det er et behov som er grundig dekket. :) Jeg gikk ut med dette for å sette søkelys på problemet vektkontroll, som fortjener oppmerksomhet i offentligheten.

Ja, for er det noe som har slått meg etter at jeg begynte å gjøre research på temaet, er det at jeg absolutt ikke var alene i min uvitenhet. Tvert imot: Svært få jeg har møtt som ikke jobber innen feltet kosthold og ernæring, er klar over hvor lave odds man har for å lykkes med en slankekur. Eller hvor mange bi- og skadevirkninger slanking kan føre med seg.

Dette skyldes ikke bare manglende forskningsformidling. Kosthold og ernæring er et komplekst felt der det stadig dukker opp nye, tildels motstridende forskningsresultater (en nylig publisert studie viste f.eks. at aktivitetsmålere likevel ikke bidrar til vektreduksjon). Og om man blir forvirret av villniset av ulike slankestrategier, er situasjonen for vektkontroll enda mer uoversiktlig.

Dette er alvorlig. Ytterst sett handler det jo om hvordan vi som samfunn angriper problemet med økende fedme. Så lenge vi ikke har knekket vektkontroll-koden, blir resultatet fort at tiltakene som settes inn (opp til og inklusive slankeoperasjoner) bare bidrar til jojo-slanking.

Jeg er optimist av natur og tror det finnes løsninger på vektkontroll-problemet, både for meg personlig og for samfunnet som helhet. Men da må vi først anerkjenne at problemet er reellt, at det ikke er unntaket men faktisk er normen.

 

 

 

Refleksjoner rundt Elon Musks Mars-tale

Jeg har skrevet og snakket mye om mulighetene for å reise til Mars, og har ikke lagt skjul på min begeistring for Elon Musk og SpaceX‘ engasjement i saken. Musk har lenge snakket om at hans ambisjon er å gjøre oss til en “space-faring civilization” og “a multi-planet species”, og i går fikk han sjansen til å gå i større detalj. I et timelangt foredrag gikk han gjennom hovedtrekkene i sin plan for å kolonisere Mars og resten av solsystemet.

Technology doesn’t automatically improve. It only improves if a lot of really strong engineering talent is applied to the problem that it improves. There are many examples in history where a civilization has reached a certain technology level and then fallen below that.

Etter å ha gått gjennom de praktiske utfordringene knyttet til kolonisering av rommet (og argumentert godt for å hoppe over Månen), kommer Musk til selve kjernen i argumentet, som er at kolonisering av Mars bare blir mulig om kostnadene ved å reise dit reduseres med mer enn fire størrelsesordener – fra rundt 10 milliarder dollar Apollo-astronaut til rundt 200 000 dollar. Musk tror dette er mulig med følgende strategi:

  • Full gjenbrukbarhet av rakettsystemet
  • Påfyll av drivstoff i lav jordbane
  • Drivstoffproduksjon på Mars
  • Velge riktig drivstoff

Gjenbrukbarheten er noe selskapet arbeider med akkurat nå, og langt på vei har demonstrert muligheten av. SpaceX har gjennomført en rekke vellykkede landinger med det gjenbrukbare førstetrinnet til bæreraketten Falcon 9, og det burde ikke være noe i veien for å skalere opp denne teknologien til bæreraketter som er store nok til å frakte mennesker til Mars. Og vi snakker virkelig store raketter: mer enn tre ganger løftekapasiteten til Saturn V, måneraketten som fremdeles er den kraftigste som har lettet fra Jorda til nå.

screenshot-2016-09-28-at-14-03-06

Det betyr at opptil hundre passasjerer og hundrevis av tonn med nyttelast kan fraktes til Mars med én rakett, langt hinsides noe annet Marsferd-konsept jeg har sett før. SpaceX utvikler en ny og svært effektiv rakettmotor, Raptor, som de mener vil kunne gi reisetider til Mars på ned mot 80 dager når planetene står optimalt i forhold til hverandre. Det gir mange gevinster. Jo kortere tid man tilbringer i vektløshet og utsatt for kosmisk stråling og solutbrudd, desto bedre.

screenshot-2016-09-28-at-14-11-16

Påfyll av drivstoff i jordbane har også vært demonstrert i praksis, og måten Musk ser for seg at det gjøres på er ganske innovativ. Romskipet med Mars-astronautene skytes opp med tomme drivstofftanker, og går i ventebane rundt Jorda mens førstetrinnet returnerer til Jorda. Så skytes det opp på nytt med drivstoffet til Mars-ferden ombord, og overfører det til Mars-romskipet. Slik kan kostnadene kuttes med en faktor fem, mener Musk.

Mars-entusiaster som Robert Zubrin har lenge påpekt at det er mulig å lage drivstoff til raketter av vann og karbondioksid, som det finnes rikelig av på Mars. Ved å produsere drivstoffet til Jord-returen på Mars, reduseres kostnadene kraftig. I det hele tatt: Alt man slipper å fraktes opp fra Jorda og hele den lange veien til Mars, gir massive kostnadsbesparelser.

screenshot-2016-09-28-at-13-49-32

Å velge riktig brennstoff er også avgjørende. Diagrammet over viser hvorfor Musk og SpaceX er kommet til at metan er det beste drivstoffet (oksygen er den andre komponenten i alle eksemplene, fordi det ikke er oksygen i rommet). Metan og oksygen kan produseres på Mars etter kjente kjemiske prinsipper, egner seg godt for store romskip, er billig og relativt stabilt og trygt.

Med disse fire prinsippene spikret presenterer Musk så det interplanetariske transportsystemet:

screenshot-2016-09-28-at-13-53-05

Musk mener at modellen over gjør det mulig å transportere en million mennesker til Mars innen 100 år, til kostnader som er overkommelige for storparten av middelklassen i det rike nord (selg huset ditt, så har du råd til å emigrere). Men han mener også at fleksibiliteten åpner for nye muligheter. For eksempel kan bæreraketten frakte mer enn 300 tonn gods eller hundrevis av passasjerer til et hvilket som helst sted på Jorda på 25 – 45 minutter. Det er ikke vanskelig å se for seg militære bruksområder for dette.

screenshot-2016-09-28-at-15-03-47

Har man først kommet seg til Mars, koster det lite energimessig sett å fly videre ut i Solsystemet. Derfor ser Musk for seg at dette kan bli starten på en storstilt kolonisering av alle beboelige legemer. Råstoffet til brennstoff og oksygen finnes på måner i bane rundt alle de ytre planetene og Pluto, og det er fullt mulig å opprette robotiserte brennstoffdepoter som vil gjøre det mulig å “planethoppe” eller “månehoppe” til en hvilken som helst klode i bane rundt Sola.

Det vi med andre ord har fått presentert er den første virkelig gjennomtenkte, og komplette planen for kolonisering av Mars og resten av Solsystemet (foredraget inneholder langt flere tekniske detaljer enn jeg har hatt plass til her, anbefaler å se det). Spørsmålet blir hvor realistisk forslaget er. Rent teknisk tror jeg ikke at det kan herske stor tvil: Dette lar seg gjøre. Det er intet i Musks foredrag som ligger utenfor det vi rent teknisk kan få til idag.

Som så ofte før i teknologihistorien er ligger utfordringene på det menneskelige planet. For det første må dette finansieres. Og selv om kostnadene kuttes drastisk sammenlignet med konvensjonell romfart, er det fremdeles milliarder av dollar som må investeres i den nye bæreraketten og det interplanetariske romskipet. All erfaring tilsier at den endelige prislappen på slik teknologi blir betydelig høyere enn de første optimistiske anslagene.

Elon Musk påpeker selv hvor viktig NASA er som partner. Og her vil han støte på problemer. NASA har sitt eget Mars-prosjekt på gang, og NASAs direktør ga nylig uttrykk for at han ikke var særlig begeistret for private planer om kjemperaketter som ville konkurrere direkte med NASAs eget Space Launch System. Nå vil mange (jeg inklusive) mene at NASA har liten troverdighet i spørsmål som angår bemannet utforskning av Mars, men det er nå de som er nøkkelen til offentlig romfartsstøtte i USA. Og USA er fremdeles størst på dette feltet.

Den andre store utfordringen vil bli sosial. Musk har gitt uttrykk for at han ikke tror Mars kan koloniseres uten at det koster liv. Basert på det som ble presentert, må vi anta at vi før eller siden vil oppleve at hundre eller flere liv går tapt i én romulykke. Vil et samfunn med aversjon mot risiko tolerere det? Veien fra global nerdehelt til kynisk kapitalistskurk som gladelig ofrer liv på profittens alter er kort i de virale medienes tidsalder, for å si det slik.

screenshot-2016-09-28-at-14-53-26

Elon Musk har spent buen høyt. Han sier i foredraget sitt at planen er å sende et romskip til Mars hver gang planetene er plassert nær hverandre, det vil si ca annethvert år fra 2018. Den store bæreraketten skal utvikles og testes frem mot 2025, og deretter er planen at det skal sendes folk regelmessig til Mars. Nei, jeg tror ikke dette tidsskjemaet vil holde. Men når det er sagt er jeg likevel mer optimistisk enn på lenge.

For igjen: Dette er virkelig den første gjennomførbare planen for kolonisering av rommet som hittil er lansert. Fra nå av kan vi som mener at menneskeheten bør bli multiplanetarisk peke på Musk-planen og si: Det er et spørsmål om vilje og penger, ikke teknologi. Og ingen kan betvile mannens personlige engasjement i saken:

 

The main reason I am personally accumulating assets is in order to fund this. I really don’t have any other motivation for accumulating assets except to be able to make the biggest contribution I can to making life multiplanetary.

Sylvi Listhaug og de 500 millioner afrikanerne

I et intervju i Dagbladet forleden sier innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug følgende om fremtidens utfordringer på hennes felt: “Det går i feil retning i flere land i Midtøsten, samtidig som presset fra Italia mot andre europeiske land øker. Og vi vet at Afrika kan få opptil 500 millioner nye innbyggere fram mot 2030. Det betyr at presset mot Europa vil øke. Dette kan vi ikke ignorere.”

Et par uker før dette intervjuet kom på trykk hadde jeg holdt et innlegg på regjeringens perspektivkonferanse – med Listhaug til stede i salen – der Afrikas demografi ble nevnt spesifikt, så det var ikke fritt for at min interesse ble vekket. Og siden jeg lenge har hatt en i norsk sammenheng unormalt stor interesse for befolkningseksplosjonen, visste jeg også at tallet hun nevner stemmer relativt godt med det siste av befolkningsprognoser.

graph

Denne figuren viser hvordan Afrika er befolkningseksplosjonens siste skanse: Det meste av veksten i verdens befolkning mot 2100 vil skje her.

Ifølge FNs befolkningsbyrå øker Afrikas befolkning i skrivende stund med rundt 30 millioner mennesker i året, en rate som er forventet å øke mot over 40 millioner i året i 2050. Så når Listhaug ser 14 år inn i fremtiden og sier “kan få opptil” har hun sine ord i behold innenfor den usikkerheten man må påregne i slike spørsmål. I høyden passeres 500 millioner-merket to-tre år senere. Uansett dreier det seg om mange mennesker på kort tid.

For å sette det i perspektiv: Dette er en vekst som overgår hele EUs befolkning minus Storbritannia, eventuelt mer enn USAs og Russlands samlede befolkning idag. 500 millioner på toppen av dagens 1,2 milliarder innbyggere er en økning på 40% på 15 år, en prosentvis vekst man ikke har sett på andre kontinenter siden langt tilbake i det 20. århundre.

Nå skal man alltid ta befolkningsprognoser med en klype salt, men her snakker vi om et såpass kort tidsrom og et område der fødselsraten fortsatt er så høy i så mange land at vi må ta dem på alvor. Ikke minst fordi rotårsaken til at Afrika har beholdt høye fødselstall samtidig som de er falt kraftig de fleste andre steder, også er en viktig driver bak det som bekymrer Listhaug mest: Emigrasjonen fra kontinentet.

Ja, for selv om mange afrikanske land har opplevd god økonomisk vekst de siste tiårene, har kontinentet fremdeles et enormt fattigdomsproblem. Det er her man finner majoriteten av mennesker som lever på eksistensminimum, det er her barnedødeligheten er høyest og utdanningsnivået er lavest. Dette kartet som viser hvor land ligger på FNs Human Development Index (HDI) er talende i så måte: Den nederste delen av FNs levekårsindeks domineres av afrikanske land.

screenshot-2016-09-13-at-10-59-35

Selv om vi ser mange positive utviklingstrekk i regionen, rekker vi ikke å få noe kjempeløft for folk flest de neste 15 årene. Generelt pleier økonomer å anta at befolkningsvekst skaper velstand via voksende etterspørsel etter varer og tjenester, pluss innovasjon og produktivitet som følger av flere kloke hoder. I Afrika er bildet… komplekst.

Her har vi land som Kamerun og Etiopia, hvor BNP per innbygger i perioder har stått på stedet hvil eller avtatt mens befolkningen har skutt i været. Vi har Nigeria, kontinentets største økonomi, som lenge har hatt en av verdens høyeste vekstrater men som like fullt var nummer 152 på FNs siste HDI.

I et femtenårsperspektiv  er det derfor rimelig å anta at mønsteret vi ser idag, med en bunn av HDI-listen like dominert av afrikanske land som toppen er dominert av europeiske, vil vedvare. Dette er mindre et spørsmål om matforsyning (allerede idag er vi istand til å fø på 500 millioner ekstra verdensborgere) enn om muligheter. Om en raskt voksende pool av unge og arbeidsvillige i en region som er dårligere utrustet til å tilby dem et meningsfylt liv.

Det hjelper ikke at store deler av det sentrale og nordlige Afrika er preget av konflikter, mange av dem basert på etniske og historiske motsetninger som ikke forsvinner over natten. Den sannsynlige effekten av det er at vi vil se flere flyktninger i fremtiden, om ikke annet så fordi en større befolkning vil føre til at flere mennesker påvirkes direkte av krig. Hvor raskt konflikter kan endre migrasjonsbildet så vi i Libya, som på kartet over er et av to afrikanske land med middels høy HDI. Tallene er fra 2013, idag vil de åpenbart ikke være gyldige.

conflict-africa

Kartet fra Uppsala-Universitetets Conflict Data Program viser konfliktbildet i 2014. Det er gode grunner til å tro at det generelle konfliktnivået her holder seg høyt mot 2030.

Femtenårsperspektivet er såpass kort at vi kan overse effekten av klimaendringer, men selv uten denne negative påvirkningen virker det altså rimelig sikkert at migrasjonen fra Afrika vil øke mot 2030, og at det i konfliktperioder kan toppe seg langt over nivået vi har sett til nå. Spørsmålet blir dermed hvordan vi skal forholde oss til dette i Europa. Fra et rent demografisk perspektiv er svaret enkelt, og gis av de to figurene nedenfor.

 

screenshot-2016-09-13-at-14-21-45

screenshot-2016-09-13-at-14-21-52

Kilde: populationpyramid.net

 

Slike figurer kalles for befolkningspyramider, og viser hvor mange mennesker man finner i hvert alderssegment av befolkningen, fordelt på kvinner og menn. Den øverste figuren viser tydelig hvor ung befolkningen i det vestlige Afrika vil være i 2030 – aldersgruppen under 20 er totalt dominerende. På den nederste figuren har eldrebølgen i Europa transformert pyramiden til et tårn (eller for de konspiratorisk anlagte, en minaret). Her er andelen unge lav, mens det er en tydelig utbulning i pensjonistsegmentet.

Afrika vil altså ha et enormt overskudd av ungdom, Europa et alvorlig underskudd. Ved å flytte overskuddet fra Afrika kan man i prinsippet løse mange av de økonomiske problemene som følger av Europas befolkningstårn. I praksis vet vi at det ikke er så enkelt. Integrasjon er en krevende prosess, og gapet mellom utdanningen som kreves av arbeidstakere i Europa og hva afrikanske skoler kan levere, vil neppe bli mindre enn det allerede er.

Dersom robotisering i stor skala blir en realitet, vil dessuten svært mange “startjobber” for innvandrere – innen transport, varehandel og helse/omsorg, for eksempel – stå særlig utsatt til. Terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet for en som kommer langveisfra, vil antagelig være høyere i 2030 enn den er idag.

Vi må også ta høyde for at migrasjon er og vil forbli vår tids mest brennbare politiske sak. Om det er noe vi har lært i det 21. århundre, er det at migrasjon er en “force multiplier” for populistiske og radikale partier over hele Europa.

fullsizerender_3

Jamfør denne brosjyren som nylig ble delt ut til 4,1 millioner husstander i Ungarn. Dette er en del av en ungarske regjeringens kampanje for å få befolkningen til å stemme nei til et EU-forslag om å tvinge medlemsland til å ta imot kvoter av flyktninger. I Ungarns tilfelle handler det om 1294 flyktninger, i et land med nær 10 millioner innbyggere og relativt få immigranter. Selv en tallmessig insignifikant migrasjon kan skape store politiske bølger, med andre ord.

De politiske vindene blåser ganske entydig mot økt immigrasjon i Europa nå, og Sylvi Listhaug er blitt en populær minister som uten tvil har mange nordmenn med seg når hun sier at “det viktigste er å ha kontroll på tilstrømningene. På den måten kan vi bidra mer i nærområdene. Hvis vil ikke klarer å gi barn skolegang og mennesker håp, så vil flere komme hit.”

Men dette er også et syn som vil få kjørt seg om det vinner fram. Utover i århundret vil mangelen på arbeidskraft i viktige sektorer begynne å bite i Europa. Arbeidstakere vil måtte finnes til å holde hjulene i gang i europeisk økonomi, samtidig som omsorgssektoren vil trenge ansatte til å ta seg av stadig flere eldre. Heving av pensjonalderen vil være et naturlig skritt, sammen med stadig mer drastiske tiltak for å få arbeidsledige og uføre ut i arbeid igjen. Etter 2030 vil velferdsstaten begynne å se ganske annerledes ut, for å si det slik.

Teknologi vil være helt avgjørende for at en “nullvisjon” for afrikansk immigrasjon skal lykkes. Antialdrings- og antidemensmedisin vil, hvis den kommer, redusere presset på helsevesenet. Samtidig mener mange forskere at 30-50% av arbeidsplassene i det rike nord kan bli robotisert. Mens robotisering fremdeles vekker utbredt skepsis i 2016, kan robotene i 2030 bli hyllet som kontinentets redning av innvandringsskeptiske europeere.

transparency_international_2015

Jo rødere, desto mer korrupt oppfatter innbyggerne landet sitt. Nok en gang kommer Afrika sørgelig dårlig ut.

Samtidig må det skapes flere muligheter i Afrika. Det holder ikke med håp – kontinentet trenger et kraftig løft på alle grunnleggende områder. Infrastruktur, skole, helsevesen, energi og ikke minst samfunnsinstitusjoner må bygges opp. Et hovedhinder for afrikansk vekst og innovasjon er byråkrati, lovløshet og korrupsjon fra bunn til topp i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har et begredelig – og neppe tilfeldig – sammenfall med FNs utviklingsindeks. Afrikanske land er blant verstingene her også.

Her ligger det håp og muligheter i den afrikanske “yngrebølgen”. Det er vanskelig å se for seg at ungdommene som nå vokser opp, med tilgang til mange av de samme mediene og tjenestene som ungdom i det rike nord, vil finne seg i tilstanden slik den er nå. Vi i Europa må gjøre vårt ytterste for å sørge for at den nye generasjonen får best mulig vilkår for å bygge opp institusjonene Afrika trenger. I dette perspektivet blir å “bidra mer i nærområdene” langt mer kostbart og forpliktende enn noe vi har sett så langt fra vår side.

Og det vil også kreve at vi tar tak et tema som er tabu på begge sider av Middelhavet, nemlig befolkningsveksten. For selv om yngrebølgen er bra for økonomien, kan det bli for mye av det gode. I skrivende stund ligger Afrika an til å firedoble sin befolkning innen århundrets utløp. I et 2100-perspektiv må vi også ta hensyn til klimaendringer og miljøødeleggelser, og da er det sterkt bekymringsfullt at det fattigste, minst stabile og mest klimasårbare kontinentet også vil oppleve den siste store befolkningseksplosjonen i vår tidsalder.

Jeg tror ikke vi står overfor noe malthusiansk befolkningssammenbrudd, a la Paul Ehrlichs diskrediterte “befolkningsbombe“. Mat og grunnleggende livsnødvendigheter skal vi klare å produsere til 12 milliarder jordboere som vi idag klarer å produsere det til over 7,5 milliarder. På den annen side klarer jeg ikke å slutte meg helt til befolkningsoptimismen som kommer til uttrykk i f.eks. arbeidet til Julian Simon, og som idag formidles effektivt av Hans Rosling.

Et mellomstandpunkt – at vekst er bra, men at for rask vekst i fattige land med dårlig infrastruktur, svake institusjoner og et stadig mer utsatt økosystem er en risikosport – er det jeg har landet på. Derfor mener jeg at en klar styrking av satsingen på afrikanske kvinner er nødvendig, fra hjelp til utdanning, kamp mot barselfeber, barneekteskap og andre overgrep, familieplanlegging og tilgang til prevensjon.

Problemet med en slik strategi er at de mest effektive tiltakene mot uønsket massemigrasjon i fremtiden samtidig er de minst synlige og medievennlige. Det er mye lettere å skaffe bevilgninger til piggtrådgjerder og bevæpnede vakter enn til p-piller og lærebøker.

Faen. Nå har de senket takhøyden igjen.

På tide å kjøpe nye knebeskyttere.

Tor Åge Bringsværds ord oppsummerer min opplevelse av å vende tilbake til Facebook på en utmerket måte. Joda, det stemmer. Han fyren som meldte seg ut med brask og ikke så rent lite bram for fem år siden måtte krype til korset. Årsaken er prosaisk nok: Min sønn er aktiv i barneidretten, og der i gården er Facebook standard. Uten Face, ingen info om trening, kamper og dugnader. Fins det alternativer? Utvilsomt. Men jeg har verken tid eller kompetanse til å svitsje et halvt hundre familier over på et annet system. End of discussion.

Resten av Facebook-opplevelsen minner i overraskende grad om den jeg forlot. Grensesnittet er fremdeles overveldende og uoversiktlig, reklamene bommer like grovt som før og den ulne definisjonen av “venn” er like ullen. Klok av skade har jeg denne gang valgt å begrense antallet venner med et enkelt kriterium: Hvis vedkommende som vil bli venn er en person jeg husker å ha møtt i det virkelige liv og vekslet noen ord med, kan jeg godkjenne. Så langt har det gitt en håndterlig feed.

Selvsagt er Facebook like overvåkende og kontrollerende som det alltid har vært, jamfør de siste dagenes strid om Vietnam-bildet. Dersom du bor under en stein eller kommer over dette en gang i fremtiden handler det altså om at forfatter Tom Egeland la ut det berømte bildet av en jente som ble brannskadd av napalm under et bombeangrep i Vietnam-krigen. Facebook slettet bildet og stengte Egeland ute under henvisning til regler som forbyr bilder av nakne barn, Egeland nektet å godta dette og satte igang en prosess som kulminerte med at Facebook i går ga seg og lot bildet bli publisert likevel.

980x

Vurderte å illustrere saken med Vietnam-bildet, men man vet aldri når Facebook ombestemmer seg. Kjører seif.

Vi skylder alle Tom Egeland stor takk for at han orket å stå i stormen og følge opp den etterhvert enorme internasjonale oppmerksomheten saken skapte. Som meg er han frilansskribent, hvilket vil si at han har mistet mange verdifulle (i hans tilfelle bokstavelig talt!) skrivedager på å sitte i telefon og gjenta de samme poengene til journalist etter journalist. Har vært der noen ganger selv, kjenner hans smerte. :)

På den annen side: Selv om Facebook lar bildet slippe gjennom er det ingen anger eller innrømmelse av feil å spore. Tvert imot. Ifølge VG begrunnet Facebook snuoperasjonen slik: «På grunn av bildets status som ikonisk og et med historisk betydning, oppveier verdien av å tillate deling verdien av å verne samfunnet ved å fjerne det. Derfor velger vi å gjeninnsette bildet på Facebook der det har blitt fjernet.»

Med andre ord: Facebook holder på at det har en verdi å beskytte samfunnet mot bildet. Den eneste grunnen til at de gir etter er “verdien av å tillate deling”, som er Facebooks brød og smør. Vi har heller ingen andre signaler som tyder på at selskapet akter å endre sin grunnleggende politikk. Og hvorfor skulle de nå det. Å være et koselig og “familievennlig” sted på nettet er nå engang Facebooks hovedfunksjon for majoriteten av brukere.

Dette ikke for å nedvurdere verdien av slike kampanjer. Selvsagt er det viktig og nødvendig å si fra når man utsettes for overtramp, og ikke minst når dette dreier seg om en aktør som ønsker å fungere som et nav for mediedistribusjon i inn- og utland. Men som jeg skrev i Dagbladet forleden: Jeg tror ikke dette er nok. Hvis man mener alvor med å sørge for at Facebook opptrer som en ansvarlig mediedistributør, må dette løftes opp på politisk plan.

Der er vi ikke nå, så hva gjør vi i mellomtiden? Vel, Bjørn Sterk har som i så mange andre sammenhenger interessante tanker å by på. I en bloggposting med tittelen Si Fexit til Facebook tar han til orde for at vi forlater Facebook en masse og finner nye steder å treffes. Han underkjenner ikke at det er problematisk, at alternativene er få og at de fleste av oss er bundet opp av nettverkseffekten. Men han mener det er mulig.

Og bare så det er sagt: Det mener jeg også. Jeg kan altså ikke forlate Facebook nå, men har isteden laget meg en strategi som sikrer meg handle- og ytringsfrihet fremover. Strategien er enkel nok: Jeg fortsetter å være tilstede andre steder enn på Face. Ikke i samme grad og på samme måte som før, tiden er jo tross alt begrenset, men mer enn nok likevel. Så her er mine Fexit-løsninger.

  1. Denne bloggen. Jeg blogger sjeldnere og lengre enn før, men det beror mindre på min evne og vilje enn på analyse av trafikkdata. Mange av postingene var av et slikt slag at de ikke lenger passet i bloggformat, og er nå droppet. Et eksempel er postinger om matlaging, som isteden legges ut i den utmerkede Matgeeks-gruppa på Facebook. Nyhetsstoff og vitenskapslenker dumper jeg fremdeles på
  2. @astronewth. Ja, for tross ryktene om sin død er det fremdeles liv i Twitter. Mens det blåste som verst i Vietnambilde-striden var Twitter en mer pålitelig kilde enn Facebook, slik det også er det når det skjer noe utenfor den vanlige nyhetsstrømmen man vil følge. Sist Twitter var kjempenyttig for meg var i forrige uke, da en SpaceX-rakett eksploderte i Florida.
  3. Reddit. Omstridt og utskjelt, men herregud for en god kilde til eklektisk informasjon om alt mellom himmel og jord det kan være. Har en lurkekonto der for øyeblikket, men føler på meg at jeg på kort varsel kan bli mer aktiv.
  4. Google+. Dette er blant Googles mindre vellykkede “kast-spaghetti-på-veggen-og-se-om-den-fester-seg”-prosjekter. Men det er fremdeles litt liv i noen G+-grupper, og siden jeg uansett bruker mange Google-tjenester går jeg stadig og venter på at de skal finne på noe supersmart som lar Plus og de andre tjenestene jeg liker så godt gå opp i en høyere enhet.

Har også snust på et par andre løsninger, som Pinterest og Deviantart, men kom til at det ikke var for meg. Har også engasjert meg på fora relatert til min interesse for elektronikk og astronomi (webfora fins fremdeles og er langt nyttigere når jeg skal løse et konkret teknisk problem enn lukkede og Google-uvennlige Facebook). Selvsagt har jeg også vurdert de åpne alternativene. Er blitt invitert til delta på Diaspora flere ganger enn jeg har tall på, og nå er det visst Ello som gjelder? Uansett: Holder et våkent øye på det også.

Hovedproblemet for de fleste vil være å holde oversikten og sette av tid. Det skjer mer enn nok i Facefeeden om ikke man skal følge opp ørten andre, liksom. På den annen side: Vi bruker fire timer på nettet i snitt hver dag, og en svært stor andel av det vier vi til Facebook. Så hva med å begynne i det små og sette av ti av minuttene du nå gir til Mark Zuckerbergs reklamemaskin, til forsiden til Reddit eller et forum for din spesialinteresse?

Og hvis du finner en annen interessant plattform: Hva med å peke til postinger der og invitere venner dit? Noe av det som slår meg mest som tilbakevendende Facebook-bruker er hvor lite av nett-omverdenen jeg finner i feeden min. Facebook-bruk kretser i stor grad rundt Facebook, i skarp motsetning til f.eks. Twitter som ofte er en eneste liste av interessante pekere ut på nettet. Så om ikke du er klar til å forlate Facebook, kan du kanskje være med på å vise folk som sitter fast innenfor murene at det finnes en verden utenfor Verona? :)

 

Foredrag på regjeringens perspektivkonferanse, 25. august 2016

Nylig fikk jeg sjansen til å delta på regjeringens perspektivkonferanse i Oslo, som er en del av forberedelsene til arbeidet med den kommende perspektivmeldingen.

Som programleder Arne Hjeltnes påpekte fra scenen er det som regel slik på konferanser at representanter for regjeringen stikker innom, holder foredraget sitt og løper avgårde igjen. Denne dagen satt Erna og Siv og et stort antall ministre (og ledelsen i støttepartiene) der hele dagen for å høre på foredrag om Norges fremtid og perspektivmeldingen.

Jeg ble invitert til å si noen ord (fikk 15 minutter) om nye perspektiver på miljø og klima i et 50-årsperspektiv, og man lar selvsagt ikke en slik anledning gå fra seg. Jeg setter min ære i å utføre oppdraget etter spesifikasjonene, og derfor presenterte jeg tre ulike momenter som ikke dukker opp altfor ofte i den norske miljødebatten.

Rett skal være rett: Jeg har en ganske ledig form og foredraget nedenfor er ikke nøyaktig hva som ble sagt på konferansen, men alle hovedmomentene er der. Avslutningen er det største avviket fra det holdte foredraget – da Anita Krohn Traaseth i praksis sa mye av det jeg sier om perspektivmeldingen her, valgte jeg å ta inn et annet moment. Men jeg syns den opprinnelige teksten passer bedre. :)

IMG_20160825_153721

————————————————————————————————————————-

Mitt gebet her i dag er å ta tre sannsynlige trender og se hvordan de kan spiller seg ut innenfor tidsrommet som trekkes opp i perspektivmeldingen. Vi skal med andre ord på en svipptur til året 2060.

For det første: Sannsynligvis vil togradersmålet for klimaet for lengst være passert i 2060. Grunnen til at vi kan si dette, er at mesteparten av stigningen mot to grader er “låst inn” av det som allerede er sluppet ut, og at den økonomiske veksten frem mot 2060 kommer til å legge et enormt press på Jordas ressurser – også de gjenværende fossile.

For eksempel regner FN med at etterspørselen etter energi og mat vil øke langt raskere enn befolkningsveksten, kanskje så mye som 50% i 2050. Med andre ord: mye av kuttene i utslipp vi får med grønn teknologi i det rike nord vil «spises opp» av utslippsvekst i det stadig mindre fattige sør.

Hva mer er: Det er også rimelig å anta at temperaturstigningen ikke har flatet ut på dette tidspunktet. Det er betydelige treghetsfaktorer i klimasystemet som gjør at nordmenn i 2060 forbereder seg på en fortsatt temperaturstigning ut århundret – i beste fall.

Det faktum at et så viktig miljøpolitisk mål har sprukket så ettertrykkelig vil ganske sikkert påvirke nordmenns tillit til miljøpolitikken. På den annen side vil virkningene av klimaendringene på dette tidspunktet være så åpenbare at fokuset vil være på handling.

Det vil selvsagt handle mye om å tilpasse oss til endringene, men vel så viktig blir “climate mitigation” – tiltak for å forsinke klimaendringer så lenge som mulig. Hensikten her er å kjøpe tid for sivilisasjonen vår og – enda viktigere – økosystemet til å tilpasse seg.

Det hele baserer seg på erkjennelsen av at vi kommer til å leve med klimaproblemet i århundrer fremover. Dette er ikke et midlertidig fenomen som kan fikses relativt raskt, som trusselen mot ozonlaget for noen tiår siden eller blytilsetning i bensin.

Dette er starten på en ny geologisk æra, antropocen, der Homo sapiens er den dominerende faktoren i Jordas klima og miljø. Hvis det finnes geologer om millioner av år, vil de kunne grave i jorden med sine hender (eller tentakler eller – hutre, hutre – følehorn) og “lese” om vår virksomhet i steinlagene.

For det andre: Det grønne skiftet vil komme, men til langt høyere kostnad enn vi forestiller oss nå. Misforstå meg rett. Jeg er optimist på fremtidens og teknologiens vegne. Tidsrommet som spennes over av perspektivmeldingen er mer enn langt nok til å frembringe nye gjennombruddsteknologier.

Så ja, jeg føler meg trygg på at vi i 2060 vil ha løst problemet med fossilt brennstoff i persontransporten. Nordmenn flest kan komme til å leve i smarte byer, der selvkjørende biler og intelligente busser vil frakte oss utslippsfritt rundt, og der middagen leveres på døra av droner.

Dagens forskning på å fange klimagass og lage nytt brennstoff av det kan ha båret frukter. I 2060 flyr du til Thailand med flybensin laget av luft – om ikke kjærlighet. Norske verft kan leve av å bygge skyskip, fartøyer uten mannskap som har som eneste jobb seile rundt på verdenshavene og produsere skyer som skal reflektere sollys og bidra til å senke den globale temperaturen.

Menneskelig kreativitet kan virke grenseløs men blir ofte begrenset likevel – av sosiale forhold, markedet eller naturlovene. Det er blitt sagt at en bonde i Afrika via sin telefon har bedre tilgang på informasjon enn president Reagan hadde i det Hvite hus. Men den samme bonden mangler som regel pålitelig strøm, asfalterte veier, rent vann, helsetjenester og en god skole til ungene.

Mange setter sin lit til såkalt “bukkehopping” eller “leapfrogging” innen teknologi, altså det at fattige kan hoppe over en generasjon eller to av teknologi. Vi har sett det skje med mobiltelefoni, selvsagt. Problemet er at det er mye vanskeligere å få det til med andre typer infrastruktur. Nye veier eller et velfungerende statsapparat er ikke noe man kan “hoppe bukk” til. Man må gå den lange veien, og det koster tid, penger og innsats.

I den norske debatten om det grønne skiftet har vi hatt et fokus på økonomiske kostnader, på skatter og avgifter. Der vi er nå, er det naturlig. Men i et 2060-perspektiv vil ikke-økonomiske kostnader stå mye lengre opp på dagsorden. Skiftet vil ikke bare være et skifte av teknologi, men også av levesett og også noe så grunnleggende som verdier og identitet.

En av de mest interessante miljøtrendene de siste tiårene er “rewilding”, ideen om at naturen rykker frem der menneskene trekker seg tilbake. To kjente eksempler på dette finner rundt Tsjernobyl og Fukushima, der atomkatastrofen ble fulgt av et kraftig oppsving i dyre- og plantelivet.

Men dette er en global trend. I USA er arter som svartbjørn, ulv og puma på rask fremmarsj. I over 60 av verdens land vokser skogene, og bestanden av ville dyr øker med dem. Det er bra for det biologiske mangfoldet, samtidig som tilveksten av skog binder opp CO2.

Men jeg har merket meg at det er vanskelig å snakke dette Norge. Gang på gang har jeg kjørt hodet i ideen om kulturlandskapets egenverdi. Sau på beite i fjellet, velstelt åkerland og skogforvaltning er en forutsetning for jordbruks- og distriktspolitikken vår. Og en del av vår nasjonale identitet. Det er sterke følelser inne i bildet.

Få i Norge vet vel dette bedre enn Jan Tore Sanner. Som fremtidstenker mener jeg Sanner er på parti med fremtiden, og jeg har da også lenge vært tilhenger av og argumentert åpent for kommunesammenslåinger. En av mine hovedargumenter er handlingsrommet det gir til å skape en mer offensiv miljøpolitikk.

Siden jeg ikke står på valg og aldri skal forhandle med Senterpartiet kan jeg si det rett ut: Kostnadene ved det grønne skiftet bæres bedre av større enheter. Og sentralisering er bra for miljøet, akkurat som det er bra for folkehelsen.

I et 2016-perspektiv virker det rart å si som jeg gjør nå, at vi bør la fraflyttede kommuner få gå tilbake til naturen. At vi bør trappe ned miljø- og klimauvennlig jordbruk, som sauehold på norsk manér – for å fremme naturmangfold og CO2-fangst. Eller for å gi det en tabloidvennlig vri: At vi mange steder bør la ulven og bjørnen få vinne.

I 2060 vil dette virke mer rimelig, fordi avansert bioteknologi og bybruk kan ha gitt oss gode alternativ. Melka vil komme fra bakteriefarmer. Fremtidens lammekotelett kan dyrkes av stamceller, skrives ut med en 3D-printer og kanskje leveres på døra av en drone. God samvittighet er inkludert i prisen.

For det tredje: Demografi vil spille en langt større rolle i politikken i 2060 enn vi kan forestille oss i dag. En viktig drivkraft her vil være det demografiske gapet vi allerede ser mellom det rike nord og det fattige sør. I den rike delen av verden har befolkningen stagnert og viser tegn til nedgang, i de fattigste landene fortsetter befolkningseksplosjonen med ufortrøden styrke.

Frem til nå har vi klart å trosse spådommene om at befolkningseksplosjonen ville lede til nød og en global sultkatastrofe. Aldri har vi vært flere på kloden og aldri flere mennesker vært velstående, friske og utdannede. Den absolutte fattigdommen minker, og det gjør også gapet mellom gutters og jenters utdanningsnivå.

Men hvis vi ikke vokter oss, kan disse enorme fremskrittene reverseres. Afrikas befolkning vil vokse fra dagens ene milliard til mellom tre og fire milliarder i løpet av århundret. Selv om vi ser god økonomisk vekst i mange afrikanske land, er det få som tror at flertallet av dem klarer å bygge ut infrastruktur og skaffe arbeidsplasser i samme takt som befolkningsveksten.

Dette vil skje samtidig med en forventet økning i ekstremvær og tørke, og ikke minst en temperaturøkning som kan gjøre det umulig for mennesker å oppholde seg utendørs mange steder. I India og Midtøsten har man sett temperaturer de senere årene som er nær dette nivået.

Den sannsynlige konsekvensen av dette er at vi mot midten av århundret vil ha hundrevis av millioner av mennesker med et helt legitimt behov for å skape seg et bedre liv i rikere og kjøligere områder av kloden.

Men antallet potensielle klimamigranter som nevnes av forskere disse dager overgår langt det behovet for eksempel EU vil ha for arbeidskraft som følge av eldrebølgen. Basert på responsen på den nåværende, langt mer begrensede migrasjonen, er det vanskelig å se for seg at det er politisk mulig.

Befolkning er ikke som klima. Dette kan vi gjøre noe med, og det vet vi fordi kvinners fruktbarhet allerede har falt betydelig – uten tvangstiltak – i over hundre av verdens land. Det som trengs er en strategi for hvordan man kan kombinere økonomisk utvikling og miljøtiltak med familieplanlegging.

Rett og slett en politikk for å hindre en halv milliard fødsler i dette århundret.

Norge og verden har opplevd en enestående vekst i befolkningen de siste to hundre årene, og det er en fase som nå går mot slutten. Før eller siden må vi ende opp med demografisk nullvekst – at befolkningen i snitt og over tid verken øker eller avtar. Det er ikke noe jeg står og finner på, det er fordi fortsatt vekst vil komme i strid med kjente naturlover.

For naturen rundt oss og for klimaet er det faktisk intet enkelttiltak som vil bety mer enn at menneskebefolkningen slutter å vokse. Men samtidig vet jeg av erfaring at diskusjonen om demografi, om befolkningens vekst, størrelse og sammensetning, er en av de vanskeligste og mest betente vi kan ha.

Vi rett og slett er veldig dårlig forberedt på denne og mange andre av de store samtalene om fremtiden. Og det er her perspektivmeldingen kommer inn. Jeg har lest alle de foregående meldingene med stor interesse, noe som har gitt meg et visst rykte som en mann som mangler et liv.

For som Paul Chaffey skrev om den forrige perspektivmeldingen i 2013, er “det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren.”

Chaffey syns det er synd, og det er jeg hjertens enig i. Perspektivmeldingene er fulle av informasjon som er kritisk viktige for å forstå fremtiden. Men jeg kan også forstå hvorfor selv folk med sterk interesse for feltet lar være å lese dem. Det handler om mer enn NOU-språk.

For meg er hovedproblemet med meldingene at de har vært for nøkterne og prognosebaserte, og i altfor liten grad har evnet å fange opp muligheten for brå og plutselige endringer. Slike endringer som vi har sett så mange av i løpet av vår levetid, og som garantert vil inntreffe i løpet av de neste 44 årene.

Jeg har pekt på noen slike endringer i mitt innlegg. Jeg sier ikke at mine momenter nødvendigvis bør inn i neste melding, men jeg skulle gjerne sett at tenkemåten i større grad fikk prege meldingen.

Og kanskje at miljø ikke bare får et eget kapittel, men at mulige virkningene av det grønne skiftet trekkes enda klarere inn i de generelle prognosene.

Men dette handler selvsagt om mer enn at Paul Chaffey og jeg skal få noe interessant å lese. En perspektivmelding som løfter blikket vil også bidra til løfte fremtidsdebatten i Norge mange hakk, en debatt som i dag har altfor lett for å bli surrende rundt i kjente spor.

Det store folkefallet: Trussel og mulighet

Paul Chaffey (i mine øyne en av Norges mest interessante bloggere) skrev nylig om befolkningsutfordringen vi står overfor i Europa. Chaffeys går inn på prognoser for befolkningsutviklingen for en lang rekke land i EU, som i det store og hele ser negative ut:

I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Land som kommer til å oppleve vekst i tiårene fremover, er i all hovedsak land som tiltrekker seg mange innvandrere (som Storbritannia og Sverige). Virkningene av at veksten stanser og etterhvert snus til fall i folketallet er mange, men den mest kjente har vært en del av den politiske debatten en god stund: Eldrebølgen.

Chaffey kommer såvidt inn på hva som kan gjøres for å snu denne trenden, og konkluderer med at den nordiske modellen med å legge til rette for barnefamilier har mye for seg, og at vi ellers må forberede samfunn og ikke minst arbeidsliv på en fremtid der innvandring og automatisering vil fylle tomrommene etter de mange som pensjoneres.

Det er vanskelig å være uenig i Chaffeys tall eller anbefalinger, så min posting er vel mest et forsøk på en oppfølging og utvidelse av perspektivene han trekker opp. Jeg har snakket og skrevet mye om demografi de siste femten årene, og pleier ofte å ha følgende som holdepunkter når jeg tenker høyt rundt den demografiske fremtiden:

Problemet er gammelt
Som disse tallene fra verdensbanken viser, er det to generasjoner siden fruktbarheten (målt i gjennomsnittlig barn per kvinne i et land) toppet seg og begynte å falle. “Peak fertility” ble nådd på slutten av 1950-tallet/begynnelsen av 60-tallet, jamfør grafen nedenfor. Dette er også årsaken til at vi nå har nådd “peak child” – det vil aldri leve flere barn på Jorda enn akkurat nå – og at befolkningseksplosjonen dabber av.

Skjermbilde 2016-07-31 13.26.53

Det mest interessante med denne grafen er hvor entydig den er. Etter at fallet først har begynt, fortsetter det ufortrødent i tiår etter tiår. I Norge har vi ikke sett fruktbarhet over 2 siden tidlig 70-tall, jamfør grafen nedenfor. Etter et kortvarig stup under 1,7 på 80-tallet stabiliserte fertiliteten seg mellom 1,8 og 1,9, og der ligger den fortsatt, 30 år senere.

Skjermbilde 2016-07-31 13.32.58

Det er ganske bred enighet om årsakene til fallet, som bedre og mer tilgjengelig prevensjon og familieplanlegging, kvinnelig yrkesdeltakelse, utdannelse og velstand og en kultur som fremstiller små familier og singelliv i et positivt lys. Disse drivkreftene viser få tegn til å svekkes. Vi må gå ut fra at dette er den nye normalen, og at kvinner verden over vil fortsette å få langt færre barn enn sine beste(og etterhvert olde-)mødre.

Og problemet er altså globalt. Som denne tabellen viser, er det nå mer enn 100 land der fruktbarheten har falt under 2,1 barn per kvinne, som ofte settes som det som trengs for å vedlikeholde størrelsen på en befolkning uten påfyll utenfra. Kina, Russland, USA og Japan er under den magiske grensen, liksom Singapore, Iran og Thailand.

Fallet i fruktbarhet foregår altså på tvers av geografiske, kulturelle og religiøse skiller, men stort sett ikke økonomiske. Det er en klar sammenheng mellom fattigdom og lav utdannelse, og fortsatt høy fruktbarhet. Dette avspeiler seg i statistikken ved at landene som har beholdt ekstremt høy fruktbarhet gjennomgående er blant verdens minst utviklede, og at Afrika ligger an til å bli befolkningseksplosjonens siste skanse.

Problemet er påvirkelig
Mens vi åpenbart har funnet en effektiv oppskrift på hvordan man senke fruktbarheten er det motsatte betydelig vanskeligere å få til. I Norden liker vi å peke på våre gunstige støtteordninger til foreldre som et effektiv virkemiddel, og den nordiske fruktbarheten ligger langt over det man finner sør på kontinentet.

Ikke nok med det: Norgesgrafen over viser at det er mulig å reversere trenden, noen man også ser i land som Frankrike og Russland (selv om realiteten bak Russlands økning er omstridt). Når det er sagt: Verken Norge, Sverige eller Danmark har klart å komme opp på det magiske 2,1, og vi finner også fruktbarhet på nordisk nivå i land som er beryktet for å ikke støtte opp om barnefamilier, som USA.

Problemet er åpenbart mer komplekst enn at det er for tungvint å kombinere barn og full jobb for begge foreldre. Det handler også om behovet for selvrealisering og meningsfylt arbeide, noe som viktigere enn noensinne i livet til potensielle foreldre. Vi må rett og slett ta utgangspunkt i at det nå fins langt mer å fylle dagene med enn før, og at livet som barnefri kan oppleves som vel så meningsfylt som foreldrerollen.

Vi må også være forberedt på at det vil bli stadig vanskeligere å få politisk gjennomslag for rause og kostbare familievennlige tiltak. Brexit-avstemningen forleden var en påminnelse om den økende politiske makten til Europas eldre, og et forvarsel om ressurskampen vi vil få når eldrebølgen for alvor begynner å bite.

Problemet løses ikke (varig) av innvandring
Frem til nå har innvandring kompensert for lav fruktbarhet i de fleste rike land (Japan er et unntak), og det vil fortsatt være viktig i tiår fremover. Spørsmålet er hvilken rolle innvandring vil spille i et fjernere perspektiv. Én ting er at bevegelse av mennesker over landegrensene er vår tidsalders mest brennbare politiske sak, i den grad at den er i ferd med å viske ut grensen mellom det tradisjonelle venstre og høyre.

Men fra et langsiktig demografisk perspektiv er det også verdt å huske på at innvandring er en midlertidig løsning. På sikt vil (eller rettere sagt: må) hele verdens befolkning flate ut, eldrebølgen vil treffe land etter land og gjøre det stadig mer smertefullt å eksportere ung arbeidskraft. Rent konkret vil vi merke det i Norge når viktige “leverandørland” i Øst-Europa for alvor rammes av konsekvensen av tiår med lav fruktbarhet.

Utover i århundret vil Afrika få en stadig viktigere rolle som leverandør av arbeidsvillig ungdom, simpelthen fordi det er her befolkningseksplosjonen ebber ut sist. Det reiser flere politiske spørsmål. Det første og mest åpenbare: Vil en langt høyere afrikansk migrasjon til Europa i det hele tatt være politisk mulig, når vi ser hva slags politisk respons dagens migrasjon gir?

Det andre spørsmålet er om migrantene vil ha kvalifikasjonene som trengs for å lykkes. Det å lykkes i betydningen “skaffe seg et utkomme fort” blir viktig i en fremtid der budsjettene er knappe og man definitivt ikke vil ha råd til å finansiere en arbeidsledighet opp mot 80%, slik tilfellet er for enkelte migrantgrupper idag.

Utfordringen er denne: Landene med størst befolkningsoverskudd er gjerne fattige med ditto dårlige utdannelssektorer, samtidig som arbeidsmarkedet i det rike nord stiller stadig høyere krav til ansatte. Dette gapet vil øke hvis robotisering og annen automatisering av arbeidslivet tar av, fordi jobbene som forsvinner først vil være typiske startjobber for innvandrere (transport/logistikk, varehandel, renhold).

2,1 or bust!
For de aller fleste arter som deler denne lille kloden med oss, er en utflating av veksten og kutt i antall Homo sapiens en ubetinget fordel. Siden 1960-tallet har fallet i fruktbarhet “spart” verden for hundrevis av millioner av ekstra munner å mette, og dermed også ditto CO2-utslipp. Det er knapt et miljøproblem på Jorda som ikke blir mindre av at det blir færre av oss, for å si det slik.

Denne trenden i kombinasjon med urbanisering vil også fremme fenomenet “rewilding”, det at naturen går tilbake til en mer opprinnelig tilstand der menneskene har trukket seg vekk (det mest kjente eksempelet fra Europa er området rundt Tsjernobyl-kraftverket, som har fått et forbløffende oppsving i det biologiske mangfoldet de siste tiårene).

Vi har god tid på oss før fruktbarhet under 2,1 blir en direkte trussel mot vår eksistens, og innen den tid er det rimelig å anta at en kombinasjon livsforlengelse, genteknologi, hjerne/datamaskingrensesnitt og kunstig befruktning (opptil og inklusive kunstige livmorer) vil gi en direkte kontroll over befolkningens størrelse vi med våre indirekte metoder bare kan drømme om.

Det er ingen tvil om at denne demografiske omstillingen vil utløse en massiv økonomisk omstilling. En stor del av den økonomiske veksten vi har vent oss til i etterkrigstiden er knyttet til befolkningsvekst, og som konsulentselskapet McKinsey påpeker må vi regne med at veksten dabber kraftig av når befolkningen går mot nullvekst eller til og med negativ vekst (dette merkes allerede godt i Japans boligmarked, fex).

Mckinsey

Mckinsey spår kraftig redusert vekst utover i århundret, men merk at den fremdeles er langt høyere enn det folk var vant til før. Det meste av menneskenes histiorie har vi hatt tilnærmet nullvekst.

 

Det vil utløse en massiv omorganisering av arbeidslivet, pensjonssystemet, utdanningssektoren og ikke minst helsevesenet. Men det bør ikke skremme oss fra å ta denne muligheten i bruk. Skal menneskeheten overleve på Jorda på lang sikt, er nullvekst i befolkningen en nødvendig forutsetning. Vi er nær dette viktige målet idag, og bør derfor sette 2,1 barn per kvinne som vårt langsiktige, permanente mål.

Når vi har gjennomført omstillingene som er nødvendige for å nå dette målet, har vi i praksis lagt til rette for et ekte bærekraftig samfunn. Og nei: Det er ikke det samme som stans i vekst og innovasjon, selv om disse fenomenene vil se ganske annerledes ut i nullvekstsamfunnet.

Das Keyboard: Unboxing og førsteinntrykk

Forleden gikk jeg til anskaffelse av Das Keyboard, også kjent som tastaturenes BMW. Prisen er definitivt i stil med BMW (sjekk prisjakt.no for de beste tilbudene), men kvaliteten matcher den fullt ut. Det man får er et solid, tungt chassis i aluminium og taster som forsøker å gjenskape brukeropplevelsen til IBMs legendariske PC-tastaturer fra 1980-tallet.

Det er da også gjerne kvaliteten på tastene som får folk til å velge Das Keyboard. Tastene gir et langt mer solid inntrykk enn et typisk billigtastatur, men uten å gi for mye motstand. Det er ganske mye “key travel”, og derfor er dette kanskje ikke tastaturet for en som er vant til å skrive på laptop. Men for alle som i likhet med meg trådte sine skribent-barnesko med skrivemaskin og IBM-tastatur, er Das Keyboard en ren nostalgitripp.

En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MS Brown, Blue og Red, finnes her

En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MX Brown, Blue og Red, finnes her

Det finnes to hovedvarianter av tastaturet, MX Brown og MX Blue. Sistnevnte gjenskaper den berømte klikkelyden til IBM-tastaturene, noe som kan være verdt å merke seg for den som jobber i kontorlandskap e.l. Ellers er det ikke så mye å si, da Das Keyboard-serien er ganske minimalistisk sammenlignet med mye av det som er på markedet.

Varianten jeg valgte, modell 4C med brune taster, utmerker seg ved å være kompakt (derav C) fordi det numeriske tastaturet er fjernet. Den har to USB-porter, men kaster ikke engang bort plass på indikatorlys (aldri skjønt poenget med slike likevel – man oppdager jo for eksempel veldig fort om CAPS LOCK står på).

Das Keyboard handler om å tilby en god skriveopplevelse, og det kan jeg gå for at man får. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å tilpasse meg et nytt tastatur, men ikke i dette tilfellet. Das Keyboard var som å komme hjem – bare minutter etter at det var plugget i Chromeboxen, fløy fingrene over tastene som om de aldri hadde gjort annet. Varmt anbefalt!

IMG_20160709_141327

IMG_20160709_123204

IMG_20160709_123353

IMG_20160709_123410 IMG_20160709_123430

IMG_20160709_123445

Godt jobbet, Sveinung Stensland

Ifjor vakte slankekuren til Høyre-politiker Sveinung Stensland, og kanskje særlig uttalelsene han kom med i den forbindelse, endel oppsikt i mediene. Også jeg ble fristet til å skrive et par bloggpostinger om saken, der jeg var oppgitt over tonefallet til Stensland og bekymret for om han ville klare den virkelig store utfordringen, som er å holde på den tapte vekten.

Nylig var Stensland i TV2, der han bekreftet at han ikke bare har holdt vekten, men også gått ytterligere ned. Til hvilket det bare er å si: Gratulerer! De av oss som er overvektige vet at det er en bragd å være stolt av, ikke minst når man har en stressende jobb med mye reising og lett tilgang til kaloririk mat. Positivt er det også at han distanserer seg også fra en uttalelse som irriterte mange ifjor (og som i tillegg er direkte i strid med det vi vet om vekttap):

Alle vet jo hvordan overskrifter blir laget. Jeg sa aldri at overvektige må skjerpe seg, men på spørsmålet om hva kuren mot overvekt var, så svarte jeg at «det handler om å skjerpe seg». Hvis man vil legge om livsstilen, så må man jo være skjerpet, poengterer Stensland.

Det mest interessante for meg er likevel hvilke lærdommer helsepolitikeren Stensland har trukket av dette. Han har nemlig gjort seg til talsmann for strategien med å spise litt sunnere og bevege seg litt mer, noe jeg også etterhvert er kommet til er vårt beste håp for å kutte i folkeflesket. Her er det viktig å gjøre en distinksjon mellom overvektige som sliter med spiseforstyrrelser, andre psykiske traumer eller fysiologiske problemer, og det store flertallet som har opplevd hvordan kiloene langsomt men sikkert siger på med årene.

Det er tusener der ute som sliter med alvorlig overvekt og som trenger tett oppfølging fra helsevesenet, fra psykiatrisk behandling til slankeoperasjoner. Men det er enda flere som føler seg friske og raske, som generelt har grei helse men likevel kunne trenge å gå ned ti-tjue kilo. Dette er gruppen som er falt som offer for den globale forskyvningen av energiinntak og -forbrenning;  Vi beveger oss litt mindre samtidig som vi spiser litt mer, noe som over tid blir til kilo på kroppen.

En enkel tommelfingerregel sier at et kalorioverskudd på i overkant av 1000 kcal per dag tilsvarer en vektøkning på en kilo på en uke (en kilo fett inneholder ca 7000 kcal). 100 kcal/dag blir dermed til 100 g/uke eller 5 kilo på et år om man vil. Dette er en overforenkling av hvordan kroppen reagerer på mer (og mindre) mat, men poenget står: Om du over tid får i deg litt for mye energi, eller forbrenner litt mindre enn før, er det mulig å gå kraftig opp i vekt. 50 kcal/dag (tilsvarer drøyt én Bamsemums daglig) over ti år blir til 25 kilo.

Det er selvsagt nedslående, men det positive budskapet her er at du også kan gå ned i vekt ved å trene litt mer og spise litt mindre. Hvis du dropper godteri på hverdager, slik Stensland sier han har gjort, vil du fort spare hundrevis av kalorier per uke. I løpet av et år kan det fort bli fem-ti kilo. Hvis du klarer å gå en halvtime mer per dag ved f.eks. å parkere lengre unna jobben eller (enda bedre) bytte den ut med noe mer miljøvennlig, vil du få samme effekt. Så nei, du trenger ikke å bli treningsnarkoman.

Nei. Jeg har ikke satt mine bein i et treningsstudio siden jeg var i Forsvaret. Og jeg liker ikke å jogge. Men jeg liker å gå, sykle og svømme. Å bli påtvunget et treningsregime er ikke et liv for meg, sier Stensland.

Derfor er jeg også enig i Stenslands skepsis til å legge avgifter på usunn mat. En slik “quick fix” adresserer bare én side av energiregnskapet, og det er høyst usikkert om velstående nordmenn faktisk vil la seg skremme av at sjokoladen koster en femmer ekstra. Man er nødt til å se den nødvendige livsstilsendringen i et helhetlig perspektiv, hvilket vil si at alt fra samferdsel til distriktspolitikk må komme i spill. Det blir vanskelige valg for politikere fra alle partier, også Høyre.

I grunnen er det bare én ting jeg stusser over ved denne saken. Sveinung Stensland sier at han ikke gjorde noen dramatiske grep for å gå ned 22 kilo på tre måneder. Tre måneder er 13 uker, hvilket vil si at Stensland i snitt gikk ned 1,7 kilo per uke. Det er mye. Det tilsvarer et kaloriunderskudd på 1700 kcal/dag, noe vi som har slanket seg med denne metoden vet er et tøft regime – på grensen av hva leger anbefaler at man bør gå ned, faktisk.

Jeg vet dette også av erfaring, fordi jeg de første tre månedene av dette året gikk ned like mye. For å komme dit måtte jeg både øke treningen kraftig og gå på en kalorirestriktiv diett. Fordi jeg er eldre enn Stensland og har slanket meg før har jeg lavere basismetabolisme enn stortingsrepresentanten, og må derfor jobbe hardere for å gå ned. Men likevel: Forvent ikke å gå ned nesten to kilo i uka bare ved å droppe godteri og spasere litt mer.

Og selvsagt er denne historien ikke over. Ett år er dessverre langt fra nok til å konstatere at vektnedgangen er varig. Det som forsvinner lett, kan lett komme tilbake. Selv har jeg kvittet meg ned nesten 40 kilo nå, og jeg har enda noen kilo å gå ned før jeg er fornøyd. Samtidig vet jeg at jeg har gjort det samme to ganger tidligere. Både i 1990 og i 2001 ble jeg nesten normalvektig, for så å legge på meg alt igjen.

Poenget er at oppgangen ikke kom det første året, eller det andre for den saks skyld. Kiloene skled på over tid, litt i rykk og napp men i snitt ikke mer enn 3-4 kilo per år. Min krig mot kiloene har med andre ord såvidt begynt, og de virkelig harde slagene ligger ennå mange år inn i fremtiden.

 

 

Elon Musks Mars-koloni blir et “sorteringssamfunn” uten sidestykke

Tesla-sjef Elon Musk slipper stadig flere hint om sine planer om å sende mennesker til Mars i nær fremtid. Han har tidligere sagt at han ønsker å dø på Mars (“men ikke i en kræsjlanding”) og at SpaceX (romfartsselskapet hans) arbeider med et konsept kalt Mars Colonial Transporter, et skip for å transportere kolonister dit. Musk har gjort seg til talsmann for ideen om at Homo sapiens må bli en multiplanetarisk art for å sikre sivilisasjonens overlevelse. Som han sa i et intervju i Washington Post nylig:

“But I do want to emphasize this is not about sending a few people to Mars. It’s about having an architecture that would enable the creation of a self-sustaining city on Mars with the objective of being a multi-planet species and a true space-faring civilization and one day being out there among the stars.”

Musks tidsramme med en mulig landing i 2025 er ambisiøs, men ikke umulig. Fra 2016 til 2025 er to år lengre enn tidsrommet 1962-1969, som spenner fra beslutningen om å sende mennesker til Månen og selve månelandingen. Og president Kennedy bestemte seg for månelandingen på et tidspunkt da amerikanerne ikke engang hadde sendt et menneske i bane rundt Jorda, og knapt visste noe av det man trengte for å gjennomføre kompliserte ferder utenfor Jordas atmosfære.

SpaceX-raketten Falcon Heavy vil kunne sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017.

SpaceX-raketten Falcon Heavy kan sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017

Det var f.eks. først i 1966 at sonden Surveyor 1 myklandet og sendte bilder tilbake til Jorda, og avkreftet en teori om at Månen var dekket av finkornet støv så dypt at en ville true en landing (scifi-klassikeren A fall of Moondust av Arthur C. Clakre skildrer scenariet godt). Man ante ikke om det var mulig å bygge bæreraketter kraftige nok, om det var mulig å få romskip til å møtes i rommet eller om mennesker tålte vektløshet i mer enn noen timer.

All vitenskapelig og teknisk kunnskap som trengtes for å gjennomføre interplanetariske ferder ble altså samlet inn i løpet av en kort periode. SpaceX har denne informasjonen pluss det som er samlet inn etterpå, i tillegg til teknologi og metoder Apollo-ingeniørene ikke engang kunne drømme om (som 3D-printere og VR-utstyr). Og vi snakker tross alt om Elon Musk, mannen med et talent til å realisere teknologiske visjoner vi ikke har sett maken til siden Edisons tid.

Romkapselen "Red Dragon" utvikles nå av SpaceX. Hensikten er å sende den til Mars i 2018.

Romkapselen “Red Dragon” utvikles av SpaceX, og skal etter sigende til Mars i 2018.

Han sa han ville revolusjonere konseptet elektrisk bil, og resultatet ser vi på norske veier idag. Han sa han ville gjøre verdensrommet mer tilgjengelig, og SpaceX er i full gang med å resirkulere førstetrinnet på Falcon 9-raketten. Selv det ganske vanvittige Hyperloop-prosjektet har nå begynt å få fart på seg. Så joda: Når Musk sier at han har en plan for å få mennesker til Mars i 2025, er det verdt å lytte. Og ta på fremtidstenkerhatten.

Ja, for det er da vitterlig på tide å begynne å snakke om hva slags samfunn Elon Musk planlegger å bygge på Mars. Enten det skjer i 2025 eller (mer realistisk) noen år senere, handler dette om å etablere den første utenomjordiske kolonien. Det som skjer på Mars, kan danne mønster for koloniseringen av Solsystemet forøvrig – og som du vil se nedenfor, er det liten grunn til å tro at vi har så mye å lære jordisk historie på dette punktet. Her må vi virkelig famle oss frem.

Først kommer astronautene
Det er rimelig å anta at koloniseringen av Mars vil foregå i to faser: en pionérfase der man utforsker planeten og tester alt utstyr som trengs i god tid før igangsettingen av selve koloniseringen. De som reiser til Mars i de første årene etter 2025 vil være astronauter slik vi kjenner dem idag, med strenge krav til utdannelse (doktorgrad pluss pilottrening) og fysisk og mental helse. Her er et utdrag av ESAs krav til søkere:

  • The applicant must be free from any disease
  • The applicant must be free from any dependency on drugs, alcohol or tobacco
  • The applicant must be free from any psychiatric disorders
  • The applicant must demonstrate cognitive, mental and personality capabilities to enable him/her to work efficiently in an intellectually and socially highly demanding environment

Det vi har lært av langvarige opphold i romstasjoner og arktiske baser, og av simulerte Mars-opphold på Jorda, er at det er mulig for å tåle forholdene man vil utsettes for under en halvannet år lang Mars-ferd. Men sammenlignet med en normalt oppegående og veltrent jordboer, vil de første Mars-astronautene fremstå som supermennesker. Tenk iskalde og ressurssterke Mark Watney fra filmen og boka “The Martian”, for eksempel.

De første kolonistene vil være superrike
Det vil nødvendigvis bli annerledes når utforskningsfasen er gjennomført, et fungerende boligkompleks er på plass og Mars Colonial Transporter går i skytteltrafikk med kolonister. La oss anta at det skjer i 2040, et tidspunkt da Elon Musk har nådd den pensjonsalderen han har sagt han ønsker å tilbringe på Mars. Det er her Musks Mars-prosjekt for alvor vil skille seg fra våre vante forestillinger om utforskning av planetene.

Oppvokst som vi er med at bemannet romfart er en offentlig finansiert affære, har vi alltid sett for oss at det vil være USA, Kina, Russland (mindre sannsynlig) eller et overstatlig samarbeid som erobrer Mars. Men Musk snakker ikke om romforskning, som er det stater driver med idag. Han snakker om kolonisering, permanente bosetninger der folks liv i størst mulig grad skal ligne på det man har på Jorda. Eller helst bedre enn her, ellers vil folk neppe ta sjansen på den lange ferden.

Nå kan USA sikkert ha interesse av å delfinansiere et slikt prosjekt, slik NASA i stor grad finansierer Elon Musks romfartseksperimenter via lukrative kontrakter. Men forretningsmannen Musk er også klar over at dette er noe kolonistene selv må være med på betale, og derfor har han sagt at målet er at folk skal kunne kjøpe billetter til Mars, slik kolonister i gamle dager gjerne betalte for skipstransport og forsyninger.

SpaceX har som eklært målsetning å senke kostnadene ved transport opp i rommet kraftig, blant annet ved å gjenbruke rakettrinn. Men selv om man skulle lykkes med å senke billettprisen opp i rommet med så mye som 90%, vil fremdeles prisen per snute opp i lav jordbane bli flere millioner dollar. Til Mars vil den prisen mangedobles, og så skal selvsagt kolonistene betale for sin andel av Mars-basen og livsopphold.

Livsoppholdet blir dyrt. Alle livsnødvendigheter, også luft og vann, må utvinnes, dyrkes eller syntetiseres. Bygninger, infrastruktur, offentlige og private tjenester – alt blir mye dyrere på et så ekstremt livsfiendtlig og isolert sted som Mars. Det er ikke mulig å sette opp noe nøyaktig regnestykke nå, men at de tidlige kolonistene hver må regne med å spytte i titalls millioner 2016-dollar for å leve ut sine dager på Mars, er ikke å ta for hardt i.

Penger vil altså være det første sorteringskriteriet, og sørge for at utvandring til Mars vil forbeholdes den rikeste prosenten (samme gruppe som vekker vrede i våre dager, og som dermed kan ha gode grunner til å emigrere!) Blant dem som har råd til å betale billetten, må man så gjøre et utvalg basert på alder, kjønn og utdannelse. Den som kan kombinere høy teknisk/naturvitenskapelig utdannelse med praktisk håndlag vil stå særlig sterkt. Litteraturvitere trenger derimot neppe å søke.

Kolonistene må være mye friskere enn gjennomsnittet
Selv om de fysiske og psykiske kravene blir mindre strenge for kolonistene, vil fremdeles funksjonshemninger, kroniske sykdommer og psykiske lidelser være diskvalifiserende. Man vil også luke ut ekstreme politiske og religiøse synspunkter, og andre holdninger og vaner som kan true harmonien i det lille fellesskapet. Noe så enkelt som dårlig kroppshygiene kan utløse store konflikter i små grupper som lever isolert over lang tid.

Kolonisering innebærer også å få barn, og heller ikke dette er noe som vil overlates til tilfeldighetene: Fruktbare kolonister vil bli favorisert fremfor ufruktbare. Samtidig vil man bestrebe seg på å redusere faren for innavl (en høyst reell fare i små kolonier), og derfor er det lite sannsynlig at voksne søskenpar er med i den første bølgen. Hvert svangerskap vil måtte planlegges nøye, da kolonien vil være et lukket økosystem der enhver økning av forbruket av mat, vann og oksygen vil måtte matches av økende produksjon.

De

Automatisering vil være normen på Mars, fordi mennesker vil være for kostbare og for lite robuste til å settes til fysisk, rutinepreget arbeid – ikke minst utendørs.

Derfor er det heller ikke realistisk å tro at man etter noe tid vil få et større innslag av folk med lavere utdannelse i kolonien, til å utføre jobbene som enprosenterne ikke vil ta. Hvis det i utgangspunktet koster titalls millioner å frakte en ufaglært løsarbeider til Mars, pluss høye utgifter til livsopphold resten av levetiden, er automatisering et mye bedre alternativ. Roboter har forlengst demonstrert at de er godt tilpasset forholdene på Mars, og etterkommerne til “Curiosity” vil derfor utgjøre planetens “arbeiderklasse”.

Robotene har også den fordelen at de ikke bringer med seg sykdommer eller parasitter. Avstanden til Jorda, vakuumet mellom klodene og den strenge kontrollen med alt som fraktes til Mars vil skape et samfunn fritt for bakterier, parasitter og skadedyr. Tenk deg en verden uten forkjølelse, fluer og kakerlakker!  Men det innebærer også at barn som fødes på Mars vil bli ekstra sårbare for jordiske mikroorganismer. Noe som i sin tur betyr at kolonien vil ha strenge karanteneregler for alle som innvandrer fra Jorda.

Innvandring etter jordisk modell vil ikke eksistere
De berømte linjene fra diktet “The New Colossus”, som er festet til Frihetsstatuen i New York og som oppsummerer koloniseringen USA, vil ikke ha gyldighet på Mars:

Give me your tired, your poor, 
Your huddled masses yearning to breathe free,
The wretched refuse of your teeming shore

De trette vil ikke kvalifisere seg til den strabasiøse ferden, de fattige og frihetssøkende vil ikke ha råd til den, og de elendige forkastede fra de myldrende kystene må pent bli værende der de er på Jorda. Det er ikke vanskelig å se for seg hvor raskt begeistringen over at vi har kolonisert en ny planet, snur seg til irritasjon over at man har skapt en enklave for smarte og friske rikinger langt fra Jorda og alle dens problemer.

Så kan man tenke seg at dette etterhvert vil jevne seg ut. Kanskje vil prisene falle til et nivå som nærmer seg noe vanlige middelklassemennesker kan spare opp til, kan hende vil man lykkes med terraforming av planeten slik at det blir mulig å puste atmosfæren og leve under åpen himmel. Vi skal ikke se bort fra en slik mulighet, selvsagt. Men det skjer ikke i dette århundret, og sannsynligvis heller ikke i det neste.

Hvilket vil si at den unike samfunnsstrukturen på Mars vil ha god tid til å befeste seg. Fysisk isolert fra Jorda vil Mars-koloniene utvikle sin egen kultur, med lover og regler, språk og vaner. Besittelse er halve eiendomsretten: De som er bofaste på Mars, er de som lager reglene tilreisende må følge. Og selv om kolonistene vil kalle seg for – og faktisk også være – marsianere, er de ikke mindre menneskelige enn at de vil motsette seg ethvert tiltak som truer det lille samfunnet deres.

Om du syns dette scenariet lyder kjent, er det kanskje fordi du har lest bøker av forfatteren Isaac Asimov. I flere av sine romaner skildrer han motsetningene mellom jordboere og mennesker som har kolonisert andre planeter, de såkalte “spacers”. Asimovs hovedpoeng var at kolonisering av rommet ville foregå annerledes enn her, at kolonistene antagelig ville tilhøre et privilegert mindretall og at det ville påvirke samfunn og holdninger.

{C7B3A3A0-FFCA-4EFD-B6EC-B2E47351BF7D}Img100

Det er mye å utsette på samfunnsskildringen i romaner som “The Caves of Steel” og “The Naked Sun”, der disse konfliktene reises. De ble nå skrevet i en helt annen tid enn vår. Men som barn av russisk-jødiske innvandrere til USA visste også Asimov et og annet om immigrasjon og kolonisering, om hvordan de første kolonistene til et nytt land skaper normene og rammene som alle som kommer senere er nødt til å forholde seg til.

Og hvis du tror “Brexit” var ille, så vent og se hva som skjer når marsianerne blir lei av å være underlagt jordiske lover og regler, og stemmer for å bli en uavhengig republikk!

Dagens “lønner seg å ta backup”-historie

Mange forfattere som har skrevet en stund har én bok som skiller seg ut. Som treffer bedre enn de andre, som selger bedre, blir oversatt til flere språk, vinner priser og fortsetter å fange leserens interesse i årevis etter utgivelse. For meg var den boka “Jakten på sannheten”, en vitenskapshistorie fra 1996 som solgte godt i Norge, vant Brageprisen, ble oversatt til 22 språk og fortsetter å selge i utlandet den dag idag (jeg fikk nylig vite at den blir utgitt på ny i Japan i høst).

IMG_20160622_104016 (1)

I Norge har den derimot vært vanskelig å få tak i lenge. I praksis har den vært ute av salg i bokhandel og antikvariat i årevis, og det har ført til at en jevn strøm av potensielle lesere har henvendt seg direkte til forfatteren. Som frem til for et par måneder siden bare kunne beklage tingenes begredelige tilstand. Men i april i år gikk det altså opp for meg – og jeg kan i grunnen sparke meg selv bak for ikke å ha tenkt på det før – at boken selvsagt kunne gjenutgis.

Det slo meg at tidspunktet for utgivelse var svært passende av flere grunner. For det første eksisterer det nå et par teknologiske muligheter som ikke fantes da boka ble skrevet: Et marked før henholdvis ebøker og Print On Demand (POD)-bøker på norsk. For det andre er det 20 år siden “Jakten på sannheten” kom ut, med andre ord et påskudd til å lage en oppdatert jubileumsutgave. For det tredje er jeg backupfanatiker, og derfor visste jeg at det fantes en digital original å ta utgangspunkt i.

Helt siden jeg svitsjet fra skrivemaskin til datamaskin i 1988, har jeg forsøkt å ta vare på alle viktige tekstfiler. Først på 3 tommers Amstrad-disketter, deretter 3,5 tommers PC-disketter, CD, SyQuest- og Zip-disker, eksterne harddisker av allehånde slag og frem til dagens kombo av bittesmå harddisker og to (vel, igrunnen tre når jeg tenker etter) separate skytjenester. Jeg vet dette får meg til å fremstå som digitalutgaven av stakkarene i “Ekstreme samlere”. Men jeg har alltid visst at det en dag ville lønne seg, big time.

Og nå gjorde det det, altså. Fra jeg fikk ideen til jeg satt med en konvertert Wordperfect 5-fil fra 1996 (“Jakten på sannheten” var den siste boka jeg skrev i et ikke-grafisk grensnitt) gikk det neppe mer enn ti minutter. For å gjøre en kort historie enda litt kortere: Jeg foreslo gjenutgivelse for Gyldendal forlag, subsidiært at jeg fikk tilbake utgiverrettighetene (som er det man gir fra seg når man undertegner enn forlagskontrakt, ikke opphavsretten som overraskende mange fremdeles synes å tro).

Forlaget brukte ikke lang tid på å bestemme seg for stille opp, og siden har jeg gjennomgått den gamle filen, rettet feil og oppdatert innholdet til 2016-standard. I disse dager legger forlaget siste hånd på manuset som skal danne utgangspunkt for ebok og POD-utgave. Med tanke på hvor kort varsel Gyldendal fikk, er jeg imponert over hvor raskt de har snudd seg rundt. Akkurat nå ligger det an til utgivelse i løpet av en måned – da jeg opprinnelig skrev boka tok den samme prosessen godt over et halvt år.

Men uten en digital original hadde det ikke altså vært mulig å gjøre å gjøre så raskt – eller i det hele tatt (det koster å skanne inn og korrekturlese en bok på nytt, og ingen forventer at dette blir noen storselger). På Gyldendal fantes det ingen filer. Det er vanskelig å klandre dem for det, da boka ble utgitt på annet forlag (Tiden) på et tidspunkt da vanntette rutiner for backup langt fra var utbredt i norsk næringsliv.

Og så vidt jeg vet finnes det fremdeles ingen bransjestandard for å ta vare på filene som leveres av norske forfattere og illustratører. Med tanke på hvor billig og enkelt det nå er å ta backup av absolutt alt man skaper selv, finnes det ingen unnskyldning for å la være. I tillegg til at det kan redde deg når maskinen kræsjer midt i en jobb, har du altså et økonomisk incentiv. Sitter du på digitale originaler, er veien til nye utgivelser mye kortere.

For noen uker siden ble jeg ringt opp av en journalist som mente at min bok fra 1999, “Fremtiden – hva skjer etter 2000?” ikke bare hadde inspirert ham, men at dens spådommer fremdeles var ganske treffsikre. Det ga meg ideen til nok et prosjekt: Hva med å hente boka fram 20 år etter og se hvordan det gikk, for om mulig å trekke lærdom av fulltrefferne og bomskuddene (som jeg vet det er mange av)? Rent teknisk blir det i alle fall ikke et problem å få dette til i 2019, da jeg selvsagt har – ja, du gjettet det vel – backup av alle relevante filer. :)

Lag en infotavle for familien med Raspberry Pi

De siste årene er “infoscreen”-prosjekter blitt populære blant makere/selvbyggere. Kort fortalt dreier det seg om en hjemmeversjon av slike informasjonstavler du finner i det offentlige rom, som f.eks. på flyplasser og togstasjoner. Infotavler er ikke ment å stirres på lenge, men skal isteden levere kjapp og nyttig informasjon for folk på farten.

Vår familie er som så mange andre: Hver morgen mellom er det travel aktivitet, mens vi forbereder oss på å dra avgårde på skole og jobb. Etter å ha gått noen runder kom vi til at det som trengtes var oppdaterte værdata, rutetider for kollektivtransport og en oversikt over hva alle i familien skulle gjøre i løpet av dagen.

Alt dette er informasjon som leveres via nett, og snarveien til en fungerende infotavle måtte dermed bli en webside med data fra kilder som yr.no, Google Calendar og ruter.no. De fleste infoskjerm-prosjekter har skjermen i portrettmodus, bl.a. fordi det gjør det lettere å presentere webdata på en pen måte. Men da jeg hadde et tilleggskrav til denne infotavlen (mer om det i en senere posting), valgte jeg å gå for landskapsmodus.

IMG_20160611_101015

Ettkortsmaskinen Raspberry Pi 3 (Linus viser størrelsen) koster litt over 400 i skrivende stund ifølge prisjakt.no. I tillegg trenger du mikro-SD-kort, skjerm, tastatur og mus.

 

Datamaskin og operativsystem
Jeg har valgt å kjøre infoskjermen fra en Raspberry Pi. Pi-maskinene brukes mye til slike oppgaver, av gode grunner. Raspberry Pi er bitte liten og billig (Pi 3 med wifi og Bluetooth koster 499), har ingen bevegelige deler (fordel for prosjekter som skal stå på hele tiden), bruker svært lite energi (kjøres med en 5V mobillader), baserer seg på gratis, åpen kildekode (som Linux) og har et stort miljø av entusiastiske brukere. Det er nesten alltid noen der ute som har hatt samme problem som deg, for å si det slik.

Bare så det er sagt: Raspberry Pi 3 er ikke en veldig kraftig datamaskin, og om du prøver å bruke den som erstatning for en vanlig PC vil du bli skuffet. Men til prosjekter som dette, som i praksis handler om å utføre én eller to relativt lite krevende oppgaver av gangen, passerer Pi helt perfekt. I tillegg til selve Pi-enheten, trenger du et mikro-SD-kort på minst 5GB, en HDMI-kabel og tastatur og mus.

Pi støtter ikke bare Linux (det fins bl.a. en tilpasset utgave av Windows 10), men her gjorde jeg som flertallet av brukere og installerte Rasbian (nok en gang fordi det økte sjansen for at noen andre hadde løst eventuelle problemer før). Siste versjon av Raspbian finner du her, sammen med instruksjoner for hvordan du installerer systemet på mikro-SD.

Etter at Raspbian er installert puttes SD-kortet i Pien, så kobles skjerm, tastatur/mus og strømforsyning til. Etter oppstart kobler man seg på wifi-nettverket (eller kablet nettverk – Pi har også en ethernetport), og deretter må systemet klargjøres for bruk. Når det grafiske grensesnittet dukker opp (hvit skjerm med et stort bringebær), klikker du på den lille svarte ruten på verktøylinjen øverst, som åpner et terminalvindu. I dette terminalvinduet skriver du

setxkbmap no
sudo raspi-config

Etter hver linje over gjør du linjeskift. Den første kommandoen gir deg norsk tastatur, den neste starter opp et konfigurasjonsvindu der du gjør noen viktige tilpasninger av systemet før du kjører. Mer om det her.

2016-06-11-180903_1680x1050_scrot - Edited

Dette er hva du får når du gjør sudo raspi-config i terminalvindu. Valg 1, “Expand user file system”, lar systemet utnytte hele SD-brikken og er strengt nødvendig. Velg, lagre og reboot etterpå.

 

2016-06-11-180933_1680x1050_scrot - Edited

Under valg 5 på hovedmenyen (“Internationalisation Options”) finner du denne menyen. Change Locale og Change Timezone er viktig her.

 

2016-06-11-181014_1680x1050_scrot - Edited

Locale gir deg meny på (ny)norsk, og sørger også får at andre landsspesifikke settinger gjøres). Disse to filene må velges.

 

2016-06-11-181102_1680x1050_scrot - Edited

Klargjøring for SSH (under valg 9 på hovedmenyen) gjøres mens du allerede er igang med oppsettet.

 

2016-06-11-181115_1680x1050_scrot - Edited

Også kjekt å vite: Under samme meny som SSH finner du (under valg 8) disse lydalternativene. Skjermen min har 3,5 mm inngang, og valg 1 her ga meg lyd.

Du velger norsk grensesnitt under menyvalg 4, “Internationalisation Options”, og så “Locale”. Dette vil gi deg nynorsk meny og sørge for at f.eks. ukestart følger norsk standard og ikke amerikansk men dessverre ikke endre tastaturet til norsk. Det viser seg å være litt krøkkete å få Rasbian til å “huske” akkurat dette, så vær forberedt på å bruke den første kommandoen over noen ganger under oppsett av systemet.

Jeg vil ellers sterkt anbefale at du velger å skru på SSH-tilgang (menyvalg 8, Advanced Options, og så 4) med en gang, da det vil gjøre det lett å fjernlogge seg på Pien senere – veldig kjekt når systemet skal administreres. Ideen her er jo at selve datamaskinen skal gjemmes bak en skjerm og aksesseres så lite som mulig med fysisk tastatur.

Deretter skriver du inn kommandoene nedenfor. Det vil ta litt tid å kjøre hver og en av dem, og noen av dem krever at du bekrefter med “Y” eller “J”. Her er det bare å følge med.

sudo rpi-update
sudo apt-get update
sudo apt-get dist-upgrade
sudo apt-get install iceweasel

Når alt dette er gjort, er systemet klart til bruk. Kjør en reboot for å være sikker på at alt er installert og kjører som det skal, og finn fram din dedikerte

Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell, oder?) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!

Til et prosjekt som dette passer en Fujitsu Siemens-skjerm (et like utdatert merke som Packard Bell!) helt utmerket. Takk for bidraget, Rune!

Skjerm
Man kan i praksis velge en hvilken som helst skjerm med HDMI- eller DVI-inngang (i det siste tilfellet trenger du en HDMI/DVI-overgang – jeg bruker en slik uten problemer), men med tanke på dette prosjektets ganske begrensede virkefelt bestemte jeg meg for å gjenbruke en eldre skjerm jeg fikk av en venn. I de tusen boder står mang en skjerm som har havnet på historiens skraphaug pga for lav oppløsning, men som altså er mer enn gode nok til å gjøre nytte i en situasjon som dette. Ikke bare sparer man penger, men miljøet takker deg også. :)

Skru av dvalefunksjon
Raspbian setter skjermen automatisk i dvale etter noen minutter – den må skrus av siden du ikke vil ha mus eller tastatur å trykke på for å vekke skjermen igjen. Den enkle grafiske menyen har ingen skru-av-dvale-kommando, så her må du igjen åpne et terminalvindu. Det enkleste er å installere et skjermsparerprogram og skru av dvale i det. I terminalvinduet skriver du:

sudo apt-get install xscreensaver

Deretter kjører du Xscreensaver fra menyen oppe til venstre på Rasbian-skjermen. Litt mindre intuitivt, men også mindre plass- og kapasitetskrevende på den lille Raspberryen, er å åpne en konfigurasjonsfil i teksteditoren nano på denne måten i terminalvinduet (du skriver sudo foran nano for å få fulle administratorrettigheter, da dette er en systemfil):

sudo nano /etc/lightdm/lightdm.conf

Beveg deg nedover i dokumentet til du kommer til et felt med tittelen [SeatDefaults]. Her finner du linjen som begynner med xserver-command=X og føyer til følgende:

xserver-command=X -s 0 dpms

Du lagrer dokumentet ved å taste Ctrl-O og går ut av det ved å taste CTRL-X. Reboot maskinen (det gjør du fra Rasbian-menyen), og den er klar til bruk.

Oppsett av nettleser
Har du fulgt oppskriften over har du allerede installert Firefox-klonen Iceweasel, som er et mye bedre alternativ enn Chrome-klonen Chromium på Raspberry. Fordi landskapsmodus er utgangspunktet for skjermen her (det vil si slik den normalt står) er det ikke nødvendig å mekke med å snu bildet 90 grader. Til gjengjeld må innholdet posisjoneres slik at det utnytter hele skjermbredden, i praksis to spalter. Hvor mye data du vil vise, avhenger helt og holdent av hvilke data du vil vise. I mitt tilfelle ble det som sagt værdata, felleskalender og reisedata.

Husets tolvåring liker yr.nos værradar, så jeg fant ut at den hørte hjemme på siden sammen med en liten værvarsel-widget. Jeg gikk for en enkel løsning, og laget meg et lokalt værvarsel med Javascript slik det blir beskrevet på denne siden. Men yr-folkene har skjønt virkeligheten de lever i, og tilbyr værdata i XML og PHP-format, slik at du kan formatere og bruke data på akkurat den måten du vil. Mer om det her.

Øverst i venstre spalte står altså et yr-tredagersvarsel for vårt område. Rett under har jeg lagt værradaren. Og her gikk jeg for en skikkelig langbein-løsning, da jeg rett og slett ikke fant noen god datakilde jeg kunne bruke. Det viser seg at værradarbildene for ulike deler av landet som du finner på denne siden rett og slett er det – bilder. Så ved å høyreklikke på bildet og finne URLen, kunne jeg lime det inn og vise det i sin egen ramme. Stort sett fungerer det ganske prikkfritt – kun av og til får jeg en melding om data som er falt ut.

Øverst i høyre spalte har jeg lagt familiens felles Google-kalender. Bruker du en annen online-kalender, finnes det helt sikkert måter å eksportere data fra den på også, men her er altså metoden som brukes i tilfellet Google. Litt kronglete, og den fordrer at man er pålogget kalenderen hele tiden. Siden dette tross alt er et system som skal stå lett tilgjengelig (om enn uten tastatur og mus), kan det være en ide å lage en egen kalender som kun får hente inn ikke-sensitive kalenderdata fra de voksne.

Nederst i høyre spalte ville jeg ha trafikkdata. Og nok en gang finnes det en enkel og grei måte å gjøre dette på, i form av ruter.nos widget-generator (det finnes også en API for den som er litt mer avansert anlagt). Bor du i Oslo og Akershus er dette altså en utmerket måte å vise sanntidsdata for en holdeplass nær deg på. Om ditt lokale reiseselskap, som Skyss i Hordaland eller Kolumbus i Rogaland, har noe tilsvarende vet jeg rett og slett ikke. Mangler det, er det et godt påskudd til å mase på dem for å få dem til å dele.

Det var altså selve datafeltene. Så var det posisjoneringen. Jeg gjør dette med HTML-kommandoen IFRAME, som gjør det mulig å plassere “en nettside i en nettside” på et hvilket som helst punkt på skjermen. Med andre ord: den ene infoskjermen består i virkeligheten av fem separate nettsider, som hver fyller sin del av skjermbildet. IFRAME har en rekke variabler, deriblant posisjon målt fra venstre og fra toppen av skjermbildet. Det er disse som avgjør hvor dataene havner, altså.

Og det er her min quick and dirty-metode viser sin store svakhet. Fordi jeg bruker widgets har jeg ingen kontroll over fonter, layout og fargekoder. Jeg hadde selvsagt håpet at jeg kunne bestemme skrifttype (Helvetica eller lignende egner seg godt til slike skjermer) og et fargeskjema, men den gang ei, altså. Størrelse var også vanskelig å styre, ikke minst for Google Calendar, og jeg måtte derfor velge den minst tilfredsstillende Langbein-løsningen av alle: Å zoome til datafeltene fyller skjermen.

Ved å øke forstørrelsen på min 1680 x 1050 pixels skjerm til 150%, fikk jeg skrift i Google Calendar som var leselig på avstand samtidig som yrs og ruters widgeter så helt greie ut. Ikke vakkert, men i alle fall er funksjonelt. Om du har andre preferanser og en skjerm med annerledes oppløsning, vil posisjonene måtte endres tilsvarende. Det ble en del mekking med dette. Den gode nyheten er at Firefix husker settinger som zoom og fullskjerm, vil du alltid få skjermbildet opp slik du forlot det når du starter nettleseren på ny igjen.

Nedenfor ses råkoden til HTML-siden jeg endte opp med. Linjen META HTTP-EQUIV=”refresh” CONTENT=”120″ øverst i dokumentet er avgjørende for at siden skal fungere. Det er den som ber nettleseren om å oppdatere innholdet, i dette tilfellet hvert 120. sekund, slik at hver IFRAME leverer relevante data. Merk ellers at jeg har fjernet potensielt sensitve kommandoer fra Google Calendar-delen. Du skjønner sikkert hvilke…

<head>
<META HTTP-EQUIV="refresh" CONTENT="120">
<link rel="stylesheet" type="text/css" href="info.css">

<script>
function setFocus() {
    var iframe = document.getElementById("kalender");
    iframe.contentWindow.focus();
}
</script>
</head>

<body onLoad="setFocus()"> 

<script src="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/ekstern_boks_tre_dager.js">
</script>
<noscript><a href="http://www.yr.no/sted/Norge/Oslo/Oslo/Oslo/">yr.no: Værvarsel for Oslo</a>
</noscript>

<iframe style="position:absolute;Left:0;top:200" id="radar" type="text/html" 
frameborder="0" height="400" width="475px" src="https://aa004xmu0m4dtdqty.api.met.no/weatherapi/radar/1.5/?radarsite=southeast_norway;type=reflectivity;content=an$
> </iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:18;border-width:0" width="460" 
height="320" frameborder="0" scrolling="no" src="https://calendar.google.com/calendar/embed?<privat> ></iframe> <br> 

<iframe style="position:absolute;Left:490;top:300" name="ruter" id="ruter1" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010536)Helgesens%20gate%20(Oslo)%7C20,Sk%C3%B8yen%7C20,Galgeberg' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'></iframe>

<iframe style="position:absolute;Left:720;top:330" name="ruter" id="ruter2" 
src='https://ruter.no/iframe-realtime.html#(3010600)T%C3%B8yen%20%5BT-bane%5D%20(Oslo)%7C1,Ryen%7C4,Bergkrystallen' 
allowTransparency='true' frameborder='0' scrolling='no' height='324' width='220'>
<br>
</body></html>

Så der har du trinnene for å få satt opp en skjerm slik at den automatisk viser nyttige data. Resultatet her i heimen blir seende slik ut:

2016-06-11-180737_1680x1050_scrot

Men selvsagt – SELVSAGT! – er det mye mer du kan gjøre. For eksempel kan du

  • Logge deg på Raspberryen med SSH, så alt kan fjernstyres
  • Veksle mellom å vise nettsiden og andre typer data (som fotografier, slik at infotavlen også blir en digital billedramme) med tidsstyring
  • Automatisere funksjoner ved oppstart
  • Skru skjermen av og på med en bevegelsessensor
  • Legge inn andre nyttige funksjoner, som innhenting av sensordata

Alt dette har jeg også gjort, og vil bli tema for senere bloggpostinger. I mellomtiden finnes det flere andre fine prosjekter du kan hente inspirasjon og tips fra. Er det en ting makere liker å gjøre, er det å dele med seg av sine erfaringer:

Har du spørsmål, kommentarer eller tips til andre gode pekere, så er kommentarfeltet åpent! :)

Hvordan sette opp en LibraryBox: Fort og gæli-varianten

De siste ukene av mitt tech-sabattical har jeg flyttet fokuset fra Arduino til Raspberry Pi, i forbindelse med et prosjekt jeg snart kommer tilbake til her. I motsetning til mikrokontrolleren Arduino er Raspberry Pi en fullverdig PC på et (lite) kretskort, som derfor egner seg godt til litt mer krevende selvbyggeroppgaver. Skal du skru lyset av og på fra mobilen er Arduino perfekt. Skal du skru lyset av og samtidig fyre opp to-tre andre prosesser, passer Pi langt bedre.

Et godt eksempel på hva Raspberry Pi kan brukes til fant jeg i et forum for en tid tilbake, og jeg ble nysgjerrig nok til å researche temaet videre. Diskusjonen handlet om et prosjekt kalt PirateBox, som beskriver seg selv som “a DIY anonymous offline file-sharing and communications system built with free software and inexpensive off-the-shelf hardware.” Et fildelingssystem i en liten eske basert på billig maskinvare, med andre ord.

Denne logoen er faktisk ganske kul.

Denne logoen er faktisk ganske kul.

LibraryBox

Denne logoen – not so much. :)

Fildelingen skjer via wifi, og PirateBox-systemet kan fritt og uten kostnad installeres på et utvalg wifi-routere eller altså på en Raspberry Pi. Når systemet er ferdig installert (stort sett en smertefri og automatisk prosess), setter routeren opp et wifi-nettverk som – når man kobler seg til det – fyrer opp en nettside på routeren. Derfra er det pekere til innhold som eieren av PirateBoxen har lagt ut. En artig måte å dele filer på når internett er dårlig og mange er samlet på ett sted, med andre ord.

Et potensielt problem med PirateBox er muligheten til å laste opp filer – som eier er man ansvarlig for det man deler med andre, og det er ikke vanskelig å se for hvordan det kan føre til allverdens juridisk trøbbel. Dette er kanskje ekstra viktig for offentlige etater og bedrifter, og derfor finnes det en mer restriktiv variant kalt LibraryBox. Her kan man fremdeles fritt laste ned filer og chatte, men muligheten for opplasting er fjernet.

Jeg bestemte meg for å installere LibraryBox på en router av merket TP-Link MR3020. Den går igjen i alle prosjekter av denne typen, ikke minst fordi den er mekkevennlig, bitte liten, strømsnål og ganske billig. Idag fant jeg en MR3020 på Kjell & Co for 349, men du får den til lavere pris på nettet. Deretter er det i grunnen bare å følge instruksjonene på sidene til LibraryBox.

I kortversjon går de ut på å laste ned to filer, installere dem på en USB-minnepinne (som må være formatert med FAT32, det er viktig og jeg bommet på det først), putte pinnen i routerens USB-port, logge seg på routeren og sette igang oppdateringen mens man ber en stille bønn til oppdateringsgudene. Gitt at det ikke oppstår noen problemer underveis (og gjør det det kan det være kronglete å rette opp feilen, bare så du er advart) vil LibraryBox være klar til bruk etter 15-20 minutter. Du vil se det ved at lysene slutter å blinke samtidig som det dukker opp et wifi-nettverk kalt “LibraryBox – Free Content!”

Systemet kjøres fra minnepinnen, der du også skal legge innholdet du vil dele med andre (i mappen /LibraryBox/Shared). Pass altså alltid på å ha minnepinnen i når routeren startes opp. Hvis du er glad i å mekke kan du endre på startsiden og utseendet med CSS – LibraryBox har fått kritikk for å se lite pen ut på mobil. Du kan jo se på standardoppsettet og dømme selv:

Screenshot_20160426-161620 - Edited

Screenshot_20160426-164202 - Edited

Et par andre kjekke ting jeg har oppdaget: MR3020 bruker en helt vanlig (for Android-brukere, i alle fall) 5 volts USB-strømforsyning. Det betyr at du blant annet kan kjøre den fra et reservebatteri for mobiltelefoner, noe jeg demonstrerer på bildet nedenfor. Overalt hvor du går, kan ditt lille bærbare ebokbibliotek følge med. Rekkevidden i friluft er i utgangspunktet 70-90 meter, så man kan nå et respektabelt antall på en folksom slette. Ganske store møtelokaler, utstillingshaller og kongressaler burde også være uproblematiske. Rekkevidden kan forøvrig justeres opp i en konfigurasjonsfil, men det drar naturligvis mer strøm.

IMG_20160426_150956

Det store spørsmålet er selvsagt hva man skal dele via en slik tjeneste. Her må jeg selvsagt minne om gjeldende lovverk på området, som altså sier klart og tydelig at man ikke kan legge ut noe som fremdeles er beskyttet av opphavsretten uten opphavers (det vil si skaperen av verket) samtykke. I praksis utelukker det det aller meste av bøker, filmer, låter og programvare fra vår tid. Men når det er sagt finnes det mye innhold der ute som gratis og lovlig kan distribueres fritt, som 50 000 engelskspråklige ebøker fra prosjekt Gutenberg fex.

Og har du innhold du selv har skapt og har rettigheter til som du vil spre til en større gruppe i en spesifikk situasjon (forfatteren Cory Doctorow har brukt LibraryBox til å distribuere sine ebøker til publikum under forfatteropptredener) har du selvsagt full frihet til det.

Som navnet antyder er dette bibliotekvennlig teknologi, og det er derfor som seg hør og bør at en av de første (kanskje den første) til å gjøre dette i Norge var bibliotekar og generell IT-pionér Thomas Breivik i Bergen. Han prøvde systemet ut i 2014 og forsøkte å selge det inn til andre bibliotek i Norge, men tilsynelatende uten stor suksess. Det er i grunnen forståelig, med tanke på hvor vanskelig det har vært å få ebøker til å ta av blant norske lesere.

På den annen side ser vi her i Oslo at biblioteket tar en stadig mer aktiv rolle i det lokale kulturlivet. Hos oss på Tøyen er dette veldig tydelig, med satsinger som Biblio Tøyen (biblioteket som kun er åpent for unge mellom 10 og 15). Så hvem vet – kanskje det er mulig å få til en LibraryBox-satsing neste gang mange kulturinteresserte samles her i nabolaget – som under Øya-festivalen?

 

 

 

 

Den IT-frie oppveksten hadde sine fordeler

Stephen Fry, som tok avskjed med sosiale medier med brask og bram for noen måneder siden, publiserte nylig et innlegg på bloggen sin der han tar et generaloppgjør med store deler av IT-bransjen og nettkulturen (dog ikke hans elskede Apple Computer, noterer jeg meg…)

Fry er en smart fyr og har noen gode poenger. Det frie, åpne nettet han husker fra et par tiår tilbake er i stor grad erstattet av en hyperkommersiell innholdsplattform, dominert av markedsførere og herjet av hetthets og tanketomme viralvideoer. Han fantaserer (og innrømmer åpent at det er det han gjør) om en tilværelse som er blitt atomær igjen, med en mer menneskevennlig tidsskala.

My friends and I, liberated from all digital shackles, would giggle at those sheep who flee to the playground to fire up their devices every time the break bell sounds, like addicted smokers lighting up in a theatre interval. We would watch them as they gaze, lips parted and eyes glazed over, at their Snapchats, WhatsApps, Tweets, Tumblrs, Boomerangs, Meerkats, Vines and Periscopes and how lucky we would feel to be above it all and out of it all. Out of the bullying and wheedling and neediness.

Nå skal man alltid vokte seg for å ta Stephen Frys bombastiske erklæringer for alvorlig, mannen har logget seg av og på i full offentlighet noen ganger før. Men bildet han tegner av en verden “off the grid” gav gjenklang hos meg, som rimelig kan være da det er min ungdom han skildrer (jeg er født i 1964, og var tenåring fra 1977 til 1983). Så hvordan var det egentlig, dette livet uten nett og IT? Vel, for å starte med det som virker mest slående idag:

Det ble ikke tatt bilder av vennene mine, utover de som ble tatt i skolesammenheng. Kameraer fantes selvsagt, men som regel bare ett i hver husholdning og sjelden av god kvalitet. Film var dyrt og forbeholdt ferier og høytider. Dermed falt det oss aldri inn å ta bilder av hverandre og hva vi til enhver tid holdt på med, slik min tolvåring og hans venner gjør idag. De vet det ikke ennå, men når de oppnår min anselige alder vil de kunne gjenoppleve barndommen sin i stor detalj – ikke bare dokumentert av egne kameraer, men også andres.

Joda, mye vil bli borte underveis (husker du på ta backup av dine barns bilder, forresten?) men så mange bilder som vi tar hver eneste dag vil mange nok overleve. Dette, kanskje mer enn noe annet, er det jeg misunner dem mest. Så gjerne jeg skulle ha hatt bilder av Jarle, Robert og Tore, av stedene vi pleide å henge og ikke minst rommene våre. Plakatene på veggene, oransje og brune gardiner, storblomstrede tapeter og – hvis man var heldig – en radio. Ja, for

Musikk var mangelvare. Da jeg var 13, hadde ingen i min vennekrets platespiller. Selvsagt ønsket alle seg det, men både spillere og plater var dyre. Musikk kom via radio, som var ensbetydende med NRK (en kanal, selvsagt) pluss Radio Lux for de eventyrlystne. “Norsktoppen” og “Kanskje på norsktoppen” var viktigst, og der dominerte en tid amerikanske slagere oversatt til norsk, fremført av artister som Anne Karine Strøm. Ikke at vi alltid visste at de var oversatt til norsk, for realiteten var jo at

Vi visste oppsiktsvekkende lite om verden. Ut over hva TV, avisene og bøker kunne tilby hadde vi ingen kilder til kunnskap verden rundt oss. Som halvt engelsk hadde jeg fordelen av å kunne lese engelske bøker, og siden vi var bosatt i en kommune som tilbød de to svenske TV-kanalene i tillegg til NRK var vi litt bedre stilt enn andre ungdommer. Sveriges Television viste blant annet serier som NRK ikke sendte, som “Star Trek” og “Space: 1999”.

Denne forsiden, for eksempel. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).

Denne forsiden. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).

Men all den kunnskapen om kulturreferanser, mote, trender og teknologi som dagens tenåringer tar for gitt, eksisterte rett og slett ikke. Et av mange eksempler: Fetteren min abonnerte på “Mad Magazine”, og jeg passet alltid på å besøke ham hver gang et nytt nummer var i hus. Men mye av det som sto i bladet gikk oss hus forbi, rett og slett fordi det stort sett parodierte personer og begivenheter som aldri ble omtalt i norske medier.

I det hele tatt var vår verden svært lite globalisert. Jeg husker fremdeles hvordan venner på besøk kunne kvie seg for å spise pappas spaghetti bolognese, for spaghetti var jo noe som kom fra en boks. Og vi ble sett på som virkelig rare da vi våget å besøke den aller første Peppes-restauranten i Oslo og spise den ytterst eksotiske retten pizza. Musikk var som sagt på norsk, våre fremste kjendiser var fremdeles rotnorske helter som Erik Bye og Leif Juster.

I den grad folk reiste utenlands (og der vi bodde gjorde de fleste ikke det) var det til Solkysten i Spania. Jeg hadde familie i England, og hadde derfor gjort noe så oppsiktsvekkende som å reise med et vanlig passasjerfly et par ganger. Men stort sett tok vi båten fra Oslo til Newcastle (Fred Olsen Lines’ gamle traver “Braemar”), og sommerferiene innenlands foregikk med tog og buss (vi dro mye til familien i Nord-Norge, en tur som fort tok et par dager).

Cannon_WilliamConrad

Mr. Detektimen på søttitallet

Vi hadde lite skjermtid. Ikke fordi vi ikke ville, men det var nå engang ikke så mye på TV for tenåringer (dataspill fantes ikke). Det var selvsagt programmer man kunne se på husets ene fjernsynsapparat sammen med resten av familien, men det kommer et punkt i tenåra da det å sitte og se på TV med foreldrene bare blir teit. Så da ble det til at vi fant et rom eller en kjellerstue å henge i, eller gikk ut om været tillot det. Problemet da var at

Avtaler med andre var et sjansespill. Vi hadde noen faste møteplasser ute, og det var mulig å avtale treff på forhånd over telefon. Men så snart man var utendørs forsvant alle muligheter for å nå vennene sine. Jeg husker godt følelsen av å stå og vente på noen som av en eller annen grunn ikke kunne komme, og tilslutt bare måtte innse at jeg nok ikke ville få noen forklaring på hva som hadde skjedd før neste skoledag.

I det hele tatt var det vanlig å vente og kjede seg. Jeg ventet som sagt mye på venner, på den ene låta som kanskje ville bli spilt i Norsktoppen om noen dager så jeg kunne kline båndopptakeren inntil høyttaleren og trykke på “Record”. Jeg ventet på transportmidler som kanskje kom eller kanskje ikke, sanntidsvarsling var det selvsagt ingen som hadde tenkt på. Jeg ventet på lørdagen fordi det da var snop og gjerne ekstra godt kjøtt (ikke hval – yay!)

Og mens jeg ventet fantes det altså ingen mobiler å slå ihjel tiden med. Så jeg kjedet meg. Grundig og ofte. Noe av det som reddet meg fra kjedsomheten var bøker. Men heller ikke de var så lett tilgjengelige da som nå. Kjøpebøker var dyre og (selvsagt) norskproduserte – engelske pockets ble ikke solgt i Norge og Amazon var femten år unna å være et glimt i Jeff Bezos’ øye. Bibliotekets utvalg av bøker om det som interesserte meg var begredelig: Det var lettere å finne Leonid Bresjnevs selvbiografi enn en god bok om astronomi (med den følge at jeg leste Bresjnev-boka – kan dessverre ikke anbefales).

27th September 1973: Liverpool footballer Kevin Keegan. (Photo by Arthur Jones/Evening Standard/Getty Images)

Her var han faktisk kort i manken

Ser man 1978-Eirik og vennene hans med 2016-øyne, fremstår vi mer enn noe annet som fryktelig lite sofistikerte. Der vi står i våre slengbukser og brune pullovere, med fettete Kevin Keegan-hår ned til skuldrene, er det så mange ord vi aldri har lært, musikk vi ikke har hørt, steder vi aldri har besøkt – eller i det hele tatt hørt om. Krigen og Einar Gerhardsen var fremdeles svært nær.

Jeg har pleid å si at jeg ble født 30 år for tidlig, at denne tidsalderen er som skapt for en nerdetype som meg. Og jeg står ved det. I valget mellom en oppvekst på 1970-tallet og nå, ville jeg velge 2016 og alle dets muligheter uten å nøle. Men når det er sagt, har altså godeste Stephen Fry noen poenger. Det er ikke til å komme fra at off grid-livet hans og min generasjon levde hadde store kvaliteter. I ettertid er den største for meg uten tvil

Friheten. Like umulig som det var å få tak i venner når jeg var ute på vift, var det for foreldrene mine å få tak i meg. I det øyeblikk jeg satte meg på sykkelen og tråkket avgårde falt jeg ut av radaren, og var fri til å gjøre hva jeg ville i en grad som masseovervåkede 2016-tenåringer ikke kan forestille seg. Frihet til å gjøre dumme ting og til å finne på ting og utvikle seg i fred og ro, uten å holde verden orientert via snap eller insta. Friheten ga meg også en god

Evne til å klare seg selv og stole på andre. Punkterte jeg langt hjemmefra kunne jeg ikke ringe hjem og be om skyss. Jeg måtte gå til nærmeste hus, ringte på, be om å få låne lappesaker og fikse hjulet selv. Google Maps ville ikke redde meg om jeg av på feil stasjon – isteden måtte jeg finne noen som kunne veien og navigere meg videre fra person til person. (I det hele tatt spurte vi ofte fremmede om hjelp – ingen liten verdi i seg selv, spør du meg).

Fellesopplevelser nevnes ofte som et positivt trekk ved denne tidsperioden. Nesten alle så på og lyttet til de samme programmene og leste det samme lille knippet med riksaviser, og landet var kulturelt homogent (dvs nesten 100% hvitt, protestantisk og sosialdemokratisk). Selv om jeg foretrekker mangfoldet i alt dets kreative/destruktive kaos, hender det jeg savner enkelheten og oversikten på søttitallet.

Siden det var langt færre ting å bry seg om, kunne det som nådde frem til offentligheten få et fokus som virker absurd i våre dager. I denne perioden kunne “vanlige folk” bry seg om og diskutere Fjernsynsteatret, for eksempel. Og debattene kunne vare lenge, fordi mediesyklusen var langsommere og distraksjonene færre. Niks rosabloggere og Facebookkverulanter til å avspore oss fra viktige diskusjoner hadde sine sider.

Tid hadde vi mye mer av. En åpenbar grunn er at “tidstyvene” som opptar så mye av en moderne tenårings dag ikke var oppfunnet. Vel så viktig var avskaffelsen av lørdagsskolen, som for mitt vedkommende skjedde mellom 1. og 2. klasse. Med ett slag fikk norske barn og unge en hel helg til rådighet. SFO eksisterte ikke, og bortsett fra korps og idrett var de organiserte fritidsaktivitetene få. På denne tiden økte kvinnedeltakelsen i arbeidslivet, og i vårt nabolag førte det til at vi ungene hver eneste dag hadde mange timer til rådighet helt for oss selv (se “frihet” over). Det ble mye selvorganisert lek, for å si det slik!

Men nok nostalgitripp nå. Spørsmålet jeg har stilt meg er om noen av de beste verdiene fra denne oppveksten kan overføres til min sønn, når verden er så grunnleggende ulik? Og til en viss grad mener jeg det. Vi har lagt til rette for størst mulig frihet fra overvåkning, evne til selvstendig tenkning og handling og ustrukturert fritid. Det handler om å ha så få faste aktiviteter som mulig, om å kunne ta offentlig kommunikasjon og finne frem på egen hånd (en ekstrabonus ved å ikke ha bil, det der) og å kunne interagere fysisk med verden – å kunne eksperimentere, bygge og reparere ting.

Få ting gjør søttitalls-Eirik stoltere enn når sønnen har erstattet Prebz og Dennis med maker- og builderbloggere som “The King of Random” på YouTube, og på egen hånd finner seg spennende byggeprosjekter i papp og tre. Når han finner ut av hvordan man setter opp sin egen Minecraft-server på en Raspberry Pi. Eller når han forteller oss at “jeg er ikke så veldig opptatt av spill, jeg syns det er bedre å være ute og skate med kompisene mine.”

Om dette er riktig vei å gå er selvsagt vanskelig å si. Jeg vet bare at det er så søttitalls som Donna Summer. Og det holder i massevis for meg. :)