Arkiv for Eirik

Bør vi flykte til en annen stjerne?

Det er et gammelt spørsmål i science fiction-litteraturen, og et som også stilles av fagfolk i ulike sammenhenger. Nylig ble det stilt av VG TV til Knut Jørgen Røed Ødegaard, som har et klart svar:

Her må det ryddes litt opp. Reportasjen gir inntrykk av at vi er nødt til å forlate Jorden innen 7,8 milliarder år, som er det tidspunktet da man antar at Solen eventuelt eser så mye ut at den også sluker Jorda. Men faktum er at tidsfristen er en god del kortere enn som så. Utstrålingen fra Sola har økt langsomt men sikkert i milliarder av år, og mye tyder på at det “allerede” om én milliard år vil føre til at Jorda blir ubeboelig.

Lenge før den tid kan den økte overflatetemperaturen på Jorda ha gjort store deler av landjorda uutholdelig for jevnvarme dyr som oss (vi dør som kjent om kroppstemperaturen overstiger 42 grader). På det tidspunktet vil vi sannsynligvis også ha vært rammet en eller flere masseutdøinger. Den siste halve milliarden år er livet på Jorda blitt rammet av minst fem masseutdøinger av samme voldsomhetsgrad som den som tok livet av dinosaurene for 66 millioner år siden.

Slike hendelser har mange årsaker utover de kosmologiske som nevnes av Røed Ødegaard, som massive vulkanutbrudd og virkninger av kontinentaldrift. Det siste gjør det faktisk mulig å “spå” minst én stor masseutdøing i fremtiden. Dagens kontinentbevegelse tyder på at vi om 250 millioner år vil få et nytt superkontinent, av og til kalt “Pangea Ultima“. Når dagens mange kontinenter blir til ett stort, reduseres kystlinje og kontinentalsokkel sterkt i omfang.

Pangea-ultima

Jorda om 250 millioner år? Kilde: Wikipedia

Det kan utløse et dramatisk fall i artsmangfoldet i havet. Samtidig vil superkontinentet ha et langt mindre variert klima enn de mange øy-kontinentene, noe som vil ramme mangfoldet av liv på land. Det har vært spekulert i om denne hendelsen, som altså kan finne sted når Jorda er en god del varmere enn idag, vil være det som skal til for å dytte gruppen pattedyr over det evolusjonære stupet.

Hvis vi ikke vi blir truffet av en stor asteroide før den tid eller faller som offer for den sjette, menneskeskapte masseutdøingen vi antagelig er på vei inn i nå, da. Poenget mitt er at jeg er enig med Røed Ødegaard i at Jorda på lang sikt ikke er noe blivende sted for arten Homo sapiens, jeg tror bare at en eventuell “flukt” fra kloden bør skje lenge før Sola begynner å sluke planeter.

Hvor vi skal dra?
Mars er en grei mellomstasjon, men ønsker vi å finne en levelig jordlignende planet finnes det ingen andre kandidater i Solsystemet. Da må vi til andre stjerner. I VG-intervjuet nevnes det tre stjerner, og jeg stusser litt over utvalget da ingen av dem egner seg godt som vertskap for fremtidige jordiske kolonister.

Den første stjernen som nevnes er Mizar, en av stjernene i stjernebildet Store Bjørn – bedre kjent som Karlsvogna. Mizar er en komponent i et kvadruppelstjernesystem (altså fire stjerner som kretser rundt hverandre) og hører selv til spektralklasse A2V. Ingen av delene borger for beboelige kloder ved stjernen. Når to eller flere stjerner går rundt hverandre, er sjansene store for at planeter i bane rundt en av stjernene blir påvirket av tyngekraften fra de andre. Det kan føre til at planetene faller inn i en av stjernene eller slynges helt ut av stjernesystemet.

Mizars spektraklassifisering forteller oss at vi har å gjøre med en stjerne som er en god del tyngre og mer lyssterk enn Sola. Paradoksalt nok er det slik at jo tyngre (eller rettere sagt mer massiv) en stjerne er, desto kortere vil den leve. Det er fordi større masse fører til høyere trykk og temperatur i stjernens indre, noe som igjen gjør den varmere og mer lyssterk på overflaten og dermed forbruker mer brennstoff. Å flykte fra Sola til en stjerne som kommer til å leve mye kortere gir selvsagt ingen mening.

Derfor er også valget av Vega som den andre potensielle kandidaten også underlig. Her snakker vi fremdeles om en stjerne at type A (A0V, for å være mer presis), mer enn dobbelt så massiv som Sola og med en forventet levetid på under tidelen av Solas. Vega er ellers kjent for å være omgitt av en skive av støv og partikler, og det er ikke utelukket at det kan finnes unge planeter i bane rundt stjernen. Men særlig velegnet som reserve-Sol er den ikke.

Den tredje stjernen som nevnes er Proxima Centauri. Denne stjernen er vår nærmeste stjerne-nabo i rommet, med en avstand på “bare” 4,24 lysår. Dette gjør den til et interessant potensielt mål for en interstellar romsonde, men hvorfor mennesker skulle ønske å reise dit, slik Ødegaard antyder, skjønner jeg virkelig ikke. Rent fysisk ligger Proxima i den motsatte enden av skalaen i forhold til Mizar og Vega. Den har mye mindre masse enn Sola, noe som betyr at den lyser mye svakere og lever lengre.

NASA-RedDwarfPlanet-ArtistConception-20130728

Konsepttegning av planet i bane rundt rød dvergstjerne. Kilde: Wikipedia

Ubegripelig mye lengre, faktisk. Levetid for en stjerne av Proximas type (spektralklasse M5) måles i billioner av år, med andre år hundrevis av ganger lengre enn Sola. Det høres bra ut, men også her er det problemer. For det første vil planeter rundt en lyssvak stjerne måtte kretse mye nærmere stjernen for å være levelige. Det øker sannsynligheten for at de har bunden rotasjon, dvs at tyngekraften mellom Proxima og planetene har “låst” planetene slik at de alltid viser samme side mot stjernen, slik Månen alltid viser samme fjes mot oss.

Det i sin tur betyr ekstreme temperaturforskjeller mellom natt og dag, noe som er lite kompatibelt med menneskelig liv. Verre er det at stjerner som Proxima ofte har kraftige utbrudd av dødelig stråling på overflaten, ikke ulike solstormene som Røed Ødegaard nevner som en trussel mot livet på Jorda i VG-innslaget. Slike utbrudd kalles for stjerneflares, og Proxima Centauri er faktisk klassifisert som en “flare-stjerne”. Game over, med andre ord.

Grunnen til at jeg maser om dette er for å understreke at vi ikke bare trenger å finne riktig type planeter om vi skal bosette oss andre steder i galaksen. Det handler også om å finne de riktige stjernene. Stjerner av samme spektralklasse som Sola (klasse G) viser seg å ha en rekke trekk som gjør dem velegnede som vertskap for beboelige planeter: relativt lang levetid, som regel ganske lite variasjon i lysstyrke og ofte høyt metallinnhold, for eksempel.

Det rimelige hadde derfor vært å nevne nærliggende sol-like stjerner som potensielle mål for stjerneskipet i denne reportasjen. Det åpenbare eksempelet ville ha vært Alfa Centauri A, som bare ligger litt lengre unna enn Proxima Centauri. Problemet med denne er at den er en del av et dobbeltstjernesystem, med de følger det kan ha for stabiliteten av eventuelle planeter i bane rundt stjernen. Beregninger tyder på at planeter innenfor “livssonen” til Alfa Centauri A eller kompanjongen Alfa Centauri B ikke her helt utelukket, men det mest realistiske er å sikte mot single, sollignende stjerner.

Wikipedia har laget en god oversikt over slike “solare analoger”, som viser at den nærmeste stjernen som kan sies å være ganske lik Sola, er Epsilon Eridani som ligger 10,5 lysår unna. Rundt denne stjernen er det observert en støvring som kan tyde på at planeter er i ferd med å dannes rundt den. Det stemmer godt med andre observasjoner som tyder på at stjernen er ung, som varierende lysstyrke og kraftig magnetisk aktivitet og stjerneutbrudd. Ikke et egnet mål, med andre ord.

Den nærmeste kjente “soltvillingen”, definert som en stjerne med en overflatetemperatur som ikke avviker mer enn 50 grader fra Solas (mellom 5720 og 5830 grader på Kelvin-skalaen), et metallinnhold innen 12% av Solas (metall trengs for å danne jordlignende planeter), ingen annen stjerne i bane rundt seg og en alder som ikke avviker mer enn en milliard år fra Solas (altså mellom 3,5 og 5,5 milliarder år gammel), har katalognavnet 18 Scorpii og ligger 45 lysår fra oss. 18 Scorpii står også i den såkalte HabCat-katalogen over stjerner som fortjener nærmere studier i letingen etter liv i universet.

Hvordan drar vi dit?
“Man planlegger da å sende sirka 200 mennesker, både barn, ungdommer og voksne, om mellom 100 og 200 år” sies det i reportasjen. Jeg er usikker på hva det henvises til her. Det jeg kan si er at det ikke finnes noe konkret prosjekt igangsatt av noen seriøs statlig eller privat aktør, som har denne målsetningen. Men som skrevet her er det ikke utenkelig at vi en dag kan bygge romskip som kan fly til stjernene. De fysiske prinsippene er kjente og teknologien virker oppnåelig med en rimelig grad av ekstrapolering fra dagens.

Men det er altså en himla stor forskjell på å sende et stjerneskip til Alfa Centauri og til 18 Scorpii. Mens førstnevnte kan nås innen et menneskes levetid med en realistisk skipshastighet på 10-15% av lyshastigheten, vil vår nærmeste sol-tvilling ligge fire hundre år unna med samme reisefart. Det fordrer at man bygger et såkalt generasjonsskip, et flygende minisamfunn der generasjoner kan vokse opp, leve og dø underveis.

Tolv-tretten generasjoner kreves for å nå 18 Scorpii med et slikt skip. Den neste soltvillingen på listen ligger dobbelt så langt unna, og deretter tar det helt av. For meg fremstår dette som en håpløst ineffektiv og kostbar måte å spre Homo sapiens ut i universet på. Om romskip der folk lever innesperret i 10-20 generasjoner i det hele tatt overlever fram til målet, kan de neppe regne med å komme til dekket bord. Kanskje kreves det århundrer med terraforming eller tilpasning til fremmed liv før bosetning er mulig.

Hovedproblemet med Røed Ødegaards resonnement her er det store spriket i tid. For å unngå noe som ifølge ham kan skje om 7,8 milliarder år, må det handles innen 100-200 år. Det mest realistiske backup-scenariet innenfor et slikt tidsrom er det Elon Musk har foreslått, som er å skape en avlegger av menneskeheten på Mars. Det vil faktisk beskytte vår kulturarv mot de aller fleste trusler, både naturlige og menneskeskapte, i potensielt hundrevis av millioner av år.

Gir vi oss selv tusen år istedenfor hundre til å utvikle teknologi, er det også mulig å tenke seg bedre reisemåter til stjernene enn et generasjonsskip. Kanskje vi i 3014 kan bygge så raske romskip at astronautene nyter godt av relativistiske tidsforskyvningseffekter: Ved 99% av lyshastigheten vil en ferd til 18 Scorpii ta rundt 6 år for astronautene ombord i skipet (mens skipet fremdeles vil bruke litt over 45 år sett fra Jorda). Eller har man har “tunneller” gjennom tidrommet slik at interstellare ferder bare tar et øyeblikk, som i “Star Wars”-filmene.

Tusen år gir også rom for helt andre løsninger, som den mye omtalte teknologiske singulariteten. Det er ideen om et samfunn hvor datamaskiner har oppnådd virkelig kunstig intelligens og hele menneskehjerner kan lastes opp til maskiner. Vi snakker om en verden der evig liv er en praktisk realitet og romferder handler om å overføre bytes ved lysets hastighet. Eller kanskje blir det ikke mennesker (digitale eller analoge) som koloniserer galaksen, men maskinene våre.

Vi er med rette stolte av å ha sendt mennesker til Månen, men resten av Solsystemet er blitt utforsket på våre vegne av roboter. Senest i sommer da en robot ga oss de første nærbildene av en klode som neppe blir beskuet på nært hold av et menneske det neste hundråret. Det er roboter som har landet på Venus og Titan, fløyet inn i Jupiters atmosfære og som nå beveger seg rundt på Mars slik vi en dag drømmer om at mennesker skal gjøre.

Om tusen år kan dagens robot-teknologi ha smeltet sammen med kunstig intelligens, nanoteknologi og genteknologi og gitt oss romfarende von Neumann-maskiner. Her snakker vi om roboter som lager kopier av seg selv av tilgjengelig råmateriale slik levende organismer idag, og som i tillegg kan gjøre mye mer: Fly til soltvillinger med planeter, terraforme passende planeter, “så” dem med jordiske livsformer før de bygger kopier av seg selv som sendes til nærliggende soltvillinger.

Advanced_Automation_for_Space_Missions_figure_5-19

NASA-konsept fra 1979: Selvbyggende robot-fabrikk på Månen. Kilde: NASA

Slike selvreplikerende robot-romskip er spesielt interessante fordi de formerer og utbrer seg eksponensielt på egen hånd, akkurat som levende organismer. Én robot blir til to som blir til fire som blir til osv… Romskipene er ikke begrenset av menneskets livslengde og har derfor ikke hastverk. Selv med en reisetid på årtusener fra stjerne til stjerne kan de potensielt fylle alle beboelige planeter i galaksen med liv på forbløffende kort tid – i størrelsesorden noen titalls millioner år.

Jeg sier ikke at det er slik det med sikkerhet vil skje. Jeg sier bare at som så ofte når vi snakker om fremtiden er det største problemet med resonnementet til Røed Ødegaard det som i sin tid ble påpekt av forfatteren Arthur C. Clarke: Mangel på fantasi.

 

 

 

 

Share/Bookmark

Hurtigtog Oslo-Stockholm-Oslo: Noen betraktninger

Da jeg skulle ta med sønnen og en kompis på skateboard-tur til Stockholm forleden, falt valget på toget. Hovedårsaken er at en av de reisende lett får problemer med ørene når han flyr og derfor helst unngår det, men det bidro sterkt at SJ tidligere i sommer hadde annonsert at de ville opprette en hurtigtogsforbindelse mellom Oslo og Stockholm. Enkelt sagt valgte SJ å forlenge den eksisterende linjen med hurtigtoget X2000 fra Stockholm til Karlstad videre til Oslo.

Jeg gikk inn på sj.se og bestilte billetter en uke i forveien, og fikk billetter for en voksen og to barn til knallpris den ene veien (260 SEK) og en høyst anstendig pris den andre (550 SEK). I skrivende stund er det tre daglige direkteavganger fra Oslo til Stockholm (05:44, 11:22 og 16:56), vi valgte å ta den tidligste avgangen. Med en reisetid på rett over fem timer ville det gi oss en hel dag i Stockholm. Hjemturen gikk med 15:51-avgangen fra Stockholm, som igjen ville gi oss en hel dag i byen og ta oss hjem i rimelig tid (reisetid ca 4:40).

2WoxHbbKiwo9AcEANWxq1OD_pZDPD3UdR3B26TjJ2Bc

Vi troppet opp grytidlig på Oslo S, tok plass i de romslige og behagelige setene i 2. klassekupeen og kunne straks logge oss på togets wifi-nettverk. Enten man reiser med barn eller er på jobbtur er bra wifi et must, og her leverer faktisk SJ så det holder. I sann svensk ånd har man funnet en egalitær løsning på problemet med mange passasjerer og begrenset båndbredde: Ved starten av reisen får alle utdelt en gratiskvote på 200 MB som kan lastes ned for full fart, etter det går hastigheten drastisk ned.

sUyxjMj1CFInLlE815FMnILtjEb5ZGs1Oe-w6StPdTc

Det gir seg selv at man ikke får sett mye på YouTube med en slik kvote, men jeg surfet jevnt og trutt på nettsider, skrev epost, chattet og jobbet på online-dokumenter og hadde fremdeles 50 MB igjen da vi kom til Stockholm. For en som vil jobbe underveis kommer dette antagelig til å fungere helt fint. Og siden seteplassen som sagt er romslig og de nedfellbare bordene har plass til en laptop av Macbook Pro-størrelse, er det ingen grunn til at man ikke skal kunne bruke X2000 som rullende kontor.

JjdiuuD3VBXENIo2TC1myGurpCZB90GBgE3dHC2CtSo

En snedig tilleggsfunksjon er det at man kan sjekke posisjon, fart og andre reisedata for toget via wifi (uten at det går ut over kvoten). Da kan man blant annet se at X2000 virkelig suser avgårde på strekningen Stockholm-Karlstad. Den samme funksjonen ga langt mer deprimerende tall så snart toget passerte norskegrensen, naturligvis. I det hele tatt er denne togturen en bekreftelse på hvor begredelig det står til med norsk jernbanepolitikk. Det fikk vi en påminnelse om på forsommeren, da det så ut til at hele SJ-satsingen måtte skrinlegges fordi man skulle utføre banearbeider i oppstartsfasen for dette tilbudet.

Et tilbud som i grunnen kan oppsummeres slik: Somletog i Norge og hurtigtog til Sverige gir tilsammen en tidsbesparelse på én til halvannen (for to av rutene) time. Togene vi reiste med var smekkfulle, og skal man dømme etter kapasitetsproblemene SJ har på hurtigtogslinjene sine i Sverige vil man fortsatt ikke ha noen problemer med å fylle toget mellom Karlstad og Stockholm. Men vil det være lønnsomt å kjøre i to og en halv time i tog-ulandet Norge etter at turistsesongen er over?

Det kommer helt an på hvordan toget vil hevde seg i konkurranse med flyet. Det er mye fokus på reisetiden, og der vet jeg av erfaring at fly i rute fremdeles slår toget med god margin. Hvis jeg vil dra avgårde til flyplassen til samme tidspunkt som når jeg må avgårde for å rekke 05:44-toget, rekker jeg et fly som 07:00. Det er i Stockholm en time senere, og såsant jeg kun flyr med håndbagasje kan jeg være i Stockholm sentrum før 09:00. Da har toget fremdeles 1:45 igjen før det ankommer Centralstationen.

Har jeg derimot bagasje og følger flyselskapet anmodning om å være ute minst en time før avgang til internasjonale flighter, blir differansen fort ned mot timen (TV2 kom til at fly slo tog med 1:15). Dog: Fordel fly. Ditto for antall avganger. SJ har tre daglige, SAS har 14 og Norwegian 8 i skrivende stund. Men når det gjelder pris kommer toget bedre ut, ikke minst hvis man skal reise på kort varsel. Om jeg vil toge mandag førstkommende, koster det meg SEK 1185 tur-retur. SAS tur-retur på tilsvarende tidspunkter koster NOK 2563, Norwegian ender opp på NOK NOK 1279.

Så må vi legge til transport inn og ut av bykjernene. Det er som kjent en dyr fornøyelse: NOK 360 tur-retur Oslo S og OSL, samt SEK 530 for frem og tilbake til Stockholm Centralstasion med Arlanda Express. Selv billige Norwegian ender altså godt over 2000 kroner fra sentrum til sentrum (og da har jeg vært grei og ikke lagt til diverse andre gebyrer som nesten alltid tilkommer for flybilletter). Betaler du for billetten av egen lomme er det utvilsomt fordel tog, med andre ord.

Miljømessig kommer toget selvsagt også mye bedre ut, drevet som det stort sett er med vannkraft og kjernekraft. Det gjenstående spørsmålet er om toget har andre fordeler som gjør opp for manglende fart og tilgjengelighet. En åpenbar fordel er at togreisen er langt mindre stressende. Flyturer er i sin natur fragmenterte og oppjagede. For å komme seg til Stockholm må jeg ta flytog, sjekke inn, vente ved gaten, sette meg i et trangt flysete, finne veien til flytoget i den andre enden og ta nok et tog.

På hurtigtoget setter jeg meg ned én gang, og der blir jeg sittende til jeg er i Stockholm. Hvis ikke jeg vil strekke litt på beina og sette meg i den hyggelige, lyse og rene bistrovognen, da. Uansett har jeg et vakkert landskap å hvile øynene på, og altså en komfortabel arbeidsplass med velfungerende nettverk. Hvis du er en slik som liker og kanskje til og med foretrekker å jobbe underveis, er toget uslåelig satt opp mot letingen etter en plass å sitte på flyplassen og det lille, trange bordet du får tildelt i flysetet.

E9eIvWQqPh7M0FKLhUGCY3okhBoCP7aKLFuoSjvfar8 (1)

X2000 FTW! :)

Det som virkelig ville gi flyet konkurranse på denne strekningen, slik flyet har møtt konkurranse fra tog på kontinentet, ville ha vært hurtigtogforbindelse hele veien. Turen fra Stockholm til Karlstad tok 2:15 igår, i distanse tilsvarer det Oslo-Kristansand som NSB bruker (minst) 4:30 på. Så passeres grensa, og hastigheten går ned i bedagelig skrangletempo. Det er den lavere standarden på norsk banenett som er årsaken, og vi vil ikke se noen forbedringer på denne østlige forbindelsen med det første.

Uansett: Denne satsingen fra SJ representerer et stort løft, og så langt tyder interessen på at tilbudet kan komme til å leve lenger enn f.eks. Unionsekspressen, som jeg kjørte med i 2008 og som bar sterkt preg av laber oppslutning fra publikums side. Da spådde jeg kort levetid hvilket viste seg å stemme, denne gangen håper og tror jeg at tilbudet kan vedvare. Toget har unike kvaliteter som fly aldri kan tilby og er fremdeles nyttig og nødvendig for store og små, ikke bare for dem som får mellomøreproblemer i trykkabinen. :)

Hvorfor NASA valgte å ikke ta nærbilder av Pluto i 1986

I min barndoms astronomibøker fra 1970-tallet var det en idé som fascinerte mer enn de fleste: Ideen om en “The Grand Tour” gjennom Solsystemet. Romforskeren Gary Flandro hadde 1964 gjort oppmerksom på at de ytre planetene – Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun og Pluto – de kommende tiårene ville stå på rekke og rad på en slik måte at det ville være mulig å besøke dem alle med bare to romsonder. En tilsvarende mulighet ville ikke by seg igjen på 175 år.

Flandros opprinnelige Grand Tour-konsept, som blant annet krevde fire romsonder for å sikre seg mot teknisk svikt underveis, ble ikke realisert. Men mange av ideene ble tatt med videre i planleggingen av Voyager-prosjektet. De to Voyager-sondene var opprinnelig bare ment å fly forbi Jupiter og Saturn, men Voyager 2 fikk isteden i oppdrag å besøke Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun.

Voyager_spacecraft

Voyager 1 og 2 utforsket det ytre Solsystemet fra 1977 til 1989, og ga oss bl.a. de eneste nærbildene vi har av Uranus og Neptun. De er fremdeles i drift, langt utenfor Plutos bane. (Kilde: NASA/JPL)

Voyager 1 skulle fly forbi Jupiter og Saturn som opprinnelig planlagt, men Pluto var lenge et mulig mål. Den ytterste planeten (som den var på det tidspunktet) hadde en posisjon som gjorde at Voyager 1 kunne passere den seks år etter Saturn-passasjen i 1980. Men ved Saturn fantes et annet interessant mål – den store månen Titan. Man visste på dette tidspunktet at Titan hadde en tykk atmosfære av gassen metan, noe som gjorde månen unik i Solsystemet.

Problemet var at man ikke kunne få i pose og sekk. Om Voyager 1 passerte nær Titan ville månens og Saturns tyngdekraft trekke banen i retning bort fra Pluto. I en interessant bloggposting skriver Alan Stern fra New Horizons-prosjektet om hvorfor NASA valgte Titan fremfor Pluto i 1980, like før Saturn skulle passeres. Stern påpeker at det delvis handlet om en risikovurdering. Saturn-systemet var langt bedre kjent enn Pluto – man visste f.eks. kun om én Pluto-måne på dette tidspunktet.

voyager-baner

Hovedargumentet var likevel vitenskapelig. Nærbilder av Titan ble sett på som viktigere, mange år før astronomer oppdaget Kuiper-beltet og innså at Pluto representerer en hel klasse med dverg-iskloder som kan fortelle mye om Solsystemets opprinnelse. At Pluto har en dynamisk atmosfære og en overflate som gjennomgår store forandringer, var heller ikke kjent i 1980.

Å sende Voyager 1 til Pluto i 1986 ville ha vært en ren ferd ut i det ukjente, mener Stern. Vi ville ha fått langt mindre ut av passasjen enn vi nå får av New Horizons, som ankommer Pluto med instrumenter og programmer som bl.a. lar oss studere månene, atmosfæren 0g overflatens kjemiske sammensetning i en helt annen detalj enn Voyager 1 kunne ha gjort.

Når det er sagt, er ikke alt bare fordel New Horizons. For eksempel ville Voyager 1s kameraer, som tok praktfulle bilder ved Jupiter og Saturn, ha fungert utmerket ved Pluto. Voyager hadde flere måleinstrumenter som New Horizons mangler og – ikke minst – var sonden istand til å ta bilder og sende data samtidig. Selv om New Horizons har 30 år mer avansert teknologi, er det en mye mindre og enklere sonde.

Titan's_thick_haze_layer-picture_from_voyager1

Typisk Voyager 1-bilde av Titan. Månen er innhyllet i tett atmosfære (Kilde: NASA/JPL)

Alan Stern har nok rett i at vi skal prise oss lykkelige for at det ble New Horizons og ikke Voyager. Men jeg studerte astronomi på denne tiden, og husker også hvor skuffet vi ble av bildene fra Titan. Det Voyager 1 sendte tilbake var de kjedeligste bildene av noen måne som ble besøkt av de to sondene – en oransjerød ball uten tydelige overflatetrekk. Detaljkunnskap om Titans fascinerende overflate måtte vi faktisk vente på til Cassini-Huygens-sondene nådde Saturn i 2007.

That said, consider how amazing it would have been in 1986 to rapidly discover, in the few weeks prior to a Voyager closest approach, that Pluto has an atmosphere; that Pluto has its own retinue of small moons, much like a giant planet; and that the much more volatile snows of nitrogen and carbon monoxide dominate its surface composition-rather than the methane snow as was then known.

Kan hende ville vår kunnskap om det ytre Solsystemet ha gjort et kjempesprang i 1986, f.eks. ved at man oppdaget det mange tror vil avdekkes om to uker: klare likhetstrekk mellom Pluto og Neptuns måne Triton. Men gjort er gjort og spist er spist, selvsagt, og nå er endelig ventetiden snart over!

Dette er innlegget er også publisert på NAS-veven, nettstedet til Norsk Astronomisk Selskap, en forening du absolutt bør bli medlem av

 

Hvorfor kan man ikke bare ta seg sammen og gå ned i vekt?

Slankedebatten som har dukket opp i kjølvannet av Høyre-representant Sveinung Stenslands mye omtalte vekttap, følger et beklemmende velkjent mønster. Som vanlig dukker det opp en lang rekke normalvektige som mener at det kun er et spørsmål om å skjerpe seg, og de blir i sin tur imøtegått av overvektige om insisterer på at slanking er en anelse mer komplisert enn som så.

Denne postingen er et forsøk på begrunne dette siste synet med noe mer enn personlig erfaring med overvekt. Det sies sjelden, men argumentet om å ta seg sammen hviler i bunn og grunn på ideen om viljestyrke. Det er viljestyrken som skal bære deg gjennom uker og måneder med forsakelser, som skal styre deg trygt forbi de unødvendige kalorienes urene farvann.

Viljestyrke, også kjent som selvdisiplin og selvkontroll, har flere definisjoner. Men essensen av viljestyrke er å kunne utsette kortsiktig tilfredsstillelse for å nå et mer langsiktig mål. Det handler om mental selvkontroll, å kunne undertrykke uønskede tanker og impulser og la rasjonell tenkning overstyre følelser.

Wc0107-04780r

Eksempel på overvektig mann med begrenset viljestyrke

Hvor mye viljestyrke man har, varierer fra person til person og området man skal bruke den på. Man kan for eksempel ha viljestyrke nok til å bli verdens beste golfspiller, men ikke evne å motstå seksuelle fristelser. Eller man kan ha jernviljen som kreves for å lede landet sitt i krig og redde demokratiet fra Hitler (samtidig som man sliter med depresjon), men ikke klare å hindre at man blir kraftig overvektig.

Willpower: Rediscovering the Greatest Human Strength bruker Roy F. Baumeister og John Tierney Oprah Winfrey som eksempel. Som programleder i verdensklasse har Winfrey utvilsomt viljestyrke. Hun har tilgang til enæringsspesialister, leger og personlige trenere av ypperste kaliber, og kan la seg motivere av at hun daglig blir sett av millioner av mennesker. Likevel er Winfrey en av verdens mest kjente jojo-slankere:

That’s what we call the Oprah Paradox: Even people with excellent self-control can have a hard time consistently controlling their weight. They can use their willpower to thrive in many ways – at school and work, in personal relationships, in their inner emotional lives – but they’re not that much more successful than other people at staying slim.

Forfatterne henviser til flere studier som bekrefter dette: Selv om folk som ser ut til å ha sterk selvkontroll i sin alminnelighet lykkes bedre med å holde vekten konstant, er forskjellen mindre enn på andre felter av livet. Og om du i utgangspunktet har sterk viljestyrke, viser den seg å være en begrenset ressurs. Når viljestyrken er “brukt opp”, øker faren for at du skal spise for mye eller feil mat, for eksempel.

En situasjon slankere fleste kjenner godt til og som også bekreftes av forskningen, er å utsette beslutninger om mat til man er sulten. Mang en slanker har gått i butikken på tom mage og endt opp med en pose potetgull i tillegg til den fornuftige lunsjen. Baumeister og Tierney kaller det “slankerens Catch-22”: For å unngå å spise trenger slankeren viljestyrke, men for å ha viljestyrke må slankeren spise.

De omtaler også studier som viser hvordan andre typer hendelser kan tappe oss for viljestyrke og øke sjansen for overspising. I en studie ble unge kvinner som slanket seg vist den sørgelige blockbusteren “Tid for ømhet”. Kvinnene ble delt inn i to grupper: en som fikk slippe følelsene løs, og en som måtte undertrykke følelsene sine. Etter filmen ble testsubjektene tatt med til et annet rom for å vurdere smaken på ulike typer iskrem.

Mens subjektene trodde de deltok i en smakstekst, var det egentlige formålet å måle hvor mye is de spiste etter filmen. For sikkerhets skyld ble isen servert i store esker som gjorde det vanskelig å se hvor mye som ble spist. Det viste seg da at gruppen som hadde måttet undertrykke følelser, det vil si bruke viljestyrke på å bevare fatningen, spiste langt mer iskrem enn den som hadde fått gråte fritt under filmvisningen.

Konklusjonen fra denne og lignende studier er klar: Viljestyrken som kreves for å slanke seg på konvensjonelt vis kan påvirkes av hendelser som ikke har noe noe med mat å gjøre. Dette får Baumeister og Tierney til å konkludere med at viljestyrke stort sett er et elendig grunnlag for varig vekttap, og isteden har de følgende råd til den som skal slanke seg:

1. Never go on a diet.
2. Never vow to give up chocolate or any other food.
3. Whether you are judging yourself or judging others, never equate being overweight with having weak willpower.

Heller enn å slanke seg på konvensjonelt vis, mener forfatterne at overvektige må lære av forskningen som gjort på viljestyrke og kroppens biologiske respons på slanking. Det er lett å miste motet når man ser den lave suksessraten og alle måtene kroppen og psyken forsøker å motarbeide vekttapet på. Men bildet er ikke helt svart. Det er også forskning som gir håp og muligheter for en smartere strategi.

Det første og vikigste: Ikke sult deg selv. Denne fellen har jeg gått i flere ganger, rett og slett fordi det kan være så effektivt på kort sikt. Å gå på ekstreme lavkaloridietter får kiloene til å rase av, men underminerer også viljestyrken og øker sannsynligheten for en sprekk. Det i sin tur kan utløse den godt dokumenterte “what the hell”-effekten, der du finner ut at siden du allerede har spist feil mat kan du like gjerne spise mye mer av den.

For det andre: Tilgjengelighet øker forbruket. Finn Schjøll sa det presist til meg en gang: “Du vet, du og jeg er sånne som ikke slutter å spise før bollen er tom.” Han har helt rett: Jeg har aldri klart å spise bare én peanøtt eller sjokoladebit. Men hvis ikke bollen står der, har jeg ingen mulighet til å plukke den tom. Jeg får heller ingen visuelle stimuli som trigger søtsug. Uten snop i huset, må jeg gå av huset ut for å kjøpe snop. Da blir latskapen min venn, slik den også blir det hvis jeg velger å pusse tennene tidlig på kvelden.

For det tredje: Utsett beslutninger om å spise usunt. Glem aldri å spise (sunt) når du føler deg sulten. Men hvis du blir tilbudt overflødige kalorier i f.eks. et møte, skal du mentalt fortelle deg selv at du vil vente med å spise denne maten. Du har altså ikke nektet deg selv å spise den, bare utsatt beslutningen. Det “sparer” viljestyrke til et tidspunkt du kanskje trenger den mer, og vil ofte føre til at du senere oppdager at du likevel ikke hadde lyst på maten. Eller om du vil: Det virker som om vi mentalt har lettere for å godta et “senere” enn et “ikke tale om.”

I det hele tatt kan det hjelpe å automatisere tankesettet sitt på dette området. Før du går på en fest der du vet det blir servert mye fetende mat (hallo, grillsesong!) bestemmer du deg for hva og hvor mye du vil spise. Du lager deg et lite mantra for kvelden, av typen “på denne festen skal jeg spise én tallerken med mat” eller “jeg skal ikke røre potetgullet”. Ved å gjøre slike beslutninger automatiske slipper du å svi av tid, tankekraft og viljestyrke på dem.

Og sist, men ikke minst: Selvovervåking er et nyttig hjelpemiddel. Jeg er blitt en svoren tilhenger av Fitbit, som teller hvert skritt jeg går og som gjør det lett for meg å holde oversikt over progresjonen (10 000 skritt eller mer hver eneste dag siden 13. januar – yay!) I tillegg har jeg en smartvekt, Fitbit Aria, som jeg veier meg på hver dag. Slike metoder støttes ifølge Baumeister og Tierney klart av forskningen, sammen med f.eks. nedtegnelse av av alt man spiser (slik skepsisblogger Gunnar Tjomlid skal gjøre).

Om ikke du kan måle og veie alt du spiser, er det i alle fall mulig å følge litt bedre med på hva som serveres. Det er dokumentert at vi spiser mer når vi ser på TV eller er i godt selskap, to aktiviteter som tar oppmerksomheten vekk fra selve maten. Vi sliter også med å vurdere porsjonsstørrelse visuelt (noe matindustrien er veldig klar over), og derfor er det å følge med på sin egen metthetsfølelse et nyttig redskap.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Intet hindrer folk i å stjele fra en slik “honesty box“,
men de fleste velger å la være (kilde: Wikpedia)

Viljestyrke og moral(isme)
Viljestyrke ses ofte på som en del av fundamentet for vår moral, ikke minst slike valg der vi uten konsekvenser kan gjøre noe galt men likevel velger å la være. Når overvekt blir sett på som et utslag av manglende viljestyrke – og mye tyder altså på at det er slik – blir det for mange også et eksempel på moralsk klanderverdig oppførsel. Vi overvektige er ikke bare dårlige til å regulere spisingen vår, vi er rett og slett viljesvake og dårlige mennesker.

Det er liten tvil om at moralsk indignasjon ligger bak mye av det “fat hate” og “fat shaming” vi ser på nettet i våre dager. I utgangspunktet er det ikke så mye vi overvektige kan gjøre med slike holdninger. “Haters gonna hate”, som man sier. Men det vi kan gjøre, er å gi blanke i det uttalte eller implisitte argumentet om at svak viljestyrke ved matbordet innebærer at man generelt er en svak person. Forskningen taler imot det.

Vi kan velge å ignorere oppfordringene om å ta seg sammen og skjerpe seg, fordi vi nå vet at det ikke er slik man får bedre helse og (eventuelt) går ned i vekt. Vi har selvsagt ansvaret for hver eneste matbit vi putter i munnen – vi er ikke roboter, tross alt. Men langt viktigere enn å si at man har ansvaret er det å ta ansvaret. Å gjøre noe med saken, ut fra egne forutsetninger og det vi vet om hvordan overvektige kropper fungerer.

Og mens vi tar ansvaret for egen helse, kan vi alltid brenne noen ekstra kalorier ved å ta en liten dans til alle fedmehatende nettkommentatorers nasjonalsang. :)

 

Svimmel av suksess: Om slankingens brutale realiteter

De siste dagene har det vært mye oppstyr rundt stortingsrepresentant Sveinung Stensland, som har stilt opp i bar overkropp i VG for å fortelle at han har klart å gå ned 22 kilo. Stensland mener at kuren hans, som består i å spise mindre og mosjonere mer, er noe hvem som helst kan klare. I bunn og grunn behøver folk bare å “skjerpe seg”. Som helsetalsmann for Høyre trekker han også en politisk konklusjon av sin erfaring:

Det er egentlig bare noen små grep som skal til, så begynner du å gå ned i vekt. Så forsøker da store deler av det politiske miljøet å fremstille det som om det er nesten umulig å redusere vekten. Det er ikke riktig.

Mange har brukt sosiale medier til å fortelle Stensland hvor feil han tar. Det skal ikke jeg gjøre. For han har fullstendig rett. Det er enkelt å gå ned i vekt. Jeg har gjort det selv mange ganger. Det som er vanskelig er å holde på den lave vekten. Forskning på virkningen av slanking viser at langt de fleste slankere legger på seg det de tok av og vel så det. Ifølge en mye sitert studie gjelder det 80% av slankere. En annen studie, nylig omtalt i Slate, presenterer enda mer dramatiske tall:

In reality, 97 percent of dieters regain everything they lost and then some within three years. Obesity research fails to reflect this truth because it rarely follows people for more than 18 months. This makes most weight-loss studies disingenuous at best and downright deceptive at worst.

Som personlig trener Hege så treffende skriver i en kommentar til Stenslands utspill i bloggen “Trening for livet”:

Stenslands 3 måneder med suksess betyr heller ikke at han nå har oppnådd varig vektreduksjon og kan gå resten av livet i møte uten bekymringer for vektrelaterte helseproblemer. Varig vektnedgang defineres som et vekttap på minst 10% av kroppsvekt som opprettholdes i mer enn 1 år. Det er først etter 2-5 år man kan se om vektreduksjonen virkelig har satt seg. 

Min første slankekur som førte til stort vekttap begynte i 1990, og resulterte i at jeg ble tilnærmet normalvektig i 1992. I 1995 var vektøkningen i full gang, og i 1999 var jeg tilbake på gammel vekt. Så var det på han igjen i 2000 med stort vekttap fram til 2002, før vekten begynte å sige på igjen. Den datt nedover et godt stykke i 2006, da jeg deltok i “Skal vi danse” og fikk tett oppfølging av min dansepartner og personlige trener, Therese Cleve.

Jeg kjenner meg også igjen i Stenslands reaksjon på suksessen. For de av dere som ikke har gjennomlevd kraftig slanking: det er virkelig råkult å se kroppen forandre seg fra uke til uke. Det gir en enorm mestringsglede å kvitte seg med 22 kilo, eller 44 pakker med smør om du vil. Jeg mener: 44 føkkings pakker med rent fett! Det er et rush, og i det rushet husker jeg hvordan jeg belærte andre om slankingens gleder, svimmel av suksess som jeg var.

Men da slankerusen hadde lagt seg kom altså hverdagen. Vekta skled oppover, inntil jeg nå er tilbake nøyaktig der jeg var i 1999 – eller 1989 for den saks skyld. Så min erfaring stemmer på en prikk med forskningen, for ikke å si erfaringen til nesten alle andre overvektige jeg har møtt i årenes løp. Mens det er relativt enkelt å gå ned i vekt (spis litt mindre og tren litt mer funker hver bidige gang!), er det kjempevanskelig å hindre vekten i å øke igjen.

Jeg føler ingen trang til å hovere over Stenslands suksess. Tvert imot: jeg håper oppriktig at han lykkes med å holde på vekten sin. Vi som lever i jojo-land trenger historier til oppmuntring og inspirasjon. Men den sangvinske holdningen stortingsrepresentanten legger for dagen øker faktisk sannsynligheten for at han vil mislykkes på sikt. Så om journalistene bak saken er fremsynte, legger de inn et oppfølgingsintervju om halvannet til to år. Er de i det infame hjørnet, spør de Stensland hva han veier i januar 2017, for eksempel.

Hvorfor er vektreduksjon så vanskelig å få til for samfunn og enkeltpersoner?
En åpenbar forklaring er at i et samfunn som vårt, som flommer over av kaloririk mat og innretninger som gjør det unødvendig å bevege seg, er det lett å pådra seg et lite kalorioverskudd som over tid gir stor virkning. I periodene jeg gikk opp, var vektøkningen min på 250-500 gram i måneden, innenfor målenøyaktigheten til badvekten og så langsomt at varselklokker (som trangere klær) knapt ble utløst.

Det finnes andre faktorer, som arv (av evolusjonsmessige årsaker er kroppene våre flinke til å lagre overskuddsenergi i form av fett, og noen av oss er mer disponert for dette), miljø (min familie har alltid verdsatt bordets gleder) og det faktum at kroppen er et komplekst, adaptivt system bestående av femti tusen milliarder celler. Endrer man kroppens fundamentale betingelser, tilpasser den seg til det.

For mange vil det også være psykologi inne i bildet, men jeg har vært heldig nok til å styre unna det. Jeg er en av svært mange overvektige her i landet som sikkert skuffer denne verdens hobbydiagnostikere med sine totalt normale jobb- og familieliv. Jeg påstår ikke at jeg har den mest praktiske eller elegante kroppen i verden, men jeg skammer meg heller ikke over den. Den har tjent meg godt frem til nå.

Og nettopp det at det også er mulig å leve normalt liv med overvekt, gjør det fristende å slutte seg til konklusjonen i den ovennevnte Slate-artikkelen, som er at de fleste av oss bør droppe slankekurene. Ikke bare er jojo-slanking belastende for kroppen, men det er også mange studier som viser at overvekt ikke behøver å være et varsel om dårlig helse og tidlig død:

Studies from the Centers for Disease Control and Prevention repeatedly find the lowest mortality rates among people whose body mass index puts them in the “overweight” and “mildly obese” categories. And recent research suggests that losing weight doesn’t actually improve health biomarkers such as blood pressure, fasting glucose, or triglyceride levels for most people.

Så hvorfor strebe etter et så lite realistisk mål som varig vekttap, når man ved å gjøre en innsats for helsen kan forbli overvektig og beholde en tilnærmet normal livskvalitet? For meg ligger svaret i to ord: Martti Ahtisaari. Finlands tidligere president og Nobelprisvinner Ahtisaari har vært overvektig det meste av livet. Og i hans tilfelle kom det til å bli hemmende for karrieren etter hvert, noe blant annet New York Times påpekte i en artikkel i 1999:

He has had a lifelong problem controlling his weight, which has led to a degeneration of his knees and crippled his walking style. He has had several operations to correct the problem, but he still moves in a labored fashion. When he was reported to have stumbled or fallen at receptions, the local press suspected something other than his weak knees, speculating that he had instead been living up to the Finns’ reputation for being hearty vodka drinkers.

Sammenhengen mellom vekt og belastning på skjelett og ledd er i bunn og grunn et ingeniørmessig problem. Kroppen er en mekanisk konstruksjon, og det er innlysende at knær, rygger og hofter som bærer langt mer masse enn normalen er sårbare for slitasje og skader. Kanskje er godeste Ahtisaari genetisk belemret med skjørere knær enn folk flest, men det endrer nok ikke på det faktum at lavere kroppsvekt ville ha medført færre plager.

Etterhvert som jeg nærmet meg femti, ble følelsen av at jeg flyttet på for mye masse hver dag, stadig mer påtagelig. I mitt 51. år vet jeg at det er en følelse som vil melde seg med økende styrke, og noe som vil kunne redusere livskvaliteten min kraftig i takt med kroppens svekkede evne til å reparere og kompensere for skader. Så joda, i likhet med Sveinung Stensland forsøker jeg også å redusere vekten for tiden.

Jeg gjør det ved hjelp av en metode jeg ikke har prøvd før (mer om den i en senere posting) og som så langt ser ut til å gi interessante resultater, men også vel vitende om at jeg antagelig vil mislykkes denne gangen også. Men hva så: Det kan jo tenkes at jeg denne gangen – i motsetning til alle de andre – lander blant de 3-20 % som oppnår varig vektreduksjon. Det er lov å drømme. Både for stortingsrepresentanter og oss vanlige dødelige.

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

Heikki Holmås’ sykkelforslag fortjener en grundig debatt

For noen dager side lanserte stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås, et forslag om å belønne folk som går og sykler til jobben med et eget skattefradrag. Hensikten er å incentivere flere til å gjøre et miljøvennlig og helsefremmende transportvalg så ofte som mulig. Det som drepte forslaget før det forlot startstreken var Holmås’ idé om å bruke GPS til å verifisere at folk faktisk gjorde det de fikk fradrag for.

GPS bestemmer posisjon, posisjonsbestemmelse er overvåkning, og Datatilsynet var selvsagt raskt ute med å avvise det hele med at “å innlevere personlige data på hvor man er til skattemyndighetene for å få litt lavere skatt, fremstår som veldig invaderende på den enkelte og som et for kraftig tiltak”. Men i dette tilfellet hadde tilsynets representant stått seg på å høre på hele argumentet til Holmås. Han tar nemlig klart forbehold om at det er mulig gjøre det på en måte som ivaretar personvernet:

Lar det seg ikke gjøre uten å komme i konflikt med personvernet, kommer det ikke til å bli noe av. Men jeg tror det skal være mulig, da det finnes ulike andre skatteordninger der skatteetaten aksepterer ulik grad av kontroll, sier Holmås, og nevner avslutningsvis utleie av fritidsboliger som et slikt eksempel.

Rent teknisk burde det absolutt være mulig å gjennomføre. Skattemyndighetene trenger ikke å vite nøyaktig hvor du har syklet hen for å gi deg et fradrag, like lite som de trenger GPS-data for å gi deg reisefradrag som pendler. Det de eventuelt trenger er en bekreftelse på at du har beveget seg mellom to posisjoner myndighetene allerede kjenner – hjem og arbeidsplass – på en måte som samsvarer med gåing eller sykling, i et gitt antall dager.

unnamed

En modell her kan være Ruters reiseapp, som daglig frakter titusener av passasjerer rundt i Oslo og Akershus, uten å lagre koblinger mellom person og nøyaktig reiserute. Data fra Ruter-appen kan brukes som grunnlag for fradag for reiseutgifter i selvangivelsen (jeg har gjort det i flere år nå), til tross at skattemyndighetenes mulighet til å bekrefte at reisen faktisk gikk til og fra jobb er lik null.

Screenshot 2015-04-25 at 11.52.19 - Edited

Rådata fra min Fitbit forleden, da jeg gikk til jobb i Oslo sentrum to ganger

Så Holmås har også rett når han påpeker at man ikke behøver å stille superstrenge krav til kontroll, all den tid man heller ikke gjør det med så mange andre (transport)fradrag. I praksis kan et halvstrengt kontrollregime forvaltes av en mobilapp som henter data fra telefonens GPS, eller fra eksisterende treningsappers APIer. Strava, Endomondo og Fitbit har alt gjort forarbeidet og brukes av tusenvis av nordmenn (og bakom synger Apple Watch)…

Når dette er sagt, er heller ikke jeg overbegeistret for forslaget. Som aktiv syklist mener jeg det er viktigere å forbedre forholdene for syklister før vi lokker enda flere ut på dårlig vedlikeholdte sykkelstier og offentlige veier. Men det som interesserer meg ved forslaget, og som gjør at jeg mener det fortjener noe annet enn blank avvisning, er at det er et sjeldent eksempel på anbefalt bruk av digital “nudging” i Norge.

Begrepet, som jeg hørte Yevgeni Morozov bruke for noen måneder siden, beskriver situasjoner hvor persondata incentiverer ønsket atferd. “Nudge” betyr nærmest “dult”, og ideen er altså at man overvåkes av et system som med jevne mellomrom dulter til en for å utløse handling. Dette i kontrast til automatisk trafikkovervåkning, som bruker ekvivalenten til en storslegge (trusler om saftige bøter m.m.) for å få bilister til å overholde trafikkreglene.

Nudging baserer seg på velkjente psykologiske mekanismer, og er i utstrakt bruk av treningsapper og aktivitetsmålere. Det er uten tvil Fitbit-systemets vennlige påminnelser om at det bare gjenstår X antall skritt før jeg når dagens mål som har sørget for at jeg nå har gått mer enn 10 000 skritt daglig i over tre måneder. Nudging fungerer naturligvis ikke for alle, men tydeligvis for mange nok av oss til at det begynner å ligne på en forretningsmodell.

I land hvor lovverket tillater det er forsikringsbransjen sterkt interessert, og i USA tilbyr nå selskapet John Hancock rabatt på livsforsikring til kunder som er villige til å dele sine helsedata. I Canada utvikler forsikringsselskapet Ajusto en app som tilby bilister lavere premie i bytte mot data om kjøremønsteret. I årene som kommer kan “Internet of Things” (IoT)-revolusjonen gjøre nudging til en milliardindustri, og transformere langt mer enn forsikringsbransjen.

Det vil også endre vårt syn på personvern, som allerede er sterkt påvirket av kommersielle overvåkere som Facebook og Google. Den er ikke nødvendigvis så lang, veien fra å la Google se hva du tenker i bytte mot nyttige tjenester, til å forvandle personvernet ditt til en serie med økonomiske transaksjoner. Kommer du til å takke nei når IoT-kaffemaskinen din om noen år tilbyr 20% rabatt på kaffe, mot at data om dine vaner sendes til moderselskapet?

Heikki Holmås’ forslag kunne altså gitt oss en anledning til å drøfte viktige fremtidstrender på en åpen og saklig måte. Det handler om hvordan “nudging” – og dens mer tiltrekkende slektning “gamification” – vil påvirke nordmenns hverdag og personvernsyn. Det handler om hvordan vi som samfunn skal bruke den kommende flommen av bl.a. miljø- og trafikkdata på en smart måte, og hvordan det offentlige kan stimulere til innovasjon på dette området.

Det handler dermed også om hva vi skal “gjøre etter oljen”. I 2009 sa EU-kommissær Megleva Kuneva at “persondata er den nye oljen”, noe omsetningen til persondataorienterte selskaper bekrefter til fulle. Problemet for Europa er at alle disse selskapene er (og vil sannsynligvis forbli) amerikanske. Vi europeere kommer til å bruke amerikanske tjenester, og blir dermed utsatt mye av den samme overvåkningen som amerikanere, men altså uten de samfunnsøkonomiske gevinstene av å ha en stor, lokal persondataindustri.

Neida, jeg forventer ikke mye av en norsk debatt der den erklærte personvernforkjemperen og Unge Høyre-lederen Kristian Riise kan skrive en kronikk om temaet i 2015 uten å nevne Snowden, NSA, Google, Facebook, smartfonapper, droner, bodycams, predictive policing, internet of things, Big Data eller noen andre temaer fra den pågående globale debatten. Eller der Stasi-kortet fremdeles dras med forbløffende høy frekvens.

Så takk til Heikki Holmås for at han prøvde å utvide perspektivene i den ytterst provinsielle norske overvåknings- og personverndebatten en anelse. Og Heikki, jeg håper du ikke gir deg med dette. Hvis du skulle ha lyst på en kopp kaffe og prat om personvernutfordringene som ligger foran oss og hvordan ditt forslag passer inn i det, så er det bare å ta kontakt. :)

 

 

 

Citizenfour: Kunne vært så mye bedre

Jdice_shutterstock_27724330 - Editedeg har nå somlet meg til å se “Citizenfour”, Laura Poitras’ lovpriste og Oscarbelønnede dokumentar, og jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår grunnlaget for alt oppstyret. Bevares, “Citizenfour” er en velprodusert, besnærende og engasjerende film. Den konfronterer deg med et ubehagelig faktum: Sannsynligheten er stor for at du, i likhet med milliarder av andre, blir overvåket av et gigantisk apparat som har fått frie tøyler av politiske myndigheter.

Men samtidig slås jeg mest av hvor mye Laura Poitras lar være å gjøre. For eksempel holder hun seg strengt til en versjon av historien om Snowden som på dette tidspunktet er gjenfortalt utallige ganger i aviser og i bokform. For eksempel gir Glenn Greenwald (en annen hovedperson i filmen) en langt mer grundigere og mer interessant gjengivelse av de famøse dagene på hotellet i Hong Kong i boken “No Place to Hide”. Poitras var involvert i saken helt fra starten av, få kjenner aktørene bedre enn henne og at hun da ikke har mer å fortelle enn det som fremkommer i filmen, blir for meg en stor skuffelse.

 

 

I løpet av filmens knappe to timer presenteres vi for en effektiv bildebruk med bl.a. kryssklipp av ulike NSA-installasjoner og Snowdens sterke advarsler mot overvåkningssamfunnet, men vi får aldri noen ordentlig oversikt over hva Snowden faktisk avslørte (igjen: les Greenwalds bok). Filmen hopper frem og tilbake i tid, og bruker blant annet flere minutter på NSA-varsleren William Binney. Men den gjør lite for å forklare hva Binney er kjent for og hvor hans varsling står i forhold til Snowdens.

Likeledes får vi se klipp fra kongresshøringer og scener fra redaksjonslokaler i London. Berlin og Rio de Janeiro, men de tjener ingen annen hensikt enn å bekrefte det en som velger å gå og se denne filmen forlengst vet. Et par ganger blir det spennende, som når Snowden begynner å snakke om en annen høytstående kilde han benytter seg av, eller når det hintes om enda større avsløringer i fremtiden. Men det blir med hintene.

Stort lenger går Poitras heller ikke i sin skildring av sitt subjekt. Det er forståelig at Snowden selv insisterer på at han ikke er eller vil være hovedpersonen og at det er selve avsløringene som er saken, men jeg mener det var en kardinalsynd av regissøren å lytte til ham. For å forstå det totalt livsforandrende valget Snowden gjorde, er det også nødvendig å vite mer om hvem han er. Hva fikk en ansatt i overvåkningsmaskineriet til å skifte syn så totalt som han gjorde i dette tilfellet? “Citizenfour” gir deg ingen klare svar.

Det er også synd at Poitras ikke underbygger påstandene som fremsettes i filmen. Det sies flere ganger at masseovervåkning truer demokratiet og skaper en “chilling effect”, men utover en scene med håndsopprekning fra et politisk møte er det Poitras egne opplevelser med amerikansk sikkerhetshysteri som står igjen som dokumentasjon. Det hadde ikke vært vanskelig å hoste opp eksempler på at overvåkning kan misbrukes i et demokrati (tenk Richard Nixon og J. Edgar Hoover), men her virker det som om regissøren vet hvilket kor hun preker til.

Laura Poitras’ største unnlatelsessynd er likevel når hun helt unnlater å problematisere Snowdens rolle som “overregissør” i prosjektet. Det er Snowden som plukker ut Poitras og Greenwald som sine formidlere, og det er han som velger innholdet som skal lekkes og organiserer det i mapper på en minnepinne. På den ene side kan man si at det å gi utvalgte journalister tilgang til materialet er den mest ansvarlige måten å lekke sensitivt materiale på. Alternativet er Wikileaks-modellen, som absolutt har sine svakheter.

På den annen side gir det Snowden – som forøvrig fremstår som langt mer veltalende og reflektert enn gjennomsnittet – en langt større kontroll over budskapet enn vi kanskje har tatt oss tid til å reflektere over. At Poitras velger å la dette og så mange andre spørsmål ligge, gjør at hun for meg havner i samme kategori som en annen Oscarvinnende regissør: Michael Moore. Engasjerende så det holder der og da, men ved nærmere ettertanke ganske utilfredsstillende.

11 teknologier som neppe blir allemannseie

“Nei, vi vanlige mennesker kan neppe regne med å kunne reise til månen før i år 2000” sa Erik Tandberg til NRK i 1967. Vi er nå 15 år etter det forgjettede tusenårsskiftet, og ikke bare er det ingen vanlige mennesker som reiser til Månen. Det er ingen mennesker på vei til eller på Månen i skrivende stund, punktum finale. Kanskje, kanskje vil vi i løpet av de neste par tiårene se utfall mot Månen fra kineserne eller kommersielle aktører, men for alle praktiske formål er måneferder et avsluttet kapittel.

Med tanke på hvor mye innsiktsfullt Tandberg har sagt i norske medier i snart en mannsalder, er dette ikke blant hans mest treffsikre uttalelser. På den annen side: Godeste Tandberg er i godt selskap. Meget godt selskap. Omtrent alle som regelmessig uttaler seg om fremtiden har kommet med tilsvarende utsagn, jeg har selv gjort det oftere enn jeg klarer å holde telling på. Fordi denne typen feilspådommer dukker opp så ofte og former mediebildet av fremtiden i så stor grad, er det interessant å se litt nærmere på dem.

Hvorfor går det galt, og hva kan vi lære av det? Vel, for det første: Spådommer om at vanlige folk i fremtiden ville reise til Månen ble ikke sett på som eksentriske soloutspill den gangen. Tandberg representerte et ganske bredt konsensus om at Apollo var starten på en mer storstilt kolonisering av Månen og rommet forøvrig. Det kommer f.eks. tydelig til uttrykk i filmen “2001 – en romodyssé”, som ble til på denne tiden.

I filmens år 2001, som regissør Stanley Kubrick skapte sammen med den svært realitetsorienterte science fiction-forfatteren og ingeniøren Arthur C. Clarke, myldrer det av mennesker i store baser på Månen. Romfergen, som erstattet Apollo-fartøyene noen år senere, ble solgt inn til det amerikanske folk som en “rom-buss” som i relativt nær fremtid ville kunne ta vanlige folk med opp i rommet.

vlcsnap-2012-10-01-15h05m25s182

Den gigantiske månebasen fra “2001 – en romodyssé”

Dette er heller ikke et eksempel på “hyping”, der teknologi hauses opp av produsenter og andre som har økonomisk interesse av det. Tandberg hadde intet å tjene på å uttale at måneferder ble tilgjengelige for massene i fremtiden. Og dette handler definitivt ikke om høyttenkning med manglende grunnlag i vitenskapen. Å påstå at vi i 2000 ville reise i tidsmaskiner ville ha vært spekulativ science fiction. Å si at mange kan dra til Månen var ekstrapolering fra kjent teknologi.

Det anføres ofte sosiale eller politiske argumenter for å forklare hvorfor denne teknologiske utviklingen stoppet opp. At vi ikke lenger har viljen til den slags stordåder, at vi trenger en konkurrent lik Sovjetunionen for å lykkes og at blikket vårt nå er rettet mot de små skjermene vi har i hendene snarere enn himmelen over oss. Men dette resonnementet forutsetter at teknologien ikke har lykkes med å nå folk flest, og at vi derfor fremdeles er avhengig av en egen stemning eller en spesiell politisk situasjon som får staten til å påta seg kostnadene.

Saken er at teknologi som lykkes ikke er avhengige av slike faktorer. Ta moderne passasjerflytransport, for eksempel. Den oppsto omtrent samtidig med Apollo-prosjektet, og det fremste symbolet på billige flyreiser for folk flest – Boeing 737 – gjennomførte jomfruturen samme år som Tandberg kom med sin spådom. En 737 er vel så teknisk avansert som en moderne bærerakett. Men der 737 frakter hundretusener av passasjerer over hele kloden hver eneste dag, går det måneder mellom hver gang arbeidshesten i romprogrammet, russiske Sojuz (første bemannede ferd i… 1967) frakter et par-tre kosmonauter opp i rommet.

 

SAS_B737-600_LN-RPA_Schiphol_6122006

SAS B737-600 LN-RPA Schiphol 6122006 by Bastiaan

Forskjellen på de to er at jetpassasjerflyet er en skalerbar teknologi, en som har potensiale til å vokse og spre seg ut til alt folket. Fra å ha vært en tilbud for bemidlede i det rike Vesten, har jettransport gått til å bli tilgjengelig for alle medlemmer av den globale middelklassen. Ditto for godstransport: Selv om fly bare frakter 10% av verdens varer regnet i volum, frakter de 30% av verdien. Uten flytransport hadde vår globaliserte just-in-time-økonomi vært helt utenkelig, selvsagt.

 

ijerph-08-03777f3-1024

Skalerbarhet i praksis: Flybåren passasjer- og godstrafikk 1950-2010

Gjenbrukbarhet
Jetflyets skalerbarhet hviler på to teknologiske faktorer, som hver har gjort det mulig å bygge lønnsomme forretningsmodeller. Den første og viktigste er gjenbrukbarhet. Et passasjerfly flyr tusenvis av ganger før det trengs større overhalinger (i USA må en 737 spesialbehandles mot dekompresjonsproblemer etter 60 000 flighter). Man trenger bakkemannskap for å holde flyet i luften, men så lenge det ikke får tekniske problemer er det en begrenset gruppe ansatte som arbeider med hvert fly den korte stunden det står på bakken.

En typisk bærerakett, som koster omtrent det samme som en moderne 737 (50 – 100 millioner dollar), kan bare brukes én gang. Det kreves et omfattende støtteapparat bestående av hundrevis av ansatte som arbeider i uker på forhånd, for å forberede én eneste oppskytning. Resultatet avspeiler seg i billettprisen, som per idag er 50 millioner dollar per sete for astronauter til lav jordbane med Sojuz. Prisen for gods er også stiv, jfr denne listen over kilopriser med ulike bæreraketter: Falcon 9 $4109, DNEPR $3784, Ariane 5 $10 476, Delta IV $13 072.

I skrivende stund forsøker Tesla-gründer Elon Musk å gjøre noe med dette. Hans selskap SpaceX, som bygger Falcon 9-raketten fra listen over, utvikler en gjenbrukbar versjon av samme rakett. Det er første gang i historien at noen forsøker seg på noe slikt (USAs romferge var delvis gjenbrukbar, men baserte seg på en teknologi som nå er forlatt), og ideen er like enkel som den er elegant: istedenfor å la det første trinnet i bæreraketten falle ned til Jorden og brenne opp i atmosfæren etter bruk, lar man det være litt brennstoff igjen som gjør at raketten kan bremse opp, falle kontrollert ned til bakken igjen og lande vertikalt på en plattform.

spacex-reusable

Ferdsprofilen til SpaceX’ gjenbrukbare Falcon 9 (klikk for større)

SpaceX er nå godt i gang med å teste ut konseptet, men det er verdt å merke seg at ingen snakker gjenbrukbarhet i 737-forstand. Om SpaceX lykkes vil dette innebære at førstetrinnet etter grundige kontroller kan skytes opp igjen en håndfull ganger. Turnaround-tiden, tidsrommet fra landing til ny oppskytning, vil fremdeles regnes i uker istedenfor minutter som for passasjerfly. Musk mener han kan senke kostnaden per kilo til rommet med 90%, men det er usikkert om en slik rakett vil godkjennes for bemannede ferder. Og om så er blir virkningen at prisen til lav jordbane går fra 50 til 5 millioner dollar per passasjer.

Sikkerhet
Den andre avgjørende forutsetningen for skalerbarhet i passasjertransport er sikkerhet. Jetflytransport har vist seg å være en ekstremt trygg transportform, i skarp og tragisk kontrast til bemannede romferder. Av romfergens 132 ferder endte to med tap av alt mannskap, mens to av over 100 Sojuz-ferder har endt i katastrofe. For å sette dette i perspektiv: Dagen da dette skrives er det 420 flyavganger fra Oslo Lufthavn ifølge Avinor. Hvis flysikkerhet var som romsikkerhet, ville seks til åtte av de daglige avgangene krasje. Med svært forutsigbare konsekvenser for passasjertrafikken.

Antares-Explosion-Video

“a barely controlled explosion” – og altfor ofte ikke det en gang

Spørsmålet er om det er mulig å bedre sikkerheten i romfarten. Det kan argumenteres for at det allerede har skjedd. Siste ulykke med en Sojuz var for over 40 år siden, og man kommer aldri igjen til å bygge et passasjerfartøy lik romfergen, der astronautene ikke hadde noen fluktmuligheter hvis noe gikk galt under oppskytning. Men samtidig må vi alltid huske på dette sitatet fra tidligere NASA-sjef Aaron Cohen: “Let’s face it, space is a risky business. I always considered every launch a barely controlled explosion.”

Teknisk sett har Cohen rett. I motsetning til jetmotorer, som henter oksygenet sitt fra atmosfæren, må rakettmotorer få tilført alt oksygenet som skal forbrennes fra en tank. Brennstoff og oksydant må altså plasseres i umiddelbar nærhet av hverandre, i en konstruksjon som må være så lett som mulig for å gi maksimal nyttelast til rommet. Denne skjøre konstruksjonen blir så utsatt for voldsom vibrasjon, akselerasjon og påvirkning fra atmosfæren oppskytning. Etter oppholdet i det livsfiendlige verdensrommet, kommer gjeninntreden med hastigheter rundt 30 000 km/t, altså 40 ganger farten til et jetfly.

Poeng: Denne teknologien vil aldri kunne levere forutsigbarheten og sikkerheten passasjerer forventer når de reiser. Den vil aldri kunne skalere slik jetflyet gjorde det, og hvis stort passasjervolum er målet må det derfor helt nye løsninger til. Romheisen kan i teorien levere billig og trygg tilgang til rommet, men her har utviklingen stått på stedet hvil i en årrekke. Ingen har hittil klart å finne et passende materiale og en produksjonsteknikk for den minst 36 000 km lange kabelen som trengs for å hale og senke romkapsler opp og ned fra verdensrommet. Det er ikke sikkert at vi noensinne finner en lønnsom løsning.

Konklusjonen blir dermed enkel og (i mine øyne) brutal: Flere milliardærer vil nok følge i Dennis Titos fotspor og koste på seg en tur til lav jordbane i fremtiden, og kanskje til og med slå følge med Elon Musk til Mars. Men vanlige mennesker på tur til Månen? Definitivt ikke i 2050 – og neppe i 2100.

Andre potensielt ikke skalerbare teknologier
Prinsippet om skalerbarhet kan videreføres til andre felter av teknologien, selvsagt. I en tid som er preget av en ekstremt skalerbar teknologi (IT), og der behovet for innovasjon stadig oftere understrekes, er det ekstra viktig å minne om dette. Verden er full av oppfinnelser som fungerer flott på prototypstadiet eller i en nisje av økonomien, men som neppe vil prege vår hverdag i fremtiden.

Flygebilen. I og for seg er det intet som hindrer oss i å bygge et kjøretøy som også kan fly, men å få det til for en pris vanlige folk har råd til å betale skal bli en utfordring. Likevel er det for intet å regne mot det infrastrukturelle marerittet man står overfor når hundrevis av millioner av flygebiler suser inn mot storbyområdene våre hvor de skal ta av og lande mange ganger daglig, under alle slags værforhold. De av oss som har flyskrekk vil umiddelbart få sine bangeste anelser bekreftet igjen og igjen og igjen.

Hydrogenbilen. I prinsippet er hydrogendrevne kjøretøy, enten man bruker hydrogenet i brenselcelle eller i en motor, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Man tager én ren komponent, kombinerer den med en annen ren komponent (atmosfærisk oksygen) og får en tredje – vann – som “avfallstoff”. I praksis er hydrogen dyrt å produsere av CO2-frie kilder og vil kreve en svært kostbar ombygging av brennstoff-infrastrukturen. Hydrogenbilens hovedproblem er likevel at elbilen har fått et så solid forsprang i kampen om å bli bensinbilens arvtaker. Elbilen har mange svakheter, men den er her nå og har en uhyre smart promotor i Elon Musk.

Super- eller hypersonisk passasjerflytransport. Riktignok viste Concorde at det var mulig å fly passasjerer med to ganger lydens hastighet. Men Concorde demonstrerte også hvor vanskelig det er å bygge og vedlikeholde et fly som flyr så fort at varmeutvidelse fra friksjon får skroget til å strekke seg tre desimeter. Den særegne konstruksjonen drev kostnadene i været, og flyet ble aldri noe mer enn et nisjeprodukt for rike. Med økende hastighet baller de tekniske problemene på seg, i den grad at vi etter femti år med forskning ikke er i nærheten av å mestre hypersonisk fart (over 5 ganger lydhastigheten). Om vi en dag lykkes, vil Concorde-faktoren gjøre det til et produkt for superrike og militære.

 

temperature

Temperatur var en hovedårsak til at Concorde ble et nisjeprodukt

Menneskelignende tjener-roboter. Nok en science fiction-favoritt, og et teknologisk konsept man har kommet ganske langt i utviklingen av i Japan, jamfør Hondas Asimo-robot. Men Asimo eksemplifiserer også hovedproblemet som må løses før humaniforme roboter blir vanlige: å gjøre roboten smart nok til at den kan operere helt på egen hånd i det komplekse miljøet mennesket ferds i. Vi kommer sikkert dit at slike roboter blir mulige, men på det tidspunktet vil de være utkonkurrert av billigere smarthus-teknologi. På den annen side kan det godt oppstå et marked for nisjeprodukter som sexboter, for eksempel.

Thoriumkraftverk og annen avansert kjernekraft. Selv om dette statistisk sett både er ren og trygg energi, har kjernekraftindustrien et imageproblem som ikke viser noen tegn til å dabbe av. Sjeldne, men spektakulære ulykker, høye kostnader og frykt for spredning av atomvåpen vil hindre kjernekraft i å skalere.

Fusjonskraft. Den ultimate stabile energikilde har vist seg å være veldig vanskelig å få til. Fysikken som trengs for å holde hundre millioner grader varmt glødende plasma samlet lenge nok til at atomene i plasmaet smelter sammen og lager energi er velkjent, men den samme fysikken forteller oss at plasma som hovedregel vil gjøre alt det kan for å unnslippe. Det skorter ikke på penger og teknologi. I dette øyeblikk pågår arbeidet med å bygge den internasjonale prøvereaktoren ITER, som så langt har kostet over 16 milliarder dollar. Lykkes ITER har vi kanskje kommersiell fusjonskraft om 50 år. Problemet er at man har sagt det i godt over 50 år nå. Det er meget mulig at man sier det samme om nye 50 år.

Fabrikker på skrivebordet. Utviklingen av 3D-printere går raskt fremover, med fallende priser og stadig flere materialer det kan printes med. Spørsmålet er ikke om 3D-printere vil være i bruk, men hvilken rolle de vil få. I prinsippet vil fremtidens 3D-printere kunne lage svært mye av det vi trenger i det daglige, fra kniver og kopper til elektronikk og skruer. I praksis vil dette bli en ny runde i den gamle kampen mellom fabrikken og landsbysmeden, industrialisert masseproduksjon versus lokal produksjon. Det er rimelig å anta at industrien også vil vinne neste runde, dels fordi storskala generelt slår småskala på pris og effektivitet, men kanskje særlig fordi kunden slipper å gjøre noe som helst. Convenience is king.

 

New_crops-Chicago_urban_farm

Bybruk på taket av en bygning i Chicago (kilde: Wikipedia)

Bybruk eller “urban agriculture” havner i samme kategori av noenlunde samme grunn. Bybruk vil nødvendigvis måtte drive i liten skala på eller i lokaler som ofte krever store investeringer, og de konkurrerer med en industri som med 10 000 år gamle røtter. Så selv om dagens prøveprosjekter kan utvikle seg til å bli en attraktiv nisjekategori for storbyenes matbevisste middelklasse, vil mesteparten av maten folk flest spiser i fremtiden komme fra konvensjonelle kilder (dog med et økende innslag av genmodifiserte organismer).

CO2-absorberende klimateknologi. Mens det er relativt enkelt og billig å senke Jordas temperatur ved å dumpe svoveldioksid i den øvre atmosfæren, er det umåtelig mye mer krevende å redusere mengden CO2 i atmosfæren ved å absorbere det menneskeskapte overskuddet. Forsøkene som så langt er gjort med karbonfangst viser at det lar seg gjøre for punktkilder, men en generell reduksjon av dagens CO2-nivå til førindustrielt nivå krever tiltak i en enormt mye større skala. Ikke bare skal man fange opp og deponere de mer enn 30 milliarder tonn som slippes ut årlig, man skal også absorbere langt større volum “gammel” CO2. Hvem som skal betale for dette og hvor karbonet skal deponeres er politiske problemer som kommer i tillegg til de nærmest uoverstigelige tekniske. Vårt beste håp om en teknisk løsning ligger antagelig i David Keiths forslag om “Patient Geoengineering”. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Oculus Rift: Ikke klar til å ete TV levende (kilde: Wikipedia)

Avansert virtuell virkelighet. Virtuell virkelighet (Virtual Reality) ble opprinnelig lansert på 1990-tallet, før det forsvant og dukket opp igjen relativt nylig. Teknologien som utvikles av selskaper som Samsung og Oculus/Facebook er utvilsomt av en helt annen kvalitet enn førstegenerasjons-utstyret. Spørsmålet her er ikke om VR finner interessante applikasjoner innen f.eks. spill og forskning, men om det blir et produkt for folk flest. Om det blir slik Arthur C. Clarke sa det for mange tiår siden, at “Virtual Reality won’t merely replace TV, it will eat it alive.” Og der er jeg langt mer skeptisk. VR er ikke bare et mer komplekst produkt å bruke, det krever også en annen og langt dyrere produksjonsteknikk, er inkompatibelt med den enorme backlogen av visuelle medier produsert frem til nå, og er grunnleggende usosialt der TV er det motsatte.

 

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”

Intel NUC – perfekt maskin for IT-minimalister

Helt siden vi fikk en Sony flatskjerm-TV med to HDMI-innganger på plass her i huset, har jeg sørget for at det alltid står en liten PC fast tilkoblet den ene av inngangene. PCen fungerer som mediesenter (selvsagt), men har også vært grei å ha som spillmaskin og YouTube-PC for sønnen i huset. 11-åringen får surfe på en gjev og gigantisk skjerm, vi får langt bedre oversikt over hva han gjør på nettet. Vinn-vinn. ;)

Men mini-PCen fra Acer som har tjent oss så trofast gjennom mange år, begynte det siste halvåret å vise klare alderstegn. I tillegg til den vanlige Windows-slitasjen, har 2010-teknologi rett og slett problemer med å takle hverdagslige oppgaver som å streame Netflix i HD, for eksempel. Etterhvert var det mest som DVD-spiller vi brukte den, og da jeg i vinter gjorde meg ferdig med å rippe alle husets filmer tok jeg samtidig en mental beslutning om å bytte Aceren ut.

2015-04-11 12.515

“Banana for scale” blir for stort for NUC. LEGO er bedre. :)

Det finnes etterhvert mange PCer i småsegmentet, men jeg har lenge hatt Intels Next Unit of Computing (NUC)-prosjekt i sikte. Dels på grunn av formfaktoren – NUC klarer å pakke mye PC-kraft inn i en veldig liten boks, men mest fordi man får muligheten til å supplere Intels standardkomponenter med egne. Vanligvis selges NUC som byggesett, hvilket også vil si at man kan spekke den som man vil og bytte ut defekte komponenter på egen hånd.

2015-04-11 12.55

NUC er også (i prinsippet, mer om det under) Linux-vennlig, og har et topplokk som kan byttes ut med f.eks. en 3D-printet versjon. Med andre ord: det siste av Intel-teknologi og åpent i alle ender. What’s not to like? Det måtte være prisen, som for min modell (5I5RYH), 8GB RAM og en 120 GB SSD-disk endte opp rett over 5000 kroner. På den annen side: da har man en maskin som gjør alt det man forventer av en vanlig skrivebordsmaskin, unntatt å støtte nyere grafikktunge spill (Ars Technica har mer om det tekniske her).

Selve byggingen var gjort i en håndvending. Skru opp fire skruer på undersiden av NUC-chassiset, trykk på plass minnebrikke(ne, det er to spor) og dytt inn SSD-disken i 2,5-tommerssporet. Jeg gikk for en såpass ny modell som 5I5RYH, som altså er såkalt 5. generasjon NUC, nettopp fordi den i motsetning til mange tidligere modeller støtter disker i 2,5-tommersformatet. Det gjør det mulig å f.eks. gjenbruke harddisker, om du så vil.

Men jeg betalte også en pris for dette valget, bokstavelig talt. For mens NUC generelt er populær blant Linux-entusiaster og jeg også hadde sett for meg å kjøre siste Ubuntu på maskinen, kom uoverstigelige grafikkproblemer i veien. Etter å ha forsøkt å installere flere versjoner av Ubuntu og Mint, viste det seg at det er en inkompatibilitet i Linux-kjernen som gjør at grafikken ikke fungerer som den skal på nye NUC-er.

Når dette leses er det meget mulig at problemene er løst, men det hjalp ikke meg der og da. Så det ble til at jeg kjøpte Windows 8.1 istedet, et system jeg har brukt mye det siste året og som jeg stort sett er veldig fornøyd med. Jeg har ikke installert Windows fra bunnen på minst 20 år, men det var en kjapp og grei opplevelse. I motsetning til Linux-installasjoner, som jeg gjør mange av i året, installerer Windows ikke alle nødvendige drivere. Ikke bli sjokkert om din NUC ikke er på nettet, med andre ord. Gakk hen til Intels driversider på en annen maskin, last ned oppdaterte drivere til en minnepinne og klikk og installér.

Som forventet håndterer den all slags medieavspilling uten problemer. Nettapplikasjoner som Google Drive og Office 365 starter raskt, hvilket som sagt gjør dette til en godt valg for den som planlegger å bytte ut en skrivebords-PC. Strømforbruket er ekstremt lavt – i normal bruk under 20 W – og jeg har ennå til gode å høre viften som visstnok er et sted der inne. Dette er den første Windows-PCen jeg har vært borti som er like dødstyst som min Chromebox. Ekstra velegnet for mediebruk på stuen, med andre ord.

Det NUC ikke har, er altså en platespiller av noe slag. Men med fire USB 3-porter er det ikke vanskelig å skaffe en ekstern spiller og koble den til om det er ønskelig. Summa summarum: Du får helt klart ferdigbygde mini-PCer til lavere pris enn dette. Men om du som meg er glad i minimalistiske løsninger og liker å ha total kontroll over egen maskinvare, er NUC utvilsomt verdt prisen. Er du villig til å leve med litt mindre prosessorkraft og eldre løsninger, finnes det også langt billigere NUCer der ute.

 

Refleksjoner ved en hektobokmarkering

Min gode kollega og generelt strålende renessansemenneske Jon Ewo ble feiret med brask og bram (også kjent som sprudlevin og skolebrød) av sin forlegger CappelenDamm igår, og jeg hadde gleden av å være til stede. Jon, som har den samme nerdete gleden over å skrive mange bøker som Isaac Asimov (som rakk å forfatte over 500 bøker i løpet av sin lange karriere), kunne fortelle oss at han var en av sju norske forfattere som hadde nådd hektobok-målet. Av de fem som fremdeles er i live, er han den yngste.

Otto-Monsters-Strandkaos_omslag_2

Bok nummer 100!

For å sette bragden i perspektiv: I skrivende stund finnes det rundt 6000 medlemmer av norske forfatter- og oversetterforeninger (pluss mange som i likhet med meg ikke er medlem). Enda mer imponerende er det selvsagt at en forfatter med en snittproduksjon på 3,3 titler i året klarer å holde et såpass høyt kvalitetsnivå. Han har gjennomført over 2000 skolebesøk og er en av landets mest leste barne- og ungdomsbokforfattere, det sikreste tegnet på at man gjør en god jobb i denne delen av bokbransjen.

Så ja, det var både morsomt og vel fortjent å se Jon bli hyllet igår. Men synet av en så suksessrik forfatter fikk meg også til å reflektere over egne valg de senere årene, som gradvis har tatt meg ut av forfatterrollen og inn i foredragsbransjen. I likhet med Jon var jeg en disiplinert skribent med en klar forventning om å kunne leve av skrivingen. Etter suksessen med min bok “Jakten på sannheten” i 1996 klarte jeg også det, ved å supplere bokhonorarer med oversettelse, forfatterbesøk og stipender. Slik vekselbruk er vanlig blant midlist-forfattere, men det er ikke til å komme forbi at det også er en sårbar inntektsmodell.

aa356d230478a6e24e7cabde08454e169e658293783ddf61a2bd6835

Favoritt-Ewo-boka mi

De økonomiske marginene er knappe, og hvis en av inntektskildene faller ut er det vanskelig å erstatte den. I mitt tilfelle var det nettopp dette som hendte. Etter årtusenskiftet begynte jeg å se dalende salgstall for bøkene mine, som inntil da hadde utgjort rundt 50% av inntekten. Det kom ikke som noen overraskelse, da jeg lenge hadde skrevet og snakket om at faglitterære forfattere av min type var særlig utsatt for den typen lekkasje til nettet som på det tidspunket var i ferd med å ta knekken på papirleksika. Og Googles inntreden på markedet ble den siste spikeren i kisten, ikke minst for den astronomirelaterte delen av min virksomhet.

Jeg forsøkte å svare på utfordringen ved å ta opp nye emner i bokform, som matematikk, døden og fremtidsblekkspruter. Og det er her forskjellen på Jons og mitt forfatterskap blir så tydelig. Mens han har en kreativ fantasi og formidlerevne som lar ham hoppe tilsynelatende ubesværet fra seriøse oppvekstskildringer til tegneserieparodier, Norgeshistorie og kontrafaktisk science fiction, merket jeg at den litterære diversifiseringen slet meg ut. Forarbeidet bak bøker som “Hvorfor dør vi?” sto ikke i noe rimelig forhold til inntektene av salget – vi snakker langt under hundre tusen i inntekt etter et halvt år med hardt arbeid.

Riktignok har forfattere muligheten til å spe på salgsinntekter med stipender av ulike slag, og jeg var selvsagt en flittig stipendsøker i sin tid. Men om man skulle være så heldig å få et stipend er det heller ikke nok til å gi noe i nærheten av normal norsk inntekt. I 2004 utløste denne knipa det nærmeste jeg kom en genuin førtiårskrise: Yrket jeg hadde viet så mange år til var i ferd med å bli økonomisk galimatias. Og det mest realistiske alternativet var å bli “stipendforfatter” – en som var avhengig av ansiktsløse komiteer for å få til smør på brødet, og som i mine øyne hadde gitt avkall på “fri”-delen i ordet “frilanser”.

Omtrent på denne tiden hadde jeg to samtaler som satte meg på et nytt spor. Den første var med bibliotekforskeren Tord Høivik, som etter et møte stilte meg følgende spørsmål: “Når du skriver en bok, er du mest opptatt av royalty [salgsinntekter] eller annen inntekt som boka genererer?” Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: “Det siste.” Tord smilte og sa: “Da har du skjønt det.” Underforstått: I en tid med leservaner i rask endring og en eksplosjon av gratis digital tekst, vil det pragmatiske valget for en skribent som ikke er “kunstforfatter” være å gjøre som musikere og erstatte platesalg med live-opptredener.

Alternativet til denne modellen ble jeg tipset om av Espen Andersen, som omtrent på denne tiden sa til meg på sitt uforlignelige direkte vis: “Men Eirik, hvorfor skriver du en bok når du kan tjene mer på ett foredrag?” Espen jobber på BI og hadde på det tidspunktet langt mer erfaring i å snakke for et voksent og godt betalende publikum enn meg, og derfor tok jeg ordene til meg. Jeg innså at min brede erfaring med bibliotek- og skolebesøk var noe som kunne bli noe mer enn biinntekt, og begynte derfor bevisst å utvikle meg selv som foreleser. Jeg påtok meg nye typer oppdrag, trente på foreleserteknikk, tok meg alle publikumsreaksjoner ad notam og ble flinkere til å forhandle meg til høyere honorarer.

Jeg lærte meg å leve etter devisen om at man sjelden er bedre enn sin siste opptreden i lille Norge, og med tid og stunder førte det til at foreleserbyråene fikk nyss om min frilanservirksomhet. Et av dem, Publicom, tilbød meg vilkår jeg likte, og resten er historie. Tord og Espen fikk rett: Jeg lever nå av spin off-effektene av skriving, og et foredrag gir meg fort vekk mer i inntekt enn royalty fra en bok. Jeg tjener det mangedobbelte av hva jeg tjente i mitt beste år som skribent, jeg jobber mindre enn før og – kanskje viktigst – jeg får brukt mitt muntlige kreative talent til fulle. Sannsynligvis når jeg idag langt flere mennesker med stemmen enn jeg i sin tid gjorde med tastaturet.

Når det er sagt, hender det selvsagt at jeg savner forfatterjobben. Gårsdagens markering minnet meg på hvor glad jeg er i bøker (jeg leser fremdeles mer enn en time daglig) og bokfolk, og på hvor mye moro jeg hadde i mine år i bokbransjen. Ikke minst savner jeg kontakten med unger, de beste leserne en forfatter kan drømme om. Men når et felt forandrer seg slik at det ikke lenger er mulig å skaffe seg en fornuftig årsinntekt, når man må gamble alt på en bestselger eller bli en litterær altmuligmann og ekstremutøver som Jon for å klare seg, ja da må drømmene vike.

Ikke noe spesielt eller tragisk i det, selvsagt. Jeg er i godt selskap, jamfør de mange tusener som har måttet gi opp bondeyrket de siste tiårene.

En million skritt and counting

Som nevnt i forrige bloggpost gikk jeg til anskaffelse av en Fitbit Flex aktivitetsmåler rett før jul ifjor. Nå, snart tre måneder etter, har jeg passert en milepæl som jeg nesten syns fortjener litt omtale: ifølge Fitbit har jeg gått mer enn én million skritt siden den ble logget på første gang. Omregnet til kilometer tilsvarer det å gå fra Oslo og et stykke forbi Grong i Nord-Trøndelag.

Screenshot 2015-03-06 at 07.27.50

Det statistikken også viser er at jeg har nådd skrittmålet mitt på 10 000 per dag hver eneste dag siden 13. januar i år. 10 000 skritt tilsvarer halvannen time med uteaktivitet, noe som ikke er til å kimse av i en vintersesong som har budt på det mest variable været og de glatteste gatene i manns minne her i tigerstaden.

Screenshot 2015-03-05 at 10.41.55

Wohoo! Grong!

Hovedmotivasjonen for å bruke Fitbit er at den gir merverdi til min favorittaktivitet. Men jeg har selvsagt også forventet å se noen positive bivirkninger av all aktiviteten, og etter tre måneder begynner de å vise seg. Jeg er blant annet blitt i bedre form enn jeg var i desember i fjor. Jeg kjenner mindre til bivirkningene av være overvektig og over 50, som andpustenhet etter trapper og små bakker, og smerte i ledd og muskler.

Jeg er begynt å gå ned i vekt, som rimelig kan være med et kaloriforbruk på mange hundre tusen. For å følge opp denne trenden kjøpte jeg en Fitbit Aria kroppsvekt, som automatisk sender vekt og fettprosent til Fitbit-kontoen. Kjekk å ha – i alle fall når den er i humør til det. I likhet med mange andre hadde jeg nemlig problemer med koble Aria til husets wifi-nettverk, og det hender fremdeles at data ikke overføres.

fitbit-aria-white-gad-faria

Fitbit Aria: Pen, men vrang.

Å tilbringe så mye tid med å være aktiv utendørs hjelper også på humøret i den mørke årstiden, og det løfter utvilsomt den intellektuelle kapasiteten. En av grunnene til at jeg er så glad i å gå, er at det setter hjernen i problemløsingsmodus. Mange er de skrive- og foredragsproblemer som plutselig har funnet sin løsning i Torshovparken eller hinsides Maridalsvannet. Jeg forsøker også å legge inn noen tusen skritt før jeg foreleser, og går som regel alltid en god del mens jeg prater (ifølge Fitbit rundt 2000 skritt på 45 minutter).

Her skiller spasering seg fra min andre favorittaktivitet, som er sykling. Å sykle krever i en helt annen grad min oppmerksomhet, og gir tilsvarende mindre kognitivt overskudd til å løse problemer. Isteden opplever jeg en slags zen-aktig frihet fra rutinetanker som har sin egen verdi. Denne sinnstilstanden er forøvrig godt skildret av journalisten Bruce Weber i boken “Life is a Wheel“, som handler om en sykkeltur gjennom USA.

Screenshot 2015-03-06 at 07.30.28

 

Fitbit: Enfunksjonsdings som gjør det den skal

Rett før jul bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av Fitbit skrittteller/aktivitetsmåler. I utgangspunktet ønsket jeg å se om Fitbit kunne hjelpe meg til å holde vekten over en høytid spekket med kulinariske fallgruber for oss overvektige.  Etter en del om og men – dette var tydeligvis en av årets julegaver – fikk jeg tak i basismodellen Flex fire dager før julaften, og siden har jeg hatt den på armen døgnet rundt.

Fitbit-Flex-all-4-thumb-620x349-58673

Bildet over viser hva man får for de rundt 700 kronene man betaler for Flex i Norge i skrivende stund: selve biten eller brikken i midten, et armbånd som biten passer inn i og en USB-ladeenhet. I tillegg følger det med et armbånd i barnestørrelse og en liten USB-dings som kan kobles til en Windows-PC og som synkroniserer data fra biten. For meg var den siste uaktuell da jeg ikke kjører Windows i det daglige, men det er uansett mer praktisk å gå via Bluetooth på smarttelefonen.

Grensesnittet på Flex er uhyre enkelt: fem lysdioder som blinker for å fortelle deg hvor langt du har gått i forhold til skrittmålet ditt (default er 10 000 skritt per dag, så hver diode tilsvarer 2000 skritt), eller varsle om at du har skrudd på eller av søvnovervåkingsmodus (på Flex må du gjøre dette manuelt, på dyrere modeller som Fitbit Charge skjer det automatisk). Når skrittmålet nås vil biten vibrere, og du kan også få den til å vibrere til et gitt tidspunkt ved å gå inn i grensesnittet.

Screenshot 2015-01-24 at 07.10.16

Når selve dingsen er så minimalistisk sier det seg selv at Fitbit må levere på programvaresiden, og det gjør den (med ett irriterende unntak). Via Fitbit-appen hentes data inn på kontoen din, hvis web-grensesnitt ses over. For de av oss som hovedsaklig bruker Fitbit som skritteller er det feltene øverst som er viktige – hvor langt du har gått hver dag, hvor mange dager i løpet av en måned du når skrittmålet og hvilke “badges” du har oppnådd.

I tillegg kan du selvsagt invitere Fitbit-venner via sosiale medier, og utfordre dem til konkurranse. Jeg har selv deltatt i noen slike, og har innsett at konkurranseelementet kommer godt med hvis man skal holde interessen for det mange vil oppfatte som en temmelig monoton treningsform oppe over tid.

Men det er også her Fitbit viser sin største svakhet. For selskapet er selvsagt ikke alene på dette markedet. Det vrimler av andre dingser og apper, og oppstår raskt behovet for å koble data fra ulike tjenester sammen. Jeg er f.eks. glad i å sykle, og kunne tenke meg å hente data fra den populære sykkel-appen Strava inn i Fitbit. Men det lar seg foreløpig ikke gjøre. For å kunne eksportere dine egne Fitbit-data må du ha et premium-abonnement på tjenesten – heller ikke spesielt kundevennlig.

Man kan selvsagt spørre seg om ikke mobiltelefonens skritteller er like bra. Jeg har prøvd begge deler, og stort sett ser ikke skrittelleren til Samsung S4 ut til å avvike mer enn to-tre prosent fra Fitbit. Fitbits fortrinn ligger i at man alltid har den på. Hvis du som jeg har en tendens til å legge mobiltelefonen fra deg når du f.eks. er hjemme eller bare skal en tur på loftet, går du glipp av mange skritt i løpet av en dag.

Fitbit er dermed flink til å minne deg om verdien av all smågåingen du gjør i løpet av en dag. Og selvsagt ligger det en viss verdi i at du alltid har en ting på kroppen som er der spesifikt fordi du ønsker å bevege deg mer, og som altså er populær nok til at du relativt lett kan finne folk å konkurrere med. Det er mer enn jeg kan si om Samsung Health på min smartfon, dessverre.

En siste ting: Hvis jeg skal nå 10 000 skritt hver dag, må jeg gå til sentrum istedenfor å reise kollektivt. Det innebærer at jeg sparer flere hundre kroner i uka. Fitbiten betalte seg selv på under en måned, altså. :)

“Folkemengdens bevegelse 1735-2014”: Noen refleksjoner

Via Paul Chaffeys blogg fikk jeg vite om en ny og tydeligvis svært lesverdig bok for enhver befolkningsnerd (som jeg etterhvert er kommet til at jeg er). I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå (SSB) har den anerkjente fagbokforfatteren Espen Søbye skrevet boken Folkemengdens bevegelse 1735-2014: En tabellstudie. Ifølge forlagsreklamen tar boken for seg

…de årlige variasjonene i antall fødte og døde, inn- og utvandrere. Boken redegjør for hvordan tallene er samlet inn, og hvordan de er blitt fortolket og forsøkt forklart. Dermed blir dette også en annerledes norgeshistorie. Befolkningsutviklingen i Norge sammenliknes med de andre nordiske landene og med utviklingen i hele verden. I et eget kapittel redegjøres det for hvordan minoriteter ble behandlet i folketellingene opp til 1960. 

Utgangspunktet for boken er tabellen forfatter Søbye sammenligner med stabbur og vikingskip i kulturhistorisk betydning, nemlig SSBs jevnlig publiserte Folkemengdens bevegelse 1735 – 2014, 3.13 Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekstJeg skal som sagt lese boken, men bare ved å se på tabellen i seg selv er det mulig å gjøre seg noen interessante demografiske refleksjoner.

Screenshot 2014-12-03 at 10.20.24

Jeg fant riktignok ikke noen grafisk representasjon av hele tabellen, men SSB-diagrammet over dekker nesten hele det aktuelle området. Her avdekkes også det mest slående med “Folkemengdens bevegelse”: bevegelsen går nesten uavbrutt oppover, tildels i et økende tempo. Nordmenn har – i likhet med de fleste andre land i denne perioden – aldri opplevd noe annet enn at samfunnet har måttet tilpasse seg behovene til den stadig voksende befolkning.

Det konkretiserer seg i behovet for stadig flere skoler, mer infrastruktur, mat og flere produkter for eksempel. Befolkningsvekst er en helt integrert del av vår samfunnsstruktur, vår økonomi (den er i seg selv en viktig økonomisk driver) og sannsynligvis også vår psykologi. Vi liker vekst. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi neppe med slik iver søkt til områder der befolkningen vokser raskest (storbyregionene og regionssentra i distriktene).

Jeg merker det på meg selv. Jeg bor i et borettslag som de senere årene har gjennomgått sin egen demografiske transisjon i miniatyr – eldre, enslige beboere har begynt å flytte ut eller falle fra, og erstattes i stor grad av yngre par eller familier. Leiligheter som tidligere hadde en beboer får nå tre eller fire. Det er en utvikling jeg instinktivt liker. Vekst symboliserer fremtidshåp og muligheter.

Det andre som virkelig slår meg med SSBs eminente tabell er vekstraten, som i sannhet er formidabel. For å sette det i perspektiv: 1. januar 1735 hadde Norge 616 109 innbyggere. Ifølge SSBs befolkningsframskrivning (scenariet “Middels nasjonal vekst”) vil Norge kunne ha 6 150 736 innbyggere i 2035. Det er temmelig nøyaktig en tidobling på bare 300 år.

Ja, jeg sier “bare”. I et privat menneskeperspektiv er dette lenge – i 1735 forsøkte (og lyktes, åpenbart) dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre med å skrape et utkomme ut av den skrinne norske jorda. Men i et historisk perspektiv er det kort, og i et biologisk perspektiv kun et øyeblunk. Dersom folketallet fortsetter å øke i samme takt – og de senere års innvandringsdrevne vekst peker jo i den retning – vil vi passere 62 millioner nordmenn i 2335 og over 600 millioner i 2635.

Det kommer åpenbart ikke til å skje. I løpet av dette århundret vil antagelig Norges befolkning rammes av den samme trenden som nå har slått inn i bl.a. Japan og Russland, der befolkningen har begynt å falle. Ifølge SSB kan folketallet toppe seg et sted mellom 7 og 8 millioner rundt neste århundreskifte, for deretter å stabilisere seg eller – kanskje mer sannsynlig, basert på det vi ser i andre vestlige land – gradvis begynne å falle.

Vi vet foreløpig lite om hvordan en slik langvarig befolkningsnedtur vil bli, men det vil åpenbart påvirke samfunnsstruktur, økonomi og psykologi (bare spør innbyggere i kommuner preget av fraflytting om hvordan de opplever sin hverdag). Mer enn noe annet kronikerer derfor Folkemengdens bevegelse det som antagelig vil bli stående som en spesiell periode i Norges og menneskehetens historie.

En enestående opptur i ordets alle betydninger, og kanskje en som vil få fremtidens nordmenn til å titte på tabellverket og tenke: “Wow – det må ha vært interessante tider å leve i!”