Microsoft Surface Pro 3 vs HP Elite X2

Forleden var jeg i et styremøte der møtedeltakerne satt rundt et bord og noterte (OK, hang på Facebook) på PCer og Macer, som vanlig. Det som var uvanlig, var at av 15 maskiner i rommet var 5 Microsoft Surface Pro 3 eller 4. Dette er selvsagt ikke normalen, men det er likevel et av mange hint om at Surface-serien som en suksess. Salgstallene er etter sigende bra, og det finnes nå en drøss med kloner.

Jeg gikk til anskaffelse av Surface 3 Pro for to og et halvt år siden, og har aldri angret et sekund. Dette er uten tvil den beste og nyttigste bærbare jeg har eid,  og med unntak av en knust skjerm (som skyldtes at jeg lånte den bort til et barn i et ubetenksomt øyeblikk) og en periode da en Windows-oppdatering førte til wifi-problemer har jeg ikke hatt noen vesentlige problemer med maskinen.

Den fortsetter å starte opp på et blunk, og er like kjapp som da jeg kjøpte den. Windows 10 er i så måte et enormt fremskritt sammenlignet med versjonene som i sin tid fikk meg til å droppe Microsoft-produkter. Som nettbrett-erstatning fungerer den utmerket (nok en gang var Windows 10 et stort løft), og har gjort meg til en svoren tilhenger av touchskjermer på bærbare. (Mac-folk, dere aner ikke hva dere går glipp av! :)

Når det er sagt, er det selvsagt noen ting ved Surface jeg irriterer meg over. Først og fremst den korte batterilevetiden. Selv i offline-strømsparemodus klarer jeg ikke å skvise mer enn 5-6 timer ut av maskinen, noe som gjør meg avhengig av lading på lange reisedager. Tastaturet er generelt godt, men gir litt etter når jeg taster for fullt. Og alt som skal til for å gjøre maskinen glovarm (denne modellen har Intel i5-prosessor) er YouTube i fullskjerm.

Surface 3 til venstre, HP Elite X2 til høyre

Så da jeg fikk tilbud om å teste HPs siste Surface-klon, Elite X2, grep jeg anledningen til å prøve et alternativ. For et par uker siden kom den i hus, og siden er den bl.a. brukt som reisefølge på en tur til USA. Om du syns HPen er påfallende lik Surface er det poenget – Microsoft har oppfordret produsenter til å lage maskiner i “Surface-segmentet”. Det tar imidlertid ikke lang tid før man merker seg visuelle forskjeller.

For det første er Elite X2 litt større (selv om vekten er den samme). Knapper og lydutgang har en annen plassering, og istedenfor Microsofts proprietære magnetlader (basert på samme prinsipp som Apples elskede og savnede Magsafe) bruker X2 USB-C. Ryggstøtten har også et annet design, og allerede her kan jeg konstatere at vi snakker om en forbedring.

Ulekker tapestripe på Surface 3s rygg

Ikke bare gir bøyleformen bedre grep når skjermen skal brukes som brett eller festes til f.eks. et kne når man skriver i en stol med beina i kors (noe Surface-maskiner egner seg mye bedre til enn vanlige bærbare), men man unngår også den uheldige bruken av en tapestripe som løsner, slik Microsoft gjorde på Surface 3. Det påvirker ikke maskinens ytelse, men det ser ikke pent ut på en maskin som gjennomgående er lekkert designet.

Tastaturet ser også annerledes ut. Det er litt tykkere og har en metallisk overflate. Når man tar det i bruk er det ingen svikt å snakke om når man taster, og jeg oppnår både større hastighet og bedre presisjon. Det gleder en skribent, selvsagt. Jeg merker meg imidlertid et problem andre anmeldere har klaget på: Når tastaturet festes til maskinen, tar det noen sekunder før det registreres. Ikke mer enn at man lever godt med det, men merkbart tregere enn Surface.

Elite X2 bruker Intels Core M7-prosessor og har derfor ingen vifte. Jeg er alltid på jakt etter lydløse maskiner, og stillere enn dette blir det ikke. Forskjellen handler om mer enn støy, forøvrig. Begge maskinene bruker SSD-disker, så viften er den eneste bevegelige delen som kan slites ut over tid. Skal man dømme etter den slurende lyden jeg hører fra Surface-viften nå, ligger nok ikke dette altfor langt unna i tid.

Core M7-prosessoren hevder seg også godt mot en tre år gammel i5, som rimelig kan være. En av de tyngre jobbene jeg gjør PC er å konvertere rådata fra mitt Richoh Theta 360-kamera til 360-video. X2 brukte 1 minutt og 58 sekunder på å konvertere en 118 megabytes fil, mens Surface brukte 3:41. I rettferdighetens navn skal det sies at Surface 4 nok ville håndtere dette betydelig raskere. Men det viser uansett at X2 ikke er noen sinke.

Surface-hybrider er generelt ikke kjent for lang batterlilevetid, og X2 ender derfor heller ikke opp med superhøy score. Med tanke på hvor lett Surface 3 går varm overrasker det sikkert ikke at X2 kommer best ut, og ifølge andre tester slår den også Surface 4. Et par-tre andre forskjeller i favør X2: Den har fingeravtrykksbasert pålogging, noe min eldre Surface-modell mangler. I tillegg har den plass for SIM-kort og business-programvare fra HP (ikke testet).

Surface 3 Pro til venstre, HP Elite X2 til høyre, begge skjermer på 100% lysstyrke.

I X2s disfavør må noteres lavere skjermoppløsning, 1920×1280 versus 2160×1440. En slk forskjell i antall pixels på to like store skjermer gir ikke merkbart større skarphet, men setter man dem side ved side kommer Surface-skjermen bedre ut. Lyden er også merkbart svakere og mindre fyldig på X2, noe som er overraskende med tanke på at lydinnmaten er merket Bang & Olufsen.

Prismessig blir det hipp som happ for en privatbruker. En Surface 4 med noenlunde tilsvarende spesifikasjoner (Intels nye i5) koster en tusenlapp mindre, men til gjengjeld er ikke tastaturet inkludert i prisen. Vil man unngå viftestøy på Surface 4 kan man eventuelt gå for en ny versjon med den noe svakere Core M3-prosessoren. Uansett ender man fort opp rundt 10 000 kroner for en basismodell, vi snakker altså ikke billigsegmentet her.

Skulle jeg velge en bærbar idag, ville bøylestøtten, tastaturet og manglende vifte ha gjort utslaget for meg. Det ville ha blitt HP Elite X2.

 

 

SmartLeilighet: Belysningskontroll med Philips Hue og Amazon Echo Dot 2

Det er ikke helt uten grunn at man ofte snakker om privatmarkedet for IoT-dingser som smarthus-teknologi. Visjonene for dette markedet, som for det desentraliserte energimarkedet (solceller på taket og elbilen som backupgenerator), har et sterkt eneboligfokus. I Norge gir det absolutt mening: De fleste bor i enebolig, eller drømmer om å gjøre det.

Men samtidig er det mange som ikke gjør det. Bare i Oslo bor flere hundre tusen mennesker i blokkleligheter, gjerne organisert i borettslag. Jeg er en av disse, og oppdaget ganske at store deler av den rådende smarthusvisjonen simpelthen ikke er tilpasset min virkelighet.

Det kanskje viktigste man kan bruke smarthustek til er å få kontroll på energiforbruket sitt. Men i mitt borettslag er varmeanlegget sentralisert, og 90% av energibudsjettet er bakt inn i fellesutgiftene. Ikke at jeg uten videre kunne gjøre noe med radiatorene uten styrets tillatelse uansett, i likhet med dører og yttervegger er radiatorene lagets felleseiendom.

Blokkleiligheter er også gjennomgående mindre enn eneboliger og som oftest på ett plan. Mange funksjoner som gir mening i en smart enebolig, som å bli fortalt når vaskemaskinen i kjelleren er ferdig, eller skru på kaffetrakteren på kjøkkenet når du sitter i annen etasje, blir verken penger og bryderi verdt i vår leilighet på 74 kvadrat.

Jeg gikk til dette problemet med den samme innstillingen som fikk meg til å bygge kattemateren: Har jeg et problem i hverdagen som best kan løses med ny teknologi? Jeg falt raskt ned på belysning. Energisiden ved det plager meg ikke, etter LED-pærenes inntog er strømutgiftene knyttet til lys neglisjerbare. Derimot var jeg ikke fornøyd med kvaliteten på lyset i leiligheten vår.

Konkret: Vi bor i en førsteetasje, med en bratt ås (Ola Narr i Oslo øst) i øst og en naboblokk i vest. Dermed får vi verken morgen- eller kveldssol, og leligheten er gjennomgående ganske mørk. I vinterhalvåret merkes det godt på stemningen og humøret, kanskje særlig for meg som har hjemmekontor.

Jeg har forsøkt å bøte på problemet i årevis, og endt opp med lyskilder med ulik styrke og fargetone i forskjellige rom. Siden det trengs mange lyspunkter blir det også mange lysbrytere. Særlig vinterstid følte jeg at jeg brukte mye tid på å gå rundt og skru små og store lyskilder av. I høst kom jeg til at en eller annen smart belysning måtte være svaret.

Philips Hue-lyspærer snakker med appen, Alexa og resten av verden via denne “broen”.

Etter å ha researchet en stund falt jeg ned på Philips Hue, en serie med trådløsoppkoblete LED-pærer som kan styres og programmeres via en app. Systemet er proprietært (som de fleste smarthusløsninger), men såpass populært at det er lett å skaffe i Norge til en overkommelig pris, samtidig som det finnes et stort miljø av brukere.

Lys betyr mye for opplevelsen av et interør. Her er Hue-pæra satt til en julete tone….
…mens denne fargen heller gir assosiasjoner til toalettet på slitte spisesteder i Oslo sentrum….

Mange av Hue-pærene har variabel lysstyrke og kan settes til en hvilken som helst av 16 millioner farger. Aldri mer kaldt og grelt lys, med andre ord. I tillegg støttes Hue av Amazons Echo-system, noe som ville gjøre det mulig å styre lyset med stemmen. Da jeg fikk tilbud om å kjøpe en Amazon Echo Dot 2 i desember for en rimelig penge, grep jeg anledningen.

Amazons Echo Dot 2 ser ut som en litt stor hockeypuck. Kobles til nettet, strøm og høyttaler. Når man sier triggerordet “Alexa”, lyser en bli ring opp på enheten.

De to komponentene ankom samtidig, og det å sette opp systemene slik at jeg kunne skru av alle Hue-pærer i leiligheten ved å si “Alexa [navnet som trigger Amazon Echo], all lights on/off” tok meg en knapp time med installasjon og konfigurasjon. Basisfunksjoner som av/på og dimming av enkeltpærer eller grupper av pærer, fungerer ut av boksen med Echo.

Amazons Alexa App har en egen “Smart Home”-seksjon der bl.a. Hue-pærer dukker opp. Her kan man finjustere kontrollen, men stort sett løses det meste ved å snakke naturlig til Echoen.

Avanserte Hue-funksjoner som “scener” med ulike fargekombinasjoner og lysvariasjoner, lar seg i skrivende stund ikke trigge med Echo. Det skal ifølge mange brukere ha sluttet å fungere etter en oppdatering i høst. Det er irriterende, og nok et hint om at smarthus fremdeles er et fragmentert og uutviklet marked. Kanskje IKEAs varslede lansering av smartpærer i vår vil røske litt opp i dette, men jeg holder ikke pusten.

Philips’ Hue-app gir oversikten over de ulike pærene i huset, og lar deg skru dem av og på, justere lysstyrke og programmere dem.
På dette flaket i Hue-appen kan man legge inn automatiske rutiner, som gradvis påskruing av lys om morgenen. Det er også mulig å skru lys av og på avhengig av din posisjon, men her fikk jeg problemer med at GPS ikke fungerer godt i blokk.

Nå har jeg hele tiden ment at kjernen i smarthusteknologi er automatisering. Og på dette punktet byr Hue på mange muligheter. Jeg har f.eks. programmert pærene i huset til å skru seg på gradvis fra 0650 om morgenen, som en del av oppvåkningen. Ekstra interessant for oss som bor i første etasje og har opplevd to innbrudd: Pærene kan programmeres til å simulere at noen er hjemme når vi er på ferie, fex.

Det store spørsmålet er selvsagt: Er det verdt det? Er det “need to have” eller bare “nice/cool to have”. Her skal det uten videre innrømmes at det handler om det sistnevnte. Vinningene ved å automatisere er marginale slik teknologien fungerer idag, og manglende kompatibilitet mellom systemer gjør det vanskelig å få akkurat den løsningen man ønsker seg uten mye mekk.

På den annen side: Var du en av dem som kjøpte PC lenge før det egentlig ble “nyttig”, rett og slett fordi du syns det er gøy å holde på med teknologi, kan smarthusmarkedet varmt anbefales som lekeplass. :)

SmartBordet: En oppdatering

Via sosiale medier er jeg blitt minnet om at jeg har forsømt meg. Jeg har vist frem bilder av diverse byggeprosjekter uten egentlig å dokumentere dem. Og det er så sant som det er sagt: Så her følger et forsøk på å dokumentere det jeg holder på med av maker/skaperaktivitet. Kattematermaskinen som jeg bygde i vår fungererer fremdeles prikkfritt. Den sørger for nattesøvn hver natt, og dermed er den min største makersuksess så langt.

Infoskjermen har gjort jobben, men jeg har slitt endel med stabiliteten til operativsystemet på Raspberry Pi, Rasbian. Jeg har ennå ikke klart å fastslå hva som er årsaken til at filsystemet etter noen uker begynner å bli korrumpert, noe som fører til irriterende systemfrys. Har reinstallert og byttet disk og googlet og spurt, uten egentlig å finne noe godt svar.

De triste restene av mitt plantesensorprosjekt

Mitt minst vellykkede makerprosjekt i 2016 var et forsøk på  å bygge en plantesensor i sommer. Sensoren fikk jeg til å fungere, problemet var overføringen av sensordata til datamaskiner i heimen. Bluetooth, som jeg gikk for av kostnadsgrunner, viste seg å være så ustabilt at jeg etterhvert ga det hele opp. Det blir plantesensor neste år også, men jeg kommer da til å gå for en løsning som Chirp, en åpen plantesensorløsning som ikke koster allverden.

Moleskine og Palomino Blackwing er utgangspunktet for alle mine prosjekter

Utover høsten innså jeg at jeg måtte gjøre noe med hjemmekontorplassen min. Jeg opplevde at jeg utnyttet plassen jeg hadde til rådighet altfor dårlig, og siden jeg bor i en borettslagsleilighet på 74 kvadratmeter sammen med fire andre to- og firbeinte, måtte problemet løses ved å gjøre mer ut av det jeg allerede har. Noe av det første jeg kom til, var at jeg ikke lenger ville la PC og skjerm ta opp plass på skrivebordet.

Bordet er billigste IKEA-slag Kostet ca 200 kroner, bein inkludert.

Jeg skisserte opp en visjon av et skrivebord der skjermen sto helt inntil veggen, og var så stor at den på sett og vis ville fungere som en forlengelse av det fysiske arbeidsbordet. På Komplett.no fant jeg skjermen jeg trengte, en høyoppløselig (4K) sak fra Philips til litt over 7000 kroner. I praksis dreier det seg om en TV uten tuner og annen TV-innmat, men med nydelig skjermkvalitet. Riktignok måtte jeg fikle litt med operativsystemet for å få en stabil løsning, men nå fungerer det helt som planlagt.

Fremdeles ledningsvirvar, men om ikke annet lett tilgjengelig

De stasjonære PCene mine bestemte jeg meg for å feste vertikalt til en ramme på høyre side av skrivebordet. Siden jeg vet jeg kommer til å måtte bytte ut PCene, kjøpte jeg et billig verktøypanel fra Clas Ohlson som lar meg flytte på festepunkter og kroker etter behov. Jeg la et lokk over vertøypanel-rammen, slik at jeg fikk noen ekstra kvadratdesimeter med bordflate når jeg ikke trenger tilgang til portene på  PCene.

Åpningen gir tilgang til ladekabler og USB-forlengere til PCene

Jeg hadde også en ambisjon om å få bedre orden på alt maker-utstyret mitt. Plassmangel var nok en gang den viktigste rammebetingelsen her. Jeg lot en verktøytavle fra Clas Ohlson, samt en skuffeseksjon fra samme firma, være utgangspunktet for en seksjon som normalt står under bordet mitt, men som i en håndvendig kan flyttes opp på bordplaten og dermed forvandler den til et mini-makerspace.

De to bakerste beina holder den store og tunge flatskjermen oppe.

I skrivende stund er første trinn av SmartBord-prosessen fullført. Det gjenstår endel småarbeid, som å feste LED-lyslistene under bordet på en bedre måte og sette merkelapper på makerspace-skuffene mine. Men ellers fungerer bordet akkurat som planlagt. Jeg har mer bordplass enn jeg kan huske å ha hatt noensinne, samtidig som bordet samlet sett tar opp mindre plass i leiligheten enn min gamle løsning.

Jeg er også igang med neste trinn, som involverer å gjøre smartbordet genuint smartere. Bildet over viser en prototyp av den automatiske lysbryteren for LED-listene under bordet. Den består av en Trinket Pro mikrokontroller, en avstandssensor (ultralydbasert) og et strømrelé som skrur strømmen til LED-listene av og på. I skrivende stund fungerer det slik at lyset skrur seg på når jeg setter meg ved bordet.

Flere detaljer kommer senere. I mellomtiden konstaterer jeg at Linus er nysgjerrig på alt som skjer under bordet. :) (Og joda, lysbryteren ER programmert slik at passerende katter ikke skal kunne skru på lyset midt på natta. So far, so good.)

Wien er…

…Østerrikes hovedstad og har 1,7 millioner innbyggere. Det er en by jeg ikke har besøkt før sist helg. Dumme meg, dette skulle jeg ha gjort for lenge siden!

Wien er overraskende stor i utstrekning. Selv om jeg benyttet meg av byens utmerkede kollektivtrafikk, endte jeg opp med å gå over 80 km under mitt besøk.

Kjekt igrunnen. Her er det nemlig god mat, ikke minst kaker og kaffe. Overalt finner man koselige Konditorei der kaloribomber som den over serveres.

I det hele tatt snakker vi koselig – big time. Vakker arkitektur og smale gater i det historiske sentrum, og utallige små butikker. Shoppinghimmelen.

Siden jeg var der rett før jul, var det juledekorasjoner og -markeder overalt. Og si hva man vil, men østerrikerne vet hvordan man feirer. Julemarkedene er (i motsetning de norske) hovedsaklig en sosial affære.

Folk møtes over et glass punsj eller glühwein og en matbit, og står rett opp og ned i kulda og hygger seg. Markedet ved Rådhuset hadde forresten et fantastisk Harry Potter-aktig eventyrtema.

Jeg var ikke den eneste som var klar over dette, selvsagt. Wien var full av juleturister. Her er køen for å komme inn på legendariske kafé Central. Slik var det ved hver eneste kjente severdighet.

De mest populære kunstmuseene var det bare å glemme. Men hvem trenger det, når det ikke er noen kø til et av verdens flotteste naturhistoriske museer?

Her finner man alt fra romdrakten til Østerrikes første astronaut…

…og herlige kjempe-insektmodeller og utstoppede dyr….

…og en av verdens flotteste meteorittsamlinger (hele dette rommet er steiner fra verdensrommet, Månen og Mars)…

…til den verdenskjente Venus fra Willendorf, som er akkurat så flott som man skulle forvente…

…alt sammen i de mest storslagne omgivelser. Å ha vært en del av et gammelt og mektig keiserdømme har sine fordeler for museer (bare spør londonerne!)

 Teknisk museum sto ikke langt tilbake for naturhistorisk, selvsagt….

…men den artigste opplevelsen var uten tvil Dritte Mann Museum, en privat samling som er åpnet for publikum, og som er viet den klassiske filmen “Den tredje mann” fra 1948.

Jeg har forøvrig alltid sett på det som et tegn på sivilisasjon at en by sørger for gode fasiliteter. Er det noe som overbeviser meg at Wien fortjener den høye rankingen den får på oversikter over byer med høy livskvalitet, så må det være tiltak som det over…

Den eneste nedturen var å oppdage at Wien ikke egentlig er en elveby. Mens Budapest sentrum deles i to av Donau, ligger det historiske sentrum 20 minutter til fots vest for den. Østbredden av elva domineres av høyhus som dette.

Doanuinsel, Wien #theta360 – Spherical Image – RICOH THETA

Bildet over er tatt fra Donauinsel, en lang, smal tarm av en øy midt i elva som er godt tilrettelagt for turgåere (bare man finner en gangbro over fra vestsiden).

Kafeene var vinterstengt på øya, oppdaget jeg. :)

En av fordelene med å gå utenfor allfarvei er at man kommer over helt uventede, interessante ting. Som dette flaktårnet fra annen verdenskrig i Augarten-parken. Massiv struktur, og ligner ikke noe annet jeg har sett.

Det var også en nyttig påminnelse om at tre dager var altfor lite. Wien har offisielt plassert seg svært høyt opp på min liste over favorittbyer. Om jeg skal oppsummere det jeg liker så godt ved Wien, så må det være dette: Byen minner kulturelt sett sterkt om Berlin, men fordi den ikke ble så hardt bombet under annen verdenskrig er langt mer av den opprinnelige arkitekturen bevart.

Det gir en følelse av historisk sus som Berlin mangler. Den fremstår som åpen, liberal, ren og trygg. Ting fungerer som de skal, folk er høflige og togene går i rute, som man forventer i den tyske kulturkretsen. Så joda, hit skal jeg definitivt igjen. :)

Tilbake til Linux igjen

Jeg har, som enkelte kanskje har lagt merke til, blitt mer vennlig innstilt overfor Windows de siste par åra. Det skyldes i stor grad mine erfaringer med Microsofts Surface 3 Pro, som ifølge Jorunn er det det eneste produktet som får meg til å høres ut som en Apple-fanboi.

Og jeg er virkelig svært fornøyd med Surfacen etter to års bruk. Men utviklingen av Windows har også noe med dette å gjøre. Windows 10 er for meg det beste operativsystemet noensinne fra selskapets hånd. Det er bånnstabilt (har aldri sett en blåskjerm), pent å se på, starter på et blunk og får alle jobber gjort med et minimum av dikkedarer.

Nylig gikk jeg igang med en større oppgradering av kontoret mitt. Jeg var lei av å ha dårlig plass på skrivebordet. Siden vi bor i en liten leilighet i byen ble løsningen å utnytte et begrenset areal bedre. Først og fremst ville jeg flytte PC og skjerm vekk fra skrivebordet. Siden jeg kun eier små PCer, var første del av jobben enkel – de er nå montert på en ramme som er skjult under bordet på høyre side.

img_20161204_205146-1

Siste del var kinkigere, men jeg løste det ved å skaffe en stor PC-skjerm (OK, veldig stor – 43 tommer for å være presis) som ble montert inn mot veggen. Nederkanten av skjermen treffer den innerste kanten av skrivebordet. Dermed har jeg på sett og vis forlenget skrivebordet med et like stort virtuelt segment, via en rett vinkel.

Skjermen har 4K-oppløsning og er nydelig å jobbe på. For første gang kan jeg ha alle vinduer jeg jobber med oppe samtidig. Konseptet mitt var at det virtuelle bordet skulle avspeile det virkelige: Fordi jeg nesten aldri behøver å reboote Windows, kan vinduene bli liggende på samme sted i dager av gangen om jeg vil. Omtrent som en bok eller en penn på skrivebordet.

Det var i alle fall tanken. Men jeg oppdaget snart ulempen ved å være tidlig ute. Saken er nemlig at støtten til 4K langt fra er så gjennomført som jeg hadde håpet. Selve oppløsningen og oppfriskningen håndterte både Windows og Chrome OS med glans. Det går fex helt greit å se YouTube-videoer i høyoppløsning og fullskjerm (det er mer enn greit – det er faktisk superlekkert!)

Det som derimot ikke går greit i Chrome OS’ tilfelle er skaleringen av fonter, faner, menyer osv. Systemet er bygd for en langt lavere oppløsning, og klarer rett og slett ikke å gi en konsistent – enn si visuelt tiltalende – brukeropplevelse. Windows håndterer skaleringen langt bedre, og grensesnittet ser også ryddig og pent ut i 4K.

Her dukket det opp et annet problem: Driveren til det innebygde Intel-grafikkortet på min lille NUC-PC har en bug man ikke har klart å eliminere på flere år. Den arter seg slik: Så lenge skjermen er i bruk, håndteres 4K som det skal. Men etter at skjermen har vært i dvalemodus har systemet “glemt” at det støtter 4K, og forsøker isteden å gjenopprette vinduene som om de ble opprettet på en skjerm med nye lavere oppløsning.

Resultatet er at de møysommelig utplasserte vinduene mine samles i en liten klump i øvre venstre hjørne av skjermen. Hver bidige gang, tross alle mine forsøk på å oppdatere og mekke med driveren. Jeg er åpenbart ikke alene, og det er like åpenbart at problemet ikke lar seg løse for mange.

Det var da det slo meg: Kanskje jeg skulle hente frem min gamle venn Ubuntu? Det er noen år siden jeg brukte denne Linux-varianten daglig, men jeg visste at den fremdeles var under full utvikling. Og at det som måtte finnes av oppdaterte drivere for Linux, garantert ble støttet av Ubuntu. Som tenkt, så gjort. På en halvtime var alt installert og klart til bruk, og skulle du ha sett: Nå fungerte alt som det skulle.

img_20161204_205043

Ikke bare var Intel-grafikkdriveren fri for den irriterende bugen, men jeg syns gjennomgående at systemet virker mer responsivt med Ubuntu enn Windows. Og DET er omtrent første gang jeg har kunnet si det. Siden nesten alt jeg gjør for tiden foregår i skyen, er det bare unntaksvis jeg må boote inn i Windows igjen. Derfor er systemet – inntil videre – henvist til å være mitt reise-PC-OS. Der ruler det fremdeles på Surfacen. :)

 

 

 

 

 

Prolog til Brageprisutdelingen 2016

Kjære alle sammen,

Det er en stor ære og glede å få lov til å åpne ballet i kveld, og få være med på å hylle forfatterne og illustratørene som er nominert til årets Bragepris. Jeg vet akkurat hvordan dere har det nå, for for temmelig nøyaktig 20 år siden satt jeg og ventet på Bragejuryens dom. Jeg er som rimelig kan være ekstra spent på den åpne kategorien, da sakprosa for barn og unge jo på sett og vis er min hjemmebane.

Derfor hadde jeg planlagt å si noen ord om den vedvarende verdien av faglitteratur for barn og unge, og kanskje knytte noen betraktninger til den pågående debatten om virkelighet i litteraturen. Men så kom en større virkelighet trampende inn i min norske forfatterhverdag på store, tunge støvler. Og det gjorde at jeg så meg nødt til å fravike mitt opprinnelige manuskript.

Valget i USA for to uker siden er – blant mye annet – et historisk nederlag for saklighet, anstendighet og sannhet i samfunnsdebatten. Mer enn noen annen legemliggjør Donald Trump begrepet “post-truth”, som nylig ble kåret til årets internasjonale ord av Oxford Dictionary. Post-truth, eller post-fakta om dere vil, er definert som et adjektiv “knyttet til omstendigheter hvor objektive fakta betyr mindre for opinionen enn apeller til følelser og personlige oppfatninger.”

Det er vanskelig å se for seg en større trussel mot oss som bokfolk enn en befolkning som i stadig større grad omgås meningsfeller i kommentarfeltets ekkokammer, og som får alle sine fordommer mot eliten – og la oss bare innrømme det, det er oss de snakker om – bekreftet med en jevn strøm av falske Facebook-nyheter.

Det måtte i så fall være følgende: Det overvåkningsapparatet som ble bygd opp under Bush og Obama, og som Edward Snowden avdekket i 2013, er snart i hendene en hevngjerrig og paranoid politisk dilettant. Det er all mulig grunn til å frykte at Trump, som president Nixon i sin tid, kommer til å pusse CIA, NSA, FBI og rundt et dusin liknende etater på motstandere i inn- og utland.

Øverst på Trumps fiendeliste står journalister, våre skribentkolleger, som han skjelte ut etter noter på et planleggingsmøte med landets ledende redaksjoner for noen dager siden. “Vi er i et rom fullt av løgnere, de svikefulle, uærlige mediene som tok fullstendig feil,” sa USAs kommende president. En av deltakerne karakteriserte møtet som “en fandens eksekusjonspelotong.”

Det kom samtidig med Trumps gjentatte Twitter-angrep på et teaterkompani i New York som hadde den frekkhet å bruke sin grunnlovfestede rett til å kritisere visepresidenten, samt kravet om at en TV-kanal lar hans syn slippe til i et program som gjør narr av ham. Trump ber om en egen kvote for høyrehumor, så å si. Noen burde kanskje tipse Kringkastingsrådet om denne uretten.

Vi er ikke bare på vei inn i en politisk istid. Trump og hans voksende skare av meningsfeller arbeider åpenbart for en nedkjøling – såkalt “chilling effect” – av hele ytringsfeltet. Frykt for Storebror ser deg-samfunnet, et stadig mer hatsk offentlig ordskifte og en generell forakt for fakta skal få kritiske stemmer til å forstumme. Verden over.

Det bør ikke herske noen tvil om at dette også gjelder oss. USAs spionapparat har global rekkevidde, og trumpister finnes overalt i det rike nord. Også i vår egen regjering, der et par ministre har dyrket Trumps paradegren “hets en journalist i sosiale medier” de siste dagene.

Det er altså gode grunner til å være skremt nå. Men vi bør ikke få panikk. Isteden kan vi følge oppfordringen Michael Moore kom med dagen etter valget, organisere oss og yte aktiv motstand. Engasjere oss i organisasjoner og partier som for eksempel forsvarer personvernet. Jeg har gjennom årene stilt opp i min kapasitet som skribent for mange norske partier og kan si like ut: De savner forfattere – mer enn de er klar over det selv.

Norsk politikk har et underskudd på folk som kan løfte blikket fra det daglige politiske spillet og minne de store sammenhengene. Som at uten personvern og respekt for privatlivet, uten “A room of One’s Own” der den frie tanke usett av andre kan fødes, vokse og modnes før den ytres, er ytringsfriheten ganske meningsløs. Og de er enkle å finne, partier som har vært rakryggete i dette spørsmålet. De har til felles at de alle er små, de har grønt i logoen og ingen av dem har et nært forhold til Felleskjøpet.

Vi kan gi økonomiske bidrag til forsvarere av personvernet og ytringsfriheten og til uavhengig, kritisk journalistikk. En av vår tids tragedier er medienes forfall parallelt med en eksplosiv økning i behovet for et kritisk blikk på makthaverne. Honoraret for denne prologen går uavkortet til slike formål. Jeg allerede har blinket meg ut American Civil Liberties Union og tidsskriftet Mother Jones, som vil motta bidrag i nær fremtid. Gudene skal vite at de kommer til å trenge det.

Sist men ikke minst må vi fortsette å gjøre det vi er flinkest til: Å gi offentligheten ordene og bildene som trengs for å forstå en kaotisk samtid. Bevares, det er lett å bli motløs som forfatter av lange og komplekse tekster i en tid der man kan få den viktigste maktposisjonen på koden ved å spy ut edder og galle på 140 tegn eller mindre.

Men at den lange teksten fremdeles har en rolle å spille, ser vi for eksempel av alle de som via sosiale medier forteller at de bruker Margaret Atwoods “The Handmaid’s tale” til å forstå det som skjer nå. “It can’t happen here”, en roman skrevet av Sinclair Lewis i 1935, som skildrer en populistisk og etterhvert fascistisk president i USA, har solgt så godt de siste dagene at den nå må trykkes i nytt opplag.

Colson Whitehead, som nettopp vant National Book Award for romanen “The Underground Railroad”, en bok som kretser rundt temaet slaveri og rasisme, ga også uttrykk for lignende følelser i sin takketale forleden. Og så avsluttet han med noen ord som også passer godt til denne begivenheten: “We’re happy in here; outside is the blasted hellhole wasteland of Trumpland. Be kind to everybody, make art and fight the power.”

Vær god mot alle, skap kunst og kjemp mot makta. Det er ord vi kan ta med oss videre.

Takk for oppmerksomheten – og lykke til alle dere Bragenominerte som sitter her i kveld. Dere er viktigere enn noensinne – glem aldri det.