Arkiv for Eirik

Hvordan sette opp en LibraryBox: Fort og gæli-varianten

De siste ukene av mitt tech-sabattical har jeg flyttet fokuset fra Arduino til Raspberry Pi, i forbindelse med et prosjekt jeg snart kommer tilbake til her. I motsetning til mikrokontrolleren Arduino er Raspberry Pi en fullverdig PC på et (lite) kretskort, som derfor egner seg godt til litt mer krevende selvbyggeroppgaver. Skal du skru lyset av og på fra mobilen er Arduino perfekt. Skal du skru lyset av og samtidig fyre opp to-tre andre prosesser, passer Pi langt bedre.

Et godt eksempel på hva Raspberry Pi kan brukes til fant jeg i et forum for en tid tilbake, og jeg ble nysgjerrig nok til å researche temaet videre. Diskusjonen handlet om et prosjekt kalt PirateBox, som beskriver seg selv som “a DIY anonymous offline file-sharing and communications system built with free software and inexpensive off-the-shelf hardware.” Et fildelingssystem i en liten eske basert på billig maskinvare, med andre ord.

Denne logoen er faktisk ganske kul.

Denne logoen er faktisk ganske kul.

LibraryBox

Denne logoen – not so much. :)

Fildelingen skjer via wifi, og PirateBox-systemet kan fritt og uten kostnad installeres på et utvalg wifi-routere eller altså på en Raspberry Pi. Når systemet er ferdig installert (stort sett en smertefri og automatisk prosess), setter routeren opp et wifi-nettverk som – når man kobler seg til det – fyrer opp en nettside på routeren. Derfra er det pekere til innhold som eieren av PirateBoxen har lagt ut. En artig måte å dele filer på når internett er dårlig og mange er samlet på ett sted, med andre ord.

Et potensielt problem med PirateBox er muligheten til å laste opp filer – som eier er man ansvarlig for det man deler med andre, og det er ikke vanskelig å se for hvordan det kan føre til allverdens juridisk trøbbel. Dette er kanskje ekstra viktig for offentlige etater og bedrifter, og derfor finnes det en mer restriktiv variant kalt LibraryBox. Her kan man fremdeles fritt laste ned filer og chatte, men muligheten for opplasting er fjernet.

Jeg bestemte meg for å installere LibraryBox på en router av merket TP-Link MR3020. Den går igjen i alle prosjekter av denne typen, ikke minst fordi den er mekkevennlig, bitte liten, strømsnål og ganske billig. Idag fant jeg en MR3020 på Kjell & Co for 349, men du får den til lavere pris på nettet. Deretter er det i grunnen bare å følge instruksjonene på sidene til LibraryBox.

I kortversjon går de ut på å laste ned to filer, installere dem på en USB-minnepinne (som må være formatert med FAT32, det er viktig og jeg bommet på det først), putte pinnen i routerens USB-port, logge seg på routeren og sette igang oppdateringen mens man ber en stille bønn til oppdateringsgudene. Gitt at det ikke oppstår noen problemer underveis (og gjør det det kan det være kronglete å rette opp feilen, bare så du er advart) vil LibraryBox være klar til bruk etter 15-20 minutter. Du vil se det ved at lysene slutter å blinke samtidig som det dukker opp et wifi-nettverk kalt “LibraryBox – Free Content!”

Systemet kjøres fra minnepinnen, der du også skal legge innholdet du vil dele med andre (i mappen /LibraryBox/Shared). Pass altså alltid på å ha minnepinnen i når routeren startes opp. Hvis du er glad i å mekke kan du endre på startsiden og utseendet med CSS – LibraryBox har fått kritikk for å se lite pen ut på mobil. Du kan jo se på standardoppsettet og dømme selv:

Screenshot_20160426-161620 - Edited

Screenshot_20160426-164202 - Edited

Et par andre kjekke ting jeg har oppdaget: MR3020 bruker en helt vanlig (for Android-brukere, i alle fall) 5 volts USB-strømforsyning. Det betyr at du blant annet kan kjøre den fra et reservebatteri for mobiltelefoner, noe jeg demonstrerer på bildet nedenfor. Overalt hvor du går, kan ditt lille bærbare ebokbibliotek følge med. Rekkevidden i friluft er i utgangspunktet 70-90 meter, så man kan nå et respektabelt antall på en folksom slette. Ganske store møtelokaler, utstillingshaller og kongressaler burde også være uproblematiske. Rekkevidden kan forøvrig justeres opp i en konfigurasjonsfil, men det drar naturligvis mer strøm.

IMG_20160426_150956

Det store spørsmålet er selvsagt hva man skal dele via en slik tjeneste. Her må jeg selvsagt minne om gjeldende lovverk på området, som altså sier klart og tydelig at man ikke kan legge ut noe som fremdeles er beskyttet av opphavsretten uten opphavers (det vil si skaperen av verket) samtykke. I praksis utelukker det det aller meste av bøker, filmer, låter og programvare fra vår tid. Men når det er sagt finnes det mye innhold der ute som gratis og lovlig kan distribueres fritt, som 50 000 engelskspråklige ebøker fra prosjekt Gutenberg fex.

Og har du innhold du selv har skapt og har rettigheter til som du vil spre til en større gruppe i en spesifikk situasjon (forfatteren Cory Doctorow har brukt LibraryBox til å distribuere sine ebøker til publikum under forfatteropptredener) har du selvsagt full frihet til det.

Som navnet antyder er dette bibliotekvennlig teknologi, og det er derfor som seg hør og bør at en av de første (kanskje den første) til å gjøre dette i Norge var bibliotekar og generell IT-pionér Thomas Breivik i Bergen. Han prøvde systemet ut i 2014 og forsøkte å selge det inn til andre bibliotek i Norge, men tilsynelatende uten stor suksess. Det er i grunnen forståelig, med tanke på hvor vanskelig det har vært å få ebøker til å ta av blant norske lesere.

På den annen side ser vi her i Oslo at biblioteket tar en stadig mer aktiv rolle i det lokale kulturlivet. Hos oss på Tøyen er dette veldig tydelig, med satsinger som Biblio Tøyen (biblioteket som kun er åpent for unge mellom 10 og 15). Så hvem vet – kanskje det er mulig å få til en LibraryBox-satsing neste gang mange kulturinteresserte samles her i nabolaget – som under Øya-festivalen?

 

 

 

 

Den IT-frie oppveksten hadde sine fordeler

Stephen Fry, som tok avskjed med sosiale medier med brask og bram for noen måneder siden, publiserte nylig et innlegg på bloggen sin der han tar et generaloppgjør med store deler av IT-bransjen og nettkulturen (dog ikke hans elskede Apple Computer, noterer jeg meg…)

Fry er en smart fyr og har noen gode poenger. Det frie, åpne nettet han husker fra et par tiår tilbake er i stor grad erstattet av en hyperkommersiell innholdsplattform, dominert av markedsførere og herjet av hetthets og tanketomme viralvideoer. Han fantaserer (og innrømmer åpent at det er det han gjør) om en tilværelse som er blitt atomær igjen, med en mer menneskevennlig tidsskala.

My friends and I, liberated from all digital shackles, would giggle at those sheep who flee to the playground to fire up their devices every time the break bell sounds, like addicted smokers lighting up in a theatre interval. We would watch them as they gaze, lips parted and eyes glazed over, at their Snapchats, WhatsApps, Tweets, Tumblrs, Boomerangs, Meerkats, Vines and Periscopes and how lucky we would feel to be above it all and out of it all. Out of the bullying and wheedling and neediness.

Nå skal man alltid vokte seg for å ta Stephen Frys bombastiske erklæringer for alvorlig, mannen har logget seg av og på i full offentlighet noen ganger før. Men bildet han tegner av en verden “off the grid” gav gjenklang hos meg, som rimelig kan være da det er min ungdom han skildrer (jeg er født i 1964, og var tenåring fra 1977 til 1983). Så hvordan var det egentlig, dette livet uten nett og IT? Vel, for å starte med det som virker mest slående idag:

Det ble ikke tatt bilder av vennene mine, utover de som ble tatt i skolesammenheng. Kameraer fantes selvsagt, men som regel bare ett i hver husholdning og sjelden av god kvalitet. Film var dyrt og forbeholdt ferier og høytider. Dermed falt det oss aldri inn å ta bilder av hverandre og hva vi til enhver tid holdt på med, slik min tolvåring og hans venner gjør idag. De vet det ikke ennå, men når de oppnår min anselige alder vil de kunne gjenoppleve barndommen sin i stor detalj – ikke bare dokumentert av egne kameraer, men også andres.

Joda, mye vil bli borte underveis (husker du på ta backup av dine barns bilder, forresten?) men så mange bilder som vi tar hver eneste dag vil mange nok overleve. Dette, kanskje mer enn noe annet, er det jeg misunner dem mest. Så gjerne jeg skulle ha hatt bilder av Jarle, Robert og Tore, av stedene vi pleide å henge og ikke minst rommene våre. Plakatene på veggene, oransje og brune gardiner, storblomstrede tapeter og – hvis man var heldig – en radio. Ja, for

Musikk var mangelvare. Da jeg var 13, hadde ingen i min vennekrets platespiller. Selvsagt ønsket alle seg det, men både spillere og plater var dyre. Musikk kom via radio, som var ensbetydende med NRK (en kanal, selvsagt) pluss Radio Lux for de eventyrlystne. “Norsktoppen” og “Kanskje på norsktoppen” var viktigst, og der dominerte en tid amerikanske slagere oversatt til norsk, fremført av artister som Anne Karine Strøm. Ikke at vi alltid visste at de var oversatt til norsk, for realiteten var jo at

Vi visste oppsiktsvekkende lite om verden. Ut over hva TV, avisene og bøker kunne tilby hadde vi ingen kilder til kunnskap verden rundt oss. Som halvt engelsk hadde jeg fordelen av å kunne lese engelske bøker, og siden vi var bosatt i en kommune som tilbød de to svenske TV-kanalene i tillegg til NRK var vi litt bedre stilt enn andre ungdommer. Sveriges Television viste blant annet serier som NRK ikke sendte, som “Star Trek” og “Space: 1999”.

Denne forsiden, for eksempel. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).

Denne forsiden. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).

Men all den kunnskapen om kulturreferanser, mote, trender og teknologi som dagens tenåringer tar for gitt, eksisterte rett og slett ikke. Et av mange eksempler: Fetteren min abonnerte på “Mad Magazine”, og jeg passet alltid på å besøke ham hver gang et nytt nummer var i hus. Men mye av det som sto i bladet gikk oss hus forbi, rett og slett fordi det stort sett parodierte personer og begivenheter som aldri ble omtalt i norske medier.

I det hele tatt var vår verden svært lite globalisert. Jeg husker fremdeles hvordan venner på besøk kunne kvie seg for å spise pappas spaghetti bolognese, for spaghetti var jo noe som kom fra en boks. Og vi ble sett på som virkelig rare da vi våget å besøke den aller første Peppes-restauranten i Oslo og spise den ytterst eksotiske retten pizza. Musikk var som sagt på norsk, våre fremste kjendiser var fremdeles rotnorske helter som Erik Bye og Leif Juster.

I den grad folk reiste utenlands (og der vi bodde gjorde de fleste ikke det) var det til Solkysten i Spania. Jeg hadde familie i England, og hadde derfor gjort noe så oppsiktsvekkende som å reise med et vanlig passasjerfly et par ganger. Men stort sett tok vi båten fra Oslo til Newcastle (Fred Olsen Lines’ gamle traver “Braemar”), og sommerferiene innenlands foregikk med tog og buss (vi dro mye til familien i Nord-Norge, en tur som fort tok et par dager).

Cannon_WilliamConrad

Mr. Detektimen på søttitallet

Vi hadde lite skjermtid. Ikke fordi vi ikke ville, men det var nå engang ikke så mye på TV for tenåringer (dataspill fantes ikke). Det var selvsagt programmer man kunne se på husets ene fjernsynsapparat sammen med resten av familien, men det kommer et punkt i tenåra da det å sitte og se på TV med foreldrene bare blir teit. Så da ble det til at vi fant et rom eller en kjellerstue å henge i, eller gikk ut om været tillot det. Problemet da var at

Avtaler med andre var et sjansespill. Vi hadde noen faste møteplasser ute, og det var mulig å avtale treff på forhånd over telefon. Men så snart man var utendørs forsvant alle muligheter for å nå vennene sine. Jeg husker godt følelsen av å stå og vente på noen som av en eller annen grunn ikke kunne komme, og tilslutt bare måtte innse at jeg nok ikke ville få noen forklaring på hva som hadde skjedd før neste skoledag.

I det hele tatt var det vanlig å vente og kjede seg. Jeg ventet som sagt mye på venner, på den ene låta som kanskje ville bli spilt i Norsktoppen om noen dager så jeg kunne kline båndopptakeren inntil høyttaleren og trykke på “Record”. Jeg ventet på transportmidler som kanskje kom eller kanskje ikke, sanntidsvarsling var det selvsagt ingen som hadde tenkt på. Jeg ventet på lørdagen fordi det da var snop og gjerne ekstra godt kjøtt (ikke hval – yay!)

Og mens jeg ventet fantes det altså ingen mobiler å slå ihjel tiden med. Så jeg kjedet meg. Grundig og ofte. Noe av det som reddet meg fra kjedsomheten var bøker. Men heller ikke de var så lett tilgjengelige da som nå. Kjøpebøker var dyre og (selvsagt) norskproduserte – engelske pockets ble ikke solgt i Norge og Amazon var femten år unna å være et glimt i Jeff Bezos’ øye. Bibliotekets utvalg av bøker om det som interesserte meg var begredelig: Det var lettere å finne Leonid Bresjnevs selvbiografi enn en god bok om astronomi (med den følge at jeg leste Bresjnev-boka – kan dessverre ikke anbefales).

27th September 1973: Liverpool footballer Kevin Keegan. (Photo by Arthur Jones/Evening Standard/Getty Images)

Her var han faktisk kort i manken

Ser man 1978-Eirik og vennene hans med 2016-øyne, fremstår vi mer enn noe annet som fryktelig lite sofistikerte. Der vi står i våre slengbukser og brune pullovere, med fettete Kevin Keegan-hår ned til skuldrene, er det så mange ord vi aldri har lært, musikk vi ikke har hørt, steder vi aldri har besøkt – eller i det hele tatt hørt om. Krigen og Einar Gerhardsen var fremdeles svært nær.

Jeg har pleid å si at jeg ble født 30 år for tidlig, at denne tidsalderen er som skapt for en nerdetype som meg. Og jeg står ved det. I valget mellom en oppvekst på 1970-tallet og nå, ville jeg velge 2016 og alle dets muligheter uten å nøle. Men når det er sagt, har altså godeste Stephen Fry noen poenger. Det er ikke til å komme fra at off grid-livet hans og min generasjon levde hadde store kvaliteter. I ettertid er den største for meg uten tvil

Friheten. Like umulig som det var å få tak i venner når jeg var ute på vift, var det for foreldrene mine å få tak i meg. I det øyeblikk jeg satte meg på sykkelen og tråkket avgårde falt jeg ut av radaren, og var fri til å gjøre hva jeg ville i en grad som masseovervåkede 2016-tenåringer ikke kan forestille seg. Frihet til å gjøre dumme ting og til å finne på ting og utvikle seg i fred og ro, uten å holde verden orientert via snap eller insta. Friheten ga meg også en god

Evne til å klare seg selv og stole på andre. Punkterte jeg langt hjemmefra kunne jeg ikke ringe hjem og be om skyss. Jeg måtte gå til nærmeste hus, ringte på, be om å få låne lappesaker og fikse hjulet selv. Google Maps ville ikke redde meg om jeg av på feil stasjon – isteden måtte jeg finne noen som kunne veien og navigere meg videre fra person til person. (I det hele tatt spurte vi ofte fremmede om hjelp – ingen liten verdi i seg selv, spør du meg).

Fellesopplevelser nevnes ofte som et positivt trekk ved denne tidsperioden. Nesten alle så på og lyttet til de samme programmene og leste det samme lille knippet med riksaviser, og landet var kulturelt homogent (dvs nesten 100% hvitt, protestantisk og sosialdemokratisk). Selv om jeg foretrekker mangfoldet i alt dets kreative/destruktive kaos, hender det jeg savner enkelheten og oversikten på søttitallet.

Siden det var langt færre ting å bry seg om, kunne det som nådde frem til offentligheten få et fokus som virker absurd i våre dager. I denne perioden kunne “vanlige folk” bry seg om og diskutere Fjernsynsteatret, for eksempel. Og debattene kunne vare lenge, fordi mediesyklusen var langsommere og distraksjonene færre. Niks rosabloggere og Facebookkverulanter til å avspore oss fra viktige diskusjoner hadde sine sider.

Tid hadde vi mye mer av. En åpenbar grunn er at “tidstyvene” som opptar så mye av en moderne tenårings dag ikke var oppfunnet. Vel så viktig var avskaffelsen av lørdagsskolen, som for mitt vedkommende skjedde mellom 1. og 2. klasse. Med ett slag fikk norske barn og unge en hel helg til rådighet. SFO eksisterte ikke, og bortsett fra korps og idrett var de organiserte fritidsaktivitetene få. På denne tiden økte kvinnedeltakelsen i arbeidslivet, og i vårt nabolag førte det til at vi ungene hver eneste dag hadde mange timer til rådighet helt for oss selv (se “frihet” over). Det ble mye selvorganisert lek, for å si det slik!

Men nok nostalgitripp nå. Spørsmålet jeg har stilt meg er om noen av de beste verdiene fra denne oppveksten kan overføres til min sønn, når verden er så grunnleggende ulik? Og til en viss grad mener jeg det. Vi har lagt til rette for størst mulig frihet fra overvåkning, evne til selvstendig tenkning og handling og ustrukturert fritid. Det handler om å ha så få faste aktiviteter som mulig, om å kunne ta offentlig kommunikasjon og finne frem på egen hånd (en ekstrabonus ved å ikke ha bil, det der) og å kunne interagere fysisk med verden – å kunne eksperimentere, bygge og reparere ting.

Få ting gjør søttitalls-Eirik stoltere enn når sønnen har erstattet Prebz og Dennis med maker- og builderbloggere som “The King of Random” på YouTube, og på egen hånd finner seg spennende byggeprosjekter i papp og tre. Når han finner ut av hvordan man setter opp sin egen Minecraft-server på en Raspberry Pi. Eller når han forteller oss at “jeg er ikke så veldig opptatt av spill, jeg syns det er bedre å være ute og skate med kompisene mine.”

Om dette er riktig vei å gå er selvsagt vanskelig å si. Jeg vet bare at det er så søttitalls som Donna Summer. Og det holder i massevis for meg. :)

 

Tech Sabbatical

Siden årsskiftet har jeg takket nei til alle forespørsler om foredrag. Vi snakker om en større omlegging av hverdagen min (den største på minst femten år), og slike skjer ikke helt uten grunn. Eller rettere sagt grunner. Det ligger både forretningsmessige og familierelaterte årsaker bak min beslutning, uten at jeg føler det riktig å gå inn på dem i denne bloggen. Det jeg derimot kan skrive om, er den viktigste jobbrelaterte grunnen til at jeg satte foredragsvirksomheten på pause. Og den var ganske enkelt at jeg trengte faglig påfyll.

Helt siden jeg forlot Blindern og begynte på en karriere som frilanser i 1990, har jobben min bestått i å formidle fag i alle tilgjengelige kanaler. Jeg har skrevet 24 bøker, hundrevis av betalte artikler og tusentalls gratis bloggpostinger, har opptrådt på radio og i TV, har blogget og SoMet og ikke minst stått på talløse scener land og strand rundt.

De første ti årene som frilans formidler fokuserte jeg på astronomi, de siste femten har jeg snakket mest om teknologi og fremtidstenkning. Jeg har hele tiden hatt et stort behov for faglig oppdatering, og har gjennomgående følt at jeg har klart å holde tritt. Når folk har bedt meg om å skrive eller snakke om noe, har jeg hatt oversikten. Men de siste årene har jeg stadig oftere fått følelsen av at jeg ikke har tid nok til å følge opp nye trender.

Jeg er på ingen måte alene i dette, men til forskjell fra de fleste andre som føler seg overveldet av utviklingen blir jeg tidvis betalt (godt) for å mene noe konkret om fremtidens teknologi og samfunn. Jeg visste at noe måtte gjøres før det fikk konsekvenser for kundene mine, og derfor grep jeg muligheten som den nødvendige foredragspausen ga til å ta meg et teknologisk sabbatsår.  En “tech sabbatical” om man vil.

In the modern sense, one takes sabbatical typically to fulfill some goal, e.g., writing a book or travelling extensively for research. […] Some companies offer unpaid sabbatical for people wanting to take career breaks; this is a growing trend in the United Kingdom, with 20% of companies having a career break policy, and a further 10% considering introducing one. [Wikipedia]

Tradisjonen for sabbatsår i næringsliv og akademia er sterkere utenfor landets grenser, ikke minst i USA, og det gjør ikke alltid like lett å forklare folk hva jeg holder på med. For noen dager siden fikk jeg spørsmålet “Hva driver du med nå da, Eirik” i forbindelse med et intervju til podcasten “Alt du sier er feil, Espen” (ikke lagt ut i skrivende stund). Da merket jeg at jeg slet litt med å forklare Kristopher Schau hva jeg driver med for tiden.

Etterpå slo det meg at jeg bare skulle sagt det som det er: Jeg har tatt meg et sabbatsår der jeg for første gang på lenge får tid til å sette meg inn i nye trender som interesserer meg, og som jeg tror blir viktige. Hittil i sabbatsåret har jeg knapt lest en fagbok eller gjort andre former for teoretisk research. Isteden har jeg brukt tiden på å praktiske prosjekter. Jeg har for eksempel begynt å lodde og programmere igjen, for første gang på henholdsvis 37 og 24 år.

Et par av sabbatsår-prosjektene er omtalt i bloggen allerede: Mikrokontrolleren Arduino via kattematermaskin-prosjektet og virtuell virkelighet/360-teknologi via postinger om Google Cardboard og 360-kameraet Ricoh Theta S. Jeg har også på gang et prosjekt der jeg selvovervåker meg med FitBit og apper for å påvirke helsen min. I tillegg jobber jeg på et Raspberry Pi-prosjekt, og får snart min første innføring i bruk av 3D-printer.

IMG_20160406_150924

Jeg har forvandlet kontorskuffen min til et mini-makerspace, og utforsker også makerspaces utenfor hjemmet, som BitRaf og Deichmanskes Folkeverksted. Jeg har selvsagt fokus på de store perspektivene: Arduino og Raspberry handler om Internet of Things-bølgen, om verdien av lavterskeltilbud for innovasjon og åpne kontra lukkede utviklingsmodeller.

VR og 3D-printing påvirker alt fra underholdningsbransjen til produksjonsindustrien, naturligvis. Og FitBit og selvovervåkning av helse handler ytterst sett om personvern og eierskap til data. Så nei, jeg leker ikke her. Det bare ser slik ut. :)

Hva håper jeg å oppnå med dette rent konkret?
På mange måter minner situasjonen jeg er i nå om det tidlige 1990-tallet. Da var jeg i ferd med å etablere meg som forfatter, og ble klar over flere teknologier som jeg mistenkte kunne komme til å forandre forfatteres situasjon dramatisk. En av dem var World Wide Web, som jeg ble introdusert for via en kamerat på Blindern like etter at Universitetet i Oslo ble koblet til. En annen var lommedatamaskiner, eksemplifisert ved britiskproduserte Psion 3a fra 1993.

Mange av mine forfatterkolleger valgte å ignorere eller avvise denne utviklingen. Jeg gikk motsatt vei, og investerte tid og penger i å gjøre meg kjent med teknologien. I norsk sammenheng var jeg tidlig ute med å skaffe meg privat internettforbindelse og mitt eget nettsted, og jeg var også en av de første her til lands som leste hele bøker på skjermen til en lommedatamaskin og etterhvert på et dedikert lesebrett (Rocket eBook).

File Name : DSCN0142.JPG File Size : 375.5KB (384498 Bytes) Date Taken : 2003/04/01 09:45:10 Image Size : 1600 x 1200 pixels Resolution : 300 x 300 dpi Bit Depth : 8 bits/channel Protection Attribute : Off Hide Attribute : Off Camera ID : N/A Camera : E775 Quality Mode : NORMAL Metering Mode : Matrix Exposure Mode : Programmed Auto Speed Light : No Focal Length : 5.8 mm Shutter Speed : 1/19.6 second Aperture : F2.8 Exposure Compensation : 0 EV White Balance : Auto Lens : Built-in Flash Sync Mode : N/A Exposure Difference : N/A Flexible Program : N/A Sensitivity : Auto Sharpening : Auto Image Type : Color Color Mode : N/A Hue Adjustment : N/A Saturation Control : N/A Tone Compensation : Normal Latitude(GPS) : N/A Longitude(GPS) : N/A Altitude(GPS) : N/A

Mitt første lesebrett var en Psion 3a fra 1993 – holdt slik. (Kilde: Wikipedia)

De første årene ga denne interessen liten økonomisk uttelling, men kunnskapen og ikke minst erfaringene jeg skaffet meg kom til nytte da bok- og mediebransjen for alvor fikk øyene opp for digital publisering senere på 90-tallet. Nærmest over natten begynte det å hagle med henvendelser knyttet til ebøker og annen digital publisering, og så begynte artikkel- og foreleserkronene å trille inn.

De opprinnelige investeringene jeg gjorde i maskinvare betalte seg tilbake mange hundrefold. Det er altså gode økonomiske argumenter for å ta seg tid til å bli litt klokere i min bransje – heldigvis.

Hvordan får man råd?
Det finnes ingen sabbatsår-ordning for enkeltmannsforetak, så dette finaniseres helt og holdent med oppsparte midler. Dette er penger som for tiden bare står der – de generer knapt renteinntekter og aksjemarkedet er jeg for feig til å satse stort i. Så isteden besluttet jeg altså å investere dem i min egen etterutdanning. Vel, i alle fall noe av dem: Jeg har fremdeles inntekter, bare ikke så høye som da foreleseraktviteten var på det største.

Det jeg ikke kommer til å gjøre for å spe på inntektene under sabbatsåret, er å skrive en bok. Det er jo det jeg har gjort i alle år, og faller dermed inn under det jeg trenger å ta en pause fra. Dessuten er jeg blitt pessimistisk på bokbransjens vegne de senere årene, Det fallet i verdiskapningen som bransjen har opplevd de siste åtte årene (stikk motsatt av kulturlivet forøvrig) har jeg også merket godt på min egen bunnlinje.

I et marked der stadig flere forsøker å kapre en bit av den samme (krympende) bok-kaka, og det stort sett ser ut til å være krimforfattere og rosabloggere som får gjennomslag, er fremtidsutsiktene dystre for en forfatter av min type. Stagnasjonen avspeiler seg også på innovasjonen: Selv om ebokmarkedet i Norge er i vekst, er teknologien blitt stående på stedet hvil lenge før den nådde fulle potensiale.

Hvordan unngår man å bli liggende på sofaen?
Sabbatsår av denne typen passer åpenbart ikke for alle. Et kvart århundre som frilanser har gitt meg mye selvdisiplin: Jeg er vant til jobbe for meg selv, uten kolleger eller sjefer. Hver dag står jeg opp og går fem skritt inn på hjemmekontoret hver dag, der jeg er eneansvarlig for å holde dødlinjer. Jeg har alltid jobbet prosjektorientert, og jeg vil tro at det å planlegge et fagbokprosjekt – en prosess som også starter med blanke ark og som strekker seg over et halvt år eller mer – er en god modell for å strukturere et sabbatsår.

Det er nok lurt å ha en klar forestilling om hva man vil gjøre, og hvor man ønsker å være når året er omme. Jeg er ennå bare tre måneder inne i sabbatsåret mitt, og skal selvsagt ikke se bort fra at virkeligheten griper inn og tvinger meg til å avslutte det før tiden. Men jeg håper virkelig ikke det, for jeg kan allerede nå si at det er en sann fryd å få lov til å tenke på noe helt annet enn det jeg har gjort de siste 25 årene.

Ricoh Theta S: 360-kamera for glade amatører

De siste månedene har jeg prøvd ut Ricoh Theta S, som jeg kjøpte rett før jul. Jeg har alltid vært interessert i panoramafotografering, og Theta S fanget min interesse fordi dette er et av de første 360-kameraene på markedet. Det vil si at kameraet ikke bare tar panoramaer, men faktisk fotograferer i alle retninger på en gang – samtidig. Ikke nok med det: Theta S kan også ta opp opptil 40 minutter med video i 360-formatet som er begynt å bli så populært på bl.a. YouTube.

IMG_20160405_145721

Hvordan fungerer det?
Som bildet over viser, er konstruksjonen ganske enkel. Kameraet er i praksis en flat dings omtrent på størrelse med en mobiltelefon fra 2000, med en 180 graders “fisheye”-linse på hver side. Bak de to linsene sitter en bildesensor, og når man trykker på utløseren tas to bilder samtidig i hver sin retning. Stillbilder “sys” sammen i kameraet og kan deretter ses med én gang eller lastes opp til f.eks. Google Street View/Maps.

I råformat ser bildet rett og slett ut som et veldig fordreid foto som måler 5376 x 2688 billedpunkter. For å få 360-effekten må filene lastes inn i et eget program (f.eks. Ricohs) eller opp til et nettsted som støtter 360. Google fører an på dette feltet, så det enkleste for mange vil være å bruke f.eks. Google Photo eller Street View (mer om det nedenfor). Men Ricoh har også en nettløsning, som har den fordelen at den støtter flere nettlesere enn Google Chrome.

Videoer tas på samme måten, men videofiler må lastes inn i Ricohs egen programvare for PC/Mac og konverteres til 360-format før de kan ses og lastes opp. Overføringen av filer skjer på to måter: Du kan enten laste dem ned via en mikro-USB-kabel koblet til datamaskin (i Windows dukker Richoen opp som en ekstern harddisk), eller du kan overføre dem til mobil via en egen app.

unspecified     unspecified2

 

Her har Ricoh forøvrig gjort et interessant grep: Den trådløse overføringen til mobil skjer ikke via Bluetooth, men wifi. Theta S setter rett og slett opp sitt eget lille wifi-nettverk som man logger seg på med mobilen (passord står på selve kameraet), og via det kan man så kontrollere kameraet og overføre filer. Dette er et enkelt kamera. I tillegg til to linser med fast fokus og zoom, har Theta S kun fire knapper: Utløser, av/på, wifi av/på og stillbilde/video.

 

unspecified3     unspecified4

Resten av kontrollene finner man i appen. Nok engang begrensede valgmuligheter, men man kan nå stille inn ISO, lukkerhastighet og hvitbalanse manuelt. I tillegg fins det en innstilling for stop-motion, pluss selvutløser. Det siste er viktigere enn for et vanlig kamera, fordi 360-fotografer ofte vil ønske å legge avstand mellom seg og linsen før bildet tas. Jo lenger unna kameraet man er når bildet tas, desto mindre er selfiepreget.

Ellers er Theta S utrustet med en standard kameramontering, som er kjekk å ha hvis man skal montere det på et stativ eller en selfiestick, pluss en mikro-USB-port for overføring av filer og lading og en mikro-HDMI-port. Den sistnevnte er forøvrig noe av et mysterium. For øyeblikket finnes det ikke noen løsning som leverer live 360-video via denne porten, men det skal visstnok være mulig å hente ut to separate 180 fisheye-videostrømmer.

Hva kan det brukes til?
Inntil videre er 360-foto for spesielt interesserte, og det kan godt tenkes at det alltid vil være slik. 3D- og panoramafoto har tross alt eksistert i godt over hundre år, uten noensinne å nå ut til de store massene. Jeg ser da heller ikke dette som et kamera å ta bilder av familie og venner med, eller andre motiver der man ønsker å fremheve noe ved å velge et utsnitt og en komposisjon.

Man bør også tenke seg nøye om før 360-bilder deles i sosiale medier. Siden Ricoh Theta S fanger alt i omgivelsene det har en direkte synslinje til, kan man komme til å registrere langt mer på f.eks. en fest enn det som var tanken. I det hele tatt representerer 360-foto en utfordring for personvernet og datasikkerheten (bedrifter som bruker 360, bør sikre seg at ikke det henger Post-Iter med passord på i rommet der bildet tas).

 

 

Post from RICOH THETA. #theta360 – Spherical Image – RICOH THETA


Theta S-boblebilde av kveldshimmel med perlemorsskyer over Oslo.
Klikk på Theta-logo for fullskjermsmulighet. 

Det 360-foto virkelig er bra til, er å fange de helt store scenene, som et storslagent landskap, en vakker himmel eller en imponerende bygning. Alt som krever at du bøyer nakken og vrir på hodet for virkelig å ta inn hele inntrykket av dine omgivelser, med andre ord. For en gammel astrofysiker, som alltid har ment at fotografer flest for ofte ignorerer den halvdelen av virkeligheten som utgjøres av himmelen over oss, passer Ricoh Theta S perfekt.

 

Post from RICOH THETA. – Spherical Image – RICOH THETA

Men 360-foto er også velegnet som redskap for dokumentasjon. Med ett klikk får man total oversikt over alt i et rom, f.eks. På bildet er over er rommet i fråga en mineral- og fossilbutikk i Marokko, men det kunne like gjerne være et lager i en bedrift eller et hjem der gjenstander skal dokumenteres for forsikring. Også privat har dette en funksjon: Hvis du har lyst til å huske hvordan hele rommet så ut på julaften, ikke bare ansiktene du valgte å fokusere på, er 360 tingen.

Post from RICOH THETA. – Spherical Image – RICOH THETA

Et felt med stromatolitter i Marokko

Dette gjør også 360-video interessant for journalister. En rekke store mediehus har begynt å ta dette i bruk for lage reportasjer der seerne virkelig tas med inn i en situasjon. Også diverse sportsutøvere supplerer GoPro-filming med 360 – i skrivende stund ser det ut som om Nikon i ferd med å lansere et 360-kamera nettopp for denne gruppen.

Koblingen mellom Virtual Reality, som det satses mye på for tiden, og 360 er ikke til å komme forbi. Selv om 360 ikke er tredimensjonale, slik “ekte” VR-opplevelser strengt tatt er, er avstanden til det man observerer ofte så stor at 3D-effekten ikke spiller noen rolle. VR-utstyr fra Google Cardboard til Oculus egner seg derfor ypperlig til å ta seeren med inn i motivet på måter man aldri kan med vanlig fotografi. 

For meg er dette uten tvil det mest interessante aspektet ved Theta S og andre 360-løsninger: Det er nå mulig for vanlige forbrukere å henge seg på 360-bølgen som innholdsprodusenter, ikke bare som konsumenter. Over ses f.eks. en liten 360-videoreportasje jeg lagde fra en tur til Marokko nylig. Merk at YouTube reduserer videokvaliteten fra Theta S ganske betraktelig, av for meg ukjente årsaker.

Det samme gjelder for stillbilder i Google-tjenester som Photo og Plus – det er derfor jeg har lenket direkte til Ricohs bildevisning over. Til gjengjeld kan du via Google øke nytteverdien av bildene dine og samtidig nå et mye større publikum. Jeg har lastet en håndfull 360-bilder opp til Google Maps i løpet av de siste ukene, og har allerede fått over 50 000 treff på dem. Via Googles Local Guides-program kan du til og med skaffe deg noen fordeler med 360-kameraet ditt. 

Så er spørsmålet, da: er Theta S verdt de rundt 4000 det går for i norske butikker? Basert på mine erfaringer så langt er svaret et utvetydig ja. Kameraet leverer gode 360-bilder og passable videoer, og er kompatibelt med alle viktige 360-tjenester. Er du opptatt av panoramafoto eller nysgjerrig på hva 360/VR-bølgen handler om og vil være med fra starten av, er dette for deg.

I motsatt fall vil jeg nok heller anbefale å vente. En rekke produsenter har varslet kommende lanseringer av 360-kameraer, og prisene kan derfor falle ganske kraftig utover sommeren og høsten. 

 

Post from RICOH THETA. – Spherical Image – RICOH THETA

Med lang eksponeringstid kan man til og med fange stjernehimmelen.

Hvordan bygge en enkel kattemater-maskin med Arduino

Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg å bygge med Arduino, og etter nyttår bød plutselig anledningen seg. Jeg gikk til anskaffelse av en startpakke på Kjell & Company, som er min nye favorittsjappe (nei, dette er ikke sponset – jeg har gått i butikk og betalt full pris som alle andre kunder), og har brukt de siste ukene på å sette meg inn i det grunnleggende.

Og la bare det være sagt med én gang: Jeg har enormt stor sans for tanken bak Arduino, et prosjekt med opphav i Italia som har som mål å gi folk flest tilgang til ganske avansert elektronikk. Både programvare og maskinvare er open source, hvilket betyr at man kan komme igang for en billig penge og i stor grad bygge på andres programvareideer.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at elektronikk er kompliserte saker, og at det vil være en viss læringsterskel for de aller fleste brukere. Det finnes et utall “kom igang”-guider til Arduino på nettet (denne fra Instructables er f.eks. fin), som stort sett alle krever at du husker det grunnleggende i elektrisitetslæren fra fysikktimene (som Ohms lov) pluss har noe erfaring med å programmere.

Arduino_UNO_unpacked

Arduino Uno. USB-tilgang oppe til venstre, mikrokontroller nede til høyre, I/O-pins langs øvre og nedre kant. (Kilde: WIkipedia)

Min startpakke baserer seg på Arduino-kretskortet Uno (en ganske populær versjon), som gir tilgang til en mikrokontroller (en programmerbar mikroprosessor) via en rekke input- og output-koblinger eller pinner. Det følger også med et koblingsbrett som gjør det enkelt å legge opp kretser uten å lodde. I tillegg får man hundrevis av ledninger og elektroniske komponenter som motstander, kondensatorer, lysdioder, servoer og sensorer.

Man programmerer Arduino på PC/Mac i et C-lignende språk, og overfører programmet via en USB-kabel til mikrokontrolleren. Så snart programmet er kompilert (og debugget, som regel) og overført, begynner mikrokontrolleren på kortet å utføre instruksjonene, som f.eks. kan være å skru LEDer av og på, kjøre en elektromotor, hente data fra trykknapper eller sensorer osv. Programsnutten nedenfor (fra Wikipedia) får en LED til å blinke:

#define LED_PIN 13

void setup() {
pinMode(LED_PIN, OUTPUT); // Enable pin 13 for digital output
}

void loop() {
digitalWrite(LED_PIN, HIGH); // Turn on the LED
delay(1000); // Wait one second (1000 milliseconds)
digitalWrite(LED_PIN, LOW); // Turn off the LED
delay(1000); // Wait one second
}

For å få Arduinoen til å gjøre mer avanserte ting (og folk får virkelig til det mest utrolige med den lille dingsen) øker kompleksiteten raskt, ikke minst når man samtidig skal debugge et fysisk oppsett og programvaren som skal styre det. Jeg innså at jeg trengte et incentiv for å ta meg tiden som trengs for å bli rimelig god i dette. Det var ikke nok mestringsglede i å få lys til å blinke – jeg trengte et konkret problem å løse.

Og det gikk raskt opp for meg at jeg hadde et problem som lenge har ventet på en løsning. Faste lesere av bloggen har sikkert lagt merke til at jeg har to katter. Generelt er de så snille og veltilpassede som man kan forvente av et halvvilt lite rovdyr, men det siste året har Linus lagt seg til en mildest talt irriterende vane. Mellom 04 og 05 hver morgen vekker han meg for å få mat.

Jeg har prøvd ulike løsninger, som å gi mer mat før leggetid og lukke ham ut av soverommet, men til ingen nytte. Når katter bare gidder, kan de være svært gode problemløsere, og Linus har kommet seg rundt alle mottiltak jeg har satt inn. Jeg kom etterhvert frem til at det som trengtes var en automatisk kattemater – en maskin som på et gitt tidspunkt (f.eks. 04.00) slapp ut litt mat til dyra.

Nå finnes det allerede mange masseproduserte og hjemmelagete kattematere på markedet, men jeg fant ingen som passet våre behov. Matemaskiner flest er bygd av folk med god plass og som kan tenke seg å la katten være alene i dager av gangen. Mitt behov var et annet: Maskinen måtte ta lite plass og behøvde bare å slippe ut én (i høyden to) dose(r) kattemat av gangen. Er vi hjemmefra en hel dag eller mer, sørger vi alltid for at de har tilsyn.

Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.

Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.

 

Enkle behov gir gjerne enkel kravspekk: Maskinen måtte levere én dose med tørrfor til to katter, med en tidsforsinkelse på 5-6 timer. Jeg tok en titt på Arduino-startpakken, og blikket mitt falt raskt på den inkluderte servoen. En servo kan programmeres til å vris til en spesifisert vinkel mellom 0 og 180 grader, og er derfor veldig nyttig når man f.eks. skal styre retningen til en robot eller et kjøretøy.

Selv små servoer kan gi ganske mye skyvkraft, og det gav meg en idé: Hva om jeg brukte servoen til å levere kattematen? Et par lyspærer over hodet senere (de dukker gjerne når jeg er ute og går, hvilket er grunnen til at rask gange er min foretrukne form for mosjon) og jeg hadde det grunnleggende designet klart: Jeg ville bruke servoen til å drive fire vinger rundt i et sylindrisk kammer. Kattematen ville ligge mellom vingebladene slik at når servoen ble vridd 90 grader, ville maten skyves over en åpning og slippes ned.

 

IMG_20160126_103158 - Edited

Designet ser ut som det gjør av to årsaker. Den viktigste er at vi har to katter som gjennom årene har vent seg til å få servert hver sin matporsjon. To doser på én gang gir gladere katter og ditto større mulighet for nattero. Den andre årsaken er at servoer normalt bare kan bevege seg mellom 0 og 180 grader. Det finnes riktignok 360-graders-servoer på markedet, men de er noe mer plundrete å programmere, og dette var nå mitt første prosjekt.

Ergo en kattemater med to pelletskamre og to åpninger, altså. Det var nå på tide å skrive programmet eller skissen (“sketch” på Arduino-språk) som skulle drive materen. Jeg satte opp en enkel krets på koblingsbrettet, der servoen fikk strøm via Arduino-kortets pinner merket 5V og GND (jord). Kontroll eller puls-delen av servoen ble koblet til den digitale I/O-pinnen merket 10. Skjematisk så det ut som nedenfor (med unntak av at I/O-pinnen her er nummer 9):

Kilde: Arduino

Å få servoen til å vri seg riktig viste seg å være ganske trivielt. I programmet setter jeg først servoen til 0 grader, deretter vrir jeg vingene 90 grader til venstre og lar dem stå slik i ca 10 sekunder. Det gir nok tid til å fylle kattemat i åpningen, før vingene vris tilbake til 0 grader igjen. Deretter går det fem timer før de igjen vris til 90 grader, og maten slippes ut.

Siden Arduino ikke har noen innebygd klokke måtte jeg bruke en litt problematisk fiks: kommandoen delay, som forsinker utførelsen av en sekvens med et gitt antall millisekunder. delay(1000) gir altså en forsinkelse på 1 sekund. Jeg kjørte flere tester for å forsikre meg om at tidsangivelsen var presis, og kom til at delay etter noen timer fremdeles treffer innen et par prosent eller så. Godt nok for meg.

#include <Servo.h> // Kaller et eget servokontroll-bibliotek

float hoursleft1=4.5; // No of hours to wait before first feeding compartment opens

Servo servoMain; // Define Servo

void setup() 
{
servoMain.attach(10); // Attaches servo to digital pin 10
}

void loop() // Hovedløkken som kjører programmet
{
delay(1000); // Wait
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees
delay(10000); // 10 seconds to put food in compartment
servoMain.write(90); // Turn Servo Right to 90 degrees
delay(hoursleft1*3600000); // Wait for hours defined by hoursleft variable
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees

}

Hovedproblemet med denne uelegante (om enn effektive) løsningen er at hele programløkken settes på vent. Hvis jeg ønsker at Arduino skal gjøre flere ting enn å slippe ut mat i løkken, som å blinke med en LED eller hente inn data fra en trykknapp, blir dette også forsinket like lenge som delay-verdien. Min kattemater kan dermed bare gjøre to ting: Laste inn mat, og vente fem timer før den slipper maten ut igjen.

På den annen side: Det enkle er ofte det beste. Og kattemateren er virkelig enkel å bruke. Ingen av-på-knapp, ingen ting å stille inn, bare plugg den i veggen (strømkilden til Arduino frakoblet til PC kan f.eks. være en vanlig 5 Volts mobillader av den typen du sikkert har slengende i en skuff), putt mat i åpningene og vent til vingene har rotert maten ut av syne før du henger materen på plass.

Siste trinn var å bygge selve maskinen. Siden prototypen ikke skulle flytte på mer enn 20-30 gram med tørr kattemat, visste jeg at papp, limpistol og gaffa ville gjøre jobben. Jeg trengte en beholder i plast, for å hindre sultne katter i å gnage seg gjennom til maten der inne. PET-brusflasker har noenlunde riktig form og størrelse, og er gjennomsiktige slik at man kan se LEDene på Arduino-kortet som bekrefter at alt er som det skal være.

Etter litt prøving og feiling kom jeg til at 1,5 liters Olden-flasker hadde riktig form og tykkelse på plasten. Dermed satt jeg igjen med disse komponentene til kattematermaskinen jeg har valgt å kalle PUS-1 (for PET Utility System – hva trodde du egentlig?):

Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger, bunnlokk med åpninger til matutslipp.

Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger som roterer (usynlige her), bunnlokk med åpninger til matutslipp.

 

Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.

Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.

 

Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.

Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.

 

Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.

Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.

 

Det eneste som gjensto var en festemekanisme. Jeg ville ha det slik at PUS-1 kunne tas vekk om morgenen, og laget en slags festekrok av en gammel ståltrådhenger som passer over radiatoren som kattene pleier å spise ved. Kattene ble litt nysgjerrige av den nye dingsen til å begynne med, men er stort sett bare opptatt av å se nedover på matskåla når de er her, og sluttet snart å bry seg.

Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.

Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.

 

Så til det store spørsmålet: Fungerte den etter hensikten?  Svaret er et klart og utvetydig JA. Etter at jeg begynte å bruke PUS-1, er det blitt helt slutt på å bli vekket i grålysningen av en sulten hannkatt som spretter rommet rundt. Siden jeg er fast bruker av en Fitbit Charge HR, som automatisk registrerer søvnmønsteret mitt, kan jeg tilmed dokumentere dette i tall.

Skjermbilde (6) - Edited (1)

På disse grafene fra Fitbit er tidspunkter da jeg er våken om natten markert med rødt. Som man kan se er de røde feltene ved 4-5-tiden borte i de to øverste grafene. Det ser også ut til at jeg har færre faser med rastløshet (markert i lyseblått). Alt i alt vinn-vinn, altså. Kattene er mer tilfredse, og jeg får sove bedre om natten.

Problemet med slike prosjekter er at de fort gir mersmak. Jeg har allerede et par Arduino/Raspberry Pi-relaterte ideer i bakhodet, men først og fremst vil jeg ta med erfaringene fra PUS-1 videre til den oppgraderte, forbedrede PUS-2. Her er noen av forbedringene jeg kan se for meg:

  • Et langt penere deksel. Jeg er allerede igang med å designe innmaten til PUS-2 i TinkerCad, med sikte på å 3D-printe den i ikke altfor fjern fremtid.
  • Bytte ut store Arduino Uno med et minikort typ Arduino Nano eller tilsvarende. Small is beautiful.
  • Seks vinger istedenfor fire på rotasjonsenheten. Da kan jeg ha to separate matinger. Lett å programmere inn med dagens system.
  • En mer hensiktsmessig festemekanisme.

Om jeg får tid og lyst, ser jeg også PUS-3 i det fjerne. Den vil bruke en 360 graders rotasjonsløsning, slik at man kan få opptil fem separate matekamre. Det vil også kreve ordentlig tidsinnstillinger, hvilket betyr at jeg må skaffe en såkalt RTC-klokkeenhet og en måte å hente inn ønskede tidspunkter fra brukeren på. Den tid den sorg. I mellomtiden kan man trygt si at Linus er fornøyd med å ha fått mennesket sitt til å gå lengre enn noensinne i å tilfredsstille husguden…

IMG_20160123_090327

Google Cardboard: Kunstig virkelighet for en slikk og ingenting

Google Cardboard er Googles forsøk på å kaste seg på (den andre) VR-bølgen (VR = Virtual Reality eller kunstig/virtuell virkelighet på norsk). Rent teknisk har man valgt samme løsning som markedsleder Oculus Rift: Å skape en tredimensjonale effekt ved å sende separate bilder til hvert øye, etter samme prinsipp som i stereskopene som er blitt brukt til å vise frem tredimensjonale fotos siden slutten av 1800-tallet.

viewmaster23423

Kongen på stereoskophaugen var lenge View-Master, og jeg husker hvordan jeg misunte min fetter som hadde en som var kjøpt i USA, med runde pappskiver med bilder av amerikanske severdigheter. Den store forskjellen på et konvensjonelt stereoskop som View-Master og stereoskopisk VR er muligheten for bevegelse og interaksjon, som tilsammen kan gi en følelse av å “oppslukes” av billedopplevelsen, også kalt “immersion” på fagspråket.

Dette gjøres ved å levere levende bilder via en høyoppløselig skjerm foran hvert øye, i tillegg til stereolyd. Oculus Rift og andre dyre systemer har skjermer, sensorer og lydsystem i enheten du fester til hodet, mens Cardboard lar mobiltelefonen overta alle disse oppgavene. Moderne mobiler i øvre prisklasse har alle store og høyoppløselige skjermer, sensorene som trengs og prosessorkapasitet og lagringsplass så det holder.


Screenshot_20151120-162620

Startskjermen til Googles Cardboard-app, slik
den ser ut før mobilen er plassert i pappholderen

Dermed er de istand til å levere to separate bilder av høy kvalitet og følge hodebevegelsen din godt nok til at du kan snu deg rundt i et virtuelt landskap. Jeg har prøvd Oculus Rift og skal ikke påstå at Cardboard leverer en like responsiv og oppslukende opplevelse, men tar man prisen i betraktning blir dette likevel en imponerende forsmak på de fullverdige VR-opplevelsene som kan bli allemannseie i løpet av noen år.

 

DETTE TRENGER DU

En dyrere smarttelefon fra de siste to-tre årene, med enten Android eller iOS (mao iPhone 5 eller over, Samsung S4 og nyere osv). Det er disse telefonene som har skjermoppløsning, lagringsplass og prosessorkraft nok til å levere VR-opplevelser med god flyt. Men merk at de aller største flaggskipstelefonene, som Samsung Note, iPhone 6+ og Nexus 6P, kan bli for store til å passe i endel av de ferdiglagde Cardboard-holderne.

En Cardboard-kompatibel VR-brille, eller en annen stereoskopisk brille som lar deg putte inn en mobiltelefon. Har du lyst til å bygge din egen finner du mange oppskrifter på nettet. Vil du heller kjøpe har Google en oversikt på sin Cardboard-side, med modeller i alle prisklasser.

Screenshot 2015-12-04 at 17.39.27 - Edited

Cardboard selges også i flere norske butikker, til priser som i skrivende stund starter på kr. 49. Clas Ohlson og Kjell & Company er steder der du kan få Cardboard-byggesett til en rimelig penge, er min erfaring (nei, dette er IKKE en sponset post). Selve byggingen er forøvrig av aller simpleste slag, vi snakker om en brette- og teipejobb som ikke bør ta mer enn et par-tre minutter.

Man får selvsagt det man betaler for: En Cardboard-brille i papp lar deg ikke justere på avstanden mellom linsene, for eksempel. De bruker gjerne strikk til å holde på plass telefonen, og om du føler at din dyre smarttelefon fortjener litt mer sikkerhet før du begynner å virre hodet rundt er gaffateip din venn. Men dette er jo også sjarmen med Cardboard: Du kan mekke og tilpasse av hjertens lyst – det er faktisk meningen at du skal det.

Jeg valgte å bruke noe mer penger på en litt dyrere VR-brille fra Kjell & Company. Brillen gir bedre komfort og feste for telefonen, og justerbare linser. Litt for sent oppdaget jeg at den manglet magneten på venstre side som man trenger for å bruke mange Cardboard-apper (man ser på ikonet som skal velges og drar magneten ned for å “klikke”). Men løsningen er enkel: En liten magnet holdt mot venstre side av brillene en kort stund vil gjøre samme nytten.

Cardboard-apper trengs for å få en fullverdig opplevelse. Men det er verdt å merke seg at mye Cardboard-funksjonalitet allerede er bygd inn i apper du har på mobilen. Et eksempel er YouTube-appen, der du kan gå til kanalen for 360-videoer, starte opp en video og så klikke på det maske-liknende Cardboard-symbolet (du ser det nede til høyre i videovinduet, se eksempelbilde under) for å se hvordan dette vil ta seg ut i brillene. Pass på å bevege telefonen, slik at du panorerer rundt i 360-bildet.

Screenshot_20151204-195154 - Edited

 

Den viktigste Cardboard-appen er Googles egen, og gir tilgang til VR-opplevelser av ymse slag. Men går du til Play eller App Store vil du finne langt flere apper om du søker på “cardboard” eller “vr”, fra enkle spill til vr-opplevelser som berg- og dalbane og fjellklatring. Det finnes også flere 3D-filmfremvisere for Cardboard.

Mange Google-tjenester støtter nå Cardboard. I tillegg til YouTube har vi Google Earth, som lar deg fly over tredimensjonale modeller av by og land. Med Street View-appen kan du “kjøre” rundt på gater over hele kloden, mens du kan stille deg opp midt inne i boblebilder (“PhotoSphere”) i forskjellige apper.

 

SLIK KAN DU SELV SKAPE VR-OPPLEVELSER

Er du app-utvikler har Google et program for deg, men for de fleste av oss vil dette antagelig handle om å ta bilder. Jeg har alltid likt å ta panoramaer, og etter at boblebilder ble standard i nyere versjoner av Googles kamera-app har jeg også tatt mange slike. Det er artig å kunne dra tilbake til et sted man har vært, stille seg opp og se omgivelsene akkurat slik man så dem den dagen bildet ble tatt. Som denne stemningen fra Eresfjorden i Møre og Romsdal, som jeg fanget for halvannet år siden.

Screenshot_20151204-203205

Nylig lanserte Google appen Cardboard Camera. Den er ikke, slik navnet antyder, en app som lar deg fange fulle boblebilder, enn si boblefilmer, men snarere et panoramaprodukt. Du kan snu deg rundt og fange et panorama, som så konverteres til Cardboard-vennlig format. Problemet er at det meste av boblen man står i blanket ut, så her er immersion-følelsen langt unna. Vi får satse på at appen oppgraderes etterhvert.

Å lage 360-boblebilder er en ganske tid- og ressurskrevende prosess selv med nye flaggskipsmobiler. Å lage film er en helt annen skål, og inntil videre må den som ønsker å produsere slikt belage seg på å gjøre betydelige investeringer i maskinvare. Google har prosjekt Jump, en svær kamerarigg for profesjonelle aktører. Nokia lanserte nylig Ozo, sin satsing på VR på post-mobilalderen. Så langt ser Ricoh Theta S mest interessant ut, med grei 3D-videokvalitet og overkommelig pris. Men den er selvsagt utsolgt…

 

NOEN VANLIGE PROBLEMER

Stereoskopisk VR passer ikke for alle. Noen synsforstyrrelser. som samsynsvansker, kan gjøre det vanskelig å se 3D-effekten. Enkelte brukere melder at de fort blir svimle eller til og med kvalme av Cardboard, noe som kan skyldes at systemet ikke alltid klarer å henge med når man f.eks. snur seg rundt i en VR-opplevelse. Generelt frarådes det å bruke dette for lenge av gangen.

Briller fungerer dårlig med Cardboard. Helst skal selve Cardboard-enheten slutte tett til hodet, og det kommer i konflikt med briller. Linsene i Cardboard er ikke synskorrigerende, så om du som jeg er sterkt nærsynt vil du ha et problem. På den annen side går det jo an å mekke Cardboard-enheten med saks og gaffa så den får plass til briller også.

VR-apper og -tjenester eter batteri kjappere enn noen annen apptype jeg har vært borte i. De er også plasskrevende – noen hundre megabyte er ikke uvanlig.

Det fins ingen standard for grensesnitt. Google har sitt magnetbaserte grensesnitt, mens du i andre apper “klikker” ved å se litt lengre enn normalt på et ikon, vrir på hodet eller ser rett ned. I det hele tatt bærer VR preg av å være et felt helt i startfasen, med et forvirrende mangfold av løsninger på software- og hardware-siden. Det er på den annen side nok et godt argument for Cardboard: Om alt du investerer er en hundrelapp, gjør det ikke så mye om det viser seg at du har satset på VR-bransjens motstykke til Betamax.

Hvorfor bryr vi oss ikke om klimaendringene? Her er noe av svaret.

“Hvithai i Oslofjorden. Grønn jul. Dødelige hetebølger i Europa. Dette kan være virkeligheten når Ylva (4) vokser opp.” Slik lyder ingressen til en sak som ble publisert på nrk.no 22. november, i forbindelse med NRKs temauke om klima. Innholdet i saken – klimascenarier for 2050 og 2100 basert på henholdsvis 2 og 4 graders oppvarming – har jeg intet å utsette på. Måten innholdet formidles på, derimot, er langt mer problematisk.

 

Bruk av en virkelig enkeltperson – for sikkerhets skyld et barn
Jeg kan forsåvidt forstå hvorfor NRK gikk for det journalistiske grepet med å ta utgangspunkt i lille Ylva på 4. Men fra et scenariesynspunkt blir dette bare feil, og årsaken finner man allerede i første avsnitt: “Jeg lurer på om jeg kommer til å bli deppa av det du skriver? undrer Anneline Harborg (30).” Det er Ylvas mor som sier dette, og hun får også siste ord i saken når hun blir spurt om hun faktisk ble så deppa som hun fryktet.

Ved å involvere en virkelig enkeltperson og hennes familie, får man en helt unødvendig og begrensende kobling mellom en enkeltskjebne og samfunnsutviklingen. Unødvendig fordi det ikke er noe ved fremtids-Ylvas rolle som ikke like gjerne kunne ha vært skildret med en fiktiv person. Begrensende fordi vi snakker om et ekte barn her, folkens: Bevisst eller ubevisst vil enhver anstendig voksenperson kvie seg for å bli for dyster.

Resultatet er en tekst der klimaendringene får liten direkte innvirkning på Ylvas liv. Setninger som dette gir mest inntrykk av at klimaendringer blir et ulandsproblem: “Aldri om hun slutter å drikke kaffe, selv om prisene har blitt stive. Heten gjør at mange kaffeproduserende land sliter. Det gjør middelhavslandene også.” Ellers handler det om at folk går mindre på ski og flyr sjeldnere, og at subwayen i New York var oversvømmet sist hun ferierte i byen.

Det mest dramatiske Ylva utsettes for er en mulig observasjon av hvithai i Oslofjorden. Det mest radikale hun gjør i fremtiden er å handle på “vinbutikken”. Blant alle samfunnsendringer man kunne ha sett for seg fram mot år 2100, gikk forfatteren av scenariet altså inn for å avskaffe Vinmonopolet.

Man har selvsagt ikke gjort det lettere for seg å velge en kvasi-skjønnlitterær form, der vi som lesere får innblikk i Ylvas tanker og følelser. Fordi Ylva eksistensberettigelse i teksten er å fungere som pedagogisk virkemiddel, fremstår hun dessverre mer som et talerør for summen av meningene til kildene enn et virkelig menneske med tanker og følelser, tro og tvil.

Det ser vi når Ylva reflekterer over klimateknologi og konkluderer med at hun “er mot mange av løsningene, hun mener konsekvensene er for store. Nedbørsmønstre forandres og millioner av mennesker rammes. Men finnes det noe alternativ? Hun er redd, redd for om menneskene har satt i gang prosesser som ikke kan stoppes. At oppvarmingen forsterker seg selv.”

Det er ingen hemmelighet at mange klimaforskere er skeptiske til klimateknologi, men derfra til å legge meningene deres i munnen på et barn som i skrivende stund er for liten til å reflektere over slike spørsmål, enn si ta til motmæle, virker bare flaut og kluntete. Først og fremst får det meg til inderlig å håpe at den virkelige Ylva gjør den kleine “spådommen” til skamme og blir Norges ledende klimateknolog i 2050.

 

Undervurdering av sosial og teknologisk innovasjon
Med tanke på at mye av teksten er lagt til 2100, ser vi ikke mange tegn på teknologisk og sosial nyskapning. Hver eneste teknologi og hvert eneste fenomen som nevnes eksisterer allerede i dag i en eller annen form, og så har man rett og slett ekstrapolert inn i fremtiden. I 2100 kan selvkjørende elbiler lades med strøm som produseres av bygningen Ylva bor i. Bakoversveis.

Nå er jeg riktignok enig med Bill Gates, når han i et svært interessant intervju i The Atlantic nylig påpeker at innovasjonstakten på mange områder går langt tregere enn i IT-bransjen. Men det er fremdeles futt og kraft i vår teknologibaserte sivilisasjon, og det virker urimelig å tro at vi på 85 år ikke gjør én vitenskapelig oppdagelse eller teknologisk nyvinning som endrer samfunnet like mye som fex jetfly, antibiotika og IT gjorde de foregående 85.

Ditto for sosial innovasjon. Dersom klimaendringene utløser en større samfunnskrise (og det tror jeg de kan komme til å gjøre), er det rimelig å anta at Norge og verdenssamfunnet endrer seg for å møte det. Det har med selvoppholdelsesdriften å gjøre: Konfrontert med livsfare er menneskets naturlige respons ikke å stirre melankolsk ut over havet og tenke på det som var. Vi biter tenna sammen og gjør noe.

Vi har sett det under kriger og katastrofer, men også under langsommere omveltninger som f.eks. da jordbrukssamfunnet i Europa ble til industrisamfunn for over hundre år siden. Det var på denne tiden vi fikk moderne, representativt demokrati, fagforeninger og massemedier for folk flest. Etter annen verdenskrig utviklet vi internasjonale institusjoner som har bidratt til at antall kriger har stupt siden den gang.

 


CUXGyz5W4Ak__x_

 

Men samfunnet Ylva lever i 2100 er omtrent som Norge i dag (minus KrF tydeligvis, jamfor Vinmonopolets skjebne). Det utilsiktede resultatet er nok en gang å tone ned klimabudskapet, ved å fortelle oss at krisen aldri (selv ikke med firegradersscenariet) blir alvorlig nok til at det har krevet noen radikale samfunnsmessige grep.

 

Ignorering av samspillet mellom klima og andre drivkrefter
I det hele tatt er disse scenariene preget av den samme endimensjonaliteten jeg har sett i altfor mange andre klimascenarier. Som amerikanerne sier: “If all you have is a hammer, then everything looks like a nail”. Ylvas fremtid er ikke påvirket av et endret klima – den er klima. Lite tyder på at man har tenkt på at fremtiden formes av mange drivkrefter på én gang i et komplekst samspill, slik vi vet at dagens samfunn er blitt til.

Teknologi som drivkraft er allerede nevnt over, men det kanskje mest slående er mangelen på tenkning rundt klima og demografiske trender. Ja, utover at varmere klima vil skape klimaflyktninger fra Sør-Europa og lavtliggende kyststater. da. Her er demografi redusert til et produkt av temperatur, på linje med teknologi og samfunnsstruktur i disse scenariene.

Ikke bare resulterer det i dårlige fremtidsbilder, men det frikobler klimadebatten fra det som er og vil forbli en sentral debatt i det rike nord i lang tid fremover, nemlig migrasjon. I teksten sies det at klimaendringene har gjort det vanskeligere å dyrke mat i bl.a. Afrika. Det som ikke nevnes er den kanskje viktigste demografiske historien i vår tid: Afrikas fortsatte raske befolkningsvekst.

Vi vår tid preges av et unikt demografisk skifte, godt formidlet av Hans Rosling: I land etter land faller fødselstallene (målt i antall barn per kvinne), med positive konsekvenser for kvinners og barns helse, utdannelsesnivå og generell velstandsøkning. I over 100 av FNs medlemsstater (inklusive Norge) er nå gjennomsnittlig barnetall pr. kvinne under 2,1, dvs at befolkningen etterhvert vil flate ut og på sikt krympe (uten innvandring, vel å merke).

 

I 2050 vil Nigerias befolkning tilsvare USAs – spørsmålet er om landet
vil være istand til å skaffe jobber til alle de unge innbyggerne?

 

Et unntak fra denne trenden så langt er en rekke land i Afrika. Det forventes at kontinentets befolkning fortsetter å vokse raskt mot 2100, fra dagens 1 milliarder til mellom 3 og 4 milliarder. Dette skjer altså samtidig som klimaprognosene tyder på dårligere vekstvilkår for matplanter på kontinentet. I dagens anspente situasjon er det lett å tenke seg at det uunngåelig vil føre til økt konflikt, men så enkelt er det ikke.

Kan hende vil samspillet klimaendringer, befolkningseksplosjon og migrasjonstrykk sidestykke tvinge frem helt nye politiske og sosiale løsninger. Hva disse kan bli er nettopp slikt scenarier er til for å drøfte. Isteden får vi bare servert denne forslitte moralistiske tiraden: “Barnebarna til Ylva er i tjueåra, de bare himler med øyene når de hører om hvor mye oldeforeldrene deres fløy.”

 

Etterlyst: De gode fortellingene om fremtidens klima
Professor Dag. O Hessen ved Universitetet i Oslo siteres slik i artikkelen: “Risikoen for «tipping points» gjør at vi må være føre var. Sjansen for at huset ditt brenner ned er liten, men du kjøper forsikring. Hvorfor tenker vi ikke slik med kloden?” Dette er en utmerket observasjon, som dessverre undergraves av NRKs scenarier.

For å holde oss til forsikringsmetaforen: Fortellingene om Ylva gir jo ingen følelse av et hus i full fyr. Tvert imot opplever hun problemer som sikkert er irriterende, men samtidig til å leve med. I den grad det brenner i Ylvas fremtid, skjer det konsekvent andre steder. I 2100 har man tydeligvis samme problem som idag, som er hvordan få nordmenn til å betale en metaforisk forsikring for vilt fremmede mennesker langt unna.

Til sjuende og sist handler dette om et større problem for hele klimafeltet, og det er mangelen på gode fortellinger om fremtiden. VIrkelig alvorlige konsekvenser av klimaendringer ligger fremdeles langt fra oss i tid (og rom, i Norges tilfelle), og dermed blir formidlingsjobben desto viktigere. Man må klare å tegne bilder av fremtiden som er så troverdige og engasjerende at vi som lever idag er villige til å ofre noe for et resultat vi selv aldri kommer til å se.

51wSB-mvhUL

Kim Stanley Robinsons “Science in the Capital”-trilogi (den første boka ses over)
er et sjeldent eksempel på vellykket “cli-fi” eller climate fiction

Det melankolsk-moralistiske tonefallet som preger disse scenariene representerer ikke unntaket men snarere regelen, dessverre. Jeg har funnet det igjen i talløse populærartikler, bøker og filmer, sistnevnte eksemplifisert ved begredelige “The Age of Stupid” og enda begrederligere “The Day After Tomorrow.” Men altså: Vi mangler fremdeles de gode og lett tilgjengelige fortellingene om fortellingene om fremtidens klimaendringer, og det gjør arbeidet for klimatiltak mye vanskeligere.

 

 

Nexus 5x: Et førsteinntrykk av Googles nye telefon

For noen uker siden tok min siste Samsung S4 kvelden, og det var på tide å skaffe seg ny telefon. Jeg hadde blinket meg ut en av Googles nye og lovpriste Nexus-telefoner, og etter litt venting (som ble tilbragt i billig backuptelefon-helvete) kunne jeg gå i butikk på lørdag og kjøpe en lekker, svart Nexus 5X. Ja, for en av årsakene til at jeg gikk for Nexus denne gangen var designet. Jeg har sverget til Samsung i noen år nå, men syns at selskapet gikk litt av sporet med de siste modellene sine.

Screenshot 2015-11-16 at 12.34.25 - Edited

Jeg valgte å ikke gå for Nexus-storebror 6P, mest fordi jeg syns 5X har en hendigere størrelse og ellers leverer noenlunde samme ytelse (blant annet er kamerasystemet nøyaktig likt). Det skader selvsagt ikke at 5X er en god del lettere, både i gram og for lommeboken. Nå har jeg brukt telefonen i noen dager, og er klar til å si litt om hva jeg liker og ikke liker så langt.

Min favorittanmelder om Nexus 5X

DET JEG LIKER

Android 6.0 Marshmallow: Hovedargumentet for å kjøpe Nexus er at man får Googles svar på iPhone-opplevelsen: En versjon av Android som oppdateres raskt og er akkurat slik Google mener det bør være. I Android-universet er dette ingen liten ting, med så mange produsenter som flikker på brukeropplevelsen og slurver med oppdateringer. Android 6 er en fryd for øyet og fingeren, responsivt, oversiktlig og logisk i daglig bruk og fullt av løsninger som gjør hverdagen enklere. Som “Ikke forstyrr”, som erstatter lyd av/på-knappen og lar deg konfigurere varsellyder i detalj, eller det at mindre brukte menyvalg som wifi-sone og NFC kun dukker opp i nedtrekksmenyen etter at de er tatt i bruk via hovedmenyen.

Bare applikasjonene jeg vil ha: Da jeg skulle gjenopprette min forrige telefon fra Google-backup, fikk jeg nok en påminnelse om hvor uhorvelig mye unødvendig programvare som dumpes på brukerne av typiske Android-flaggskip. Jeg slettet mer enn 20 små og store programmer fra gjenopprettelseslisten, de fleste av dem slike som ikke uten videre lot seg gjøre å slette fra min Samsung S4. Resultatet er at man ut av boksen har et mye ryddigere og mer oversiktlig, responsivt og ikke minst mindre plasskrevende system.

Fingeravtrykks-ID: Nexus 5X og 6P er begge utstyrt med siste versjon av Androids fingeravtrykks-ID, om hvilket det bare er én ting å si: Ge. Ni. Alt. Fingeravtrykksleseren sitter på baksiden av telefonen (i motsetning til hva som gjøres på fex iPhone), uten at det virker hemmende eller forsinkende på noen måte. Presisjonen er utmerket (jeg har knapt opplevd å måtte trykke mer enn én gang) og opplåsingen skjer umiddelbart. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte å leve uten dette så lenge!

Fast charge: Som navnet antyder, handler det om at man med den medfølgende laderen kan forkorte ladetiden kraftig. Jeg testet dette ved å la Nexusen lade ved siden av en Samsung uten fast charge, og kom til at førstnevnte ladet omtrent 50% raskere. Jeg har sett andre tester som tyder på det samme. Det er ikke tall som snur hverdagen på hodet, men nyttig likevel – ikke minst når batterilevetiden bare er sånn måtelig god (se nedenfor).

Nyttigere startskjerm: Låseskjermen tennes automatisk når du løfter på telefonen, og viser klokkeslett og eventuelle meldinger. Den komplette nedtrekksmenyen er tilgjengelig fra låseskjermen, du trenger altså ikke låse opp telefonen for f.eks. å skru på Bluetooth, bruke den innebygde lommelykten eller sette opp “ikke forstyrr”-funksjonen.

Screenshot_20151116-110441

USB-C: Nice, sier jeg eder. Like liten og hendig som gamle mikro-USB, men uten de tre vendingene man alltid må gjøre på pluggen før den endelig glir på plass.

Kameraet: Jeg er ingen fotoekspert, men syns kameraet fortjener fagnaden det har fått av mange anmeldere. Oppløsningen er utmerket, kameraet responderer raskt når man sveiper det fram fra f.eks. låsesiden, og det yter langt bedre under dårlige lysforhold enn noe annet mobilkamera jeg har vært borti. Noen eksempler kan ses nedenfor.

IMG_20151115_160411

IMG_20151115_152700

IMG_20151114_215922

Min hovedinnvending er appen, som av og til blir i enkleste laget. Her antas det at systemet skal håndtere alt, og det finnes derfor ingen manuelle innstillinger. Men løsninger på det finnes jo i Play, for den som ønsker seg større kontroll.

 

DET JEG IKKE LIKER

Middelmådig batterilevetid: Med et innebygd batteri på 2700 mAh har man et ganske labert utgangspunkt, og det bekreftes i daglig bruk. En normal arbeidsdags telefonsamtaler, mobilsurfing og diverse app-bruk eter opp 80-90% av batterikapasiteten. Skal man i tillegg bruke Google Maps eller wifi-sone (noe jeg gjør mye på reise), blir lader et must. Dermed plasserer Nexus 5X seg omtrent på samme sted som alle andre smarttelefoner jeg har eid. Testene vil forøvrig ha det til at Nexus 6P varer en god del lengre.

Screenshot 2015-11-16 at 10.57.51 - Edited

Ikke trådløs lading: Jeg har så langt ikke investert i trådløs lading, så rent økonomisk taper jeg ikke på dette. Men det er irriterende at jeg ikke kan prøve ut før Nexusen pensjoneres, en irritasjon som dog mildnes en god del av fast charge via USB-C.

Ikke utbyttbart batteri eller mulighet for SD-kort: Mine tre siste telefoner har alle latt meg skifte batteri og sette inn et mikro-SD-kort. Det er en funksjonalitet jeg har hatt stor nytte av, og som jeg kommer til å savne. På den annen side har de fleste Android-produsenter nå faset ut denne muligheten, så…

Ikke medfølgende USB-C-til-USB-A-kabel: Kabelen som går til laderen har USB-C i begge ender, hvilket betyr at du må kjøpe en USB C-til-USB-Al for f.eks. å kunne overføre data til og fra PC eller bruke en annen lader enn den medfølgende. Kabelen er ikke dyr – jeg betalte 139 i Google-butikken – men med tanke på hvor uvanlig USB-C fremdeles er burde Google ha kostet på seg å legge den ved .

IPS LCD-skjerm: Når jeg legger Nexus 5X ved siden av en telefon med AMOLED-skjerm (f.eks. Samsungs flaggskip) er forskjellen på de to teknologiene merkbar. Nexusens skjerm fremstår som blassere i fargee med et svakt gulstikk, og virker dessuten litt mindre lyssterk. Forskjellene er imidlertid så små at jeg ikke merker dem i daglig bruk, og definitivt ikke nok til at jeg syns det var et argument for å gå for storebror 6P, som har AMOLED.

Om viktigheten av rollemodeller: Historien om Ed Dwight

I siste utgave av den utmerkede podcasten “Memory Palace” forteller Edward Dwight sin historie. Da president Kennedy tok beslutningen om å sende mennesker til Månen hadde han også en tanke om at astronautene burde representere mangfoldet på Jorda, at det i tillegg til de hvite mennene som dominerte det gryende romprogrammet burde være folk med afrikansk og asiatisk bakgrunn. Som følge av dette ble Ed Dwight, en av en ganske liten gruppe afroamerikanske offiserer i flyvåpenet, oppfordret om å søke på astronaututdanningen. 

FEB-03-scan0071

Kaptein Ed Dwight, her med en modell av romflyet Dyna-Soar

Ed Dwight hadde gått gradene i flyvåpenet siden tidlig 1950-tall og regnet med å fortsette med det. Da han fikk et brev fra det Hvite hus om å bytte karriere, syntes han først forslaget virket latterlig. Dette var et knapt tiår etter at USAs militære ble desegregert av president Truman. Dwight visste at det var vanskelig nok å være en anonym svart offiser, om ikke man skulle påta seg en rolle som plasserte ham i offentlighetens fulle søkelys.

Det som fikk ham til å ombestemme seg, var tanken på at han som astronaut kunne inspirere andre i samme situasjon. Det tidlige 1960-tallet var preget borgerrettighetskampen i USA, og Dwight følte at dette kunne bli hans bidrag, at han kunne hjelpe “sine egne” på ved å vise at man kunne nå et hvilket som helst mål:

“If you put one black guy – or even a woman! – up there, that means anybody could do it.”

Derfor trosset han sine motforestilinger og søkte likevel, og fikk raskt oppmerksomhet i form av artikler og intervjuer, fanpost og hatpost. Dwight beskriver det som en virvelvind av aktivitet. Og så skjedde det han visste kom til å skje: responsen fra testflyger- og astronautmiljøet som oppfattet Dwight som en underkvalifisert kandidat som av politiske årsaker ble skjøvet frem på scenen. Og for sikkerhets skyld en svart sådan.

Den legendariske testpiloten Chuck Yeager, det første mennesket som fløy raskere enn lyden og av mange påtenkt som USAs første astronaut, kalte inn til et møte med testpiloter hvor han skal ha sagt:

“Listen, Kennedy is trying to cram a n***** down our throats. If he graduates, all of you are going to lose your jobs.”

Yeager oppfordret alle til å boikotte Ed Dwight når han kom for å begynne på treningen, for å få ham til å slutte. Og oppfordringen ble fulgt av de fleste, sier Dwight. Han forteller at han ble ekskludert og hetset i den grad at representanter for det Hvite hus måtte gripe inn på hans vegne. Det i sin tur førte til at han ble sett på som Kennedys gullgutt, og var ifølge ham også årsaken til at treningen fikk en brå slutt.

Den 22. november 1963 befant Ed Dwight seg i en måneskipssimulator da han fikk høre om skuddene i Dallas, og han skjønte umiddelbart at karrieren var over. Noen dager senere lå det et brev på bordet hans, en ordre om utskipning til Tyskland der han skulle knyttes til et tysk astronautprogram som på det tidspunktet ikke eksisterte. Dwight kontaktet senator Ted Kennedy, som forklarte at familien hadde mistet sin innflytelse og at den nye presidenten ønsket seg en annen svart kandidat enn Dwight.

Denne artikkelen i tidsskriftet Ebony fra juni 1965 går dypere inn i konflikten som fulgte, som blant annet resulterte i at Dwight skrev en femten siders rapport der han dokumenterer diskrimineringen han mener han ble utsatt for. Sluttresultatet ble at Dwight ikke bare forlot treningsprogrammet men også flyvåpenet, og jobbet noen år i det sivile (bl.a. som selger for IBM) før han ble den anerkjente billedhuggeren han er idag.

lawrence_robert

Major Robert H. Lawrence, USAF (1935-1967)

Det er selvsagt ingen som vet om Dwight kunne ha blitt astronaut – flertallet av de som tok samme type astronauttreningskurs kvalifiserte seg aldri til uttak. Men en som faktisk kvalifiserte seg var Robert Henry Lawrence. I 1967 fullførte Lawrence, som hadde en doktorgrad i fysikalsk kjemi, flyvåpenets testpilotskole ved Edwards Air Force Base og ble deretter valgt ut som astronaut til flyvåpenets bemannede romstasjonsprogram MOL.

MOL ble riktignok kansellert noen år senere, men mange astronauter fra programmet fikk senere karrierer i NASA. Lawrence kunne altså ha vært første afroamerikaner i rommet, hvis ikke han hadde omkommet under en treningsflygning i 1967. At få har hørt om ham, skyldes ikke minst at det tok tid for det offisielle USA å anerkjenne ham. På plaketten til den berømte statuetten “Fallen astronaut”, som ble plassert på Månen av Apollo 15-astronautene, er hans navn ikke å finne blant flere andre som omkom under treningsflygninger.

Etter en årelang kampanje for å få Lawrences navn på listen over astronautkandidater som ga sitt liv for romfarten, kom anerkjennelsen i 1997. Da ble “Robert Lawrence” føyd til en liste med navn over minnesmerket over falne astronauter i Florida, og siden er han rutinemessig blitt nevnt som en afroamerikansk rompionér.

Arnaldo-tamayo

Arnaldo Tamayo Méndez

Det tok sin tid før den første med afrikansk bakgrunn fløy i rommet. Astronauten, eller rettere sagt kosmonauten, var Arnaldo Tamayo Méndez, en kubaner som ble skutt opp med Soyuz 38 i september 1980 som en del av Sovjetunionens Interkosmos-program. Den første afroamerikaneren i rommet var Guion Bluford, mens Mae Jemison ble den første kvinnelige afroamerikanske astronauten i 1992.

1024px-Bluford_on_Treadmill_-_GPN-2000-001078

Guion Bluford trener ombord i romfergen

Så der har du det: En gruppe romhelter du neppe hadde hørt om før. Og så kan man spørre seg: Betyr det noe? Svaret ble i grunnen gitt av Ed Dwight, som altså valgte å satse på astronauttrening fordi han trodde det kunne inspirere andre. Rollemodeller er viktige. De er så viktige at de fra starten av har vært sentrale i begrunnelsen for de enorme ekstrautgiftene ved å ha mennesker i rommet.

Du husker sikkert selv hva rollemodeller kunne bety. Tenk tilbake på din egen barndom, på de voksne som betydde noe for deg, som inspirerte deg og fikk deg til å strekke deg. Du fant dem i nærmiljøet i form av foreldre, trenere og lærere. Du fant dem der ute i form av oppdagere (Heyerdahl!), idrettshelter og skuespillere. Og altså astronauter, for mange av oss. Jeg har i alle år sagt at jeg tilhører “Apollo-generasjonen”, og har skrevet følelseladd om hvordan det var å se Neil Armstrong på scenen. Han var viktig for meg. Han formet livet mitt.

At det fremdeles er gyldig for de oppvoksende slekter fikk jeg sanne for noen uker siden. Jeg var på tur til Stockholm og kom tilfeldigvis over en filmfestival der Christer Fuglesang var en av attraksjonene. Fuglesang er som kjent den første svensken i rommet , og etter hans opptreden så jeg hvordan unge folk, stimlet sammen rundt ham. Mannen er en rockehelt, en selfie-magnet. Slik Danmarks nybakte astronaut Andreas Mogensen vil bli det når han vender hjem fra romstasjonen.

sjkzSN5GSFezkWsKSvbCTZV0XUN3VcufslQ1WeT34KY

Tenk så på hvordan det er å være en mørkhudet jente eller gutt med interesse for vitenskap og teknologi. Overalt hvor de snur seg, i lærebøker og nettet og TV og i fiksjonelle skildringer, ser de nesten bare hvite i slike roller (i motsetning til f.eks. idrett, politikk eller kultur). Gang på gang får disse unge, som i likhet med alle andre unge også søker identitet og samhørighet, en påminnelse om at vitenskap og teknologi er et område der de vil skille seg ut.

Derfor denne bloggpostingen, for å minne alle oss som jobber med formidling og undervisning om viktigheten av å tenke på dette perspektivet, av å finne eksempelpersoner som kan gi alle unger noen å strekke seg etter. Eksempelpersoner som hun du ser nedenfor. Les biografien hennes. Jeg mener: Førr ei dame!

800px-Dr._Mae_C._Jemison,_First_African-American_Woman_in_Space_-_GPN-2004-00020

Professor Mae C. Jemison

Hegnar har rett: En grønn økonomi er langt unna, og det er et problem på flere måter

Det er vel ikke så ofte jeg føler kan si dette, men idag er jeg helt enig med Trygve Hegnar. I gårsdagens Hegnar.no uttaler han seg om det grønne skiftet og veien mot en grønn økonomi, og påpeker at sistnevnte er langt unna. Som han sier:

Det blir ikke en grønn økonomi på 50 til 100 år. Det blir ikke et skifte i 2020, og det blir ikke et skifte de neste tyve årene etter 2020 heller.

Hegnars utgangspunkt er olje- og gassindustrien, som tross tunge tider satser i stor skala på prosjekter både i inn- og utland. Utvinning av olje i Arktis er høyaktuelt, og den lave oljeprisen vi har skyldes ikke konkurranse fra grønne alternativer men snarere økningen i produksjonskapasiteten i bl.a. USA. At G7-landene nylig ble enige om å fase ut fossile brennstoffer innen 2100 peker i samme retning, noe norsk oljebransje selvsagt vet:

Oljefeltet Johan Sverdrup som ligger på Utsirahøyden 140 km vest for Stavanger, illustrerer dette. Norske og utenlandske investorer har lett etter olje, funnet olje og skal fra 2019 produsere olje på Johan Sverdrup. Oljemengden er anslått til mellom 1,7 og 3 milliarder fat utvinnbare oljeekvivalenter. Det er mye olje og mye penger. Hittil skal investorene, inkludert Statoil, ha investert 117 milliarder kroner i dette oljefeltet, og levetiden er anslått til 50 år!

Jeg er ikke like enig i harseleringen med elbiler og “Energiewende” i Tyskland. Tesla- og solcellesuksessen viser om ikke annet at vi kan skape grønntek som har målbar effekt på energiproduksjon eller som ser mer attraktiv ut enn de fossile alternativene. Men samtidig er dette “lavthengende frukt”; teknologi som har vært kjent siden midten av 1800-tallet og som nå gir begrensede fremskritt på visse områder.

Tenker vi globalt – og det må vi selvsagt her – ser vi megatrender som gjennomgående peker i stikk motsatt retning av et grønt skifte. For eksempel vil overgangen til en grønn økonomi måtte innebære at etterspørselen etter viktige råmaterialer (ikke bare olje og gass men mineraler og metaller, dyrkbar mark, ferskvann osv) flater ut. Men som Bloomberg skrev ifjor:

Global use of minerals, ores, fossil fuels and biomass will reach 140 billion metric tons a year by 2050, three times what it was in 2000, according to the United Nations’ Environment Program’s International Resouce Panel. Available water supplies will likely only satisfy 60 percent of global demand in 20 years, the panel said in a report today. Many industries may be affected by shortages of some “key” metals in 50 years, it said.

Vi er blitt flinkere til å gjenvinne metall og få mer mat ut av hvert mål med dyrkbar mark, men vi er likevel langt fra et grønt regime her. Det kommer først når vi får bærekraftig utnyttelse av alle ressurser, det vil si at vi ikke henter ut mer grunnvann eller fisk enn hva økosystemet er i stand til å erstatte. På en begrenset klode er det ikke mulig å opprettholde sivilisasjon på lang sikt om ikke prinsippet “hugg et tre og plant et nytt” etterleves nøye.

På klimaområdet er vi enda lenger unna et skifte. Idag diskuterer man først og fremst hvordan veksten i menneskelige utslipp skal begrenses og etterhvert reduseres, men for kloden vår er det absoluttverdien – den totale mengden CO2 i atmosfæren – som er viktig. Og det tallet viser foreløpig ingen tegn til å flate ut, enn si reduseres slik det jo egentlig burde.

mlo_color_plot (1)

Ikke noe grønt skifte i sikte her (Kilde: NASA, Mauna Loa)

Politikerne snakker mye om togradersmålet. Klimaforskere som Bjørn Samset ved Cicero prøver nå å få dem til å ta inn over seg at det målet ikke er realistisk, og at virkeligheten har løpt fra politikken nok en gang. Det beste vi nå kan håpe på innen 2100 er at CO2-nivået har flatet ut på en verdi som gir oss en temperaturstigning så lavt over to grader som overhodet mulig. Men vi bør mentalt forberede oss på at den grønne økonomien vil måtte blomstre i en verden som er både tre og fem grader varmere enn vår.

Artsutdøing har havnet i skyggen av klimasaken, noe som virkelig er tragisk. Jeg mistenker at vi om hundre år kan komme til å se på den begynnende masseutdøingen (potensielt den største siden dinosaurene døde ut) som den verste konsekvensen av manglende grønn økonomi. Hvorom alt er: Enn så lenge viser utdøingen ingen tegn til å flate ut til et tilnærmet naturlig nivå, og heller ikke her er det håp om endring på svært lang tid.

ExtinctionAndPopulation_102609Det eneste grønne her er grafene. 

Grafen over kobler masseutdøing av arter til den pågående befolkningseksplosjonen, og det er høyst rimelig. Den viktigste årsaken til utdøing er tap av leveområder eller habitat, som skjer som følge av menneskelig aktivitet. Flere forbrukere fører nødvendigvis til større ressursforbruk og klimagassutslipp, en trend som skyter fart når velstanden øker slik den gjør nå. At millioner er løftet ut av fattigdom er et enormt fremskritt for menneskeheten, men så lenge “oppskriften” på økonomisk vekst ikke er bærekraftig skyves det grønne skiftet inn i fremtiden.


growht-rates-population

På dette området er det også gode nyheter. Som grafen over viser har den globale befolkningens vekstrate falt dramatisk siden 1970-tallet, og det fører til at Jordas befolkning etterhvert vil stabilisere seg rundt 11-12 milliarder og kanskje til og med begynne å falle, slik den allerede gjør i enkelte rike land. Men lite tyder på at det vil skje før 2100, og dermed er vi igjen tilbake til Hegnars tidsperspektiv.

Nå kan man spørre seg hvorfor dette er viktig. Svaret har jeg fått i samtaler med bl.a norske miljøpolitikere: Det er vanskelig nok å skape engasjement rundt miljø fra stortingsvalg til stortingsvalg, om ikke man skal snakke om generasjonsperspektiver. Ikke til å undres over at vi så ofte ender opp med å snakke om Tesla og elsykler og prisen på solenergi versus olje: Om ikke annet er det håndfaste eksempler på et begynnende grønt skifte.

Selv om det er vanskelig å drøfte Norge i 2100, mener fremtidstenkeren i meg at det ikke er umulig. Tross alt diskuterer vi som samfunn storstilte infrastrukturprosjekter som kan ligge en generasjon frem i tid, som ferjefri E39 eller jernbane på Østlandet. Demografidebatten om byvekst, innvandring og eldrebølge har tilsvarende tidsperspektiver, og i Regjeringens perspektivmelding ser man faktisk to generasjoner fremover. Vi kan når vi vil.

Problemet med å diskutere det grønne skiftet er at vi så ofte skaper oss fremtidsbilder som preges av vår frykt eller våre forhåpninger, snarere enn hva som faktisk har mulighet til å skje. Den totale klimakatastrofen er i dette perspektivet like (lite) sannsynlig som at vi oppfinner oss ut av alle våre største utfordringer. Sannsynligvis havner vi et sted imellom, som vi så ofte har gjort i historien.

En slik “midt på treet”-fremtid, der hverdagen skapes av et samspill mellom politikk, økonomi, demografi og økologi i tillegg til teknologien vi er så glade i å fokusere på, er ikke spesielt sexy. Det er i ytterkantene science fiction-forfattere og filmskapere finner stoffet sitt. Men det som gjør at de klarer å fenge publikum er også årsaken til at de så ofte tar dundrende feil.

Soylent_Green_quad_movie_poster_l

New York i 2022? Neppe. :)

Så nei, jeg syns ikke våre politikere er spesielt flinke til å formidle dette. Når Miljøpartiet de grønne i denne valgkampen blir konfrontert med at politikken deres gir lavere vekst og kanskje til og med gjør oss fattigere, så syns jeg ikke partiets talspersoner er flinke nok til å fortelle hvordan det samfunnet skal se ut. Det skader ikke bare partiet i valget, men det gjør det også vanskeligere å ta opp et sannsynlig scenario som var en realitet i det meste av menneskehetens historie: tilnærmet nullvekst i befolkning og økonomi.

Det er her jeg tenker at det kanskje ikke kommer så mye an på budskapet som på fortellerne. Vi mangler definitivt taleføre fremtidsforskere her i landet, og etter Jon Bings bortgang har vi også mistet vår eneste mainstream science fiction-forfatter. Det er et tap på flere måter. For som Michel Houellebecq har vist med sin roman “Underkastelse”, er det fullt mulig for forfattere å sette fremtiden på dagsorden i nettalderen. Det er fremdeles liv i den gode, gamle romanen, også når det gjelder å skape troverdige og tankevekkende fortellinger om fremtiden.

 

Bør vi flykte til en annen stjerne?

Det er et gammelt spørsmål i science fiction-litteraturen, og et som også stilles av fagfolk i ulike sammenhenger. Nylig ble det stilt av VG TV til Knut Jørgen Røed Ødegaard, som har et klart svar:

Her må det ryddes litt opp. Reportasjen gir inntrykk av at vi er nødt til å forlate Jorden innen 7,8 milliarder år, som er det tidspunktet da man antar at Solen eventuelt eser så mye ut at den også sluker Jorda. Men faktum er at tidsfristen er en god del kortere enn som så. Utstrålingen fra Sola har økt langsomt men sikkert i milliarder av år, og mye tyder på at det “allerede” om én milliard år vil føre til at Jorda blir ubeboelig.

Lenge før den tid kan den økte overflatetemperaturen på Jorda ha gjort store deler av landjorda uutholdelig for jevnvarme dyr som oss (vi dør som kjent om kroppstemperaturen overstiger 42 grader). På det tidspunktet vil vi sannsynligvis også ha vært rammet en eller flere masseutdøinger. Den siste halve milliarden år er livet på Jorda blitt rammet av minst fem masseutdøinger av samme voldsomhetsgrad som den som tok livet av dinosaurene for 66 millioner år siden.

Slike hendelser har mange årsaker utover de kosmologiske som nevnes av Røed Ødegaard, som massive vulkanutbrudd og virkninger av kontinentaldrift. Det siste gjør det faktisk mulig å “spå” minst én stor masseutdøing i fremtiden. Dagens kontinentbevegelse tyder på at vi om 250 millioner år vil få et nytt superkontinent, av og til kalt “Pangea Ultima“. Når dagens mange kontinenter blir til ett stort, reduseres kystlinje og kontinentalsokkel sterkt i omfang.

Pangea-ultima

Jorda om 250 millioner år? Kilde: Wikipedia

Det kan utløse et dramatisk fall i artsmangfoldet i havet. Samtidig vil superkontinentet ha et langt mindre variert klima enn de mange øy-kontinentene, noe som vil ramme mangfoldet av liv på land. Det har vært spekulert i om denne hendelsen, som altså kan finne sted når Jorda er en god del varmere enn idag, vil være det som skal til for å dytte gruppen pattedyr over det evolusjonære stupet.

Hvis vi ikke vi blir truffet av en stor asteroide før den tid eller faller som offer for den sjette, menneskeskapte masseutdøingen vi antagelig er på vei inn i nå, da. Poenget mitt er at jeg er enig med Røed Ødegaard i at Jorda på lang sikt ikke er noe blivende sted for arten Homo sapiens, jeg tror bare at en eventuell “flukt” fra kloden bør skje lenge før Sola begynner å sluke planeter.

Hvor vi skal dra?
Mars er en grei mellomstasjon, men ønsker vi å finne en levelig jordlignende planet finnes det ingen andre kandidater i Solsystemet. Da må vi til andre stjerner. I VG-intervjuet nevnes det tre stjerner, og jeg stusser litt over utvalget da ingen av dem egner seg godt som vertskap for fremtidige jordiske kolonister.

Den første stjernen som nevnes er Mizar, en av stjernene i stjernebildet Store Bjørn – bedre kjent som Karlsvogna. Mizar er en komponent i et kvadruppelstjernesystem (altså fire stjerner som kretser rundt hverandre) og hører selv til spektralklasse A2V. Ingen av delene borger for beboelige kloder ved stjernen. Når to eller flere stjerner går rundt hverandre, er sjansene store for at planeter i bane rundt en av stjernene blir påvirket av tyngekraften fra de andre. Det kan føre til at planetene faller inn i en av stjernene eller slynges helt ut av stjernesystemet.

Mizars spektraklassifisering forteller oss at vi har å gjøre med en stjerne som er en god del tyngre og mer lyssterk enn Sola. Paradoksalt nok er det slik at jo tyngre (eller rettere sagt mer massiv) en stjerne er, desto kortere vil den leve. Det er fordi større masse fører til høyere trykk og temperatur i stjernens indre, noe som igjen gjør den varmere og mer lyssterk på overflaten og dermed forbruker mer brennstoff. Å flykte fra Sola til en stjerne som kommer til å leve mye kortere gir selvsagt ingen mening.

Derfor er også valget av Vega som den andre potensielle kandidaten også underlig. Her snakker vi fremdeles om en stjerne at type A (A0V, for å være mer presis), mer enn dobbelt så massiv som Sola og med en forventet levetid på under tidelen av Solas. Vega er ellers kjent for å være omgitt av en skive av støv og partikler, og det er ikke utelukket at det kan finnes unge planeter i bane rundt stjernen. Men særlig velegnet som reserve-Sol er den ikke.

Den tredje stjernen som nevnes er Proxima Centauri. Denne stjernen er vår nærmeste stjerne-nabo i rommet, med en avstand på “bare” 4,24 lysår. Dette gjør den til et interessant potensielt mål for en interstellar romsonde, men hvorfor mennesker skulle ønske å reise dit, slik Ødegaard antyder, skjønner jeg virkelig ikke. Rent fysisk ligger Proxima i den motsatte enden av skalaen i forhold til Mizar og Vega. Den har mye mindre masse enn Sola, noe som betyr at den lyser mye svakere og lever lengre.

NASA-RedDwarfPlanet-ArtistConception-20130728

Konsepttegning av planet i bane rundt rød dvergstjerne. Kilde: Wikipedia

Ubegripelig mye lengre, faktisk. Levetid for en stjerne av Proximas type (spektralklasse M5) måles i billioner av år, med andre år hundrevis av ganger lengre enn Sola. Det høres bra ut, men også her er det problemer. For det første vil planeter rundt en lyssvak stjerne måtte kretse mye nærmere stjernen for å være levelige. Det øker sannsynligheten for at de har bunden rotasjon, dvs at tyngekraften mellom Proxima og planetene har “låst” planetene slik at de alltid viser samme side mot stjernen, slik Månen alltid viser samme fjes mot oss.

Det i sin tur betyr ekstreme temperaturforskjeller mellom natt og dag, noe som er lite kompatibelt med menneskelig liv. Verre er det at stjerner som Proxima ofte har kraftige utbrudd av dødelig stråling på overflaten, ikke ulike solstormene som Røed Ødegaard nevner som en trussel mot livet på Jorda i VG-innslaget. Slike utbrudd kalles for stjerneflares, og Proxima Centauri er faktisk klassifisert som en “flare-stjerne”. Game over, med andre ord.

Grunnen til at jeg maser om dette er for å understreke at vi ikke bare trenger å finne riktig type planeter om vi skal bosette oss andre steder i galaksen. Det handler også om å finne de riktige stjernene. Stjerner av samme spektralklasse som Sola (klasse G) viser seg å ha en rekke trekk som gjør dem velegnede som vertskap for beboelige planeter: relativt lang levetid, som regel ganske lite variasjon i lysstyrke og ofte høyt metallinnhold, for eksempel.

Det rimelige hadde derfor vært å nevne nærliggende sol-like stjerner som potensielle mål for stjerneskipet i denne reportasjen. Det åpenbare eksempelet ville ha vært Alfa Centauri A, som bare ligger litt lengre unna enn Proxima Centauri. Problemet med denne er at den er en del av et dobbeltstjernesystem, med de følger det kan ha for stabiliteten av eventuelle planeter i bane rundt stjernen. Beregninger tyder på at planeter innenfor “livssonen” til Alfa Centauri A eller kompanjongen Alfa Centauri B ikke her helt utelukket, men det mest realistiske er å sikte mot single, sollignende stjerner.

Wikipedia har laget en god oversikt over slike “solare analoger”, som viser at den nærmeste stjernen som kan sies å være ganske lik Sola, er Epsilon Eridani som ligger 10,5 lysår unna. Rundt denne stjernen er det observert en støvring som kan tyde på at planeter er i ferd med å dannes rundt den. Det stemmer godt med andre observasjoner som tyder på at stjernen er ung, som varierende lysstyrke og kraftig magnetisk aktivitet og stjerneutbrudd. Ikke et egnet mål, med andre ord.

Den nærmeste kjente “soltvillingen”, definert som en stjerne med en overflatetemperatur som ikke avviker mer enn 50 grader fra Solas (mellom 5720 og 5830 grader på Kelvin-skalaen), et metallinnhold innen 12% av Solas (metall trengs for å danne jordlignende planeter), ingen annen stjerne i bane rundt seg og en alder som ikke avviker mer enn en milliard år fra Solas (altså mellom 3,5 og 5,5 milliarder år gammel), har katalognavnet 18 Scorpii og ligger 45 lysår fra oss. 18 Scorpii står også i den såkalte HabCat-katalogen over stjerner som fortjener nærmere studier i letingen etter liv i universet.

Hvordan drar vi dit?
“Man planlegger da å sende sirka 200 mennesker, både barn, ungdommer og voksne, om mellom 100 og 200 år” sies det i reportasjen. Jeg er usikker på hva det henvises til her. Det jeg kan si er at det ikke finnes noe konkret prosjekt igangsatt av noen seriøs statlig eller privat aktør, som har denne målsetningen. Men som skrevet her er det ikke utenkelig at vi en dag kan bygge romskip som kan fly til stjernene. De fysiske prinsippene er kjente og teknologien virker oppnåelig med en rimelig grad av ekstrapolering fra dagens.

Men det er altså en himla stor forskjell på å sende et stjerneskip til Alfa Centauri og til 18 Scorpii. Mens førstnevnte kan nås innen et menneskes levetid med en realistisk skipshastighet på 10-15% av lyshastigheten, vil vår nærmeste sol-tvilling ligge fire hundre år unna med samme reisefart. Det fordrer at man bygger et såkalt generasjonsskip, et flygende minisamfunn der generasjoner kan vokse opp, leve og dø underveis.

Tolv-tretten generasjoner kreves for å nå 18 Scorpii med et slikt skip. Den neste soltvillingen på listen ligger dobbelt så langt unna, og deretter tar det helt av. For meg fremstår dette som en håpløst ineffektiv og kostbar måte å spre Homo sapiens ut i universet på. Om romskip der folk lever innesperret i 10-20 generasjoner i det hele tatt overlever fram til målet, kan de neppe regne med å komme til dekket bord. Kanskje kreves det århundrer med terraforming eller tilpasning til fremmed liv før bosetning er mulig.

Hovedproblemet med Røed Ødegaards resonnement her er det store spriket i tid. For å unngå noe som ifølge ham kan skje om 7,8 milliarder år, må det handles innen 100-200 år. Det mest realistiske backup-scenariet innenfor et slikt tidsrom er det Elon Musk har foreslått, som er å skape en avlegger av menneskeheten på Mars. Det vil faktisk beskytte vår kulturarv mot de aller fleste trusler, både naturlige og menneskeskapte, i potensielt hundrevis av millioner av år.

Gir vi oss selv tusen år istedenfor hundre til å utvikle teknologi, er det også mulig å tenke seg bedre reisemåter til stjernene enn et generasjonsskip. Kanskje vi i 3014 kan bygge så raske romskip at astronautene nyter godt av relativistiske tidsforskyvningseffekter: Ved 99% av lyshastigheten vil en ferd til 18 Scorpii ta rundt 6 år for astronautene ombord i skipet (mens skipet fremdeles vil bruke litt over 45 år sett fra Jorda). Eller har man har “tunneller” gjennom tidrommet slik at interstellare ferder bare tar et øyeblikk, som i “Star Wars”-filmene.

Tusen år gir også rom for helt andre løsninger, som den mye omtalte teknologiske singulariteten. Det er ideen om et samfunn hvor datamaskiner har oppnådd virkelig kunstig intelligens og hele menneskehjerner kan lastes opp til maskiner. Vi snakker om en verden der evig liv er en praktisk realitet og romferder handler om å overføre bytes ved lysets hastighet. Eller kanskje blir det ikke mennesker (digitale eller analoge) som koloniserer galaksen, men maskinene våre.

Vi er med rette stolte av å ha sendt mennesker til Månen, men resten av Solsystemet er blitt utforsket på våre vegne av roboter. Senest i sommer da en robot ga oss de første nærbildene av en klode som neppe blir beskuet på nært hold av et menneske det neste hundråret. Det er roboter som har landet på Venus og Titan, fløyet inn i Jupiters atmosfære og som nå beveger seg rundt på Mars slik vi en dag drømmer om at mennesker skal gjøre.

Om tusen år kan dagens robot-teknologi ha smeltet sammen med kunstig intelligens, nanoteknologi og genteknologi og gitt oss romfarende von Neumann-maskiner. Her snakker vi om roboter som lager kopier av seg selv av tilgjengelig råmateriale slik levende organismer idag, og som i tillegg kan gjøre mye mer: Fly til soltvillinger med planeter, terraforme passende planeter, “så” dem med jordiske livsformer før de bygger kopier av seg selv som sendes til nærliggende soltvillinger.

Advanced_Automation_for_Space_Missions_figure_5-19

NASA-konsept fra 1979: Selvbyggende robot-fabrikk på Månen. Kilde: NASA

Slike selvreplikerende robot-romskip er spesielt interessante fordi de formerer og utbrer seg eksponensielt på egen hånd, akkurat som levende organismer. Én robot blir til to som blir til fire som blir til osv… Romskipene er ikke begrenset av menneskets livslengde og har derfor ikke hastverk. Selv med en reisetid på årtusener fra stjerne til stjerne kan de potensielt fylle alle beboelige planeter i galaksen med liv på forbløffende kort tid – i størrelsesorden noen titalls millioner år.

Jeg sier ikke at det er slik det med sikkerhet vil skje. Jeg sier bare at som så ofte når vi snakker om fremtiden er det største problemet med resonnementet til Røed Ødegaard det som i sin tid ble påpekt av forfatteren Arthur C. Clarke: Mangel på fantasi.

 

 

 

 

Hurtigtog Oslo-Stockholm-Oslo: Noen betraktninger

Da jeg skulle ta med sønnen og en kompis på skateboard-tur til Stockholm forleden, falt valget på toget. Hovedårsaken er at en av de reisende lett får problemer med ørene når han flyr og derfor helst unngår det, men det bidro sterkt at SJ tidligere i sommer hadde annonsert at de ville opprette en hurtigtogsforbindelse mellom Oslo og Stockholm. Enkelt sagt valgte SJ å forlenge den eksisterende linjen med hurtigtoget X2000 fra Stockholm til Karlstad videre til Oslo.

Jeg gikk inn på sj.se og bestilte billetter en uke i forveien, og fikk billetter for en voksen og to barn til knallpris den ene veien (260 SEK) og en høyst anstendig pris den andre (550 SEK). I skrivende stund er det tre daglige direkteavganger fra Oslo til Stockholm (05:44, 11:22 og 16:56), vi valgte å ta den tidligste avgangen. Med en reisetid på rett over fem timer ville det gi oss en hel dag i Stockholm. Hjemturen gikk med 15:51-avgangen fra Stockholm, som igjen ville gi oss en hel dag i byen og ta oss hjem i rimelig tid (reisetid ca 4:40).

2WoxHbbKiwo9AcEANWxq1OD_pZDPD3UdR3B26TjJ2Bc

Vi troppet opp grytidlig på Oslo S, tok plass i de romslige og behagelige setene i 2. klassekupeen og kunne straks logge oss på togets wifi-nettverk. Enten man reiser med barn eller er på jobbtur er bra wifi et must, og her leverer faktisk SJ så det holder. I sann svensk ånd har man funnet en egalitær løsning på problemet med mange passasjerer og begrenset båndbredde: Ved starten av reisen får alle utdelt en gratiskvote på 200 MB som kan lastes ned for full fart, etter det går hastigheten drastisk ned.

sUyxjMj1CFInLlE815FMnILtjEb5ZGs1Oe-w6StPdTc

Det gir seg selv at man ikke får sett mye på YouTube med en slik kvote, men jeg surfet jevnt og trutt på nettsider, skrev epost, chattet og jobbet på online-dokumenter og hadde fremdeles 50 MB igjen da vi kom til Stockholm. For en som vil jobbe underveis kommer dette antagelig til å fungere helt fint. Og siden seteplassen som sagt er romslig og de nedfellbare bordene har plass til en laptop av Macbook Pro-størrelse, er det ingen grunn til at man ikke skal kunne bruke X2000 som rullende kontor.

JjdiuuD3VBXENIo2TC1myGurpCZB90GBgE3dHC2CtSo

En snedig tilleggsfunksjon er det at man kan sjekke posisjon, fart og andre reisedata for toget via wifi (uten at det går ut over kvoten). Da kan man blant annet se at X2000 virkelig suser avgårde på strekningen Stockholm-Karlstad. Den samme funksjonen ga langt mer deprimerende tall så snart toget passerte norskegrensen, naturligvis. I det hele tatt er denne togturen en bekreftelse på hvor begredelig det står til med norsk jernbanepolitikk. Det fikk vi en påminnelse om på forsommeren, da det så ut til at hele SJ-satsingen måtte skrinlegges fordi man skulle utføre banearbeider i oppstartsfasen for dette tilbudet.

Et tilbud som i grunnen kan oppsummeres slik: Somletog i Norge og hurtigtog til Sverige gir tilsammen en tidsbesparelse på én til halvannen (for to av rutene) time. Togene vi reiste med var smekkfulle, og skal man dømme etter kapasitetsproblemene SJ har på hurtigtogslinjene sine i Sverige vil man fortsatt ikke ha noen problemer med å fylle toget mellom Karlstad og Stockholm. Men vil det være lønnsomt å kjøre i to og en halv time i tog-ulandet Norge etter at turistsesongen er over?

Det kommer helt an på hvordan toget vil hevde seg i konkurranse med flyet. Det er mye fokus på reisetiden, og der vet jeg av erfaring at fly i rute fremdeles slår toget med god margin. Hvis jeg vil dra avgårde til flyplassen til samme tidspunkt som når jeg må avgårde for å rekke 05:44-toget, rekker jeg et fly som 07:00. Det er i Stockholm en time senere, og såsant jeg kun flyr med håndbagasje kan jeg være i Stockholm sentrum før 09:00. Da har toget fremdeles 1:45 igjen før det ankommer Centralstationen.

Har jeg derimot bagasje og følger flyselskapet anmodning om å være ute minst en time før avgang til internasjonale flighter, blir differansen fort ned mot timen (TV2 kom til at fly slo tog med 1:15). Dog: Fordel fly. Ditto for antall avganger. SJ har tre daglige, SAS har 14 og Norwegian 8 i skrivende stund. Men når det gjelder pris kommer toget bedre ut, ikke minst hvis man skal reise på kort varsel. Om jeg vil toge mandag førstkommende, koster det meg SEK 1185 tur-retur. SAS tur-retur på tilsvarende tidspunkter koster NOK 2563, Norwegian ender opp på NOK NOK 1279.

Så må vi legge til transport inn og ut av bykjernene. Det er som kjent en dyr fornøyelse: NOK 360 tur-retur Oslo S og OSL, samt SEK 530 for frem og tilbake til Stockholm Centralstasion med Arlanda Express. Selv billige Norwegian ender altså godt over 2000 kroner fra sentrum til sentrum (og da har jeg vært grei og ikke lagt til diverse andre gebyrer som nesten alltid tilkommer for flybilletter). Betaler du for billetten av egen lomme er det utvilsomt fordel tog, med andre ord.

Miljømessig kommer toget selvsagt også mye bedre ut, drevet som det stort sett er med vannkraft og kjernekraft. Det gjenstående spørsmålet er om toget har andre fordeler som gjør opp for manglende fart og tilgjengelighet. En åpenbar fordel er at togreisen er langt mindre stressende. Flyturer er i sin natur fragmenterte og oppjagede. For å komme seg til Stockholm må jeg ta flytog, sjekke inn, vente ved gaten, sette meg i et trangt flysete, finne veien til flytoget i den andre enden og ta nok et tog.

På hurtigtoget setter jeg meg ned én gang, og der blir jeg sittende til jeg er i Stockholm. Hvis ikke jeg vil strekke litt på beina og sette meg i den hyggelige, lyse og rene bistrovognen, da. Uansett har jeg et vakkert landskap å hvile øynene på, og altså en komfortabel arbeidsplass med velfungerende nettverk. Hvis du er en slik som liker og kanskje til og med foretrekker å jobbe underveis, er toget uslåelig satt opp mot letingen etter en plass å sitte på flyplassen og det lille, trange bordet du får tildelt i flysetet.

E9eIvWQqPh7M0FKLhUGCY3okhBoCP7aKLFuoSjvfar8 (1)

X2000 FTW! :)

Det som virkelig ville gi flyet konkurranse på denne strekningen, slik flyet har møtt konkurranse fra tog på kontinentet, ville ha vært hurtigtogforbindelse hele veien. Turen fra Stockholm til Karlstad tok 2:15 igår, i distanse tilsvarer det Oslo-Kristansand som NSB bruker (minst) 4:30 på. Så passeres grensa, og hastigheten går ned i bedagelig skrangletempo. Det er den lavere standarden på norsk banenett som er årsaken, og vi vil ikke se noen forbedringer på denne østlige forbindelsen med det første.

Uansett: Denne satsingen fra SJ representerer et stort løft, og så langt tyder interessen på at tilbudet kan komme til å leve lenger enn f.eks. Unionsekspressen, som jeg kjørte med i 2008 og som bar sterkt preg av laber oppslutning fra publikums side. Da spådde jeg kort levetid hvilket viste seg å stemme, denne gangen håper og tror jeg at tilbudet kan vedvare. Toget har unike kvaliteter som fly aldri kan tilby og er fremdeles nyttig og nødvendig for store og små, ikke bare for dem som får mellomøreproblemer i trykkabinen. :)

Hvorfor NASA valgte å ikke ta nærbilder av Pluto i 1986

I min barndoms astronomibøker fra 1970-tallet var det en idé som fascinerte mer enn de fleste: Ideen om en “The Grand Tour” gjennom Solsystemet. Romforskeren Gary Flandro hadde 1964 gjort oppmerksom på at de ytre planetene – Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun og Pluto – de kommende tiårene ville stå på rekke og rad på en slik måte at det ville være mulig å besøke dem alle med bare to romsonder. En tilsvarende mulighet ville ikke by seg igjen på 175 år.

Flandros opprinnelige Grand Tour-konsept, som blant annet krevde fire romsonder for å sikre seg mot teknisk svikt underveis, ble ikke realisert. Men mange av ideene ble tatt med videre i planleggingen av Voyager-prosjektet. De to Voyager-sondene var opprinnelig bare ment å fly forbi Jupiter og Saturn, men Voyager 2 fikk isteden i oppdrag å besøke Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun.

Voyager_spacecraft

Voyager 1 og 2 utforsket det ytre Solsystemet fra 1977 til 1989, og ga oss bl.a. de eneste nærbildene vi har av Uranus og Neptun. De er fremdeles i drift, langt utenfor Plutos bane. (Kilde: NASA/JPL)

Voyager 1 skulle fly forbi Jupiter og Saturn som opprinnelig planlagt, men Pluto var lenge et mulig mål. Den ytterste planeten (som den var på det tidspunktet) hadde en posisjon som gjorde at Voyager 1 kunne passere den seks år etter Saturn-passasjen i 1980. Men ved Saturn fantes et annet interessant mål – den store månen Titan. Man visste på dette tidspunktet at Titan hadde en tykk atmosfære av gassen metan, noe som gjorde månen unik i Solsystemet.

Problemet var at man ikke kunne få i pose og sekk. Om Voyager 1 passerte nær Titan ville månens og Saturns tyngdekraft trekke banen i retning bort fra Pluto. I en interessant bloggposting skriver Alan Stern fra New Horizons-prosjektet om hvorfor NASA valgte Titan fremfor Pluto i 1980, like før Saturn skulle passeres. Stern påpeker at det delvis handlet om en risikovurdering. Saturn-systemet var langt bedre kjent enn Pluto – man visste f.eks. kun om én Pluto-måne på dette tidspunktet.

voyager-baner

Hovedargumentet var likevel vitenskapelig. Nærbilder av Titan ble sett på som viktigere, mange år før astronomer oppdaget Kuiper-beltet og innså at Pluto representerer en hel klasse med dverg-iskloder som kan fortelle mye om Solsystemets opprinnelse. At Pluto har en dynamisk atmosfære og en overflate som gjennomgår store forandringer, var heller ikke kjent i 1980.

Å sende Voyager 1 til Pluto i 1986 ville ha vært en ren ferd ut i det ukjente, mener Stern. Vi ville ha fått langt mindre ut av passasjen enn vi nå får av New Horizons, som ankommer Pluto med instrumenter og programmer som bl.a. lar oss studere månene, atmosfæren 0g overflatens kjemiske sammensetning i en helt annen detalj enn Voyager 1 kunne ha gjort.

Når det er sagt, er ikke alt bare fordel New Horizons. For eksempel ville Voyager 1s kameraer, som tok praktfulle bilder ved Jupiter og Saturn, ha fungert utmerket ved Pluto. Voyager hadde flere måleinstrumenter som New Horizons mangler og – ikke minst – var sonden istand til å ta bilder og sende data samtidig. Selv om New Horizons har 30 år mer avansert teknologi, er det en mye mindre og enklere sonde.

Titan's_thick_haze_layer-picture_from_voyager1

Typisk Voyager 1-bilde av Titan. Månen er innhyllet i tett atmosfære (Kilde: NASA/JPL)

Alan Stern har nok rett i at vi skal prise oss lykkelige for at det ble New Horizons og ikke Voyager. Men jeg studerte astronomi på denne tiden, og husker også hvor skuffet vi ble av bildene fra Titan. Det Voyager 1 sendte tilbake var de kjedeligste bildene av noen måne som ble besøkt av de to sondene – en oransjerød ball uten tydelige overflatetrekk. Detaljkunnskap om Titans fascinerende overflate måtte vi faktisk vente på til Cassini-Huygens-sondene nådde Saturn i 2007.

That said, consider how amazing it would have been in 1986 to rapidly discover, in the few weeks prior to a Voyager closest approach, that Pluto has an atmosphere; that Pluto has its own retinue of small moons, much like a giant planet; and that the much more volatile snows of nitrogen and carbon monoxide dominate its surface composition-rather than the methane snow as was then known.

Kan hende ville vår kunnskap om det ytre Solsystemet ha gjort et kjempesprang i 1986, f.eks. ved at man oppdaget det mange tror vil avdekkes om to uker: klare likhetstrekk mellom Pluto og Neptuns måne Triton. Men gjort er gjort og spist er spist, selvsagt, og nå er endelig ventetiden snart over!

Dette er innlegget er også publisert på NAS-veven, nettstedet til Norsk Astronomisk Selskap, en forening du absolutt bør bli medlem av

 

Hvorfor kan man ikke bare ta seg sammen og gå ned i vekt?

Slankedebatten som har dukket opp i kjølvannet av Høyre-representant Sveinung Stenslands mye omtalte vekttap, følger et beklemmende velkjent mønster. Som vanlig dukker det opp en lang rekke normalvektige som mener at det kun er et spørsmål om å skjerpe seg, og de blir i sin tur imøtegått av overvektige om insisterer på at slanking er en anelse mer komplisert enn som så.

Denne postingen er et forsøk på begrunne dette siste synet med noe mer enn personlig erfaring med overvekt. Det sies sjelden, men argumentet om å ta seg sammen hviler i bunn og grunn på ideen om viljestyrke. Det er viljestyrken som skal bære deg gjennom uker og måneder med forsakelser, som skal styre deg trygt forbi de unødvendige kalorienes urene farvann.

Viljestyrke, også kjent som selvdisiplin og selvkontroll, har flere definisjoner. Men essensen av viljestyrke er å kunne utsette kortsiktig tilfredsstillelse for å nå et mer langsiktig mål. Det handler om mental selvkontroll, å kunne undertrykke uønskede tanker og impulser og la rasjonell tenkning overstyre følelser.

Wc0107-04780r

Eksempel på overvektig mann med begrenset viljestyrke

Hvor mye viljestyrke man har, varierer fra person til person og området man skal bruke den på. Man kan for eksempel ha viljestyrke nok til å bli verdens beste golfspiller, men ikke evne å motstå seksuelle fristelser. Eller man kan ha jernviljen som kreves for å lede landet sitt i krig og redde demokratiet fra Hitler (samtidig som man sliter med depresjon), men ikke klare å hindre at man blir kraftig overvektig.

Willpower: Rediscovering the Greatest Human Strength bruker Roy F. Baumeister og John Tierney Oprah Winfrey som eksempel. Som programleder i verdensklasse har Winfrey utvilsomt viljestyrke. Hun har tilgang til enæringsspesialister, leger og personlige trenere av ypperste kaliber, og kan la seg motivere av at hun daglig blir sett av millioner av mennesker. Likevel er Winfrey en av verdens mest kjente jojo-slankere:

That’s what we call the Oprah Paradox: Even people with excellent self-control can have a hard time consistently controlling their weight. They can use their willpower to thrive in many ways – at school and work, in personal relationships, in their inner emotional lives – but they’re not that much more successful than other people at staying slim.

Forfatterne henviser til flere studier som bekrefter dette: Selv om folk som ser ut til å ha sterk selvkontroll i sin alminnelighet lykkes bedre med å holde vekten konstant, er forskjellen mindre enn på andre felter av livet. Og om du i utgangspunktet har sterk viljestyrke, viser den seg å være en begrenset ressurs. Når viljestyrken er “brukt opp”, øker faren for at du skal spise for mye eller feil mat, for eksempel.

En situasjon slankere fleste kjenner godt til og som også bekreftes av forskningen, er å utsette beslutninger om mat til man er sulten. Mang en slanker har gått i butikken på tom mage og endt opp med en pose potetgull i tillegg til den fornuftige lunsjen. Baumeister og Tierney kaller det “slankerens Catch-22”: For å unngå å spise trenger slankeren viljestyrke, men for å ha viljestyrke må slankeren spise.

De omtaler også studier som viser hvordan andre typer hendelser kan tappe oss for viljestyrke og øke sjansen for overspising. I en studie ble unge kvinner som slanket seg vist den sørgelige blockbusteren “Tid for ømhet”. Kvinnene ble delt inn i to grupper: en som fikk slippe følelsene løs, og en som måtte undertrykke følelsene sine. Etter filmen ble testsubjektene tatt med til et annet rom for å vurdere smaken på ulike typer iskrem.

Mens subjektene trodde de deltok i en smakstekst, var det egentlige formålet å måle hvor mye is de spiste etter filmen. For sikkerhets skyld ble isen servert i store esker som gjorde det vanskelig å se hvor mye som ble spist. Det viste seg da at gruppen som hadde måttet undertrykke følelser, det vil si bruke viljestyrke på å bevare fatningen, spiste langt mer iskrem enn den som hadde fått gråte fritt under filmvisningen.

Konklusjonen fra denne og lignende studier er klar: Viljestyrken som kreves for å slanke seg på konvensjonelt vis kan påvirkes av hendelser som ikke har noe noe med mat å gjøre. Dette får Baumeister og Tierney til å konkludere med at viljestyrke stort sett er et elendig grunnlag for varig vekttap, og isteden har de følgende råd til den som skal slanke seg:

1. Never go on a diet.
2. Never vow to give up chocolate or any other food.
3. Whether you are judging yourself or judging others, never equate being overweight with having weak willpower.

Heller enn å slanke seg på konvensjonelt vis, mener forfatterne at overvektige må lære av forskningen som gjort på viljestyrke og kroppens biologiske respons på slanking. Det er lett å miste motet når man ser den lave suksessraten og alle måtene kroppen og psyken forsøker å motarbeide vekttapet på. Men bildet er ikke helt svart. Det er også forskning som gir håp og muligheter for en smartere strategi.

Det første og vikigste: Ikke sult deg selv. Denne fellen har jeg gått i flere ganger, rett og slett fordi det kan være så effektivt på kort sikt. Å gå på ekstreme lavkaloridietter får kiloene til å rase av, men underminerer også viljestyrken og øker sannsynligheten for en sprekk. Det i sin tur kan utløse den godt dokumenterte “what the hell”-effekten, der du finner ut at siden du allerede har spist feil mat kan du like gjerne spise mye mer av den.

For det andre: Tilgjengelighet øker forbruket. Finn Schjøll sa det presist til meg en gang: “Du vet, du og jeg er sånne som ikke slutter å spise før bollen er tom.” Han har helt rett: Jeg har aldri klart å spise bare én peanøtt eller sjokoladebit. Men hvis ikke bollen står der, har jeg ingen mulighet til å plukke den tom. Jeg får heller ingen visuelle stimuli som trigger søtsug. Uten snop i huset, må jeg gå av huset ut for å kjøpe snop. Da blir latskapen min venn, slik den også blir det hvis jeg velger å pusse tennene tidlig på kvelden.

For det tredje: Utsett beslutninger om å spise usunt. Glem aldri å spise (sunt) når du føler deg sulten. Men hvis du blir tilbudt overflødige kalorier i f.eks. et møte, skal du mentalt fortelle deg selv at du vil vente med å spise denne maten. Du har altså ikke nektet deg selv å spise den, bare utsatt beslutningen. Det “sparer” viljestyrke til et tidspunkt du kanskje trenger den mer, og vil ofte føre til at du senere oppdager at du likevel ikke hadde lyst på maten. Eller om du vil: Det virker som om vi mentalt har lettere for å godta et “senere” enn et “ikke tale om.”

I det hele tatt kan det hjelpe å automatisere tankesettet sitt på dette området. Før du går på en fest der du vet det blir servert mye fetende mat (hallo, grillsesong!) bestemmer du deg for hva og hvor mye du vil spise. Du lager deg et lite mantra for kvelden, av typen “på denne festen skal jeg spise én tallerken med mat” eller “jeg skal ikke røre potetgullet”. Ved å gjøre slike beslutninger automatiske slipper du å svi av tid, tankekraft og viljestyrke på dem.

Og sist, men ikke minst: Selvovervåking er et nyttig hjelpemiddel. Jeg er blitt en svoren tilhenger av Fitbit, som teller hvert skritt jeg går og som gjør det lett for meg å holde oversikt over progresjonen (10 000 skritt eller mer hver eneste dag siden 13. januar – yay!) I tillegg har jeg en smartvekt, Fitbit Aria, som jeg veier meg på hver dag. Slike metoder støttes ifølge Baumeister og Tierney klart av forskningen, sammen med f.eks. nedtegnelse av av alt man spiser (slik skepsisblogger Gunnar Tjomlid skal gjøre).

Om ikke du kan måle og veie alt du spiser, er det i alle fall mulig å følge litt bedre med på hva som serveres. Det er dokumentert at vi spiser mer når vi ser på TV eller er i godt selskap, to aktiviteter som tar oppmerksomheten vekk fra selve maten. Vi sliter også med å vurdere porsjonsstørrelse visuelt (noe matindustrien er veldig klar over), og derfor er det å følge med på sin egen metthetsfølelse et nyttig redskap.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Intet hindrer folk i å stjele fra en slik “honesty box“,
men de fleste velger å la være (kilde: Wikpedia)

Viljestyrke og moral(isme)
Viljestyrke ses ofte på som en del av fundamentet for vår moral, ikke minst slike valg der vi uten konsekvenser kan gjøre noe galt men likevel velger å la være. Når overvekt blir sett på som et utslag av manglende viljestyrke – og mye tyder altså på at det er slik – blir det for mange også et eksempel på moralsk klanderverdig oppførsel. Vi overvektige er ikke bare dårlige til å regulere spisingen vår, vi er rett og slett viljesvake og dårlige mennesker.

Det er liten tvil om at moralsk indignasjon ligger bak mye av det “fat hate” og “fat shaming” vi ser på nettet i våre dager. I utgangspunktet er det ikke så mye vi overvektige kan gjøre med slike holdninger. “Haters gonna hate”, som man sier. Men det vi kan gjøre, er å gi blanke i det uttalte eller implisitte argumentet om at svak viljestyrke ved matbordet innebærer at man generelt er en svak person. Forskningen taler imot det.

Vi kan velge å ignorere oppfordringene om å ta seg sammen og skjerpe seg, fordi vi nå vet at det ikke er slik man får bedre helse og (eventuelt) går ned i vekt. Vi har selvsagt ansvaret for hver eneste matbit vi putter i munnen – vi er ikke roboter, tross alt. Men langt viktigere enn å si at man har ansvaret er det å ta ansvaret. Å gjøre noe med saken, ut fra egne forutsetninger og det vi vet om hvordan overvektige kropper fungerer.

Og mens vi tar ansvaret for egen helse, kan vi alltid brenne noen ekstra kalorier ved å ta en liten dans til alle fedmehatende nettkommentatorers nasjonalsang. :)

 

Svimmel av suksess: Om slankingens brutale realiteter

De siste dagene har det vært mye oppstyr rundt stortingsrepresentant Sveinung Stensland, som har stilt opp i bar overkropp i VG for å fortelle at han har klart å gå ned 22 kilo. Stensland mener at kuren hans, som består i å spise mindre og mosjonere mer, er noe hvem som helst kan klare. I bunn og grunn behøver folk bare å “skjerpe seg”. Som helsetalsmann for Høyre trekker han også en politisk konklusjon av sin erfaring:

Det er egentlig bare noen små grep som skal til, så begynner du å gå ned i vekt. Så forsøker da store deler av det politiske miljøet å fremstille det som om det er nesten umulig å redusere vekten. Det er ikke riktig.

Mange har brukt sosiale medier til å fortelle Stensland hvor feil han tar. Det skal ikke jeg gjøre. For han har fullstendig rett. Det er enkelt å gå ned i vekt. Jeg har gjort det selv mange ganger. Det som er vanskelig er å holde på den lave vekten. Forskning på virkningen av slanking viser at langt de fleste slankere legger på seg det de tok av og vel så det. Ifølge en mye sitert studie gjelder det 80% av slankere. En annen studie, nylig omtalt i Slate, presenterer enda mer dramatiske tall:

In reality, 97 percent of dieters regain everything they lost and then some within three years. Obesity research fails to reflect this truth because it rarely follows people for more than 18 months. This makes most weight-loss studies disingenuous at best and downright deceptive at worst.

Som personlig trener Hege så treffende skriver i en kommentar til Stenslands utspill i bloggen “Trening for livet”:

Stenslands 3 måneder med suksess betyr heller ikke at han nå har oppnådd varig vektreduksjon og kan gå resten av livet i møte uten bekymringer for vektrelaterte helseproblemer. Varig vektnedgang defineres som et vekttap på minst 10% av kroppsvekt som opprettholdes i mer enn 1 år. Det er først etter 2-5 år man kan se om vektreduksjonen virkelig har satt seg. 

Min første slankekur som førte til stort vekttap begynte i 1990, og resulterte i at jeg ble tilnærmet normalvektig i 1992. I 1995 var vektøkningen i full gang, og i 1999 var jeg tilbake på gammel vekt. Så var det på han igjen i 2000 med stort vekttap fram til 2002, før vekten begynte å sige på igjen. Den datt nedover et godt stykke i 2006, da jeg deltok i “Skal vi danse” og fikk tett oppfølging av min dansepartner og personlige trener, Therese Cleve.

Jeg kjenner meg også igjen i Stenslands reaksjon på suksessen. For de av dere som ikke har gjennomlevd kraftig slanking: det er virkelig råkult å se kroppen forandre seg fra uke til uke. Det gir en enorm mestringsglede å kvitte seg med 22 kilo, eller 44 pakker med smør om du vil. Jeg mener: 44 føkkings pakker med rent fett! Det er et rush, og i det rushet husker jeg hvordan jeg belærte andre om slankingens gleder, svimmel av suksess som jeg var.

Men da slankerusen hadde lagt seg kom altså hverdagen. Vekta skled oppover, inntil jeg nå er tilbake nøyaktig der jeg var i 1999 – eller 1989 for den saks skyld. Så min erfaring stemmer på en prikk med forskningen, for ikke å si erfaringen til nesten alle andre overvektige jeg har møtt i årenes løp. Mens det er relativt enkelt å gå ned i vekt (spis litt mindre og tren litt mer funker hver bidige gang!), er det kjempevanskelig å hindre vekten i å øke igjen.

Jeg føler ingen trang til å hovere over Stenslands suksess. Tvert imot: jeg håper oppriktig at han lykkes med å holde på vekten sin. Vi som lever i jojo-land trenger historier til oppmuntring og inspirasjon. Men den sangvinske holdningen stortingsrepresentanten legger for dagen øker faktisk sannsynligheten for at han vil mislykkes på sikt. Så om journalistene bak saken er fremsynte, legger de inn et oppfølgingsintervju om halvannet til to år. Er de i det infame hjørnet, spør de Stensland hva han veier i januar 2017, for eksempel.

Hvorfor er vektreduksjon så vanskelig å få til for samfunn og enkeltpersoner?
En åpenbar forklaring er at i et samfunn som vårt, som flommer over av kaloririk mat og innretninger som gjør det unødvendig å bevege seg, er det lett å pådra seg et lite kalorioverskudd som over tid gir stor virkning. I periodene jeg gikk opp, var vektøkningen min på 250-500 gram i måneden, innenfor målenøyaktigheten til badvekten og så langsomt at varselklokker (som trangere klær) knapt ble utløst.

Det finnes andre faktorer, som arv (av evolusjonsmessige årsaker er kroppene våre flinke til å lagre overskuddsenergi i form av fett, og noen av oss er mer disponert for dette), miljø (min familie har alltid verdsatt bordets gleder) og det faktum at kroppen er et komplekst, adaptivt system bestående av femti tusen milliarder celler. Endrer man kroppens fundamentale betingelser, tilpasser den seg til det.

For mange vil det også være psykologi inne i bildet, men jeg har vært heldig nok til å styre unna det. Jeg er en av svært mange overvektige her i landet som sikkert skuffer denne verdens hobbydiagnostikere med sine totalt normale jobb- og familieliv. Jeg påstår ikke at jeg har den mest praktiske eller elegante kroppen i verden, men jeg skammer meg heller ikke over den. Den har tjent meg godt frem til nå.

Og nettopp det at det også er mulig å leve normalt liv med overvekt, gjør det fristende å slutte seg til konklusjonen i den ovennevnte Slate-artikkelen, som er at de fleste av oss bør droppe slankekurene. Ikke bare er jojo-slanking belastende for kroppen, men det er også mange studier som viser at overvekt ikke behøver å være et varsel om dårlig helse og tidlig død:

Studies from the Centers for Disease Control and Prevention repeatedly find the lowest mortality rates among people whose body mass index puts them in the “overweight” and “mildly obese” categories. And recent research suggests that losing weight doesn’t actually improve health biomarkers such as blood pressure, fasting glucose, or triglyceride levels for most people.

Så hvorfor strebe etter et så lite realistisk mål som varig vekttap, når man ved å gjøre en innsats for helsen kan forbli overvektig og beholde en tilnærmet normal livskvalitet? For meg ligger svaret i to ord: Martti Ahtisaari. Finlands tidligere president og Nobelprisvinner Ahtisaari har vært overvektig det meste av livet. Og i hans tilfelle kom det til å bli hemmende for karrieren etter hvert, noe blant annet New York Times påpekte i en artikkel i 1999:

He has had a lifelong problem controlling his weight, which has led to a degeneration of his knees and crippled his walking style. He has had several operations to correct the problem, but he still moves in a labored fashion. When he was reported to have stumbled or fallen at receptions, the local press suspected something other than his weak knees, speculating that he had instead been living up to the Finns’ reputation for being hearty vodka drinkers.

Sammenhengen mellom vekt og belastning på skjelett og ledd er i bunn og grunn et ingeniørmessig problem. Kroppen er en mekanisk konstruksjon, og det er innlysende at knær, rygger og hofter som bærer langt mer masse enn normalen er sårbare for slitasje og skader. Kanskje er godeste Ahtisaari genetisk belemret med skjørere knær enn folk flest, men det endrer nok ikke på det faktum at lavere kroppsvekt ville ha medført færre plager.

Etterhvert som jeg nærmet meg femti, ble følelsen av at jeg flyttet på for mye masse hver dag, stadig mer påtagelig. I mitt 51. år vet jeg at det er en følelse som vil melde seg med økende styrke, og noe som vil kunne redusere livskvaliteten min kraftig i takt med kroppens svekkede evne til å reparere og kompensere for skader. Så joda, i likhet med Sveinung Stensland forsøker jeg også å redusere vekten for tiden.

Jeg gjør det ved hjelp av en metode jeg ikke har prøvd før (mer om den i en senere posting) og som så langt ser ut til å gi interessante resultater, men også vel vitende om at jeg antagelig vil mislykkes denne gangen også. Men hva så: Det kan jo tenkes at jeg denne gangen – i motsetning til alle de andre – lander blant de 3-20 % som oppnår varig vektreduksjon. Det er lov å drømme. Både for stortingsrepresentanter og oss vanlige dødelige.