All posts by Eirik

Hvorfor fikk Falcon Heavy så stor oppmerksomhet?

I forrige uke ble raketten Falcon Heavy skutt opp for første gang. Vi romnerder hadde sett frem til begivenheten lenge, da raketten var fem år forsinket i forhold til de opprinnelige planene. Jeg hadde forsåvidt regnet med at det ville få mer oppmerksomhet enn rakettoppskytninger flest, fordi SpaceX (selskapet som utviklet Falcon Heavy) lenge har vært de flinkeste i klassen til å popularisere oppskytninger på YouTube og sosiale medier. SpaceX ledes desssuten av Elon Musk, som har overtatt Steve Jobs’ rolle som verdens fremste nerdeikon.

Det er likevel ikke nok til å forklare hva som som skjedde 6. februar 2018. I timene før og etter oppskytningen tok det helt av på sosiale medier. Da direktesendingen var igang ble den fulgt av (titalls) millioner på direkten, 9,4 millioner fulgte livesendingen fra Teslaen som SpaceX sendte opp i timene før den forsvant i retning asteroidebeltet. I Facebook- og Twitterfeedene mine la folk som ellers aldri ytrer seg om romfart ut bilder og begeistrede kommentarer.  Jeg la ut et innlegg på Facebook med noen opplysninger om SpaceX-Teslaen. I skrivende stund er den blitt likt over tusen ganger og delt 153 ganger.

Selv om mange avfeide det hele som et mediejippo eller et reklamestunt, er det åpenbart at millioner opplevde et ordentlig følelsesmessig rush, et positivt løft om man vil. Slikt er sjelden i våre dager utenfor populærkulturen og idretten. Så hva var det som skjedde?

 

Det var ikke raketten, men poesien

Elon Musk fikk en del kritikk for å ha sendt en bil opp i rommet. Greit, så sender man ikke en satellitt i milliardklassen med en rakett som konstrukturen selv tror har en 50/50 sjanse til å overleve ferden. Men han kunne ha sendt billigere gjenstander. Eksperimenter designet av studenter eller skoleelever, for eksempel. Eller gitt fattige land en 50% sjanse til å gjøre noe stort i rommet. Og hadde det bare vært en bil, ville nok den kritikken ha blitt stående og kanskje vokst. Men så gjorde Musk noen grep som forvandlet et litt kluntete stunt til kunst, til en happening som visuelt var ren poesi.

Det siste bildet av Teslaen med “Starman” ombord, på vei ut mot asteroidebeltet den 6. februar 2018

Den dyprøde fargen på bilen viste seg å ikke være så tilfeldig likevel. Da det påmonterte selfie-kameraet begynte å kringkaste bildene av bilen i bane rundt Jorda, skapte den glinsende lakken en magisk kontrast til den blåhvite Jorda og det svarte verdensrommet. Før oppskytning fikk vi se bilder av en tom bil, vel oppe i rommet satt det en skikkelse i førersetet. “Starman” er en mannekeng utrustet med en av SpaceX’ egendesignede romdrakter, men med hjelmen på hodet og hendene på rattet så han menneskelig ut. Han ble en av oss, der oppe i rommet. Samtidig minnet han mange om den hemmelighetsfulle sjåføren “The Stig” fra enormt populære “Top Gear.”

Hvilket bringer meg til referansene. Musk visste godt hvilke mentale knapper han trykket på da han lanserte ferden med en animert video der lydsporet var David Bowies “Life on Mars”, og så sa at musikken som ble spilt i bilen var Bowies “Space Oddity”. På dashbordet til Teslaen kunne vi se ordene “Don’t Panic”, en henvisning til boka “The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” av Douglas Adams. I hanskerommet skal det ligge et håndkle, nok en Adams-referanse. Med i bilen er det også en digital utgave av Isaac Asimovs science-fictiontrilogi “Foundation”, som skildrer et galaktisk imperium skapt av mennesker som en dag dro ut fra Jorda i store romskip.  Så nei, ikke reklame og ikke et stunt. Tenk heller kunst.

 

Det var Elon Musk

Hvis jeg forteller deg at Elon Musk ble banket gul og blå på skolen i Sør-Afrika fordi han var smart og leste bøker og likte datamaskiner, blir du antagelig ikke overrasket. Kanskje kjenner du igjen den keitete væremåten hans, den enorme begeistringen over smarte løsninger av alle slag, hvordan han kan famle etter de riktige ordene og hvor ukomfortabel han ofte ser ut til å være i sin egen kropp. Er dette ikke deg (gudene skal vite at det er meg), så er det antagelig en du kjenner. En nerd. En særling som leste Douglas Adams og Isaac Asimov, som hørte på David Bowie og drømte om å dra til Mars. Falcon Heavy er nerdenes ultimate hevn.

Og om dette ble klekket ut av smarte reklamefolk på bakrommet i SpaceX-hovedkvarteret i Hawthorne, California (jeg tviler, for Musk er beryktet for å ville ha kontroll på budskapet) så gir det likevel gjenklang hos oss fordi avsenderen fremstår som ekte. Musk har vært med på å bygge SpaceX  og Tesla fra bunnen av, ikke bare som forretningsmann men også som ingeniør og mekaniker. Romskipet og bilen er hans babyer, og det gir ham en autoritet som en Richard Branson (som han sammenlignes med) ikke ville ha hatt i samme situasjon. Musk er en som bygger og skaper, og det er det vanskelig å ikke like.

 

Det var den store drømmen om rommet

Falcon Heavy sammenlignes gjerne med måneraketten Saturn V, og det er ikke helt urimelig. Som med måneraketten er det vanskelig å se for seg et stort kommersielt marked. De fleste satellitter som sendes opp idag veier en brøkdel av de 63 tonnene Falcon Heavy er istand til å løfte opp i lav jordbane. Dette er en maskin som kan sende mennesker til Månen og store roboter til Mars, og som kan revolusjonere utforskningen av det ytre Solsystemet, planetene fra Jupiter til Neptun.

Idag koster det så mye å sende sonder langt ut at det går tiår mellom hvert besøk. Første og siste passering av Uranus skjedde i 1986. Med Falcon Heavy kan vi bygge billigere sonder som flyr fortere og gjør mer. Falcon Heavy er altså ingen spesielt praktisk maskin, den er en drømmemaskin. Og et mellomstadium. På pressekonferansen etter oppskytningen brukte Elon Musk mer tid og engasjement på å snakke om oppfølgeren til Falcon Heavy, kjemperaketten BFR.

BFR-raketter ved en tenkt Mars-by i fremtiden

Det er den som skal frakte mennesker til Mars og lenger ut i Solsystemet. Det er den som skal gjøre romfart til en dagligdags affære. Heavy skal vise oss mulighetene og prøve ut teknologien, BFR skal levere resultatene i løpet av et tiår. Selv om et flertall kanskje ikke bryr seg, er det et stort mindretall der ute som ser på måneferdene som en tragedie vel så mye som en triumf. Fordi verdensrommet en stakket stund – “a brief, shining moment” – var innenfor rekkevidde, så lot vi det fare. Det er ingen tilfeldighet at mange godt voksne som så denne oppskytningen ga uttrykk for at det ga dem Apollo-følelsen.

 

Det var oss

La oss erkjenne det: Vi lever i ganske begredelige tider. Mange av de store fremskrittene vi har gjort de siste tiårene er truet, autokrater rykker frem verden over og USA styres av et kognitivt svekket “stabilt geni”. Det er vanskelig å se fremover og oppover i en slik verden, men det var det Falcon Heavy lot oss gjøre. I noen få minutter en kald februarkveld kunne vi løfte blikket fra smarttelefonenen våre og se universet i all sin velde. Reflektere over de enorme mulighetene som ligger der ute, glede oss over kreativiteten som gjør oss istand til å bygge raketter som kan lande side om side i solen.

Det var en påminnelse om hvor store vi kan være, hvor langt vi kan strekke oss hvis vi bare vil. “Edelt er mennesket, verden er rik”.

Nytt bildegalleri på newth.net

Jeg har begynt å legge ut en del av bildene jeg har tatt opp gjennom årene her på nettstedet, istedenfor å bruke en kommersiell bildedelingstjeneste. Ulempen ved å gjøre det på den måten er at min virtuelle server er treigere enn hva f.eks. Flickr eller Facebook kan levere. Fordelen er at jeg har full kontroll over hvem som ser hva og hva som skjer med mine bilder. What you see is what you get – et godt, gammelt IT-slagord som omtrent alle dagens ledende selskaper burde ta ad notam.

Åja, bildene ligger på newth.net/bilder. Keep It Simple, Stupid. Nok et IT-slagord som omtrent alle dagens…. ;)

“Veien til Mars” – nytt nettsted under oppbygning

Det skjer noen endringer her på newth.net-bruket. I motsetning til flertallet av mine bloggekolleger, som har gitt opp denne formen til fordel for sosiale medier, har jeg valgt å gå motsatt vei. Jeg opplever dagens algoritmestyrte sosiale medier som upålitelige verktøy for formidlere av fagstoff. Jeg vet aldri om en posting på Facebook eller Twitter når frem til mine følgere, og siden selskapene hele tiden tilpasser algoritmene har det liten hensikt å finne på smarte knep for å nå flest mulig.

Det siste året har jeg merket meg en stadig økende interesse for utforskning av Mars, og ikke minst bemannede ferder. Mye av dette kan tilskrives SpaceX og Elon Musk, som jobber hardt for å promotere ideen om storstilt kolonisering av Mars. Men også NASA og deres kinesiske og russiske motstykker har et fokus på Mars nå, og derfor er det interessant for meg som skribent å følge opp dette nå. Ikke at jeg trengte mye tid på å overbevise meg selv: Jeg har alltid vært fascinert av den røde planeten.

Så da jeg bestemte meg for å følge opp den nye interessen for Mars på nettet, var det enkelt å velge å bygge et nettsted selv. På newth.net/mars  finner du nå en rekke artikler om utforskning og kolonisering av Mars, og flere er underveis. Programvaren som driver nettstedet er WordPress, som her, men formatet er annerledes. Artiklene på nettstedet vil holdes oppdatert i en helt annen grad enn det som er vanlig i en blogg, så det nærmeste man kan beskrive det som er vel som blogg/leksikon/lenkeressurs/nyhetssted. Vel, nok prat, det enkleste er å gå dit og se selv. Kommentarfeltet er åpent for spørsmål, selvsagt!

Ebokmomsen er fjernet. Og hva så?

En av de mer interessante nyhetene i den nye regjeringserklæringen som ble presentert igår var meldingen om at merverdiavgiften på ebøker blir fjernet. Ebøker vil nå få nullmoms, slik papirbøker har hatt hele tiden. Jeg har skrevet og snakket mye om det urimelige i denne forskjellsbehandlingen siden 2010, så jeg er naturligvis tilfreds med dette resultatet.

Spørsmålet er om dette vil få noen konsekvenser, og hva de i så fall vil bli. Jeg vil tro det fører til økt salg av ebøker, som er en bra ting. Om hele eller det meste av prisreduksjonen kommer kunden til gode innebærer det at en typisk norsk ebok til 200 kroner blir 50 kroner billigere. I billigsegmentet vil vi se flere ebøker til under hundrelappen, som etter den norske debatten å dømme har vært sett på som en psykologisk pris.

Momsfritaket vil også gjelde for utenlandske titler, så todollarsbøkene i Amazons Kindle Store vil begynne å koste dette igjen. Et interessant spørsmål er om prisreduksjonen vil bidra til å øke ebokas markedsandel opp mot amerikansk nivå. Der er jeg mer skeptisk. Norske lesere er velstående nok til at bokprisen tydeligvis ikke er avgjørende, og det er ikke noe annet nytt i markedet (som et lekkert lesebrett eller en ny måte å kjøpe ebøker på) som er egnet til å få papirfolk til å svitsje.

Trine Skei Grande, som har vært en pådriver for forslaget i regjeringsforhandlingene på Jeløya, sier dette om seieren til Aftenposten: “E-bøker har ikke blitt prioritert av norske forlag, de har ikke laget gode nok forretningsområder på det digitale feltet. Det trenger vi for ikke å tape i konkurransen mot det engelske markedet.” Man ønsker med andre å fremme innovasjon med denne skattesenkningen, som med så mange andre. Det tror jeg vi vil se lite av.

Ebokbransjen er preget av en ganske påtagelig stagnasjon. Ebokhandler ser stort sett ut som de har gjort i årevis, og det gjør også de mest populære lesemediene – nettbrett og lesebrett. Det er mange årsaker til dette i Norge, fra rause offentlige støtteordninger som beskytter bransjen mot markedskrefter til en forlags- og bokhandlerstruktur med vertikal integrasjon og mye krysseierskap.

En Kindle er en Kindle er en Kindle, i 2010 som i 2018. Ikke har den fått farger eller er blitt brettbar. Eller gratis, slik mange spådde for noen år siden. Tvert imot, faktisk!

Men mangelen på innovasjon ser vi også internasjonalt. Den raske veksten i markedsandel vi har sett i mange land, har flatet ut. Markedslederen Amazon fortsetter å produsere sin Kindle, men kundeopplevelsen har ikke forandret seg på årevis og fokuset i selskapet har flyttet seg fra netthandel med bøker til mer dynamiske forretningsområder. Apples engasjement i ebokmarkedet var aldri mer enn halvhjertet, og det begynner å bli lenge siden iPad, selskapets viktigste bidrag til ebokbransjen.

Google gikk ambisiøst ut med arkivprosjektet Google Books, men søksmål fra rettighetshavere og manglende respons i markedet har i praksis parkert prosjektet. Vårt eget bokhylla.no pågår fremdeles, men også dette lukter det bokhyllestøv av. Så nei, Skei Grandes forhåpninger om at dette skal føre til en ny vår for eboka deler jeg dessverre ikke. Skulle skatteletten ha hatt en slik virkning måtte den ha kommet da det var mer liv i markedet. Eventuelt måtte man ha en mer grunnleggende gjennomgang av maktstrukturene i bokbransjen og støtteordningene som underbygger dem.

For lite og for sent, med andre ord. Når det er sagt er jeg glad for at en urimelig skatt blir fjernet, og har selvsagt ikke noe imot lavere priser. Så takk som byr!

 

Imponerende støtte for gammel Kindle fra Amazon

Mye har forandret seg i min teknologibruk gjennom de siste sju årene, men én ting er konstant: Jeg fortsetter å lese ebøker på Amazons Kindle-lesebrett basert på elektronisk blekk. Det er og blir den beste konkurrenten til papir, og med alderen har muligheten til å forstørre skrift og lese med bakgrunnsbelyst skjerm blitt et stadig større fortrinn for mine langsynte, slitne øyne.

Jeg har eid noen Kindler opp gjennom årene, og er stort sett fornøyd med hvor robuste de er. Kindle er med overalt, tåler en støyt og et fall og fortsetter å ha super batterilevetid etter år med daglig bruk. Min første lille Kindle ga jeg bort til en venn ifjor, og han er svært fornøyd. Den største Kindlen jeg har eid, modell DX, kom jeg over i bokhylla idag. Jeg kjøpte den i 2010, og har ikke brukt den på et par år.

Kindle DX var en stor modell med fysisk tastatur, Jeg kjøpte den mest for å lese PDFer og skrive notater til. Og for den gode 3G-avtalen, da.

Batteriet var grundig utladet, sist jeg hadde strøm på brettet sørget jeg for å oppgradere programvaren så den fremdeles kunne kommunisere med Amazons ebokhandel. Da jeg ladet opp brettet idag, startet det akkurat som før. Det overrasket meg ikke, det dreier seg som sagt om robust elektronikk uten bevegelige deler. Det som derimot overrasket meg var at nettverket fremdeles fungerte. Modellen jeg kjøpte for snart 8 år siden kom nemlig med 3G istedenfor wifi. Jeg valgte den løsningen fordi jeg reiste mye på den tiden, og ville ha muligheten til å laste ned bøker hvor som helst i Norge.

3G-abonnementet var ikke bundet til noe telefonabonnement, og som Kindle-bruker betalte men ikke for datatrafikk. Men siden Amazon forlengst har sluttet å produsere Kindle DX og selge slike 3G-pakker, forventet jeg ikke at jeg skulle komme på nett med brettet. Men det gjorde jeg altså, og dermed har jeg fremdeles muligheten til å stå på et ferjeleie i Sogn og Fjordane og kjøpe ebøker – en mulighet som var langt mer imponerende i 2010 enn i 2018! (Den innebygde, eksperimentelle nettleseren fungerte derimot ikke, den er tydeligvis for utdatert…)

På bildet av Kindlen over ses forresten en mørk flekk på skjermen, sirka en tredel fra øverste skjermkant. Det er en skade med en rar historie bak. På en flytur sommeren 2011 møtte jeg Anniken Huitfeldt, som da var kulturminister og som jeg kjente via jobben. Det ble en så hyggelig samtale at jeg helt glemte min Kindle DX i lommen på flysetet. Det tok litt tid å finne ut hva som hadde skjedd, men brettet endte til slutt opp på hittegodsen på OSL. Jeg hadde ikke tid til å reise ut og hente det, og de sendte det til meg.

En lummer fredags ettermiddag dro jeg til det lokale postkontoret og hentet pakken. Jeg kom hjem og åpnet den, konstaterte at skjermen hadde fått en skade og la Kindlen til side. Noen minutter etter hørte jeg et voldsomt brak i retning sentrum. Det var 22. juli. Siden den gang har jeg ikke klart å se på brettet og skaden den har på skjermen uten å tenke på terror.

Har vi avslørt UFOenes hemmelighet denne gangen?

De siste dagene har internasjonale og sosiale medier summet av nyheten om at USAs forsvarsdepartement har drevet hemmeligstemplet forskning på UFOer i årevis. En av de ansvarlige for forskningsprosjektet, etterretningsoffiseren Luis Elizondo, sa nylig opp sin stilling og gikk ut i mediene med uttalelser som ikke etterlot noen tvil:

These aircraft — we’ll call them aircraft — are displaying characteristics that are not currently within the US inventory nor in any foreign inventory that we are aware of […] Things that don’t have any obvious flight services, any obvious forms of propulsion, and maneuvering in ways that include extreme maneuverability beyond, I would submit, the healthy G-forces of a human or anything biological. […] My personal belief is that there is very compelling evidence that we may not be alone.

Myndighetene tok åpenbart dette på alvor til å begynne med. “The Advanced Aviation Threat Identification Program” ble tildelt 22 millioner dollar over det såkalte “Black Budget”, en sekkepost for prosjekter som skjules for offentligheten av nasjonale sikkerhetshensyn. Ifølge New York Times ble bevilgningene stanset i 2012, men arbeidet med å samle inn UFO-observasjoner fortsatte frem til våre dager.

Elizondo sluttet etter eget utsagn på grunn av hemmelighold og motstand mot videreføring av forskningen (andre tror det handler om en akk så amerikansk sammenblanding av politikk og penger). Motstanden mot å fortsette forskningen har jeg stor forståelse for. UFOer må nemlig være noe av det minst interessante det går an å forske på. Alt Luiz Elizondo og hans støttespillere uttaler idag, kunne like gjerne vært sagt for 50 år siden. Ja, det ble faktisk sagt for 50 år siden, blant annet av den en gang så berømte amerikanske astronomen J. Allen Hynek.

Hynek var faglig rådgiver og konsulent på tre større studier av UFO-fenomenet som USAs luftforsvar gjennomførte fra 1940- til 60-tallet. Den mest kjente av disse var den siste, med kodenavnet Project Blue Book. Hynek gikk til oppgaven som skeptiker, men ble etterhvert overbevist om at det blant de mange tusen observasjonene fantes empiriske bevis for at UFOer ikke bare eksisterer i virkeligheten, men at de kunne være fremmede romskip.

Under arbeidet med Project Blue Book ble Hynek stadig mer frustrert over det han mente var en propagandaøvelse for å berolige offentligheten, og da prosjektet ble avsluttet begynte hans karriere som USAs mest kjente UFO-forsker. Han skrev en rekke bøker om UFOer (jeg slukte dem som tenåring), startet organisasjoner og ledet konferanser. Det sier sitt om hans posisjon i populærkulturen den gang at Steven Spielberg ga Hynek en birolle i UFO-klassikeren “Nærkontakt av tredje grad”.

Hyneks første problem som forsker var datakvaliteten, eller snarere mangelen på kvalitet. Selv om det fantes et vell av observasjoner som ble klassifisert som uidentifiserte flygende objekter av luftforsvaret (over 700 bare i Project Blue Book) var det få av dem som var gode nok til å kunne brukes som råmateriale i seriøs forskning. Ofte dreide det seg om visuelle observasjoner utført av amatører, gjengitt etter hukommelsen og med upålitelige anslag for avstand, størrelse og varighet.

Rapportene om nærkontakt med utenomjordiske var oftest gjenfortalt etter hukommelsen, og ble ikke understøttet av gode fysiske bevis for at hendelsen fant sted. Fotografier av UFOer var stort sett uskarpe, og når de var skarpe viste de seg nesten alltid å være forfalskede. Hvilket bringer oss til Hyneks andre problem: UFO-fenomenet som moderne religion. Det fantes (og finnes) millioner av troende, blant dem enkelte som var villige til å gjøre hva som helst for sin tro. Virkelig hva som helst.

For Hyneks del ble enden på visa at han ikke kom videre i forskningen sin. Da han gikk bort i 1986 sto UFO-feltet på samme sted som det hadde gjort i 1976 eller 1956 for den saks skyld. Og når jeg nå ser videobeviset som legges frem av Elizondo (gå til CNN-saken og se den, faren for at du finner en forfalsket versjon på YouTube er stor) får jeg samme følelse. Skjermdumpen nedenfor kunne igrunnen vært tatt fra en hvilken som helst UFO-video det siste halve århundret.

Jeg skal ikke underslå at fordommer mot UFOer er en av årsakene til at mange kvier seg for å forske på fenomenet. Men som forskerutdannet er min første reaksjon denne: For et gørr kjedelig tema å forske på! Her ser vi ingen progresjon i datakvaliteten, ingen teoretiske gjennombrudd, intet nyere statistisk materiale av verdi. Og dette er altså de gode dataene, som altså drukner i et hav av uverifiserte påstander, feilobservasjoner, hallusinasjoner og regelrette løgner.

Sammenlign dette med vitenskapen Hynek valgte å forlate, astronomien. De siste 50 årene har vi sett enorme fremskritt innen datakvalitet og teoretisk og statistisk arbeid på alle fronter. Ikke minst har det skjedd mye innen observasjonell astronomi, med romteknologi og dataanalyse som to eksempler. Forskere er som folk flest, de ønsker å være der noe skjer. Og innen UFO-forskningen skjer det altså ingen verdens ting (prosjekt Hessdalen, jeg ser på deg).

Elizondo forteller at man forsket på de uidentifiserte flygende objektene for å fastslå om de utgjorde en trussel mot nasjonal sikkerhet. Det var også argumentet for de tre foregående UFO-studiene i forsvarets regi. Fraværet av en identifiserbar trussel var argumentet for å legge ned Project Blue Book i 1969, og det er en beslutning som har tålt tidens tann. Siden den gang har vi ikke opplevd noe UFO-angrep mot USA eller noe annet land.

Så nei, dette er ikke gjennombruddet mange UFO-entusiaster har drømt om. Dette er mer av det samme, og inntil det dukker opp materiale som beviser det motsatte opprettholder jeg min diagnose av UFO-forskningen som komatøs. Hvilket er synd. For jeg har alltid håpet på at UFO-fenomenet skulle gi oss ny kunnskap. Om ikke om romskip med romvesener ombord, så kanskje et helt ukjent naturfenomen?

Vitenskapen står som sagt ikke stille. Vi vet at vi ikke vet alt som er å vite om vår fysiske verden. Men vi vet også at ny kunnskap fordrer nye og – ikke minst – gode data.

It’s the data, stupid.