Nei, nei, nei, ikke Månen IGJEN!!

Ryktene har gått en stund og nå er de bekreftet: President Trump vil sende amerikanske astronauter til Månen igjen. Bildet under viser signeringen av hans “Presidential Space Directive 1” forleden dag, der bl.a. Buzz Aldrin (nummer to på Månen) var tilstede. Nå vet vi jo at et presidentdekret ikke er det samme som et bindende vedtak, men retningen er i det minste staket ut i lang tid fremover. 

Jeg har igrunnen to reaksjoner. Den første: Sukk. Dette gir meg déjà vu. Begge Bush-presidenter lanserte visjonære og ambisiøse planer for utforskning av Månen og etterhvert Mars, planer som døde en stille død i Kongressen. Programmer av Apollo-typen krever massive investeringer og laserfokus over mange år. Ingen av forutsetningene er tilstede her. Republikanerne vedtok nettopp en kostbar skattereform og… vel… Trump-administrasjonen og laserfokus?

For det andre: Apollo 11-17 lærte oss også hvor lite egnet Månen er som mål for menneskelig utforskning, for ikke å snakke om kolonisering. Den godeste Buzz Aldrin (som vanligvis observeres med en “Get your Ass to Mars”-skjorte) sa det best selv da han beskrev månelandskapet som “magnificent desolation”. Selv sammenlignet med Mars fremstår Månen som ugjestmild. Her er noen av de viktigste forskjellene:

Mars har en atmosfære og is relativt lett tilgjengelig, noe som gjør det mulig å sette igang produksjon av vann, oksygen og brennstoff ganske raskt. Det er funnet is på den lufttomme Månen, men det er lite av den og den er vanskelig tilgjengelig. Denne forskjellen nuller også ut argumentet om at måneferder kan brukes til å forberede oss på Mars. Skal vi lære å kolonisere Mars må vi dra til Mars.

Av samme grunn er det lite hente i kostnadsbesparelser på et måneprosjekt. Man vil stort sett måtte utvikle den samme teknologien som trengs for å dra til Mars, men vil mangle mange av de lokale ressursene som Mars kan by på. Får Elon Musk det som han vil, med storstilt kolonisering og deltakerbetaling, kan et Mars-prosjekt faktisk bli billigere på sikt.

Mars har dobbelt så høy tyngdekraft som Månen (1/3 av Jordas). Det gjør det enklere for mennesker å bosette seg der, og vil lette tilpasningen til livet på Jorda for de som vil dra tilbake. Hvis man skal terraforme Mars vil tyngdekraften være sterk nok til å holde på atmosfæren som skapes. Månens tyngdekraft er for svak til at terraforming gir mening, så den vil alltid være en død steinkule.

Det er vanskelig å forestille seg hva Mars-kolonister skal leve av, men per idag er det omtrent umulig å tenke seg at en månekoloni skal bli økonomisk bærekraftig. Alt som kan skaffes på Månen – is, mineraler, solkraft – kan skaffes enklere og billigere andre steder i solsystemet. Det er ikke tilfeldig at når “The Martian”-forfatter Andy Weir skal skildre måneøkonomien i sin siste roman, ser han for seg [SPOILERVARSEL] et kriminelt kartell som den største økonomiske aktøren.

Man skulle kanskje tro at den korte avstanden til Jorda var en fordel. Det er den bare delvis. For en syk månekolonist er det selvsagt praktisk å bare være et par reisedager fra Jorda istedenfor et par hundre. Men den korte avstanden innebærer også at jordisk næringsliv og politikk vil ha stor innflytelse på månekolonien. En Mars-koloni må basere seg på å bli selvforsynt så fort som mulig, og vil derfor egne seg langt bedre som den backup-kopien av menneskelig sivilisasjon Elon Musk (og mange med ham) drømmer om.

Sist, men ikke minst har Månen den enorme ulempen at VI HAR VÆRT DER FØR. Det var vanskelig nok å få USAs befolkning til å støtte Apollo-prosjektet mens det pågikk, og så skal man gjøre Apollo igjen med bæreraketter og romfartøy som ser ut som kopier?  Nei, Arnold har skjønt det (som han har skjønt så mye annet i det siste…)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *