Facebook minnet meg nettopp om at jeg for et år siden hadde en bloggpost med tittelen “Godt jobbet, Sveinung Stensland”, der jeg med utgangspunkt i vekttapet til stortingsrepresentanten fra Høyre skrev om mine egne erfaringer på området. Hovedpoenget i posten var at kampen mot kiloene ikke er over etter slankekuren, men bare såvidt har begynt.
Det ble medieoppmerksomhet av denne og andre postinger om vektkontrollprosjektet mitt, og der benyttet jeg anledningen til å minne om det samme. Ifjor høst bidro jeg med en serie innslag til et radioprogram på NRK som jeg kalte “det umulige prosjektet”, og der poenget nok en gang var det godt belagte faktum at de fleste som går ned i vekt legger på seg igjen.
Så hvordan går det med mitt umulige prosjekt nå? Tja:

I løpet av det siste året har vekta gått opp  10 kg. Som så ofte før har det skjedd gradvis, avbrutt av korte perioder med rask vektøkning. Desember måned ga meg ikke overraskende et løft, og jeg hadde også en tur til USA i januar som ga meg et par seiglivete ekstrakilo. Julekilo og USA-kilo slo seg sammen med fem som snek seg gradvis innpå og vips! er man tjukk igjen.
Den gode nyheten er at helsa ellers har holdt. Jeg følger treningsregimet mitt slavisk, så sant jeg ikke er så syk at jeg må holde senga går jeg mellom 14 000 og 20 000 skritt hver dag. Ifølge Fitbit-appen ligger jeg til og med litt over normalen for “cardiac fitness” for menn på min alder. Den ålreite formen gjør at jeg ikke merker vektøkningen på andre måter enn at enkelte plagg som satt løst i fjor nå er i trangeste laget.
Konfrontert med et såpass stort personlig nederlag som dette er det nødvendig å stille noen vanskelige spørsmål. For det første: Hvordan i himmelens navn kunne jeg la dette skje igjen? For det andre: Hva er grunnen til at jeg går opp så mye, når jeg ellers er såpass helsebevisst? Og sist men ikke minst: Hva huleste heiteste gjør jeg nå?
At jeg ikke har grepet inn tidligere handler delvis om min (og alle andres) evne til å tilpasse seg nye situasjoner – også ubehagelige – om endringen skjer gradvis. Om jeg i september veier en kilo mer enn jeg gjorde i august, er det lett å godta det som den nye normalen. Jeg erkjenner selvsagt rasjonelt at vekta øker. Men i valget mellom å normalisere endring og ubehaget som vil følge av å handle, velger jeg normalisering. Helt til jeg konfronteres med et mer drastisk valg i tillegg, som å måtte kjøpe ny garderobe i nær fremtid. 
Men selvsagt er det noe mer på ferde her. En mann med et travelt liv og et treningsprogram som garanterer minst to og en halv times rask bevegelse hver dag kan ikke skylde på manglende aktivitet. Årsaken må ligge i den andre delen av regnestykket. Jeg har god oversikt over kostholdet mitt, og vet at det stort sett har ligget innenfor den norske normalen det siste året. Men på to viktige områder skiller jeg meg ut,  og kanskje er det her svaret finnes.
Fordi jeg har gjennomgått harde slankekurer før, vet jeg at jeg har mye lavere forbrenning enn det som er normalt for en mann på min alder og vekt. Det kan dreie seg om så mye som 600 kcal per dag, noe som tilsvarer et drøyt norsk frokostmåltid. I praksis viser det seg å være vanskelig å ta høyde for dette i det daglige. Jeg burde alltid spise 20% mindre enn alle rundt meg, men å sette en slik plan ut i livet….
Det hjelper selvsagt ikke at jeg virkelig nyter mat. Jeg har alltid vært glad i å spise, jeg vokste opp i en familie som satte bordets gleder i høysetet, liker selv å eksperimentere på kjøkkenet, er superfan av TV-serier som “Masterchef” og “Top Chef” og syns maten i Tokyo var høydepunktet på turen dit ifjor. Mye av dette har med familie og oppvekst å gjør, men det er også en fysiologisk komponent her.
Måten vi opplever smak på er antakelig like personavhengig som andre opplevelser. For meg er god mat en intens sanselig opplevelse, et kick jeg formelig kan føle trigger belønningssenteret i hjernen. Er det én kulturforskjell jeg ikke kommer over, er det den jeg opplever i møte med folk som ikke kan lage mat, ikke er opptatt av det og generelt ser på mat som bensin for kroppsmotoren.
Evnen til å trigges av smaksopplevelser gjør meg tilbøyelig til å spise mer enn jeg burde når suget etter noe søtt, fett eller salt ubønnhørlig melder seg. Kombineres dette med lavere forbrenning blir det litt lettere å forstå hvordan kiloene kan balle seg på.  Denne erkjennelsen er også grunnen til at jeg velger å se på det siste året som en læringsprosess mer enn et nederlag. Jeg vet noe om kroppen min nå som jeg var mindre klar over for et år siden, og det skal jeg ta med meg videre.
Ja, for videre skal jeg. Selv om min nåværende vekt er til å leve med, vet jeg hvor fort jeg igjen kan få en vekt som er til å dø av. Mitt første tiltak, som jeg allerede er igang med, er å kutte ned på næringsinntaket såpass at energiregnskapet bikker over på minussiden og vekttapet begynner igjen. Det er ubehagelig så lenge det varer, men jeg vet også at det er tidsbegrenset.
Deretter må jeg finne ut hvordan jeg kan kombinere min pasjon for mat, som altså utelukker sære dietter og operative inngrep, med stabil vekt.  Ifjor skrev jeg om ulike knep for å bruke viljestyrke til å få kontroll med spisingen. Siden er jeg blitt klar over at mye av forskningen på viljestyrke har metodiske problemer som gjør slike råd tvilsomme (min egen erfaring med disse rådene peker i samme retning, for å si det mildt…)
Det betyr ikke at jeg har gitt opp min jakt på svar. Et eksempel er denne artikkelen om “hedonic eating”, som lærte meg mye om min egen unormalt sterke respons på visse typer mat:

“The traditional idea is that we can teach overweight people to improve their self-control,” Lowe says. “The new idea is that the foods themselves are more the problem.” For some people, palatable foods invoke such a strong response in the brain’s reward circuit—and so dramatically alter their biology—that willpower will rarely, if ever, be sufficient to resist eating those foods once they are around.

Forskning på kosthold, helse og forbrenning fortsetter, og uansett hva min løsning vil bli er jeg sikker på at den vil ha et vitenskapsbasert grunnlag. Jeg vet at prosjektet mitt er umulig, jeg vet at jeg kommer til å tape igjen og igjen og igjen. Men jeg skal ikke gi meg, og mottoet mitt er fremdeles: