Fem tankeknep for forelesere

I går holdt jeg mitt siste foredrag for sesongen. Åstedet  var Trondheim og temaet vår fremtid i rommet. Dette foredraget var nummer 33 i rekken siden januar, med andre ord en normalt travel sesong for undertegnede. Som alle de andre foredragene denne våren ble gårsdagens holdt uten noen andre tekniske hjelpemidler enn lydanlegg. 

Foredragssesongens siste flytur er alltid litt spesiell

Det virker kanskje litt rart å holde et foredrag om temaet romfart og astronomi uten å vise  et  eneste bilde – er det noe tema som skriker etter visuelle hjelpemidler så må det jo være dette! Men mitt foredrag kom på tampen av en festival som hadde vært full av spektakulære visuelle show, og jeg var oppsatt på å bruke min metode til å sette publikum i en annen stemning, få et fokus på filosofiske problemstillinger uten distraherende bilder.

Mens jeg satt i green room og ventet på å gå på scenen på kulturhuset ISAK, tenkte jeg litt over hva jeg har lært om det å forelese uten hjelpemidler. Å stå på en scene helt alene, med alles øyne fokusert på en selv, uten et eneste bilde eller ord å støtte seg til eller gjemme seg bak. Kanskje ikke til å undres over at denne måten å jobbe på er såpass uvanlig at konferansierer pleier å gjøre et poeng av det. 

Jeg har alltid vært glad i å snakke og formidle, men å gjøre det på denne måten kom ikke naturlig til meg. Det var noe jeg måtte lære gjennom prøving og feiling i mange år, ved å snakke med andre i samme situasjon og lese litteratur om emnet. Nedenfor har jeg oppsummert noe av det jeg har lært i mine år på veien, kanskje noe av det vil vise seg å være nyttig for andre. 

Unngå å spise et stort måltid rett før man går på
Når man foreleser ofte,  lærer man seg å lese energinivået i salen, om man har med et våkent eller et trøtt og lett distraherbart publikum å gjøre. Du vet en sånn sal  der absolutt alle snur seg og stirrer på den ene personen som  av en eller annen grunn må reise seg og forlate rommet under foredraget, og der langt flere øyne enn normalt er rettet mot smarttelefoner. 

Trøtte saler finner jeg efaringsmessig i tre situasjoner: På fredag ettermiddag når alle har forberedt seg mentalt på å reise hjem til fredagstacoen, tidlig om morgenen etter det som åpenbart må ha vært en belivet aften og rett etter lunsj. Når folk sitter der med full mage og den store fordøyelsessøvnigheten slår til, blir det fort motbakke for foreleseren. 

Det siste har en fysiologisk forklaring: Når magen og tarmsystemet brått får mye å jobbe med, strømmer blodet til kroppens sentrale deler og bort fra de delene som trengs for å ha glede av en forelesning. Det samme gjelder også for forelesere, og jeg har altså brent meg på dette flere ganger: Spist en solid lunsj og kjent hvordan energinivået dalte den neste timen. 

Selvsagt skal man spise. Jeg presterer ikke stort bedre med lavt blodsukker enn på full mage. Men om mulig erstatter jeg den typiske konferansebuffeten med et lite og lett måltid, gjerne en kombinasjon av lange karbohydrater i form av grovt brød, pluss noe frukt for å gi meg en rask fruktsukkerboost. Så holder i det minste jeg meg våken selv om resten av rommet halvslumrer. :)

Unngå distraherende samtaler
En annen grunn til å droppe lunsjen er at du unngår å snakke for mye. Dette var noe jeg lærte i NRK for mange år siden: Før f.eks. studiodebatter blir deltakerne av og til bedt om ikke å snakke for mye sammen, for å unngå at de “snakker seg tomme” ved å ta debatten på forskudd og svi av de gode poengene sine. Nok en gang har jeg erfaring som støtter opp under dette.

Det er veldig vanskelig å unngå å snakke om det man er hyret inn for å forelese om, og etter en ivrig samtale om temaet rett før en forelesning har jeg følt at gode poenger virker oppbrukte. I tillegg har nå en del av publikum hørt meg snakke, noe som frister meg til å gjøre forandringer for å unngå å gjenta meg selv. Misforstå meg rett: jeg har stor glede av å snakke med folk men velger nå å ta disse samtalene etterpå, så jeg holder det mentale kruttet tørt.

Profesjonelle oppdragsgivere skjønner dette, spør gjerne om man trenger arbeidsro og stiller til rådighet et rom der det er mulig å spise og drikke i fred mens man forbereder seg. I så måte var kulturhuset ISAK i Trondheim eksemplarisk igår: Deres green room var stort, lyst og stille, og ga meg akkurat de forholdene jeg trenger for å “laste” siste versjon av foredraget inn i korttidsminnet mitt.

Jeg sier “laste inn” fordi jeg faktisk opplever det slik. I minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si – det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm. Poenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttes så på, hvis ikke jeg føler at det blir godt nok.

Ha en huskelapp i bakhånd
Teatre ansetter ikke sufflører fordi skuespillere stadig vekk glemmer teksten. Sufflørene er der fordi skuespillerne skal vite at hvis de mot formodning skulle stå fast, er det noen der som får dem i gang igjen umiddelbart. Jeg har sett en sufflør gjøre jobben sin én gang, og var imponert av hvor diskret og effektivt det ble gjort. Men altså: Det sentrale her er trygghetsfølelsen, og den kan du også skaffe deg som foreleser

Det gjør du enklest ved å ha hovedmomentene i foredraget ditt på et A4-ark. Det skal ikke være for mye tekst, og skriften bør være så stor at du lett kan finne fram til riktig sted i foredraget. Du skal med andre ord ikke tenke på linjene på arket som noe som skal leses høyt, men snarere som noe som kan sparke hjernen din i gang igjen om du får jernteppe på scenen. Et stikkord kan være nok. 

Huskelappen vil nesten aldri bli brukt. Jeg trengte den for eksempel ikke en eneste gang i løpet av denne vårsesongen, men dens fysiske nærvær i lommen gir en trygghet som smitter over på foredraget. Jeg kan ta flere sjanser, improvisere mer og hente ideer rett ut av hodet, vel vitende om at jeg alltid vil kunne komme tilbake til den røde tråden dersom det skulle skjære seg

Det er ikke nødvendigvis smart å ha huskelappen på mobilen. Skjærer det seg er man allerede litt satt ut, og da kan det bli fiklete å fiske fram en telefon og låse opp skjermen. Man kan heller ikke være helt trygg på at man ikke har klart å skru av telefonen i ren og skjær befippelse, så dette er et eksempel på at analogt er rette vei å gå.

Finn en huskeregel som fungerer for deg, og hold deg til den
Huskeregler gjør det lettere å strukturere tankene når man skal snakke i lengre tid. Hvilke regler som fungerer varierer sterkt fra person til person. Jeg vet at flere av de som lever av å huske enorme mengder data, som titusener av desimaler av pi, bruker mentale bilder som de setter sammen til en historie som gir dem rekkefølgen. Jeg brukte tidligere en variant av dette, der jeg så for meg at jeg vandret langs en kjent sti og plukket opp ting underveis.

Stien som mentalt bilde har den fordelen at du bare vet hvor du skal gå når du har gått en vei mange ganger tidligere. Føttene dine styrer deg automatisk i riktig retning, og slik ønsker du også at foredraget ditt skal være. Når du er ferdig med ett moment, vil du automatisk vite hva som er det neste. Med tid og stunder er jeg kommet til at jeg foretrekker å bruke en tallbasert metode.

Jeg bruker tallet tre som mental knagg når jeg foreleser. Tre er et kjekt tall, akkurat passe stort og håndterlig og har i tillegg en sterk kulturell basis (“alle gode ting er tre”) som gjør det velegnet som grunnstruktur. Mine foredrag ser nesten alltid slik ut: Innledning, hovedmoment 1, 2 og 3, avrunding. Under hvert moment har jeg gjerne tre undermomenter. På denne måten vet jeg alltid hvor jeg har vært, og hvor jeg skal. 

En slik struktur er selvsagt også til god hjelp når et nytt foredrag skal utformes, da i rollen som disposisjon. Men merk det viktige skillet mellom form og innhold: Det er ikke slik at jeg strukturerer mine fremtidsbilder etter treerprinsippet, dette er et mentalt redskap i forelesningssituasjonen.

Lær deg å holde tiden uten å se på klokka
Treerprinsippet har også vist seg å være nyttig når man skal passe tiden. Å holde seg innenfor tildelt taletid er alfa og omega, og derfor forundres jeg over hvor vanlig det er å ikke finne noen form for tidtager i forelesningslokaler. Er jeg heldig får jeg en skjerm med en klokke som teller ned. Vanligere er det å ha et veggur, men som regel er det Fitbiten på håndleddet mitt som gjelder. (Å be om å få signal før slutt er dessverre ikke pålitelig nok, er min erfaring.)

Nå vil man selvsagt ikke kikke ned på håndleddet stup i ett, det stresser publikum og skaper inntrykk av manglende oversikt. Det optimale er å sjekke tiden rett før man skal avslutte, da signaliserer man også til publikum at slutten nærmer seg. Og det er her det viser seg at min indre kroppsklokke mer er presis til å anslå kortere tidsrom. Jeg treffer altså bedre med i 5 minutter til innledning, 3×10 minutter til hovedpunktene og så 5 minutter til avslutning enn én 40 minutters bolk. 

Dette ble bekreftet i går. Da jeg følte at det gikk mot slutten av foredraget og sjekket Fitbiten, hadde jeg snakket i 41 av de tilmålte 45 minuttene. Jeg havner som regel innen tre til fem minutter av det tidspunktet jeg sikter mot, og dermed unngår jeg stort sett å være den mest irriterende typen foreleser av alle: En som ikke bare går over tiden, men som gir inntrykk av at han vet det og gir fullstendig beng. :)

 

6 Replies to “Fem tankeknep for forelesere”

  1. Damn talediktering :)

    «Jeg sier laste inn fordi jeg faktisk opplever det slik i minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm påhenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttet så på hvis ikke jeg føler at det blir godt nok»

  2. @Karl: Oops. The one that got away. :) Men som du ser er treffprosenten ikke så verst. Og hadde dikteringen håndtert store bokstaver og tegnsetting, hadde det sett riktig så bra ut.

  3. Foredragsamatører som meg hadde stor glede og nytte av å lese boka

    Chris Anderson TED Talks: The official TED guide to public speaking

    I det minste gjorde den meg klar over hvor utrolig mange hovedprinsipp for gode presentasjoner jeg dessverre bryter, eller gir god forklaring på hvorfor så mange kunnskapsrike folk belemrer publikum med dårlige foredrag.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *