Det er ikke helt uten grunn at man ofte snakker om privatmarkedet for IoT-dingser som smarthus-teknologi. Visjonene for dette markedet, som for det desentraliserte energimarkedet (solceller på taket og elbilen som backupgenerator), har et sterkt eneboligfokus. I Norge gir det absolutt mening: De fleste bor i enebolig, eller drømmer om å gjøre det.
Men samtidig er det mange som ikke gjør det. Bare i Oslo bor flere hundre tusen mennesker i blokkleligheter, gjerne organisert i borettslag. Jeg er en av disse, og oppdaget ganske at store deler av den rådende smarthusvisjonen simpelthen ikke er tilpasset min virkelighet.
Det kanskje viktigste man kan bruke smarthustek til er å få kontroll på energiforbruket sitt. Men i mitt borettslag er varmeanlegget sentralisert, og 90% av energibudsjettet er bakt inn i fellesutgiftene. Ikke at jeg uten videre kunne gjøre noe med radiatorene uten styrets tillatelse uansett, i likhet med dører og yttervegger er radiatorene lagets felleseiendom.
Blokkleiligheter er også gjennomgående mindre enn eneboliger og som oftest på ett plan. Mange funksjoner som gir mening i en smart enebolig, som å bli fortalt når vaskemaskinen i kjelleren er ferdig, eller skru på kaffetrakteren på kjøkkenet når du sitter i annen etasje, blir verken penger og bryderi verdt i vår leilighet på 74 kvadrat.
Jeg gikk til dette problemet med den samme innstillingen som fikk meg til å bygge kattemateren: Har jeg et problem i hverdagen som best kan løses med ny teknologi? Jeg falt raskt ned på belysning. Energisiden ved det plager meg ikke, etter LED-pærenes inntog er strømutgiftene knyttet til lys neglisjerbare. Derimot var jeg ikke fornøyd med kvaliteten på lyset i leiligheten vår.
Konkret: Vi bor i en førsteetasje, med en bratt ås (Ola Narr i Oslo øst) i øst og en naboblokk i vest. Dermed får vi verken morgen- eller kveldssol, og leligheten er gjennomgående ganske mørk. I vinterhalvåret merkes det godt på stemningen og humøret, kanskje særlig for meg som har hjemmekontor.
Jeg har forsøkt å bøte på problemet i årevis, og endt opp med lyskilder med ulik styrke og fargetone i forskjellige rom. Siden det trengs mange lyspunkter blir det også mange lysbrytere. Særlig vinterstid følte jeg at jeg brukte mye tid på å gå rundt og skru små og store lyskilder av. I høst kom jeg til at en eller annen smart belysning måtte være svaret.

Philips Hue-lyspærer snakker med appen, Alexa og resten av verden via denne “broen”.


Etter å ha researchet en stund falt jeg ned på Philips Hue, en serie med trådløsoppkoblete LED-pærer som kan styres og programmeres via en app. Systemet er proprietært (som de fleste smarthusløsninger), men såpass populært at det er lett å skaffe i Norge til en overkommelig pris, samtidig som det finnes et stort miljø av brukere.

Lys betyr mye for opplevelsen av et interør. Her er Hue-pæra satt til en julete tone….


…mens denne fargen heller gir assosiasjoner til toalettet på slitte spisesteder i Oslo sentrum….


Mange av Hue-pærene har variabel lysstyrke og kan settes til en hvilken som helst av 16 millioner farger. Aldri mer kaldt og grelt lys, med andre ord. I tillegg støttes Hue av Amazons Echo-system, noe som ville gjøre det mulig å styre lyset med stemmen. Da jeg fikk tilbud om å kjøpe en Amazon Echo Dot 2 i desember for en rimelig penge, grep jeg anledningen.

Amazons Echo Dot 2 ser ut som en litt stor hockeypuck. Kobles til nettet, strøm og høyttaler. Når man sier triggerordet “Alexa”, lyser en bli ring opp på enheten.


De to komponentene ankom samtidig, og det å sette opp systemene slik at jeg kunne skru av alle Hue-pærer i leiligheten ved å si “Alexa [navnet som trigger Amazon Echo], all lights on/off” tok meg en knapp time med installasjon og konfigurasjon. Basisfunksjoner som av/på og dimming av enkeltpærer eller grupper av pærer, fungerer ut av boksen med Echo.

Amazons Alexa App har en egen “Smart Home”-seksjon der bl.a. Hue-pærer dukker opp. Her kan man finjustere kontrollen, men stort sett løses det meste ved å snakke naturlig til Echoen.


Avanserte Hue-funksjoner som “scener” med ulike fargekombinasjoner og lysvariasjoner, lar seg i skrivende stund ikke trigge med Echo. Det skal ifølge mange brukere ha sluttet å fungere etter en oppdatering i høst. Det er irriterende, og nok et hint om at smarthus fremdeles er et fragmentert og uutviklet marked. Kanskje IKEAs varslede lansering av smartpærer i vår vil røske litt opp i dette, men jeg holder ikke pusten.

Philips’ Hue-app gir oversikten over de ulike pærene i huset, og lar deg skru dem av og på, justere lysstyrke og programmere dem.


På dette flaket i Hue-appen kan man legge inn automatiske rutiner, som gradvis påskruing av lys om morgenen. Det er også mulig å skru lys av og på avhengig av din posisjon, men her fikk jeg problemer med at GPS ikke fungerer godt i blokk.


Nå har jeg hele tiden ment at kjernen i smarthusteknologi er automatisering. Og på dette punktet byr Hue på mange muligheter. Jeg har f.eks. programmert pærene i huset til å skru seg på gradvis fra 0650 om morgenen, som en del av oppvåkningen. Ekstra interessant for oss som bor i første etasje og har opplevd to innbrudd: Pærene kan programmeres til å simulere at noen er hjemme når vi er på ferie, fex.
Det store spørsmålet er selvsagt: Er det verdt det? Er det “need to have” eller bare “nice/cool to have”. Her skal det uten videre innrømmes at det handler om det sistnevnte. Vinningene ved å automatisere er marginale slik teknologien fungerer idag, og manglende kompatibilitet mellom systemer gjør det vanskelig å få akkurat den løsningen man ønsker seg uten mye mekk.
På den annen side: Var du en av dem som kjøpte PC lenge før det egentlig ble “nyttig”, rett og slett fordi du syns det er gøy å holde på med teknologi, kan smarthusmarkedet varmt anbefales som lekeplass. 🙂