Tilbake til Linux igjen

Jeg har, som enkelte kanskje har lagt merke til, blitt mer vennlig innstilt overfor Windows de siste par åra. Det skyldes i stor grad mine erfaringer med Microsofts Surface 3 Pro, som ifølge Jorunn er det det eneste produktet som får meg til å høres ut som en Apple-fanboi.

Og jeg er virkelig svært fornøyd med Surfacen etter to års bruk. Men utviklingen av Windows har også noe med dette å gjøre. Windows 10 er for meg det beste operativsystemet noensinne fra selskapets hånd. Det er bånnstabilt (har aldri sett en blåskjerm), pent å se på, starter på et blunk og får alle jobber gjort med et minimum av dikkedarer.

Nylig gikk jeg igang med en større oppgradering av kontoret mitt. Jeg var lei av å ha dårlig plass på skrivebordet. Siden vi bor i en liten leilighet i byen ble løsningen å utnytte et begrenset areal bedre. Først og fremst ville jeg flytte PC og skjerm vekk fra skrivebordet. Siden jeg kun eier små PCer, var første del av jobben enkel – de er nå montert på en ramme som er skjult under bordet på høyre side.

img_20161204_205146-1

Siste del var kinkigere, men jeg løste det ved å skaffe en stor PC-skjerm (OK, veldig stor – 43 tommer for å være presis) som ble montert inn mot veggen. Nederkanten av skjermen treffer den innerste kanten av skrivebordet. Dermed har jeg på sett og vis forlenget skrivebordet med et like stort virtuelt segment, via en rett vinkel.

Skjermen har 4K-oppløsning og er nydelig å jobbe på. For første gang kan jeg ha alle vinduer jeg jobber med oppe samtidig. Konseptet mitt var at det virtuelle bordet skulle avspeile det virkelige: Fordi jeg nesten aldri behøver å reboote Windows, kan vinduene bli liggende på samme sted i dager av gangen om jeg vil. Omtrent som en bok eller en penn på skrivebordet.

Det var i alle fall tanken. Men jeg oppdaget snart ulempen ved å være tidlig ute. Saken er nemlig at støtten til 4K langt fra er så gjennomført som jeg hadde håpet. Selve oppløsningen og oppfriskningen håndterte både Windows og Chrome OS med glans. Det går fex helt greit å se YouTube-videoer i høyoppløsning og fullskjerm (det er mer enn greit – det er faktisk superlekkert!)

Det som derimot ikke går greit i Chrome OS’ tilfelle er skaleringen av fonter, faner, menyer osv. Systemet er bygd for en langt lavere oppløsning, og klarer rett og slett ikke å gi en konsistent – enn si visuelt tiltalende – brukeropplevelse. Windows håndterer skaleringen langt bedre, og grensesnittet ser også ryddig og pent ut i 4K.

Her dukket det opp et annet problem: Driveren til det innebygde Intel-grafikkortet på min lille NUC-PC har en bug man ikke har klart å eliminere på flere år. Den arter seg slik: Så lenge skjermen er i bruk, håndteres 4K som det skal. Men etter at skjermen har vært i dvalemodus har systemet “glemt” at det støtter 4K, og forsøker isteden å gjenopprette vinduene som om de ble opprettet på en skjerm med nye lavere oppløsning.

Resultatet er at de møysommelig utplasserte vinduene mine samles i en liten klump i øvre venstre hjørne av skjermen. Hver bidige gang, tross alle mine forsøk på å oppdatere og mekke med driveren. Jeg er åpenbart ikke alene, og det er like åpenbart at problemet ikke lar seg løse for mange.

Det var da det slo meg: Kanskje jeg skulle hente frem min gamle venn Ubuntu? Det er noen år siden jeg brukte denne Linux-varianten daglig, men jeg visste at den fremdeles var under full utvikling. Og at det som måtte finnes av oppdaterte drivere for Linux, garantert ble støttet av Ubuntu. Som tenkt, så gjort. På en halvtime var alt installert og klart til bruk, og skulle du ha sett: Nå fungerte alt som det skulle.

img_20161204_205043

Ikke bare var Intel-grafikkdriveren fri for den irriterende bugen, men jeg syns gjennomgående at systemet virker mer responsivt med Ubuntu enn Windows. Og DET er omtrent første gang jeg har kunnet si det. Siden nesten alt jeg gjør for tiden foregår i skyen, er det bare unntaksvis jeg må boote inn i Windows igjen. Derfor er systemet – inntil videre – henvist til å være mitt reise-PC-OS. Der ruler det fremdeles på Surfacen. :)

 

 

 

 

 

7 Replies to “Tilbake til Linux igjen”

  1. @Just: Absolutt. Kjørte den en ukes tid på det medfølgende stativet, fant ut at å ha skjermen lavere passet meg bedre. Det er meget mulig at det skyldes at jeg bruker bifokale briller (jeg er steingammal, serru) som gjør at jeg ser skarpere i nedre del av synsfeltet.

    Pr. idag er øyenhøyde ca 2/3 oppe på skjermen. Selvsagt klarer jeg ikke å bruke hele skjermen hele tiden, og det krevde litt tilvenning å ha så mye inaktiv “screen real estate”. Tross alt bruker vi det meste av skjermene våre hele tiden.

  2. Jeg har gått fra Windows 10 til Ubuntu 16.4. Det virket som wind.10 hadde tatt over hele pc’en min, lastet konstant ned diverse gud-vet -hva i bakgrunnen. Jeg har begrenset datapakke, og denne ble stadig oppbrukt før måneden var omme. Hurra for Ubuntu, bruker kan halvparten av datapakken hver måned. Det var en befrielse å få pc’en tilbake :)

  3. James: Ja, det er litt den følelsen jeg får også. Pluss at jeg faktisk foretrekker Unity fremfor Win10-grensesnittet. Også kjekt å slippe de evinnelige oppdateringene, som dyttes på en og gjerne dukker opp på upassende tidspunkter.

  4. Ja, helt enig med deg, oppdateringene i tide og som oftest i utide :/
    var nok til at jeg nå er nærmest skallet. Jeg grov dypt ned i Windows 10, i ukjent farvann, for å prøve å få kontroll over pc’en. Den slo tilbake med blå skjerm, da ga jeg opp.

  5. Ubuntu! Ser meget bra ut, Eirik. Etter en måned i utlendighet med min foretrukne reisekamerat MacBook Air, er jeg tilbake til mitt Ubuntu 16.04 rede. Rask oppdatering og godfølelsen tilbake.

  6. @Lillebjørn: Ikke sant? Syns dette systemet er blitt veldig bra med årene. Og den siste oversikten over markedsandeler for OS jeg så, viser at Linux nå er over 2% (fratrukket Android, selvsagt, regnet man med det ville det vel være verdens største). Samtidig har Mac OS falt ned mot 6% igjen, så nå begynner de to langsomt å konvergere… :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *