Kjære alle sammen,
Det er en stor ære og glede å få lov til å åpne ballet i kveld, og få være med på å hylle forfatterne og illustratørene som er nominert til årets Bragepris. Jeg vet akkurat hvordan dere har det nå, for for temmelig nøyaktig 20 år siden satt jeg og ventet på Bragejuryens dom. Jeg er som rimelig kan være ekstra spent på den åpne kategorien, da sakprosa for barn og unge jo på sett og vis er min hjemmebane.
Derfor hadde jeg planlagt å si noen ord om den vedvarende verdien av faglitteratur for barn og unge, og kanskje knytte noen betraktninger til den pågående debatten om virkelighet i litteraturen. Men så kom en større virkelighet trampende inn i min norske forfatterhverdag på store, tunge støvler. Og det gjorde at jeg så meg nødt til å fravike mitt opprinnelige manuskript.
Valget i USA for to uker siden er – blant mye annet – et historisk nederlag for saklighet, anstendighet og sannhet i samfunnsdebatten. Mer enn noen annen legemliggjør Donald Trump begrepet “post-truth”, som nylig ble kåret til årets internasjonale ord av Oxford Dictionary. Post-truth, eller post-fakta om dere vil, er definert som et adjektiv “knyttet til omstendigheter hvor objektive fakta betyr mindre for opinionen enn apeller til følelser og personlige oppfatninger.”
Det er vanskelig å se for seg en større trussel mot oss som bokfolk enn en befolkning som i stadig større grad omgås meningsfeller i kommentarfeltets ekkokammer, og som får alle sine fordommer mot eliten – og la oss bare innrømme det, det er oss de snakker om – bekreftet med en jevn strøm av falske Facebook-nyheter.
Det måtte i så fall være følgende: Det overvåkningsapparatet som ble bygd opp under Bush og Obama, og som Edward Snowden avdekket i 2013, er snart i hendene en hevngjerrig og paranoid politisk dilettant. Det er all mulig grunn til å frykte at Trump, som president Nixon i sin tid, kommer til å pusse CIA, NSA, FBI og rundt et dusin liknende etater på motstandere i inn- og utland.
Øverst på Trumps fiendeliste står journalister, våre skribentkolleger, som han skjelte ut etter noter på et planleggingsmøte med landets ledende redaksjoner for noen dager siden. “Vi er i et rom fullt av løgnere, de svikefulle, uærlige mediene som tok fullstendig feil,” sa USAs kommende president. En av deltakerne karakteriserte møtet som “en fandens eksekusjonspelotong.”
Det kom samtidig med Trumps gjentatte Twitter-angrep på et teaterkompani i New York som hadde den frekkhet å bruke sin grunnlovfestede rett til å kritisere visepresidenten, samt kravet om at en TV-kanal lar hans syn slippe til i et program som gjør narr av ham. Trump ber om en egen kvote for høyrehumor, så å si. Noen burde kanskje tipse Kringkastingsrådet om denne uretten.
Vi er ikke bare på vei inn i en politisk istid. Trump og hans voksende skare av meningsfeller arbeider åpenbart for en nedkjøling – såkalt “chilling effect” – av hele ytringsfeltet. Frykt for Storebror ser deg-samfunnet, et stadig mer hatsk offentlig ordskifte og en generell forakt for fakta skal få kritiske stemmer til å forstumme. Verden over.
Det bør ikke herske noen tvil om at dette også gjelder oss. USAs spionapparat har global rekkevidde, og trumpister finnes overalt i det rike nord. Også i vår egen regjering, der et par ministre har dyrket Trumps paradegren “hets en journalist i sosiale medier” de siste dagene.
Det er altså gode grunner til å være skremt nå. Men vi bør ikke få panikk. Isteden kan vi følge oppfordringen Michael Moore kom med dagen etter valget, organisere oss og yte aktiv motstand. Engasjere oss i organisasjoner og partier som for eksempel forsvarer personvernet. Jeg har gjennom årene stilt opp i min kapasitet som skribent for mange norske partier og kan si like ut: De savner forfattere – mer enn de er klar over det selv.
Norsk politikk har et underskudd på folk som kan løfte blikket fra det daglige politiske spillet og minne de store sammenhengene. Som at uten personvern og respekt for privatlivet, uten “A room of One’s Own” der den frie tanke usett av andre kan fødes, vokse og modnes før den ytres, er ytringsfriheten ganske meningsløs. Og de er enkle å finne, partier som har vært rakryggete i dette spørsmålet. De har til felles at de alle er små, de har grønt i logoen og ingen av dem har et nært forhold til Felleskjøpet.
Vi kan gi økonomiske bidrag til forsvarere av personvernet og ytringsfriheten og til uavhengig, kritisk journalistikk. En av vår tids tragedier er medienes forfall parallelt med en eksplosiv økning i behovet for et kritisk blikk på makthaverne. Honoraret for denne prologen går uavkortet til slike formål. Jeg allerede har blinket meg ut American Civil Liberties Union og tidsskriftet Mother Jones, som vil motta bidrag i nær fremtid. Gudene skal vite at de kommer til å trenge det.
Sist men ikke minst må vi fortsette å gjøre det vi er flinkest til: Å gi offentligheten ordene og bildene som trengs for å forstå en kaotisk samtid. Bevares, det er lett å bli motløs som forfatter av lange og komplekse tekster i en tid der man kan få den viktigste maktposisjonen på koden ved å spy ut edder og galle på 140 tegn eller mindre.
Men at den lange teksten fremdeles har en rolle å spille, ser vi for eksempel av alle de som via sosiale medier forteller at de bruker Margaret Atwoods “The Handmaid’s tale” til å forstå det som skjer nå. “It can’t happen here”, en roman skrevet av Sinclair Lewis i 1935, som skildrer en populistisk og etterhvert fascistisk president i USA, har solgt så godt de siste dagene at den nå må trykkes i nytt opplag.
Colson Whitehead, som nettopp vant National Book Award for romanen “The Underground Railroad”, en bok som kretser rundt temaet slaveri og rasisme, ga også uttrykk for lignende følelser i sin takketale forleden. Og så avsluttet han med noen ord som også passer godt til denne begivenheten: “We’re happy in here; outside is the blasted hellhole wasteland of Trumpland. Be kind to everybody, make art and fight the power.”
Vær god mot alle, skap kunst og kjemp mot makta. Det er ord vi kan ta med oss videre.
Takk for oppmerksomheten – og lykke til alle dere Bragenominerte som sitter her i kveld. Dere er viktigere enn noensinne – glem aldri det.