På tide å kjøpe nye knebeskyttere.
Tor Åge Bringsværds ord oppsummerer min opplevelse av å vende tilbake til Facebook på en utmerket måte. Joda, det stemmer. Han fyren som meldte seg ut med brask og ikke så rent lite bram for fem år siden måtte krype til korset. Årsaken er prosaisk nok: Min sønn er aktiv i barneidretten, og der i gården er Facebook standard. Uten Face, ingen info om trening, kamper og dugnader. Fins det alternativer? Utvilsomt. Men jeg har verken tid eller kompetanse til å svitsje et halvt hundre familier over på et annet system. End of discussion.
Resten av Facebook-opplevelsen minner i overraskende grad om den jeg forlot. Grensesnittet er fremdeles overveldende og uoversiktlig, reklamene bommer like grovt som før og den ulne definisjonen av “venn” er like ullen. Klok av skade har jeg denne gang valgt å begrense antallet venner med et enkelt kriterium: Hvis vedkommende som vil bli venn er en person jeg husker å ha møtt i det virkelige liv og vekslet noen ord med, kan jeg godkjenne. Så langt har det gitt en håndterlig feed.
Selvsagt er Facebook like overvåkende og kontrollerende som det alltid har vært, jamfør de siste dagenes strid om Vietnam-bildet. Dersom du bor under en stein eller kommer over dette en gang i fremtiden handler det altså om at forfatter Tom Egeland la ut det berømte bildet av en jente som ble brannskadd av napalm under et bombeangrep i Vietnam-krigen. Facebook slettet bildet og stengte Egeland ute under henvisning til regler som forbyr bilder av nakne barn, Egeland nektet å godta dette og satte igang en prosess som kulminerte med at Facebook i går ga seg og lot bildet bli publisert likevel.

980x

Vurderte å illustrere saken med Vietnam-bildet, men man vet aldri når Facebook ombestemmer seg. Kjører seif.


Vi skylder alle Tom Egeland stor takk for at han orket å stå i stormen og følge opp den etterhvert enorme internasjonale oppmerksomheten saken skapte. Som meg er han frilansskribent, hvilket vil si at han har mistet mange verdifulle (i hans tilfelle bokstavelig talt!) skrivedager på å sitte i telefon og gjenta de samme poengene til journalist etter journalist. Har vært der noen ganger selv, kjenner hans smerte. 🙂
På den annen side: Selv om Facebook lar bildet slippe gjennom er det ingen anger eller innrømmelse av feil å spore. Tvert imot. Ifølge VG begrunnet Facebook snuoperasjonen slik: «På grunn av bildets status som ikonisk og et med historisk betydning, oppveier verdien av å tillate deling verdien av å verne samfunnet ved å fjerne det. Derfor velger vi å gjeninnsette bildet på Facebook der det har blitt fjernet.»
Med andre ord: Facebook holder på at det har en verdi å beskytte samfunnet mot bildet. Den eneste grunnen til at de gir etter er “verdien av å tillate deling”, som er Facebooks brød og smør. Vi har heller ingen andre signaler som tyder på at selskapet akter å endre sin grunnleggende politikk. Og hvorfor skulle de nå det. Å være et koselig og “familievennlig” sted på nettet er nå engang Facebooks hovedfunksjon for majoriteten av brukere.
Dette ikke for å nedvurdere verdien av slike kampanjer. Selvsagt er det viktig og nødvendig å si fra når man utsettes for overtramp, og ikke minst når dette dreier seg om en aktør som ønsker å fungere som et nav for mediedistribusjon i inn- og utland. Men som jeg skrev i Dagbladet forleden: Jeg tror ikke dette er nok. Hvis man mener alvor med å sørge for at Facebook opptrer som en ansvarlig mediedistributør, må dette løftes opp på politisk plan.
Der er vi ikke nå, så hva gjør vi i mellomtiden? Vel, Bjørn Sterk har som i så mange andre sammenhenger interessante tanker å by på. I en bloggposting med tittelen Si Fexit til Facebook tar han til orde for at vi forlater Facebook en masse og finner nye steder å treffes. Han underkjenner ikke at det er problematisk, at alternativene er få og at de fleste av oss er bundet opp av nettverkseffekten. Men han mener det er mulig.
Og bare så det er sagt: Det mener jeg også. Jeg kan altså ikke forlate Facebook nå, men har isteden laget meg en strategi som sikrer meg handle- og ytringsfrihet fremover. Strategien er enkel nok: Jeg fortsetter å være tilstede andre steder enn på Face. Ikke i samme grad og på samme måte som før, tiden er jo tross alt begrenset, men mer enn nok likevel. Så her er mine Fexit-løsninger.

  1. Denne bloggen. Jeg blogger sjeldnere og lengre enn før, men det beror mindre på min evne og vilje enn på analyse av trafikkdata. Mange av postingene var av et slikt slag at de ikke lenger passet i bloggformat, og er nå droppet. Et eksempel er postinger om matlaging, som isteden legges ut i den utmerkede Matgeeks-gruppa på Facebook. Nyhetsstoff og vitenskapslenker dumper jeg fremdeles på
  2. @astronewth. Ja, for tross ryktene om sin død er det fremdeles liv i Twitter. Mens det blåste som verst i Vietnambilde-striden var Twitter en mer pålitelig kilde enn Facebook, slik det også er det når det skjer noe utenfor den vanlige nyhetsstrømmen man vil følge. Sist Twitter var kjempenyttig for meg var i forrige uke, da en SpaceX-rakett eksploderte i Florida.
  3. Reddit. Omstridt og utskjelt, men herregud for en god kilde til eklektisk informasjon om alt mellom himmel og jord det kan være. Har en lurkekonto der for øyeblikket, men føler på meg at jeg på kort varsel kan bli mer aktiv.
  4. Google+. Dette er blant Googles mindre vellykkede “kast-spaghetti-på-veggen-og-se-om-den-fester-seg”-prosjekter. Men det er fremdeles litt liv i noen G+-grupper, og siden jeg uansett bruker mange Google-tjenester går jeg stadig og venter på at de skal finne på noe supersmart som lar Plus og de andre tjenestene jeg liker så godt gå opp i en høyere enhet.

Har også snust på et par andre løsninger, som Pinterest og Deviantart, men kom til at det ikke var for meg. Har også engasjert meg på fora relatert til min interesse for elektronikk og astronomi (webfora fins fremdeles og er langt nyttigere når jeg skal løse et konkret teknisk problem enn lukkede og Google-uvennlige Facebook). Selvsagt har jeg også vurdert de åpne alternativene. Er blitt invitert til delta på Diaspora flere ganger enn jeg har tall på, og nå er det visst Ello som gjelder? Uansett: Holder et våkent øye på det også.
Hovedproblemet for de fleste vil være å holde oversikten og sette av tid. Det skjer mer enn nok i Facefeeden om ikke man skal følge opp ørten andre, liksom. På den annen side: Vi bruker fire timer på nettet i snitt hver dag, og en svært stor andel av det vier vi til Facebook. Så hva med å begynne i det små og sette av ti av minuttene du nå gir til Mark Zuckerbergs reklamemaskin, til forsiden til Reddit eller et forum for din spesialinteresse?
Og hvis du finner en annen interessant plattform: Hva med å peke til postinger der og invitere venner dit? Noe av det som slår meg mest som tilbakevendende Facebook-bruker er hvor lite av nett-omverdenen jeg finner i feeden min. Facebook-bruk kretser i stor grad rundt Facebook, i skarp motsetning til f.eks. Twitter som ofte er en eneste liste av interessante pekere ut på nettet. Så om ikke du er klar til å forlate Facebook, kan du kanskje være med på å vise folk som sitter fast innenfor murene at det finnes en verden utenfor Verona? 🙂