Ifjor vakte slankekuren til Høyre-politiker Sveinung Stensland, og kanskje særlig uttalelsene han kom med i den forbindelse, endel oppsikt i mediene. Også jeg ble fristet til å skrive et par bloggpostinger om saken, der jeg var oppgitt over tonefallet til Stensland og bekymret for om han ville klare den virkelig store utfordringen, som er å holde på den tapte vekten.
Nylig var Stensland i TV2, der han bekreftet at han ikke bare har holdt vekten, men også gått ytterligere ned. Til hvilket det bare er å si: Gratulerer! De av oss som er overvektige vet at det er en bragd å være stolt av, ikke minst når man har en stressende jobb med mye reising og lett tilgang til kaloririk mat. Positivt er det også at han distanserer seg også fra en uttalelse som irriterte mange ifjor (og som i tillegg er direkte i strid med det vi vet om vekttap):

Alle vet jo hvordan overskrifter blir laget. Jeg sa aldri at overvektige må skjerpe seg, men på spørsmålet om hva kuren mot overvekt var, så svarte jeg at «det handler om å skjerpe seg». Hvis man vil legge om livsstilen, så må man jo være skjerpet, poengterer Stensland.

Det mest interessante for meg er likevel hvilke lærdommer helsepolitikeren Stensland har trukket av dette. Han har nemlig gjort seg til talsmann for strategien med å spise litt sunnere og bevege seg litt mer, noe jeg også etterhvert er kommet til er vårt beste håp for å kutte i folkeflesket. Her er det viktig å gjøre en distinksjon mellom overvektige som sliter med spiseforstyrrelser, andre psykiske traumer eller fysiologiske problemer, og det store flertallet som har opplevd hvordan kiloene langsomt men sikkert siger på med årene.
Det er tusener der ute som sliter med alvorlig overvekt og som trenger tett oppfølging fra helsevesenet, fra psykiatrisk behandling til slankeoperasjoner. Men det er enda flere som føler seg friske og raske, som generelt har grei helse men likevel kunne trenge å gå ned ti-tjue kilo. Dette er gruppen som er falt som offer for den globale forskyvningen av energiinntak og -forbrenning;  Vi beveger oss litt mindre samtidig som vi spiser litt mer, noe som over tid blir til kilo på kroppen.
En enkel tommelfingerregel sier at et kalorioverskudd på i overkant av 1000 kcal per dag tilsvarer en vektøkning på en kilo på en uke (en kilo fett inneholder ca 7000 kcal). 100 kcal/dag blir dermed til 100 g/uke eller 5 kilo på et år om man vil. Dette er en overforenkling av hvordan kroppen reagerer på mer (og mindre) mat, men poenget står: Om du over tid får i deg litt for mye energi, eller forbrenner litt mindre enn før, er det mulig å gå kraftig opp i vekt. 50 kcal/dag (tilsvarer drøyt én Bamsemums daglig) over ti år blir til 25 kilo.
Det er selvsagt nedslående, men det positive budskapet her er at du også kan gå ned i vekt ved å trene litt mer og spise litt mindre. Hvis du dropper godteri på hverdager, slik Stensland sier han har gjort, vil du fort spare hundrevis av kalorier per uke. I løpet av et år kan det fort bli fem-ti kilo. Hvis du klarer å gå en halvtime mer per dag ved f.eks. å parkere lengre unna jobben eller (enda bedre) bytte den ut med noe mer miljøvennlig, vil du få samme effekt. Så nei, du trenger ikke å bli treningsnarkoman.

Nei. Jeg har ikke satt mine bein i et treningsstudio siden jeg var i Forsvaret. Og jeg liker ikke å jogge. Men jeg liker å gå, sykle og svømme. Å bli påtvunget et treningsregime er ikke et liv for meg, sier Stensland.

Derfor er jeg også enig i Stenslands skepsis til å legge avgifter på usunn mat. En slik “quick fix” adresserer bare én side av energiregnskapet, og det er høyst usikkert om velstående nordmenn faktisk vil la seg skremme av at sjokoladen koster en femmer ekstra. Man er nødt til å se den nødvendige livsstilsendringen i et helhetlig perspektiv, hvilket vil si at alt fra samferdsel til distriktspolitikk må komme i spill. Det blir vanskelige valg for politikere fra alle partier, også Høyre.
I grunnen er det bare én ting jeg stusser over ved denne saken. Sveinung Stensland sier at han ikke gjorde noen dramatiske grep for å gå ned 22 kilo på tre måneder. Tre måneder er 13 uker, hvilket vil si at Stensland i snitt gikk ned 1,7 kilo per uke. Det er mye. Det tilsvarer et kaloriunderskudd på 1700 kcal/dag, noe vi som har slanket seg med denne metoden vet er et tøft regime – på grensen av hva leger anbefaler at man bør gå ned, faktisk.
Jeg vet dette også av erfaring, fordi jeg de første tre månedene av dette året gikk ned like mye. For å komme dit måtte jeg både øke treningen kraftig og gå på en kalorirestriktiv diett. Fordi jeg er eldre enn Stensland og har slanket meg før har jeg lavere basismetabolisme enn stortingsrepresentanten, og må derfor jobbe hardere for å gå ned. Men likevel: Forvent ikke å gå ned nesten to kilo i uka bare ved å droppe godteri og spasere litt mer.
Og selvsagt er denne historien ikke over. Ett år er dessverre langt fra nok til å konstatere at vektnedgangen er varig. Det som forsvinner lett, kan lett komme tilbake. Selv har jeg kvittet meg ned nesten 40 kilo nå, og jeg har enda noen kilo å gå ned før jeg er fornøyd. Samtidig vet jeg at jeg har gjort det samme to ganger tidligere. Både i 1990 og i 2001 ble jeg nesten normalvektig, for så å legge på meg alt igjen.
Poenget er at oppgangen ikke kom det første året, eller det andre for den saks skyld. Kiloene skled på over tid, litt i rykk og napp men i snitt ikke mer enn 3-4 kilo per år. Min krig mot kiloene har med andre ord såvidt begynt, og de virkelig harde slagene ligger ennå mange år inn i fremtiden.