Den IT-frie oppveksten hadde sine fordeler

Stephen Fry, som tok avskjed med sosiale medier med brask og bram for noen måneder siden, publiserte nylig et innlegg på bloggen sin der han tar et generaloppgjør med store deler av IT-bransjen og nettkulturen (dog ikke hans elskede Apple Computer, noterer jeg meg…)

Fry er en smart fyr og har noen gode poenger. Det frie, åpne nettet han husker fra et par tiår tilbake er i stor grad erstattet av en hyperkommersiell innholdsplattform, dominert av markedsførere og herjet av hetthets og tanketomme viralvideoer. Han fantaserer (og innrømmer åpent at det er det han gjør) om en tilværelse som er blitt atomær igjen, med en mer menneskevennlig tidsskala.

My friends and I, liberated from all digital shackles, would giggle at those sheep who flee to the playground to fire up their devices every time the break bell sounds, like addicted smokers lighting up in a theatre interval. We would watch them as they gaze, lips parted and eyes glazed over, at their Snapchats, WhatsApps, Tweets, Tumblrs, Boomerangs, Meerkats, Vines and Periscopes and how lucky we would feel to be above it all and out of it all. Out of the bullying and wheedling and neediness.

Nå skal man alltid vokte seg for å ta Stephen Frys bombastiske erklæringer for alvorlig, mannen har logget seg av og på i full offentlighet noen ganger før. Men bildet han tegner av en verden “off the grid” gav gjenklang hos meg, som rimelig kan være da det er min ungdom han skildrer (jeg er født i 1964, og var tenåring fra 1977 til 1983). Så hvordan var det egentlig, dette livet uten nett og IT? Vel, for å starte med det som virker mest slående idag:

Det ble ikke tatt bilder av vennene mine, utover de som ble tatt i skolesammenheng. Kameraer fantes selvsagt, men som regel bare ett i hver husholdning og sjelden av god kvalitet. Film var dyrt og forbeholdt ferier og høytider. Dermed falt det oss aldri inn å ta bilder av hverandre og hva vi til enhver tid holdt på med, slik min tolvåring og hans venner gjør idag. De vet det ikke ennå, men når de oppnår min anselige alder vil de kunne gjenoppleve barndommen sin i stor detalj – ikke bare dokumentert av egne kameraer, men også andres.

Joda, mye vil bli borte underveis (husker du på ta backup av dine barns bilder, forresten?) men så mange bilder som vi tar hver eneste dag vil mange nok overleve. Dette, kanskje mer enn noe annet, er det jeg misunner dem mest. Så gjerne jeg skulle ha hatt bilder av Jarle, Robert og Tore, av stedene vi pleide å henge og ikke minst rommene våre. Plakatene på veggene, oransje og brune gardiner, storblomstrede tapeter og – hvis man var heldig – en radio. Ja, for

Musikk var mangelvare. Da jeg var 13, hadde ingen i min vennekrets platespiller. Selvsagt ønsket alle seg det, men både spillere og plater var dyre. Musikk kom via radio, som var ensbetydende med NRK (en kanal, selvsagt) pluss Radio Lux for de eventyrlystne. “Norsktoppen” og “Kanskje på norsktoppen” var viktigst, og der dominerte en tid amerikanske slagere oversatt til norsk, fremført av artister som Anne Karine Strøm. Ikke at vi alltid visste at de var oversatt til norsk, for realiteten var jo at

Vi visste oppsiktsvekkende lite om verden. Ut over hva TV, avisene og bøker kunne tilby hadde vi ingen kilder til kunnskap verden rundt oss. Som halvt engelsk hadde jeg fordelen av å kunne lese engelske bøker, og siden vi var bosatt i en kommune som tilbød de to svenske TV-kanalene i tillegg til NRK var vi litt bedre stilt enn andre ungdommer. Sveriges Television viste blant annet serier som NRK ikke sendte, som “Star Trek” og “Space: 1999”.

Denne forsiden, for eksempel. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).
Denne forsiden. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).

Men all den kunnskapen om kulturreferanser, mote, trender og teknologi som dagens tenåringer tar for gitt, eksisterte rett og slett ikke. Et av mange eksempler: Fetteren min abonnerte på “Mad Magazine”, og jeg passet alltid på å besøke ham hver gang et nytt nummer var i hus. Men mye av det som sto i bladet gikk oss hus forbi, rett og slett fordi det stort sett parodierte personer og begivenheter som aldri ble omtalt i norske medier.

I det hele tatt var vår verden svært lite globalisert. Jeg husker fremdeles hvordan venner på besøk kunne kvie seg for å spise pappas spaghetti bolognese, for spaghetti var jo noe som kom fra en boks. Og vi ble sett på som virkelig rare da vi våget å besøke den aller første Peppes-restauranten i Oslo og spise den ytterst eksotiske retten pizza. Musikk var som sagt på norsk, våre fremste kjendiser var fremdeles rotnorske helter som Erik Bye og Leif Juster.

I den grad folk reiste utenlands (og der vi bodde gjorde de fleste ikke det) var det til Solkysten i Spania. Jeg hadde familie i England, og hadde derfor gjort noe så oppsiktsvekkende som å reise med et vanlig passasjerfly et par ganger. Men stort sett tok vi båten fra Oslo til Newcastle (Fred Olsen Lines’ gamle traver “Braemar”), og sommerferiene innenlands foregikk med tog og buss (vi dro mye til familien i Nord-Norge, en tur som fort tok et par dager).

Cannon_WilliamConrad
Mr. Detektimen på søttitallet

Vi hadde lite skjermtid. Ikke fordi vi ikke ville, men det var nå engang ikke så mye på TV for tenåringer (dataspill fantes ikke). Det var selvsagt programmer man kunne se på husets ene fjernsynsapparat sammen med resten av familien, men det kommer et punkt i tenåra da det å sitte og se på TV med foreldrene bare blir teit. Så da ble det til at vi fant et rom eller en kjellerstue å henge i, eller gikk ut om været tillot det. Problemet da var at

Avtaler med andre var et sjansespill. Vi hadde noen faste møteplasser ute, og det var mulig å avtale treff på forhånd over telefon. Men så snart man var utendørs forsvant alle muligheter for å nå vennene sine. Jeg husker godt følelsen av å stå og vente på noen som av en eller annen grunn ikke kunne komme, og tilslutt bare måtte innse at jeg nok ikke ville få noen forklaring på hva som hadde skjedd før neste skoledag.

I det hele tatt var det vanlig å vente og kjede seg. Jeg ventet som sagt mye på venner, på den ene låta som kanskje ville bli spilt i Norsktoppen om noen dager så jeg kunne kline båndopptakeren inntil høyttaleren og trykke på “Record”. Jeg ventet på transportmidler som kanskje kom eller kanskje ikke, sanntidsvarsling var det selvsagt ingen som hadde tenkt på. Jeg ventet på lørdagen fordi det da var snop og gjerne ekstra godt kjøtt (ikke hval – yay!)

Og mens jeg ventet fantes det altså ingen mobiler å slå ihjel tiden med. Så jeg kjedet meg. Grundig og ofte. Noe av det som reddet meg fra kjedsomheten var bøker. Men heller ikke de var så lett tilgjengelige da som nå. Kjøpebøker var dyre og (selvsagt) norskproduserte – engelske pockets ble ikke solgt i Norge og Amazon var femten år unna å være et glimt i Jeff Bezos’ øye. Bibliotekets utvalg av bøker om det som interesserte meg var begredelig: Det var lettere å finne Leonid Bresjnevs selvbiografi enn en god bok om astronomi (med den følge at jeg leste Bresjnev-boka – kan dessverre ikke anbefales).

27th September 1973: Liverpool footballer Kevin Keegan. (Photo by Arthur Jones/Evening Standard/Getty Images)
Her var han faktisk kort i manken

Ser man 1978-Eirik og vennene hans med 2016-øyne, fremstår vi mer enn noe annet som fryktelig lite sofistikerte. Der vi står i våre slengbukser og brune pullovere, med fettete Kevin Keegan-hår ned til skuldrene, er det så mange ord vi aldri har lært, musikk vi ikke har hørt, steder vi aldri har besøkt – eller i det hele tatt hørt om. Krigen og Einar Gerhardsen var fremdeles svært nær.

Jeg har pleid å si at jeg ble født 30 år for tidlig, at denne tidsalderen er som skapt for en nerdetype som meg. Og jeg står ved det. I valget mellom en oppvekst på 1970-tallet og nå, ville jeg velge 2016 og alle dets muligheter uten å nøle. Men når det er sagt, har altså godeste Stephen Fry noen poenger. Det er ikke til å komme fra at off grid-livet hans og min generasjon levde hadde store kvaliteter. I ettertid er den største for meg uten tvil

Friheten. Like umulig som det var å få tak i venner når jeg var ute på vift, var det for foreldrene mine å få tak i meg. I det øyeblikk jeg satte meg på sykkelen og tråkket avgårde falt jeg ut av radaren, og var fri til å gjøre hva jeg ville i en grad som masseovervåkede 2016-tenåringer ikke kan forestille seg. Frihet til å gjøre dumme ting og til å finne på ting og utvikle seg i fred og ro, uten å holde verden orientert via snap eller insta. Friheten ga meg også en god

Evne til å klare seg selv og stole på andre. Punkterte jeg langt hjemmefra kunne jeg ikke ringe hjem og be om skyss. Jeg måtte gå til nærmeste hus, ringte på, be om å få låne lappesaker og fikse hjulet selv. Google Maps ville ikke redde meg om jeg av på feil stasjon – isteden måtte jeg finne noen som kunne veien og navigere meg videre fra person til person. (I det hele tatt spurte vi ofte fremmede om hjelp – ingen liten verdi i seg selv, spør du meg).

Fellesopplevelser nevnes ofte som et positivt trekk ved denne tidsperioden. Nesten alle så på og lyttet til de samme programmene og leste det samme lille knippet med riksaviser, og landet var kulturelt homogent (dvs nesten 100% hvitt, protestantisk og sosialdemokratisk). Selv om jeg foretrekker mangfoldet i alt dets kreative/destruktive kaos, hender det jeg savner enkelheten og oversikten på søttitallet.

Siden det var langt færre ting å bry seg om, kunne det som nådde frem til offentligheten få et fokus som virker absurd i våre dager. I denne perioden kunne “vanlige folk” bry seg om og diskutere Fjernsynsteatret, for eksempel. Og debattene kunne vare lenge, fordi mediesyklusen var langsommere og distraksjonene færre. Niks rosabloggere og Facebookkverulanter til å avspore oss fra viktige diskusjoner hadde sine sider.

Tid hadde vi mye mer av. En åpenbar grunn er at “tidstyvene” som opptar så mye av en moderne tenårings dag ikke var oppfunnet. Vel så viktig var avskaffelsen av lørdagsskolen, som for mitt vedkommende skjedde mellom 1. og 2. klasse. Med ett slag fikk norske barn og unge en hel helg til rådighet. SFO eksisterte ikke, og bortsett fra korps og idrett var de organiserte fritidsaktivitetene få. På denne tiden økte kvinnedeltakelsen i arbeidslivet, og i vårt nabolag førte det til at vi ungene hver eneste dag hadde mange timer til rådighet helt for oss selv (se “frihet” over). Det ble mye selvorganisert lek, for å si det slik!

Men nok nostalgitripp nå. Spørsmålet jeg har stilt meg er om noen av de beste verdiene fra denne oppveksten kan overføres til min sønn, når verden er så grunnleggende ulik? Og til en viss grad mener jeg det. Vi har lagt til rette for størst mulig frihet fra overvåkning, evne til selvstendig tenkning og handling og ustrukturert fritid. Det handler om å ha så få faste aktiviteter som mulig, om å kunne ta offentlig kommunikasjon og finne frem på egen hånd (en ekstrabonus ved å ikke ha bil, det der) og å kunne interagere fysisk med verden – å kunne eksperimentere, bygge og reparere ting.

Få ting gjør søttitalls-Eirik stoltere enn når sønnen har erstattet Prebz og Dennis med maker- og builderbloggere som “The King of Random” på YouTube, og på egen hånd finner seg spennende byggeprosjekter i papp og tre. Når han finner ut av hvordan man setter opp sin egen Minecraft-server på en Raspberry Pi. Eller når han forteller oss at “jeg er ikke så veldig opptatt av spill, jeg syns det er bedre å være ute og skate med kompisene mine.”

Om dette er riktig vei å gå er selvsagt vanskelig å si. Jeg vet bare at det er så søttitalls som Donna Summer. Og det holder i massevis for meg. :)

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *