Heikki Holmås’ sykkelforslag fortjener en grundig debatt

For noen dager side lanserte stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås, et forslag om å belønne folk som går og sykler til jobben med et eget skattefradrag. Hensikten er å incentivere flere til å gjøre et miljøvennlig og helsefremmende transportvalg så ofte som mulig. Det som drepte forslaget før det forlot startstreken var Holmås’ idé om å bruke GPS til å verifisere at folk faktisk gjorde det de fikk fradrag for.

GPS bestemmer posisjon, posisjonsbestemmelse er overvåkning, og Datatilsynet var selvsagt raskt ute med å avvise det hele med at “å innlevere personlige data på hvor man er til skattemyndighetene for å få litt lavere skatt, fremstår som veldig invaderende på den enkelte og som et for kraftig tiltak”. Men i dette tilfellet hadde tilsynets representant stått seg på å høre på hele argumentet til Holmås. Han tar nemlig klart forbehold om at det er mulig gjøre det på en måte som ivaretar personvernet:

Lar det seg ikke gjøre uten å komme i konflikt med personvernet, kommer det ikke til å bli noe av. Men jeg tror det skal være mulig, da det finnes ulike andre skatteordninger der skatteetaten aksepterer ulik grad av kontroll, sier Holmås, og nevner avslutningsvis utleie av fritidsboliger som et slikt eksempel.

Rent teknisk burde det absolutt være mulig å gjennomføre. Skattemyndighetene trenger ikke å vite nøyaktig hvor du har syklet hen for å gi deg et fradrag, like lite som de trenger GPS-data for å gi deg reisefradrag som pendler. Det de eventuelt trenger er en bekreftelse på at du har beveget seg mellom to posisjoner myndighetene allerede kjenner – hjem og arbeidsplass – på en måte som samsvarer med gåing eller sykling, i et gitt antall dager.

unnamed

En modell her kan være Ruters reiseapp, som daglig frakter titusener av passasjerer rundt i Oslo og Akershus, uten å lagre koblinger mellom person og nøyaktig reiserute. Data fra Ruter-appen kan brukes som grunnlag for fradag for reiseutgifter i selvangivelsen (jeg har gjort det i flere år nå), til tross at skattemyndighetenes mulighet til å bekrefte at reisen faktisk gikk til og fra jobb er lik null.

Screenshot 2015-04-25 at 11.52.19 - Edited

Rådata fra min Fitbit forleden, da jeg gikk til jobb i Oslo sentrum to ganger

Så Holmås har også rett når han påpeker at man ikke behøver å stille superstrenge krav til kontroll, all den tid man heller ikke gjør det med så mange andre (transport)fradrag. I praksis kan et halvstrengt kontrollregime forvaltes av en mobilapp som henter data fra telefonens GPS, eller fra eksisterende treningsappers APIer. Strava, Endomondo og Fitbit har alt gjort forarbeidet og brukes av tusenvis av nordmenn (og bakom synger Apple Watch)…

Når dette er sagt, er heller ikke jeg overbegeistret for forslaget. Som aktiv syklist mener jeg det er viktigere å forbedre forholdene for syklister før vi lokker enda flere ut på dårlig vedlikeholdte sykkelstier og offentlige veier. Men det som interesserer meg ved forslaget, og som gjør at jeg mener det fortjener noe annet enn blank avvisning, er at det er et sjeldent eksempel på anbefalt bruk av digital “nudging” i Norge.

Begrepet, som jeg hørte Yevgeni Morozov bruke for noen måneder siden, beskriver situasjoner hvor persondata incentiverer ønsket atferd. “Nudge” betyr nærmest “dult”, og ideen er altså at man overvåkes av et system som med jevne mellomrom dulter til en for å utløse handling. Dette i kontrast til automatisk trafikkovervåkning, som bruker ekvivalenten til en storslegge (trusler om saftige bøter m.m.) for å få bilister til å overholde trafikkreglene.

Nudging baserer seg på velkjente psykologiske mekanismer, og er i utstrakt bruk av treningsapper og aktivitetsmålere. Det er uten tvil Fitbit-systemets vennlige påminnelser om at det bare gjenstår X antall skritt før jeg når dagens mål som har sørget for at jeg nå har gått mer enn 10 000 skritt daglig i over tre måneder. Nudging fungerer naturligvis ikke for alle, men tydeligvis for mange nok av oss til at det begynner å ligne på en forretningsmodell.

I land hvor lovverket tillater det er forsikringsbransjen sterkt interessert, og i USA tilbyr nå selskapet John Hancock rabatt på livsforsikring til kunder som er villige til å dele sine helsedata. I Canada utvikler forsikringsselskapet Ajusto en app som tilby bilister lavere premie i bytte mot data om kjøremønsteret. I årene som kommer kan “Internet of Things” (IoT)-revolusjonen gjøre nudging til en milliardindustri, og transformere langt mer enn forsikringsbransjen.

Det vil også endre vårt syn på personvern, som allerede er sterkt påvirket av kommersielle overvåkere som Facebook og Google. Den er ikke nødvendigvis så lang, veien fra å la Google se hva du tenker i bytte mot nyttige tjenester, til å forvandle personvernet ditt til en serie med økonomiske transaksjoner. Kommer du til å takke nei når IoT-kaffemaskinen din om noen år tilbyr 20% rabatt på kaffe, mot at data om dine vaner sendes til moderselskapet?

Heikki Holmås’ forslag kunne altså gitt oss en anledning til å drøfte viktige fremtidstrender på en åpen og saklig måte. Det handler om hvordan “nudging” – og dens mer tiltrekkende slektning “gamification” – vil påvirke nordmenns hverdag og personvernsyn. Det handler om hvordan vi som samfunn skal bruke den kommende flommen av bl.a. miljø- og trafikkdata på en smart måte, og hvordan det offentlige kan stimulere til innovasjon på dette området.

Det handler dermed også om hva vi skal “gjøre etter oljen”. I 2009 sa EU-kommissær Megleva Kuneva at “persondata er den nye oljen”, noe omsetningen til persondataorienterte selskaper bekrefter til fulle. Problemet for Europa er at alle disse selskapene er (og vil sannsynligvis forbli) amerikanske. Vi europeere kommer til å bruke amerikanske tjenester, og blir dermed utsatt mye av den samme overvåkningen som amerikanere, men altså uten de samfunnsøkonomiske gevinstene av å ha en stor, lokal persondataindustri.

Neida, jeg forventer ikke mye av en norsk debatt der den erklærte personvernforkjemperen og Unge Høyre-lederen Kristian Riise kan skrive en kronikk om temaet i 2015 uten å nevne Snowden, NSA, Google, Facebook, smartfonapper, droner, bodycams, predictive policing, internet of things, Big Data eller noen andre temaer fra den pågående globale debatten. Eller der Stasi-kortet fremdeles dras med forbløffende høy frekvens.

Så takk til Heikki Holmås for at han prøvde å utvide perspektivene i den ytterst provinsielle norske overvåknings- og personverndebatten en anelse. Og Heikki, jeg håper du ikke gir deg med dette. Hvis du skulle ha lyst på en kopp kaffe og prat om personvernutfordringene som ligger foran oss og hvordan ditt forslag passer inn i det, så er det bare å ta kontakt. :)

 

 

 

10 Replies to “Heikki Holmås’ sykkelforslag fortjener en grundig debatt”

  1. En original idé, det er så. Men selv er jeg en smule skeptisk til politikere som mener at beløp på over fire milliarder ikke er så mange penger.

    Nye sykkelstier er jeg også skeptisk til. Det medfører som regel bare lengre veier og mer krongling. For ikke å snakke om hvordan man som syklist ofte blir sperret inne av parkering eller arbeid på eller ved siden av disse sykkelstiene.

    Det jeg derimot kunne ønske meg, var et samfunn hvor det stort sett var risikofritt å sette fra seg sykkelen på offentlige steder!

  2. @Rune: Er som sagt ikke overbegeistret for dette selv, men har sans for ideen om å bruke data som utgangspunkt for rimeligere/mer rettferdige skatter og skatteletter. Det offentlige prøver på ulike måter å incentivere/desincentivere handlinger vi mener er bra/dårlige, men her har man muligheten til å lage en langt mer direkte kobling mellom handling og belønning/straff. Kast søppel i riktig IoT-søppelkasse, og få et lite ekstra miljøskattefradrag, liksom. (Og joda, ser definitivt potensialet for svindel med slike systemer…) :)

  3. Jo, da! Jeg tror jeg ser både de gode poengene og de gode intensjonene.

    Men ikke glem at dette vil koste mer enn de milliardene som har vært nevnt så langt! Dette må administreres. En ting er flere offentlige ansatte. Men hva med all ekstra tid som må bruke på dette. Ikke mange sekunder per dag per bruker? Men totalt blir det fort noen årsverk av alle syklister som må fikle med utstyret sitt før og etter hver tur. Dette kommer i tillegg til alle de andre tidstyvene politikerne vedtar.

    I tillegg kommer utgifter til innkjøp av utstyr, tid for å lære dette og masse ekstra elektronisk avfall fordi man ikke lenger trenger de gamle mobiltelefonene.

    Og hva med de som ikke klarer å bruke slikt utstyr? La meg nevne min gamle onkel som for noen år siden vurderte bysykkel. Men så fikk han vite at han måtte registrere seg på Internett. Ikke f..n om han ville begynne å bruke noen bysykkel da, nei! (Ja, det finnes de som av forskjellige grunner har nettfobi.) Selv hadde jeg blitt sur hvis jeg syklet til og fra jobben og ikke kunne få fradrag fordi jeg ikke klarte å dokumentere reisene.

    PS1: Litt på kanten, kanskje? Men for en stund siden ble det vedtatt at alle biler skulle ha en sånn vest i hanskerommet. En ting er at jeg aldri har sett noen sjåfør ta på seg slike når de har måttet stoppe. (Jeg har i hvert fall aldri giddet å bruke min egen vest.) Men var det noen som i det hele tatt beregnet økt bensinforbruk grunnet dette? Med noen gram ekstra i hvert hanskerom, må det da være mange tonn som nå bortimot totalt unødvendig fraktes rundt omkring?

    PS2: Men hva med forslag som er enklere og billigere for alle parter? Noe slik kunne være MOMS-fritak på både sykler, sykkeldeler og sykkelservice.

  4. @Rune: Jeg mener altså at det ikke trengs noe spesifikt “utstyr” for å få det til, ei heller at det krever ansettelse av en eneste ekstra person i offentlig sektor. Det er lansert som et forslag som ikke krever mer ettergåelse enn eksisterende reisefradrag, og det er meg bekjent ingen stor eller viktig del av skattemyndighetenes oppgaver.

    Apper kan som kjent automatisere det meste idag, og det eneste en smarttelefonbruker trenger å gjøre er å laste appen ned, godkjenne at posisjonsdata brukes midlertidig for utregning av daglig kjørelengde, og så la den kjøre i bakgrunnen. I daglig bruk er dette ikke mer krevende enn bruk av den nevnte Ruter-appen eller NSB-appen, som altså brukes av titusener av nordmenn hver eneste dag. Jeg ser dermed heller ikke at dette skulle føre til mer elektronisk avfall, utover det vi allerede genererer som følge av vår mobilbruk.

    Det er mulig at det finnes folk der ute som ikke klarer å bruke slikt utstyr. Men da er det verdt å minne om at vi snakker om et fradrag for jobbsykling. At det i våre dager er en veldig høy prosentandel nordmenn i arbeidsfør alder som er ute av stand til å bruke en mobilapp tviler jeg sant å si på.

    Det poenget du derimot har, er at det fremdeles er en viss prosentandel som ikke har gått til anskaffelse av en smarttelefon. Dette forslaget ville virke diskriminerende på dem, og det er i seg selv et argument for å ta seg god tid med å utvikle og prøve det ut. Likevel: trenden går nå entydig i retning av at stadig flere av våre dagligdagse oppgaver vil skje via mobilen, og forsøk med app-baserte skattefradrag vil være en helt naturlig videreføring av digitaliseringen av offentlig sektor.

  5. Her er det lett å dra billige vitser om miljøpolitikk og skaping av arbeidsplasser på sosialistisk vis: Et nytt statlig sykkeltilsyn på 3-400 ansatte som fører kontroll. Men mer seriøst: Jeg er tilhenger av teknologi, men den må jo brukes slik at den gir mest effekt for et gitt problem. Og det er ikke å sette GPS-er på sykler, dersom problemet er bilpendling til kontoret. Teknologien har gjort det praktisk og rimelig med hjemmekontor, og vil politikerne virkelig redusere bilpendling, belønner de heller arbeidsgivere som har ansatte som jobber hjemmefra noen dager i uka. Tida som arbeidstakeren slipper å bruke i kø, må de for øvrig gjerne bruke til å holde seg i form. Og de som av praktiske grunner må reise til jobb alle dager, sparer også tid pga den reduserte køen.

  6. @Steinar: Som skrevet over – null behov for noe nytt statlig tilsyn. Med tanke på hvor mange skattefradrag vi nå har uten tilsvarende statlig tilsyn, syns jeg nok de vitsene faller døde til jorden. :)

    I en tidligere bloggposting skriver jeg om teknologier som har alle forutsetninger for å bli store, men som av ulike årsaker ikke skalerer. Jeg pleide å tro på telependling, men er etterhvert kommet til at det neppe blir noe mer enn et nisjeprodukt.

    Det står ikke på teknologien – det har vært praktisk og rimelig med nettbasert hjemmekontor minst siden årtusenskiftet – og argumentene er like gode som de alltid har vært (dette er en gammel diskusjon). Men den praktiske implementeringen i stor skala uteblir altså.

    Jeg mener: når det er slik at man prosjekterer T-bane til IT-parken på Fornebu fordi dagens veier ikke vil kunne håndtere forventet jobbtrafikk, er det noe alvorlig galt med konseptet telependling. IT-bransjen er jo den som burde være lettest å telependlifisere, og selv den sliter med å få dette til for mer enn en liten andel av sine ansatte.

    Man kan alltid si at det skyldes manglende tilrettelegging. Jeg tror det er feil. Jeg tror at den parallelle eksplosjonen i nettbruk, kafeer og flyreiser forteller oss noe viktig: Møter ansikt til ansikt dekker grunnleggende biologiske behov teknologien (ennå) ikke kan erstatte, og nettets hovedfunksjon blir dermed å legge til rette for flere fysiske møter snarere enn å avskaffe dem.

    Misforstå meg rett: Telependling har definitivt bruksområder (min kone, som jobbet i telekonferansebransjen, telependlet to av fem arbeidsdager i mange år), men jeg tror altså de ikke er brede nok til å føre til omfattende kutt i trafikken – ikke minst i en by som forventes å vokse med opptil 150 000 mennesker de neste par tiårene…

  7. Det trenger ikke skalere stort. Jeg tenker at dersom de som dette vil være gjennomførbart og praktisk for, var hjemme 1-2 ganger i uka, så ville det utgjøre en merkbar forskjell i trafikken. En bil hjemme blir fort halvannen bil mindre på vegen fordi køen blir mindre. For min del merker jeg en betydelig nedgang i trafikken på fredager eller i høst-/vinterferie, og det er da ikke flertallet som har kortere uke eller små unger. For meg framstår dette som ei lavthengende frukt (betydelig lavere enn GPS-kontrollert sykkelfradrag), noe man oppnår noe raskt med til en lav kostnad, noe som teknologien har gjort mulig (alt ganske lenge, som du sier), men som vi ennå bare delvis har utnytta. Sykkel skalerer heller ikke så godt. Bruken begrenses av en sesong fra mai til oktober, mange vil ha for lang reiseveg eller ingen mulighet til å kombinere det med henting og levering av unger, osv. Alt hjelper, men det mest lavthengende fruktene gir raskest effekt.

  8. Steinar: Alt det jeg har hørt, lest og erfart med telependling er at det langt fra er “lavthengende frukt”. Så der er jeg rett og slett rungende uenig. Og med tanke på at dette har tatt oss langt vekk fra det som var temaet for bloggposten, setter jeg strek for min deltakelse her.

  9. Bruk av gps-data for å endre adferd har vi jo ganske lenge hatt i flåtestyringssystemer. Dette er systemer som har en svært detaljert datasamling av den enkelte sjåførs kjøremønster, som gjerne gir mer eller mindre passiv-agressive tilbakemeldinger om systemet ikke liker det det ser. Hensikten er selvsagt å redusere drivstoffkost,vedlikehold og oppretting samtidig som man møter leveringsfrister. En hyggelig sideeffekt for resten av trafikken kan være over tid mindre aggressiv tungtransport (systemene blir ofte veldig sure om det er mye brå aksellerasjon og bremsing).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *