“Folkemengdens bevegelse 1735-2014”: Noen refleksjoner

Via Paul Chaffeys blogg fikk jeg vite om en ny og tydeligvis svært lesverdig bok for enhver befolkningsnerd (som jeg etterhvert er kommet til at jeg er). I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå (SSB) har den anerkjente fagbokforfatteren Espen Søbye skrevet boken Folkemengdens bevegelse 1735-2014: En tabellstudie. Ifølge forlagsreklamen tar boken for seg

…de årlige variasjonene i antall fødte og døde, inn- og utvandrere. Boken redegjør for hvordan tallene er samlet inn, og hvordan de er blitt fortolket og forsøkt forklart. Dermed blir dette også en annerledes norgeshistorie. Befolkningsutviklingen i Norge sammenliknes med de andre nordiske landene og med utviklingen i hele verden. I et eget kapittel redegjøres det for hvordan minoriteter ble behandlet i folketellingene opp til 1960. 

Utgangspunktet for boken er tabellen forfatter Søbye sammenligner med stabbur og vikingskip i kulturhistorisk betydning, nemlig SSBs jevnlig publiserte Folkemengdens bevegelse 1735 – 2014, 3.13 Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekstJeg skal som sagt lese boken, men bare ved å se på tabellen i seg selv er det mulig å gjøre seg noen interessante demografiske refleksjoner.

Screenshot 2014-12-03 at 10.20.24

Jeg fant riktignok ikke noen grafisk representasjon av hele tabellen, men SSB-diagrammet over dekker nesten hele det aktuelle området. Her avdekkes også det mest slående med “Folkemengdens bevegelse”: bevegelsen går nesten uavbrutt oppover, tildels i et økende tempo. Nordmenn har – i likhet med de fleste andre land i denne perioden – aldri opplevd noe annet enn at samfunnet har måttet tilpasse seg behovene til den stadig voksende befolkning.

Det konkretiserer seg i behovet for stadig flere skoler, mer infrastruktur, mat og flere produkter for eksempel. Befolkningsvekst er en helt integrert del av vår samfunnsstruktur, vår økonomi (den er i seg selv en viktig økonomisk driver) og sannsynligvis også vår psykologi. Vi liker vekst. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi neppe med slik iver søkt til områder der befolkningen vokser raskest (storbyregionene og regionssentra i distriktene).

Jeg merker det på meg selv. Jeg bor i et borettslag som de senere årene har gjennomgått sin egen demografiske transisjon i miniatyr – eldre, enslige beboere har begynt å flytte ut eller falle fra, og erstattes i stor grad av yngre par eller familier. Leiligheter som tidligere hadde en beboer får nå tre eller fire. Det er en utvikling jeg instinktivt liker. Vekst symboliserer fremtidshåp og muligheter.

Det andre som virkelig slår meg med SSBs eminente tabell er vekstraten, som i sannhet er formidabel. For å sette det i perspektiv: 1. januar 1735 hadde Norge 616 109 innbyggere. Ifølge SSBs befolkningsframskrivning (scenariet “Middels nasjonal vekst”) vil Norge kunne ha 6 150 736 innbyggere i 2035. Det er temmelig nøyaktig en tidobling på bare 300 år.

Ja, jeg sier “bare”. I et privat menneskeperspektiv er dette lenge – i 1735 forsøkte (og lyktes, åpenbart) dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre med å skrape et utkomme ut av den skrinne norske jorda. Men i et historisk perspektiv er det kort, og i et biologisk perspektiv kun et øyeblunk. Dersom folketallet fortsetter å øke i samme takt – og de senere års innvandringsdrevne vekst peker jo i den retning – vil vi passere 62 millioner nordmenn i 2335 og over 600 millioner i 2635.

Det kommer åpenbart ikke til å skje. I løpet av dette århundret vil antagelig Norges befolkning rammes av den samme trenden som nå har slått inn i bl.a. Japan og Russland, der befolkningen har begynt å falle. Ifølge SSB kan folketallet toppe seg et sted mellom 7 og 8 millioner rundt neste århundreskifte, for deretter å stabilisere seg eller – kanskje mer sannsynlig, basert på det vi ser i andre vestlige land – gradvis begynne å falle.

Vi vet foreløpig lite om hvordan en slik langvarig befolkningsnedtur vil bli, men det vil åpenbart påvirke samfunnsstruktur, økonomi og psykologi (bare spør innbyggere i kommuner preget av fraflytting om hvordan de opplever sin hverdag). Mer enn noe annet kronikerer derfor Folkemengdens bevegelse det som antagelig vil bli stående som en spesiell periode i Norges og menneskehetens historie.

En enestående opptur i ordets alle betydninger, og kanskje en som vil få fremtidens nordmenn til å titte på tabellverket og tenke: “Wow – det må ha vært interessante tider å leve i!”

6 thoughts on ““Folkemengdens bevegelse 1735-2014”: Noen refleksjoner

  1. Hvis vi tar hensyn til den teknologiske utvikling og at det er rimelig sikkert at aldring vil kunne “kureres” i løpet av dette århundret (sannsynligvis også før 2050), er det slett ikke sikkert at befolkningen i Norge vil begynne å synke de nærmeste århundrene.

    Men hvordan verden vil være i 2100 og hva som vil skje etter det er selvfølgelig ekstremt vanskelig å si noe om siden det vil skje så utrolig mye teknologisk utvikling, og verden derfor vil forandre seg tilsvarende mye.

  2. Du har et godt poeng: SSBs prognoser tar ikke – og kan vel egentlig ikke ta – høyde for radikale teknologiske og medisinske gjennombrudd (som “kurering” av aldring utvilsomt vil være). Det antas isteden en jevn økning i levealderen på linje med det vi har sett de siste tiårene. Det hele koker ned til om man tror antialdring vil få et gjennombrudd i relativt nær fremtid. Der er jeg blitt mer skeptisk de senere årene. Jeg fortsetter å håpe, men ser så langt lite som overbeviser…

  3. Jeg har tro på Aubrey de Grey og SENS Research Foundation sin angrepsvinkel, som går på å reparere aldringsskadene som akkumuleres i kroppen. Om de lykkes, kan gamle mennesker gjøres biologisk unge igjen – det vil ikke være mulig hvis man “bare” stopper aldringsprosessen (noe som muligens er mye vanskeligere å få til siden kroppen er så utrolig komplisert).

    Dessverre er SENS sitt årlige budsjett på bare 4 millioner dollar, men hvis det stemmer at deres angrepsvinkel er den beste, får de gjort mer for de millionene enn andre organisasjoner får gjort for milliarder.

  4. Jepp, følger de Greys arbeid med interesse. Jeg tror det vil brukes langt mer ressurser på å forlenge den friske delen av livet når eldrebølgen for alvor treffer oss, spørsmålet er i hvilken grad det vil forlenge den absolutte livslengden utover det dagens prognoser tyder på.

  5. Dette minner meg på en statistikk jeg så for noen år siden: Endringene i forventet levealder i Norge, sammenstilt med økonomisk utvikling. Den virkelig store endringen til det bedre kom på begynnelsen av nittenhundretallet, mye sammenfallende med en storstilt utbygging av vannverk og kloakkhandtering samt regulering av arbeidslivet ble etterhvert mer gjeldende- mindre barnearbeid- mer jobb for de voksne, mindre ledighet- høyere totaløkonomi for familien. Endringen var faktisk større enn den vi fikk ved innføring av velfungerende antibiotika (1945-). Og så finner jeg ikke lenka nå. æsj.

  6. Med tanke på > “Den virkelig store endringen til det bedre kom på begynnelsen av nittenhundretallet”
    er det verdt å se på arbeidstida fortsatt er på 7,5 til 8 timer. Hadde vi fått en reduksjon i arbeidstida i forhold til den enorme produksjonsøkninga og produksjonseffektiviteten og kommet ned på 6 timers arbeidsdag er jeg ganske sikker på at levealderen hadde øket.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *