Hvorfor vi neppe kommer til å reise til stjernene

Jeg ser av Abcnyheter at Knut Jørgen Røed Ødegaard og hans partner Anne Mette Sannes er ute og promoterer en science fiction-serie om reiser til stjernene. I den forbindelse har de kommet med noen uttalelser som får meg til å stusse over om de forveksler fiction med science i sin formidling. I artikkelen åpner Røed Ødegaard med å svare følgende på spørsmålet om vi kommer til å sende romskip til fremmede solsystemer:

Det kommer til å skje. Det er ikke et spørsmål om det vil skje, men når.

De to følger opp med å si:

Det er mange tenkelige årsaker til at vi kommer til å sende ut et bemannet romskip på jakt etter en beboelig planet. En slik stjernereise vil bli virkeliggjort, muligens tidligere enn vi tror. […] Vi må huske på at forskningen går framover i et forrykende tempo. For 100 år siden var det ingen som trodde det ville være mulig å reise til månen. Om 100 år vet vi mye mer, og har mulighetene til å gjøre mye mer, enn vi har i dag. 

Her er det en del å gripe fatt i, for å si det slik. Før det første: selvsagt kan ingen med sikkerhet si at noe “kommer til å skje”. Det forundrer meg at Røed Ødegaard, som har brukt så mye av sin karriere på å formidle faren for kosmiske katastrofer, nå plutselig argumenterer som om ikke gammaglimt, asteroidetreff og liknende representerer noen trussel.

Resonnementet er også uhistorisk. Vår kultur er preget av en mange hundre år gammel industriell og vitenskapelig revolusjon, men det betyr ikke at vi er immune mot fallet som har rammet foregående høykulturer. Røed Ødegaard er glad i å sitere NASA-forskere, og nylig sponset den samme organisasjonen en studie av muligheten for at vår industrielle sivilisasjon kan kollapse.

Som forskerne bak studien ganske riktig påpeker: “the process of rise-and-collapse is actually a recurrent cycle found throughout history.” Det fins ingen garantier mot at vestlig, vitenskapsbasert kultur tar et svalestup før vi rekker å bygge romskipet som tar oss til stjernene – eller for den saks skyld til Mars. Vi vet det rett og slett ikke, og derfor gir det ingen mening å si det motsatte.

Argumentet om at ingen for hundre år siden trodde vi kunne reise til Månen er verken riktig eller fullstendig. Jules Verne skrev om det han mente var en realistisk måneferd allerede i 1865. Og en mer presis formulering av utsagnet ville uansett ta høyde for det faktum at vi per idag ikke kan reise til Månen. Vi dro dit, plantet flagg og fotavtrykk i sanden, hvorpå vi vendte hjem og la ned systemene som gjorde måneferder mulig.

Måneferdene og retretten og selvlobotomeringen som fulgte, forteller noe viktig om historien. Den går ikke alltid i rett oppadstigende linje. Utviklingen går i rykk og napp og kan til tider snu, og det faktum at noe er teknisk mulig betyr ikke at vi kommer til å gjøre det. Var det noe vi lærte av Apollo-programmet, er det at oppdagertrang og nasjonal prestisje ikke er nok til å holde et rådyrt program gående i tiår eller – som tilfellet kan bli for stjerneskip – i hundreår.

Jeg tror heller ikke det er nok til å overvinne de nesten uoverstigelige fysiske hindringene vi står overfor i dette tilfellet. Avstanden, vakuumet, strålingen, den konstante og overhengende faren for å dø av selv den minste lille systemsvikt og den totale isolasjonen man vil oppleve under det meste av ferden, taler vel så mye imot stjernereiser som konsept som kostnadene.

Ifølge Ødegaard og Sannes flyr deres science fiction-romskip med en hastighet på 41% av lysets. Det tilsvarer 120 000 kilometer i sekundet, noe som ville ta romskipet herfra til Månen på tre sekunder og ut til den ytterste planeten Neptun på litt over ti timer. Vår nærmeste stjernenabo, Alfa Centauri, ville nås på litt over et tiår, og deretter øker reisetiden dramatisk. Det store flertallet av aktuelle reisemål vil ligge tusener av reiseår unna.

Det finnes flere teknologier som rent hypotetisk kunne gi hastigheter av denne størrelsesorden. En avansert fusjonsmotor av den typen som ble foreslått i prosjekt Daedalus på 1970-tallet, ville ha en slik kapasitet. Fysiker og forfatter Robert Forward foreslo å dytte romskip til andre stjerner med en kombinasjon av lysseil og enorme laserkanoner i bane rundt Sola. Selv nevner astroparet antimaterie som en mulighet, og det finnes enda mer eksotiske muligheter.

Wormhole_travel_as_envisioned_by_Les_Bossinas_for_NASAHypotetisk romskip flyr mot et “markhull” i rommet (kilde: Wikipedia)

Men igjen: At det i teorien lar seg gjøre å bygge et raskt stjerneskip betyr ikke at noen kommer til å gjøre det. Og – dessverre for alle oss som håper at vi en dag skal reise til stjernene – finnes det et annet observasjonelt faktum som taler mot interstellar kommunikasjon, det være seg via romskip eller radiosignaler.

Utgangspunktet er Fermi-paradokset, et spørsmål fysikeren Enrico Fermi stilte i forbindelse med en diskusjon om liv i universet i 1950: “Hvor er de hen?” “De” er i dette tilfellet romvesener, og Fermis poeng var at hvis vi antok at planeter med liv var vanlige i universet, burde mange av dem statistisk sett ligge foran oss i biologisk og teknologisk utvikling.

Bare i Melkeveien burde det finnes tusenvis av sivilisasjoner med et forsprang på tusener eller millioner av år innen kommunikasjonsteknologi og romfart. Gitt dette rimelige utgangspunktet, mente Fermi at i det minste én av sivilisasjonene burde ha nådd frem til oss med et romfartøy eller tatt kontakt på annet vis.

Men ingen tegn på fremmede sivilisasjoner var funnet i 1950 (da som nå mente seriøse forskere at UFO-observasjoner ikke beviste noe som helst), og vitenskapen har ikke mer suksess siden den gang. Per 2014 er det ikke gjort en eneste vitenskapelig verifiserbar observasjon av et fremmed romskip, funn av gjenstander av utenomjordisk opphav eller for den saks skyld kunstige radio- eller lyssignaler fra rommet. Universet fremstår som påfallende taust.

Det er lansert mange finurlige løsninger på Fermi-paradokset, men om vi bruker det filosofiske redskapet Occams rakekniv på diskusjonen – reduserer antall begreper og forklaringer til et minimum – sitter vi igjen med tre enkle forklaringer på den store stillheten:

1. Liv oppstår så sjelden at vi ikke har noen kommuniserende naboer i rimelig avstand. Det kan til og med tenkes at vi er alene i universet. Alle observasjoner så langt støtter dette.

2. Liv oppstår ikke nødvendigvis sjelden, men utvikler sjelden intelligens. Fire milliarder års evolusjon på Jorda har kun frembragt én art med kapasitet til interstellar kommunikasjon.

3. Intelligens utvikler seg ikke nødvendigvis sjelden, men interstellar kommunikasjon er for teknisk komplisert eller upraktisk. Dagens forståelse av fysikk støtter dette alternativet.

I vår tid har vi åpenbart ikke nok data til å skille mellom forklaringene, selv om forskningen på exoplaneter ved andre stjerner i løpet av de kommende tiårene kan gi oss et begrep om hvor utbredt livet er i universet. Dette utelukker selvsagt ikke at Ødegaard og Sannes kan få rett likevel – ikke minst kan det bli tilfelle om vi får nye gjennombrudd innen fysikken.

Men skråsikkerheten de legger for dagen finnes det lite grunnlag for idag. Dessverre.

 

 

19 thoughts on “Hvorfor vi neppe kommer til å reise til stjernene

  1. Jeg har et par tanker til hvorfor ideene til Ødegaard og Sannes heller går “ad undas 2222”. Sjøl om vi kan gjette på at vitenskapen vil gå langt framover, er det vanskelig å vite i hvilken retning den går. Å argumentere ved å peke bakover er derfor meningsløst. Vi kan sikkert prate om teknologiske nyvinninger om 200 år som nå er utenkelige, men det betyr ikke at alt som i dag er utenkelig, som slike reiser til stjernene, blir virkelighet. Hadde Ø & S levd for 200 år sia, hvilke spådommer hadde de hatt om framtida som helt sikkert ville ha blitt en realitet, om ikke alt i 2014? Vi hadde kanskje hatt en stall av mekaniske hester, dampdrevne, som hadde trekt vognene våre, pløyd åkrene våre, osv. Vi kunne ha hatt et sinnrikt vanndistribusjonsnett drevet av vindmøller eller store dampkjeler og vi trengte ikke lenger frykte avlingssvikt pga tørke. Alt sammen ting som helt sikkert måtte komme.

    Dessuten har jeg visse problem med å se hvordan et romskip med omkrets på mange kilometer og dertil enorm masse skal kunne aksellereres og deakselleres. Jeg er usikker på om det er mest fysisk urealistisk eller økonomisk urealistisk. Det blir dyrt som ferietur, og dersom jorda har blitt en utrivelig plass, så skal vi ikke se bort fra at det både teknologisk og økonomisk er billigere å rydde opp hjemme.

    Jeg trur heller det er helt sikkert at om 200 år vil man kunne se tilbake på dagens skråsikre ideer om framtida og undre seg over hvor idiotisk upraktiske og meningsløse de er.

  2. @Steinar: Hjertens enig. Den mest simplistiske fremtidstenkningen – og derfor også den som oftest tar feil – er å ekstrapolere fra dagens situasjon til fremtiden. For 200 år siden spådde Thomas Malthus i sitt “Essay on Population” sivilisasjonens død og undergang i nær fremtid som følge av overbefolkning. Som kjent skjedde aldri det – isteden liker økonomer å påpeke at verdens tilstand er umåtelig mye BEDRE enn på Malthus’ tid, samtidig som befolkningen er sju ganger større.

    Den som tar seg tid til å lese Malthus (jeg har det) skjønner fort hvorfor: forfatteren sier selv at han kun baserer seg på det han selv vet og har erfart. Han nekter å spekulere. På hans tid var den industrielle revolusjon såvidt begynt og flertallet av de vitenskapelige oppdagelsene som preger vår tid var ennå ikke gjort.

    Derfor så Malthus ikke engang for seg mekaniske hester, men rett og slett at man fikk flere av de hestene man hadde den gang. Nyttig og meget interessant lesning.

  3. Hva med muligheten for at mer utviklede sivilisasjoner allerede vet om oss, kanskje til og med er i området, men av forskjellige grunner har unnlatt å ta kontakt eller gjøre seg til kjenne? Kanskje for å studere eller la seg underholde av vår naturlige utvikling uten innblanding. Eller kanskje vi rett og slett er knekkende uinteressante for dem. At det er like uaktuelt for dem å spørre oss om noe, som det er for deg å spørre en bille hvorfor mobiltelefonen ikke virker. Og like uaktuelt for dem å banke liv i gamle radioteleskoper, som for deg å kommunisere med omverdenen via duftsignaler på trestammene i lokalmiljøet.

  4. @Øyvind: Denne muligheten er en av de mer eksotiske forklaringsmodellene som ofte nevnes i forbindelse med Fermi-paradokset. Og mens det definitivt er mulig, er det også en så kompleks teori at den ikke står på agendaen i den vitenskapelige debatten om den store kosmiske tausheten.

    Det er fordi den forutsetter at vi reflekterer over motivasjonen til den eller de tenkte sivilisasjonene (at vi er studie- eller underholdningsobjekter for dem, fex). Den krever forklaring på vi heller ikke ser noen andre spor etter sivilisasjoner på himmelhvelvingen, som “lekkasje” av elektromagnetisk stråling fra hjemplaneten eller bevegelse av romskip i våre nærområder.

    Som du er inne på er det vanlig å gå ut fra at en fremmed sivilisasjon forlengst har sluttet å bruke radiokommunikasjon, at det er blitt gammeldags. Det er selvsagt ikke utenkelig at vi i fremtiden vil oppdage nye måter å kommunisere på, men da forutsettes det vitenskapelige gjennombrudd vi ennå ikke har gjort.

    I valget mellom en forklaring med en kjede av ubeviste hypoteser og en forklaring med én ubevist hypotese (forklaring 1 i min posting, til dømes) vil forskere uvegerlig gå for den siste. Det var mitt enkle (og i filosofisk og vitenskapelig sammenheng akk så konvensjonelle) poeng.

  5. Forutsetter det ikke også en nokså menneskelig motivasjon av typen “her er jeg!” hos eventuelle fremmede sivilisasjoner for at vi skal oppdage dem? De trenger ikke å ha gått over til noe særlig mer eksotisk enn laserkommunikasjon over avstander hvor WiFi og 10G ikke lenger strekker til, for å være litt banal, for at vi skal ha store problemer med å oppdage dem. Og at vi ikke har oppdaget enda mer eventuelle romskip i nærområdene, som kanskje kan defineres som mellom midlere atmosfære og asteroidebeltet, kan enkelt forklares med at de har hatt en viss tid på seg til å finpusse stealth-teknologien.

    Uansett har jeg aldri hatt stort til overs for påstander om at “aliens” kommer på besøk i 15 meter store tallerkener eller plystrende diskotekkuler som innimellom lander ved nærmeste skogkant. Hvorfor skulle de det, hvis det finnes noen som mener vi er verdt en nærmere undersøkelse og har teknologi til å gjennomføre dette? I dag snakkes allerede om overvåkningsdroner på størrelse med insekter. Mon tro hvordan disse ser ut og hva de har kapasitet til om f.eks 10 000 år.

  6. @Øyvind: Joda, det er mulig. Men ingen av de nye poengene dine endrer det opprinnelige resonnementet i postingen – dvs bruken av Occams rakekniv når utgangspunktet er så datafattig som her.

    Slik jeg ser det, er dette den typen hypoteser man kan begynne å se på når vi har mer grunnleggende fakta på plass – når de enklere hypotesene er falsifisert eller omvendt. I det perspektivet er hypotese 1 i postingen mest aktuell, som den enkleste å falsifisere (finner vi liv på én klode i Solsystemet eller en exoplanet, er den ute av gamet).

  7. Snodig å tenke på at det sannsynligvis ikke er noen der ute som enda har hørt Norges første Grand Prix låt fra 1960 som jo fremdeles raser utover i universet… og er 60 lysår der ute..

  8. Hypotesen om at liv er ekstremt sjeldent, rakner om vi finner nytt liv i solsystemet, men et slikt funn vil likevel si lite om Fermi-paradokset, for det at liv utvikler seg til noe som kommuniserer eller som vi kan oppdage, kan også være ekstremt sjeldent. Og at det er ekstremt sjeldent har vi vel en god indikasjon på fra jordas historie. Livet på jorda har eksistert i ¼ av universets historie, og i en enda større andel av tida det er rimelig å anta at liv i det hele tatt kan oppstå – de nødvendige omgivelsene og byggesteinene må eksistere. Dette kan muligens tas til inntekt for at liv ikke er ekstremt sjeldent. Men livet på jorda har for det meste vært svært enkelt – i 90% av tida fantes det ikke engang skikkelige landdyr. Og i havet der livet har hatt best og lengst fotfeste fins det ikke all verdens intelligens. Blekkspruter har kanskje kommet lengst (sjøpattedyr regner jeg da som egentlige landdyr). Altså, liv kan eksistere i milliarder av år uten at tilstrekkelig intelligens oppstår. Om vi finner liv ellers i solsystemet, er det antakelig primitivt (fordi vi ennå ikke har funnet noe) trass i at det har hatt milliarder av år på å utvikle seg. Det bør styrke en hypotese om at livets utvikling på jorda gikk uvanlig raskt, og da er universet kanskje ikke gammalt nok til å ha gitt mye intelligent liv i kommuniserbar avstand.

  9. @Steinar: Godt resonnement. Min personlige oppfatning er at liv – og intelligent liv – antagelig er langt sjeldnere enn vi håper på. Man skal selvsagt alltid huske på den gode devisen “Absence of evidence is not evidence of absence”, men når mangelen på bevis blir stor nok er det rimelig å betrakte det i seg selv som et datapunkt. Og vi har altså ikke bare ett, men flere:

    1. Vi har ikke funnet noen tegn til elektromagnetisk stråling av kunstig opprinnelse.

    2. Vi har ikke funnet noen fysiske tegn på utenomjordisk intelligent liv, som artifakter, romaktivitet o.l.

    3. Vi har ikke funnet noen tegn på at liv eksisterer eller har eksistert på andre kloder i vårt solsystem.

    4. Vi har ikke funnet noen spor etter fremmed liv i tusener av analyserte meteoritter – som vi vet kan komme hit fra Mars og som i teorien også kan fly hit fra fremmede stjerner.

    5. Vi har funnet enkle organiske molekyler på bl.a. kometer og i det interstellare rom, men ingen tegn på større kompleksitet.

  10. @Pål: Ja, for ikke å snakke om Jan Teigens “Mil etter mil”. Den fikk jo som kjent null poeng her på vår hjemplanet. Kanskje vil den sangen slå bedre an etterhvert som den når ut til andre livsformer…

  11. @Åsmund: Sangen gikk først på lufta i 1978, så det vil si at den har nådd 36 lysår ut. I den avstanden fra Jorda ligger det tilfeldigvis (?) en exoplanet som regnes som en av de mer gjestmilde av dem som hittil er funnet – HD 85512b.

    Så om det skulle finnes små grønne menn eller fiolette slimere eller insektoider med radiomottakere på HD 85512b, mottar de Teigens glade budskap i disse dager. Om de ikke hadde argumenter for å invadere oss før, får de det nå.

  12. Med fare for å spore litt av her, men om det fins intelligent liv der ute, hvor stor sjanse er det at de har glede av musikk? At musikk skulle være så universelt er en antakelse som jeg sjelden ser imøtegått. Til og med på Voyager opptar musikk mye av det vi valgte å sende.

    Så hvorfor funker musikk for oss? Jeg mener at vi kan grovt beskrive musikk gjennom tre hovedelement: Rytme, melodi og harmoni.

    Rytmen gjenspeiler menneskets hjerterytme, igjen nært knytt til stemningen vi er i. Går vi utenom 40 – 240 impulser i minuttet, mister rytmen appellen. Grønne menn kan ha en helt annen rytme, eller kanskje et helt annet sirkulasjonssystem, og musikken vil da for dem bli like meningsløs som musikk uten rytme for oss.

    Melodi gjenspeiler menneskets tale. Men grønne menn kan ha andre måter kommunisere ved lyd, så våre melodier kan for dem ha like lite appell som lyden fra flaggermus eller gresshopper for oss.

    Harmoni følger imidlertid universelle matematiske sammenhenger. Men de er rimelig banale og det knytter seg ikke noen djup innsikt i disse sammenhengene. Ei samling med tilfeldige faktoriseringer har kanskje like mye appell.

    Så jeg tenker at andelen grønne menn som vil like dette er mikroskopisk. På den andre sida, av alle grønne menn som måtte være der ute, er det vel de som måtte forstå vår musikk, som vi aller helst vil ha kontakt med.

  13. @Steinar: Jeg hører ikke til dem som tror musikk (eller for den saks billedkunst og film) er universelt fengende, bare så det er sagt. Selv om jeg altså tror at “Mil etter mil” kan være universelt irriterende… :)

    Det har vært tenkt en del rundt muligheten for seriøs kommunikasjon med fremmede sivilisasjoner, og fremdeles er det Carl Sagans “Contact” (fortrinnsvis boka, men også filmen) som er best i populærkulturen på å vise hva forskere ser for seg. Og det er altså matematikk og logikk.

  14. Apropos musikk, Voyager og Carl Sagan. Man fikk et animert gjensyn med Voyager 1 og musikken på den nye National Geographics serien “Cosmos” på mandag som bygger på Carl Sagan sin serie fra 80-tallet, men nå oppdatert med ny viten og ikke minst dataanimasjoner. Men det kan vel umulig være musikk og kommunikasjon med grønne menn som har vært hovedintensjonen? Det står ikke så mye om det på Nasa sin side, så det er vel mer en gimmick (det blir ofte fokusert på LP-plate og informasjon de bærer med seg i media)? Sannsynlighet for nytte av Voyager etter kanskje 10 år når de mister solkraft i form av kommunikasjon med andre er vel mindre enn en dråpe i havet (selv for andre i form av “avansert flaskepost”). Særlig når reisetid til nærmeste stjerne er 40000 år med den farten Voyager 1 og 2 har.

  15. @Gunnar: Carl Sagan, som var drivkraften bak Voyager-platene (som han var bak Pioneer-plakettene) var en smart fyr og definitivt ikke opptatt av gimicker. Ifølge boken om platene var hensikten med å inkludere musikk, tale, bilder og filmklipp (som forøvrig var en slags analog forløper til Laserdisc, med instruksjoner for hvordan man skulle bygge en avspiller på lokket) å gi et mest mulig bredt bilde av Jorda slik den var da romsondene ble sendt avgårde.

    Sagan var sterkt kulturinteressert (bildene utenpå platedekselet og på Pioneer-plakettene ble tegnet av hans daværende kone, kunstneren Linda Sagan), og det preger også den opprinnelige Cosmos-serien. Så selv om han var fullstendig klar over at sjansene for at platen skulle bli funnet var ørsmå, og at innholdet skulle bli forstått av eventuelle romvesener var enda mindre, mente han det lå en egenverdi i å få med vår kultur.

    At budskapet på platene også er rettet mot publikum på Jorda, er åpenbart. Sagan var politisk venstreorientert og en forkjemper for bl.a. miljøvern og atomnedrustning, og i den sammenhengen passer platens undertekst om en planet som samles i et felles budskap til stjernene godt.

    Forøvrig er Voyager, i likhet med alle romsonder til det ytre solsystem, ikke drevet med solceller men kjernekraft. Det er grunnen til at vi kunne motta signaler fra sondene etter at de forsvant ut i det evige mørket hinsides Pluto – kommunikasjonen pågår faktisk den dag idag og publiseres bl.a. på Twitterkontoen NASAVoyager.

  16. OK! I følge Nasa er oppdraget utforsking av eget solsystem og ytre grenser: http://voyager.jpl.nasa.gov/mission/interstellar.html
    “The Voyagers have enough electrical power and thruster fuel to operate at least until 2020”. Etter dette vil det bare kunne være noen få år med kraft igjen uansett til å sende informasjon tilbake til oss. I vår levetid vil det vel da i hvertfall trolig ikke være noen nytte for oss bortsett fra som du sier “budskapet” til Jordens befolkning. Men hvem vet om 100.000 år osv. :)

  17. Koser meg over musikkdebatten her.. “Mil etter mil” fikk en hel annen betydning nå. Kanskje vi kan be Teigen lage en oppfølger: “lysår etter lysår”.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *