Dagens filmtips for de unge: Blues Brothers

En av de mange gledene ved å bli forelder, er å kunne gjenoppleve barndommens og ungdommens filmopplevelser sammen med barna. Niåringen vår er som niåringer flest, og blir stadig mer nysgjerrig på voksnere innhold. Vi er nøye på å unngå filmer med mye vold, gørr og skrekkelementer (ikke vanskelig egentlig, da ingen av oss liker slikt), for mye voksenhumor eller overkomplisert handling. Da “Blues Brothers” gikk på TV forleden uke, satte jeg meg ned for å se den og ble umiddelbart overbevist om at dette kunne være noe som passet for hele familien.

Korreksjon: jeg satte meg ned for å se den igjen. For gud vet hvilken gang. “Blues Brothers” er en av mine absolutte favorittfilmer, og har vært det helt siden jeg så den på Colosseum kino i Oslo sammen med klassekameratene fra Vahl Videregående (nå barneskole bare et steinkast fra mitt bosted på Tøyen, merkelig nok). Filmen kom i 1980, så jeg tipper vi så den i 1981 eller deromkring. Dette skjedde i de dager da rykter om gode filmer spredte seg på gammelmåten – fra munn til øre i skolegården.

Og ryktene sa at denne filmen var noe utenom det vanlige – en film alle kunne like, enten vi var pønkere fra vestkanten, rockere fra Groruddalen, duffelcoatnerder med “Nei til Atomvåpen”-jakkemerke (* rekker opp hånden*), vanlige streitinger eller überstreite Kaci Kullman Five-kopier som gikk i det siste fra Lacoste. For å gjøre en lang historie kort: Ryktene viste seg å stemme, og i månedene etterpå var det vanlig å se folk med solbriller i de underligste situasjoner på skolen. En og annen svart hatt dukket også opp på klassefester.

Så spoler jeg fram til 2012, og spør meg om en niåring med Minecraft-konto og intense drømmer om iPhone får noe ut av en film som tross alt fyller 32 år i disse dager. Bevares, han likte “The Empire Strikes Back” fra samme år, men Star Wars er tross alt holdt grundig i live av George Lucas’ talent for å tildele franchise-kontrakter (Lego Star Wars, anyone?) En kjapp titt på lista over storfilmene fra 1980, som har Star Wars V på toppen og Blues Brothers på tiendeplass, avslører mye “TV3 etter midnatt”-fyll, for å si det slik.

Når det er sagt, fungerer Blues Brothers overraskende bra i vår familie. Det er flere åpenbare årsaker til dette. For det første er Blues Brothers, liksom Star Wars, ikke bundet til noen spesifikk tidsalder. Joda, handlingen utspiller seg i et urbant 1970-tallslandskap (Chicago med omegn), men handlingen er så surrealistisk at tidstypiske trekk som gammeldagse biler og mangel på mobiltelefoner ikke spiller noen rolle. Blues Brothers foregår i sitt eget univers.

Og at det er et morsomt univers kan ingen komme fra. Blues Brothers er ikke avansert komedie – mye av humoren er fysisk (sprenging av hus, nazister som hopper i vannet) eller streit deadpan, som når brødrene i begynnelsen av filmen kjører i vill fart gjennom et kjøpesenter og kommenterer omgivelsene som om de var på lørdagsshopping. Men humoren er mer enn tydelig nok til at niåringen gleder seg over den, samtidig som den er så overdreven at det som finnes av voldselementer ikke virker skremmende.

Etter å ha sett filmen inngikk jeg et veddemål med min sønn om hvor mange biler som blir knust i filmen. Jeg holdt på at det var mellom 50 og 60 – han trodde det var over hundre. Jorunn googlet det, og konstaterte at minsten hadde rett. Over ett hundre biler kræsjer, velter, stuper, slår baklengs salto og faller fra usannsynlig høyde, uten at det er annet enn morsomt. Dette er tegneserievold tatt til sin ytterste konsekvens, som når eks-kjæresten til Joliet Jake (spilt av Carrie Fisher – ekstrabonus for nerder) prøver å drepe brødrene med flammekaster.

Et annet viktig element er filmens grunnleggende frekkhet. Unger i niårsalderen elsker å tøye grensene for det tillatte, og er det noe brødrene Blues er eksperter på, er det å overskride disse grensene. Som i restaurantscenen, der de to gjør absolutt ALT som ikke er lov på restaurant: bestiller mat uten å ha råd til det, slafser, smatter, raper og plager andre gjester (“jeg vil kjøpe barna dine!”).

Språket er også grovkornet, hvilket er en årsak til at Common Sense Media (som ofte har gode råd til foreldre i slike situasjoner) har gitt filmen aldersgrense femten år. Når det er sagt er jo brødrene ute på et oppdrag fra Gud, og filmhistoriens mest destruktive biljakt ender med en god gjerning idet de leverer skattepengene som trengs for å redde deres gamle barnehjem.

Jeg har spart det beste til sist. Musikken. I Gangnam Style-alderen er det vanskeligere enn noensinne å fortelle barn om musikk som ikke ble lagd for fem minutter siden. Med Blues Brothers får en viktig del av moderne musikkhistorie en nesten uimotståelig innpakning. Man kan godt velge å se på filmen som en eneste lang parademarsj av blues-, R&B- og soul-hits. Vi får se legender som Aretha Franklin, James Brown og Ray Charles i toppslag, og senest imorges nynnet niåringen og jeg på “Minnie The Moocher” (synges av Cab Calloway i filmen).

Dette er med andre litt av alt på én gang – actionfilm, musikal, komedie og typisk kultklassiker. Det er det slikt som får meg til å tenke på Blues Brothers som en slags Bollywood-film. For meg kjennetegnes de indiske filmene nettopp ved at de har noe for enhver smak: i tillegg til den obligatoriske kjærlighetshistorien er det ofte slåssscener, biljakter, slapstick og selvsagt mye sang og dans.

En grunn til at jeg er så glad i Bollywood-genren er at den gir hele familien noe å glede seg over – slik også Blues Brothers gjør. Syns du humoren blir for bløt eller handlingen for usannsynlig er det bare å lene seg tilbake og vente på enestående opptrinn som dette, for eksempel. :)

 

Share/Bookmark

11 kommentarer

  1. Espen says:

    Tiltredes! Særlig konserten på slutten. Og Ray Charles som instrumentpantelåner. Og scenen i country-baren….

  2. Eirik says:

    @Espen: I det hele tatt. Det jeg ikke visste før jeg leste Wikipedia-artikkelen, var hvor pasjonert opptatt Belushi var av blues lenge før filmen ble aktuell (at Akroyd var det, visste vi allerede på 80-tallet). Dette er virkelig en ‘labour of love’, og det merkes godt den dag idag. Kvalitet i alle detaljer – ikke rart den har tålt tidens tann så mye bedre enn “9 to 5″ fra samme år. :)

  3. Hanne says:

    Ah, Blues Brothers. “- It’s a hundred and six miles to Chicago, we’ve got a full tank of gas, half a pack of cigarettes, it’s dark, and we’re wearing sunglasses. – Hit it.” :D

    Jeg har mange elever på videregående som også liker filmen, men har rent glemt å introdusere 12-åringen her hjemme for den (merkelig, ettersom jeg har børstet støvet av flere andre klassikere). Takk for påminnelsen, nå blir det filmkveld i familien.

  4. Eirik says:

    @Hanne: Så bra. Og hvem vet – kanskje husets tolvåring inspireres til å utforske noen nye artister på Spotify? :)

  5. Det var visstnok en fyr som ikke hadde fått med seg inn­spil­lingen av denne filmen. Så satt han en dag, en helt alminne­lig dag, på et kontor, et helt almin­nelig kontor, høyt over bakken. Midt under en tele­fon­sam­tale mistet han kon­sen­tra­sjonen. Fyren i den andre enden skjønte at noe hadde skjedd, og spurte om en for­klaring.

        - Det var en bil som datt ned utenfor vinduet mitt!

    Det som hadde vært en smule dis­tra­her­ende, var selv­sagt den fallende nazi-bilen.

    PS: Ingen tvil om at den filmen har vært inspirerende. Se bare på den melo­di­konu­kuru­ransen som i 1987 ble arran­gert i Belgia! Der opp­trådte det et par asiater der som begge hadde dress, mørke sol­bril­ler og smale slips. Selv diriu­genten deres hadde samme kostyme. Kulturministeren i dette asiatiske landet tru­et med å gå av på grunn av denne sangen. (I ettertid viste det seg, selvsagt, å være en tom trussel.)

    Globalt er det bare seks stykker som nå husker navnet på sangen: “Shir Habatlanim”. (Det tallet har muligens fått en mid­ler­tidig økning grun­net denne kommentaren min.) Men det er nok b­etydelig flere som husker sangen hvis jeg nevner be­gyn­n­elsen av ref­reng­et: ”Hoppa hule hule hule, hoppa hule hule hule!”

    Selvsagt finner man også denne på YouTube!

  6. Eirik says:

    @Rune: Ja, hvem kan glemme “Hoppa hule hule hule”? Men du har rett – jeg hadde totalt glemt navnet på sangen. Opprinnelseslandet derimot: Israel har levert såpass mye snodig opp gjennom årene at man liksom kan anta at noen av de rarere tingene kommer derfra.

    Min israelske favoritt er “A-Ba-Ni-Bi” fra 1978, som raskt ble omdøpt til “Slutt å bann og b’ynn å be – slutt å bann og b’ynn å bare bare be” i skolegården. Mannen/gutten bak det kunststykket ble forøvrig senere kjent som musiker med artistnavnet Dr. Erik

  7. Harald says:

    På min første USA-ferie stod Chicago på førsteplass av byer jeg burde besøke for å se stedene hvor filmen var spilt inn. Har sett den 25 ganger siste 25 år og synes den er like artig. Av alle filmer jeg har sett i hele mitt liv er det bare Life of Brian, Amadeus og Das Boot som jeg synes er enda bedre eller like bra som Blues Brothers!

  8. Eirik says:

    @Harald: Haha. Sett meg foran en hvilken som helst av filmene du nevner her, og jeg ville gladelig se dem igjen – for n’te gang. “You are all individuals” indeed.

  9. Lillebjørn says:

    The Blues Brothers er nummer en. Har den både på VHS og DVD. Et møst for oss som faktisk har bodd i Chicago. Mine barn begynte på skole der. “80% African” som de stolt sa. Der fantes både Blues-vaktmesteren og Pingvinen. Jeg som aldri har hatt sertifikat hverken hjemme eller i Illinois gledes over å se The L-Train (“elevated”) der du kan sitte å kikke inn i leilighetene til de som bor nærmest. Og alle bil-kræsjene! Musikken er jo gullet i filmen. Akkurat som nerven i Chicago er musikk.

    Det nærmeste man kommer “The Windy City” ved Erie Sjøen her hjemme er ved å sette på CD’ene med klassikeren “Dickie Dick Dickens” fra NRK Radioteateret. Ikke så gæernt det heller!

  10. Eirik says:

    @Lillebjørn: Fantastisk kommentar! Helt enig i at musikken er gullet, men i så fall er replikkene sølv. Jeg mener: store deler av dialogen i denne filmen består av siterbare oneliners, fra “I hate Illinois Nazis” til “We got two honkies out there, dressed like Hasidic diamond merchants.”

  11. Lillebjørn says:

    Jake: How often does the train go by?
    Elwood: So often that you won’t even notice it.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.