Når Månen eksploderer: “Space: 1999″ og andre refleksjoner

Forleden dag gikk en sak om at amerikanerne planla å “sprenge månen” med en atombombe runden i nettmediene. Går man gjennom gamle militære prosjektstudier er det alltid noe artig å finne (min favoritt er Project Horizon, en prosjektstudie av en bemannet, militær månebase som skulle opprettes fire år før Apollo 11), men for meg var det mest interessant at mitt ungdomsidol, astrofysiker og nedrustningsforkjemper Carl Sagan, skal ha vært med på å utføre beregningene til “Project A-119″.

Selv om mange nettaviser antyder det motsatte i sine titler, betyr ikke uttrykket “nuke the moon” at dette handlet om å sprenge Månen i fillebiter. Rent bortsett fra at tapet av vår nærmeste nabo i rommet ville bli katastrofalt for oss (først og fremst fordi Månen stabiliserer Jordas rotasjonsakse), finnes det ingen tenkelig atombombe som kan gi nok energi til å gjøre noe mer enn å sprenge et ut et krater på overflaten.

Det er ikke helt trivielt å regne ut hva som skal til for å sprenge Månen i fillebiter – det involverer blant annet å regne ut hvor mye energi som må til for å gi alle månefragmentene unnslipningshastighet (i motsatt fall vil tyngdekraften etterhvert trekke dem sammen til en ny Måne). Gudsjetakk er det alltid noen som har tenkt samme tanke som en selv på nettet, og via en Yahoo Answers-diskusjonstråd fant jeg en peker til en side som regner ut hvor mye energi “Dødsstjernen” i Star Wars bruker på å sprenge et himmellegeme.

Legges det inn data for Månen, ender vi opp med at det trengs over 1×10^29 J for å utslette den på Dødsstjerne-manér. Energien som ble frigjort av atombombeeksplosjonen over Hiroshima i 1945 tilsvarte 63 TJ eller 63×10^12 J. Det innebærer at vi trenger rundt regnet 10^16 eller ti millioner milliarder Hiroshima-bomber for å sprenge Månen. Du kan med andre ord puste lettet ut, og samtidig reflektere over hvor totalt urealistiske science fiction-filmer av og til tillater seg å være…

Og mens vi er inne på manglende realisme: et mulig alternativ til å sprenge hele Månen ville være å dytte den vekk fra Jorda. Nok en gang handler det om å gi hele himmellegemet unnslipningshastighet, men fordi vi ikke først skal dele det opp i småbiter kreves det mindre energi. Ifølge denne artikkelen kan man sende Månen avgårde med en velplassert detonasjon tilsvarende mellom tusen milliarder og en million milliarder Hiroshima-bomber.

Nei, produsentene av min favorittserie da jeg var tenåring kan umulig ha snakket med en fysiker da de skrev manuskriptet til åpningsepisoden.  Premisset for “Space: 1999″ er som følger: i 1999 bor det over tre hundre mennesker på Månen i månebasen “Alpha” (da jeg så serien på svensk TV i 1976/77  het den rett og slett “Månbas Alpha”.) På Månens bakside har menneskeheten lagret enorme mengder radioaktivt avfall. Etter å ha blitt påvirket av mystiske elektromagnetiske felter eksploderer avfallet den 13. september 1999, noe som fører til at Månen og menneskene på den slynges vekk fra Jorda i enorm hastighet.

Som beregningene over viser, er utgangspunktet håpløst urealistisk. Bedre blir det ikke av at eksplosjonen gir Månen så høy hastighet den legger ut på en interstellar ferd à la Star Trek. Vi snakker her om solid overlysfart, for allerede i episode 2 støter Alfa-innbyggerne på en jordlignende planet ved en annen stjerne. Deretter hagler det med snodige episodeopplegg, fra tidrom-anomalier og jordboere som har fått evig liv i eksil på andre planeter, til episoden der et medlem av mannskapet slipper en dødelig kraft løs i basen etter et forsøk på å kommunisere med planter. Og dette var eksempler fra sesong 1, som regnes som den gode av de to som ble produsert. :)

Space: 1999 er vel så mye fantasy, horror og selvparodi som tradisjonell science fiction, og selv om Star Trek (nok en grunn til at jeg regnet meg for heldig som hadde tilgang til svensk TV, forøvrig) hadde elementer av det samme var den britiske serien langt fjernere i ordets alle betydninger. Når det påstås at sesong 1 inspirerte George Lucas under arbeidet med Star Wars 4, må det i så fall ha vært de mest uvitenskapelige delene av filmen.

Så hvordan i alle dager kunne en slik serie ha virket tiltrekkende på en tolvårig, nerdete skeptiker? Vel, det hjalp sterkt at handlingen foregikk på Månen, i overskuelig fremtid. Da jeg så Space: 1999 for første gang var det bare fire år etter at Eugene Cernan tok de siste skrittene på Månen. Ikke forutså jeg (eller for den saks skyld Eugene Cernan, ifølge selvbiografien) at vi førti år etter Apollo 17 ikke ville ane når – eller om – mennesker noensinne vender tilbake til Månen.

Månen var altså en svær greie i 1976, og det gjorde at jeg var villig til å overse mye og isteden fokusere på delene som virket realistiske. Som transportfartøyet “Eagle”, for eksempel. Her lyktes produsentene med å skape noe som både var futuristisk og kult, og samtidig så ut som det var brukbart i praksis (i motsetning til den rare tallerkenkonstruksjonen til” Enterprise”).

Den bærende konstruksjonen med åpent rammeverk og utbyttbare moduler fikk faktisk “Eagle” til å se ut som en videreutvikling av måneteknologien som stadig satt friskt i minne på denne tiden. Jeg husker ennå hvor misunnelig jeg var på min engelske fetter som hadde Airfix-byggesettet. I det hele tatt var min fetter litt heldig sånn – han hadde også Saturn 5, Apollo 11 og var den første jeg kjente som fikk et byggesett av romfergen. * sukk *

Og så må vi selvsagt ikke glemme skuespillerne. I motsetning til Star Trek er Space: 1999 en gjennomført sivil affære, med forskere i hovedrollen. Mine forskerhelter var Victor Bergman (spilt av Barry Morse) og Helena Russell (Barbara Bain). Bain var også mitt første seriøse TV-krøsj, husker jeg. Så kjølig og rasjonell, men samtidig så handlekraftig og pen! Selv om nerdegutter verden over snart skaffet seg en heltinne med laserpistol og kanelbollefrisyre, var doktor Helena min favoritt helt til hun måtte vike plassen for denne handlekraftige dama her. :)

Et lite råd til slutt: hvis du som jeg hadde glede av denne serien, bør du ikke engang vurdere å se den igjen. Vær så snill, tro meg. Jeg prøvde det for noen år siden, og angret umiddelbart. De som har gitt serien en score på over sju i snitt på IMDB må ha gjort det ut fra minnet!

Share/Bookmark

9 kommentarer

  1. Åsmund says:

    Eirik skrev: “Her lyktes produsentene med å skape noe som både var futuristisk og kult, og samtidig så ut som det var brukbart i praksis (i motsetning til den rare tallerkenkonstruksjonen til” Enterprise”).”

    Den “rare” tallerkenkonstruksjonen til Enterprise har bestått “the test of time” gjennom de ca 30 år serien Star Trek har vært produsert – så den er tydligvis liv laga. Det som bekymrer og irriterer meg langt mer er hvordan vektløsheten i rommet blir glatt ignorert i nesten samtlige science fiction serier/filmer. Hvis besetningene på disse romskipene skal bevege seg ufortrødent rundt som om de fortsatt var på Jorden, så får de værsågod konstruere romskipene som gigantiske sentrifuger.

  2. Eirik says:

    @Åsmund: Men nå sidestiller du popularitet med ingeniørmessig kompetanse. Etter samme logikk er bilen til Donald noe av det smarteste som er konstruert, da den jo har rullet rundt på tegneserieveiene siden Adams dager elns. :)

    Ellers veldig enig angående vektløshet. Omtrent den eneste som har løst dette HELT korrekt er Stanley Kubrick i 2001, der overgangen fra vektløshet til områder med sentrifugalkraft er et hovedpoeng flere ganger i filmen. Kubrick skal forøvrig ha vurdert å saksøke folkene bak Space: 1999 fordi han mente det kunne skape forvekslingsproblemer ift 2001…

  3. Åsmund says:

    Ja, jeg synes bilen til Donald er smart konstruert – liten og snerten som den er og med nedfellbart baksete – genialt! ;-)

  4. Paul says:

    Jeg hadde Saturn 5. Ganske kul naturligvis, men når det kommer til byggesett er vel egentlig ikke en sylinderformet rakett det mest spennende man kan bygge. Krigsskip derimot. HMS Victory hadde hedersplass på gutterommet og ble nok stående betydelig lengre enn Saturn 5.

  5. Eirik says:

    @Paul: Min bror var fabelaktig flink med byggesett og hadde selvsagt Victory (nydelig modell, husker jeg). Men sylinderformet eller ei – Saturn 5 slår alt for meg. Og jeg merker meg at min bror nylig kjøpte byggesett av raketten til sin sønn. Han er kanskje blitt minimalist på sine eldre dager… :)

  6. Gunnar says:

    Er enig i at “2001: A Space Odyssey” er mer beundringsverdig enn sammenlignbare filmer/serier. Den hadde jo til og med oppfunnet iPaden før Apple. Andre eksempler på teknologi er videofon, kortbetaling, gravitasjon osv. Men andre Science FICTION filmer som “Star Wars” som utspiller seg i andre galakser i en helt fjern tid (ikke bare noen tiår frem i tid i vårt eget solsystem), må kunne baseres på at helt andre energiformer og partikler (enn det man får fra kjernereaksjoner) er oppdaget. Dersom forfatteren skulle begrense seg ut i fra det som kan forklares av dagens fysikere ville det blitt helt feil. Selv om vi trolig ikke får se anti-gravitasjons/gravitasjons-felter (uten store sentrifuger) eller energiformer som er så kraftige at de kan sprenge en planet eller sende oss ut i “hyperdrive” hastigheter i vår tid, så må man kunne fantasere om at det usannsynlige en gang kan bli sannsynlig (selv om vi aldri får oppleve det). Men selvsagt er både Luke Skywalkers “landspeeder” som henger i løse luften og lasersverd helt fjernt nå. Man har jo ikke kunnet forklare alt om atomets oppbygning og minste bestanddeler selv om man har kunnet utnytte atomkraft. Higgs bosonet ble jo oppdaget i 2012, men hvem vet hva som skjer i fjerne tider og galakser (ikke dagens fysikere)?

  7. Eirik says:

    @Gunnar: Misforstå meg rett her – mener ikke at forfattere og filmskapere skal behøve å være slaver av kjent vitenskap. Men samtidig vet vi at skapende mennesker ikke har vondt av å møte motstand, og tvinges til å arbeide seg rundt problemer. At det kan bli spennende scifi av å holde seg til vitenskapen er jo Avatar et eksempel på, fex. Ja, bortsett fra de flygende steinene da. James, James, hvorfor kunne du ikke ha droppet dem?! ;)

  8. Gunnar says:

    Jo, er helt enig! Ville bare skille mellom noe som skal beskrive nær fremtid og avstand, og noe som skal beskrive noe LAAANGT fjernere. Det ville jo ikke være mulig å forflytte seg til andre galakser eller overleve i generasjoner i vekløs tilstand med dagens kjente fysikk. Er enig i at noe som man kan forestille seg kan skje i vår tid gjør det spennende av den grunn. Men samtidig kan også “2001″ være noe kjedelig, og inneholder også merkelige elementer (religiøse eller uforklarlige) som gjør at den fjerner seg fra realisme/vitenskap. Har hverken sett “Space: 1999″ eller Avatar, så jeg skal ikke uttale meg mer om dette.

  9. Eirik says:

    @Gunnar: Space:1999 kan du leve godt uten, men Avatar må du bare få sett. Vakreste sf-filmen jeg har sett – så får man heller svelge flygende steiner og litt for forutsigbart plott.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.