I dagene som kommer vil det skrives mye godt og innsiktsfullt om kjempen som nettopp er gått bort. Jeg velger å publisere en artikkel jeg skrev for Verdens Gang 11. mars 2006, da Neil Armstrong besøkte Oslo – og jeg fikk oppleve mannen på nært hold for første og siste gang.
 
Det er nesten pinlig å innrømme det, men jeg husker ikke det jeg selv mener er historiens viktigste øyeblikk. Heldigvis minnes min mor det som det var igår: det var sent på natten 20. juli 1969, og jeg var oppe lenge etter leggetid for en pjokk på knappe fem. I likhet med de fleste som hadde TV på den tiden, glodde jeg på en liten svarthvitt-skjerm, hvor en mann hoppet ned fra en stige og sa noen bevingede ord mellom mye piping og spraking.
Jeg forsto ikke hva han sa, men foreldrene mine skjønte at hendelsen hadde forandret sønnen deres. Etter Apollo 11 begynte jeg å fylle tegneark med romskip og planeter, og snakket ustanselig om universet på underlige måter. Verdensrommet var ikke lenger et svart og uhyggelig tomrom, men et sted jeg regnet med å besøke en gang. Uten å vite det var jeg blitt en av Apollo-generasjonen.
Og så sitter jeg der en kald novemberdag i Oslo, 37 år senere, og venter på at Neil Armstrong skal komme ut på scenen. For første gang skal jeg se min barndoms store helt, vår tids Columbus, og likevel prøver jeg å ikke for høye forventninger. For jeg har hørt at Armstrong er en beskjeden type, at han var NASAs førstevalg til det farlige månefartøyet nettopp fordi han utstyrt med lite ego og stabilt temperament.
Men når Neil Armstrong endelig kommer ut og går bort til podiet, tar følelsene overhånd. Den hvithårete, bestefarsaktige mannen med stålbriller er kanskje ikke en du ville ha lagt merke til på gaten, men jeg får gåsehud på ryggen og må kjempe med klumpen i halsen.
Det er ikke mulig å skille mannen fra livet han har levd. Når Armstrong snakker om hvor viktig det er å trosse risiko for nå sine mål, er det selvsagt ikke unike tanker. Men ordene får en egen klang når de kommer fra en mann som ikke ga seg selv særlig mer enn 50 % sjanse for en vellykket landing, og som visste at det å mislykkes i verdensrommet ofte er jevngodt med den visse død.
Jeg har lest utallige skildringer av det døde månelandskapet, så grått at det ofte bare er emblemene på astronautdraktene som avslører at bildene ikke er tatt med svart-hvitt-film. Men det er når Neil Armstrong forteller at månestøvet lukter som en våt peis, at det treffer meg som et knyttneveslag i magen: Månen er et sted, for svingende, og denne mannen har vært der!
Når det hele er over, sitter jeg igjen med blandete følelser. Glede og lettelse over å ha sett et aldrende idol mens han ennå var ved god helse, og samtidig en sterk følelse av vemod. For jeg kan ikke fri meg fra tanken på alt vi mistet da Apollo-prosjektet ble skrinlagt i 1972. For meg er det et kroneksempel på at utviklingen ikke går jevnt fremover. Det Armstrong, Aldrin og Collins gjorde i 1969 kunne vi ikke gjøre idag, uansett hvor mye vi måtte ønske det.
Kjemperaketten Saturn V, kommandoseksjonen og månelandingsfartøyet finnes på museum, men menneskene som visste hvordan man bygger og driver slike maskiner er forlengst pensjonert eller gått bort. Og kanskje mangler vi også viljen. Det er vanskelig å for seg at John F. Kennedys berømte “månetale” ville få samme gjenklang hos ironigenerasjonen, som den fikk i sin samtid. Selvrealisering og selvoppofrelse går ofte dårlig sammen, og man kommer ikke til planetene uten sistnevnte.
Derfor våger jeg ikke helt å tro på NASAs nye måneprosjekt, som etter planen skal ta USA tilbake til Månen om en 15 års tid. Når jeg ser konsepttegninger av romfartøy som til forveksling ligner Apollo, tenker jeg at vi burde vært på Mars nå, og kanskje underveis til Jupiter. Isteden er vi her og gjenoppfinner teknologi fra 1960-tallet.
Selvsagt forstår jeg de politiske årsakene til at det gikk som det gikk. Apollo-prosjektet kostet titalls milliarder dollar, og verden har nok av oppgaver som står i kø. På den annen side: romfarten koster en liten brøkdel av det som årlig brukes på våpen eller for den saks skyld godteri, og den har positive ringvirkninger vi sjelden tenker på.
Neil Armstrong pekte på at “romkappløpet” mellom USA og Sovjet fungerte som en avledningsmanøver – de to supermaktene brukte så mye ressurser på kappestrid i rommet at de ikke fikk tid til å krige med hverandre. I mine øyne var han alt for beskjeden. Apollo-prosjektet inspirerte millioner av mennesker verden over, og lot oss for første gang se hvor liten og sårbar vår klode er. Vi har ikke noe tilsvarende i vår tid. Ta én titt på vår verden, og fortell meg at den ikke trenger mange flere som Neil Armstrong.
Hvil i fred, Neil Armstrong. En dag kommer vi til å reise tilbake og besøke stedet du måtte forlate så altfor hastig.