The Amazing Race Norge sesong 1: The Good, the Bad and the Ugly

En sesong er over, og det er på tide å oppsummere. Jeg hadde opprinnelig ambisjoner om å blogge om hver episode, men den oppgaven ble raskt uoverkommelig så fort som denne sesongen ble sendt. Isteden følger mitt intrykk av den første norske sesongen av TAR, med noen velmente tips til TV2 om punkter der det er rom for forbedring. :)

THE GOOD

Helheten: Sett under ett var dette en velprodusert sesong. Den kan ikke måle seg med de beste amerikanske TAR-sesongene, men det kan man da heller ikke forvente. Som første forsøk betraktet holdt dette mål i massevis – vel blåst, TV2. Kommer det en ny sesong, kan dere regne med meg som seer.

Programlederen: Freddy dos Santos var litt stiv til å begynne med, men ble fort varm i trøya. Mannen på pit stop-matta spiller en langt viktigere rolle enn man skulle tro, så det gjør mye for programmet at han fikk det til å funke. Få ham til å være aktiv på Twitter under sending, slik Phil Keoghan er, og dere har en virkelig vinner.

Castingen: TAR står og faller med vår interesse for lagene – om de fenger oss nok til at vi vil være med dem på turen rundt kloden. TAR Norge hadde nokslike lag til at det holdt i massevis for oss. Her i huset holdt vi med kameratene Karim og Khabat (synd at seieren glapp, gutter!), men jeg ble også grundig sjarmert av tvillingene Frank og Ivar og venninnene Cathrine og Michelle.

Oppgavene: Fin blanding av oppgaver fra amerikanske TAR og helt nye oppgaver. Selv om det er en stor fordel å være i god fysisk form i TAR, skal oppgavene tilby en kombinasjon av god fysikk, problemløsingsevne, utholdenhet, fingerferdighet, oppfinnsomhet og en dæsj kunsterisk talent. For ikke å si sosiale evner. Alle elementene var på plass i årets norske sesong.

Episode 10 og 11: Oppgaven i episode 10, der lagene skulle finne én filmplakat prydet med Freddy dos Santos og et hint om neste mål (en statue av Bruce Lee), var en virkelig høydare. Det var også lysbæringen inn mot pit stop i neste episode – den perfekte blandingen av misforståelser, forvirring og frustrasjon som skaper dramatikk i TAR. :)

Denne Bruce Lee-statuen var et av målene i episode 10

THE BAD: 

Lengden: TAR Norge er betydelig lengre enn det amerikanske programmet, antagelig for å passe inn i TV2s underholdnings-programflate fra 20 til 21 pluss en halvtime etter nyhetene. I starten er det ikke så merkbart, da man har mange lag som skaper interessante situasjoner. Men etterhvert som det tynnes ut i rekkene, rammes serien av det jeg (av naturlige årsaker) kaller  ”Skal vi danse”-syndromet: stadig færre tomannslag som det skal lages like mye stoff om. Da hjelper det ikke å pakke mange oppgaver i en episode – det blir lett litt repeterende likevel.

Klippingen: Når man først har så lang sendetid, er det om å gjøre å presentere det på en spennende måte. Amerikanske TAR har svært effektiv bruk av kryssklipping mellom lagene, som gir en følelse av driv og tempo. I norske TAR ble vi litt for ofte hengende ved det samme laget eller situasjonen for lenge, mens andre lag kunne falle helt ut av radaren. Regner med at det løser seg i en eventuell nesten episode.

Banningen: Jeg kan ikke huske å ha sett noe program på norsk TV der det bannes så mye og heftig som i denne serien. Jeg har veldig lyst til å gjøre min sønn til TAR-fan, men når jeg som forelder er opptatt av å passe på språkbruken (det bannes mye i skolegården idag!) må jeg rett og slett stå over et program hvor potensielle rollemodeller hele tiden lirer av seg eder som fulle sjøfolk. Amerikanske TAR har tydeligvis funnet ut av dette problemet (der blipes det, men ytterst sjelden), og  jeg foreslår at TV2 sjekker med dem hvordan de løste problemet.

Manglende Jorda-rundt-reise: Selv om det ikke er et krav i TAR at lagene skal reise Jorda rundt, gjøres det som regel i den amerikanske serien. Og med god grunn, spør du meg. Et race som omfatter hele Jorda bør gå Jorda rundt, og det ble en skuffelse da det amerikanske kontinent ikke dukket opp på reiseplanen i de siste episodene. Heller ikke Afrika kom med, så hadde det ikke vært for avstikkeren til Sydney kunne man kalt sesongen TAR Eurasia rundt. :)

Manglende flyplassdrama: Mye av handlingen i TAR kretser rundt flyplasser, som rimelig kan være. Kanskje alle deltakerne rett og slett var heldige med flightene sine i denne sesongen, men uansett ble det litt for lite triksing og miksing med flighter, konspirasjoner med flyplasspersonale osv. Resultatet var at lagene gjennomgående startet på ny frisk hver gang de kom til en ny flyplass (i amerikanske TAR har det hendt at lag er blitt liggende et døgn etter de andre pga dårlig flyplassmojo).

Tre nonelims på fire episoder: Når tre av fire sendte episoder i en konkurranse der siste lag normalt ryker ut, ender med at siste lag ikke ryker ut, forsvinner mye av spenningen. Bare nevner det.

THE UGLY

Episode 12: Nest siste episode i sesong 1 var lagt til Almaty (tidligere Alma Ata for skøytenerder) i Kazakhstans. Hver for seg var oppgavene greie nok, men å legge to massive spise-oppgaver pluss en tydeligvis smertefull snøballkrig til samme episode ble litt trist, rett og slett. Sjokoladespising med oppkast ble fulgt av snøballkasting og snørr og tårer som ble fulgt av  tradisjonsmatspising med oppkast. Var ganske glad for at jeg ikke spiste noe foran skjermen, for å si det slik.

Sendeskjemaet: TV2 har sikkert sine gode grunner til å planlegge som de gjør, men å dumpe to episoder som i utgangspunktet oppleves som for lange i samme uke, det ble i overkant. Man blir overmett på TAR, og samtidig er det hele over altfor fort. Litt som sjokoladeoppgaven i Almaty, i grunnen. Ja bortsett fra det poenget med at det var over for fort, da.

Share/Bookmark

2 kommentarer

  1. Jon says:

    Jeg er enig i mye av det du skriver.

    Mitt største ankepunkt er at de ikke er strenge nok på reglene. Det var blant annet flere tilfeller tidlig i sesongen der det ble begått “grove” feil (mener å huske at noen tok taxi der de egentlig skulle gå) uten at det ga noen konsekvens.

    Dette, i tillegg til den store hyppigheten av “non-elimination rounds” (gjennomsnittlig 1 av de 2 sendingene i uka), gjør at jeg ser på dette som litt amatørmessig utført. Håper på en ny sesong men da at TV2 samtidig følger TAR-formelen bedre.

  2. Eirik says:

    @Jon: Gode påpekninger. Syns igrunnen innspurten gikk i samme retning. Å rote rundt i Oslo-trafikken var den sentrale oppgaven både i første og siste episode – litt lite kreativt etter min smak.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.