Små barn og sykling i trafikken

Jeg ble inspirert til å blogge om barn og sykling av denne saken i Drammens Tidende. I utgangspunktet virker saken enkel og lei: Mats Eirik på sju falt med sykkelen sin og slo seg, og ble sittende i veikanten og gråte uten at to voksne syklister som kjørte forbi, stoppet. Jeg kan ikke begripe at man bare kjører forbi et skadd barn uten å tilby seg å hjelpe, og om dette er riktig bør de angjeldende syklistene skamme seg grundig og lenge.

Men er det riktig? Saken er uklart fremstilt av journalisten. Det fremgår for eksempel ikke hvor langt unna foreldrene var, og det er avgjørende for hvordan fremmede vil reagere. Er foreldrene nær barnet og løper til for å hjelpe, er det langt mer forståelig at en forbipasserende kommer til at situasjonen er under kontroll og ikke krever innblanding. I artikkelen sies det dessuten at ulykken skjedde på en gang- og sykkelvei, mens illustrasjonsfotoet viser en vei med parkert bil og innkjørsel til bolig.

I kommentarfeltet finner man de vanlige rasende utfallene mot syklister, men man finner også noen få som stiller spørsmålstegn ved foreldrenes handlemåte. Det er det vanskelig å si noe om, med tanke på hvor tynn informasjonen er her. Men på et generelt grunnlag vil jeg, som helårssyklist og pappa til en syklende åtteåring, si at familieturer der foreldrene går til fots mens små barn sykler foran ikke er noen god idé.

Det er en vanlig foreteelse i Oslomarka og på gang- og sykkelstier i byen, og jeg har ofte sett det skape farlige trafikksituasjoner.  Små sykler kan få stor fart i nedoverbakke: det ene sekundet er ungene nær foreldrene, det neste er de to hundre meter foran og ute av syne. Barn har dårligere fysisk kontroll over sykkelen (fallulykken som skildres i artikkelen er uunngåelig i denne alderen) og en tendens til å vingle. Det øker risikoen for kollisjon med medtrafikanter eller å kjøre ut i grøfta, som i artikkelen.

Små barn blir lett distrahert, de har begrenset sidesyn og sliter med å holde rede på flere ulike faktorer på én gang. De har en tendens til å fokusere på det som er viktigst i øyeblikket, og resultatet er den altfor vanlige situasjonen der knøttet vingler avgårde med hodet vendt mot foreldrene som kommer gående bak. Trygg Trafikk fraråder at barn sykler alene i trafikken før de er 10-12 år gamle, og alt jeg har sett i mine år på to hjul støtter den konklusjonen.

Barn og sykling skal handle om glede – men også trygghet. Hjelm, folkens! Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er jeg jo en varm tilhenger av at barn sykler, og etter at vår fabelaktige Follow Me ble pensjonert i vår (sorry, folkens, den er gått i arv til min nevø) har vi måttet lære åtteåringen å sykle i all slags trafikk sammen med oss.

Og det bringer meg til dagens hovedregel: skal små barn sykle på steder der det er trafikk (og med trafikk menes altså ikke bare biler!) skal de ikke farte rundt på egen hånd. Foreldre eller andre ansvarlige voksne bør sykle sammen med dem, slik at de alltid har kontroll og kan gi veiledning underveis. Den beste måten å lære seg å lese trafikkbildet på, er ved å oppleve det under trygge forhold sammen med en voksen.

Hvis det er to voksne med i følget, bør de legge seg foran og bak. Da setter de retning og tempo, og hele følget blir synligere for andre trafikanter. Er det bare én voksen, får man best oversikt og kontroll ved å legge seg bak de små. Men på steder der det raskt kan komme trafikk fra siden (i praksis det meste av Oslo sentrum) opplever jeg at det kan det være tryggest å kjøre foran – fra en lastebil eller SUV som kommer ut av et portrom vil et barn være langt mindre synlig enn en voksen.

Hvilket bringer meg til kryss. Hovedregelen er at vi stopper ved alle fotgjengeroverganger, stiger av og triller over. Bilister har vikeplikt og viser generelt større respekt for gående, og det lavere tempoet gir bedre oversikt over trafikk som ofte kommer fra flere kanter samtidig. Er vi på en sykkelsti som krysser bilveier, vil vi om trafikken ikke er altfor tett bremse opp, se oss grundig til høyre og venstre og kjøre videre om det er klart.

Mangelen på sykkelstier i Oslo gjør det nødvendig for barnefamilier å ty til fortau i ny og ne, og der gjelder regelen om holde ganghastighet og generelt ikke være til sjenanse. I Oslo innebærer det også å unngå det verste rushet, og forsøke å finne gater som ikke er så trafikkerte. Ellers gjør vi jo vårt beste for å formidle trafikkregler og betydningen av ulike relevante skilt.

Så langt tyder alt på at strategien funker: vår gutt oppfører seg som en defensiv, fornuftig bysyklist med klare holdninger til trafikk. Men vi må alltid være på vakt, og aldri glemme at vi har å gjøre med et impulsivt lite menneske som fort kan bli overveldet og forvirret av ting som voksne håndterer på strak arm. Basert på det jeg ser i trafikken her i byen, skulle jeg av og til ønske at litt flere foreldre hadde dette in mente.

Share/Bookmark

2 kommentarer

  1. Kjell says:

    Barneskolen jeg gikk på fra sent på 70- til midt på 80-tallet, praktiserte forbud mot sykling til skolen for elever under 10 år, såvidt jeg husker. Det likte vi såklart dårlig før vi begynte i 4. klasse, men jeg ser i ettertid at det nok kan ha spart noen liv, faktisk… Vi syklet rundt hjemme i nabolaget, så vi var dermed nogenlunde ‘balanserte’ før vi begynte å sykle den forholdsvis trafikkerte skoleveien.

  2. Eirik says:

    @Kjell: Var det samme på min skole, og sykkelforbud har de fremdeles på vår sønns skole. I tillegg til trafikksikkerhet handler det om plass til å låse (200+ sykler ville vært et mareritt så trangt om plassen det er i sentrum) og faren for tyveri, selvsagt. Alt i alt en god løsning som vi syns det er lett å respektere.

    Men det er nok av foreldre som ikke gjør det – noe som selvsagt får vår sønn til å spørre hvorfor ikke HAN får lov når en klassekamerat får lov osv. Grrrrr… * foreldrefrust *

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.