Kamerater, la oss optimalisere!

Sovjetisk velstand, 1960-tallet

Jeg har nettopp fullført Francis Spuffords faktabaserte roman “Red Plenty”, som handler om Sovjetunionens ganske enestående planøkonomi og forsøkene som ble gjort på å reformere den i en kortvarige fremgangsperiode Spufford har kalt “det sovjetiske øyeblikket”. Dette er et sjeldent eksempel på at en ambisiøs forfatter velger å gå langt utenfor den slagne roman-landevei (ingen privatdetektiver, ingen trist barndom på bygda eller magre kår som ung kunstner!), og likevel lykkes med form og innhold.

Ja, for de mange kapitlene som viser oss episoder av sovjethistorien sett gjennom øynene til virkelige skikkelser og romanfigurer, er drivende godt skrevet. Spufford evner virkelig å få en historie som egentlig bare er av interesse for økonomihistorikere, til å sprake av liv på e-blekkskjermen. Og den historien er altså som følger: på 1950-tallet og tidlig på 60-tallet oppviste Sovjetunionens økonomi en imponerende vekstrate. Selv om det virkelige tallet var en god del lavere enn det offisielle på 10% per år, var det nok til at sovjeterne merket fremgangen i form av økt lønn, boligstandard og vareutvalg.

Det var på denne tiden at Nikita Krustsjov uttalte at Sovjetunionens økonomi kom til å matche og etterhvert passere USAs, og kommunistpartiet i et anfall av vill fremtidsoptimisme gjorde et vedtak om at all materiell nød skulle være avskaffet i 1980 (det dette “plenty” som det henvises til i tittelen). Samtidig var det en økende erkjennelse av målet om paritet med USA (enn si evig materiell lykke) ikke kunne nås om ikke noe drastisk ble gjort med det økonomiske systemet. I den allmektige planleggingskomiteen Gosplan visste man at sovjetøkonomien var mindre effektiv enn de kapitalistiske, preget av gammeldags utstyr, inkompetanse og korrupsjon, og med en vekstrate som utover 1960-tallet viste tydelige tegn til å dabbe av.

Det er her Spuffords egentlige hovedperson, Leonid Kantorovitsj, dukker opp. Denne matematikeren og økonomen (forøvrig eneste sovjeter som fikk Nobelprisen i økonomi) har nemlig et radikalt forslag: Samfunnet bør overlate styringen av planøkonomien til datamaskiner. På dette tidspunktet ble datamaskiner stort sett brukt til militær virksomhet og romfart, men ifølge Kantorovitsj og hans støttespillere kunne de i prinsippet gjøre samme jobb som Gosplans ansatte (bare mye raskere, mer presist og billigere), og i tillegg tilby tjenester som overgikk menneskelig kapasitet.

Et eksempel var fastsettelse av pris på varer i planøkonomien. I Sovjetunionen ble prisen på alle produkter fastsatt av Gosplan, etter regler som utenforstående ofte framsto som ufleksible for ikke å si ubegripelige. For eksempel kunne prisen på tungt maskinelt utstyr bli beregnet med utgangspunkt i vekten, med den følge at en forbedret og lettere utgave av en maskin kunne få lavere pris enn den gamle. Siden fabrikkledere fikk bonus basert på salgsinntekten, var det i deres interesse å fortsette å selge gammelt utstyr.

Kantorovitsj-skolen mente man kunne få en realistisk og dynamisk prisfastsettelse ved hjelp av datamaskiner og optimaliserende algoritmer. Eller noe av det beste fra kapitalismen uten å innføre kapitalisme, om du vil. Algoritmebasert prisfastsettelse ville gi bedre ressursutnyttelse, og i tillegg bidra til å flytte det politiske fokuset fra tradisjonell tungindustri til elektronikk og andre fremtidsrettede områder. Sovjetunionen hadde lykkes med å bli verdensledende innen romfart, så hvorfor ikke innen informasjonsteknologi?

Begeistringen blant forskerne var stor (tittelen på innlegget er hentet fra et banner som visstnok skal ha prydet Kantorovitsj-gruppens lokaler i forskerbyen Akademgorodok), men idag har vi fasit. Landets økonomi ble aldri reformert. Tvert imot begynte en langvarig nedtur som – etter at den ble forlenget et tiår takket være oppdagelsen av enorme oljekilder – endte med at vestlige banker satte strek for det sovjetiske eksperimentet i 1989. Men for tilhengerne av en datastyrt økonomi kom nederlaget mye tidligere, da landets IT-myndigheter i 1969 bestemte at man skulle hekte seg på den østyske strategien med å kopiere IBMs allerede utdaterte modell 360, fremfor å satse på lokal teknologi.

"Vår egen tid pluss flygebiler" anno 1912

Boka er som sagt svært underholdende på en måte som vil glede historie- og datanerder. Men den har faktisk også en nytteverdi for fremtidstenkere. Forfatteren L.P. Hartley uttalelse “The past is a foreign country, they do things differently there” har like stor gyldighet for fremtiden. Fremtiden er et fremmed land, og folk gjør ting annerledes der. Tross dette ender vi altfor ofte med å lage fremtidsbilder som egentlig bare er vår egen tid pluss flygebiler.

Av og til trenger vi å forflytte oss fysisk eller mentalt til virkelig fremmede steder, og i så måte gjør Sovjetunionen på høyden av sin makt nytten. Det presenterer oss for alternative løsninger og tenkemåter, eller utvider mulighetsrommet om du vil. I dagens fremtidstenkning kan det ofte være litt trangt, noe som tidvis påpekes av publikum. Derfor pleier jeg å si meg enig med dem som påpeker at kombinasjonen av demokrati og markedsøkonomi som har dominert på den nordlige halvkule de siste tjue årene, ikke nødvendigvis dominerer om hundre år.

Tvert imot ser vi tegn til at demokratiet er under press, jamfør Azar Gats interessante artikkel The Return of Authoritarian Great Powers (PDF, fullversjon må betales for) i Foreign Policy. Og selv om autoritære stormakter som Kina og Russland så langt har valgt en ganske markedsvennlig økonomisk politikk, finnes det ingen garantier for at det er slik om femti år. Det faktum at vi idag ikke kan se for oss et troverdig alternativ, betyr ikke at det ikke finnes. En av oppgavene til fremtidstenkere er på påpeke nettopp det.

 

Share/Bookmark

7 kommentarer

  1. Espen says:

    Mener Stafford Beer forsøkte å gjøre noe lignende med Chile under Allende. Fungerte ikke det heller, selv om datamaskinene var nyere og algoritmene mer utviklet.

  2. Eirik says:

    @Espen: Spufford etterlater liten tvil om at dette prosjektet var dømt til å mislykkes – om ikke annet så på grunn av ren og skjær kompleksitet. Idealet for sovjetøkonomien på dette tidspunktet var selvforsynthet i absolutt alle ledd, så å generere et dynamisk og mer realistisk alternativ til Gosplans prisliste (som etterhvert vokste til et 11 000 siders dokument fordelt på 77 bind) var en mildest talt massiv jobb.

    Ellers noterte jeg med glede at boka har gode og informative kildehenvisninger (utgjør rundt 25% av teksten, som i en typisk Kindle-fagbok). Der gir Spufford sitt svar på et spørsmål som ofte ble stilt på 1990-tallet: hvorfor valgte ikke Gorbatsjov samme løsning som Deng Xiaoping, det vil si økonomisk liberalisering og fortsatt politisk kontroll fremfor det motsatte?

    Spuffords mener at Gorbatsjov og hans menn fremdeles trodde at planøkonomien kunne fornyes, bl.a. ved hjelp av avansert IT. I så måte var Gorbatsjov en troende kommunist, eller kanskje snarere en kyberkommunist?

  3. Høres spennende ut. Holder på med Rutherfurds Russka, historisk fiksjon satt i Russland. Kanskje denne blir neste. Kan forresten anbefale Guillous Brobyggarna (fås på elib.se) om byggingen av Bergensbanen. Masse godt Kindle stoff!

  4. Rune Henning Johansen says:

    Selv om jeg ikke har lest den boka, våger jeg meg likevel med et par kommentarer.

    For det er slettes ikke utenkelig at kommunismen er verdenshistoriens nest beste styresett så langt. Og det er ikke utenkelig at datastyrt planøkonomi ville inntatt førsteplassen?

    Nevnes kan også historien om de som tok vare på en avis med Krustsjovs fremtidsspådommer. Da de et par tiår senere tok frem denne, vakte det en viss oppmerksomhet med tilhørende tur til en fangeleir som resultat.

  5. Eirik says:

    @Rune: Først: velkommen tilbake i kommentarfeltet! :)

    Dernest: Det Spufford i det minste klarer å formidle, er følelsen av at “en annen verden er mulig”, som slagordet pleide å si. Og jeg for min del tror vi i dette turbulente århundret bør være forberedt på at kommunismen kan gjøre et comeback – kanskje i form av “kyberkommunisme”. Enkelte vil hevde at tilhengere av open source og fri fildeling allerede er det, forsåvidt…

    Til historien om Krustsjovs fremtidsvisjoner: i sitt gode noteverk omtaler Spufford en tilsvarende episode, med et par modifikasjoner. I 1980 var det en gruppe opposisjonelle som spadde opp kommunistpartiets program fra 1961, som inneholdt vedtaket om at all materiell nød skulle være avskaffet i 1980.

    Gruppen ble fluksens arrestert og dømt for å ha svertet Sovjetunionens rykte. Det med fangeleir nevner han vel ikke noe om – under Bresjnev begynte man istedet å innkvartere mer oppegående dissidenter i mentalsykehus. En praksis som i grunnen ikke var mindre motbydelig…

  6. Rune Henning Johansen says:

    I går bladde jeg i et Det Beste fra ’85. Og der var det et notat om historien med Krustsjovs fremtidsvisjoner.

    Det var snakk om “en offentlig erklæring fra partikongressen i 1961 om kommunismens fremtidsmål” som var “gjengitt i lokalavisen”. To menn ble “dømt til 3½ års tvangsarbeid i en konsentrasjonsleir”.

  7. Jeg leser for tiden Red Plenty selv, men pga generelt dårlige betingelser for boklesing i heimen (har en aktiv 1-åring) skjer mesteparten av boklesningen på do. Det blir som regel relativt fragmentert lesing med 1-2 sider om gangen så helhetsbildet blir ofte noe vagt. Derfor satte jeg stor pris på at du her sammenfatter hovedlinjene i boken.

    Tilfeldigvis var den forrige boken jeg leste Spacesuit: Fashioning Apollo som handler om utviklingen av romdrakten som ble brukt under Apollo-ferdene til månen. Det er en interessant parallell mellom disse to bøkene. Som du er inne på så er troen på at man kan bruke en vitenskapelig kybernetisk tilnærming til samfunnsplanlegging og -styring sterkt fremtrende i det kommunistiske sovjet i tiårene etter 2.verdenskrig. I Fashioning Apollo finner man igjen den samme tendensen i deler av det kapitalistiske USA – riktignok i noe mindre skala – blant annet innen byplanlegging. Boken har et eget kapitel, “Cities and Cyborgs”, som omhandler dette og blant annet forteller at etter at månelandingsprogrammet ble nedskalert i etterkant av de første månlendingene var det mange av NASAs ingeniører som ble omskolert til byplanleggere.

    Når det gjelder den sovjetiske strategien med å kopiere vestlige datamaskiner istedet for å utvikle dem selv, så nevner den spanske sosiologen Manuell Castells i en av bøkene sine (husker ikke helt hvilken, så dette blir etter hukommelsen), at kloningsstrategien skulle skape et noe uventet problem for russiske pc-produsenter etter at sovjet raknet og markedet ble åpnet opp for internasjonale produsenter. De sovjetiske klonene brukte metriske mål, mens vestlige produsenter brukte imperial. Når så Sovjet raknet og det russiske markedet ble åpnet opp passet ikke russisk maskinvare med annen vestlige og asiatisk maskinvare pga unøyaktigheter i konverteringen fra imperial til metrisk.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.