Er fremtidstenkning for alle?

Forleden uke deltok jeg i en interessant og overraskende godt besøkt debatt i Litteraturhuset i regi av det idehistoriske tidsskriftet Arr. Temaet var fremtidsforskning, og jeg satt i panelet sammen med fremtidsforsker Erik Øverland og dekana ved det humanistiske fakultet Trine Syvertsen. Hovedspørsmålet var: “Kan forskere forutsi fremtiden?”, til hvilket mine to utmerkede panelkolleger svarte nei mens jeg svarte ja (for deretter å kvalifisere mitt svar ved å påpeke at enkle systemer som Solsystemet er forutsigbare med høy presisjon i et langt tidsrom, mens komplekse systemer som været og økonomien i beste fall er delvis forutsigbare i et kort tidsrom).

Eksempel på noe som ikke er, og som det likevel forskes mye på

Et annet interessant spørsmål som ble drøftet var “Kan man forske på det som ikke er?” Øverland tok til orde for at fremtiden – eller i det minste vårt forhold til den – kan være gjenstand for seriøs akademisk forskning. Jeg minnet om at mye av dagens forskning faktisk tar for seg det som ikke er. Strengteoretikernes forskning på pre-Big Bang-scenarier er et eksempel (man forsker på tiden før tiden, og rommet før rommet) mens hele historiefaget er et annet (yesterday’s gone, som bekjent).

Men det mest provoserende utspillet denne kvelden kom fra dekana Syvertsen, som mente at fremtidstenkning var noe også de fremmøtte humanistene kunne sysle med. “Fremtidstenkning er for alle”, erklærte hun. Det førte til debattens eneste skarpe meningsutveksling, da scenariebygger Andreas Hompland tok ordet fra salen og imøtegikk Syvertsens utspill på vegne av det han kalte “scenarietilsynet”. Hans poeng var at scenariebygging må utføres av kvalifiserte folk. Det krever omfattende research, og prosessen bør fortrinnsvis skje i grupper under kyndig ledelse. Ikke noe man gjør ved spisestuebordet etter Dagsrevyen, altså.

Det er det vanskelig å si seg uenig i. Likevel er jeg i grunnen hjertens enig med Syvertsen. Dels fordi det allerede er slik at vi alle tenker på fremtiden uansett. Ifølge psykolog Daniel Gilbert handler rundt 15% av tankene som knitrer bak pannebrasken din om den nære og fjerne personlige fremtiden. Enten du grunner over hva du skal by gjestene på til middag imorgen eller planlegger å kjøpe nytt hus, så er det fremtidstenkning du driver med.

At det også er vanlig å tenke på fremtiden i et større perspektiv, viser den enorme populariteten til filmer som “Avatar”. Men den folkelige fremtidstenkningen er aldri scenariebasert, hvilket bringer meg til det andre poenget: profesjonell fremtidstenkning er heller ikke synonymt med scenariebygging. Det finnes så mange måter å angripe fenomenet på fremtiden på, fra romaner og tegneserier til Delphi-metode og forutsigelsesmarkeder.

Så nei: du behøver ikke delta på et seminar i regi av en storbedrift eller fylkeskommune for å tenke på fremtiden på en måte som er verdifull for deg – eller andre. Selv arbeider jeg som fremtidstenker arbeider relativt lite med scenarier (jeg har vært med i et par slike prosesser, men det ga i grunnen ikke mersmak). Isteden arbeider jeg mye med det jeg kaller fremtidsbilder, små glimt av fremtiden som kan ta form av artikler, bloggpostinger eller foredrag.

Fremtidsbildene mine tar ofte utgangspunkt i det jeg kaller “områder av større forutsigbarhet” (mer om det i en senere bloggposting), fenomener eller trender som er så brede og stabile at fremtidsbilder basert på dem får en viss plausibilitet. Den demografiske og teknologiske utviklingen er eksempler på slike områder, og kan gi opphav til fremtidsbilder av eldrebølgen og superavanserte dingser.

Ofte velger jeg en form på fremtidsbildene som klart forteller leseren at dette ikke er en presis spådom, men en visjon av hvordan virkeligheten kan komme til å bli. Jeg skrev et eksempel på dette i fjorårets juleutgave av VG Helg, i form av en novelle som skildrer et 2031 der bilene kjører seg selv. Utgangspunktet for novellen er de store fremskrittene bl.a. Google har gjort med selvkjørende biler. Hensikten er både å underholde og få leserne til å reflektere over hva en slik utvikling kan bety (i bildet nevner jeg bl.a. overvåkningsproblematikk).

Et annet eksempel er et foredrag jeg skal holde for Unge Venstre om et par uker. Temaet er velferdspolitikk, og jeg er bedt om å snakke om fremtiden. Nylig var UV-leder Sveinung Rotevatn en av flere borgerlige ungdomspolitikere som lå i telt utenfor Stortinget som protest mot de vanskelige vilkårene for unge i boligmarkedet. Jeg tilpasser nesten alltid mine foredrag til oppdragsgivers behov, så i dette tilfellet vil jeg utfordre forsamlingen ved å hevde at det blir like vanskelig eller vanskeligere for å ungdom å komme seg inn på boligmarkedet om 15-20 år.

Dette fremtidsbildet begrunner jeg bl.a. med den demografiske utviklingen, der urbanisering, vekst i folketallet og eldrebølge vil øke presset i boligmarkedet i storbyene og byregionene. Fordi olje- og gassalderen langt fra er over i dette tidsperspektivet, vil Norge fortsatt være et land der en stor del av befolkningen har råd til å kjøpe dyre boliger. I dette bildet blir ikke telependling viktig nok til at det bidrar vesentlig til å holde folk på landet, og om vi får et boligkrakk (noe økonomene har spådd i årevis uten at det har skjedd) vil prisfallet ikke bli varig.

Politisk sett er dette et “business as usual”-scenario – dagens storbypolitikk (eller snarere mangel på sådan) antas å fortsette noenlunde som idag. Og det er her vi kommer til sakens kjerne: min hensikt er å få publikum til å reflektere over hva som må til for at “business as usual” skal unngås. Siden publikum i dette tilfellet er politisk engasjert ungdom, er det naturlig å vinkle diskusjonen inn mot hva slags tiltak som eventuel kan settes inn for å gi ungdom et rimelig botilbud. Er for eksempel tiltakene som UV foreslår her nok, eller må det sterkere lut til for å bygge et par hundre tusen boliger i og rundt Oslo før 2030?

Spørsmålet som bør melde seg hos mitt publikum i slike situasjoner er: hva er denne mannens grunnlag for å snakke om fremtiden? Jeg har, i likhet med de fleste i dette gamet, ingen formelle kvalifikasjoner å snakke om. Da jeg begynte å jobbe med fremtiden som tema (noen år før jeg skrev boka “Fremtiden”), var det ingen aktuelle kurs eller seminarer jeg kunne ta i Norge. Jeg hadde heller ikke anledning til å studere i utlandet, og derfor kaller jeg konsekvent ikke for fremtidsforsker.

Når det er sagt, skader det ikke å ha en naturvitenskapelig bakgrunn når man skal forstå og fortolke statistikken som ofte kan ligge til grunn for fremtidsbilder. Som astrofysiker har jeg gjennomtenkt forhold til lange tidsrom, og matematikk nok til å få en grunnleggende forståelse av hva som er og ikke er forutsigbart. Jeg leser selvsagt masse (inklusive standardverkene innen fremtidstenkningen), pløyer meg gjennom flere trendanalyser og scenarier enn jeg liker å tenke på og følger ledende folk på nettet. Mange år erfaring fra politikk og organisasjonsliv skader sikkert ikke.

Men ellers er jeg i det store og hele en glad amatør. Hvilket bringer meg til poenget i tittelen: Hvis noen med en bakgrunn som min kan tjene gode penger på å snakke om fremtiden, er feltet være åpent for mange fler. Den viktigste kvalifikasjonen er når det kommer til stykket en glødende interesse for et esoterisk emne, evnen til å håndtere et uvantlig bredt kildetilfang og tjukk nok hud til å tåle å bli sett på som useriøs – noe som er en uunngåelig del av jobben. :)

Share/Bookmark

12 kommentarer

  1. Grav says:

    Interessant.

    Hva mener du om Kurzweil, de Grey, Bostrom, Tegmark, Anissimov, Yudkowsky, de Garis, Warwick og resten av transhumanistenes fremtidsvisjoner?

  2. Eirik says:

    @Grav: Har ofte latt meg inspirere av transhumanistiske tanker, og ikke minst lest mye Kurzweil i perioder. Transhumanistiske konsepter finnes blant annet igjen i bøkene “Fremtiden” og “Hvorfor dør vi?”, og min ganske hyppige bruk av begreper som “nevroteknologi” og “Storebror hjelper deg” (jfr Yudkowsky og “friendly AI”).

    Jeg ser vel på transhumanismen mer som en løst sammensatt bevegelse enn som fremtidstenkning i tradisjonell forstand. Mens den generelt er fundert i godt etablert vitenskap, er det ennå så mange ubesvarte vitenskapelige, tekniske og sosiale spørsmål knyttet til transhumanismen at jeg usikker på hvor plausibelt det hele er.

    Det jeg virkelig verdsetter ved transhumanismen som fremtidstenker, er storslagenheten. Vi trenger folk som tenker på de langsiktige konsekvensene av dagens utvikling på en positiv og inspirerende måte. Debatten om fremtidsteknologi ender altfor ofte opp med å handle om sosiale nettmedier og alternative energikilder, for å si det slik…

  3. Kjell says:

    Eirik> […] tjukk nok hud til å tåle å bli sett på som useriøs […]

    Men du blir da vel ikke sett på som useriøs, Eirik? Eller har jeg gått glipp av (no)en heftig(e) debatt(er) du har deltatt i og fått hard medfart, og/eller artikler/bloggpostinger du har skrevet/foredrag du har holdt, der kritikken har gått på useriøsitet? Bare lurte litt på bakgrunnen for ditt dystre utsagn… :-) Useriøsitet er vel uansett også relativt, ift hvor akademisk stringente kritikeren mener uttalelsene skal være? (en manns useriøsitet, en annen manns spenstige uttalelser, en tredjes velbegrunnede framtidstanker, vet du…)

    Hva angår transhumanistene, er jo de Garis alltid en underholdende fyr å lytte til. Kanskje litt vel underholdende for mange, men dog. Husker ham godt fra en tv-serie/et tv-program som gikk for 5+/- år tilbake der han utbroderte sine betraktninger. Og en Discovery Channel (eller kan det ha vært National Geographic)-egenreklamespot der han var svært så dyster vedrørende ‘grey goo’-problemet. Gikk på noe sånt som at han nærmest regnet som sikkert at hans (eventuelle) barnebarn neppe kom til å berge seg på sikt… Spot’en viste den gode Hugo sittende i et post-apokalyptisk ørkenlandskap IIRC.

  4. Eirik says:

    @Kjell: Erfaringen med å bli sett på som useriøs stammer først og fremst fram møter med publikum, bl.a. i forbindelse med foredrag. Det er ikke en veldig vanlig erfaring, men vanlig nok til at en nykommer i gamet bør være forberedt. :)

    “The Gray Goo”, ja. Hva skjedde med den visjonen, egentlig? Bortsett fra at den ga oss en ganske skrekkelig bok av Michael Crichton?

  5. Lars N. says:

    @Eirik: Var det i et intervju i Teknisk Ukeblad at du nevnte retrofuturologi? Har du noe lesestoff å anbefale, det høres meget spennende ut. Fortidens spådommer er knapt så interessant mht. hva de traff/bommet på, som hva de overhodet ikke så komme. Var det noen som så for seg den massive informasjonstettheten Moore’s lov har skapt, f.eks?

    Er det ellers andre som har bemerket hvor meget de mere pessimistiske futurologer minner om post-religiøse svovelpredikanter? Vend om fra deres fråtsende liv, ellers blir deres framtid ubehagelig varm og utrivelig…

    Re amatører, seriøsitet, og framtidsforskning: H.C. Geelmuyden gjennomgår 50 av Johan Galtungs spådommer i et avsnitt i boken “Vår daglige død”, s.190. Kan leses på bokhylla.no. Ser ut som det må være gode muligheter for glade amatører å hevde seg i feltet :-)

  6. Eirik says:

    @Lars: Det beste nettstedet for retro- eller paleofuturologi finner du på http://blogs.smithsonianmag.com/paleofuture/ – arkivet er på http://www.paleofuture.com/ og begge steder er de reneste gullgruver for den som se gårsdagens bilder av morgendagen.

    Har lest noen ganske drepende gjennomganger av Galtungs “spådommer” etterhvert. Jeg er usikker på i hvilken grad Galtung kommer med bombastiske påstander om at f.eks. Mexico skal invadere USA for å fremprovosere debatt, eller om han virkelig tror det kommer til å hende. Men resultatet er uansett ofte at bare folk ler oppgitt, og det var nok ikke den opprinnelige hensikten.

  7. Åsmund says:

    Det som er så typisk med tidligere spådommer om fremtiden er at stilen på de angivelige nyvinningene som vil komme ser så gammelmodig ut. I f.eks. Lyn Gordon-filmer fra 1930-tallet ser romskipene ut som flygende dampmaskiner.

  8. Eirik says:

    @Åsmund: Du har så rett, så rett. Ta for eksempel dette herlige blikket på vår tid fra 1912: http://blogs.smithsonianmag.com/paleofuture/2011/12/the-fanciful-chocolate-filled-world-of-2012/ :)

  9. Åsmund says:

    Artige bilder :-) “Futurism is never about the future: it’s always about colonizing the future with the present.” Sitat: William Gibson.

  10. Eirik says:

    @Åsmund: Med tanke på at alle futurologer har sin egen definisjon av futurologi, er dette slett ikke dårlig. Bing og Bringsværd pleide å si noe veldig lignende i sin tid, forøvrig.

  11. Lars N. says:

    Hvor mye av futurologien er tidsmessig “fargelegging” av evige drømmer? Drømmen om å fly ser ut til alltid å ha vært der, skal en dømme etter alle de flygende tepper og kofferter o.l. som finnes i eventyrene. Kan de magiske speilene på veggen der egentlig ha speilt et urgammelt ønske om videotelefoni, tro?

  12. Eirik says:

    @Lars: Godt spørsmål. Ingen tvil om at det finnes mange gjengangere av dette slaget i fremtidstenkningen. Til flyging og magisk speil kan vi f.eks. legge drømmen om evig liv (dra Ponce de Leon til Aubrey de Gray) og en hverdag helt fri for arbeid (fra Slaraffenland til de villere robotvisjonene man finner i vår tid).

    Et naturlig oppfølgerspørsmål som trenger seg på: bør slike drømmer diskvalifiseres fra fremtidstenkningen, eller har de en nytteverdi? Vi kan jo i praksis fly og snakke med magiske speil idag, så det kan virke som om drømmene motiverer oss nok til at vi faktisk får en og annen selvoppfyllende profeti…

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.