Steve Jobs: Hippie, kunstner og ekstreminnovatør

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.

Share/Bookmark

32 kommentarer

  1. Ole J. says:

    Takk for gjennomgangen av biografien. Husker også 1980-tallet da en IBM PC kostet 60 tusen. Så kom det etterhver “billige” Taiwanix (og andre kloner fra østen) til under halve prisen. Min første Avant AT med 30 MB harddisk kosten ca 30 tusen. Var litt før Machintosh dukket opp her i Norge. Hadde Apple tillatt kloning av sin Machintosh da (ca. 1984) ville den kanskje danka ut “vesleblaut”.

  2. Eirik says:

    @Ole: Ja, datamaskiner var virkelig ekstremt dyre i den første fasen. Min første egne datamaskin ble av den grunn en Amstrad PCW (kjørte CP/M, av alle ting), fordi den ble solgt som en pakke med printer for under 10 000. Klassisk “god nok”-maskin. Jeg skrev to bøker på den før jeg kjøpte en billig PC-klon fra TriGem. Så gjorde WordPerfect på DOS jobben noen år, før jeg fikk meg en PC med kraft nok til å kjøre Windows.

  3. Anders says:

    Jeg hadde OGSÅ en pc på 80 tallet, men imotsetning til noen andre her, så klarte jeg å spare penger til en mac på 90 tallet. For en enorm overgang. Det var en enorm glede å bruke en maskin som ikke bare var “god nok”, men faktisk fungerte.

    Denne gleden gjorde at jeg senere valgte en karriære der jeg brukte mac i jobben.

    Som du sier så eksisterte f.eks. mp3 spilleren før ipoden ble introdusert, men grunnen til at ipoden ble markedsledende var nettopp at apple lanserte et produkt som ikke bare var “godt nok”, men et produkt som var revolusjonerende i sin brukervennlighet.

    Jeg tror heller ikke at Apple vil ha så store problemer i tiden fremover. Apple er mer enn Jobs, og har flere store personligheter som kan lede selskapet videre (det kan man jo se ved at tilogmed designeren i Apple er mer kjent enn de fleste andre toppledere i andre pcselskap.)

  4. Eirik says:

    @Anders: Tror du misforstår meg (og Isaacson) her. Apples utfordring blir å erstatte den totalt dominerende lederen, ikke det kreative talentet under lederen. At Jobs er borte betyr selvsagt ikke at selskapet går ad undas, men det betyr definifivt at selskapet fremstår som en armé uten general.

    Det snakkes om at Jobs planla for denne eventualiteten, men så raskt som IT-sektoren utvikler seg gir det seg selv at slike planer raskt vil bli verdiløse…

  5. Espen says:

    Eirik, en liten detalj om Xerox: Steve Jobs lisensierte faktisk grensesnittet fra PARC. I bytte fikk de Apple-aksjer, som de solgte før firmaet for alvor tok av. Hadde Xerox sittet på aksjene litt lenger, hadde de vært en svært gullkantet investering. Vet ikke om dette er i biografien, men jeg har det fra John Seely Brown, mangeårig forskningsleder for Xerox PARC, som også sa at salget skjedde som del av en loftsopprydding av Xerox porteføljer og at ingen tenkte noe særlig over det på den tiden. Der har du i alle fall grunnen til at Xerox aldri gikk til noen rettssak mot Apple (eller for den saks skyld Microsoft).

    Transisjonen fra proprietær til modulær arkitektur skjer de fleste teknologier over tid, forøvrig (bare se på utviklingen innen open source og hva som skjer med Hadoop nå om dagen). Man starter med proprietær teknologi fordi det er den eneste måten å få til den ytelsen man trenger, og etterhvert som teknologien blir mer kapabel og de ulike delfunksjonene utvikler seg med ulik fart, kommer kravet om dekomponering.

    Jeg husker forøvrig min første Mac, rundt 1985. Den hadde ikke piltaster, for Steve Jobs mente at mus var det eneste saliggjørende. Omtrent som Ipad’en idag. Versjon 2 kom med piltaster. Jeg tror ikke Steve Jobs skrev stort…

  6. Anne says:

    Takk for en interessant analyse av både bok og Jobs. Jeg har kjøpt boken til min Mac-frelste far til jul, så får satse på at den slår an der.

    Det var vel rundt 1986 jeg rørte min første Mac – og da var jeg rundt 3 år, så jeg har aldri erfart PC hjemme hos foreldrene mine, eller hos meg selv. Da jeg kom i skolealder var det en kolossal overgang å skulle lære å bruke PC.

  7. Eirik says:

    @Espen: Interessant det du sier om lisensieringen, da det hadde vært den perfekte comeback for Steve Jobs i den legendariske krangelen med Gates: “I didn’t steal anything, you jerk! I bought the rights!”

    Mener å huske at Isaacson nevner Xerox PARCs aksjesalg. De var ifølge Isaacson bare ett av mange selskaper som ikke så potensialet, og som i ettertid fremstår litt som manageren som sa nei til The Beatles…

    @Anne: Vil tro det var en overgang, ja. Det var virkelig to universer. I så måte er alt mye enklere for brukere idag. Det ser jeg når jeg kan plassere min 8 år gamle sønn eller min 70 år gamle mor foran maskiner med hhvis Ubuntu, Windows 7 og iOS, og de i grunnen fikser alt like greit. Steve Jobs fortjener ære for å ha fremskyndet den prosessen.

  8. Espen says:

    Vel, Xerox ble startet av en oppfinner (Chester Carlson) som forsøkte å selge sin teknologi til IBM – som ikke forsto konseptet. Xerox ble store og startet sin egen forskningslab (PARC), som laget den moderne arbeidsstasjonen – (forøvrig med input fra Dahl og Nygaard og delvis av Trygve Reenskaug) men Xerox forsto ikke hva de hadde. Dermed ble det IBM som fikk sjansen til å definere PCen, til Mac’en kom.

    Slik er det gjerne – eksisterende selskaper ser ikke rekkevidden av nye teknologier fordi de ikke passer inn i deres verdensbilde. Hvilket er grunnen til at e-bøker ikke kommer fra eksisterende papirforlag….

  9. Tommy says:

    Enig med deg at Apple vil utvikle seg helt anderledes uten den labile detaljstyrende generalen sin. Det kan vel like gjerne blir en suksess som en fiasko, avhengig av hvilke valg de gjør. Men noe halleluja blir det nok ikke. Jeg tror Jobs hadde noe spesielt som bare finnes hos ganske få..

    Mac før OS X skjønte jeg aldri noe av. Alt for begrensende. Filbehandleren selv i dag er så lite brukervennlig at folk som er vant til data sliter.
    Woz gjorde nok noe lurt da han kjempet gjennom masse utvidelsesslotter på Apple II, den eneste suksessen før iMac på slutten av nittitallet.

  10. Henrik says:

    “Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple.”

    Dette har vel med å gjøre at boka er en personlig biografi over Steve Jobs – ikke Apple eller Macintosh. Når det er sagt så var vel aldri skillelinjene mellom privat- og arbeidslivet spesielt klare i Jobs’ tilfelle.

    Det finnes for øvrig mye god litteratur om denne spennende perioden. Av Apple-sentrerte varianter kan jeg varmt anbefale Andy Hertzfelds bok “Revolution in the valley”. :)

  11. Eirik says:

    @Henrik: Du sier det selv: det er rett og slett ikke mulig å skille mellom Jobs og Apple – i perioder av livet er det vanskelig å begripe at mannen i det hele tatt har tid til et privatliv. Men Jobs’ liv og karriere ble, som alle andres liv og karrierer, formet av begivenheter utenfor hans kontroll, og det syns jeg boka ikke får godt nok fram i dette tilfellet.

    Bra bokanbefaling, forøvrig… ;)

  12. Lars says:

    Greit nok, men du bommer på at Apple-produktene er bedre enn alt annet. Apple er bra fordi den begrenser bruken. Derfor kan den også kjøre på dårligere maskinvare med bedre opplevd ytelse som resultat. iOS-enheter også. Bare at iPad er i 4:3-format beviser at de henger etter teknologisk, men de har et PR-apparat det står respekt av. Jobs kunne argumentere for at USB var en *stor* nyhet i iPad2, mens alle med litt forståelse av teknologi holdt på å skitne til undertøyet da vi fikk med oss at iPad ikke hadde det.

    Nei, de er flinke i sin nisje – folk som verken kan eller vil kunne teknologi og/eller folk som setter pris på en pen innpakning. Det forspranget de hadde i fortiden er for lengst spist opp på det tekniske, men de sperrer brukeren inne i en boks som gjør at totalopplevelsen blir bra. Spennende konsept, og jeg tror det kun er Jobs som kan selge inn den ideen.

    Men når det er sagt skulle jeg veldig gjerne hatt en iPhone 4 med oppdatert teknologi internt og et annet OS. Jeg kunne til og med ha tenkt meg en MacBook Air – med windows eller linux. Selv om det ga begrenset valg i teknologi…

  13. Gunnar says:

    @lars: trodde alle visste det, men siden du sier “Jeg kunne til og med ha tenkt meg en MacBook Air – med windows eller linux”, så kjører jeg både OSX og Win7 på AIR samtidig (enten Parallels eller BootCamp, og Parallels er vel det mest elegante og praktiske da du har begge OS på skjermen samtidig, mens BootCamp bare gir deg valget ved oppstart). Det er jo tross alt en vanlig intelbasert PC hardwaremessig, og du kan ha et hvilket som helst OS eller mange forskjellige på en og samme maskin (fullt lovlig også selvsagt).

  14. Eirik says:

    @Lars: Jeg skriver ikke at Apple er bedre enn alt annet, og mener heller ikke det. Jeg skriver kun at selv de fordelene iOS måtte ha, ikke vil gi Apple markedsdominansen tilbake. Normalt er jeg blant eplehoder regnet som en av “haterne” (i den grad at jeg ifølge en god kilde er registrert som sådan av Apple Norge).

    Personlig ser jeg meg verken som det ene eller andre. Vi har hatt mange Apple-produkter i huset de siste årene (iPod, to x Macbook Pro, wifirouter) men jeg opplevde stort sett ikke at produktene var gode nok til å rettferdiggjøre prisen. Min kone ga opp Pro som arbeidsmaskin etter mye teknisk trøbbel, og er som meg tilbake på Lenovo Thinkpad. Det er maskinene sine, det. :)

    @Gunnar: Jepp, dette kan man jo gjøre. Og jeg skal gjerne innrømme det: mens jeg syns Pro er en stor, tung og klumpete maskin (som dessuten har gitt familien mye trøbbel, se over) er Air lekker. Skikkelig lekker. Var jeg i markedet for en superlett bærbar ville Air med noe annet enn OS X stå høyt på lista. Men akkurat nå heller jeg mer mot Asus Transformer Prime som reisemaskin… ;)

  15. Anders says:

    En ting som jeg sitter igjen med når jeg leser teksten din Eirik er at det virker som du føler at Apple tapte kampen om datamaskinmarkedet, og det samme vil skje med telefonmarkedet.

    Jobs alene forandret Apple fra å være et selskap som var nær konkurs til idag å være verdens mest verdifulle selskap. De har en fortjeneste som ingen andre selskaper. For Jobs må hans tilbakekomst være det nærmeste man har kommet Veni, Vidi, Vici de siste 1000 årene.

  16. Eirik says:

    @Anders: Apple tapte definitivt kampen om datamaskinmarkedet, noe Jobs ifølge Isaacson anerkjente. At Android forlengst har kjørt forbi iOS i mobilmarkedet, er godt dokumentert. Du påpeker selv selskapets hovedutfordring: “Jobs alene forandret Apple fra å være et selskap som var nær konkurs til idag å være verdens mest verdifulle selskap.” Jobs alene, og nå er han borte. Det skal bli interessant å se om Apple er verdens mest verdifulle selskap om et år eller to.

  17. Åsmund says:

    Men en ting hersker det ingen tvil om: Bill Gates ser ut som en sirumpa Next Door Nerd, mens Steve Jobs i all sin stilfulle enkelhet fremsto som selve ………….. Ja, fyll inn det som passer!

  18. Åsmund says:

    Jeg mente selvfølgelig sidrumpa.

  19. Eirik says:

    @Åsmund: Jeg antar du mener post-NeXT-versjonen av Steve Jobs. Før dette var han fremdeles inn og ut av hippiefasen, og så uflidd og uvasket at det kunne være ubehagelig å være i samme rom (det hendte han ble sendt hjem fra møter for å vaske seg). Du ville nok ha foretrukket Gates, gitt.

    Stilen han fikk senere ble selvsagt dyrket fram med den samme monomanien og perfeksjonismen som alt mulig annet. De høyhalsede genserne ble designet av en japansk favorittdesigner og bestilt en gros. :)

  20. Jostein Fjalestad says:

    Veldig bra gjennomgang og kommentering – jeg kommer nok ikke til å kjøpe etter dette.

    Men, du glemte den norske forbindelsen, Nygaard og Dahl med Simula.De aller, aller fleste i Norge vet ikke hvilket bidrag til utviklingen som disse gav. Som tidligere forsker ved Norsk Regnesentral og også kollega med Kristen Nygaard, opplevde jeg tidlig på åttitallet at sentrale Apple utviklere kom dit for å besøke sin store helt Nygaard som var en kjendis i utviklermiljøer i USA. Bakgrunnen var som sagt programmeringsspråket Simula, som var med og la grunnlaget for objektorientert programmering som igjen var noe av forutsetningen for grafiske grensesnitt og alt Apple sto for (nokså forenklet og unyansert formulert). De ga oss forelesninger om vinduer, “desktops” mus og pekere som nå er selvfølgeligheter, men som vi ikke den gang forsto så mye av. Simula er nå historie, men det var en viktig link i utviklingen, som flere i Norge burde være klar over.

    PS: Jeg kjøpte min første Mac i 1984, en av de første som kom til Norge. Den kostet, tror jeg ca. 14.000 – ca. det samme som i dag.

  21. Eirik says:

    @Jostein: 14 000 høres riktig ut, ja. Og det var mye mer penger den gangen enn unge folk idag kan forestille seg, ikke minst for en student. Velstandsutviklingen i Norge de siste tiårene har vært formidabel. Selv om mange den gang trodde at familier i fremtiden ville eie en datamaskin, var det ingen som kunne forestille seg at hvert familiemedlem ville ha sin PC – pluss hver sin spilldings og smarttelefon og kanskje også et nettbrett…

    Morsomt du nevner den norske forbindelsen, som altså ikke er glemt av meg men av Isaacson (med det begrensede fokuset han har, er det ikke overraskende). Nygaard og Dahl var helter for mange av oss som begynte å studere på denne tiden. Jeg tok IN105 på UiO høsten 1984, og ble dermed introdusert for Simula som mitt første programmeringsspråk.

    I likhet med mine medelever på gymnaset eide jeg ikke en VIC-20 eller Commodore 64 (igjen – slikt var mye mindre vanlig den gangen), og derfor var jeg ubesudlet av BASIC da jeg begynte å studere. Ingenting å avlære, isteden tok jeg for gitt at objektorientert programmering var slik det skulle være. Ble selvsagt overrasket da jeg begynte å fordype meg i astrofysikk, og oppdaget at FORTRAN 66 var standard…

    Først da jeg skaffet meg min første PC oppdaget jeg BASIC, som jeg forkastet som ubrukelig. Isteden kjøpte jeg Pascal og skrev et program som beregnet stjernenes posisjon til et gitt tidspunkt (det var før det fantes god, kommersiell astronomiprogramvare for småmaskiner). Det ble så brukt som input til et plotteprogram som skrev ut stjernekartene i min aller første bok, “Se Opp”.

    Fra Simula og til astronomibok, altså. :)

  22. I begynnelsen av 1985 begynte jeg i Simtech AS. Det var muligens det siste (og første?) firmaet som satset seriøst på Simiula. Jeg yngstemann der. Firmaet gikk konkurs våren 1988. I mellomtiden hadde Simula (visstnok) blitt byttet ut med C++ de aller fleste andre steder.

    Det slo meg nå at hvis jeg har helse og lever lenge nok, vil jeg på et tidspunkt kunne være det (levende) mennesket på jorden som har skrevet mest kode i Simula.

    Nå tviler jeg på om jeg noensinne vil være den eneste mennesket på kloden som kan Simula. Uansett har jeg allerede glemt det meste. Men jeg får likevel følelsen av at jeg kan ende opp som det siste menneskene på jorden som snakket akkurat det språket. (En sånn typisk rørende og trist historie om gammel og innskukket dame i Gusjameien-stammen som er det aller siste mennesket som snakker aplekakke-spåket.)

    Det virkelig triste er at jeg fortsatt savner det å kunne bruke Begin og End i stedet for de stygge krøllparantesene. Og det savnet må jeg nok leve med resten av livet.

  23. Tina Holmboe says:

    @Rune Selv gjorde jeg som Eirik – IN105, høsten 1987 :) – og har deretter gjort mange mennesker veldig lei seg ved å hevde at Simula er ett bedre førstespråk enn C+, Java og LISP … :)

    @Eirik Er faktisk litt misunnelig på din posisjon som “offisiell” Apple-hater. Min er mer “du-vet-ikke-hva-du-prater-om”, som kanskje kommer av at jeg etter 8 timer *fremdeles* ikke klarer å få over en videofil til iPad’n …. ;)

    Er ellers ikke videre interessert i Steve Jobs’ biografi. Dog uenig i klassifikasjonen som “perfeksjonist” – en som er slik burde da være opptatt av å gjøre hva-det-nå-er han gjør så bra som overhodet mulig?

    Jobs var, i mine øyne, mye mer av en pedant – saker skulle gjøres på HANS vis, HELE tiden; men derimot ikke nødvendigvis så BRA som mulig. “Antennagate” kan nevnes som eksempel: det er liten tvil om at Apple fikk beskjed fra sine ingeniører om hva som kunne skje, men de gjorde feilen uansett. Det signalerer ikke perfeksjonisme – i min høyst personlige verden, selvsagt.

    Men så savner jeg min gamle Sharp MZ-80A “hjemmedatamaskin”, så jeg er vel litt feil ….

  24. Eirik says:

    @Tina: Vil fremdeles hevde at Simula er en glimrende innfallsport til programmeringens gleder, uten at jeg vet noe om hva man bruker på grunnkursene idag. :)

    Ad pedant/perfeksjonist: det kommer selvsagt an på hvilket ståsted man har. Jeg har tatt utgangspunkt i forfatterens, selv om jeg er enig med deg i mange tilfelle. Antennesaken er et godt eksempel. Isaacson går grundig inn på den, og vinkler den typisk nok mer som en vellykket PR-sak enn som noe som undergraver Jobs’ troverdighet som produktdesigner.

    Lider litt av Sharp-savn selv, merker jeg. Men i mitt tilfelle er det et nærmere produkt i tid, nemlig Zaurus. Herlig navn, herlig maskin.

  25. Anders says:

    Eirik: Om man ser på markedsandler har du helt rett, Apple har vel 10 prosent av pc markedet (noe som medfører at de er en av verdens største pc produsenter), og de har vel kanskje 50 prosent av smarttelefonmarkedet.

    Apple er idag det selskapet med størst avkastning både i pcmarkedet OG telefonmarkedet. Som jeg sa tidligere ser du på Apple som et selskap som har tapt fra dag 1, og dette stemmer dårlig med at de er verdens mest profitable selskap. (by the way, er Apple fortsatt verdens største mp3 spiller produsent ?)

    Det er en feiltolkning å tro at Apple ønsker størst markedsandeler for enhver pris. Denne strategien forlot de da Microsoft ble markedslendende på 80 tallet. Datamaskinene deres er dyrere enn konkurrentene og vil aldri bli markedsleder. Det som er Apple fortrinn er at de ikke prøver å være alt for alle, men har valgt å heller være unike og gjøre det de kan best. (Samsung har 40 mobil modeller, Apple har 4).

  26. Eirik says:

    @Anders: Apple har langt fra 50% av smartfonmarkedet – selv i kjernemarkedet USA er markedsandelen nå rundt en firedel. Globalt er den mye mindre (utenfor det rike nord er Apple omtrent ikke-eksisterende).

    Stor avkastning er bra å ha, men ingen vet hvor lenge de gode resultatene varer når konkurransen øker, massemarkedet i Asia og Afrika blir viktigere og selskapets kreative drivkraft er gått bort. Mitt råtips er at Apple ikke er verdens mest verdifulle selskap om et par år, for å si det slik.

    Jeg skjønner forøvrig ikke hvor du har lest at Apple vil ha størst mulig markedsandel. Det er i alle fall ikke her. Som jeg ofte sier i denne bloggen (akk så forgjeves, dog) anmoder jeg om at du leser teksten før du kommenterer. Det jeg sier over er at Jobs ifølge Isaacson ikke skjønte årsaken til Microsofts suksess.

    Mannen var flink til å realisere egne strategier, men slet åpenbart med å forstå andres. Det stemmer i grunnen godt med bildet av en ganske narcissistisk personlighet som ellers tegnes i boka.

  27. [...] «Forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender. Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel,» skrev teknologiskribent, forfatter og VG Helg-spaltist  Eirik Newth. [...]

  28. Anders says:

    Eirik: Stor avkastning er bra å ha, men ingen vet hvor lenge de gode resultatene varer når konkurransen øker, massemarkedet i Asia og Afrika blir viktigere og selskapets kreative drivkraft er gått bort.

    http://www.mattrichman.net/post/16425003555/takeaways-from-apples-q4-2011

    Du skal få et par år på deg, men jeg vedder penger på at ting ikke er så forandret om 3 år.

  29. Eirik says:

    @Anders: Så du skal trolle rundt her i tre år for å bevise at du har rett? Er ikke det veldig klisjémessig?

  30. [...] Mange andre har skrevet om biografien, så jeg skal ikke utbrodere. Boken forteller om en mann som ikke bare er utrolig dedikert, men også har en noe spesiell personlighet. Vi blir kjent med hans “reality distortion field” og hans binære syns på virkeligheten. Ting var enten “shit” eller “perfect”. Microsoft-produkter var som regel “shit”. [...]

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.