Olav Torvunds interessante bloggposting om å kvitte seg med bilen inspirerte meg til å reflektere over mitt eget transportvalg. For i manges øyne vil jeg nok fremstå som enda mer ekstrem enn den godeste juristen: ikke bare har jeg aldri eid bil, men jeg har ikke engang førerkort. Og likevel lever vår familie et vel så aktivt liv som alle andre i Oslo. Siden jeg får spørsmålet om hvordan det kan fungere så ofte, skal jeg besvare det her.
En merknad først: dette er ikke et angrep på dem som har bil. Selvsagt vet jeg at mange ikke kan klare seg uten, enten man må levere unger på tre forskjellige steder før jobb eller fordi man ikke bor på et sted der bussen passerer hvert sjette [sic] minutt det meste av døgnet. Jeg skjønner godt at folk liker biler (jeg sniker meg av og til til å se på “Top Gear” – mest på grunn av James May). Du trenger altså ikke å minne meg på dette. Og som det vil vise seg, er jeg helt avhengig av at det fremdeles finnes bilister i Oslo sentrum.
Men først til førerkortet. Da jeg nærmet meg 18, vurderte jeg selvsagt å ta lappen, som alle andre. Iveren min var nok ikke like stor som i andre familier, da min far – som på det tidpunktet var den eneste med førerkort i familien – hadde gått så grundig lei av å kjøre at han forlengst hadde solgt familiebilen. Det kan forøvrig ha hatt noe å gjøre med hans valg av biler.
Den første familiebilen var en Citroën-modell fra 1950-tallet. Dette beistet av en bil, som vekselvis ble kalt Maigret-bilen (fordi det ble sagt at den var av samme type som fransk politi brukte) eller André (Allo, Allo!), var spektakulært dårlig på norsk vinterføre (bombe). Jeg har et klart minne av traktoren som dro oss opp på påskefjellet tidlig på 1970-tallet, med en hale av min fars saftigste eder etter seg. Like etter ble bilen solgt til en veteranbilsamler, som var svært fornøyd med å vise den fram i søndagssol på sommerføre.

Den andre familiebilen fikk min far via jobben som en skribent og medredaktør i en kortlivet publikasjon kalt “Barnas Avis” (det eneste som er igjen av avisen er denne oppskriften på muffeluffer – ah, intet sier 70-tall mer enn muffeluffer!) Bilen var en Mini Morris av samme tekniske standard som Mr. Beans bil. Og om du syns Rowan Atkinson ser latterlig ut i (eller på, alt ettersom) den lille blikkboksen, skulle du ha sett vår familie på fem, med far på 1,92 i foldeknivpositur foran rattet.
Siden har han bare unntaksvis lånt andres biler, og da kun modeller med god plass til beina. Men denne traumatiske barndommen til tross sto førerkort på lista. Helt til jeg fikk ungdomsepilepsi av den hissige sorten, hvilket førte til at jeg i flere år hadde grand mal-anfall så tett på hverandre at førerkort var uaktuelt.
Da jeg etter noen år fikk full anfallskontroll med medisinene mine og faktisk kvalifiserte, var jeg fattig student. Deretter slo jeg inn på forfatterbanen, og var fattig forfatter i mange år. 1997 var det første året da jeg endelig hadde solid nok økonomi til å vurdere førerkort, men da var fokuset mitt et annet sted. Jeg betalte ned studielånet og brukte resten av overskuddet fra suksessboka “Jakten på sannheten” til egenkapital til min første bolig. Du ser hvor dette bærer hen, ikke sant?
Tiden går og går, og det kommer alltid noe i veien. Hvorom alt er, nå er jeg 47, er bosatt midt i Norges kollektivsmørøye og kan åpent og ærlig innrømme det jeg har følt en ti års tid: jeg har ikke lenger lyst til å lære meg å kjøre, rett og slett. Jeg føler meg for gammel til å sette meg på skolebenken, og mistenker at jeg ville gå rett fra skolebenken til å bli mann med hatt.
Så er det trøbbelet med å skaffe parkeringsplass, et mareritt for oss som bor i sentrum. Frykten for innbrudd om man må parkere på gateplan, selvsagt. Det økonomiske aspektet: nedbetaling av billån, bensin, årsavgift, forsikringer, reparasjonsregninger. Det hele kan i grunnen oppsummeres i ett ord: STYR. Det er mye styr med bil, og ved å ikke ha den i livet mitt blir livet mindre styrete.
Så hva gjør jeg isteden? Jeg går mye, selvsagt. Det er jeg pent nødt til. Og i likhet med Torvund er jeg en ivrig syklist. Selv om Oslo er en elendig sykkelby, er sykkel likevel det raskeste og mest effektive fremkomstmiddelet i indre by det meste av døgnet – og ikke minst i rushtiden. Ikke bare for en selv, men også for barnet. Jeg har lagt meg midt på treet prismessig (min siste sykkel kostet 7000), og de årlige vedlikeholdsutgiftene overstiger sjelden 2000-3000 kroner (det meste relatert til slitasje pga vintersykling).
Dette kunne jeg selvsagt ikke sagt om jeg hver dag måtte stille på jobb et sted med elendig kollektivtilbud, selvsagt. Jeg vet at det er en luksussituasjon å ha hjemmekontor tre-fire dager i uka, og ellers ha reisevirksomhet der oppdragsgiver dekker alle reiseutgifter. Når det er sagt, dukker det selvsagt opp situasjoner der man rett og slett ikke får gjort det man skal uten bil.
Når dette skjer (pleier å intreffe to-tre ganger i året, i mitt tilfelle var siste gang i april i år) finnes det to løsninger: man bestiller en drosje (det man sparer på ikke å ha bil blir til et saftig drosjebudsjett) eller man ber en venn eller nabo om hjelp. Ja, du leste riktig. Også midt i byen kan du banke på døra til naboen og spørre om kjørehjelp. Det har enda ikke hendt at ikke noen har stilt opp (som gjenytelse vanner vi planter, mater katta eller tar med noe spennende fra taxfree om sjansen byr seg).
Den kanskje største vinningen er det mange vil se på som den største ulempen: ting blir litt mer omstendelige uten bil. Ting tar lengre tid, rett og slett. Uten bil blir man vant til å vente. På buss, taxi og tog. Utenfor Oslo sentrum er kollektivtrafikk det omvendte av “instant gratification”, eller umiddelbar behovstilfredsstillelse. Livet uten bil har altså lært meg verdien av utsatt behovstilfredsstillelse. Kanskje er det fordi jeg nylig så det zenfilosofiske mesterverket “Kung Fu Panda 2”, men det er en verdi jeg har lært å verdsette…. 🙂