2030: Elon Musk blir det første mennesket på Mars

Blant romfartskjennere som uttaler seg til offentligheten i Norge har jeg lenge vært relativt alene med mitt synspunkt om viktigheten av kommersiell, bemannet romfart. Et eksempel på dette finner vi i denne NRK-saken i forbindelse med Gagarin-jubileet forleden, der jeg er den eneste som i det hele tatt nevner dette aspektet ved romfarten som viktig i fremtiden. Erik Tandberg oppsummerer på mange måter konsensus når han svarer slik på spørsmålet om hva som blir viktigst i romfarten det neste halve århundret:

Det er vanskelig å si. Jeg tror nok det blir en bemannet romferd til Mars. Både USA, Russland, Kina og Europa har uttrykt at dette er det neste store målet. Jeg tipper noen klarer det rundt år 2035, og at det blir USA eller Kina som får æren av å gjøre det.

Implisitt i dette svaret ligger det at det er et av disse landenes regjeringer som står bak den første Mars-ferden. Kanskje er det arbeidet med fremtidstenkning som gir meg et annet perspektiv, men jeg holder på at på at et private alternativ blir stadig mer aktuelt. Som jeg sier i den samme NRK-saken:

Utviklingen av kommersiell, bemannet romfart som ikke bare muliggjør romturisme til lav jordbane, men også lengre ferder. Det jobbes nå med private bæreraketter som i prinsippet gjør f.eks. måneferder mulige for en liten brøkdel av Apollo-prisen.

Og hvis min magefølelse her er riktig, er det absolutt ikke utenkelig at det blir en som er født i Sør-Afrika som først stiger ut på den røde planet. Nærmere bestemt Elon Musk, den driftige gründeren bak PayPal.com, elbilselskapet Tesla Motors og det private romselskapet SpaceX. De viktigste årsakene finnes under det nedenstående bildet av Musk.

Elon Musk (kilde: Wikipedia)

SpaceX, eller Space Exploration Technologies Corp., har som navnet antyder utforsking av rommet som et hovedmål. Selskapet har allerede kontrakt med NASA om å utvikle en bærerakett og et romfartøy som om få år skal transportere forsyner og mennesker til romstasjonen. Dragon-romfartøyet ble testet med godt resultat ifjor, og vil være klart til å frakte astronauter til romstasjoner i løpet av få år. Som denne videoen fra SpaceX viser, ser man for seg at fremtidens Dragon-kapsler kan legge ut på interplanetariske ferder til f.eks. Mars.

I denne ukens VG Helg (kun på papir) skriver jeg om SpaceX’ nye bærerakett Falcon Heavy, som etter planen skal tas i bruk om tre-fire år. Med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane, er dette den kraftigste bæreraketten vi har sett siden Apollo-programmets Saturn V (som kunne løfte 120 tonn opp i rommet). Musk og SpaceX understreker at Falcon Heavy kan brukes til langt mer enn å frakte mange satellitter opp på én gang – med en stykkpris på 80-120 millioner dollar kan raketten blant annet gjøre en ferd rundt Månen mulig for godt under 1% av Apollos utviklingskostnader.

Noen innovative SpaceX-konsepter sammenlignet med Saturn V (til venstre)

Mye tyder på det vil finnes villige betalere for en slik ferd. Dagens superrike romturister betaler gjerne 20-30 millioner dollar for en romferd med et aldrende russisk Sojuz-fartøy. For noenlunde samme pris per hode kan et team på fire romturister gjenta Apollo 8-ferden om et tiår eller to. Den som er villig til å betale det tidobbelte for å havne i historiebøkene, kan slå seg sammen med tre-fire andre med like dype lommebøker og komme seg til Mars med dagens Falcon Heavy-priser. Om SpaceX’ gjør alvor av å utvikle en superkraftig løfterakett og kanskje til og med gjenopplive NASAs atomrakettprosjekt NERVA, kan prisen reduseres ytterligere.

For øyeblikket er SpaceX’ viktigste inntektskilde kontrakter med USAs regjering via NASA. I prinsippet er det derfor intet i veien for at USAs regjering stiller seg først i køen av Falcon Heavy-kjøpere. Målet om å ha en amerikaner i bane rundt Månen (om ikke på overflaten) innen 50-årsjubileet i 2019 kan faktisk nås på denne måten. Men kombinasjonen av økonomisk krise, budsjettunderskudd, et betent politisk klima og et byråkratisk NASA som vil bruke lang tid på omstille seg fra romferge-tidsalderen taler imot at Obama vil snu på flisa og “gjøre en Kennedy”.

Tross alt pratet om å en gjenoppliving av det russiske romprogrammet, taler økonomi, politikk og demografi for at Russland mangler kapasitet til å sende mennesker til Månen, enn si Mars. Sannsynligvis er arbeidshesten Sojuz fremdeles i bruk om ti år. Kina har utvilsomt teknologien og pengene. Men så langt har utviklingstakten i det kinesiske romprogrammet vært svært treg, senest eksemplifisert ved erklæringen om å ha en romstasjon i bane i 2020 – 17 år etter den første bemannede oppskytningen.

Så mens russerne drømmer om gammel storhet, amerikanerne krangler om hvem som skal betale regningen og kineserne gjenoppfinner hjulet i lav jordbane, ligger det ytre rom åpent for innovative private aktører til (minst) 2030. I Elon Musks gründerperspektiv er dette lang tid. Til Wall Street Journal sier han at SpaceX kan plassere et menneske på Mars om ti år, og i et  intervju med The Guardian ifjor kaller han tjue år “en halv evighet”, og kliner til med følgende målsetning:

One of the long-term goals of SpaceX is, ultimately, to get the price of transporting people and product to Mars to be low enough and with a high enough reliability that if somebody wanted to sell all their belongings and move to a new planet and forge a new civilisation they could do so.

I samme intervju erklærer Musk også at han kunne tenke seg å pensjonere seg på Mars, et scenario jeg skildret i fjorårets juleutgave av VG Helg. Der så jeg for meg at de første menneskene på Mars var søkkrike pensjonister med enveisbillett, noe som vil redusere reisekostnadene kraftig. På ingen måte et nytt konsept, men for første gang begynner det å se realistisk ut.

Så til tittelen på denne bloggpostingen: i 2030 er Elon Musk 59 år, en helt grei alder for en gründer å trekke seg tilbake på. Å gjøre det på Mars vil være en høyst fortjent belønning for noe så sjeldent i våre dager som en genuin romfartsvisjonær.

Share/Bookmark

8 kommentarer

  1. Åsmund says:

    Men er kalde Mars egentlig noe egnet sted for pensjonister? Pensjonister liker jo best å flytte til varmere steder som f.eks. Florida eller Costa del Sol. Kanskje Musk har misforstått og tror at Mars er varm fordi den kalles “den røde planeten”.

  2. Eirik says:

    @Åsmund: Pensjonister liker varme, men de liker også å være langt unna bråkete ungdommer. Tenk deg hvor fristende det må være når den nærmeste russebussen er 200 millioner kilometer unna…

  3. kee says:

    den reneste sam gunn dette her jo :)

  4. Geir says:

    Hm. På tide at noen skrev en roman om det første mennesket på Mars igjen.

    Nye tider, nye vrier på gamle plott….Konkurs og stranda på Mars. På jakt etter én god grunn til at kreditorene skal hente deg hjem igjen?

  5. caterina says:

    Så ufattelig spennende. Selv om jeg er glad i sol og varme, ville jeg uten å blunke takket ja til en enveisbillett til Mars. Og den boken, Geir, er tenkt. Av mange. Du skal ikke se bort fra at den kommer om ikke lenge.

  6. Jon says:

    Jeg klarer dessverre ikke å bli så veldig begeistret eller engasjert i konseptet mennesker på Mars. Teknologien som ligger bak det å komme dit er noe annet og selvsagt er det en bragd av verdenshistorie format. Men for de fleste av oss så vil vel Mars være et fullstendig uinteressant sted å være etter at den første begeistringen har lagt seg (det er utrolig hvor fort vi mennesker blir blaserte). Det er jo ingenting der. For en forsker med med spesielle interesser er det selvsagt noe annet. Jeg kunne aldri tenkt meg å forlate Jorda – for meg er de årlige utflukter til den flotte, norske fjellheimen “mars-aktig” nok for meg. Jeg har sannsynligvis bena alt for godt planta på jord.

  7. Eirik says:

    @Jon: Du er ikke alene om å tenke slik, og du er inne på noe viktig. Å utforske Mars (eller Månen) kan ikke – slik det altfor ofte er blitt gjort – sammenlignes med oppdagelsen av Amerika. I det siste tilfellet oppdaget man relativt raskt enorme økonomiske rikdommer som gjorde kontinentet attraktivt, og som nærmest dømte det til europeisk kolonisering (og den lokale urbefolkningen til undergang). Noe tilsvarende vil vi ikke finne på Mars. Paradoksalt kan noe av det som tiltrekker folk være det øde, avsidesliggende og nakne preget – som også er noe av det som slår mange utlendinger ved den norske fjellheimen…

  8. Roger says:

    Hei Erik!

    Slutten på de amerikanske romfartsprogrammet (det er vel mer eller mindre det uten noen nye ambisjoner, så det er vel slutt) er utrolig tragisk. Og nesten enda tristere er de litt de noe defaitistiske utsagnene som “hvorfor skal vi vel dra til Mars, eller noen annen planet, med alle de problemene vi har på jorden, og dessuten er det ikke noe *der* (akkurat som de har vært der)”. Man får nærmest lyst til å sitere John F.Kennedy tale,

    “Ikke for de det enkelt, fordi det er vanskelig!”

    Det er noe med det, gårsdagens fremmadstormende mennesket, det utforskende mennesket, viljen. Det er visst slutt med det, nå skal det istedenfor spares på alt, “substainable” skal alt nå være, problemene skal løses på jorden, og praten om miljøvern….vi visner sakte hen som en gammel blomst

    Jeg viser til Kennedys tale, siden det passer seg slik:

    http://www.youtube.com/watch?v=ouRbkBAOGEw

    Hils faren din! Jeg likte bøkene hans som guttunge!

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.