Frilanserliv: ja takk!

På vei ned fra et oppdrag høyt til fjells for noen dager siden fikk jeg god tid til å reflektere over mitt yrkesvalg. Sittende på en ekspressbuss passerte jeg det ene tettstedet etter det andre der jeg har holdt en forelesning, og det slo meg hvor mye av dette landet jeg har sett det siste tiåret. Det er knapt en småflyplass der jeg ikke har stått foran en automat og fomlet etter kroner for å få meg noe å drikke, neppe en variant over temaet konferansehotell jeg ikke har intimt kjennskap til.

Det er en spesiell yrkesvei jeg har valgt, og tidvis krevende. Som frittstående foreleser og frilansskribent er jeg helt på egen hånd i de aller fleste situasjoner. Og jeg liker det åpenbart slik. For noen måneder siden ble jeg for første gang i min over 20 år lange frilansertilværelse alvorlig fristet til å forlate den smale vei, og søke på en fast stilling. Det dreide seg om en kommunikasjonsstilling på mitt gamle institutt, Astrofysisk på UiO, og aldri har jeg hatt hatt en sterkere følelse av at en jobb var skreddersydd for min kompetanse og erfaring.

Jeg gikk noen runder med familie og venner, og enda flere runder med meg selv, før jeg bestemte meg for ikke å sende inn en søknad. Da det kom til stykket handlet det ikke om stillingen som sådan, men om undertegnede. I en alder av snart 47 er jeg kommet til at det er som man sier i filmene: “It’s not you, it’s me”. Jeg er blitt for mye frilanser til at det ville fungere med sjef og faste arbeidstider.

Derfor leste jeg Ida Jacksons posting der hun gir uttrykk for sin dype lettelse over å være ferdig med frilanserlivet med stor interesse. Hun har flere gode poenger, som oppsummeres i formuleringen: å være frilanser er som å flytte til USA. Det sosiale sikkerhetsnettet arbeidstakere flest tar for gitt er hullete eller helt fraværende for frilansere. Likevel kan det virke som om Jackson har hatt det røffere enn de fleste frilansere jeg har kjent gjennom årene, når hun skriver:

  • Jeg slipper å alltid være på jobb. Jeg må ikke tenke “hvor mange på denne festen kan bli kontakter som vil gi meg mer penger?” Jeg kan bare tenke “Blir det gøy?
  • Jeg slipper følelsen av at “Hm, hadde jeg hatt en sjef som var så kjip som meg, ville jeg sittet gråtende på telefonen til LO for et halvt år siden.”
  • Jeg slipper følelsen av å måtte velge mellom en kjip oppdragsgiver som bryter meg ned og lavere inntekt.
  • Jeg slipper å føle meg som B-borger. “Ja, jeg betaler mer skatt enn deg, vettu! Og så får jeg myyye mindre igjen “

Jeg har aldri aldri opplevd at behovet for å nettverke kommer i veien for å hygge seg, og kan ikke egentlig huske å ha vært borti oppdragsgivere som har vært så dårlige at de bryter meg ned. Snarere enn å føle meg som B-borger er jeg stolt av min stand – jeg vet hvor viktige vi som driver enkeltmannsforetak og småbedrifter er for landets ve og vel. Og mitt minste problem er å få flertallet som er i fast ansettelse til å forstå at manglende sjef og kontroll over egen tid kan være bra. Det er en drøm mange bærer på, har jeg erfart.

Det de fleste med fast og trygg inntekt reagerer negativt på, er det jeg kaller stupet. Tidsperspektivet i min type virksomhet er kort: det er sjelden man har fullt program mer enn et halvår inn i fremtiden. Bak den tidshorisonten ligger ligger altså stupet – muligheten for en brå slutt på virksomheten som følge av at du går tom for oppdrag eller nye ideer. Stupet skal man ikke kimse av, spesielt om man har barn å forsørge. Derfor trenger enhver frilanser å gjøre opp status av og til, og spørre seg selv om hvorfor man fortsetter som før. Her er noen momenter:

Man får applaus og gaver på jobben. For de litt mer narcissistisk anlagte av oss er det intet i veien med å få applaus og godord fra fremmede, og forelesergavene er en artig bonus. Jeg har en avtale med sjuåringen om at han får gavene som er passende for ham, som den gigantiske Legoklossen full av Lego jeg fikk av studentene på NHH forleden. Og joda, han har begynt å reflektere over det faktum at hans pappa, i motsetning til de fleste andres, kommer trekkende med blomster, vinflasker, bøker og leker når han har vært på jobb…

Man kan tjene nok til at virksomheten gir et godt utkomme. Jeg har aldri hørt til kategorien skribent som er villig til å oppgi alt for å få lov til å skrive – en vesentlig årsak til at min bokskriving har dabbet av de senere årene, er at inntektene fra bøker er så lave (og vil falle ytterligere med digitaliseringen). Isteden har jeg satset mer på artikkelskriving og forelesninger. På en effektiv foreleserdag kan jeg lett tjene halve forskuddet på en barnebok jeg kan bruke måneder på, så joda – regnestykket går lett opp.

Man kan stå friere til å ytre seg offentlig. Fast ansatte eller frilansere med tette forbindelser til én bedrift (tenk forfattere) kan av ulike årsaker ofte ikke uttale seg fritt i kontroversielle spørsmål. Fra min tid i organisasjonslivet glemmer jeg ikke de sure telefonene jeg fikk fra ledelse og administrasjon når jeg hadde uttalt meg til mediene i strid med det offisielle synet. På min egen skute kan jeg være så mye løs kanon på dekk som jeg bare ønsker, og at det gjør mine synspunkter attraktive for mange får jeg bekreftet nesten daglig.

Man treffer masse mennesker over hele landet. Det mest negative med  å være enkeltmannsforetak er utvilsomt mangelen på kolleger. Men for meg gjøres det i stor grad opp for de mange, mange interessante menneskene jeg møter på mine reiser rundt om i landet. Vi er et folk av grublere og tenkere, og det avspeiler seg i de lange og interessante samtalene jeg har før og etter en forelesning.

Stupet er motiverende. Samuel Johnson oppsummerte situasjonen best: “Depend upon it, sir, when a man knows he is to be hanged in a fortnight, it concentrates his mind wonderfully.”

Det innebærer fleksitid mye av tiden. I vår familiesituasjon er det enormt verdifullt at jeg kan velge å samle oppdragene mine på en eller to dager i uken, og ellers ha hjemmekontor. Jeg vokste opp med en far som var lang mer tilstede i livene våre enn fedre flest (det var i de dager da Finn Kalviks versjon av Cat’s in the Cradle herjet på listene), og har ambisjoner om å være en slik far selv. At frilanserlivet gir meg den muligheten, er kanskje den største vinningen av alle.

Share/Bookmark

11 kommentarer

  1. Eirik U. says:

    Her er det mye å kjenne seg igjen i. Nå er jeg frilanser på andre året, og har etter hvert fått en god trygghet på at frilanslivet er riktig for meg. Først og fremst fordi jeg får utviklet meg selv og mine evner i de retninger jeg selv måtte ønske, og kan gjøre mine egne prioriteringer. Både muligheten til klare noe ekstraordinært og frykten for “stupet” motiverer meg hver dag. Etter hvert har jeg fått en mye bedre flyt i oppdrag og inntekter enn det var helt i begynnelsen, og nå føler jeg at virksomheten er godt og trygt etablert.

    Jeg har for øvrig gått til det skrittet å etablere AS for min lille bedrift. Av flere årsaker, men blant annet for å gi meg selv og familien litt flere sosiale rettigheter enn jeg fikk som “enkeltmann”. Samtidig ønsket jeg å skille virksomhet fra person litt tydeligere. Fjerning av revisorplikt og mulig lavere krav til aksjekapital gir muligheter for flere frilansere til å gjøre det samme. Det kan nok være riktig for noen. Uansett er det verdt å kjempe for flere rettigheter til selvstendig næringsdrivende, som har latterlig få rettigheter i forhold til ansatte i Norge.

    En annen ting jeg har gjort er å leie kontor i fellesskap, som i stor grad erstatter hjemmekontoret når jeg ikke er ute på oppdrag eller møter. Hjemmekontor har mange fordeler, men det er også greit å komme seg ut av huset og møte andre folk. Samtidig har jeg full fleksibilitet og kan velge fra dag til dag hvordan arbeidsdagen skal være.

    Så – jeg henger meg på og sier ja takk til frilanslivet! Vi burde hatt en button eller noe.

  2. Eirik says:

    @Eirik: Jeg har grunnet på AS selv, og diskutert det med min revisor. Så langt har jeg vel kommet til at det ikke vil gjøre det store utslaget for min type virksomhet, men takk for nyttig påminnelse. Jeg blir jevnlig invitert til å kjøpe meg inn i hjemmekontorfelleskap, og har endt opp med å takke nei hver gang. Tror det skyldes at jeg fremdeles trenger et stille, uforstyrret rom til å gjøre research og klekke ut kløktige poenger. Akkurat der har forskjellen på bokskriving og foredrag vist seg å være mindre enn jeg trodde på forhånd…

    Button er en strålende idé! Så var det å finne en tekst som ikke provoserer fast ansatte, da… ;)

  3. Bjørn says:

    At du ikke finner frilanslivet like tøft som andre kommer jo at du tross alt er en meget tydelig og anerkjent merkevare bygget opp over lang tid. “Alle” kjenner navnet ditt, så jeg tipper oppdragene langt på vei kommer rekende av seg selv.

    I en alder av 39 har f.eks.jeg:

    - skrevet 0 bøker
    - holdt 0 foredrag (dog, holdt tale i 3 bryllup (hva er forresten flertall av bryllup? brylluper?))
    - skrevet 1 artikkel (dog, 2 leserinnlegg, hvorav ett ble trykket)

    … så: i morgen vil jeg starte som frilanser. Jeg vil herved si nei takk til de mangeogtjue tusen jeg får på kontoen hver eneste måned uansett vær og vind, nei takk til å være ferdig med jobben 15.47 hver dag, nei takk til å få full lønn selv om jeg er syk, nei takk til fem ukers lønnet ferie, nei takk til fri hver helg.

    hm…. oppdrag? hallo, oppdrag? hvor er dere? hvem vil leie meg inn? jeg kan:

    - holde foredrag i 45 minutter om klassisk langrennsteknikk
    - snakke en halv dag om å starte eget forlag
    - gi et 30-minutters introduksjonskurs i å produsere e-bøker
    - fullføre etpar litterære analyser on-the-fly

    Det er skremmende å spørre seg selv: “I en alder av nesten 40, hva KAN du egentlig?”

  4. Eirik says:

    @Bjørn: At “alle” kjenner navnet mitt har først og fremst med fartstid å gjøre. De første årene av en slik karriere er nesten alltid magre, og bør helst legges til en fase av livet da man tåler slikt (rett etter studier passer bra, fex). Når det er sagt starter folk på karrierer som skribenter, talere, underholdere og whatnot i alle faser av livet.

    Og vettu: for egen del skulle jeg ikke hatt noe imot det introduksjonskurset i produksjon av ebøker.

  5. Lillebjørn says:

    Ekte og evige frilansere har for lengst utviklet de nødvendige evner før utfordringen dukker opp.

    “Stupet?” Da flyr vi.

  6. Eirik says:

    @Lillebjørn: Ah, sådan taler en som bokstavelig talt var frilanser da jeg gikk i knebukser (vel, jeg husker ikke om jeg gjorde det – det har du bedre forutsetninger for å gjøre…)!

  7. Åsmund says:

    @Eirik: Det høres flott ut å kunne reise land og strand rundt og tjene penger på å prate om akkurat det en har interesse av til en lydhør og takknemlig forsamling. :-) Men hvilke forholdsregler tar du, i tillfelle – Gud forby – du på en av foredragene støter på en utilregnelig galning? Bruker du f.eks skuddsikker vest eller står du bak skuddsikkert glass???

  8. Eirik says:

    @Åsmund: Mitt fornavn er Eirik, ikke Barack eller Vladimir eller Hu. ;)

  9. Åsmund says:

    @Eirik: Vel, å snakke om astrofysikk kan sikkert være ganske brennbart og eksplosivt – tenk bare på Big Bang!

  10. Jakob says:

    Fra min side av Kjølen, her jeg havnet, gikk det i vinter opp for meg at jeg måtte. Jeg kan etter 21 år i NRK fortsatt savne de faglige, høylydte diskusjonene, språkdebattene, kaffekoppen med mimring over glemte årtier og tider da internhandel bare var et glimt i forretningsførernes øyne, og jeg minnes og savner følelsen av å trekke opp spaken og vite at jeg fikk lønn den tolvte bare fordi jeg gikk på bærefrekvensen og ble hørt der ute.

    Men vinterens tanker: Dette er en annen glede, og en annen slags fornuft. Jeg er redd som faen, men mindre redd enn jeg fryktet. Oppdragene kommer ustøtt, men stupet er ikke så høyt som det engang var, der over kaffekoppen og mimringen. Takk for et motiverende innlegg og et godt påfyll til pågangsmotet, Eirik.

  11. Eirik says:

    @Jakob: Takk for hyggelig tilbakemelding. Og tro meg: angsten for stupet slipper taket etter noen år. Man våkner opp en morgen og konstaterer at det bare er sånn, og at det i grunnen kjennes helt fint. For meg kom det øyeblikket i 1996/97, såvidt jeg husker.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.