Livet uten PowerPoint

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev om forelesningsteknikk her i bloggen. Litt for lenge, egentlig, med tanke på at forelesninger er blitt min viktigste inntektskilde ved siden av artikkelskriving (i fjorårets regnskap utgjør de rundt 40-45% hver, mens bokskriving nå nede på 5%-nivået). Tidligere bloggpostinger har handlet om effektiv bruk av Powerpoint og projektører, men det har skjedd en del siden sist.

For det første har jeg det siste året brukt Publicom som agentur, og resultatet er en kraftig heving av forelesningshonoraret. Pluss langt mer ordnete forhold honorarmessig. Pluss en hel haug med nye klienter som jeg aldri ville ha nådd fram til på gammelmåten (det var i stor grad word of mouth og oppmerksomhet som følge av medieopptredener). Som følge av det har jeg lagt om stilen endel.

Det er for eksempel sjelden at du nå ser meg forelese i noe annet enn dress. Som poden sier er jeg blitt en “dresspappa”, og trives godt med det så lenge jeg slipper å bruke slips. Og det er stadig sjeldnere at du vil se meg med min fjernkontroll i hånden og en Powerpoint-presentasjon bak ryggen. Jeg har ikke helt lagt dette redskapet bort. Der det virkelig trengs visuelle hjelpemidler bruker jeg det fremdeles, som på min faste forelesning på Luftkrigsskolen i Trondheim.

Men ellers er jeg altså kommet til at PowerPoint i all hovedsak ble mer av en krykke for meg enn et hjelpemiddel for publikum. Og skal jeg dømme etter tilbakemeldingene som Publicom og jeg har fått, er erfaringene med skiftet så langt svært gode. Her er noen mulige forklaringer:

Publikum får en roligere totalopplevelse. Jeg snakker fort. Veldig fort. Og gestikulerer. Oppå det har jeg altså pleid å legge opptil 50 slides med bilder og tekst. Resten sier seg selv, egentlig.

Publikum fokuserer mer på foreleseren og budskapet. Med mitt nye opplegg har publikum ingen andre steder å feste blikket enn på foreleseren (eller smartfonen sin, men det problemet har vi jo alle uansett). Menneskehjernens manglende evne til å håndtere flere visuelle inntrykk på én gang er velkjent, jamfør det faktum at filmteknikken med å bruke mange små filmsekvenser i ett stort skjermbilde (populært på 1960-tallet) ikke ble noen varig suksess.

Publikums oppmerksomhet blir ikke avledet av irrelevante bilder. Når man presenterer med Powerpoint er man stort sett avhengig av å illustrere alle sine hovedpoenger, også de det ikke finnes gode illustrasjoner til. Dermed fyller man sin presentasjon med generiske bilder av mobiltelefoner, lekende barn og studerende ungdom, hvis man da ikke er i retrohumør og frisker opp PPTen med illustrasjoner som dette:

Publikum får et kjærkomment avbrekk fra rutinen. En typisk konferanse er dominert av Powerpoint-presentasjoner, og jeg opplever det som takknemlig å kunne komme inn rett etter en timeslang “Death by Powerpoint”-sesjon og erklære at projektøren bare kan skrus av. Ikke minst om  jobben består i å avslutte, og publikum mest av alt har lyst til å komme seg ut til flyplassen eller en fredagspils med kolleger.

Publikum opplever mindre foreleserstress. Forleden så jeg et skoleeksempel på dette. En anerkjent politiker skulle legge fram sitt budskap, og gjorde det på en utmerket måte frem til avslutningen. Da tiden ble knapp og det fremdeles flere slides tettpakket med poenger, måtte vedkommende rase gjennom det som viste seg å være hovedpoengene. Jeg var førstemann etter, og fikk også litt trangt med tid på slutten. Men i mitt tilfelle var det nok å hoppe mentalt (og dermed usynlig for publikum, forhåpentligvis) over et par poenger for å komme i mål på tid. Hvilket er en hovedprioritet for meg – jeg hater forelesere som sløser med publikums og kollegers tid.

Foreleseren tvinges til å fokusere på budskapet. Et bilde kan virkelig være tusen ord. Det betyr at man må jobbe hardt for å finne metaforer, eksempler og anektdoter som kan erstatte illustrasjoner. Enten man fyker gjennom 150 slides eller der alene på scenen, kan man uansett ikke regne med at publikum husker mer enn en håndfull poenger når de går ut av døra (vil du de skal huske mer, så oppgi en URL eller del ut et dokument). Når ordene er det eneste jeg har, blir det faktisk lettere å finne ut hvilke to-tre ting jeg vil at folk skal huske.

Foreleseren opplever minimalt med tekniske problemer. Dette er kanskje den største bonusen av alle. Det finnes et utall av projektor- og skjermløsninger der ute, og jo flere tekniske komponenter man er avhengig av, desto større er sannsynligheten for at det oppstår problemer. Alt jeg trenger er en lydsjekk, et bord å sette drikke, mobil og Kindle på, og så er jeg klar.

Selv om jeg får en lettere hverdag teknisk og logistisk, er arbeidsbyrden like stor som da jeg brukte Powerpoint. Alle foredrag jeg holder, eksisterer i en punktbasert tekstversjon som kan strekke seg over både seks og sju sider for et innlegg på 45 minutter. Innholdet skal memoreres, fortrinnsvis ved å gjennomgås høyt flere ganger. Deretter lager jeg en punktliste som passer på én skjerm av mobilen, og som står på under foredraget. Den er en påminnelse om strukturen i foredraget, og de to-tre hovedpoengene jeg vil at folk skal huske. For en som dyrker den anektdotiske fortellermetode, er det et nyttig og diskret hjelpemiddel.

Til slutt: se på den nedenstående TED-forelesningen med Bill Gates, som snakker om krisen i det amerikanske skolevesenet. Dette er stoff som åpenbart engasjerer ham, og som han kjenner godt nok til å kunne snakke om i ti minutter uten manus. Han har noen tall å formidle, men ingen av dem er vanskeligere enn at et TED-publikum tåler å høre dem muntlig.

Bill Gates er en kompetent taler, men i dette tilfellet har han gjort et lite kompetent valg når han velger å kjøre en (pent designet, det skal han ha) Powerpoint-presentasjon mange og tekstrike slides, tallrike diagrammer og punktlister som han hopper frem og tilbake mellom. Det mest slående er hvordan Gates tilsynelatende fikler med fjernkontrollen.

Dette hintet av usikkert kroppspråk i kombinasjon med altfor mange slides (“The lady doth protest too much“) virker undergravende på autoriteten, slik jeg ser det. Og autoritet er tross alt det viktigste du bringer til scenen når du foreleser. Den må man ta godt vare på.

Share/Bookmark

14 kommentarer

  1. Carsten Pihl says:

    Spennende å høre dette. Powerpoint kan være drepen – selv om jeg faktisk antar at dine slides er ganske gode.

    En ting du ikke skriver noe om – bruker du tavle el for å illustrere figurer el?
    Har gjort det noen ganger og det fungerer godt. Man får folk til å følge oppbyggingen i tankegangen – noe som jo er viktig.

  2. Eirik says:

    @Carsten: Jeg bruker tavle om gruppen er liten nok. En god, gammeldags skoletavle med kritt er faktisk et av mine favoritthjelpemidler. Men jeg ser det altfor sjelden i disse dager – det blir mest konferansehoteller på meg.

  3. Espen says:

    Bra poeng, men a) ditt problem er kanskje ikke Powerpoint, men for mange slides, og b) det går jo utmerket an å trykke på punktum (i fremvisningsmodus) og få en svart skjerm en gang i blant…

    Forøvrig støtter jeg dress fullt ut – det viser respekt for publikum.

    PS: Folk som hisser seg opp over powerpoint glemmer av og til at mange talere trenger denne krykken – og kanskje ikke ville talt i det hele tatt uten hjelpemidler…

  4. Morten How Lode says:

    Kanskje også verdt å ta en titt på Lawrence Lessig som jeg synes er veldig flink til å bruke visuelle hjelpemidler i denne presentasjonen: http://www.ted.com/talks/lang/eng/larry_lessig_says_the_law_is_strangling_creativity.html

    Noen får det da til!

  5. Eirik says:

    @Espen, Morten: Bevares, jeg har intet imot vettug PPT-bruk (Lessig er en mester, og det finnes mange andre). Og som jeg skriver over, bruker jeg hjelpemidler selv når forholdene tilsier det. Men jeg vil likevel anbefale å prøve å kjøre foredrag uten. Det gir seg selv at man tenker annerledes når man ikke har støtte av slides, og må stole på hukommelsen helt og fullt i 45 minutter. Foredraget får en helt annen flyt når tankestrømmen ikke er forankret til en sekvens med datapunkter. Større fallhøyde, men også større mestringsglede i etterkant. Moro, med andre ord.

    Og jeg har erfaring for at publikum også tenker annerledes. Inntrykket av å ha med et fagmenneske å gjøre, styrkes når vedkommende er istand til å prate med et minimum av hjelpemidler. Tid spiller også en rolle her, selvsagt. Det siste året har jeg stadig oftere fått forespørsler om korte foredrag. Neste uke skal jeg holde to på henholdsvis 6 og 20 minutter. Seriøst: du har seks minutter på deg – skal du bruke dem på å overbevise folk, eller på å forklare hva som står på skjermen bak deg?

  6. Åsmund says:

    Jeg har tidligere fått høre viktigheten av å både se og høre et budskap for å kunne huske det bedre. Siden du (går jeg ut i fra) holder en del foredrag om stjerner, planeter og andre himmellegemer – kan virkelig ord alene på en god måte erstatte bilder av disse?

  7. Eirik says:

    @Åsmund: Regelen om å se og høre samtidig for å huske bedre er ikke universell, men avhengig av konkret situasjon. Og leser du postingen en gang til, vil du se at jeg fremdeles bruker PowerPoint der det trengs. Foredrag om romfart og astronomi er eksempler på dette, selv om jeg stadig oftere opplever at publikum som kommer for å høre på slikt har sett alt jeg har å vise fram før (nettet, vettu).

    Det er med andre ord ikke for å vise fram noe nytt at jeg slenger opp et bilde av Saturn tatt av Cassini-sonden på skjermen. Hvilket har fått meg til å undres over hvorfor i det hele tatt jeg gjør det i slike settinger… ;)

  8. Harald says:

    Ingen diskusjon om presentasjonsprogramvare blir komplett uten essayet/bokkapitlet til
    statistikkprofessoren Edward Tufte om hvordan fortellerteknikken som Powerpoint fremtvinger fører til overforenklinger som er i strid med prinsippene for vitenskap og informasjonsformidling.
    For eksempel en lang disktusjonstråd fra bloggen hans om overforenkling som følge av PowerPoint begrensninger “PowerPoint Does Rocket Science–and Better Techniques for Technical Reports“. Eller et intervju i Wired i forbindelse med essayet “The cognitive style of PowerPoint

    Ellers er PowerPoint-parodien til Peter Norvig, hvor verden nest (?) mest kjente tale, Lincolns Gettysburg-tale radbrekke som PowerPointpresentasjon.
    http://www.norvig.com/Gettysburg/sld001.htm

  9. Åsmund says:

    Bill Gates er jo (data)programforpliktet til å bruke PowerPoint når han holder taler. Hva ville det sagt om Microsoft om han IKKE gjorde det? Når det er sagt så er han sannsynligvis heller ikke så pen i tøyet som deg, så da hjelper det kanskje også å sprite opp med litt PowerPoint. ;-)

  10. Eirik says:

    @Harald: Takk for påminnelsen om disse klassikerne. Hvis du vil ha et mer aktuelt eksempel, så er historien om obersten som ble sparket pga sin PowerPoint-kritikk ifjor høst verdt å lese. Sitat:

    For headquarters staff, war consists largely of the endless tinkering with PowerPoint slides to conform with the idiosyncrasies of cognitively challenged generals in order to spoon-feed them information. Even one tiny flaw in a slide can halt a general’s thought processes as abruptly as a computer system’s blue screen of death.

    @Åsmund: Du er inne på noe. Hvordan i alle dager er det fyren kler seg, egentlig. Ikke dress, ikke Steve Jobs-minimalisme, ikke “geek chic” – det ser ut som om han fått moteråd av sin gamle tante… ;-)

  11. ftw says:

    Jeg har blitt fortalt om et evenement for en god del år siden.
    Første del av showet var et imponerende multimediashow med lyd og lys og whatnot. Etter dette kom mr. Lee (Som i mr. Lees nudler) inn. Han satte seg på scenekanten med et glass vann og fortalte sin livshistorie.

    Multimediashowet tror jeg ikke det er noen som husker noe av i dag, men han som var der og fortalte meg hva som skjedde husker veldig mye av hva mr. Lee fortalte. For det var en historie og en presentasjon som gjorde inntrykk.

    Innholdet er viktigst. Jeg tviler på at det er mulig å redde dårlig innhold med gode powerpointpresentasjoner, men jeg er overbevist om at det er fullt mulig å ødelegge et godt foredrag med slides.

  12. Åsmund says:

    Dette får meg til å tenke på VGs tåpelige bruk av grafikk i f.eks. drapssaker. Jeg vil tro at det for de aller fleste holder å få opplyst at vedkommende ble funnet død på f.eks. kjøkkenet. Men VG bare må kjøre på med en dominerende 3D-illustrasjon som viser planløsningen i hele huset uten at det gir noe som helst mer informasjon om hva som har skjedd. Vedkommende journalister, vaktsjefer og desksjef som er ansvarlig for dette tullet må ha utrolig dårlig gangsyn som ikke skjønner at grafikk brukt på denne måten er UTEN VERDI. :-(

  13. Avil says:

    Oh yes!

    Ein god forelesar er også ein god FORTELJAR.
    Ein sjeldan gong i mellom er det naudsynt med bildestøtte for å forkalre. Anten det er diagram eller kart eller kva det er. Men det bør vere sjeldan, og det bør vere slik at forelesar stoppar å snakke i eit sekund, og ser på bildet saman med publikum, og gjerne slik at publikum får ein aha-oppleving (og aller helst ein slik deileg, overraska latter) av å sjå på.

    Eg er aller best når eg eig stoff godt og grundig, har skrive ned alt eg skal seie, og har ei tavle (eg elskar flip-over, men det krev lita forsamling) der eg kan teikne mens eg forklarar. Folk likar å sjå på at ein teiknar, dei følger med på heile illustrasjonen, framfor å stire tomt på eit informasjonsmetta ferdig bilde.

    Så: Low-tech FTW! I alle fall når ein skal kommunisere ansikt til ansikt med folk.

  14. Jakob says:

    Som Per Sverre Opedal, dagens generalinspektør for hæren, så treffende skal ha uttrykt det: PowerPoint har lett for å bli mye power og lite point.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.