Jeg har nylig fullført Searching for Whitopia av journalisten Rich Benjamin, en bok som med rette har fått mye fagnad (den er et godt eksempel på at Amazons brukeranbefalinger kan være bedre enn sitt rykte). Benjamins utgangspunkt er det demografiske fenomenet “white flight“, der hvite flytter ut av et område når en tilstrekkelig stor andel av mennesker med en annen etnisitet flytter inn.
I Norge og andre europeiske land knyttes fenomenet til immigrasjon og regnes som relativt nytt (tenk Groruddalen), men i USA fikk man de første eksemplene på dette som en reaksjon på svarte amerikaneres flytting som følge av økt velstand og høyere utdanning, langt tilbake i forrige århundre. Man har altså mye lengre erfaring med slikt i USA og kan vel også si at de ligger foran oss i utviklingen.
I så fall er tendensen de siste par tiårene krystallklar: hvite amerikanere forlater i stigende grad forstedene etterhvert som andelen amerikanere med minoritetsbakgrunn øker. Stedene de flytter til kaller Rich Benjamin for “whitopias”, det vil si mindre, etnisk homogene samfunn som rangerer høyest på listen over de mest attraktive stedene å bosette seg i USA. Forfatteren definerer det slik:

A Whitopia is whiter than the nation, its respective region, and its state. It has posted at least 6 percent population growth since 2000. The majority of that growth (often upward of 90 percent) is from white migrants. And a Whitopia has je ne sais quoi — an ineffable social charisma, a pleasant look and feel.

Rich Benjamin (som selv har bakgrunn fra Etiopia, forøvrig) flytter til hvitopi-byer som St. George, Utah, og tar seg god tid til å sette seg inn i samfunnstrukturen og snakke med folk. Han har fått ros for at han lar sine subjekter komme ordentlig til orde og sparer leseren for lettvinte poenger, også når han tar opp den ganske blatante rasismen man kan finne slike steder. Benjamin viser forståelse for at folk som har råd til det flytter fra kriminalitetsherjede forsteder rundt Los Angeles og Washington D.C., og til samfunn som på mange måter virkeliggjør den amerikanske visjonen om “Small Town America”.
Men samtidig påpeker han at det hele skjer mot et demografisk bilde i rask endring, og at fortsatt “white flight” er nødt til å få store konsekvenser for amerikansk politikk og samfunnsliv. Realiteten er at USAs etniske sammensetning vil endre seg sterkt de neste tiårene. Om dagens trend (der 44 % av amerikanere under 18 har minoritetsbakgrunn) vedvarer, vil hvite amerikanere være i mindretall i 2042. Fenomenet som av og til kalles “The Browning of America” går som en rød tråd gjennom Benjamins bok, liksom det i stadig større grad gjør det i amerikansk politikk.
For eksempel er det velkjent at John McCain var den soleklare vinneren valget i 2008 blant hvite amerikanere, i den grad at han ville ha tatt seieren om USA hadde hatt samme befolkningssammensetning som i 1980. Likeså er det en klar sammenheng mellom demografi og geografi: Obama vant valget takket være demokratenes sterke stilling i etnisk sammensatte delstater langs kystene, mens USAs “hvite sentrum” (Sarah Palins “Real America”) sluttet opp om republikanerne.
Benjamin dokumenterer godt hvordan et typisk “whitopia” ikke bare har underskudd på lyse- og mørkebrune amerikanere, men ofte er kjemisk renset for demokrater. Mønsteret videreføres i Tea Party-bevegelsen som kommer til å bli så viktig i høstens kongressvalg, jamfør denne oppsummeringen fra New York Times: “The 18 percent of Americans who identify themselves as Tea Party supporters tend to be Republican, white, male, married and older than 45.”
Nå er ikke politikk etter etniske og geografiske skillelinjer noe nytt fenomen i USA (Rich Benjamin skildrer godt hvordan republikanerne overtok kontrollen over Sørstatene, som lenge var demokratisk kjerneland), men det hele er i ferd med å få nok en dimensjon som nærmest er dømt til å skape sterke konflikter i tiårene fremover.
Innbyggerne i whitopia er nemlig ikke bare hvitere enn amerikanere flest, de er også eldre. Eldrebølgens første fase i USA blir i overveldende grad en hvit affære, mens det meste av tilveksten som sørger for at landet vil vokse til nærmere 400 millioner innbyggere i 2050, kommer fra ikke-hvite. Artikkelen The Gray And The Brown: The Generational Mismatch i The National Journal setter søkelyset på det i historisk perspektiv helt unike generasjonsgapet som er i ferd med å oppstå i USA, og konfliktene det skaper.

Et eksempel er omstridte enkeltsaker som immigrasjonsloven i Arizona, der nye og gamle amerikanere står mot hverandre. Viktigere på lang sikt er synet på hva det offentlige skal bruke penger til. Det handler for eksempel om prioritering mellom eldretjenester og skoler, som kan bli følelsesladd når skolene i fråga i stadig større grad preges av minoritetsbarn.
Rich Benjamin peker på at innbyggere i hvitopier som ønsker å nedprioritere satsing på utdanning og andre sosiale goder til minoriteter, og ikke minst illegale immigranter, paradoksalt nok underminerer grunnlaget for sine egne tjenester på sikt. Skal USA kunne hevde seg mot kommende stormakter som India og Kina i fremtiden, kommer man ikke utenom en kraftig opprustning av hele utdannelsessystemet. Som National Journal påpeker:

The Baby Boom has a tremendous stake in investing in the education of young Latinos and African-Americans so they will get good jobs and we can tax the daylights out of them to support [the Boomers’] retirement,” Klineberg, the Rice University sociologist, says. “The [racial] gap in achievement has to be narrowed if there’s any serious hope for American competitiveness in the global economy.

Det bitre og til tider paranoide tonefallet som preger deler av amerikansk politikk viser ingen tegn til å dabbe av, ei heller flyttestrømmen av hvite amerikanere bort fra storbyene og megaregionene som omgir dem. Hva dette får å si for USAs fremtid er vanskelig å si, men dersom man ikke klarer å bygge bro over de sterke demografiske interessemotsetningene risikerer landet å bli mer splittet enn det har vært siden borgerkrigstiden. I så fall ikke lyse utsikter for amerikanerne, eller alle oss som fremdeles må forholde oss til at USA er en hovedaktør på verdensscenen.