Om å ta feil på interessante måter: “The Long Boom”

Fremtidsforskeren Erik Øverland pleier å si at fremtidstenkning også handler om å ta feil på interessante måter. Det kan høres ut som en lettvint måte å fraskrive seg ansvaret for egne uttalelser på, men går i virkeligheten til kjernen av seriøs fremtidstenkning. Scenariemetoden, som baserer seg på å lage mange ulike bilder av fremtiden, har som grunnforutsetning at man stort sett kommer til å ta feil. Verdien av scenarier ligger i det man lærer når de skapes, og slutningene man eventuelt kan trekke i ettertid når fasit (den virkelige historiske utviklingen) foreligger.

En av scenariemetodens pionérer heter Peter Schwartz, som selv har levert et av de beste eksemplene i nyere tid på det siste poenget. I 1997 publiserte Wired Magazine “The Long Boom: A History of the Future, 1980 – 2020, en 12 sider lang artikkel Schwartz skrev sammen med Peter Leyden. Som tittelen antyder trekker den opp et scenario for verdensutviklingen 23 år inn fremtiden, basert på utviklingen de foregående 17. Scenariet tar for seg en rekke aspekter ved samfunn, politikk, teknologi og økonomi, og har et gjennomgående optimistisk tonefall.

Kjerneargumentet er at sterke drivkrefter som globalisert markedsøkonomi, liberale politiske verdier og teknologi ikke bare vil konsolidere den økonomiske boomen man var midt oppe i i 1997, men faktisk  forsterke den frem mot 2020. Forordet i paperback-utgaven til boka med samme tittel, som kom i august 2000, har ikke slakket av på optimismen. Ta dette sitatet fra Amazon-siden til boka til boka, for eksempel:

“The american economy continues its longest expansion ever. Unemployment is down, wages are up, and inflation is nowhere to be seen. Federal surpluses are projected to top $3 trillion over the next decade. [..] The crashed Asian economies are bouncing back. Europe is booming and its chronic unemployment rates are finally coming down.”

Lest mot bakgrunn av den økonomiske og politiske virkeligheten vi står overfor idag, er det åpenbart at Schwartz og Leyden har bommet på noe fundamentalt det siste tiåret. Listen over feilslåtte spådommer i scenariet kan gjøres lang. Her er et utvalg:

At enkeltfakta ikke stemmer er slik det skal være i et scenario – problemet her er at man nesten uten unntak (scenariet fanger opp Kinas viktige rolle, selv om India overses helt) har tatt for hardt i. Den politiske, økonomiske og teknologiske endringstakten overdrives konsekvent. Nå er scenarieforfatterne helt klare på at scenariet er enøyd, og skriver blant annet:

“It’s possible to construct a scenario that could bring us to a truly better world by 2020. It’s not a prediction, but a scenario, one that’s both positive and plausible.”

I dagssituasjonen er det liten tvil om at “The Long Boom” mangler plausibilitet, selv om ti år ennå gjenstår av scenarioperioden, og at dens største verdi er som eksempel på Øverlands prinsipp. Det er lett å avfeies dette som et overopphetet utslag av optimismen som hersket i USA under den andre Clinton-perioden, og som fikk folk til å skrive bøker som Dow 36 000. Men jeg mener at det er interessante lærdommer å trekke av feilene som ble gjort:

1. Viktigheten av å ha flere scenarier. Wired Magazine er kjent for å like sine saker spisset, så for alt jeg vet valgte man å fravike prinsippet om flere fremtidsbilder for å få en mer interessant sak. Hvorom alt er mistet man muligheten til å bruke usikkerhetsfaktorene som nevnes i artikkelen: “Will Europe summon the political will to make the transition to the new economy? Will Russia avoid a nationalist retrenchment and establish a healthy market economy – let alone democracy? Will China fully embrace capitalism and avoid causing a new cold – or hot – war? Will a rise in terrorism cause the world to pull back in constant fear?”

2. Viktigheten av “svarte svaner”. I det foregående avsnittet nevnes terrorisme som en usikkerhetsfaktor. Året etter bokutgivelsen ble USA rammet av en “svart svane“, i betydningen uforutsigbar og avgjørende viktig historisk hendelse. Terrorangrepene 11. september 2001 endret amerikansk politikk og militærstrategi dramatisk, og fikk økonomiske ringvirkninger som strakte seg langt utover 00-tallet. USA, og verden forøvrig, vil slite med konsekvensene av angrepet gjennom resten av scenarieperioden for “The Long Boom”.

3. Ekstrapoleringens farer. Å fremskrive en trend ved å ekstrapolere eller videreføre den fra dagens data er en risikosport, ikke minst når datasettet man starter med er lite. Det var i høyeste grad tilfellet for Schwartz og Leyden da de forsøkte å se for seg IT-sektorens betydning. Folk flest hadde bare hatt tilgang til nettet i et par-tre år da forfatterne så for seg netthandel av matvarer og e-valg som dagligdags i USA innen ti år. Den korte kurven man hadde pekte bratt oppover, men det fantes ikke nok data til å fange opp det vi nå vet: de viktigste nettrendene har sitt utspring i nettinnovasjon (YouTube, sosiale nettmedier, Wikipedia) snarere enn interaksjon med den ytre, fysiske virkeligheten.

4. Faren ved å ha et for snevert perspektiv. Det er i analysen av verden utenfor USA at de største feilene gjøres i “The Long Boom”. For eksempel er Midt-Østen redusert til et spørsmål om fundamentalisme og olje. Med et bredere utsyn på verden kunne man ha fanget opp at situasjonen er betydelig mer kompleks enn som så, med Israel/Palestina, sunni/shia, persisk kultur/arabisk kultur som konfliktakser. Da kunne man ha fått med seg Irans ambisjoner om å bli en regional stormakt. Enda svakere er skildringen av Afrika. Her er det intet som tyder på at forfatterne fanger opp de tidlige tegnene til det som nå er en realitet, nemlig at land over hele kontinentet opplever rask økonomisk vekst.

5. Faren ved å undervurdere historiens betydning. På mange måter er “The Long Boom” et svært amerikansk scenario. Forfatterne sier det selv: amerikanerne er optimister av natur, og mener at problemer er til for å løses. Sett med europeiske øyne virker teksten dermed ganske ahistorisk, for ikke å si naiv. Det gjelder for eksempel antakelsene om Russlands, Kinas og Japans evne til å legge sin historiske arv bak seg, og ikke minst gjelder det synet på USAs rolle. Om det er noe det siste tiåret har lært amerikanerne, må det være at det er klare grenser for supermaktens økonomiske og militære makt. At et politisk splittet land med en økonomi og infrastruktur i forfall får skribenter til å finne fram sammenligninger med det britiske imperiets langsomme forfall, virker rett og rimelig rimelig for oss europeere. Vi har sett det skje så mange ganger før på vårt eget kontinent.

Når alt dette er sagt, gjenstår fremdeles hovedspørsmålet: er grunntesen om at vi alt i alt går mot en lysere fremtid, feilaktig? Peter Schwartz forsvarte den i 2008, og det gjør også jeg så ofte jeg kan. Svært mange grunntall går i riktig retning. Men samtidig må scenarier som lages idag, ta høyde for at verden idag er langt mer turbulent og kompleks enn den tilsynelatende var rett etter den kalde krigens fall i 1997. Vår verden er et sted der Etiopia har verdens femte raskest voksende økonomi og middelklassen utgjør halvparten av klodens befolkning, men også der Japans befolkning er i fritt fall og nyfascister marsjerer i gatene i stadig flere europeiske byer. Å lage scenarier som inkorporerer dette er ikke lett, men det er nødvendig.

Share/Bookmark

9 kommentarer

  1. Paul Chaffey says:

    Bra artikkel om Peter Schwartz, Eirik. Og veldig riktig at det kan gi innsikt å ta feil på interessante måter, scenarier er jo egentlig mer innlegg i debatten i tiden de blir laget enn spådommer om bestemte resultater enten det gjelder teknologi eller børskurser.

    Når jeg er villig til å forsvare Schwartz er det ikke fordi han var fanget av optimismen under Clintontiden, men fordi veldig mange andre miljøer var alt for pessimistiske når det gjaldt globaliseringens virkninger og spesielt USAs rolle. Folk som Naomi Klein og Noreena Hertz, diverse nymarxister, Paul Kennedy som mente USA ville gå under før Sovjetunionen. Lester Thurow med sine kontinentale plater. Og Samuel Huntingdon på sin måte (nå mener jeg han også har tatt feil på mange svært interessante måter).

    Peter Schwartz var en viktig motvekt når han sa at globalisering og markeder er bra for verden og at de fleste vil få det bedre. Og han har hatt mye mer rett enn mange andre.

  2. Eirik says:

    @Paul: Schwartz er fremdeles en mester i sitt fag, uten tvil. Ingen har som han klart å gi meg et innblikk i hvor mangefasettert slikt arbeid må være – og det er nettopp derfor det er så interessant når nettopp han begår et scenario av denne typen.

    Schwartz har forresten nettopp vært med på å utarbeide scenarier for nettets fremtid som jeg leser på for tiden, meget interessant lesning. Du finner PDFen via pekere og omtale her.

  3. Harald says:

    De mest berømte spådommene som er “feil på interessante måte” er Malthus’ demografiske teori og Marx’ teori om økonomiske utviklingsepoker. Begge var tilsynelatende mer avanserte modeller som mange beleste mennesker i samtiden ville regnet som å ha god prediksjonskraft, men hvor forutsetningene for modellene ble helt snudd opp ned på i ettertid.

    Hadde ikke Malthus sin teori vært feil, ville verden aldri kunnet brøfø mer enn milliarden mennesker. Kapitalismen ville kollapset pga urettferdighet og monopol om Marx hadde hatt rett i sin fremtidsmodell.

    Lurer på hvilke fremtidsteorier som kunnskapsrike mennesker tror på i dag som vil vise seg å være feil om noen tiår fordi forutsetningene forandrere seg?

  4. Eirik says:

    @Harald: Hehe. Man kan trygt si at de to herrene tok feil på interessante måter, ja. Til ditt siste spørsmål: det finnes jo et ganske stort miljø av folk som mener at vår tids ledetanke om vekst og velstand basert på teknologi og markedsøkonomi, er et pyramidespill som vil kollapse når naturressursene det baserer seg på (særlig oljen) tar slutt.

    Jamfør James Kunstler, som vekker ganske stor oppmerksomhet i USA med sine skriverier og forelesninger om at vår sivilisasjons ende er nær. Kunstler er på ingen måte noen retrokommunist, men mener rett og slett og slett at vi henfaller til grunntilstanden for menneskelig sivilisasjon om noen tiår. Oppgrader hest og kjerre-kompetansen din, med andre ord.

  5. Åsmund says:

    @Eirik: “…vi henfaller til grunntilstanden for menneskelig sivilisasjon om noen tiår. Oppgrader hest og kjerre-kompetansen din, med andre ord.”

    Hva ER egentlig “grunntilstanden for menneskelig sivilisasjon”? Hest og kjerre involverer jo hjulet som er verdenshistoriens desidert største oppfinnelse så langt – kanskje med unntak av iPoden…

  6. Eirik says:

    @Åsmund: I dette miljøet regnes grunntilstanden tydeligvis for å være teknologien som fantes på 1800-tallet, minus dampmaskinen, telegrafen og andre for vitenskapelige dippedutter. Tenk amish i veldig stor skala.

  7. På samme måte som det er lærerikt å ta feil på interessante måter, er det også forbløffende hvordan tenkere har forutsett fremtidsbilder. Årsaken til hvorfor de har hatt rett sier noe om samfunnet både før og nå. Spesielt tenker jeg selvfølgelig på Orwell’s roman 1984.

  8. KEE says:

    Scenariobygging er jo i all hovedsak en sammenstilling av flere “if this goes on” postulater; ren ekstrapolering med andre ord. Det skal dermed ikke mye til før de forutser feil, ei heller vil de på noe som helst vis klare å fange opp helt nye måter å gjøre ting på.
    Nuvel, over til nytten av scenarier: Som samfunn rammes vi sterkest når noe går i dass, om noe går uventet bra er det en herlig bonus og noe vi drar nytte av uansett om vi er forberedt på det eller ikke. Derfor er pessimistiske scenarier ofte gode å ha, slik at vi vet hva vi bør søke å unngå. Vi finner i alle fall noen “hvis dette fortsetter” som vi må sørge for å få verktøy for å unngå på dette viset.

  9. Pessimistiske scenarioer kan være nyttige som en spore til å gå i motsatt retning og gjøre det umulige mulig. Et eksempel er Wikipedia som overgår all verdens Encyclopedier. En artikkel her
    http://bits.blogs.nytimes.com/2010/09/09/the-backstory-of-wikipedias-take-on-the-iraq-war/ tar opp poenget med hvordan bidragsytere med ulike synspunkter tilsammen jobber frem det endelige resultatet.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.